En investering
De skulle forlate Innsiden like etter. Reisen deres ble skjøvet to dager frem, og i det skjulte ble de siste forberedelsene gjort. Eva trodde kanskje at det ville være et stort farvel, men om Jostein hadde tenkt tanken en gang virket det nå som at han ikke kunne forlate byen fort nok. Sikkerheten på eiendommen ble forsterket, men Jostein nevnte det ikke med et ord. Hun så vaktene bli mer enn doblet, og det gikk knapt en time uten at hun fikk beskjed om å bli med dem et annet sted på eiendommen. På henne virket det som paranoia, og hun mistenkte at grunnen til at det var slik het Thomas Evensen. Eva delte ikke bekymringen. Om noe fant hun det irriterende å se Jostein la seg kue på denne måten. Thomas Evensen var bare enda en mann i hennes øyne, og Jostein kunne vise hvor stor trusselen han representerte var, men Eva tenkte at også dette var et skuespill. Menn som raslet med sabler, som siktet med lekepistoler. Vel hadde de ekte våpen, det ble hun konstant påminnet om, men dette var Innsiden. De måtte ha bedre løsninger på konflikter enn kidnapping og likvidering. Båten som skulle ta dem ut fra havnen var en yacht som strakte seg over hundre meter. Et mannskap på tjue skulle sørge for at deres minste behov ble dekket, og i tillegg hadde de en ekvipasje med vakter og diplomater. Alt i alt var nesten femti mennesker involvert i Josteins ferd mot utlandet. Hun hadde bare hilst på kapteinen så langt, og selv om hun regnet med å se kjente ansikt i sikkerhetsapparatet, betydde ikke det at hun hadde vekslet ord med dem. Selve båten var av den moderne typen, med skarpe linjer, malt i skinnende hvitt. Der stoppet også kunnskapen hennes. Hun kunne sikkert undersøke hvor raskt den skulle og kunne bevege seg, høre mannskapet informere om hestekrefter og motortype, men hennes fremste bekymringer var om hun skulle bli sjøsyk og hvordan hun og Jostein skulle oppleve de ti neste dagene sammen. Så langt hadde de knapt tilbrakt en dag i samme hus, et hus som var langt større enn båten viste seg å være.

Hundre meter hørtes mye ut, og til Josteins forsvar hadde de separate lugarer. Likevel skulle måltid spises sammen, med kapteinen som fast gjest og de tre diplomatene svermende rundt. Hun mistenkte at ferden ville bli grusende monoton, men det hadde livet hennes også vært. Det var all høfligheten hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere. Hennes første besøk, før jomfruturen, hadde minnet henne om at ødsel kunne ha en praktisk funksjon. Hun påpekte det til Sander, som virket himmelfallen over å kunne snakke om funksjonell skjønnhet. Hun tenkte at hun ikke skulle ta selskapet hans for gitt lenger, spesielt ikke nå, men at vennskapet deres måtte forbli iallfall delvis skjult for Jostein. Lojalitet skulle ikke deles i Josteins så langt lille regime.

Eva visste ikke hva hun skulle forvente av stoppestedene. Først Akasinera: en gruveby som forble plaget av svøpene den store krigen hadde utsatt dem for: Stråling og forurensing. Akasinera virket ikke kjent for sin høye levestandard. Kulldriften og oljeboringen hadde gjort stedet til et stort arr, men det var de biologiske byllene som var det verste. Mutasjoner var et vanlig problem, og Jostein ønsket å overbevise aristokratiet deres om at metodene hans kunne gjøre mer enn å skape skjønnhet: Den kunne også redde stumpene av den.

Hun leste ikke mye om Akasinera etter at hun så bilder fra stedet. Skrekkelig. Motbydelig. Hun manglet ordforråd, eller kanskje følelsene som skulle til for å beskrive den ytterste formen for ulykkelighet.  Tanken på å måtte forholde seg til noen av ansiktene hun så sendte henne inn i fortvilelse, og det var først da Sander kom at hun klarte å roe seg. Å skulle imponere med høflighet og sjarme stilt ovenfor regelrette monstre var ikke en god tanke. Jostein hadde imidlertid stor tro på at hun kunne bli en foregangsfigur også der, og at om noe kom de til å elske henne mer på grunn av at hun representerte noe så forskjellig fra det de var, og det de ble sett på som.
”De tror selv at de er monstre. Du trenger bare å vise dem at de ikke trenger å være det.”
Om det var slik eller ikke, og Eva merket hvor fordomsfull hun var, så hun ikke for seg at hun var løsningen på problemene i Akasinera. Hun forstod seg ikke på økonomi, og skjønte ikke hvordan Akasinera kunne være en gullgruve. Hun forstod seg heller ikke stort på geografi, så når Jostein beskrev områdets plassering som grunnleggende viktig, aksepterte hun det. Så langt hadde hun forholdt seg til gater og eiendommer, ikke landegrenser. Å tilbringe uker i strekk, og til sammen måneder i båt, i Ishavsdronningen som Jostein hadde døpt det splitter nye fartøyet sitt, fikk henne til å føle at verdenen var stor. Det var også der det stoppet.

Å tenke var ikke en del av jobben til Eva, og hun hadde nok av folk som kunne gjøre det for henne. Selv Sander så ut til å gjøre avgjørelser uten å involvere henne som mer enn en ettertanke, selv om han hadde sett brydd ut når hun påpekte det. Eva følte seg mer maktesløs enn noen gang med reisen foran seg, og det var kanskje derfor hun følte seg så irritabel mens hun ventet på at de sammen skulle legge en plan for oppholdenes nødvendige aktiviteter.
”Du trenger å være presentabel om en time."
Hun nikket, og veivet den smilende assistenten hans til side. Dusje. Kle på seg noe halvveis anstendig. Hun reiste seg uten entusiasme.
Eva hadde kledd seg i en trang, hvit bukse, og tredd på seg en kort topp hun innbilte seg at fikk henne til å se ut som en uinteressert tenåring. Hun hadde gått inn i huset, og opp trappen til Sanders gemakker, som bestod av en garderobe blandet sammen med et kontor. Her kalte de det eksentrisk, men Sander hadde også visse friheter. Ingen forventet at stylister skulle ha et normalt forhold til jobb.
"Eva. Det er godt å se deg. Hvor lenge er det siden nå?"
"Takk, Sander. Et par dager, tror jeg."
”Ikke mer? Du virker å ikke være helt til stede om dagen. Er noe galt?"
"Det er ikke noe spesielt. Hvem av vaktene er det som sladrer nå?"
”Ikke vaktene denne gangen, er jeg redd. Dette kommer rett fra Jostein.”
”Jostein? Da må det være alvorlig. Det går bra med meg. Jeg har mye å tenke på. Men det har jeg jo som regel.”
"Og så er det det med måten du kler deg på. Det er greit for min del, men jeg vet ikke om Jostein er like imponert."
Eva geipet, prøvde å forvrenge ansiktet så mye som hun kunne slik at geipen skulle bli motbydelig, og Sander brøt ut i klukking.
"Det har seg heldigvis slik at Jostein ikke er her akkurat nå, så da trenger vi ikke å snakke om det. Bare en vennskapelig kommentar, hva? Det jeg ville si er at timeplanen din begynner å bli klar for neste uke. Det er en fantastisk mulighet. Jeg gleder meg allerede til å legge ut på seilas, og se verden! Det trodde jeg aldri at jeg skulle få muligheten til. Og med ingen ringere enn Eva og Jostein Larsen. En opplevelse for historiebøkene.”
”Hvis du sier det.”
”Det vil jeg virkelig si! Det er ikke hver dag man tar del i å ugjenkallelig forandre verden.”
”Vi skal være borte i flere måneder.”
”Ingenting viktig ble gjort på en dag.”
Sander la ikke merke til ordkløveriet hennes, og det var like greit. En unaturlig pause oppstod imidlertid, før vennen hennes rakk å finne tilbake til de vanlige meningsløshetene deres.
"Noen ganger skjønner jeg meg ikke på deg. Vi er jo forberedt, men de forventer mer Eva denne gangen. Det kommer til å bli tatt bilder på bryggen, men bare et lite pressekorps. Det gjør det enklere å få frem det vi ønsker. En heltinne står ovenfor havet, og ingen vet hva havet skjuler. Monstre? Skatter? Prøvelser? Og en tilbaketur som ender i triumf!
"Det er bare så teit."
"Det får så være. Men ikke ordlegg deg slik. Det er ikke morsomt. Dessuten hadde du ikke klart å spille en uinteressert tenåring hvis det stod om livet ditt."
Hun nikket, og følte seg sørgmodig.
"Godt." Sander gled over i sin vanlige elskverdige tone. "Timeplanen er tilbake. Det er ikke det at du ikke lever opp til hva som kreves av deg, men som du sikkert forstår har bare dagen så mange timer."
"Jeg er ikke dum."
"Det vet jeg at du ikke er, Eva. Om du bare kan se på dette. Hvis du vil kan vi ordne en tavle på rommet ditt."
Hun ristet på hodet.
"Da vet du hva du har å gjøre. Og så ses vi …
"Timeplanen sier i morgen. Klokken åtte."
"Timeplanen har talt. Vi ses da."

