Hakan Pereira
De skulle forlate Akasinera som helter. Eva visste ikke hva Jostein hadde lovet, eller hvordan han hadde lyktes så fullstendig med å få dem til å tro på lovnadene, men de siste tre dagene hadde blitt en seiersmarsj. Jostein hadde beseiret Akasinera, ved hennes hjelp eller rettere sagt tilstedeværelse. Hun hadde berørt dem som om hun var en helgen, og de hadde tatt på henne mens hun forsøkte å smile, forsøkte å gjøre det hun hadde lært var best mens hun følte på en så dyp avsky som et menneske var i stand til å føle. En stakkarslig mor med en halv arm hadde smilt himmelfallent til henne, forsøkt å rette den krokete ryggen sin og bedt henne om å velsigne barnet hennes, et barn som neppe kom til å leve til voksen alder, og hun hadde gjort det, som om det var Josteins kommando. Det var det jo også, hun hadde fått beskjed om å vise seg fra sin mest elskverdige side, men i dag var ikke smil gratis: De føltes som almisser uten noe definert mål annet enn at hun skulle føle seg jævlig. “Jeg kan ikke redde dere.” Hun ville skrike ordene. “Det er ikke fra meg eller Jostein dere finner løsningen på marerittet deres. Jeg beklager.”
Og det gjorde hun virkelig. Det hadde vært en prosesjon ned til havnen, hun hadde ikke noe annet ord for det, der man hadde sett på henne med store øyne, og hoiende og siklende munner hadde hyllet dem og det lille følget deres som guder. Hosianna.

En knapp uke hadde det tatt Jostein å seire over denne forvridde sivilisasjonen. Hun hadde selv blitt sentrum for heltedyrkelsen, men hennes oppgave i det hele, i dette menneskelige vidunderet som viste dem at de lot seg reddes, og at de kunne bli som de hadde vært, før Akasinera trakk dem inn til seg, skapte et ul av savn. Eva hadde vært som dem, og når de så på henne nå rommet hun tanken om at de også kunne bli som henne. Hun orket ikke å sette seg inn i historien til disse halveksistensene, deres nød og lidelser, men for å trykke ideene til Jostein så tett til seg kunne de ikke ha noen form for håp lenger. For dem var hun like mye maskin som menneske, en forlokkende speiling av dem selv, som de en gang hadde vært. Eva hadde bare et steinansikt for dem. Om de hadde skjønt at det var alt Jostein kunne tilby hadde det vært enklere, for var ikke dette mennesker? Fortjente de ikke håp og drømmer som alle andre? Eva brydde seg ikke. Hun kunne ikke. Ikke på den første forestillingen, der hun hadde blitt vist fram som en pervers variant av hva som hadde vært: hva hun hadde blitt til. Ikke når Jostein forsiktig hadde lagt ut om det nye samfunnet sitt, og framstilt det som at å bli som - nei - å bli henne, var mulig om man gjorde det lille ekstra, viste seg som sterkere, som mer kompetente, og som mer ambisiøse enn sine medborgere.
Da de ble invitert til rådhuset for å møte Hakan Pereira, sultanen, forstod Eva at Jostein hadde vunnet Akasinera. Hakan nikket med den oppsvulmede pannen sin, rytmisk som hammerslag, og Eva sanset at det skvulpet der inne: Betent væske som ventet på å sprute ut kunne få hele ansiktet hans til å eksplodere som en bristende demning hvis han ble for opphisset. Da hun først la øynene på denne mytologiske misformelsen hadde hun ikke en gang lagt merke til at den høyre armen var kortere enn den venstre, som hang slapt ned. Hun tok seg i å rekke fram hånden først etter at det var for sent, men Hakan Pereira hadde ikke blitt fornærmet. Når han snakket lallet han litt med hodet, og hun undret seg over om han var fullstendig til stede. Det var han. Han snakket kanskje utydelig, nesten mumlende, men Eva så snart at Hakan var fullstendig til stede, og at han kanskje til og med aktivt brukte lyten for å virke dummere enn han var.
”Så det du sier er at du kan helbrede oss?”
”Det er et stort ord. Jeg kan bøte på lidelsen. Du, Hakan, fortjener den fremste hjelpen Innsiden kan tilby. Med den siste tidens nyvinninger, med det ansiktsløse samfunnet vi søker, vil individer som Eva ta form hos oss, og jeg og mine investorer ser ingen grunn til at Akasinera ikke skal nyte godt av ekspertisen til meg og andre.
”Du er kirurg, ja?”
”Kirurg. Noen vil kalle meg visjonær, men det er opp til andre å bedømme. Jeg er den fremste eksperten på estetisk kirurgi Innsiden har, og med Krut i ryggen har vi nesten ubegrensede midler: Midler som også kan komme Akasinera til gode.”
”Og hva ønsker dere? Det vanlige, går jeg ut fra. Billige råvarer. Lave importskatter. Jeg har hørt leksen før.”
”Det du ikke har hørt er hva jeg kan gjøre for å hjelpe dere med... senskadene.”
”Hva kan du gjøre?”
”La meg begynne med: Mer enn det som tidligere var mulig. Alt lar seg ikke reparere, som dere så smertefullt har erfart her ute, men det som lar seg ordne... La oss bare si at Eva ikke alltid så sånn ut.” Jostein gravde i mappen sin.
”Jeg forstår.”
”Det er mye å forstå: Mye å ta innover seg. Og mye som er eksperimentelt enda. Hvordan behandler de hodet ditt nå?”
”Tapper hevelsen en gang i uken. Smertestillende.”
”Og hvor lenge har du igjen?”
”Hva behager?”
”Jeg er lege, Hakan. Hvis jeg skal hjelpe dere må du være oppriktig. Hvorfor ikke begynne med deg selv?”
”Kanskje et år. I beste fall to... Neppe mer.”
”Jeg kan gi deg noen til. Og mine eksperter skal se hva de kan gjøre med væskingen.”
”Hva mener du?”
”Vi kjenner til lignende skader. Har behandlet tilfeller som ikke er ulike fra ditt. “Hadde jeg vært her tidligere kunne jeg gjort mer. Tenk på hva vi kan gjøre for Akasinera.”
”Jeg må rådføre meg med våre eksperter. Men... vil du spise middag hos oss i morgen? Det er alltid bedre å snakke under mer avslappende omstendigheter, synes du ikke?”
”Gi meg klokkeslettet. Jeg er alltid presis, og hvordan kan jeg si nei til å møte familien din? Det er sikkert noe jeg kan gjøre for dem også.”
”Det håper jeg. Virkelig.”

