Lærevansker
"Hvorfor kan vi ikke bare skrive sånn som vi snakker?" Gunnar Sveen ristet irritert på hodet." 
"H-vorfor." 
"Hvor kommer den jævla h-en fra?" 
Line smilte. "Det er nå en gang slik det er." 
Hun likte skrivetimene med Gunnar. Om han ikke var så flittig som hun skulle ønsket, så var han en talentfull student. Hun hadde blitt overrasket over hvor fort det hadde gått fram. De hadde begynt med en avis, som han møysommelig hadde stavet seg gjennom. Nå, tre uker senere, var de allerede over på å skrive korte beskjeder og brev. Gunnar kunne sende forbannelser veggimellom, men som regel forlot han timene med ny kunnskap. Neste dag hev han seg over teksten igjen.

Matematikken var det verre med. Han manglet rammeverket for å bevege seg bort fra det mest grunnleggende, og etter hvert hadde de blitt enige om at å lære ham mer enn å sette opp et enkelt regnestykke var bortkastet. Politiske fag lo han bort. Det var det å kunne lese og skrive som betydde noe, og han satt av to timer hver dag til å studere sammen med Line. Hun kunne knapt tro sine egne øyne da hun tok Gunnar på fersken i å forfatte husregler for jentene sine.
"De kan jo ikke lese."
Det er greit å ha det skrevet ned uansett. Kanskje de plukker opp et ord eller to etter hvert også." 
"Jeg har tid til å undervise dem." 
"Og de har ikke tid til å lære. Hvordan tror du Gunnar Sveen skaffer maten du spiser? Eller disse bøkene du absolutt skal ha?" 
"Det var en del av avtalen." 
"Avtalen står. Du er en forbanna flink lærer, Line, det skal du ha, aldri sett bedre." 
Latteren hans fikk Line til å smile. Hun visste at han ikke forventet takknemlighet fra henne, så hun sa bare: "Fortsett med jobbingen, så er vi snart i mål." 
"Gunnar Sveen er aldri i mål." 
"Det er ikke så mye mer jeg kan lære deg om skriving." 
Gunnar så tenksom ut.

Utenfor det hun tenkte på som klasserommet gikk dagene sin vante gang. Det bygde seg opp fra mandag, og falt sammen igjen søndags morgen. Mønsteret gjentok seg uke for uke uten at noen tenkte over det. Fra mandag til fredag satt hun to timer med Gunnar hver dag. Det så ut til å fungere, men Line hadde ingen illusjoner om at det virkelig var fordi hun var en god lærer. "Hvorfor har du ikke lært dette tidligere?" 
Gunnar ristet på hodet. "Det er ikke sånn man overlever. Men jeg vil opp og fram her i verden." 
"Du kunne vel ha funnet noen til å lære deg tidligere. Det er sikkert nok av folk som gladelig hadde undervist deg, og mange er nok flinkere enn meg." 
"Jeg skal være ærlig med deg Line: Det var et innfall. Jeg så deg sitte der og bla i den boka, og noen ganger får man en fiks idé. Dette er dyrebar kunnskap, Line. Spesielt når ingen forventer at du kan det. Det er ingen som vil at vi skal kunne lese her, og det er enkelt å forstå hvorfor. Hvordan skriver jeg "gjenta" igjen?"
Line rettet inn g-en, og Gunnar nikket fornøyd.
"Det er ikke akkurat åpenbart, dette med skriving." 
"Jeg lærte det jo for lenge siden. Det er enklere da. Å gjenta er et verb. Jenta er et substantiv, bestemt entall.
"Jeg blir forvirret, men du sier at det er enklere for barn?"
"Det er litt som å lære et nytt språk." 
"Kan du andre språk også?" 
"Nei, dessverre." 
"Synd. Jeg tror jeg hadde likt å lære et språk. Ikke at jeg har tid til det, men jeg hadde nok likt det."
Utenfor timene kunne Line gjøre omtrent som hun ville. Ofte vandret hun bare rundt i Karnevalet på formiddagene. Det var som regel noe å se på, og hun ble stadig overrasket over situasjoner som oppstod, og hvordan de ble håndtert annerledes enn hun forventet. Menneskene var også uvante. De var mindre grå. Kanskje hørte de hjemme her fordi de ikke passet inn noe annet sted, men Line trodde at det var selve stedet som hadde en personlighet du ble innlemmet i, og som åpnet deg opp. Den likefremme holdningen til andre var det første som hadde slått henne, og det virket som at de som bodde her hadde mer tid til hverandre. Det hendte at folk bare slo av en prat, og noe ganger lurte Line på om de som begynte samtalen en gang kjente hverandre. Mange hilste på henne nå, og selv om hun fortsatt ikke likte oppmerksomhet nikket hun tilbake. Selv om strøket var fattigere enn hun var vant med fra skolen, så det ikke ut til å plage noen. De livnærte seg på fest og moro, men etter hvert som hun ble kjent med de andre som jobbet på Engelen, forstod hun at lite av det som foregikk her levde opp til ryktet om at Karnevalet var et farlig sted der organiserte kriminelle handlet i menneskeliv. Hun klarte ikke å tenke på Gunnar som en skurk, en "fisk" som de sa her, selv om han fylte de fleste kriteriene for det de i mellombyen regnet som et farlig element. Dessuten var ikke Gunnar en stor fisk. Hun så dem fra tid til annen: Frank Stien som visstnok var ansvarlig for halvparten av smuglervarene som kom fra bykjernen, og Stefan Krok, som likte å tro at han stod for den andre halvdelen. De var aldri innom Engelen, men hadde sine egne steder med innbydende navn som "Lotus" eller "Juvelen". Hun holdt seg langt unna stedene deres, og hun visste bedre enn å snakke om dem i Gunnars nærvær.

Det så ut til å eksistere en form for balanse mellom de to fiskene, og hun visste at Gunnar balanserte på en knivsegg med sine egne forretninger. Ifølge ham selv var den konstante uroen et resultat av at maktene blandet seg like ofte som det handlet om profitt og kontroll. Men Gunnar hadde en plan. Det var som i Slummen. Man hadde en plan, og som regel ble planen det siste man gjorde her i verden, men Line klarte ikke å se for seg Gunnar som enda et lik. Han hadde en virilitet som gjorde at hun aldri følte seg tryggere enn når de satt sammen og jobbet med skrivingen hans. Det var som om han var i ferd med å bli stefaren hennes, og selv om Line ikke likte følelsen, var hun glad for at hun hadde ham der.

