Kjærlighetens død
Eva elsket for første gang den samme natten. Jostein brukte ikke det ordet, men for henne fantes det ikke noe bedre ord for det hun hadde fryktet. For Eva var handlingen en bitter oppsummering av dagen hos Sverre Krut, og kontrakten Jostein hadde undertegnet med døden. Hun gjorde ikke motstand, oppmuntret det kanskje til og med. Lidenskap styrtes ikke av regler. Hun trodde at mangelen på det samme, likegyldighet, heller ikke burde det. Dagene gikk, og de elsket hver kveld nå, mekanisk. Følelsene kom ikke etter, like lite som de hadde vært der før. Det var et obligatorisk program, en sending som gjentok seg med variasjonene til populære sanger. Eva døyvet ønsket om å forstå hvorfor det hadde begynt eller om det noensinne skulle slutte. Det virket som noe som måtte skje mellom dem, og Jostein så ut til å tenke på samme måte. Han gjennomførte akten sin som om han var en del av et teaterstykke. Han var hovedrolleinnehaveren som holdt sin viktigste monolog. Hun var kuliss. Publikum trengte de ikke.  

Hun hadde tenkt på at dette ville komme, ikke akkurat fryktet det, men heller visst det siden hun først fikk beskjed om at hun ikke bare skulle hete Eva, men også ta etternavnet til Jostein. Det var en del av å være en kone, som hun nå antok at hun ville være. Aldri hadde hun tenkt på sex som spenning, eller blandet følelsene sine i et håp om å få svar på hva som skulle foregå inne i henne når øyeblikket kom. Ikke en gang som barn hadde hun vært nysgjerrig på den delen av å være voksen. Var hun fortsatt et barn? Hadde forvandlingen hennes fanget henne et ubestemmelig sted i et livsløp hun ikke lenger kontrollerte? Nå var hun voksen. Hun følte seg ikke voksen, men hun følte seg ikke som et barn heller. Hun forstod ikke hva hun følte. Ikke om seg selv, og ikke om Jostein. Hun var jo gammel nok. Jostein ble overrasket, og spurte om hun ikke hadde gjort det før hvorpå hun svartet bekreftende. Han virket usikker, så nysgjerrig. Hun sa at det ikke var ekkelt. Jostein så ut til å slå seg til ro med det, og hun håpet at det aldri ville komme opp igjen.

En uke senere var Sverre og Astrid borte. Borte! Hun klarte ikke å tro at mennesker som dem bare forsvant, men hvis det var sant, og de ikke hadde krøpet inn i krypten sin i påvente av at verden ble gjenfødt i Josteins bilde, hadde hun kanskje hjulpet til med å ta livet av dem. De hadde sett henne, sett at hun var mulig, og så hadde de tatt giften sin som for å hjelpe Jostein videre, og la han overta konsernet deres som måtte være bygget på lidelse. Det var en forklaring hun kunne slå seg til ro med. Sannheten var sikkert mindre interessant.   

Da de igjen kom tilbake til eiendommen, virket det som Jostein var blitt forretningsmann. Eva hadde ikke sett ham i denne kappen. Hun undret seg over hvor mange roller hennes skaper spilte, som hun ikke hadde den minste kunnskap til. Jostein var ikke som hun var, og på Eva virket han som en samling privilegier som ikke visste hvor heldige de var som fikk eksistere sammen nå som de brukte mer tid sammen. Hvis han var en lærer følte hun seg som en tilbakestående som måtte være der. Ikke for å sette de andre i et bedre lys, for hun var den eneste. Heller ikke som et vagt irritasjonsmoment man kunne synes synd på, eller en narr man kunne le av. Hun var nærmere en stum og usynlig ånd som også var ett av Josteins aspekter.
”Du vet at dette er vårt nå?”
Eva så på eiendommen, som Astrid hadde gjort fra det ovale vinduet sitt, og undret seg over hva hun hadde sett, hva Sverre hadde sett, og hva Jostein nå så. Hun husket å nikke.
"Vårt nå." Et drømmende ekko. En kjensgjerning. Og visjonen om noe som skulle komme.
"Ja."
"Det kan virkelig bli til noe."
”Hva mener du?”
“Jeg har arvet et imperium.”
Forventet han entusiasme? Hun trodde hun visste hva et imperium var, men det hun så ut over nå virket patetisk lite, omsveipet av ånden til Sverre og Astrid. Hun tenkte at de aldri ville bli kvitt de to levende døde; ikke noe av det de så ut over nå ville bli deres. Minnene etter Krut satt i selve jorden.
”Og mausoleumet?”
”Hva mener du?” Jostein så henne som en perpleks skapning noen ganger. Hun sanset det med stolthet, eller så var hun bare litt gal allerede
”Skal de råtne her?”
”Hvem er de?”
”Sverre og Astrid?”
”Hvem bryr seg om dem? De hadde sin tid.”
”Men skal de råtne her?” Jostein forstod fortsatt ikke. Han ristet på hodet. Dere fra utsiden ser ting så annerledes på noen områder. Vi skulle ha tatt den overtroen fra dere. Den var sikkert nyttig i sin tid, men i våre dager gir det ikke mening.
Eva visste ikke om hun forstod ham nå. Hva hadde dette med gud å gjøre? Hun trodde ikke på gud. Noen gjorde det, andre ikke. Sånn hadde det alltid vært. Men det var enkelt å late som at man gjorde det. Hun ransakte hodet etter sitater fra hellige bøker, men ingen av dem hun kom på bar med seg lys som kunne kastes på situasjonen. Istedenfor så hun skulpturlinjer og kortklippet gress, installasjoner og små bygninger i glinsende hvit stein.
”Skal vi gå videre?”

”Du er ikke så entusiastisk. Jeg trodde selvfølgelig at du kom til å være annerledes, men noen ganger tenker jeg på deg som et tomt skall, Eva. Jeg er redd for å knuse det. Samtidig er du ikke skjør i det hele tatt. For meg er det eksotisk. Dere fra utsiden er både mer og mindre enn vi tror. Hva tenker du om meg? Om oss fra Innsiden?”
”Jeg prøver å ikke tenke så mye.”
”Men du tenker jo. Jeg ser at du tenker. Om du gjorde det enklere for meg å forstå kunne vi kanskje blitt bedre kjent med hverandre. Vi kunne kanskje lære av hverandre, eller... Nei, jeg vet ikke hva jeg spør om.”
”Dere er annerledes. Mindre opptatt av å overleve.”
”Overleve?” Han lo. “Ja, mat kan sikkert være en motivator.”
”Eller vold.”
Jostein ristet på hodet. “Jeg er kanskje ikke spesielt voldelig.”
“Skal vi gå videre?”
 