Hun ble vekket klokken seks. Morgenforberedelsene tok den tilmålte timen, og nå pirket hun i en salat som skulle tjene henne til klokka elleve. Hun visste at hun måtte spise hele porsjonen, men i dag tok det visst lengre tid å få den i seg. Hun hadde ikke spesielt god matlyst, og hun trodde det var nervene hennes som spilte henne et puss. En vag tanke om at det ikke måtte skje igjen, det som hendte under avdukningen, forsvant under en overflate hun håpet at ikke symboliserte neste dags ferd. Fjernheten forsvant ikke helt, og hun følte seg kvalm når hun endelig møtte Sander på kontoret hans en time senere. I dag skulle hun for første gang møte noen av Josteins investorer, mennesker som brukte dagene sine i ulike styrerom. Eva trodde ikke det hadde noe med båter å gjøre, men var forberedt på å ta feil. Hvis hun forberedte seg godt nok på det slapp hun å stille spørsmål som fikk henne til å virke dum.
Møtet var annonsert, og hun regnet med at et visst pressekorps skulle stille. Hun var ikke forberedt på en hoiende mengde av ungdommer, mennesker som burde vært å skolen, men forstod omsider at hun var en del av en orkestrert ekskursjon. Måten de lente seg mot gjerdene som beskyttet henne på, som sultne og desperate mennesker på flukt, gjorde situasjonen nesten komisk. Det var en hunger her: en hunger etter henne. Hun var skapt for dette. Jostein var en stolt far der han førte henne langs gjerdet, stoltere enn Evas egen noen gang hadde vært, der han førte henne forover i sin ferd mot investorer som ville det samme som ham, en kapitalens familie som satset tungt på henne. Kameraer klikket mot henne som desperate insekt, og hun smilte som hun aldri hadde gjort det før. Hun visste ikke om dette var riktig strategi, og om det ikke var det fikk hun nok høre det senere, men den regnende oppmerksomheten fortjente ingen annen respons. Dette var en hendelse denne ungdommen, knapt yngre enn henne, kom til å huske, og hun følte at det minste hun skyldte dem var smil. De var ikke synderne. Det var ikke de som hadde ført henne hit hun var i dag. Og hun tenkte på desperasjonen deres som et ønske om at hun betydde noe - at de betydde noe - der Jostein ledet henne mellom gjerder som kunne vært dekket av stikkende torner uten at det hadde gjort den minste forskjell. Det var makten hun, nei, ideen om henne, hadde akkurat nå. Hun var en sensasjon. Og som om å gjøre skulptur av et ansikt var redningen for denne massen, en redning hun ikke forstod noe av, hylte de sin lidenskap mot henne. De vil ha en del av deg? Nei, de vil være deg. De vil ha deg, hver eneste detalj ved deg. Hvert eneste smil, hvert skritt, skapt for å pirre store og sultne øyne. Uvitende.
De trodde at hun var verdt det. Hvorfor skulle de ellers være her, unge og helt sikkert lovende borgere som i hennes øyne fornedret seg for det mest usle individ hun kunne tenke seg. Hun var en suppe av tanker og følelser, en suppe man ikke ville rørt på Stallen en gang. Hvorfor så ingen det? Var man virkelig så blendet av Josteins teknikker og visjoner at alt det andre, bestanddelene som utgjorde henne i dag, var blitt usynlig? De så på henne, og de så ingenting. Hun var ikke et tenkende individ: trengte ikke å være det. Hun ville ikke være det. Hun var en maskin der tastetrykk ledet til responser. En bevegelse, et ord, en grimase. I dag var dagen for smil. Det var det eneste hun kunne gi denne forsamlingen, et smil fra Eva Larsen som ikke endret noe, men som allikevel høstet frydefulle reaksjoner av kjærlighet til det de hadde foran seg. Så gåtefull. Så vakker. Et smil som var blottet for innhold.

Glimtet av det skinnende
Det tikket. Jostein ble introdusert, og snart hørte hun stemmen hans fra høyttaleren i garderoben. Stifter langs kinnbeinet, raskt improvisert av Jostein selv. Ordene var ikke viktige. Hun forstod dem ikke uansett. Rutinen hennes var alt som betydde noe. Hun husket ikke hva som hadde skjedd, men hun visste at det ikke skulle skje igjen. Det kunne ikke skje igjen. Hun skulle beholde kontrollen. Hun skulle ut på scenen, under lyskasterne, og de skulle se at noe var galt, men de kunne ikke vite hva. Hun var ikke ødelagt. En liten skramme, det var alt. Det hadde Jostein sagt. Skjønnhetsmerke.
Ord og ord og ord. Tegnet kom. Riktige skritt. Riktige bevegelser. Det eneste som ikke var riktig var applausen. Langt borte et sted. Filmen fra generalprøven, blåst opp bak henne. Ikke direkte lenger. Improvisert med et opptak. Ingenting de trengte å se, stiftene. Smile et sted mellom det falske og poserende og det oppriktige så de hadde noe å snakke om. Sprade foran mennesker som var et hav dekket av måker, grådig skrikende mot sin nye stjerne. Rått kjøtt som skulle rives i fillebiter av klør og nebb. Så signaturen. Stoppet, bevegelsen, smilet som forandret seg, så subtilt. Til det ble autentisk. Det var alt. Alt hun hadde å tilby. Alt de trengte. Snu ryggen til. Riktige skritt. Slutt.

De hadde gått gjennom det en million ganger. Så lite det krevde av henne, denne ordløse opptredenen som skulle være et høydepunkt, nei høydepunktet i kveldens arrangement. En dans av trinn. Et akrobatisk smil. Så skulle hun ganske enkelt vente. Komme ut igjen for å motta applausen sammen med Jostein, etter ord og underholdning hadde gjort sitt for å manipulere massen i salen til orgien av følelser ble til utmattelse. Desserten etter fråtsingen i Innsidens aktiviteter, aktiviteter de kalte underholdning og kunst om hverandre, som om ingen visste hva som var hva. Ny kjole som viste ingenting og alt. Som om alt og ingenting var avhengig av hverandre for å eksistere. Avslørende.