Hun kom aldri til å tenke på Beth som mamma, men hun var glad i henne også. For noen dager siden hadde hun nølende spurt henne om hvordan hun hadde havnet på Sveens klubb, men hun hadde svart unnvikende.
"En tilfeldighet. Livet er fullt av dem. Det kunne gått verre med meg. Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig, men jeg klager ikke."
"Hva gjorde du før Engelen da?"
"Litt av hvert. Ikke noe en jente som deg trenger å vite om." Hun lo, men latteren virket mer anstrengt enn oppriktig. "Vi kan snakke om det en annen gang."
Line tok seg selv i å begynne å tro på tilfeldigheter. Hvis hun skulle svar på hvorfor hun hadde endt opp på Engelen, burde hun svare på samme måten som Beth hadde. Det kunne vært mye verre. Hun tenkte på Engelen som en manifestasjon av Gunnar, og så for seg kraftfulle vinger som beskyttet henne. Han hadde gitt henne et nytt liv. Hun hadde fått egen leilighet hos ham, og vennene hennes var jentene hans. Om hun ville det eller ikke var alt det gode som hadde hendt henne et resultat av hans handlinger, og hun var takknemlig. Å sverge evig troskap var ikke noe hun var interessert i, men Line tok seg i å tenke på Gunnar oftere enn tidligere. Ikke med ærefrykt, akkurat, men likevel med en fascinasjon som kom med det å føle seg underlegen, men samtidig respektert. Når hun stakk innom Engelen hilste hun alltid på jentene. De så på henne som en naturlig del av stedet nå, men hun hadde fortsatt mest kontakt med Klara. Hun var for ung for dem, og hun klarte heller ikke å slå seg til ro med hva de gjorde og hvordan de levde. Selv om hun bare fikk små innblikk i livene deres likte hun ikke alt hun så. Hun visste at de forsøkte å holde en fasade med henne til stede, men hun la merke til hvor slitne de var, eller blåmerker som dukket opp og forsvant.  Fiona og Elvira var fjerne i blikket når de ikke hadde unaturlig oppsperrede øyne. Det var ikke et enkelt liv de levde. Ingen skyldte på Gunnar eller Beth. Det var bare en del av livet deres, en etappe de måtte igjennom, og det virket uansett ikke som at de så fram til at den kom til å ta slutt. I begynnelsen hadde de behandlet Line som en liten søster, men etter en måned eller to ble hun også en monoton tilstedeværelse for dem. Hun følte seg ikke mislikt: det var bare det at mange av jentene ikke reagerte på små forandringer.

Utenfor Engelen var det annerledes. Når hun spaserte gjennom karnevalet ble det smilt til henne, nikket anerkjennende eller vippet med hatten. Noen av barna vinket, og hun hadde et spesielt godt øye til Solvor og Lise, som løp bort til henne hver gang de så hverandre. "Line!" De klemte henne hardt, og Line kunne løfte opp Lise og fortelle henne hvor stor hun var blitt, eller komme med andre tomme ord. Det var ingen substans i relasjonen deres, men den ektefølte gleden barnet så ut til å oppleve når de så hverandre fikk henne til å smelte. Øyeblikkene var dyrebare. Det å bli gjenkjent, og bli mottatt, uten at det lå noe annet i relasjonen enn enkel nysgjerrighet, var en uvant form for bekreftelse hun ikke uten videre kunne skyve vekk. Hun var ikke konstant på vakt, som da Trulsern eller Karoline drev henne mot stupet, og  tenkte heller ikke så ofte på hvordan årene hadde vært. Selv Sofie var i ferd med å bli et vagt minne. Hun var ikke blitt erstattet, Klara kunne aldri ta på seg den rollen, men Line følte at hun var i ferd med å vokse ifra å ha venner. I Karnevalet og Slummen hadde man kontakter, og så lenge hun og Gunnar var på god fot kunne ingen skade henne.
Skolen stod fortsatt som symbolet på en form for dumskap eller ondskap som ødela de den berørte med smålig skadefryd eller regelrett tortur, men hun kunne ikke fornekte kunnskapen den hadde gitt henne fullstendig. Hovedskolen var grunnen til at hun var her nå. Den var grunnen til at hun spiste og sov med tak over hodet, og selv om det umulig var ment å ende slik, visste hun at uten disse egenskapene kunne hun aldri ha kommet dit hun var nå. Hun satte mer og mer pris på kunnskapen den hadde gitt henne, men hatet samtidig stedet mer og mer nå som hun forstod at mye av det som hadde skjedd ikke hadde trengt å skje. Hun hadde blitt tatt vekk fra simpel overlevelse, og påført en annen form for skade som under andre omstendigheter ville ha utslettet henne i hennes faktiske liv.
Barna i Karnevalet snakket om skole med nysgjerrighet, noen ganger til og med misunnelse. Line hadde spurt Gunnar flere ganger om hun ikke kunne undervise dem litt, men det frustrerende svaret han ga henne var at de ikke trengte å vite. Det føltes som om han tviholdt på det Line hadde lært ham, og at det hadde en magisk kraft som løftet ham opp og over de som manglet kunnskapen hans. Hun visste at det ble undervist i det skjulte, men hun kom aldri i kontakt med noen av de som prøvde å spre kunnskap i Karnevalet. Gunnars beskyttelse var ikke utelukkende positiv. Han tok likevel vare på sine egne. Det kunne ikke Line fornekte. Om hun ikke fikk ta del i å lære bort det hun kunne, beskjedent som det var, hadde Gunnar i det siste plukket opp brosjyrer og ark med farlige ord som skulle si sannheten om Mellombyen og Innsiden, og som ble spredt i Karnevalet med en frekvens som Line så øke fra uke til uke. Det var ikke vanskelig å gjennomskue propagandaen; ikke fordi det nødvendigvis var usant, men fordi Line hadde blitt innprentet med kunnskapen om hvor farlig det var å utfordre Innsidens suverenitet, hvor utakknemlig det var og hva som ville bli følgene. Innsiden ble omtalt som et tyrannisk hierarki som stod bak utallige overgrep mot befolkningen utenfor muren, som ikke slapp inn i Slottet, som Line måtte innrømme var et sterkt bilde. Ingen nevnte Slummen mer enn i forbifarten, som et varsel om hva som kunne vente dem alle, og Line forstod hvorfor. Selv her trengte man å se ned på noen, og hate dem. Selv i Karnevalet fantes det verdighet.
Det var mye Line ikke forstod. Om man drepte og ble drept, var den sterkestes rett en forståelig regel hun kunne godta. En mur som skjulte en virkelighet folk som henne bare hadde den vageste forståelse av, men som de allikevel befant seg i skyggen av, var en form for stengsel hun ikke kunne forholde seg til. Ryktene som gikk om livet på innsiden var blandet med myter som bare ble forsterket av varene som ble smuglet ut til dem gjennom Fiskene. Disse varene som gjorde dem alle til sultne hunder der de slåss om luksuriøse brødbiter. Denne evige påminnelsen om at det fantes noe mer der inne, som kulminerte i tanken om lotteriet. Lotteriet: en brutal og sadistisk spøk på alles bekostning. Bare slummen var utelatt fra den årlige begivenheten der man trakk lodd om hvem som skulle løftes opp og bli en del av lyset. Loddene var som små premier i hverdagen der de lot seg akkumulere gjennom at du viste hvor nyttig du var. Hun hadde aldri forstått reglene som styrte utdelingen, men de ble garantert at alle i mellombyen hadde ett lodd til å begynne med. Hvor mange du endte opp med var opp til deg selv. Det var pengepremier om du skaffet nok lodd, seremonier i hele byen der æresbevisninger ble gitt til de som viste seg å være spesielt nyttige mellomborgere. Neste gang Line gikk gjennom Karnevalet la hun merke til barn som lekte Innsiden.