Han spurte om utdannelsen hennes. Han spurte om familien hennes. Hun tenkte på historiene Slangen hadde ledd av, og fylte på med dråper sannhet. Jostein prøvde å se verdensvandt ut, men hun forstod at han var på dypt vann her der han fylte på med ordene sine: Ting han enten hadde lest eller ville gi inntrykk av at han kjente til.
”Det kjeder deg ikke?”
”Du forteller godt.”
Hun ristet på hodet. “Turid... Jeg hadde en lærer som sa det samme.”
”Lærer? Ja, selvfølgelig. Det er det dere kaller dem. Ikke professorer. Du har jo basisferdighetene.”
”Jeg fikk bruk for dem. Jeg tenkte aldri så langt, men når du sier det fikk jeg bruk for dem.”
”Alle trenger å kunne lese og skrive.”
”Det tror jeg ikke. Er det dumt?”
”Ja.” Eva hadde aldri sett Jostein så seriøs sammen med henne. Så smilte han. Det er faktisk helt idiotisk.” Hun visste ikke om hun skulle le. Hun visste ikke om det var en vits. Hun prøvde å se seriøs ut. Hun måtte ha klart det. “Om man gjør seg fortjent til å lære det er en annen sak.”

Gamle tosker
Hvem er Eva Larsen? Hun visste ikke svaret, selv om hun nå villig fikk det servert.
”Dette er Eva Larsen...”
Josteins stemme. Josteins sannhet. Det enkleste var å følge lydig med.
”Vi skriver historie.”
Ikke hennes historie. Aldri hennes.
”Jeg er beæret av hva dere har fått til. Jeg er stolt av det vi har oppnådd. Jeg vet at veien har vært lang, og at den ikke alltid har vært enkel, men det jeg ser foran meg nå gjør alt verdt det. Jeg håper vi kan være enige om det. Dette er imidlertid bare begynnelsen. Selv om deres jobb nå tar slutt, representerer det også en begynnelse. Vi skal legge grunnlaget for vår metode og vårt prosjekt. Kirurgiens tid ringes kanskje inn i dag, men jeg kan love dere at den vil vare. Dette er vår tidsalder; vår epoke. Vi er den nye verden. Og det er med Eva at vi skal overbevise: En uskyldig og uvitende skapning. Ikke som oss, nei aldri som oss. Det er det vi har tenkt. Så feil vi kunne ta. Se på henne nå. Hun er mer ekte enn noen av oss: Mer attråverdig enn fortidens dronninger. Og det er vi som har gjort det: skapt og formet henne til et underverk. I dag høres det ut som en profeti: Det ansiktsløse samfunn tar ikke høyde for hvor du kommer fra, og vil aldri gjøre det. Vår tidsalder tilhører det eksepsjonelle, i tanker og gjerninger. Hvor du kommer fra betyr ingenting. Hva du oppnår betyr alt.
Eva Larsen vil være den første. Men snart vil menn som kvinner strømme til instituttene våre for å bli som henne. Vi vil akseptere noen, avvise andre. Og slik begynner det. Slik vil Innsiden forandres. Ingen i dette rommet tviler på at skjønnhet er makt. Det Eva viser oss er at denne makten ikke tilhører genene våre. Nei, vi kan selv ta eierskap over den. Vi kan gjøre den til et verktøy. Vi kan endre reglene. Når du ser på Eva ser du dine villeste drømmer. Min drøm er muligheten hun gir oss. Takk: Takk for at vi nå har denne muligheten. Det som gjenstår nå er å gripe den.  
En taktfast krampe spredte seg gjennom rommet. Den virket redd for å stoppe. Jostein forlot podiet sitt, og kom mot henne, løftet opp hånden hennes for å dele mottakelsen, og Eva smilte - smilte som hun hadde lært å smile.
 

Eva Larsen begynte det nye livet sitt i krampelatter, men latteren var det første hun ga slipp på. Jostein virket sikker på at hun var blitt den hun trengte å bli for å spille rollen sin.
“Sverre har ventet lenge nå.”
Hun kjente til Sverre. Sverre var hovedinvestoren til Jostein Larsen, og om Sverre var utålmodig betydde det at hun skulle kurere denne utålmodigheten før det oppstod såkalte problemer. Dermed skulle de til Sverre. Krut Holdings var visstnok en av innsidens store aktører, en gammel finansfamilie som hadde investert tungt på boligmarkedet etter den store krigen, og sikret seg store deler av Innsidens mindre ettertraktede eiendommer. Siden hadde de tatt kontroll over handelsruten til Akasinera, og leverte nå drivstoff til alt fra generatorer til eksklusive kjøretøy som det Line nå steg inn i. En kunstform, det også. Inn og ut av biler. Reglene strakk seg rundt henne, og om hun mestret en av dem åpnet de som regel bare nye utfordringer. Hun hadde knapt rukket å sette seg, før speilet i frontruten ga henne synet av sitt nye selv. Hun forventet ikke det som møtte henne, men om Jostein merket reaksjonen hennes overså han den.

Hvor lang tid tar det å venne seg til et ansikt? Tydeligvis mer enn en uke i hennes tilfelle. Kanskje Jostein likevel hadde merket noe, for nå grep han hånden hennes og så på henne innstendig.
"Du ser bra ut, Line."
"Det er ikke for mye sminke?"
"Sminke er en kunstform. Du retter ikke på noe, du selger illusjonen om noe."
"Men det virker så overdådig."
”Hmm? Du trenger ikke å tro på deg selv. Det er andre som tar seg av det.”

Vaktene som hadde geleidet henne over plassen, muskuløse og anonyme, stod i giv akt mens bilen forlot dem. De ville nok stå slik til hun og Jostein var tilbake, som to saltstøtter som skulle bidra til illusjonen hun bar med seg. Hun spurte Jostein om dette var den samme bilen som hadde tatt henne med til instituttet. Han så på henne som om hun var dum, og Eva godtok at det ikke var noe hun trengte å vite.