”Skjønnhetens muligheter” tok slutt. Ville man dra hjem og snakke om det, og om femten år kanskje huske arrangementet med ærefrykt. Var du der da Eva gikk på scenen? Det var Josteins overbevisning. Et vannskille, et før og etter, men også en kurs staket ut. Skjønnhet og mer skjønnhet. Hans skjønnhet. Eva visste hva skjønnhet var. Et sett med trekk som stod i forhold til andre trekk, og sammen fikk en mening. En virilitet, en vitalitet... misunnelse og attråverdighet. Eiertrang. Enkle regler. Du har noe som andre ikke har. De vil ha det. Så hva var det med hennes skjønnhet som gjorde henne spesiell? Svaret var enkelt: Jostein. Hun var ikke blind. Jostein så ut til å ha alle kvalitetene Innsiden traktet etter: Han var ung, suksessrik, skremmende attraktiv selv for henne. Han var skarp, men uten å virke brysk eller distansert, slik hun så ham i dag, gjennom de forvirrede tankene sine. Et trygt sentrum i en tilværelse som ikke ga mening. Det var det de så. Det var det hun hadde sett tidligere i kveld, når hun ga slipp på virkeligheten hun nektet å dele med Jostein. Jostein hadde lokket henne, truet henne, elsket henne tilbake. Hun hadde rømt fra den fryktelige galskapen som hadde grepet henne, og funnet Josteins armer.

For henne betydde det mer enn det andre som hadde skjedd denne kvelden, det hun ikke forstod. Den unge kvinnen fra Utsiden, den stygge jenta ingen kunne like. De foraktet selv ideen om henne. Det var ikke historien om å vinne rikdom og anerkjennelse. For et år siden ville de foraktet henne, alle som én. Hun var det de skulle forakte. Fattigdom. Nød. Maktesløshet. Hun hadde lengtet etter å bli som dem, lenge før hun forstod hva det innebar. En umulig prosess, en fullstendig transformasjon. Hvorfor skulle noen ønske å være som henne? Det var likevel det Jostein solgte: Ideen om at han kunne gjøre deg bedre, understreket av dette monstrøse løftet hvor det mest foraktelige ble det mest attråverdige. De hadde slettet henne. Programmert henne på nytt. Død og oppstandelse. Forræderen som ble en frelser. Og likevel kom hun tilbake til Josteins armer.  Hun måtte tenke seg om for å huske at hun ikke var et barn: 16 år nå. Voksen. Ikke voksen. Hun visste ikke hva det ville si å være voksen, og spesielt ikke her, omgitt av jevnaldrende som fortsatt gikk på skole for å lære å bli. Bli hva da? Som henne? De fikk plass i massen som hadde jublet, som panisk strakte seg mot henne for å føle en tro, en tro på hva som helst. Sensasjon! Sensasjonen Eva Larsen. Pekt ut for dem, for å attrås. Et funksjonelt objekt. Vi trenger henne. Vi trenger henne nå. Et glimt. Et glimt av henne. Skjønnheten.
Hun: Et resultat av nitidige justeringer, av psykologisk drilling. En kunstighet som kom av tvang, ikke selvdisiplin. Hun kjente det igjen, eller trodde hun gjorde det, fra hovedskolen hvor foreldre som ikke var som pappa strakte seg etter barn som Karoline og som Sara, og forsikret seg om at de ble noe de kunne være stolte av, insisterende på at de hadde en rolle i alt som ble oppnådd, og skråsikre på at alt som gikk feil ikke angikk dem. Lines historie, så behørlig utslettet, hadde levnet dem uten et eneste minne om henne, uten vissheten om at hun hadde blitt noe de aldri kunne bli: Den ene Eva Larsen. Skulle hun føle seg tilfreds med det? Forandringen. Oppblomstringen. Eller aller verst: transformasjonen. Den hadde gitt henne noe hun ikke kunne sette fingeren på rent utseendemessig. Et eller annet. Detaljer som gjorde henne til mer enn en skjønnhet.Var det Josteins geni? Det ubeskrivelige? Det feilbarlige? Hun hadde vært så skinnende klar denne kvelden, gjennom tåken. Som et fyrtårn, og hun tenkte at kanskje ville de stake ut kursen etter henne. Forstpd hun Jostein rett hadde verden glemt at det fantes alternativ. Nå var det bare å få stormen til å vare.

...

Eva satt lesende i parken, igjen. Jostein hadde tilbudt henne en skjerm, men hun hadde avvist ham. Hun forstod ikke det sykelige behovet for disse skjermene, spredt som kaotiske små vinduer inn til en verden som ikke var hennes. Dessuten var hun redd for at hun allikevel skulle like denne nedverdigende maskinen når hun fikk den i hendene; og nervøs for at hun ikke kom til å forstå den, og at den ikke kom til å lystre henne. Regnestykket var enkelt. Det var best å holde seg unna. Boken hun leste kunne vært hvilken som helst bok. En tom øvelse i å bla, for igjen å se opptatt ut. Hun følte ikke lenger et behov for å imponere Jostein, ikke etter oppvisningen. Men med bøker kom inntrykket av at hun ville være i fred. Støvete tomer. Innbundet med fliden som kom med å være verdt en formue. Det virket ikke som de hadde vært åpnet på flere tiår.

Jostein hadde ristet på hodet sist han så tittelen på en ryggmarg hun lot ligge igjen etter seg. Han ristet stadig på hodet etter nesten-ulykken på dagen deres: Det lille kuttet som aldri skulle ha skjedd. Roger hadde vurdert henne etterpå. For frisk til å legges inn, og hvor skulle de ha gjort av henne? Det improviserte fengselet hun kjente som instituttet eksisterte ikke lenger. Tanken på det som hadde skjedd fortsatte å komme tilbake, uanmeldt. En rykning, vekket av hva som helst. Men hvis Roger sa at hun ikke var en fare for seg selv måtte det være sant. Han var ikke i en posisjon til å ta sjanser med henne.  
Boken Jostein lo av hadde vært den mest forståelige boken hun hadde funnet så langt. I motsetning til det hun leste nå, et historisk verk om byens tilblivelse som fikk hodet hennes til å summe av hendelser hun ikke visste at hadde funnet sted en gang, som førte med seg andre hendelser som for henne virket like urelaterte som de var vanskelige å forstå, hadde den boken hatt en slags historie. Hun foretrakk det slik. Mennesker var enklere å forholde seg til enn hvordan politiske beslutninger påvirket hverandre, og hun mistenkte at beslutningene var mer menneskelig enn politisk uansett.

En av vaktene overrasket med å komme bort til henne, og viste henne skjermen sin. Bilde av henne: “Jostein Larsen sjokkerer: Et kirurgisk fremtidsverk.
"Jeg er ferdig med å se." Hun viftet ham bort.
”Vil du ikke lese?”
Hun så på ham som om han var en idiot. Det virket når Jostein gjorde det mot henne.