 Sol og måne
"Hvem er du?" Jenten så spørrende ut mens hun suttet på en klut.  
"Line. En ny en."
”Men hun er jo så ung.”
”Vi finner nok noe vi kan bruke henne til. Kan hun være her til i morgen, Solveig? Så stor du har blitt, lille tulle.” Beth strøk den lille jenta over håret, og fikk et bekreftende nikk fra Solveig.
”Line forklarer.” Hun ropte det over skulderen mens hun hastet avsted.
"Selvfølgelig. Damen nikket til Line. "Så Line?" 
"Ja." 
"Jeg er Solveig. Dette er Måne." Jenta trakk kluten ut av munnen.
"Det heter jeg ikke!" 
"Hadde det vært opp til meg hadde du hett det. Vel, du får introdusere deg."
"Solvor." 
Line smilte. "Jeg liker Måne bedre." 
Solvor så ut som at hun skulle begynne å gråte, men så lyste ansiktet opp i et stort smil. "Hun erter meg!" 
Line klarte ikke å holde seg fra å smile, og snart dukket det opp enda en jente og tok del i den varme og klokkerene latteren til Solvor. Hun virket enda mer engstelig enn Solvor, kanskje fordi hun måtte være minst to år yngre. Nesten en baby.  
”Jeg heter Lise.”
”Nesten det samme som meg, jo.”
”Li-se.”
”Dette var uvant. Det er ikke ofte at Elisabeth ber meg om en tjeneste lenger. Du får forklare. Drikker du kaffe? Jeg ordner meg en kopp. Kom inn da. Vi kan ikke stå her ute hele dagen.”
Line så usikkert på Solveig.
”Jeg har ikke så mye mer enn hjerterom å gi deg, men kaffe, det skal du få. Så du er ny her? Jeg hadde ikke trodd dette om Beth, men man må jo tilpasse seg. Hun har sikkert en forklaring.”
Line nikket. Hun var for engstelig, og for sliten, til at hun prøvde å forklare, selv om det føltes som en form for forræderi mot Gunnar og Beth.
”De fleste som holder til her har det bra, det er ikke det jeg sier. Du har sikkert hørt historiene. Men vi har det ikke som de i slummen, det er sikkert. Ikke at jeg har vært der, men man hører jo fortellingene. Men dette. Jaja. Jeg er ikke en dømmende person. Bare vent litt, der koker kaffen.”
Leiligheten til Solveig var sparsommelig, men ordentlig. Line slurpet kaffe forsiktig, og tok seg selv i å like smaken bedre enn tidligere. Solvor og Lise satt i et hjørne og lekte med papirdukker mens de bablet i vei, akkurat som moren deres.
”Du kan si mye om Gunnar, men han tar godt vare på sine. Betaler greit, gjør han også. Etter det ble slutt mellom meg og Kalle, han kommer nok tilbake snart, skal du se, har han sørget for at barna har klær og sko, og at vi spiser. Vet du hvem Kalle er? Alle vet hvem Kalle er.”
”Jeg tror jeg så han på Stallen.”
”Jeg har aldri hørt om noen Stall, og her på utsiden?”
“Det er ikke fint å lyve, Line.”  Øynene til Solvor fant hennes, og hun så brysk ut.
”En bule, og ikke en av de bedre. På østsiden, helt på grensen til Slummen.” Hun forklarte så fort at hun nesten snublet i ordene.
”Hva i all verden gjorde han der? Jaja. Kalle er nå en gang Kalle. Men tilbake til saken: Jeg hadde ikke trodd dette om Gunnar. Ikke er du spesielt pen heller. Noen ganger skjønner jeg ikke hva disse mannfolkene ser etter.
”Du misforstår.”
”Det sier de alle sammen. Solveig misforstår. Jeg er kanskje ikke spesielt smart, men jeg har andre kvaliteter.” Hun rettet seg opp i ryggen.
”Jeg skal egentlig hjelpe Gunnar.”
”Hva skulle Gunnar trenge hjelp til? Gunnar er vår mann, og en av de beste vi har.”
"Han virker som en samfunnspilar." 
Solveig så spørrende på Line.
"En kjernekar?"
Solveig valgte å overse fornærmelsen. "Jeg vil ikke si det, men du får det du ser. Han er en mann som holder ord. Jeg har aldri sett ham bryte et løfte, men du kommer ikke noe sted her uten å brekke noen bein. Han trenger ikke å brekke så mye nå lenger, men jeg skal love deg at det var en tid da Gunnar Sveen brakk både det ene og det andre.
"Hvem er han; sånn egentlig?"
 "Han liker å kalle seg entreprenør, men jeg har ingen anelse om hvor han plukket opp det ordet. Det betyr visst noe sånn som …" 
"Forretningsmann." 
"Du kan mange rare ord, vennen. Ja, du kan kalle ham det. Og han har spesialisert seg i nabolagets delikatesser." 
Line nikket.
"Sprit og dop, men av det snillere slaget, og hvis du trenger å gi noen juling er han også din mann. Han tar godt vare på oss. Sa jeg det?" 
"Og vaktene?"
"Han er ikke en stor nok fisk til at de bryr seg. Han er smart, og vet å holde seg på matta: betaler de riktige folkene for de riktige tingene. De er villige til å se igjennom fingrene med en del her i Karnevalet." 
Line nikket.
"Du er så merkelig, Line. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er som om du både hører hjemme her og ikke gjør det. Hvor gammel er du? Ingen pupper eller hofter, men du er jo i ferd med å sprenge taket allerede." 
Line ristet på hodet, og håpet at Solveig skulle hoppe over til et annet tema.
"Jaja. Vi har alle våre hemmeligheter. Jeg skal ut og handle nå. Kan du passe jentene så lenge?”