De umiddelbare sanseinntrykkene hennes var mer betryggende. Kolossale murbygninger med hundrevis av vinduer blinket i solen, bygd i samme stil som instituttet, men så store at hjemmet hennes føltes som en liten øy i en klase av det som enn foregikk i disse andre rommene og korridorene, og hun forestilte seg at hundrevis, nei tusenvis av Evaer stirret på bilen som nå gled avsted mot et mål som fylte henne med engstelse. Om det ikke hadde vært for disse bygningene kunne hun trodd at hun reiste gjennom et paradis. Selve bygningene var kanskje brutale, men de var omgitt av et grøntområde hun ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte. De kjørte forbi byster og statuer, forbi hageområder hvor stiene var flislagt i fascinerende mosaikker og blomstene så ut til å være bristeklare av liv. Fargene hadde ikke navn for henne, for hvor skulle hun ha sett slike farger, slike fantastiske mønstre før nå? Hennes egen hageflekk føltes plutselig som en barnetegning, en planløs krusedull i en verden av virkelige konstruksjoner.

Hvor langt var det til Karnevalet, eller stedet hvor hun hadde vokst opp? Hele livet hadde hun vært fanget i denne døde utkanten, i en form for fortid som ingen her ville kunne relatere seg til. Var det dette man sultet for; man frøs for? Var det dette man ble syke for? En gang hadde selv toget mot grensen vært et utenkelig vidunder for henne. En gang, men ikke for lenge siden. Synet som møtte henne nå, her, fikk henne til å love seg selv at ingenting menneskeskapt skulle overraske henne igjen.
I mellomtiden tok bilen dem videre langs en åsrygg, og Line fikk et innsyn i omgivelsene som nå var hennes. Hun kunne se muren i horisonten til høyre for seg, en skarp påminnelse om at Line ikke eksisterte lenger. Den virket mindre enn hun husket den, men var fortsatt et majestetisk stengsel som alltid ville være der. Alt virket mindre når man ble eldre. På den andre siden av veien bredte Innsiden seg ut over og nedover, som glinsende marmor. Havet strakte seg videre ut i horisonten der bygningene sluttet, inn i en evighet av det ukjente. Der ute et sted lå andre byer, gjemt fra hennes verden med en avstand som virket uendelig. Akasinera. Lervate. Hun så små mekaniske øyer bevege seg i denne blå uendeligheten, og forstod at det var det de kalte skip. Men Innsiden, bykjernen med sine himmelskrapere og mosaikken som omgav dem, trakk henne tilbake. Hun tenkte på sinnene som stod bak disse intrikate prosjektene, så skarpe i sin visjon at hun følte seg som en fjern slektning av dem, en slektning bestående av kjøtt og blod. Jostein så ikke ut til å legge merke til noe av dette, men trykket på skjermen sin til en stemme slapp ut.
”Vi venter, Jostein.”
”Vi er på vei. Ti minutter.”
”Og Eva.”
”Ja, hun er her.”
”Godt.”
Hun løsrev seg fra synet av den ubegripelige organismen av stål og stein som spredte seg ut i sin overdådelighet. Og hun visste at hun ville aldri høre hjemme her.
Jostein kremtet.
"Sverre Krut forventer fullstendig respekt."
"Du har snakket om det."
"Det er dette du har trent på det siste året."
"Jeg vet det."
"Husk detaljene. Han gjennomskuer deg tvert hvis du ikke følger etiketten."
"Du har sagt det."
"Fordi det er viktig. Når jeg sier ting er det fordi det er viktig at du forstår."
"Greit."
"Husker du hva du skal si? Du trenger ikke å si mye, men det er uhyre viktig at du sier det Sander ba deg om. Han har investert en formue i deg."
"Jeg skal gjøre det."
"Godt. Ditt beste er ikke godt nok lenger. Det håper jeg du forstår. Alt skal være etter boken."
"Ja."

Bilen ble parkert og portdørene bak dem lukket seg om en gedigen park, der veien førte mot det Eva tenkte var et palass. Nå strakte Jostein hånden mot henne, som om han måtte hjelpe henne ut av bilen. Etikette. Hun rettet på kjolen før hun steg ut, som Sander hadde vist henne, og uten å slippe hånden til hverandre stod de nå sammen, som et par. Foran dem stod Sverre Krut, alene. Bak ham spyttet en fontene en formue ut over seg selv, og Sverre slo ut med armene i en imitert omfavnelse. Den skjelettaktige skallen hans kledte ikke smilet han oppdrev, men fikk ham til å virke som en pervers marionette, laget med det formål å skremme barn.
"Velkommen skal dere være. Du må være Eva.”
Stemmen skalv lett, men diksjonen hans var smertefull i sin tilnærmede korrekthet, som om hver enkel bokstav tjente en rituell funksjon. Han trykket først hånden til Jostein, og nå berørte han Evas forsiktig.
"Sverre Krut.”
”Det er en glede. Jostein har snakket så mye om deg."
"Det er godt å høre."
Line kastet et raskt blikk på Jostein, og trodde hun så en plaget mine bre seg over pannen hans.
"Selvfølgelig. Dette prosjektet hadde aldri skjedd uten Sverre."
Sverre overtok samtalen, som om han ikke hørte på det Jostein sa.
"Det er godt å endelig se deg, Eva. Du lever virkelig opp til forventningene. Det kan jeg si med en gang. Pannen! Jeg ser hva du prøvde på der Jostein, og kan ikke si annet enn at du har lyktes fullstendig. Resultatet overgår faktisk det jeg trodde var mulig. Det mener jeg virkelig. Hvor lenge har du jobbet med henne? Det må være minst et år nå? Nei, la oss ikke snakke om det. Slike ting tar den tiden de tar. Velkommen, velkommen til mitt hjem. Dere skal selvfølgelig få møte min kone. Dessverre er hun blitt dårligere til bens igjen. Nei, det er ikke noe alvorlig. Vi er gamle mennesker, vet du.”
Sverre Krut var gammel. Eva hadde ikke forestilt seg at noen kunne være så gammel. Den påtatte høfligheten, og den gnagende sarkasmen han snek inn i setningene sine, fikk Sverre Krut til å virke som han hadde beseiret døden, i det minste som konsept. Nå forstod hun hva Jostein hadde ment med at det ikke fantes rom for feil denne dagen. Sverre Krut hadde levd så lenge at mennesket hadde tørket ut i ham. Mannens blotte nærvær var en gysning, og hun fikk følelsen av at å skuffe Sverre Krut, enkelt som det virket, var en dødsdom. Jostein hadde spilt et farlig spill, men akkurat nå, akkurat nå virket det som om han kom fra det med skinnet i behold. Eva visste ikke hva det betydde for henne. Det var som om døden forsøkte å være selskapelig: Det lille skjelettet av en mann virket som kunne smuldre opp når som helst der det stirret på henne, med øyne som verken skjulte fascinasjon eller forakt for henne. Han snudde seg, og den lutede ryggen viste dem veien opp mot palasset med innbitte skritt som burde ha levnet fotavtrykk i den hardeste stein.  