Mens de spiste sammen den kvelden la ikke Jostein lokk på opprømtheten sin. Det innøvde “Vi må snakke om det som skjedde” var erstattet av entusiasme, og trusselen fra stemmen hans var nesten borte.
"Så du hva de skrev?"
"Om meg?"
"Det er selvfølgelig ikke slik jeg ville ordlagt meg, nei, definitivt ikke, men essensen i artikkelen, selv om den selvfølgelig var for kort, er det at vi står ovenfor et gjennombrudd. Jeg vil si at det er en god start. Fra mandag av begynner det virkelig igjen. Jeg har allerede fått en haug med henvendelser, så det er bare å velge. Jeg har jo bare så mange timer i døgnet. De vil selvfølgelig ha en bit av deg også.
Eva pirket i maten, et biffstykke som vilkårlig sendte tankene til den gang Sofie hadde fortalt Line at hun skulle få smake ekte kjøtt. Hun, derimot, følte seg ikke spesielt heldig denne kvelden.
"Det betyr at apparatet rundt deg trenger å ta en tydeligere form. Sander kommer selvfølgelig til å være der, og vi har alltid instituttet, men de er ikke eksperter på... samfunnsånden.
Line så spørrende på ham.
"Trendene som driver oss fremover."
Hun nikket.
"Det beste er om du sier minst mulig nå. Du er et gåtefullt objekt, tross alt. Du er det de ønsker å være, og for å få det må det skje gjennom meg. En form for portal, går jeg ut fra.
"Eller en mur."
"Ja, eller en mur. Poenget er at vi selger illusjonen om Eva like mye som vi selger det faktiske resultatet av de siste års arbeide. Da er det at eksperter kontrollerer hver minste detalj. Og jeg er ingen ekspert på PR. Mitt felt er og blir legevitenskapen, eller mer eksakt kirurgien. Jeg er ikke en politisk skikkelse enda. Folk vil selvsagt også spørre seg om hvorfor en mann som meg, en banebrytende forsker, ønsker å blande seg i politikk. Etter at jeg arvet, la oss kalle det et imperium, ville man kanskje gå ut fra at jeg kom til å vie all min tid til vitenskapen. Nei, det er ikke viktig.”
Hun ønsket å fortelle Jostein at han bablet. Hun brydde seg fint lite om han ønsket å vie sin tid til vitenskapen eller ikke. Hvis vitenskapen var flere som henne kunne vitenskapen like gjerne legges ned først som sist. Istedenfor så hun ned på en halvfull tallerken, og dreide gaffelen rundt i kjøttstykket. Jostein våknet umiddelbart.
"Spis ordentlig."
Rotasjonen stoppet, og kniven fant et passende sted til å dele opp sener og muskler.
"Jeg er jo ikke en politiker. Hvorfor skulle jeg være det? Men ringvirkningene av dette vil være politiske, og der tidligere foregangsfigurer for vitenskapen med noen mer eller mindre heldige unntak har vært politiske idioter, er jeg forberedt på det som kommer til å skje. Jeg er fullstendig klar over hva jeg er med på, og hva jeg setter i gang. Selv om jeg kanskje ikke er den fremste ideologen verden har sett, forstår jeg nok til å se sprengstoffet i Jostein Larsens operasjoner. Ja, jeg nekter faktisk å bli en nyttig idiot som andre kan misbruke. Det er ingen som kan gi dem det jeg gir dem på nåværende stadium. Det skal holde seg slik.
Fatet var tomt. Eva reiste seg og gikk. Jostein reagerte ikke verbalt, men monologen hans stoppet umiddelbart, som om stoltheten hans var såret. Hun var for enfoldig til å forstå, så hva var vitsen med å høre etter?

Fortellingen om Eva Larsen, om skjønnheten som var en skapelse, nådde henne knapt. Hun visste ingenting om produktet som ble solgt utenfor herskapshuset, og som råvarer flest hadde hun ingen formening om hva hun skulle brukes til. Uken hadde gått fra panikk til frykt, fra frykt til fortvilelse, og nå Josteins entusiasme som ikke kunne vare. En plan hadde imidlertid utkrystallisert seg, eller kanskje hun bare ble informert nå, som en ettertanke. Det hadde skjedd før. Jostein hadde alltid en plan. Han hadde ikke tenkt å bli værende her, i byen, men hadde i det stille forberedt det han kunne fortelle henne at skulle være en verdensomseiling, en bryllupsreise, men først og fremst et forsøk på å ta resten av verden med den samme stormen som nå herjet her, på Innsiden. En båt hadde fått sitt mannskap, og snart skulle den forlate havnen på sin ferd mot de siste byene, de av dem som betydde noe. Eva kjente igjen noen av navnene: Akasinera og Batani. Tidligere makter. Fortsatt der, selv om de var skygger av det de en gang hadde vært. Det var det Jostein kalte dem. Skygger. Kanskje han var patriot, og kanskje han visste hva han snakket om, men Eva trodde mindre og mindre på paradiset som var Innsiden, og nå som hun endelig fikk se mer av byen som var det nærmeste hun kom å tenke på noe som stedet hun hørte hjemme i, slo fasaden fort sprekker.

Hun så og hun så ikke. Inntrykket av byen føltes som en utstilling, en nøye oppmålt sti som var forbeholdt henne. Hun forlot aldri bilen mellom to stoppesteder, og det var ikke improviserte stopp. Hun kunne merke at de kjørte omveier der han satt i det de kalte den sorte sedanen. Vaktene rundt henne ble skiftet ut før hun rakk å bli kjent med dem, og de gjorde uansett sitt beste for å ikke svare henne med mer enn nikk eller grynt. Hun skulle vises fram og oppleves, og for at illusjonen om henne skulle være overbevisende var det ikke nok å sitte på en benk og lese en bok, eller trykke halvinteressert på en skjerm som så mange rundt henne gjorde før de la merke til henne: hun måtte være der det skjedde. Hender ble trykket, og navn ble straks glemt. Konserter, seremonier og seminarer, i skjønn forening, ga henne muligheten til å holde entreene sine ved like. Alltid en nesegrus respekt, en varhet som minnet henne om at hun var en dukke, og fikk henne til å tenke på hvor nært hun hadde vært å knuses.