Det lille, patetiske forsøket på å skape nærhet som avsluttet møtet mellom Hakan og paret Larsen forandret ingenting i Evas øyne. Hvis Hakan hadde ønsket å overbevise dem om at han var deres billett inn i denne uhorvelige virkeligheten, virket han så desperat at forhandlinger ble nærmest overflødige. Han kunne like gjerne ha gitt dem stedet, og Jostein fant en stolthet i det som fikk det til å gå gysninger i henne. Om Akasinera overlevde eller ikke, og hun var langt fra overbevist om at det fantes en framtid, var Josteins interesser ikke Hakans. Akasinera virket i seg selv som et perverst eksperiment, hvor selv det mest levende og spralende bar preg av forråtnelse og død. Eva undret seg over hvordan en yngre henne hadde opplevd disse sanseinntrykkene - Var hun virkelig så fjern fra sine egne røtter at hun kunne la seg forferde av sanseinntrykk som en gang hadde vært nær hennes virkelighet? - og forsikret seg selv om at det ikke var det samme den gang. Selv i Slummen hadde man følelsen av at Innsiden var der. Man hadde noe fantastisk å trakte etter, og noe å håpe om. Livet var ikke en serie overgrep som ventet på å bli overgått av noe mer grusomt. Hvis Akasinera hadde en sjel, var den ikke i Hakan Pereiras besittelse, for han var den største overgriperen av dem alle. Hvordan kunne man ellers se på mannen som ledet denne selvmutileringen?

Det føltes godt å forlate Hakans kontor på rådhuset, men allerede i gangene, i trappen, kom følelsen av en mer utpreget og byråkratisk verden henne ikke til unsetning. Maskiner spyttet uendelige mengder med papir som ble fraktet mellom rom i en desperat dans av prioriteringer og bemidlinger. Hvordan kunne noe så korrupt kreve denne papirdansen for å være mulig? Kontorer hadde navn, dører hadde titler, og alt dette bidro, måtte bidra, til det som møtte henne utenfor bygningen, når hovedddøren nå åpnet seg foran henne før den smalt igjen, og to vakter trakk seg nærmere hverandre for å beskytte dette aller helligste, denne bygningen om like gjerne kunne vært av mansje.  

”Jeg har han i min hule hånd.” Jostein smilte opprømt, og Eva visste at han var fornøyd: at smilet var rettet mot ham selv. De ble plukket opp av ambassadens bil, og snart var de igjen hjemme hos Flyland. Eva unnskyldte seg selv mens Innsidens to utvalgte gikk inn på et kontor for å diskutere, og ble overrasket da Jostein kom tilbake nærmest øyeblikkelig.
”Han er enig med meg. Dette er den beste sjansen vi har hatt for å legge dem under oss. Og ingen vil si at de ikke tjener på det selv også.”
Hvem var ingen? Eva visste ikke hvorfor han brukte ordet på denne måten; om det var for å forsvare seg selv; eller om han ikke så noen bakside ved denne innledede avtalen om å redde en verden fra både seg selv og naturen, naturen som hadde snudd seg mot den etter krigens utenkelige overgrep.  
”Ikke bare er dette et gjennombrudd i å videreføre handelsavtaler mellom byene, det ville også bety at vi på sikt vil kunne nyte godt av Innsidens imponerende teknologi og infrastruktur, og få tilgang på avgjørende helsetjenester. Det er det han vil si, Flyland?”