Bygningen de bevegde seg mot virket formet av akkurat denne steinen. Den var hugget inn i parken, som et minnesmerke som skulle tjene som en påminnelse om død og fordervelse. Det var like mye et minnesmerke som en bolig, og Eva forestilte seg at under den fantes det katakomber med skjeletter. Der lå alle som hadde forsøkt å trosse Krutt, de som hadde vært modige nok til å si noe han ikke likte, og de som hadde vært dumme nok til å ikke følge ordrene fra den hvislende stemmen.
”Et verdig mausoleum.” Jostein virket fylt av ærefrykt, og Eva hadde aldri sett ham slik før.
”Jeg har ikke tenkt å dø helt enda.”
”Hvor gammel er han?” Eva så spørrende på Jostein, sikker på at Sverre umulig kunne høre spørsmålet som hun var redd for at var uhøflig.
”La meg sjekke papirene mine.” Sverre lo hvesende. “Ikke gammel nok til å ta farvel med denne verden. Ikke enda.”
Det siste virket som en ettertanke, og Eva fryktet at den var rettet mot henne. For hva var det Sverre egentlig ønsket av henne; av Jostein. Ingen levde evig. Ikke en gang på Innsiden. Ikke en gang på Innsiden av Innsiden, hvor hun nå tenkte at hun befant seg. Det fantes ikke et dypere og mer stinkende hull enn dette Mausoleet, som hun fryktet var en massegrav. Om ikke fysisk, så av idealer, av ideer og drømmer. Hun visste ikke hvor denne følelsen kom fra. For første gang virket det på henne som om hun befant seg i nærheten av virkelig ondskap, ondskap hun verken ville eller kunne forstå.

En hvesende lyd fikk henne tilbake til her og nå. Hun skjønte at den kom fra Sverre før hun registrerte det mentalt. Ingenting annet kunne produsert noe så avskyelig og morbid som denne forvrengelsen, og hun tenkte at dette var slutten på monsteret. Han hostet i rier, rier som varte og varte til Eva tenkte at verden vrengtes foran henne.
”Beklager.”
Verken hun eller Jostein sa noe.
”Det skjer fra tid til annen.”
De ba ikke om noen utbroderende forklaring. Sverre rettet seg opp, og Eva trodde hun så latter i øynene hans.