Det var først da hun møtte Thomas Evensen at hun opplevde en annen Innside. Invitasjonen til mottakelsen hadde kommet rett etter hun ble presentert for første gang, og Jostein endte opp med å utsette brudeferden en hel uke for at de skulle kunne delta. Eva ble dollet til etter alle kunstens regler, og skjønte at dette var viktig. Svært viktig. Møtet var ikke dramatisk i seg selv, men da hun steg ut av bilen og inn til Evensen-eiendommen så hun for første gang at det fantes fisker som var langt større enn Sverre Krut på Innsiden. Blikket hans feide over henne, som et stormkast, før han fant øynene til Jostein som øyeblikkelig så kortere ut, og trakk sitt unna som en ulydig skolegutt. Så strenet han likefremt mot Jostein, og la en tung labb rundt en spinkel skulder.
”Jostein. Jeg ser du har kommet langt!” Evensens øyne var tunge spalter, og mannen var på alle måter enorm. Høyere enn Jostein, og stutt som en forspist gris. Han snudde seg mot Eva, og pustet tungt gjennom munnen, en stinkende og råtten pust som la seg rundt henne som en gulbrun sky.
”Og du er selvfølgelig underverket.” Kan jeg kalle deg det?
”Vi foretrekker Eva.” Eva så sjenert ned i et håp om å unnslippe den stinkende ånden som ble en sprutende storm av latter.
”Vel, Eva. Du er virkelig noe. Jostein har overgått seg selv med deg. Det tvilte jeg aldri på heller. Jeg hører at du har satt kroken på døra.”
”Vi har hatt et tett program.”
”Jeg hadde likt å være på avdukningen. Men jeg snakker selvfølgelig om Sverre. Måtte han leve lenge og vel i minnene våre!”
”Selvfølgelig. Jeg skylder ham mye.”
”Inntil nylig var du ikke den eneste. Men nå skylder de deg. Verden forandrer seg jaggu fort.”
”Jeg setter pris på det han gjorde for prosjektet mitt.”
”Og jeg spør meg om hvorfor du ikke kom til meg.”
”Jeg er alltid åpen for forslag.”
Det må man nesten være i vår bransje. Du viste deg å være en utmerket investering, Jostein. Og nå er det du som investerer. Jeg hører at dere skal ut på bølgene?”
”Jeg kan jo ikke holde skatten min for meg selv.”
”Nei, skatter er til for å deles.” Thomas Evensen lo igjen med voldsom kraft. “Men jeg skal ikke holde deg opptatt.”
Eva hadde sett ned under hele samtalen, men nå så hun på Jostein.
”Jeg skjønner deg godt, Eva.”
”Hvem er han egentlig?”
”Thomas Evensen? Den farligste mannen du har møtt; du kommer til å møte. Avskyelig, men umulig å ignorere.” Jostein trakk på skuldrene. “Ingen skrupler. Det eneste som skiller ham fra en kriminell er at familien hans kan skrive nye lover som det passer dem. Evensen-dynastiet. Det har alltid vært her, føles det som. Ikke at det er et faktisk dynasti, men de har trukket i trådene siden vi ble kvitt kongefamilien en gang for alle. Gammel historie. For spesielt interesserte.”
”Kongefamilien? De allierte seg jo med forræderne.”
”Er det det dere lærer på utsiden? Det er ikke usant. Men sannheter skrives av seierherrene. Og Thomas Evensen er det nærmeste du kommer en seierherre i dag.”
”Kommer vi til å møtes ofte?”
”Det kommer dessverre an på ham. Han tar ikke avvisning særlig godt, har jeg forstått.”
”Kjenner du ham?”
”Gjennom Sverre, hovedsaklig.”
”Og?”
”Jeg er redd vi begge kommer til å bli bedre kjent med ham når vi kommer tilbake.”
Selve arrangementet virket ikke spesielt avskrekkende, en ansamling av den vanlige minglingen og en tale eller to, men så dro de også tidlig hjem. En siste unnskyldning om at Eva var sliten sendte dem på sin vei, og det forble stille i bilen helt hjem. Eva satt igjen med inntrykk av utenkelig luksus. Av at selv hun var en selvfølge rundt Thomas Evensen. Og pusten hans! Hun var redd for at den ville bli en ny del av marerittene hennes.

Lyn uten torden
Hun var sitrende trygg. Generalprøven levnet ingen rom for forbedring, like lite som de siste prøvene før den hadde gjort det. Eva så fram til å stå på scenen, til å gjøre sin lille dans. Ikke fordi hun gledet seg, eller fordi hun tenkte at ingenting kunne gå galt, og ikke fordi hun eide situasjonen, men fordi det føltes som at det snart var over. Uansett hva som skjedde i dag, ville noe forandre seg. Hun følte det på omgivelsene også. De var ikke panisk opptatt av å finspikke detaljer, men la en flid i dem som kom med selvsikkerhet, med tro om at dette skulle gå etter planen. Men sitringen hun bar på minnet henne også om å være i feberrus, som om alt ville prelle av på henne, og hun tenkte at det ville det også.
Hun kunne kanskje lære seg å like dette rampelyset, denne påfuglaktige spradingen. Jostein virket like trygg som henne, der han ga henne sine siste beskjeder, og for første gang følte hun at han stolte på henne. Hun var verdifull. Kanskje oppførselen hans skjulte en løgn, like mye for hans egen del som hennes, men å føle at dette avhang av henne, i det minste til en viss grad, var makt. Og med denne makten kom ansvar. Morgentimene hadde vært late, som om man innså at det som kunne forberedes allerede var forberedt. Man forventet en full konserthall, for billettene var blitt revet vekk. Utenfor hadde det samlet seg en masse, og Eva var blitt smuglet inn kvelden før, og nå, nå stirret hun ned på en folkemengde, usynlig fra massens andektighet, som om de tilba henne: en halvgud som skulle endre alt.
Sander stod ved siden av henne. Han virket mindre nervøs og innstendig enn hun husket å ha sett ham.
”Litt av et opplegg.”
Eva nikket, men lot ikke øynene bevege seg bort fra massen.
”Vi gir dem alt.”
”Vårt beste.”
”Du vet at det ikke er godt nok.”
De delte latteren.
”Jeg liker å ha livet ditt i mine hender. Det føles så annerledes.”
Nå var det Sander som ikke svarte. Hun ønsket at ordene hadde forblitt usagte. Hun ønsket å høre ham si: Dette klarer vi, Eva.
”Takk, Sander.”
”Ingen årsak.”
Han visste nok ikke hva hun takket ham for, for hun skjønte det ikke selv.

Hun spiste ikke mindre enn vanlig. Hun drakk sin tilmålte dose. Hun tenkte at snart skulle treningen begynne, men kom på at idag skulle hun ikke trene. Hun skulle forberedes, som en hovedrett i et gourmetmåltid. Da hun reiste seg fra frokostbordet opplevde hun en svak skjelving. Hun tilskrev den dagen, uten å tenke mer over det. Nå kunne hun se Jostein dirigere, bevege seg mellom spesialistene sine med vennskapelige ord, ros og skryt som om han allerede hadde vunnet folkets hjerte. Hun hadde trippet rundt på scenen, som for å ta farvel med fortiden, og ingen turte å tilnærme seg henne nå, fordi de visste at Jostein ville komme, at han skulle være den som snakket med henne først, nå som hun hadde fått kostymet sitt og alt var lysende og perfekt. Han så på henne, og smilte, og hun dånet nesten, uten å ville det. Så kom han mot henne, kysset henne; omfavnet henne i en lang og god klem, og livet hennes falt omsider på plass. Det var det hun drømte om mens de malte ansiktet hennes. Mens speilbildet hennes forandret seg foran henne til hun ble vakker, vakrere, vakrest. Den beste versjonen av seg selv.

Jostein hadde vært der. Hun var sikker på det. Hun hørte en dør så igjen bak henne, og nå var han borte, men hun visste ikke om det var en sammenheng mellom døren og at han forsvant eller om hun bare innbilte seg at han så på henne. Hun husket ikke å ha sett refleksjonen hans i speilet, men hun husket en dør som lukket seg, og at Jostein ikke var der lengre.
”Jeg trenger å bruke toalettet.”
”Vi er snart ferdige.”
Og snart var de det.

Hun tisset. Tisset mens hun så seg selv i speilet. Det virket ikke riktig. Ikke riktig nå. Tankene gjorde sprang, lange sprang tilbake, og hun ristet på hodet, sa ordene som skulle redde henne. Ord som nei. Ord som huff. Ord som herregud. Men tankene fortsatte å løpe, løp som ville hester. Hun reiste seg fra toalettet. Så seg i speilet. Nærmere. Nærmere. Hun trakk nålen fra sminkerommet fram, og la den mot kinnet, uten å tenke seg om, og tegnet en tynn strek, en strek som ble blodig. Som for å merke seg selv som dødelig.