Det viste seg å være en nærmest ordrett gjengivelse av hva Hakan Pereira sa to dager senere, kringkastet over radio til hele Akasinera. Han sa andre ting også, men det var akkurat dette Eva bet seg merke i mens hun og Sander satt og drakk middelmådig kaffe fra et skrumpende lager. “Vi har mer på båten, ikke sant?”
Sander virket tankefull, men ble vekket av forsøket på å få igang en samtale.
”Hva? Jo, selvfølgelig. Skal jeg snakke med Jostein? Han kan sikkert sende noen fra ambassaden...”
”Høres jeg bortskjemt ut?”
Sander dro på det, overrasket, men resignerte til slutt. “Selvfølgelig ikke. God kaffe må man ha.”
”Med tilstelningen hos sultanen har jeg iallfall drukket mer dårlig sprit enn jeg har gjort siden jeg var liten.”
”Sultanen, ja. Hvordan gikk det?”
”Etter planen. Jeg har ikke noe mer å si enn det.”
Men hun hadde tanker.
Eva visste ikke nøyaktig hva Jostein hadde tilbudt, langt mindre hvor mye av det han var i stand til å levere, men hun visste at med håp kom skuffelse. Det gjorde ingenting med humøret til Jostein, og hvordan han og Flyland nå virket som de hadde vokst opp sammen, for de behandlet hverandre som gamle venner. Seieren deres, som de nå forestilte seg i brede ordelag, gav dem begge noe de ønsket seg. For Flyland var det prestisje ingen som så langt hadde vært utstedt i Akasinera hadde nytt godt av: stedet som så langt hadde vært punktumet for flere ambassadørers ambisjoner. For Jostein? Han trengte en alliert. Han trengte mennesker som ikke bare kjente Akasinera, men var både villige og i stand til å sette et skjønnhetsregime i gir, og føre Akasinera inn i en ny tidsalder, som et proto-prosjekt for den Innsiden Jostein ønsket å skape når han kom tilbake. Jo mindre tenkt om møtet med familien til Hassan, jo bedre, fra hennes side. Hun hadde følt seg som en kongelig på besøk hos fjerne slektninger: Ikke like fremtredende i hierarkiet, men med en skamløs vilje til å underlegge seg og hengi seg til både autoriteten til Jostein og egne perversjoner. Hakans konkubiner så riktignok nærmest normale ut, nøye utvalgt som de sikkert var etter det samme prinsippet som drev Innsiden, men hans foretrukne, hans kone, kunne ikke måle seg med disse unge ofrene med noe annet enn den giftige tungen sin, tøylet av Hakan og Josteins tilstedeværelse. For henne var Eva bare enda en ung og håpefull: enda en rival som ville ha sin tilmålte tid i Hakans gunst, før han kom tilbake til henne. Alle kvinner representerte en trussel for henne, for Lavia Guiteres som de en gang hadde kalt henne. Deres Lavia. Engelen Lavia. Det var det som var tilnavnet hennes, og Eva tvilte på at det var fordi hun var så ren og pur. Hun hadde overlevd der hundrevis av andre hadde bøtet med livet, og sikkert på Lavias oppfordring også.

Lavia, den giftige. Lavia, som hadde født Hakans hans kjæreste eiendel, sønnen Marcelo. Marcelo som lenge hadde vært så frisk og lovende, som hadde vært sin fars øyenstein og sin mors kjæreste premie, og nå var i ferd med å dø. Kunne Jostein redde lille Marcelo? Ja. Og hun visste ikke om det var sant eller om det var enda en råtten løgn, som alt annet hun så og følte om Akasinera.

Jostein skulle ri Marcelos liv hele veien til perleporten. Helt til Akasinera åpnet seg for hans føtter ville han sørge for at den lille perverse skapningen holdt seg i live, og så ville han forkaste alle intensjoner som ikke hadde med hans prosjekt: Hans visjon å gjøre. Dermed fikk Eva gleden av en ny runde med avdukninger, med offentlige opptredener, med sosiale sammenkomster, muligheter til å hate Akasinera som hun egentlig burde følt medlidenhet med. Hun var smertelig klar over det. De pintes her. Pintes av Hakan, slik de fremover skulle pines av Jostein, Jostein som lovde dem hennes bilde.
 De siste dagene hadde ikke oppført seg som hun ville. Oppholdene på hotellet mellom arrangementer var uutholdelige. Hun følte at hun duppet i vannskorpen som en oppblåst kropp. Når hun var synlig betydde det mindre enn når hun var for seg selv. Det var det som gjorde henne mest fortvilt. Hun hadde alltid vært tiltrukket av melankoli, selv lenge før hun lærte at det var et ord, men akkurat nå ble hun nærmest kvalt av selvmedlidenhet. Hun bar på for mye, og var maktesløs i å kvitte seg med børen. Fantasien til befolkningen var hvileløs, og hver gang hun viste seg hadde hun blitt mer eterisk, vanskeligere å få grep på for de som falt for hennes føtter som om hun var den nye Laviaen deres, engelen. Hun følte seg ikke beæret. Hun følte seg hul. Hulheten fulgte henne inn i rommene deres, som en talisman som kunne henge over døren og holde onde ånder vekk for en stakket stund. Andre ganger slo hun ned som en åpenbaring blant Josteins nye forretningspartnere, et tegn på at lykken stod forhandlingene bi. Hun tenkte at når de endelig forlot pølen, ville Hakan reise et alter for henne, og at det kom til å bli stående der til spott og spe for sunn fornuft lenge etter at både hun og Jostein var begravet.

Ting skjedde med alt annet enn henne, og selv om hun var lettet over å nå kunne forlate fordervelsene, var det langt fra slutten på ekspedisjonen deres. Det var nye skrekkeligheter å oppdage, og nå som hun tok Espen i hånden og ønsket han lykke til med å etablere det som i samarbeid med ambassadør Flyland skulle bli Josteins første handelspost, så hun betenkelighetene manifestert i det slitne ansiktet hans. Kaptein Ditlevsen virket lettet over å forlate havneporten, men når hun så på Jostein så hun ingenting som lot seg lese. Han stirret ut mot havet, ikke tilbake mot Akasinera, og uten at Eva forstod hva han så på, forstod hun at dette noe var så altoppslukende at ingenting ville få ham til å vende blikket, og se seg tilbake.