"Er det vanskelig å skrive?"  Solvor så opp på henne med oppsperrede øyne, og stotret ordene frem. Line visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ikke tenkt seg om da hun fant fram notatboken sin fra sekken. Den var fillete og skitten, men hun viste den motvillig til Solvor: 
"Du ser på bokstavene. Det er en J." den neste er en E." Det var tydelig at jentungen ikke forstod noe som helst, så Line lukket boka forsiktig. "En annen dag." 
"Jeg er flinkere enn deg å vaske." 
Line smilte. “Du får vaske litt. Da blir sikkert mamma glad.”

Notatboken ble lagt vekk i irritasjon. Nå som Solvor hadde lagt merke til den fikk boka henne bare til å føle seg dum. Hva skulle hun skrive, liksom? “I dag har jeg...” Nei, det var helt idiotisk. Hun kunne knapt skru sammen en setning nå uansett. “Lines betraktninger om Livet på Utsiden? Hvis noen hadde sagt at de skulle skrive det til henne, hadde hun sett på dem som om de var gale. Hun kunne ikke tenke seg at det fantes en eneste person i hele verden som var interessert i temaet, langt mindre hva hun hadde å si om det. Hva visste hun, sånn egentlig? Ingenting om ingenting, føltes det som. Hun visste ikke en gang hvem moren hennes egentlig var. Hennes egen mor! Pappa, nei Gustav, hadde aldri gitt henne noe navn. En av forræderne. Fantes det mange typer forrædere? Var noen av dem bedre enn andre? Og hva hadde mamma egentlig gjort? Line husket henne ikke en gang, selv om hun latet som noen ganger. Hun hadde aldri sett noe bilde av henne, aldri hørt henne beskrevet som noe annet enn det motbydelige ordet, ordet som hadde fulgt henne gjennom skolegangen. Skolegangen som nå var over. Skolegangen hun hadde ønsket at skulle ta slutt. Skolegangen som ikke skulle føre henne til et mål, men som bare hadde fortsatt, fortsatt til hun nå snart fylte tretten år og endelig hadde begynt å forstå hva det hun hadde lært egentlig betydde. Bokstavene først. Ord som ble til setninger. Setninger hun hadde skrevet i notatboka si, og som hun nå forkastet som idiotiske. “Jeg heter Line. Jeg er.” Der stoppet det opp. Det var som å slå seg selv, bortsett fra at det ikke var det, men hun ville slå seg selv. Det var bedre enn å måtte være Line. Hun så bort på Lise, som hadde begynt å gråte. Solvor hadde slått henne. Hun hadde ingen plan for hvordan hun skulle håndtere selv det, at et barn slo et annet barn. Hun hadde sikkert fortjent det, jentungen på tre-fire hadde sikkert fortjent det, og Line ble sjokkert av seg selv over at hun i det hele tatt tenkte tanken. Men var det ikke sånn, egentlig, at de sterke fortjente, mens de små, de som henne, levde på de sterkes nåde?
”Solvor slår.” Lise hikstet ut ordene. “Det er ikke snilt å slå.”
Line ristet på hodet, og rykket i skjorten til Solvor. “Du slår henne ikke igjen. Hvis du slår henne igjen skal jeg knuse det lille trynet ditt.” Hun gliste, og viste fram den knekte tannen. Det var Solvors tur til å grine. Det eneste Line følte var mer skyld. Det behøvde ikke å være slik, men det behøvde også det. “Unnskyld. Du må være snill med søsteren din.”
”Jeg skal si hva du sa til mamma.”
Og Line visste at mamma ikke kom til å tro henne. Ganske enkelt fordi det var for mye bry.

Line fikk rett, men tok samtidig feil, for Solvor nevnet ikke situasjonen med et ord. Det var også et forferdelig ord å bruke. Situasjonen var at det hadde vært en konflikt, og Line hadde vunnet. Bare fordi hun var den største i rommet når Solveig ikke var der så Solvor nå mot henne med et usikkert blikk, som om hun skulle være redd for Line fordi Line hadde truet henne. Resten av kvelden var stemningen tyngre.