Det banket på døren, og hun våknet fra drømmen, nei, virkeligheten, den andre virkeligheten.
”Er du ferdig snart? Du har vært der så lenge nå. Ti minutter, minst. Vi har fortsatt ting vi må gjøre, kjære.”
Sanders stemme rev henne gjennom vinduet mellom den ene og den andre, og igjen var hun Eva. Eva med en tynn blodstripe langs kjevebeinet.
”Ja.” Stemmen bar knapt ordet, men hun bevegde seg ikke, bevegde seg ikke før det ble banket mer, banket hardere, til døren braket i det den ble slått inn, tynne centimetere fra henne og hun kvapp til, prøvde å løpe tilbake til der hun kom fra og vekk fra den gigantiske kroppen for henne, det mimikkløse ansiktet.
”Sander!”
Og han var der allerede. “Hva har du gjort, Eva?” Han virket forferdet. Ødelagt. Som om hele verden falt sammen rundt ham. “Vi kan fortsatt ordne dette. Vi trenger ikke å si noe til Jostein.”
”Men Jostein kom inn før noe ble ordnet. Brølende kom han inn.
”Eva!”
Ingenting.
”Eva.” Han ristet skuldrene hennes. “Er du der, Eva!”
Ingenting.
”Du trenger å våkne.” han ristet skuldrene hennes slik at nakken hennes bevegde seg med ristingen. Hun følte seg hypnotisert.
”Jostein?”
”Jeg trenger ikke dette nå. Hva faen har du gjort. Hva faen tror du at du driver med? Dette er ikke dagen. Du gjør som du får beskjed om.” Først nå la han merke til blodet. “Har du skadet deg?”
Hun slapp nålen, en nål som klirret langt borte. “Alt er fint.”
”Våkn for faen opp! Dette er ikke dagen du blir gal. Kan vi fikse det? Nei, jeg skal fikse det selv. En liten skramme. Det gjør ingenting. Jeg kan fikse det. Ja, jeg kan fikse det. Og du! Du, Eva, skal gjøre akkurat det du får beskjed om nå. Vi avlyser ingenting. Ingenting! Snart er hun tilbake.”
”Eva... Jeg er Eva.”
”Det er riktig. Du er Eva. Min Eva.”
”Din Eva.” Hun trodde hun så et smil.

Jakten på en sceneplass
De late dagene tok brått slutt. Det var først nå hun tenkte på dem som gode, heldige dager, for det var som om datoen tilspisset konkurransen hennes mot seg selv. Kravene endret seg. Feil kunne ikke lenger aksepteres. Alle øvelsene hun hadde vært gjennom møtte sine crescendoer, og hun undret seg over hvorfor hun tidligere hadde tenkt at det var for mye å sette seg inn i. Fysisk avstraffelse var det eneste hun ble spart for på dette siste oppløpet, disse to månedene der alt skulle falle på plass. Eva følte seg som en utøver, og kunsten hennes var attråverdighet. Hun visste ikke om hun hadde konkurrenter, langt mindre hvem eller hva de kunne være, men hun visste at apparatet hennes hadde en urokkelig tro på at hun ville vinne, ville krysse målstreken så langt før alle de andre at man ville spørre seg om det hadde vært en konkurranse til å begynne med. Det var dette Eva var skapt for.

Kanskje var det også slik det måtte være. Josteins entusiasme var ild som ble til en rasende brann, og ingen ønsket å bli slukt hvis entusiasmen skulle bli til vrede. Istedenfor hentet de brennstoff, og matet ham, fikk han til å skinne skarpere og skarpere til de uten å egentlig ønske det skapte en smeltedigel av håp og drømmer, av troen på det eksepsjonelle i denne nye skjønnheten som Eva var fakkelen til. Hun overhørte bruddstykker av samtaler som avslørte tanker hun verken kunne eller ville forstå. Omgivelsene avslørte langt mer enn ordene til Jostein. Hun tenkte på ham som Gunnar Sveen, en mann hun ikke hadde forstått, men latt seg fascinere av likevel. Og med det som utgangspunkt oversatte hun Jostein så godt hun kunne. Hun tenkte på hvor lite hun visste om disse to mennene, så ulike rent fysisk, om hvor de kom fra og hva som fikk det til å gå rundt i hodene deres. Hun kunne prøve å forstå, men hennes egne erfaringer strakk liksom ikke til. Sveen var mer forståelig med sin opportunistiske og fandenivoldske tilnærming til livet, styrt av ønsket om å ikke la seg pille på nesen av noen som helst. Jostein var kanskje en mer sofistikert versjon av dette ønsket, men nei, han var mer enn det! Jostein var både mer og mindre egosentrisk. Han ønsket å diktere og sette føringer der Sveen på sett og vis bare ønsket å være seg selv: en sterk mann med de økonomiske ressursene til å virke sterkere. Hun tenkte på hendene til Jostein, så pertentlig pleide at det fikk hennes egne til å virke som en forkledning. Hun måtte passe på slike detaljer, men for Jostein virket det helt naturlig. Høy, mørk, og nærmest feminin i sin overdrevne kjekke framtoning. Eva hadde ikke ordene for å beskrive det som foregikk her, på Innsiden, men hun skjønte at for Jostein var spillet her som hans andre natur, et lag av sminke som var helt naturlig fordi det var nødvendig. Og akkurat det var målet hans: En reduksjon av sminkebruk. Hun smilte uten å være forberedt på det, overrasket og fornøyd over hvor latterlig tanken var, og hennes egen plutselige humoristiske vending. Hvor lenge var det siden hun hadde fått noen til å le eller smile?
Jostein avslørte seg i detaljene. Hånlige blikk, irritasjon ved det minste spørsmål, som om de ikke var relevante eller fornuftige, og at det å svare på dem var å nedlate seg. Han levde i et drømmeslott, og ønsket at andre skulle ta del i drømmen hans, men å forstå den trengte man ikke. Hun var en del av denne drømmen, kunne aldri bli noe annet her enn en forlengelse av en visjon om hva Innsiden var og hva den skulle og kunne representere. Jostein sultet etter å definere hva som var mulig, og ta eierskap over det. Han kunne helt alvorlig snakke om sin egen samfunnsorden, for henne fortsatt vag, men for ham så gjennomtenkt at den allerede eksisterte. En ting hadde
Jostein og Gunnar til felles: de var ikke bare villige til – de ønsket – å pulverisere all motstand på deres vei mot toppen. For Gunnar hadde det vært å komme seg inn hit mens hun kjente ham, og om han nå strakk seg mot et nytt mål var det utenfor hennes mikroskopiske sfære. Hun tenkte at hun var på innsiden av et egg, snart klekkeklart, men fortsatt i fare for å knuses fra den minste påvirking. Maktesløs.
Jostein kunne like gjerne ha sagt at hun var foraktelig, for når hun dristet seg til å forme ord under kveldsmaten neste helg ristet han bare på hodet.
”Det er ikke det du er til for.”
”Hva mener du?”
”Hadde jeg ønsket noen å snakke med hadde jeg giftet meg med en av Evensen-døtrene.”
”Hva mener du?”
”Det kan være det samme.”
Han hadde heller ikke noe behov for omsorg eller forståelse, fra henne eller noen andre på eiendommen, og selv om han allerede etter den første uken etter Eva fikk beskjed om å gjøre seg klar til den virkelige opptredenen ikke alltid kom hjem om kveldene, trodde hun ikke at det fantes noen andre. Og hva om det gjorde det? Det var ikke så mye at det var et tillittsbrudd, for hvilken tillitt skulle hun føle på, som at hun allerede nå følte seg holdt for narr. En dag bestemte hun seg for å overraske Jostein med spørsmål, ikke om meningsløse personlige ting, men om det han likte å snakke om. Hun trodde ikke et sekund at hun var i stand til å imponere ham eller sette han på plass, men hun tenkte at om hun viste at hun prøvde ville han anerkjenne det. Så hun begynte å lese igjen. Med utgangspunkt i det hun hadde lært på instituttet drakk hun av kunnskapens kilde, om ikke med grådighet så med overbevisning. Til slutt ble hun sittende med Josteins akademiske tekster. Ikke de medisinske, men de senere filosofiske, og selv om Jostein måtte ha visst om at hun prøvde å bli kjent med disse filtrerte tankene, ble det ikke nevnt før hun selv tok det opp.