"Stig på." 
Eva forventet et gravkammer. Det var bare en del av det hun fikk. Lys strømmet ned fra taket over henne, fra gjennomsiktig og nøytralt glass, som om hun befant seg under en diger vidusrute. Støv lå ikke i lag, og hun så ikke en eneste okkult gjenstand. Det var nesten som å komme inn i verdens mest åpenbare skalkeskjul, en verden av det hun hadde lært å tenke på som Innsidens regler, og en grell kontrast til det inngangspartiet hadde fått henne til å tenke på. Rommet, en stue som så ut til å kunne tjene som bibliotek, var dekorert med malerier fra en svunnen tid. Et av dem fanget oppmerksomheten hennes, først og fremst fordi det var flere ganger større enn de andre, men også fordi det ikke passet spesielt godt inn.
”Det du beundrer er et portrett av min kone. Fra før krigen, selvfølgelig. Kunstneren var Alphonse Gerard. Det er malt i gamle Akasinera. Han har vært død lenge nå. Ingen hørte noe mer om ham etter augustbombene. Vi var ikke nære venner, men han nøt stor respekt hos kjennerne den gang.”
”Det er interessant.”
”Jeg likte det aldri særlig godt selv, men mange sier at det fanger en del av Astrid som ikke alltid kommer frem. Ikke med mindre man virkelig kjenner henne. Kanskje du er en av dem som kommer til å tenke det?”
”Hvor er Astrid?”
“I lenestolen sin. Eller til sengs. Sannsynligvis i lenestolen.” Sverre så raskt bort på det Eva skjønte måtte være en tjener som akkurat kom opp trappen fra underetasjene.
”Hun sitter i stolen sin.”
”Der var mysteriet oppklart. Vil du se mer på bildet, eller vil du møte henne? Jeg klandrer deg ikke for noen av delene.”  
Kvinnen på bildet så ut til å være rundt tjue. Hun hadde pene øyne som fikk henne til å virke generøs. Den haukete nesen gjorde det likevel vanskelig å bli forelsket i utseendet denne Alphonse hadde forsøkt å gjengi. Når Eva tenkte seg om virket hun streng, nesten farlig, eller som om hun ikke var fornøyd med å være til stede i rammen. Astrid minnet henne ikke om noen hun hadde møtt. Det var det som overrasket Eva mest. Og hun undret seg over om den faktiske personen også ville vekke usikkerheten som kom med motstridende elementer.
Den korte trappen rullet dem opp til et platå. Takhøyden virket ikke like unaturlig høy her, og det lille rommet de nå steg inn i virket som et klenodium av uant bestemmelse. Det var som å tre inn i en annen tid, en tid som hadde mer til felles med Evas gamle verden enn Innsidens overflod.
”Hvordan går det, Astrid?”
”Det går som det har gått i det siste. Men det går fortsatt.”
”Har du spist?”
”Litt.”
”Du spiser ikke nok.”
”Jeg trenger ikke at du forteller meg det.”
”Husker du at Eva skulle komme i dag?
”Selvfølgelig.”
Eva kunne bare se baksiden av hodet til Astrid, grå hår som var strammet mot skallen hennes i et lappet teppe. Kanskje hun vanligvis brukte parykk? Astrids sete var rettet mot et lite vindu, som igjen ledet ut mot en del av parken som ikke hadde vært synlig under ankomsten. Sverre gikk bort til henne, bøyde seg over henne. Eva trodde hun hørte et kyss. Like etterpå gled stolen rundt, mot henne og Jostein.
"Dette er min kone, Astrid."
"Kom hit, lille venn. Jeg har hørt så mye om deg."
Astrid tenkte kanskje å smile til henne, men Eva følte seg som et barn som blir tvunget til å hilse på noen det ikke liker. Hun forstod ikke følelsen. Astrid var mye yngre enn Sverre, og ansiktet virket bare gammelt og slitent. Nesen fra portrettet i gangen var blitt mer utpreget med årene, og hun følte at hun ble gransket som noe uskikkelig.
"Så du er Eva."
"Ja. Jeg er Eva.”
”Josteins nye menneske.”
”Ja. Eller. Jeg vet ikke.”
"Ingen av oss vet. Ikke før det er for sent... Du har gjort jobben din, Jostein."
"Takk."
”Dette er tilfredsstillende.”
”Tilfredsstillende?”
”Hva er det du vil høre? Du har gjort jobben din. Det er det du får betalt for, er det ikke?”
”De ble sagt at det var umulig. Selv du sa at jeg kastet bort tiden min: tiden din.”
”La det ligge, Jostein. Du har lyktes. Hva mer trenger du å høre? Er du et lite barn som trenger pappas anerkjennelse.”
”Hvordan våger du?”
”Jeg lovet deg et partnerskap. Du har oppfylt din del av det. Fullverdig partnerskap. Det burde fortelle deg noe at jeg er villig til å innfri løftet. Men det finnes grenser for hva jeg, for hva Sverre Krut, er villig til å oppføre seg himmelfallen over. Eva er ei jente, Jostein.”
”Dere snakker ikke om dette nå. Kan vi ikke bare beundre henne? Jeg har så mye jeg vil spørre henne om. Du vet jo at jeg ikke har lenge igjen, Sverre.”
”Astrid.” Det lå et vagt ikke si slikt i luften, men Eva fikk inntrykk av at ingen av dem trodde på det selv.
”Så: Eva?” Astrid Krut studerte henne nå.
"Larsen."
"Larsen. Hva jeg hadde gitt for å se slik ut da jeg var ung." Astrid snakket med noe som minnet om lengsel. Ikke etter å være ung igjen, nei, det var som om Astrid ville være akkurat henne.
“Vet du hvorfor du er her, Eva?”
”Jeg vet bare det Jostein har forklart meg.”
”Vi vil jo bare beundre deg. Dette er det siste store Sverre gjør. Det siste han gir. Vår tid er forbi. Vi kan selvfølgelig drømme om evig ungdom, om flere år eller flere liv, men ingen av oss narrer seg til å tro at det finnes en mulighet for at vi har tid. Vi har bitt oss fast i dette livet lengre enn de fleste. Selv jeg som er yngre enn Sverre har levd lenge, og du ser jo hvem av oss som kommer til å holde ut lengst.” Hun lo skarpt. “Jostein har hatt en fremtredende posisjon i konsernet det siste året, nettopp på grunn av det som er blitt deg. Sverre og jeg, vi liker ideene hans. Du forstår selvfølgelig ikke så mye av dem, og jeg vet ikke om du trenger... kanskje senere. Men jeg ville se deg, Eva. Det er som å se at verden fortsetter; at det finnes en fremtid vi som tilhører fortiden kan stake opp. Det er et behov for å si at vi gjorde noe for andre, for de som kommer etterpå, slik at de kan leve i en bedre verden.”
”Bedre enn hva?”
”Du opplevde ikke krigen. Jeg vet ikke om jeg vil at du skal forstå tingene vi ga slipp på. Noen få år som kostet oss hundre! Jeg vet ikke om verden har sett noe lignende før. Men kanskje det finnes en vei tilbake. Og hvis det gjør det er det mennesker som Jostein som kan vise oss den. Du er en del av det. Du vil være en del av det. Det var det vi håpet. Og før i dag trodde vi, trodde med hver av rapportene. Vi ønsket og vi ba. Og nå er du her. Nå ser vi deg for første gang. Du er ny. Ny som jeg husker verden for lenge siden.”
”Du virker sliten, Astrid.”
”Sliten? Ja, jeg er kanskje det. Men jeg er glad. Jeg fikk en siste opplevelse. Jeg vet ikke om jeg trodde det; at det kunne være mulig. Å sovne inn til et vakkert ansikt... Hva er bedre enn det?

"De kommende generasjonene vil takke deg, Sverre."
"Jeg bryr meg lite om de kommende generasjonene. Jeg ville se om det var mulig. Astrid er en idealist. Jeg har alltid sett etter andre ting."
"Du har beviset ditt her."
"Det finnes ingen kur mot alderdom." 
”Nei. Ikke enda. Men tenk på det som en forlengelse av ungdommen.”
”Det er for sent for meg.”
”Det kommer til å forandre hvordan vi forstår å være ung. Hva som innebærer skjønnhet. Virkelig skjønnhet.”
”Og jeg forblir gammel. Gammel til jeg er død.”
”Vi har alle vår tilmålte tid.”
”Du også, Jostein?”
Begge så tankefulle ut, som om samtalen kollapset med dette utsagnet som antydet at også Jostein en dag ville gi tapt og gå inn i døden, så åpenbart, men samtidig så usannsynlig når du så ham nå.
”Jeg antar det.”
”Men folk vil betale for dette.”
”Selvfølgelig vil de det.”
”Og betale mer?”
”Det er det som er ideen.”
”Det kan jeg tro på. Etter idag er det vanskelig å ikke tro på det. Hun er noe for seg selv. Du kan se det. Men det er noe mer der. En uskyld. En renhet. Hun er mer enn jeg trodde hun kom til å være.”
”Hun er Eva Larsen.”
”Ikke vær pompøs.”
"Dette er eksperimentell kirurgi. Det er et menneske involvert, ja, men det er Eva som er vellykket. “
”Hva hetet du før?” Eva så på Jostein, ba om tillatelse med blikket. Han nikket.
”Line.”
”Og hvem er Line.”
”Ingen.”
”Ba du henne om å si det?”
”Nei.”
Begge flekket en rå latter.
"Det er begynnelsen på det ansiktsløse samfunnet. Forestill deg det. Hundrevis av mennesker som dette. De beste av de beste. Folk som deg, Sverre."
"Det vil sette spor.”
“Spor jeg aldri satt.” 
”Jeg skal føre arven din videre. Det lover jeg, Sverre.”
"Når du ser henne forstår du det. Var det ikke det du sa, Jostein."
"Ja."
"Jeg vet ikke om jeg forstår det, men når jeg ser henne tenker jeg at det er håp for oss, tross alt."
"Du kommer til å se det."
"Kanskje. Men det er håp."
"Det er mer enn håp."
"Vi trenger ikke diskutere det mer, Jostein. Vi hadde en avtale, og du har gjort din del av den. Jeg er glad for at jeg fikk se henne før det tok slutt. Dere kan dra nå."
"Er du sikker?"
"Dere finner veien ut?"