Akasinera
Kapteinen viste vei. Jostein bannet innbitt mens han skjermet nesen.
“Hvor er den jævla bilen?”
”Bare noen hundre meter til.”
”Litt av en mottakelse denne Hassan gir oss.”
Små, iltre vindkast rev i jakker og slør, og Eva tenkte at hun kunne kaste det siste på havet og føle seg bedre. Hun holdt seg fra å opptre så skandaløst, og tvilte uansett på om brisen ville være en god nok unnskyldning. Steinansiktene foran henne virket parate der de lot blikkene sine vandre, som om livet var en sammenhengende trussel.
Bilen var importert fra Innsiden. Eva kjente modellen fra Josteins garasje, men her var lakken ripete og inventaret mer slitt. Nærmest identiske. De små lytene plaget henne ikke, men de understrekte følelsen av annerledeshet. Akasinera hadde et preg av rust og forfall, og om dette farget av på en bil som representerte den ytterste form for luksus: Hva kunne hun forvente av resten av byen? Denne merkelige profetiske tilnærmingen til omgivelsene virket ufornuftig, som om Akasinera ikke bare var preget av skadene fra krigen, men hadde beholdt disse skadene som en del av sin natur, som om landet og byen var uopprettelig skadet, og de hadde omfavnet skadene som en del av en identitet. Var det dette Jostein skulle ta fra dem? Ville de kvitte seg med seg selv?

Dette virket så fjernt og ulogisk, men Eva klarte ikke å kvitte seg med tanken når hun så ut fra bilen og inn i et skrekkabinett. Lukten av sot og eksos trakk inn i bilen, og dagene i slummen kom tilbake til henne, sterkt og skarpt og uventet, som om hun levde år av livet sitt igjen, men forkortet til noen sekunder. Hun måtte ha skåret en grimase, for Jostein så henne irritert inn i øynene. Sander viste den vage engstelsen han fikk når oppførselen hennes avvek. Eva gjorde ikke sånt. Eva var et steinansikt. Det så ikke ut til at noen andre la merke til den ufrivillige grimasen hennes, så hun tenkte på det som en påminnelse om hvorfor hun var her, og en advarsel. Hun hutret selv om det var varmt i doningen.

Akasinera var ikke noe paradis. Det var ingenting luksuriøst med byen som var gravd inn under klippen, og Eva møtte stedet med avsky. Hun tok seg selv i det, og forsøkte å endre tankene, men hele stedet minnet henne om hvem hun hadde vært. Hun trodde hun hadde visst hva en mutasjon var, men nå så hun hoder med oppblåste skaller, ansikter med vorter og arrdannelser og kropper som nærmest sjanglet seg forover i sin ubalanse, forvridde lemmer eller mangel på dem. Skrik skar gjennom luften, og blandet seg med stønnene fra spyttende maskiner. Kakofonien var uforståelig for henne, og inntrykkene for groteske til at de ble noe annet enn en utstilling som slukte seg selv i mengde inntrykk og ren motbydelighet.
"Hva er galt med dette stedet?"
"Akasinera?" Sander som satt ved siden av henne i baksetet så brydd ut. "Jeg visste ikke at det var så ille."
"Det er ingenting galt med Akasinera. De ble truffet hardere enn oss, og forholdene er deretter. Mutasjonene og forurensningen er problemene deres nå. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal bli bedre her med tiden, som det ble hos oss."
"De virker døde."
"De har mistet mye. Jeg skal gi dem noe av det tilbake: Troen deres. Det de trenger er å tro igjen."
"Det de trenger er hjelp."
"Det også. Jeg er ingen filantrop, men jeg kan gi dem drømmen om deg, Eva."
"Hvorfor skal de bry seg om meg: en konstruksjon som er en hån mot alt de lider under? Det er perverst."
"Det er ikke like ille over alt. I morgen kveld, for eksempel, skal vi møte noen av de mest fremtredende borgerne her, og diskutere mulighetene deres."
"Til hva da? Å bli som meg?"
"La oss ikke forhaste oss. Du og Sander kan gå gjennom programmet senere. Hvis du har spørsmål kan jeg sikkert finne noen lokalkjente. Jeg ville ikke anbefalt en tur ut."
”Eva visste ikke om han truet henne, men det var ingenting som fristet mindre.
”Finnes det ikke en annen vei?”
”De sier at dette er den beste. Raskeste. Akasinera er ikke et pent sted, uansett hvilken rute du tar.”
”Utsiden er et paradis til sammenligning.”
”Utsiden? Utenfor muren, mener du? Ja, du er jo vokst opp der. Jeg glemmer det stadig.”
”Det gjør ikke jeg. Men dette er et krater.”
”Jeg foreslår at du glemmer både utsiden og Akasinera... så snart vi forlater det. Akkurat nå har vi en jobb å gjøre. Ambassadøren vår, Flyland, tar imot oss ved hotellet. I morgen blir det noen mer offisielle besøk. Ikke noen mottakelser her. Jeg og Hakan er enige om at vi holder målet med dette besøket hemmelig.”
Hadde de et mål? Eva studerte neglene sine, og tenkte at hun hadde gjort en god jobb med dem. Hun lurte på når hun hadde blitt så forfengelig, og kom fram til at om hun var tilfreds med resultatet var forfengeligheten bare en bieffekt. Å forsøke å imponere andre enn seg selv virket bortkastet. Omgivelsene hadde forventninger som la opp til at om hun søkte anerkjennelse, så ville hun bli skuffet.  