"Hva mener du med:  Kraften i skjønnheten undervurderes stadig der den vilkårlig tildeles gjennom genetiske prinsipper hvis ringvirkninger truer essensen av intelligens?"
"Jeg mener akkurat det jeg skrev."
”Ja, men kan du ikke si det enklere?”
”Hvis jeg kunne ha skrevet det på en enklere måte hadde jeg gjort det.”
”For meg høres det ut som at du sier at pene folk bør være smarte.”
”Smarte mennesker fortjener å være vakre. Det er poenget mitt. Vi trenger ikke å forbli fanget i et genetisk lotteri.”
”Og jeg.”
”Hva med deg, Eva?”
”Synes du jeg er smart?”
”Vi har gjort vårt beste med det vi fikk tildelt.”
”Vi hadde lotterier på Utsiden også.”
”Jeg har hørt om dem. Pervers greie.”
”Der er jeg enig.”

Det var slik samtalen døde. Hun bestemte seg for å lese “Den nye skjønnheten: En mer rettferdig samfunnsorden” på nytt igjen, med denne dyrekjøpte kunnskapen inntakt. Hun så fortsatt ikke problemet. Om Jostein forsøkte å gjøre verden mer rettferdig, var ikke hennes liv noe eksempel å trakte etter. Men hun var ikke Line lenger. Hun hadde fått en ny begynnelse, og det var et utenkelig utfall; eller i det minste like usannsynlig som å vinne i lotteriet. Livet var et lotteri. Konseptet føltes like sant som det hun hadde lest Jostein skrive, så hvorfor var det ene latterlig mens det andre var en stor tanke? Her ga hun opp lesingen av Jostein. Det eneste hun trengte å gjøre, det eneste som ble verdsatt, var at hun gjorde den lille dansen sin, en pervers rutine som ikke stod tilbake for noe hun hadde sett jentene gjøre i Engelen. Så pirrende Jostein fant det! Som et lite barn som tvang favorittleken ut av hendene på eieren , og innlemmet den i en gigantisk samling som aldri skulle røres av noen, stod Eva på hyllen sin og spant som en liten ballerina, som Jostein ikke la merke til med mindre hun falt ned.

Hun skulle ikke falle nå. Ballerinaen var like sårbar som egget, og de tunge tankene om at ingenting var verdt noe trengte seg på. De skulle aldri ha gitt henne tid til å tenke. Om sommeren hadde hun avledet seg selv ved å løpe gjennom parken, men de snøfallet som kom tidlig den høsten hadde ført henne tilbake til treningsrommene. Å løpe inne var provoserende kjedelig. De kunne gi henne en skjerm å se på, sa de, men hun avslo det med en arroganse hun ikke visste hvor hun fant. En skjerm! Hun kunne like gjerne stirret på et speil mens hun trente. Se sin egen kropp jobbe for å vedlikeholde og forbedre proporsjoner, se blodårer bli synlige, muskler og sener spenne seg og løses opp. Det var bedre å svømme. Hun lærte det fort, og selvfølgelig var det perverst på sin måte, å forgifte drikkevannet til en hel landsby slik at hun kunne plaske med armene, men ingen så ut til å bry seg om det. Hun fant det best å ikke spørre hvor de tok vannet fra. Veggene i svømmehallen var dekke av muraler, teknisk gjennomførte og stirrende som om øynene deres var kameraer som observerte nakenheten hennes. Suverent håndtverk der atletiske menn viste sine bryske panner, der skjønnheter i varierende grad av nakenhet viste hud som var glattere enn selv hennes. Selv illustrasjonene og maleriene som dekket Engelen hadde mer liv enn dette. Hun ble ikke imponert, følte ingen ærefrykt. Det var former på en vegg, og intet mer.
Ingenting imponerte henne, like lite som det satt et inntrykk. Forventet Jostein at det skulle gjøre det? Skulle hun blendes av denne tomheten, og ønske seg mer av den? Hun tok ikke del i ambisjonene hans, og like lite som gartnerens redskap var interessert i å overta sin mesters jobb var hun i stand til å se seg selv som en del av et prosjekt. Meningsløsheten i skjønnheten hennes, og påminnelsen om den, virket alltid å komme til overflaten. Å sammenligne seg med gjenstander ble en lek for henne, en lek hun stadig vendte tilbake til. Det var enklere enn å spørre seg selv om hva hun faktisk var. Det ble ikke tydeligere når det nye året, hennes år, nærmet seg. Hun gjorde det de ville, ikke det hun kunne, og hun tenkte at hun aldri hadde kunnet, aldri lært seg for sin egen del. En fordelaktig forbannelse slik ting hadde blitt. Kanskje til og med en velsignelse.  
Opptredenen hennes tok form, og nå brentes den inn i henne, detalj for detalj. Sander var alltid hjelpsom, med sine små vink som ledet henne mot å gjøre det maksimale ut av rollen, en rolle hvor et smil kunne oversettes til hundrevis av sider med tekst hvis hun forstod det riktig. For hennes del ville det være over på tre minutter og femten sekunder, før Jostein ville overta rampelyset med sitt foredrag, fulgt av en samtale med et ekspertutvalg hvor man ønsket å konteksualisere Josteins konsepter og tanker. Det virket som en overdrivelse, men ingenting ved Innsiden overrasket henne lenger. Det som virket klart var at karrieren til flere dusin mennesker stod på spill, et konsept som var en videreutvikling av det hun ville kalt en jobb, og med det hennes egen skjebne. Troen på Jostein var kanskje en konsekvens av dette, en tenkt kniv som kunne vendes mot dem hvis de mislyktes. Jostein ville overleve, med Sverres ressurser hadde han noe å falle tilbake på, men hun visste ikke om noen av de andre i apparatet hennes ville gjøre det.

Det var det profesjonelles natur. Hun hørte ordet for første gang fra Sander, som så mye annet, og fikk det forklart som en form for ekspertise, et ord som igjen var forbundet med å være ekspert. Hun tenkte på det som en arbeidsleder, eller en spesielt flink håndtverker. Sander mente at det hadde vel så mye til felles med kunst eller artistiske uttrykk, at teknikk ikke var nok til å lykkes. Denne innbiltheten var ikke noe hun delte. De hadde prøver, og første gang var ingen fornøyde. Det var ikke hennes skyld, akkurat, men hun følte engstelsen som en stille bønn til henne. Lyssetting, lydbilde, koreografi. Hennes eget ansikt blåst opp på en gigantisk skjerm, suggestive ord. Alt ment for ettertiden. Samtidig foregikk det en gigantisk PR-kampanje, der bilder av henne ble spredt som løv for vinden, der plakater dekket hele høyhus. Hun forstod ikke sin egen skam, for hun hadde ikke bedt om det, men fornedrelsen hun følte på gjorde prøvene vanskeligere enn de trengte å være. Ekte smil og falske smil. Og programmert selvtillit.