Vannskillet
"Hvordan har du det, Eva? Jeg tror det er viktig at vi snakker om det, sa Roger nå. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Hjelper de nye medisinene?"
Ingenting.
"Vi kan dessverre ikke høyne dosene. Det er ikke så lenge igjen nå. Dette klarer du."
Ingenting.
"Det viktigste er at du får sove. Sove og hvile. Vi vet at det har tatt lang tid nå. Vi vil bare passe på at alt går som det skal. Det viktigste for oss er at du har det bra."
"Det viktigste er at jeg overlever."
"Vi har snakket om dette, Eva."
Ingenting.
"Jeg skal prøve å finne en løsning på medisinene. Det finnes en grense for hvor mye vi kan gi deg."
"Det kommer til å bli verre." Hun hadde skrevet ordene på papiret sitt med skjelvende hånd, og nå understreket hun det siste ordet to ganger.
"Jeg vil ikke lyve for deg, Eva."

De første dagene hadde undersøkelsene fortsatt. Nye inngrep. Hvordan transplanterte man egentlig et ansikt? Tanken oppstod, og forsvant uten at den ble reflektert over. Smerte. Ny tanke. Smerte. Alltid avbrutt av smerte. Ingen sammenheng. Hun ventet. Den store. Kronen på verket. Når? Når ville det ta slutt?

Hun hadde akkurat våknet, uten å ha noen klar forståelse av tid, sted eller seg selv. Hun følte seg nummen. Lys traff henne gjennom to tynne spalter, og hun kjente en kvelende følelse som fikk henne til å skjelve ukontrollert. Hun forstod først senere. Forstod galskapen i deres siste forsøk på å forandre henne, meisling og flytting av bein, titanplater, transplantert hud, og spaltene til øyne, nese og munn. Hun var allerede fanget. En vrengt skapning som de skulle begynne å bygge på, etter sine egne forvridde ideer. Skrekken for hva hun var nå, hva de hadde gjort henne til, var en fjellskrent som når som helst kunne rase ut, og utslette selv sporene etter det hun hadde vært. Noen ganger trodde hun oppriktig at de kom til å forlate henne slik, med et ansikt som lignet mer på et åpent sår, nei verre enn det, enn det lignet på et menneske. 

Nå lå hun i reimer, og den eneste delen av henne som beveget seg normalt var en sår nakke. Resten var muskler som ble spent, og en allerede påbegynnende kløe. Tre ganger om dagen flyttet de henne, slik at hun ikke skulle få liggesår, en mekanisk medisinsk prosedyre. Noen ganger så hun Jostein der, over henne, men hun visste ikke om hun drømte for han sa ikke noe. Det kjente ansiktet til Lea dukket også opp, sa betryggende ord til henne, som ikke brøt gjennom den skrekkelige stivheten, eller de oppsperrede øynene.
"Snart kan du begynne å bevege deg igjen. Det er viktig at det får gro."
"Kan jeg få et speil." Hånden hennes skalv slik at ordene knapt var tydelige.
"De er langt fra ferdige."
Ingenting.
"Det kommer til å ta en stund til. De vil ikke anslå noe."
Hun skrev på papiret sitt: "Jostein?"
"Jostein kommer når han kan. Når du er klar for det."
"Jeg vil dø."
"Eva da. Det vet du at du ikke vil. Snart kommer alt til å bli bedre."
Lea hadde rett. Kløen ble sterkere, men avtok så gradvis, og med at formen hennes bedret seg fikk hun  mer frihet. De lot henne gå ut i hagen på ettermiddagene, lot henne sitte og se ut over det som hadde vært verket hennes, allerede i ferd med å gro over med ugress. Ingen la merke til det. Ingen brydde seg. De sa det hadde gått tre uker siden den siste operasjonen, tre uker i lenker som svekket musklene hennes, med bandasjer som skjulte henne som om de var hennes siste skjold. De skiftet bandasjene. De lot henne ikke se seg selv mens de gjorde det. Hun hadde prøvd å ta seg til ansiktet. Øyeblikkelig kastet de seg over henne, lenket henne fast igjen, og hun vred på seg som en galning og hun kunne ikke skrike. Det hadde fått henne til å forstå. De matet henne med sugerør. Suppen smakte ingenting. Gradvis ble den tykkere.