Hun fikk et teppe, og tok plass på sofaen. Solveig hadde vært mindre pratsom etter at hun kom tilbake, og Line hadde ikke noe problem med det. Solvor og Lise lekte i relativ fordragelighet. Da det ble mørkt hadde de blitt sendt på rommet sitt, som de delte med Solveig. Solveig snek seg ut etter at de små hadde sovnet, og nå så hun oppgitt på henne. ”De er jo bare barn. Det er merkelig at noe så lite, så uskyldig, kan gjøre meg så oppgitt. Jeg blir sint på dem, rasende sint. Forbannet. Det er Kalles feil, jeg vet det er hans feil, men uten ham er det verre. Han slår ikke meg, og er snill med Lise, men Solvor er en annen sak. Den jenta kan få det til å koke i deg. Det er ikke så ofte, ikke nå lenger, og jeg ønsker jo ikke at det skal være slik, men Kalle sier at det må til. Tror du ikke jeg ble slått som barn? Du ble sikkert slått også? Nei?”
”Ikke slått. Ikke så mye.”
”Hvor er du egentlig fra, Line?”
”Det er komplisert. Jeg vokste opp i slummen. Sektor tre.  Ikke et av de verste områdene. Før det bodde vi i mellombyen et sted.”
”Så du lærte å lese før dere ble flyttet på?”
”Etterpå. Jeg forstod det aldri, men da vi, jeg og pappa, ble flyttet ble det gjort en avtale. Jeg trodde det hadde med mamma å gjøre, men en gang kjente visst pappa de på skolen... han som var rektor, til og med.”
”Det er en merkelig verden. En tilfeldighet?”
”Jeg tror ikke det. Pappa... Gustav ville aldri fortelle meg hva som skjedde med mamma. Hun var visst en av forræderne.”
”Hvilket opprør var dette?”
”Har det vært mange?”
”Det har vært noen. Ikke de siste årene. Ikke noen store. Det må ha vært et rundt da du ble født. Du lærte sikkert om det på skolen. De kaller det årstids-opprøret her. Fordi det varte så lenge. Vanligvis forblir det med demostrasjoner, men akkurat da, jeg var vel rundt ti år, smalt det skikkelig. Det er en av grunnene til at det er som det er her i dag. Mange ble flyttet til Slummen. Ledere ble henrettet, og noen ble til og med forvist. Karnevalet fikk Fiskene sine. De får betalt for å holde styr på oss og å kontrollere oss. I det minste er det noen som mener det, men det er ikke noe du sier høyt. Kanskje Gunnar bli en slik en gang. Som Frank Stien. Det er ikke noe jeg bør snakke for mye om, men nå som barna har lagt seg... jeg sier bare at det ikke er så enkelt som det ser ut. Karnevalet er ikke et trygt sted, ikke alltid. Vi er ikke en attraksjon for mellomborgerne. Vi har våre egne liv og våre egne problemer. Vi husker mer av hvordan det var enn de tror. Det er det som gjør det så farlig. Plutselig kan det koke over igjen, og gudene vet hva som skjer da. Kan Gunnar beskytte meg da? Jeg tviler på om Gunnar en gang kan beskytte seg selv for maktene.”
”Maktene? Jeg har aldri hørt om maktene.”
”Innsiden. De følger med. De følger alltid med. Nei, ikke sånn. De overvåker oss ikke, ikke nå om dagen og i hvert fall ikke folk som meg og Kalle. Ikke som før. Men de har kontroll og de har oversikt over fiskene. Gunnar Sveen spiller et farlig spill, og han vet det selv. Om det først smeller er han en av de første de går etter. Jeg har sett det før. Du ser det til og med i det små: arrestasjoner knyttet til forbrytelser som er regelen her heller enn unntaket og folk som forsvinner. De spiller alle spillet. Selv folk som meg og Kalle er for involverte til at vi ikke er på en liste et sted. Men det er ingen grunn til å bekymre seg. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom inn på temaet. Det er ikke noe jeg tenker så mye på vanligvis. Vi prøver bare å overleve, jeg og Kalle. Ja, han kommer nok tilbake.  

Søndags formiddag hadde vært lat, og uten innhold. Line fikk seg ikke til å se Solvor inn i øynene, men med unntak av det ventet hun bare på at klokken skulle tikke seg langt nok ned mot fire til at hun ikke virket enfoldig når hun kom tilbake til Engelen. Det var en rotløs form for venting, som om hun reiste mellom to steder som ikke førte med seg noen vesentlig forandring. Beth ventet neppe på henne, og dermed skulle hun bare flyttes på, som en gjenstand som ikke hørte hjemme hos Solveig og sikkert var i veien, for å lagres et annet sted til man enten fant ut at hun kunne brukes eller at hun måtte stues vekk og i verste fall kastes.

De spiste middag sammen hos Solveig, og selv om Line ikke fikk følelsen av å måtte dra, var hun fullstendig klar over at hun spiste mat hun ikke kunne betale for. Suppen var bedre enn hun husket at den var på Stallen, og det bidro bare til å forsterke følelsen av å være en byrde.
”Bare spis. Det er mer enn nok. Du trenger litt kjøtt på beina.”
Line håpet hun ikke så brydd ut, men tok en ause til. Hun hadde vært nok sulten til å skjønne at høflighet var farligere enn grådighet.
”Jeg må tilbake nå.”
”Beth kan sikkert vente til fem.”

Klokken halv seks forlot hun Solveig og barna, til mas og skrål og invitasjon om å komme tilbake. Solvor hadde visst glemt gårdagens Line, den som hadde truet henne. Hun var ikke hatefull, ikke tillittsløs, som Line husket seg selv som på den alderen. Og hun lurte på om mamma hadde vært mer som Solveig, og om hun kunne gjort en forskjell. De to barna virket trygge, som om ingen hadde rukket å eller villet skade dem, og som om de var bygd fra et solid ankerpunkt. Det skulle mer enn en enkel trussel til for å rive dem overende. Karnevalet hadde kanskje denne kvaliteten, til tross for det Solveig hadde sagt kvelden før. Selv om de ikke var virkelig trygge, virket det som stedet hadde en form for rettferdighet eller fellesskap som hun ikke hadde opplevd før i går kveld. Det hadde selvfølgelig vært annerledes med Sofie, men hun hadde tenkt at Sofie var et unntak. Når hun nå hadde pekt seg ut Engelen, og forsøkte å ikke se for mye rundt seg, for å ikke virke som et enkelt bytte, kjentes det bedre ut enn i slummen, selv om hun ikke hadde en bestemt grunn til å føle seg tryggere her.

Hun banket på hovedinngangen til Engelen, og det var Gunnar som åpnet. Line så ham for første gang edru, med klær som ikke fikk ham til å virke som en banditt. Han var nybarbert også, og Line likte ham bedre slik. Skjegg minnet henne om pappa.
”Se hvem vi har her!” Gunnar smilte bredt. “Er du klar til å lære denne tosken å skrive?”
Og Line følte seg tryggere, for første gang siden det var hun og Sofie.