Fortids sår
Eva var tilbake på instituttet for siste gang, og hun visste ikke om hun trodde det.  
De to siste ukene hadde vært en åpenbaring, og hun tenkte på dem som både skrekkelige og befriende. Hun hadde blitt flyttet til herskapshuset før de to eldgamle likene var blitt kalde, hvor Jostein og en imponerende stabb med tjenere ventet henne. Samtidig hadde det vært rutinemessige undersøkelser på instituttet, og timer med Roger. Hun husket ikke sist hun hadde sett Lea, og Sander hadde allerede blitt flyttet til Krut-eiendommen.
 
Den siste timen med Roger kom med en rykende kaffekopp, en luksus hun ikke hadde blitt unnet siden livet på Engelen tok slutt. Hun forventet at den bitre smaken skulle bite henne i tungen, men det hun fikk var noe nøtteaktig og litt søtt. Hun måtte ha avslørt overraskelsen sin.
”Det er godt, ikke sant. En av mine favoritter.”
”Er dette kaffe?”
”Rett fra havnen.”
Hun turte ikke å spørre om mer. I mellomtiden la Roger ut om tiden de hadde hatt sammen. Han virket fornøyd med seg selv, og Eva ville ikke ta gleden fra ham. Iallfall ikke etter kaffen.
”Jeg vet at det har vært vanskelig for deg, men du har kommet deg gjennom det på en imponerende måte. Jeg håper at timene våre har vært til god hjelp dette siste året. Du husker tingene vi har jobbet med? Selvfølgelig.Teknikkene er nyttige. Mange sier at de får god hjelp gjennom dem. Husk å øve regelmessig. Pusten er spesielt viktig. Vi kan ikke ha noe av panikkanfall, kan vi vel? Vi har kommet langt med deg, Eva. Og hvis du trenger noen å snakke med igjen kan du jo bare ta kontakt gjennom Jostein.”
“Jeg skal gjøre det.” Hun kvalte latteren i det som ble til et gjesp. “Beklager. Det har vært så mye i det siste.” 

Så kom faktisk Lea. Hun begynte å gråte bare noen sekunder inn i samtalen, selv om hun hadde vært overbevist om at hun ikke kom til å savne henne. De visste begge at det var siste gang de ville se hverandre, eller trodde det, trodde det som en fullstendig overbevisning. Ingenting annet enn instituttet hadde knyttet dem sammen, så hvorfor skulle de se hverandre igjen? En tung gråt, stadig mer trykkende, tvang henne nærmest ned i kne. Det føltes som armene til Lea var det eneste som holdt henne oppe. Til Evas overraskelse vasket den vekk alt hun ikke hadde likt ved sykepleieren. Den råe empatien som ble igjen, forandret noe, fikk Eva til å tenke på at om omstendighetene hadde vært annerledes kunne de vært venner. Det var som med Klara, bare at her hadde verden skjøvet dem fra hverandre. De skulle ikke skilles som fiender.
"Hva skjer med meg nå?" Eva følte at tårene var i ferd med å tørke ut i henne, og at de var tømt over denne relasjonen mellom fange og fangevokter.
"Du kommer til å blomstre, Eva."
"Jeg vet ikke hva det betyr."
"Ikke jeg heller. Men dette er begynnelsen for deg. Hvor gammel er du igjen?"
"Jeg ville bare at det skulle ta slutt."
"Det vet jeg, Eva. Og nå har det det. Tenk på alt du skal se. Alt du skal gjøre. Du og Jostein. Du kommer til å se ting som de færreste kommer i nærheten av å oppleve. Havet. Verden."
"Jeg er redd, Lea."
"Det er ingenting å være redd for. Dessuten har du Jostein.” 
Hun ville ikke si det til Lea, men hun kjente at det knøt seg i henne. Er ikke han den jeg bør være mest redd for?
 
Hun ble hentet av en av Josteins dresskledde muskelbunter litt senere. Hagen hadde hun ikke besøkt, og hun undret seg over hva som hadde skjedd eller kom til å skje med den. Hun kunne ikke si at hun ville beholde den, og følte at hun var dum som i det hele tatt tenkte på den nå. Jostein ville gi henne en ny hage, større og bedre enn den gamle. Han ville gi henne gartnere til å ta vare på den hvis hun spurte, og hun tenkte at Jostein ikke forstod henne. Hun så for seg samtalen. Større. Bedre. Mer moderne. Du fortjener det beste. Du fortjener at det ikke er ditt. Ingen sprukne negler. Ingen skitne filler. Ingen lidenskap. Og ingen kjærtegn.

Var det derfor de gjemte henne bort nå? Jostein Larsens nye palass ble hennes lekegrind, og snart føltes parken for liten, rommene for få. Hun fikk ingen skjerm, denne nye virkelighetens felles syssel, og selv om hun undret seg over oppmerksomheten andre så ut til å vise den svarte klossen sin, orket hun ikke tanken på å være tilgjengelig uansett. Om hun skulle være ærlig med seg selv skremte apparatet henne med sine funksjoner og bruksområder. Hun likte ikke hvordan Innsiden spilte på hennes uvitenhet, selv om det var ubevisst. Så mye å forstå, men samtidig beskjeden om at kunnskapen ikke var for henne.

Eva ventet. På hva visste hun ikke, men etter som ukene gikk tilpasset hun seg igjen omgivelsene sine. Hun klaget sjeldent, selv ikke til Sander når han tvang henne gjennom en spesielt meningsløs rutine, eller forklarte henne hvorfor hun ikke kunne kle seg på en bestemt måte fordi fargene ikke komplimenterte hverandre, eller viste henne forskjellen på eksklusive produkter og annenrangs kopier. Det enkleste var å se på logoen. Hun lærte å kjenne igjen parfymer på lukten, en form for produkt hun aldri hadde tenkt seg at hun en dag ville bruke regelmessig.

Det faste programmet tok henne også gjennom repetisjoner med vekter som ble løftet på et sterilt treningsrom med stikkende lys, forbeholdt henne. Det kunne rommet et titalls personer, og de glinsende apparatene så ut til å aldri ha blitt brukt før. Den umiddelbare engstelsen for å ødelegge noe slo ned i henne, men de nye trenerne hennes lo når hun spurte om hun måtte være forsiktig når hun brukte dem.
“Det eneste vi skal være forsiktige med er deg. Apparatene kan erstattes. Ikke tenk på det.“
Etterpå løp hun rundene sine på eiendommen. Egentlig ville de at hun skulle gjøre det på treningsrommet, men etter å ha snakket med Jostein bøyde han seg til at så lenge de kunne gjøre tester med maskinene sine, og hun var under observasjon, betydde det ikke så mye om hun løp inne eller ute. Selve løpingen var uansett langt fra det mest plagsomme. Når en kropp skulle skreddersys måtte den også vedlikeholdes, og dette vedlikeholdet var vel så pertentlig som alt annet hun så langt hadde vært gjennom. Fire til seks timer med fysisk aktivitet, nøye oppmålt. Om en muskel ble for stor ble treningsmengden redusert. Om hun la på seg et kilo var det noe som trengte å justeres. Og om ansiktet forandret seg med en milimeter fikk hun bekymrede miner.

Jostein var aldri fornøyd før han ble det. Dagene var igjen blitt monotone, og med det slapp frustrasjonen taket uten å forsvinne. Eva visste at hun forberedte seg, og hun hadde en løs idé om hva det innebar, men ikke før sent på høsten fikk hun beskjed om at det nærmet seg. Den tiende Januar skulle Evas år ringes inn.