"Jeg beklager at jeg ikke kom tidligere. Jeg tenkte at jeg var den siste du ville se."
Øynene hennes måtte ha lyst hat, for et øyeblikk så Jostein overrasket ut, og for første gang siden hun hadde møtt ham ante hun noe som minnet om tvil i pannen hans, som rynket seg som en uvanlig spasme.
"Det var slik det måtte bli. Jeg beklager det. Jeg er stolt av deg, Eva. Det er ikke lenge igjen nå som vi kan begynne å fjerne bandasjene. Lea sier at du har vært flink.” Hun likte ikke å bli kalt flink. Likte ikke å høre at hun oppførte seg som en liten pike som ventet på straff eller belønning. Hun tenkte på et bustete og hårete ansikt, og Jostein hadde ingen av delene. Glattbarbert, som alltid, med det mest bestemte blikket hun kunne forestille seg. Ja, hun hadde vært flink. Hun hadde innbilt seg at han skulle avduke henne: at han skulle samle lakeiene sine og dra fra et sceneteppe til stormende applaus. Istedenfor var det bare henne og Jostein som satt der. Han snakket forsiktig til henne, med de slepende ordene han kunne bruke når han ville være hyggelig. Uten seremoni fikk hun se sitt nye ansikt. Lyset i rommet ble skarpere som for å understreke at han ikke ønsket å skjule noe, og hun forstod at det var han som styrte det idet veggene ble lysere. Til slutt senket et speil seg, som en fallende engel.  
Hun trengte å se. Hun ville ikke. Jostein nikket innbydende, og hun tenkte at det var greit, at det måtte skje akkurat nå, så hun holdt pusten og flyttet blikket til side, mot speilflaten. Hun reiste seg fra stolen, og gikk bort til speilet. Hun stirret på seg selv nå, sitt nye selv, og hun sperret opp øynene. Personen i speilet gjorde det samme.
"Du kan ta på det hvis du vil."
Eva kjente forsiktig på kinnene sine. Hun visste ikke om beinene på innsiden var hennes lengre, men de kjentes helt naturlig, og svarte til bevegelsene hennes som om ansiktet ikke var en fremmeds.
"Du er fortsatt litt stiv i muskulaturen. Det kommer til å være oppfølgende behandling, og med den vil det gradvis gå over. Hva synes du?”
Eva syntes ingenting. Det var ingenting å synes. Ingenting av Line som nå het Eva, ingen ting av strevet, av nederlagene og seirene. Hun hadde blitt solgt som en forsøksrotte, blitt en del av et eksperiment som hadde ført henne akkurat hit. Line var virkelig borte. Den månedlange dressuren hadde fått henne til å gå riktig, stå riktig, smile riktig. Hun spiste riktig. Hun sov riktig, og hun trente riktig. Hun visste hvor lenge hun skulle holde et blikk. Nå, etter uker med intens fysisk smerte, hadde de fått sin Eva. Glansbildet foran henne forsøkte å smile. Igjen. Men hun smilte ikke, så stygge tårer forme seg til de ble til ren fortvilelse, til krampeaktige skrik og til hulkende skjelving. Og selv i gråten, tenkte Eva, selv da var hun vakrere enn hun hadde vært. Huden hennes var polert for tårer. Hver eneste pore virket designet for dette øyeblikket, nei for alle øyeblikk herfra og inn i uendeligheten. Hun forsøkte å forstå hva som var blitt gjort, se etter detaljene som en gang hadde vært hennes: Den mislykkede nesen, de tunge øynene, kjøttslintren som hadde vært munnen hennes. Alt borte. Kinnbeinene som ikke tjente ansiktet hadde forlatt henne mens nye hadde vokst frem. Hadde haken vært for svak? Nesen for krokete? Hun husket ikke lenger. Hvert sekund gjorde det hun hadde vært svakere; det hun aldri skulle være igjen."Hva synes du?"
Hun stirret gjennom tårer, lamslått. Hva hadde de gjort med henne? Øynene var fortsatt hennes, men hun møtte en fremmed gjennom refleksjonen, en fremmed hvis mimikk svarte til hennes bevegelser, og som gråt som henne nå - hulket i desperasjon. Bak henne stod mesteren hennes og smilte. Hun var perfekt. Hun var ikke Line, som aldri hadde vært godt for noe som helst. Hun var ikke den de hadde kalt Eva her, det latterlige navnet som plutselig ga mening.
"Liker du det ikke?"
Eva ristet på hodet.
"Du kommer til å bli vant til det."
Og så:
"De kommer til å elske det."
Hvorfor? Hun kom aldri til å forstå hvordan Jostein hadde gjort dette, eller sette seg inn i detaljene for de ulike prosessene som hadde ført henne hit, til dette vridde og forstyrrende speilbildet. Men hun trengte en grunn, en grunn til å fortsette å eksistere. En grunn til å tro at hun var mer enn et eksperiment som nå kune selges til Innsidens rike og mektige.
"Hva skjer med meg nå?"
"Vi er ferdige."
"Hva mener du?"
"Eva Larsen er ferdig. Det er nå det begynner. Du er det ansiktsløse samfunn. Den første av ditt slag. Den første av vårt slag."
"Men hva betyr det?"
"Vi skal overbevise en hel verden om at dette er framtiden. Jeg og du."
"Det blir ikke flere operasjoner?"
"Flere? Du er perfekt som du er, Eva. Hvorfor skulle jeg ønske å operere mer på deg? Hver minste detalj er en åpenbaring. Ingen vil tvile på det de ser når de ser på deg. Perfeksjon. Din perfeksjon er bare begynnelsen. Snart kommer alle til å trakte etter et ansikt som ditt. De vil betale en formue for noe som er i nærheten, og de kommer til å betale den til meg.
"Penger?"
"Nei, ikke penger. Hvis målet mitt var å tjene penger hadde dette prosjektet ikke eksistert. Jeg hadde bare gjort som kirurgene før meg. Enkle operasjoner. Nikke og smile. Antyde at noe ikke var bra nok, og rette på det om det trengtes eller ikke. Det jeg ønsker meg er en ny orden, bygd på toppen av det gamle. Ikke som nå. Nei, som det var... før krigen ødela alt. Du kan selvfølgelig ikke så mye om det. Det var en bedre verden en gang. Den gang. Før den store krigen. Før alt falt sammen fordi vi ødela det med våre stakkarslige nye idealer. Og hvor mye er igjen av det? Ruiner og ødeleggelse. Vi gjemmer oss bak murer og stengsler, som hysteriske idioter er vi mer redd for verden utenfor enn vårt eget fengsel. Vi skriker våre banale fraser. Aldri mer, skrikes det. Vi kan ikke la det skje igjen. Så vi lever som slaver. Lever som lus, på gamle hudrester.”
“Vi er så begrenset av oss selv at vi har mistet perspektivet de hadde den gang da verden var noe som skulle utforskes, og elementene lot seg mestre. Det er ikke noe du forstår. Ikke at du trenger det. Du er Eva. Min Eva. Og som Jostein og Eva reiser vi. Vi reiser mellom de store byene. Det som er igjen av dem. Vi forteller dem at det finnes en måte å finne tilbake til det vi var. Til Akasinera, hvor mutasjonene etter strålingen rir dem som en mare; til Batani, og deres selvvalgte jernalder. Vi reiser til Lervate og til Santara. Og vi kommer tilbake med flagget hevet, som helter og oppdagere. Vi beseirer demonene deres, vi lenker dem og vi tar dem med tilbake. "Vi?"
"Bare oss? Selvfølgelig ikke. Men vi kan snakke mer om det senere. Du vil sikkert være for deg selv nå. Du har mye å beundre, synes du ikke?”