Nattens engel
Line stod utenfor Nattens engel. Karnevalet var i ferd med å våkne til liv rundt henne. Gater ble feiet, søppel fra nattens utskeielser ble samlet sammen, og de første matbodene var i ferd med å stables på plass. Brødbiten hun hadde fått med fra stallen hadde hun akkurat spist. Alt hun eide hadde hun i sekken på ryggen. Et skift undertøy, og skoleboken som hadde blitt liggende, og som var grunnen til at hun stod her. Hun var ikke en gang sikker på hvorfor den var blitt liggende i sekken, men det var den som var grunnen til at hun var her nå. Hvis hun da ikke hadde misforstått noe. Gunnar Sveen var kanskje en av de som hadde lyse ideer i fylla, og ikke fulgte dem opp. Men Line husket ikke om han hadde vært spesielt full. Det eneste hun kunne gjøre var å spørre.  
Hun var usikker på hvor hun skulle banke på, og endte opp med å slå forsiktig på hoveddøren. Så hardere. Etter en stund slo hun på døren som en besatt.
"Jeg kommer. Ser du ikke at det er stengt?" 
Hun hørte snøfting og brutale ord, før døren ble revet opp. 
"Dette bør faen meg være satans forbanna viktig."
En søvnig middelaldrende dame, med hår som et rottereir og røde ringer som øyne, i  bare nattøy så overrasket på henne.
"Hva faen gjør du her? Ser du ikke at det er stengt?"
Line klarte ikke å bevege seg. Hun visste ikke hvilket spørsmål hun skulle svare på først, og endte opp med å ikke svare i det hele tatt.
”Jeg venter.”
”Gunnar. Er Gunnar Sveen her?” Ordene ble stotret frem som fra et hulrom. Line visste ikke hvordan hun skulle forklare seg, og hodet romsterte febrilsk etter noe mer å si, men kvinnen snudde seg og ropte med en kraft Line ikke trodde befant seg i den lille kroppen hennes:
"Gunnar!" 
Hun prøvde igjen.
"Gunnar!" Hun ristet irritert på hodet.
”Som du ser er det ikke noen Gunnar her akkurat nå. Om du kan være så snill å la meg sove i fred nå hadde jeg satt pris på det.
"Han sa han hadde en jobb til meg." Line tok sjansen, selv om hun ikke forstod hvor motet kom fra.
Kvinnen gransket henne. "Hvor gammel er du? Hvis du tror at vi har bruk for småjenter tar du feil." 
"Jeg mener: en ordentlig jobb." Hun kjente angsten trenge seg på.
"En ordentlig jobb?" Kvinnen lo. “Her i Karnevalet er alle jobber ordentlige.”
"Jeg mente ikke." Line visste ikke hva hun hadde ment. "Kan jeg snakke med Gunnar?"
"Du vil snakke med noen som åpenbart ikke er her? Har du flere lyse ideer som skal holde meg fra å sove?”
"Han sa at jeg kunne hjelpe... Han så boken min, og sa at han trengte... jeg vet ikke.”
”Nå har jeg hørt det også. Du ser jo ut som du ble kastet rett ut av slummen. Hvordan i all verden har du lært deg å skrive?"
"Jeg kan regne også." Det var en sannhet med modifikasjoner, men Line prøvde å bite seg fast i kvinnens overraskelse. Hun virket litt mindre farlig allerede.
”Han har rett i at vi har hatt litt problemer med, hva skal jeg si, å få ting ned på papiret. Du kan vente inne. Han dukker sikkert opp om noen timer.”
Line ble stående.
”Jeg biter ikke.” Hun lo igjen, uten at Line forstod hvorfor. “Du kan vente utenfor også. Men du trenger ikke være redd. Vi handler ikke i barn her.”
Hun tok en kort pause. Så la hun til: “Denne dagen har allerede flere overraskelser enn jeg liker. Jeg er Beth. Det er jeg som styrer denne bula, selv om Gunnar sikkert har sagt noe annet."
”Line.”

Elisabeth gransket Line mens hun tok seg en solid slurk øl. Hun hadde vasket seg i ansiktet, men var fortsatt pakket inn i den rosa morgenkåpen. Line syntes hun så mye yngre ut nå. Først gryntet hun bare, tok en ny slurk, og ristet på hodet.
”Nå har jeg sett alt. En slumrotte som sier hun kan lese. La meg sjekke om sola beveger seg med horisonten.Kanskje vi har en bok liggende et sted.
”Vent...” Line trakk historieboken opp av sekken.
”Det marerittet der? Jeg kan like gjerne høre på skrammelet fra gata. Vi kan heller snakke om noe annet når jeg først er oppe. Jeg tviler på at jeg får sove mer uansett. Hvor fant han deg? Jeg skjønner meg ikke bestandig på ham, men enten er han verdens største idiot eller smartere enn noen i Karnevalet har rett til å være.
”På stallen.”
”Jeg visste ikke at de slapp inn tolvåringer på Stallen.”
”Fjorten.” Line mumlet, og Elisabeth lo.
”Jeg kan jobben min. Du er tretten, maks. Du er kanskje høy for alderen, men ikke fortell meg at jeg ikke kan jobben min. Du kan begynne med å fortelle om deg selv. Det er det jeg vanligvis sier.
Line forsøkte å svare unnvikende uten å virke uhøflig, og Beth så ikke ut til å bry seg nevneverdig.
"Vi har alle våre hemmeligheter." 
"Det er ikke sånn ment."
"Nei, jeg skjønner da det. Synes du jeg ser farlig ut? Du må være den første som antar at jeg er farligere enn jeg er.”