Flyland hadde et pent ansikt med ærlige øyne, men det var noe sykelig over den bleke huden som var strukket litt for stramt rundt skallen hans. Synet av Eva så ut til å vekke ham fra en dvalelignende tilstand, og øynene hans fikk et merkelig lys når blikket til de to møttes. Han var yngre enn hun hadde forestilt seg, neppe mer enn tredve, men det lyse håret hans virket litt tynt. Det var som om forfallet han så daglig satte sitt preg på ham.
”Du må være Eva.” Stemmen hans skalv forsiktig, som om han tok del i noe hellig.
”Min kone, ja. Eva Larsen.”
Hun rakte fram hånden, og Flyland virket usikker på om han skulle kysse den. Han valgte å ikke gjøre det, og Eva var takknemlig.
”Du er fortryllende.”
”Det var derfor jeg bygde henne.” Jostein satte et punktum for videre komplimenter, og snart fløt samtalen over i Akasinera, og Hakan Pereira, slik han ønsket det.
”Helvetes egen fyrste. Du må selvfølgelig være av en viss karakter for å holde orden i rekkene her, men Hakan er så ille som det blir etter våre standarder. Jeg har brukt de siste årene på å opprette en viss tone, og han er høflig med oss nå. Ikke spesielt formbar, men høflig. Men ikke forvent takknemlighet fra den kanten. Eva er like mye en trussel som en gave til disse menneskene. Og med Hakan... du vet aldri hvor han ender opp. Regimet hans har ikke vært verre enn de andre, og jeg må ærlig innrømme at han har oppnådd en viss stabilitet. Det er selvfølgelig bra. Vi er og blir avhengige av dem. Men ikke tro at de ikke vet det. Du kjenner ikke stedet, Jostein, kjenner ikke Hakan. Ikke lov ham noe du ikke vil holde.
”Eva er ikke til salgs. Teknologien er det. Innenfor visse rammer, selvfølgelig.”
”Krut har selvfølgelig rett til å gjøre avtaler innenfor retningslinjene, men jeg må advare mot å gi Hassan mer makt enn han allerede har her.”
”Vi vil gjøre dem avhengige av oss.”
”Og han vet at vi allerede er avhengige av ham.”
”Vi er i denne sammenhengen Krut. Og Krut er ikke Innsiden.”
”Jeg hørte at... jeg beklager at han har gått bort.”
”Det gjør ikke jeg.”
Flyland var stille litt for lenge.
”Lars: Vi vet begge hvem og hva Sverre Krut var. Det er ingen som kommer til å savne ham.”
”Krut gjorde fantastiske ting for Innsiden.”
”Og ting som ikke var like fantastiske. Uansett er det jeg som styrer skuta nå.”
”La oss legge dette dødt, Jostein. Det er en meningsløs diskusjon uansett.”
”Ja. Jeg har bestemt meg. Det er lite du kan si fra eller til.”

De trakk seg tilbake etter middagen. Det virket som at Jostein ønsket å gjeninnføre fasaden av normalitet, rutinen som pregløst førte deg gjennom dagene. Det skulle ikke være noen utstilling; ikke for andre enn Hassan Pereira. Et kuratert publikum bestående av én, og som en stripper eller hore skulle hun underholde. Eva visste ikke hva man forventet av henne - nei - hva han forventet av henne. Hun så for seg et monster, for hvordan kunne man ellers verne om sin posisjon her i Akasinera? Monstre over alt. Hele verden bestod av dem. Hun hadde ingen illusjoner om at hun var en av de gode menneskene. Hva hadde hun gjort hvis hun var en av de mektige, en av dem som satte føringer for hvordan folk fra utsiden, eller fra Akasinera, levde og døde? Den barnslige leken hvor hun og Sofie bekjempet Klautarus - Kannibalkongen - kom tilbake til henne, og hun tenkte at her, her ute fantes det verre ting enn kannibaler. Kanskje vampyrer? Varulver? Blodsugere og gigantiske ulver som rev kjøtt og sener fra bein, og til slutt knuste de samme beinene, i desperat søken etter margen der det også satt næring. Det var bra at marerittene ikke kom lenger.
Innestengt med Sander igjen. Josteins befaling. Eva gjorde kroppsøvelser for å få vekk rastløsheten som var naglet i henne. Sander så uinteressert på henne fra lenestolen. Det beste Akasinera kunne tilby, tenkte hun, var dette rommet. Det var i det minste rent, og møblene så nye ut. Ingen vinduer, og vegger av betong som stengte henne inne. Det var noe galt med luften også her, men hun trodde ikke det var til å unngå i noen del av dette vanstedet.

Jostein måtte ha forandret mening, for nærmere åtte fikk hun plutselig beskjed om å innfinne seg i restauranten, eller nærmere bestemt baren. Det virket som de to var en del av samme rom. Blandingen mellom hotell og gjestgiveri hadde kanskje en sjarme, men den var gjemt under lag med ulykke. En lutrygget mann satt ved baren sammen med flaskene sine, og da han snudde seg mot Eva så hun at halve ansiktet hans var angrepet av en grusom infeksjon. Om belysningen hadde vært bedre, trodde hun at hun ville ha kastet opp. En liten gruppe satt og spilte kort, med mekaniske bevegelser som ikke rommet noen form for entusiasme. Hun kjente ikke igjen spillet. Det stod bedre til med jentene deres, men hun tenkte at der kunne man i det minste plukke og velge blant de som var minst angrepet av sykdommen stedet led av.