Kutt
Hun forandret seg.
”Eva. Eva?” Hun så Lea bak seg, ikke skyggen. Skyggen var Lea nå. Hun la seg ned på gulvet. Merket at hun skalv, men ikke hvor mye. “Går det bra med deg?”
Hun kunne ikke svare. Kunne ikke svare, men kjente armene til Lea rundt seg, som et betryggende belte, kjente pusten hennes som var rolig. Og hun roet seg.
”Ser det sånn ut?”
”Hun har fått en reaksjon. Jeg tror ikke det er farlig. Hun er bare redd. Nei, ikke send inn noen. Da blir hun bare mer stresset.”
De ga henne piller. Piller som var bandasjer. Piller mot henne selv. Piller som skulle hjelpe henne til å sove. Piller som skulle få henne til å føle seg bedre. Piller som skulle få henne til å slappe av. Fem ulike, avslørt av formen og fargen. Ingen av dem var store, og hun svelget dem med vann som om de var ingenting. Hun tenkte dårlig, og visste ikke om det var pillenes skyld. Tvilen slo ned i henne, men det var en vag form for tvil, en tvil som ikke angikk henne. Hun hadde vært barnslig. Hun hadde tenkt på seg selv som et offer. Hun hadde mistet motet i seg, og med motet hadde selvrespekten forsvunnet og hun var langt fra stolt og hun skammet seg. Ingen av delene virket å bety noe, selv om hun trodde at de måtte gjøre det. Det var vanskelig å overbevise seg selv i den ene eller andre retningen når hun var så sløv.
Hun glemte å spise. Påminnelsene til Lea var slitsomme. Å bli vekket ledet til fortvilelse. Aktivitene hennes ble redusert, til hun ble mer stabil, men det føltes ikke slik. Ingen satte pris på denne forsinkelsen. Hun skammet seg over det også. Det ble ristet på hodet. Roger forklarte henne hva som hadde skjedd. Hun hørte. Hun hørte vanligvis aldri på Roger.
Nå var han det nærmeste hun hadde en konstant. Tiden virket å forandre seg. Hun forsvant, hun dukket opp igjen. Som regel hos Roger. Hvorfor hadde hun hatet Roger? Hun forstod det ikke lenger. Den dronende stemmen hans var der, rettet mot henne. Snille ord. Beroligende. Det var nok. Virkeligheten kom tilbake. Det var ikke den samme virkeligheten som før hun ble syk, men en som liknet nok til at hun var frisk igjen. De fortsatte å gi henne piller, men det var færre av dem. Hun hadde funnet en form for balanse de var fornøyde med.
Neste dag ble ringet inn av et stikkende og alarmerende klokkespill; fortalte henne at Lines siste dag var kommet. Listen med inngrep som ventet henne, fremmedord som ble kastet fra munn til munn der Jostein og hans assistenter forberedte de kommende inngrepene, diskuterte sine skisser, og vurderte hver minste detalj ved henne som noe som kunne medføre problemer. Deres andektighet minnet henne om et perverst ritual, og hver gang Jostein snakket spredte stillheten seg rundt assistentene som om en engel manifesterte seg i rommet. Hun skimtet skjermene deres, skisser som forandret seg til andre skisser, ord som virket klippet ut av fantasien til gale mennesker med en forkjærlighet for endelser som plastikk og ektomi, oppnådd gjennom transplantasjoner og stramninger og proteser. Det hørtes ut som det reneste babbel for henne, og om hun ikke hadde sett fascinasjonen og fryden som boblet rundt disse mennene hver gang de kom med innspill til hverandre, hadde hun kanskje klart å le av en komplett og kvalmende galskap.
"Eva."
Hun likte ikke hvordan Jostein sa navnet, som om hun var en ettertanke. Hun likte ikke oppmerksomheten fra hender som ble strukket mot henne eller navn som ble slynget ut som seig gummi. De festet seg ikke. Kjente ansikter. Ukjente ansikter som kanskje burde vært kjente. Håndtrykk som var så forsiktige at hun følte seg laget av porselen.
”Du kan vente utenfor.”
Å vente var noe instituttet hadde gjort Line flink til. Barn var ofte utålmodige. Dukker ventet på deres tur til å bli lekt med. Hun hørte stemmer vibrere gjennom veggen, men hun fulgte ikke med på innholdet i dem. Hun hadde gitt opp å forstå både Jostein og kollegene hans for lenge siden.
Nå strømmet de ut i venteværelset. Hun følte blikkene deres, og at en av dem tisket
"Virkelig eksepsjonelt." Mannen nikket mot Eva, så rundt seg i håp om å høste anerkjennelse, men da ingen så ut til å gi ham oppmerksomhet var det som han kom på noe han hadde glemt.
”Du kan komme inn igjen, Eva.” Hun ble pekt til en stol.
”Føler du deg klar? La oss bare gå igjennom detaljene en gang til. Du kommer til å få en sprøyte. Den er ufarlig, og vil sørge for at du vil sove under hele operasjonen. Du kommer ikke til å kjenne smerte. Vi anslår at du kommer til å våkne etter rundt seks timer. Ansiktet ditt kommer til å være fullstendig bandasjert når du våkner. Det er en omfattende prosedyre som innbefatter et titalls justeringer, og å lege dem vil ta tid, men det er ingenting å engste seg for. Du husker assistene mine? De kommer til å observere inngrepene. Vi kommer også til å ta opp hele operasjonen for bruk i undervisning. Du trenger ikke signere noe.” En av kollegaene til Jostein lo, som om det ble fortalt en utmerket vits. “Legg deg ned. Du kommer til å kjenne et lite stikk. Så kan du bare vente på at du blir døsig.”
”Det er èn ting jeg kan.” Om Jostein la merke til sarkasmen hennes ignorerte han den.
”Nå kommer stikket.” Hun kjente det knapt. Et lite stikk som skapte en svak rykning. Tiden måtte ha gått, for når hun våknet var det som fra en vakker drøm. Inntrykkene hang igjen. Et ansikt. Så vakkert det var. Jostein.