De snakket om løst og fast, og sakte hadde munnen hennes blitt en foss som stotret fram svar på spørsmål som var så vanskelige at hun aldri trodde at hun ville være i stand til å svare på dem. Om pappa, om skolen, til og med om Sofie. Spørsmålene fikk henne til å tenke seg om, og svarene hennes var prøvende, som om hun hadde glemt at det i det hele tatt gikk an å snakke om seg selv. Beth var god til å høre etter, og litt for ofte merket Line at hun fortalte mer enn hun egentlig ville. Det føltes ikke så verst, men hun likte ikke å gjøre seg sårbar. Line tenkte at dette sikkert var vanlig for Beth, at det var slik man snakket i Karnevalet, men hun var redd for å bli for komfortabel. Kanskje Gunnar ville kaste henne ut når han kom; late som han aldri hadde sett Line, aldri hadde tilbudt henne noen jobb, eller bare si at det hele hadde vært en spøk? Samtalen med Beth minnet henne om de meningsløse skoleøvelsene som skulle få deg i jobb, bare at denne gangen hadde hun klart å lage en slags historie av det som hun selv trodde på. Iallfall nesten.
"Les litt for meg."
"Hva mener du?"
"Du sier at du kan lese. Vis meg det. Nei, ikke den boka. Jeg skal se om jeg finner noe annet. Vent her.”
Det ga Line en unnskyldning til å se seg rundt. Lyset som kom inn fra vinduene var skjermet, og gjorde lokalet dunkelt. En bardisk med mørkbeiset flat, og bak, flasker stablet inn mot en sort murvegg, de fleste umerket. Rommet var kvadratisk, eller så godt som, på veggene hang beholdere med tykke stearinlys, og ellers bestod belysningen av oljelamper som han fra taket. En trapp snirklet seg opp mot andre etasje, og Line kunne høre det skrape der oppe, som om noen bevegde seg. Det hersket relativ orden rundt henne, men å kalle rommet presentabelt var en overdrivelse.
”Du beundrer utsikten?”
”Hva?” Line kvapp til, som om hun ble tatt på fersken i noe hun ikke skulle ha gjort.
”Vi får nok orden på det før vi åpner, skal du se. Det trenger du ikke å være redd for. Se hva jeg fant.”
”En barnebok?” Line var skuffet.
”Så jeg kan se på bildene. Jeg liker å se det som blir lest. Det hjelper meg å følge med.” Elisabeth krøp inntil henne i sofaen, og Line forsøkte å trekke seg unna. Den lille kvinnen humret. Jeg skjønner. Jeg skal ikke sitte inntil deg, jeg.”
Line begynte på første side, arbeidet seg sakte nedover mens hun prøvde å holde en jevn rytme. Språket som møtte henne var enkelt, og ba ikke på noen utfordring, men det var ubehagelig nok å lese for Elisabeth, en voksen.
Elisabeth smilte når Line så på henne etter å ha fullført første side.
"Bare fortsett. Jeg liker det."
Line trakk på skuldrene.
"Fortsett."

Noen sider senere ble døra revet opp, og Line hørte at det ble pustet tungt.
"Du strener inn som en uoppdragen hund, Gunnar." 
"Elisabeth. Setter du på kaffe?" 
"Hørte ikke."
"Vær så snill."
"Du har besøk, forresten."
"Besøk? Jeg har jo sagt at du ikke skal slippe dem inn før ti. Be ham knulle seg selv for meg.”
 "Det er en jentunge. Line, sier hun. Du har visst invitert henne hit."
"Line. Hvis hun har noe etternavn har hun ikke gitt det til meg. Du traff henne i går, sier hun, sa du hadde en jobb til henne."
"Jobb? De skal faen meg alltid ha jobb. Har hun noe spesielt å komme med? Hvis ikke kan du be henne møte i kveld. Faens kvinnfolk som tror de kan snike i køen. Har de noe jeg ikke har sett før?
”Dette er en tolvåring som sier at hun kan lese og skrive. Jeg har sittet og hørt på henne i en time nå, og jeg kan stå inne for det med lesingen. Hva hun gjør her er en annen sak.
”Det var som faen. Hun dukket opp?”
”Er det noe du ikke har fortalt meg, Gunnar? Hun sitter her nå.”
Gunnar snøftet. "Jeg kommer. Hvor er de andre?"
"Klokka elleve? Jeg gjetter på at de sover eller er på rommene sine."
"Faen. Er det så sent?"
Gunnar hadde hengt fra seg frakken, og kom bort til bordet de satt ved. Han så på Line, og det ubarberte fjeset hans lyste opp i et stort smil. Han så herjet ut. Den store nesen som så ut til å ha blitt brukket flere ganger var det hun først hadde lagt merke til ved han, og i dagslyset som snek seg inn i rommet mellom de mørke gardinene kunne hun se arr etter kviser plantet i store porer. Det så ut til at en kniv hadde skamfert det ene kinnet hans. Øynene satt tett og pannen var brysk. Han var korthåret, bortsett fra på armene som var dekket av lange, svarte hår som minnet henne om pappas armer. Han var kortere enn hun husket. Skuldrene fikk ham til å virke nesten apeaktig, men de intelligente øynene som hadde et snev av ondskap i seg gjorde inntrykket motstridende. Gunnar kvittet seg med skjorte og bukse, og nå stod han der i bare trusa. Magen var litt for stor, og brystet like hårete som de bulende armene.
"Vis litt folkeskikk, Gunnar. Ser du ikke at jentungen er livredd?"
"Har hun aldri sett en naken mann før?" 
"Dette er en dårlig vits."
"La meg ha det litt gøy da, Beth."
Line trodde hun visste hva Gunnar mente med gøy. Den eneste mannen hun hadde sett i trusa var pappa, men apemannen hadde ingenting til felles med den lutryggede og slitne kroppen hans der han viste seg selvsikkert  fram.
"Det er deg, ja. Jeg sa visst at jeg hadde en jobb til deg. Trodde ikke du skulle dukke opp, og spesielt ikke på sekundet." Gunnar pustet tungt, men virket mest oppgitt.
"Du kan jo begynne med å koste gulvet." Han lo rallende.
Line nikket. Lettelsen hun følte på var like sjokkerende som det hun trodde skulle skje.
Det andre finner vi ut av. Og jeg trenger en hvil." 
Han gjespet for å understreke poenget.
"Skal jeg vekke en av jentene, og sende henne opp til deg?"
Gunnar dirret. Så brøt han ut i en forferdelig latter.
"Ikke sett meg i et dårlig lys, Beth. Du har med å behandle Line ordentlig, hva? Ellers er det du som blir med opp på rommet." 
Line kvapp til.
"Hva med Line da?" Elisabeth blunket til henne, som om det var en vits Line skulle finne ustyrtelig morsom.
"Har vi ikke skremt jentungen nok?"
Beth henvendte seg til Line. "Så du skal lære ham å lese og skrive? Noe tull finner han på, Gunnar Sveen, men hva kan en stakkar som meg vite om lesing og skriving?"
”Vi får se. I verste fall har vi en hushjelp på prøve. Nå går jeg og legger meg.”
Gunnar Sveen dundret opp trappen uten å se seg tilbake.  