Selv Jostein virket overrasket. "De trenger oss virkelig. Det er grusomt, direkte grusomt." Han snakket med fascinasjon. "Ikke bare ansikter som lider, men kroppene deres. Uopprettelige skader." Han pekte på en mann som satt for seg selv i et hjørne. "Han er kledd som om han har penger. Og så lever han i denne tragedien. Kan du gå bort til ham, Eva?" 
Hun ristet på hodet.
"Greit. Jeg skjønner det."
"Hva kan jeg gjøre for ham uansett?"
"Ingenting. Ingenting."
Det var inntrykket hennes. Det var ingenting som kunne gjøres. Hun visste ikke hva de levde for, men hun så at de også døde av det. Hvorfor ellers ville de fortsette å klenge seg til denne eksistensen av pest og sykdom? Sander virket enda mer satt ut enn henne.
"Hvordan er det mulig å leve slik?" 
"Jeg vet ikke."
"Jeg har jo lest, men at det skal være så ille. Det er vanskelig å fatte. Disse menneskene trenger ikke deg, Eva."
"Men det er meg de får."
"Ja, jeg går ut fra det. Hva tenkte Jostein på da han bestemte at vi skulle dra hit?"
”Penger. Makt. Og skjønnheten, alltid skjønnheten.”
”Er det rom for skjønnhet her?”
”Han kommer til å lage rom.”
 
Hun sov godt den natten. Sov godt alene, og kanskje fordi hun var alene. Da Eva våknet forestilte hun seg at hun fortsatt var på båten, på vei mot det ukjente, men idet hun forstod hvor hun var, ble hun igjen grepet av håpløshet. Snikende. Til den tok helt over. Sander var allerede der, og nå organiserte han garderoben hennes, som hadde kommet fra båten, med autoritet. Eva likte ikke tanken på at han bare kunne komme inn som det passet seg, men det var ikke et tema som skulle diskuteres. Sander gjorde sitt beste, tross alt, under omstendighetene. Vi må gjøre vårt beste. Vi må gjøre det vi kan. Ikke for Akasinera, men for Jostein og galskapen hans. Eva trodde ikke på seg selv. Tankene hennes var utskiftelige, som innfall hun la fra seg ved neste korsvei. Som et maskeradeball, eller som en utkledning, som den Sander snart skulle putte på henne.

Dager på havet
Eva hatet ikke de første dagene på båten. Hun var vant med å leve på liten plass, og å være innelåst føltes nesten naturlig. Isolasjonen som kom med å være omringet av skvulpende saltvann plaget henne ikke. Etter at hun lærte å svømme hadde hun funnet ro i å være omgitt av vann, og selv om vannet nå befant seg under henne, tenkte hun på det som et element hun hadde mestret. Det ville selvfølgelig ikke redde henne hvis noe skjedde her ute, og hun lengtet ikke akkurat etter å oppleve drukningsdød, men hun var ikke mer sårbar enn Jostein, eller til og med kapteinen deres, Josef, som skulle føre dem trygt frem til Akasinera. Hun trodde hun var den som klarte seg best av det lille følget deres. Med unntak av mannskapet på jomfruturen til Eva - skipet, ikke henne - hadde ingen av dem erfaring med å bo på båt. Hun hadde blitt kvalm første gang de møtte urolig sjø,  mensiden da gikk det forholdsvis bedagelig for seg både inne i henne og utenfor. Jostein hadde sine mindre behagelige øyeblikk, men overrasket også Eva med å prøve å involvere henne i samtalene han, Espen og Josef holdt under måltidene. Hun reagerte med vantro når han allerede den første morgenen hadde spurt henne hvordan det gikk. Det var ikke som om han trengte å spille for noe galleri her, så hun valgte å tolke spørsmålet i beste mening: Som et forsøk på å bygge en bro mellom dem som ikke utelukkende handlet om at han eide kroppen hennes.

Om det var vanskelig å tilgi ham for det han hadde gjort mot henne, var hun knapt alene om å tilhøre noen. Det fantes eiere og det fantes slaver, men noen slavedrivere var bedre enn andre. Eva visste ikke hvor Jostein hørte hjemme i dette tenkte hierarkiet, ei heller hvordan Innsiden behandlet menneskene som kom inn for å ta seg av oppgaver som var for ubehagelige, eller for farlige, til at de virkelige borgerne ønsket å utføre dem. For henne hadde dette aspektet ved Innsiden vært usynlig. Hun kunne bare bruke seg selv som målestokk, som et unikt tilfelle som fikk tilfredsstilt de mest basale behov, og til og med ble oppmuntret til å være den beste versjonen av seg selv. Hva andre ikke hadde gitt for å balansere i hennes sko! Men hun var utakknemlig, og hun tenkte at takknemlighet var en relativ størrelse. Å bli fortalt at du trengte å være den beste versjonen av deg selv - nei, at ingenting var godt nok - tok med seg problemer som ikke uten videre lot seg løse av materiell overflod. Hun var ung nok til at hun hadde tilpasset seg, og på den måten var hun en suksess: En levende der hun kunne ha blitt et objekt som skulle kastes, som måtte elimineres eller kvittes med, for aldri å tjene noen funksjon igjen. Hva det innebar hadde ingen fortalt henne, og hun kom aldri til å spørre om det heller. Unødvendig smerte.
Båten bevegde seg i rask takt, og med denne bevegelsen kom spenning, usikkerhet, angst. De skulle stoppe i Akasinera, festningen som befant seg like mye over som under bakken, og sprengte seg nedover i sin jakt etter edle metaller. Akasinera hadde bestådd der andre byer hadde forsvunnet, og det virket som den siste av bystatene her ute som ikke var redusert til ruiner, som hadde beholdt en grad av uavhengighet etter ødeleggelsene, og også hadde en identitet. Jostein hadde sine bekymringer, som han ikke sparte Espen for når de satt for seg selv og diskuterte, likegyldig til om Eva overhørte dem eller ikke. Hun motet seg opp til å spørre Espen om hvorfor de var på vei hit, og han lo og sa at det var kort vei tilbake. Jostein syntes ikke det var morsomt.
”De hadde et av de største oljelagrene før krigen brøt ut. Vi vet ikke hvor mye som er igjen av det, men selv nå, spesielt nå, er olje makt. Innsiden bestod kanskje ødeleggelsene, men her, i Akasinera, henger de igjen i den gamle verdenen, selv om tråden de henger i stadig blir tynnere. De er virkelig gale som fortsetter denne jakten etter ressursene som en gang drev verden, men vi nyter godt av det inntil videre. Kostnaden de betaler, og de er villige til å betale, er enorm. Mange av dem er knapt mennesker lenger.”
”Hva mener du?”
”De lider. Strålingen i enkelte av områdene de kontrollerer gjør det nærmest umulig å utvinne metaller, og deres egen hovedstad fyrer visstnok utelukkende med kull nå. Vi kunne ha spart mye tid hvis ruten vår ikke var såpass trygg. Det er trusler her ute.”
Jostein avsluttet samtalen der. Josef Ditlevsen, kapteinen, så på Eva.
”Pirater, selvfølgelig, og andre ting. Ikke behagelige. Handelsruten er trygg. De kan ikke reise ut hit uansett. For langt for holkene deres. Når vi nærmer oss land blir vi eskortert av våre skip.” Den korthugde måten å snakke på overrasket Eva. Det fantes noen på Innsiden som prøvde å gjøre seg forstått. Det var betryggende å høre kapteinen snakke slik. Hun forestilte seg at det var slik man skulle snakke. Enkelt. Presist. Innsiden hadde lært henne noe annet. Kommunikasjon hadde ulike former, men her måtte man kanskje være saklig og oppriktig, for det virket som liv og død verken var skjønn eller noe som kunne forhandles om i Akasinera.

Eva tok sin første storm bedre enn de andre. Sander ble redusert til en stakkarslig veiking mens Espen forsvant gang etter gang med akking og stønn. Til slutt måtte også Jostein trekke seg tilbake. Hun håpet at det aldri skulle ta slutt. Josef lo ikke av noen av dem, men Eva merket overraskelsen når han så at hun holdt seg på beinene der mange av de andre knapt klarte å løfte hodet. Det luktet oppkast helt til neste dag, men da det endelig ble roligere og avfallet ble vasket bort av et pliktoppfyllende mannskap, var det som om alt var glemt. De nærmet seg utposten hvor skipene skulle møte dem, og Eva fikk beskjed om å forbli inne i lugaren sin, liten men full av fasiliteter som hun ikke nødvendigvis forstod bruksområdet til. Så lenge hun kunne gjøre fra seg og vaske seg hadde hun ikke noe å klage på. Skjermene fungerte uansett dårlig her ute. Hun hadde fått med seg en, for å spare dem for det Jostein kalte meningsløs ekstra bagasje, og den utførte oppgaver som å vise video og gi lyd fra seg, men den var ikke spesielt fasinerende. Hun hadde trivdes med å kunne snakke og være med Jostein, Espen og Josef. Sander hadde hun ikke snakket mye med. Det var som om Jostein holdt ham unna henne, uten at hun forstod hva som var grunnen til det. Hadde de vist seg å være for vennlige med hverandre?
Det ble til at Eva holdt seg for seg selv. Jostein og Espen drakk lenge på kveldene, og sov seg gjennom dagene, i gemakkene de delte med henne og Sander. Eva hadde fått sin egen lugar, i den blankpolerte biten av båten som var forbeholdt gjestene, og selv om Jostein forventet at hun spiste med dem og kapteinen, og at hun ble med ham inn i lugaren hans når han ønsket det, fikk hun både frihet til å vandre litt rundt og å låse seg inne når hun trengte det. Reisen bød ikke på overraskelser. De første dagene var uvante, og bar med seg en følelse av å være på feil sted. Hun hadde aldri forestilt seg at folk seilte, ikke sett havet, men nå var hun omgitt av krusende bølger og glitter fra solen. Først den tredje dagen fikk hun oppleve virkelig urolig sjø, og endte opp med å forbanne den dagen hun satt foten sin på AS Framtid. Den femte dagen roet sjøen seg igjen, og resten av reisen var behagelig. Hun merket at stemningen på båten forandret karakter når de nærmet seg Akasinera, og forstod at Jostein og Espen var i stadig kommunikasjon med kontaktene sine i byen siden flaskene ble færre, samtidig som de oftere forsvant ut av passasjer-gemakkene for å snakke med kapteinen.
For henne var dette irrelevant. Hun og Sander gikk daglig gjennom rutinene hennes, men ingen av dem følte noe mer enn vag plikt i å forsikre seg om at manerene hennes holdt den standarden Jostein forventet. Jostein, på sin side, hadde ingen bemerkninger til henne. I det minste ikke til det som gjaldt hvordan hun tedde seg. Faktum var at hun likte ham bedre beruset enn edru. Hun kunne kanskje tenkt på reisen deres som en kjærlighetsekspedisjon hvis han hadde holdt promillen på et respektabelt nivå, for selv om han aldri ble ravende full, virket det som hver slurk ga ham noe han ellers manglet fullstendig. Det var ikke det at arrogansen hans slapp tak, eller at han ble mindre opptatt av å orkestrere omgivelsene sine, men han virket mer interessert i å høre etter mellom de rasende monologene sine. Noen ganger viste han kjærtegn til Eva selv med Espen til stede, og selv om hun ikke forstod om dette handlet om å markere en form for eierskap, virket han oppriktig. Hun var kanskje litt mer enn hans eiendel, og hun tenkte at det kanskje var håp for det kommende fornuftsekteskapet. Hun var formet i hans bilde, så hvorfor skulle han ikke elske henne?