Da klokka på veggen hadde tikket seg to timer fram knirket det mer forsiktig i trappen. Denne gangen var noen på vei ned. Line visste ikke hva hun skulle forvente, og så ikke opp trappen først, før hun forstod at hun var uhøflig. Synet som møtte henne var en overraskelse.
”Hei.”  
Stemmen gjorde et umiddelbart inntrykk på Line. Den var hes, nesten hviskende. Ikke direkte umelodisk, men Line kunne ikke tenke seg at den egnet seg til noe mer enn å snakke.
”Hei. Jeg er Line.”
”Klara. En av de faste. Du er litt ung, er du ikke?” Klara gjespet.
”Jeg skal bare hjelpe til.”
”Skjønner.” Smilet virket nedlatende.
Overraskelsen slapp ikke taket. Klara var ikke som Line forestilte seg at kvinnene som jobbet på Engelen ville være, og selv om hun virket arrogant klarte Line ikke helt å mislike henne. Klara hadde en framtoning som Line tenkte på som lat. Kinnene hennes bulte litt ut, og fikk henne til å virke lubben, og øynene var for blasse til at Line tenkte at hun hadde med en smart person å gjøre. Likevel var det noe ved henne som føltes trygt, og det gikk opp for Line at hun kanskje hadde misoppfattet nedlatenheten som sarkasme. Mistanken hennes ble bekreftet etter at Klara nå igjen prøvde å få kontakt.
”Det er ikke ofte jeg ser jenter som deg her, og spesielt ikke på denne tiden.”
”Det er litt komplisert å forklare. Jeg møtte Gunnar på Stallen. Vet du hvor den er?”
Klara nikket, så Line fortsatte.
”Jeg hadde en bok med meg, og Gunnar lurte på om jeg kunne lese. Så sa han at jeg kunne få en jobb her.”
”Som hva?”
Hun kjente på tannen med tungen. ”Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tror ikke han kan lese; iallfall ikke særlig godt.”
”Det har jeg aldri tenkt på. Nei, kanskje ikke. Ikke at jeg kan det heller. Jeg har aldri følt at jeg trengte det, ikke med min jobb.”
Line bestemte seg for å trå vart. “Du er en av jentene her?”
Klara nikket kort. “Ikke be meg om å fortelle livshistorien min. Jeg har hatt nok av dem.”
”Hvor gammel er du?”
”Eldre enn deg. Nitten. Hvis jeg skulle gjette er du ikke mer enn tretten. Det er yngre enn vi vanligvis begynner. Spesielt her. Så det du sier gir mening, på en måte.”
”Jeg er tolv.”
”Og du kan lese? Hvorfor går du ikke på skolen da? Jeg trodde det var der man lærte sånt.”
”Jeg sluttet.”
”Du sluttet? Hvis jeg var deg hadde jeg dratt tilbake så snart som mulig. Det er nok av jentunger som løper rundt i gatene her.”
”Det er ikke et alternativ.”
”Jeg anbefaler at du gjør det til et alternativ. Men hva vet vel jeg? Velkommen uansett, Line.”

Klara forklarte henne hvor ting var på Elisabeths initiativ. Til slutt endte de opp på rommet hennes, og Line spurte om hun kunne vaske seg i servanten. Klara nikket fra et annet sted.
“Jeg er ikke din størrelse, akkurat, men en av de andre, kanskje Fiona, har sikkert noe klær liggende. Hvis du blir en fast del av inventaret her inne ordner sikkert Beth med klær etter hvert, men akkurat nå kan du låne morgenkåpen min hvis du vil. Den er sikkert litt kort, hvis det er et problem.”

Engelen var ikke utprøvet luksuriøs, men det virket som at forretningen gikk godt. Rommet var overraskende rent, og inventaret mindre slitt enn hovedrommet nede tydet på. Line fortalte Klara om vinduet hun hadde sett en dame i bare undertøyet i sist hun var i Karnevalet. Klara forklarte i full fart at det bare var i helgene de hadde noen på utstilling, og at det var Beth som insisterte, som om hun skammet seg. Hun visste ikke om det hjalp forretningen, men å stå ut mot gaten i en time eller to var ikke akkurat noe hun bekymret seg for. Det var lørdag, og Klaras øyne falt stadig på klokka, som om hun hadde dårlig tid, eller skulle være et bestemt sted snart. Til slutt sa hun at Line måtte gå ned fordi hun trengte å gjøre seg klar. Hun var ikke spesielt brysk, men Line kvapp til, før hun snudde seg og gikk ned trappen med raske skritt. Det siste hun ville var å være til bry. Klara virket snill, nå som Line tenkte på det. Hun hadde ikke vært uhøflig, med unntak av med en gang, og det var kanskje en misforståelse. Dessuten hadde Line fått låne kåpen hennes også, og den eneste som hadde lånt henne klær før var Sofie. Det var betryggende. Line følte at Klara ikke hadde noe imot at hun var der, og at hun godt kunne bli en del av de som jobbet på stedet. Hun ville ikke bli som Klara, eller gjøre det hun nå fortalte seg at var en ekte jobb, for Sveen eller Beth, men hun kunne være her. Det var nok akkurat nå. Hvis de lot henne være her skulle hun gjøre sin livs jobb. En overbevisning hun bare hadde hatt en gang før, da hun bestemte seg for å gjøre opp med Sofie koste hva det ville, kom tilbake til henne. Situasjonen var kanskje merkelig: En liten jente skulle lære en voksen mann å skrive, og hun slet med å forstå om hun hadde vært heldig, eller om det skulle vise seg at hun hadde misforstått noe. Hun tenkte det siste, men hun kunne ikke gi opp, i det minste ikke før hun forstod mer av det som foregikk. Og hva om hun ikke lyktes? Hva om Gunnar var enda en som Knut, mer interessert i fantasifulle historier enn å legge innsats i å lære, og han kom til å bli irritert når han ikke forstod. Hva skjedde da? Nei, det kunne hun ikke tenke på.

Lørdagskvelden nærmet seg, og Line visste ikke hva hun skulle forvente av den. De ville ikke ha henne nede. Nei, hun ville ikke være nede. Hun ville gjemme seg, og hun tenkte at hun kunne krype under en av sengene, men så gikk det opp for henne hva det ville bety. Hun tvang seg selv ned i oppholdsrommet. Beth la merke til henne allerede i trappen.
”Du kan ikke være her stort lengre, lille venn. Snart kommer kundene, og jeg vil ikke at de skal misforstå.”
”Jeg skjønner.” Line hadde bare undertøy på seg under morgenkåpen, og som om hun ikke var rådvill nok fra før av, falt hun sammen foran Beth.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun hikstet.
”Jeg kaster deg ikke ut, akkurat. Du kan sikkert være hos Solveig. En gammel venn av meg. Så kommer du tilbake i morgen. Ikke så tidlig som i dag. La oss si etter to. Og med etter to mener jeg fire.”