Det var befriende å se ham snuble i ord, eller gå seg vill i resonnement. Og det var enda mer befriende at han kunne le av det, og smile oppgitt når Espen eller kapteinen gjorde det samme. Disse smilene rommet en anerkjennelse og forståelse hun aldri kunne forventet. Selv henne selv, som aldri gjorde noe mer enn å nippe forsiktig i vin, fikk plass i fellesskapet, og selv om Sander hauket over henne som en beskyttende mor som for å forsikre seg om at ingenting skulle blusse opp, følte hun seg som en del av denne lille delegasjonen på vei til fremmed territorium.
Hun ble påminnet om at hun var en fange, men det tok ikke dager med forhandlinger før de satt kursen mot øyene som utgjorde Akasinera. Ingen entret skipet så langt hun fikk det med seg, og da hun litt senere gikk ut på decket var de eskortert av båter som så ut til å egne seg bedre til krig enn forhandlinger uansett. Hun telte dem. Tre større båter med kanoner, og et titalls mindre. Det virket unødvendig at det var så mange av dem, men hva visste hun om farvannet her? Kanskje Innsiden skulle bevise noe? Kanskje Akasinera skulle bevise noe? Marinefartøyene virket fordelt mellom de to statene i en ganske lik mengde ildkraft så langt hun kunne forstå det.
Sander kom bort til henne.
”Hvorfor kaller vi oss Insiden?”
”Hva mener du?”
”Akasinera, Lervate... Batani. Snakker de et annet språk der?”
”Et annet språk? Det er det de færreste som gjør. Jeg tror andre språk har vært overflødige en stund nå. De snakker uansett som oss.”
”Så hvorfor heter de ikke noe forståelig?”
Sander så tenksomt på henne. Eva visste at hun måtte spørre Jostein, og Jostein ga henne ikke alltid svar hun ønsket å høre eller en gang forstod. Kanskje hun kunne spørre noen andre når de kom til land?

De første øyene som møtte dem var knapt beboelige. Volkaniske klipper og skjær, blottet for liv. Selv når øyene ble større virket det slående livløst her. Sjøfugler dukket opp igjen, men det virket som det feilet mange av dem noe.
”Unaturlige skapninger.” Jostein ristet på hodet. “Rart at de fortsatt klarer seg.”
”Det er fortsatt liv her.” Josef hadde kommet bort til ripen uten at Eva merket det.
Jostein svarte ikke først. “Du reiser ikke på bølgene uten at du ser det. Jeg har blitt overrasket.”
”Av liv?” Jostein virket ikke som han forstod, og Eva trodde ikke at hun heller gjorde det.
”Det virker som det finner en måte å fortsette på.”

”Kapteinen vår hadde neppe gjort det stort som filosof.”
Espen lo hest. Latteren virket anstrengt på Eva.
”Finner en måte å fortsette på.”
Eva spyttet. Jostein la ikke merke til det, for han ville ikke ignorert noe så barnslig ekkelt. La det være mine dråper.
”Vi har iallfall ikke sett tegn til disse såkalte piratene.”
”Akasinerne er sikkert ille nok.”
”Ja, men vi trenger dem.”
”Kanskje.”
”Kanskje.”
”Batani blir noe helt annet.”
”Du ser fortsatt ikke lyst på det?”
”Jeg er villig til å utforske alle muligheter.”
 
De nærmet seg Akasinera nå. Festningen, eller byen, virket sprengt inn i en klippe, som et fjell bare fugler kunne finne sitt hjem i. Her hadde de gravd nedover, stadig nedover, til sivilisasjonen befant seg like mye under som over bakken. Prosesjonen av krigsskip lå utenfor havnen og ventet på dem, men det virket ikke som de skulle møtes med videre oppstyr når de nå endelig la til land. En liten delegasjon ventet dem, og Eva var pakket inn som de hadde vært enige om, og dekket med et sort slør. Som en brud ingen skulle se før det var for sent. Havnen oppmuntret henne ikke til å se lysere på Akasinera. Det luktet olje og industri og barndom. Betongkonstruksjoner og lagerbygninger i blikk. Gigantiske kraner som fikk containere til å svaie. Industri var et kjent ord. Båten virket malplassert når de forlot den. Omgitt av holker, mens de bevæpnede skipene gled utover i havgapet med oppdraget sitt utført. Trygg leveranse.

Avkastning og profitt
Hun leste ikke rapportene om seg selv, men det gjorde de som satt rundt henne nå. En suksess. Hun var en suksess. Eva Larsen var ikke bare en vare som kunne selges, men et investeringsobjekt for disse mennene, og hun spurte seg selv om det alltid var menn som investerte. Hun forstod seg ikke på investeringer, men nå lærte hun at å investere i Eva Larsen gikk over all forventning.
”Hvis vi ser på tallene.”
Hun visste at ingen regnet med at hun forstod noe. Josteins allierte ignorerte henne som best de kunne, men det viste seg å være utfordrende nok for mange av dem. Hun kjente igjen to ansikter, og det var også de som holdt øynene sine mest for seg selv. Leger fra instituttet i administrative posisjoner, som tidligere hadde kritisert Josteins etiske linje.
"Når vi ser på prosjektet ditt, som helhet, har det noen umiddelbare svakheter: For det første er ikke instituttet interessert i å kommersialisere denne formen for estetiske operasjoner på det nåværende stadium. Eva er det første kasuset vårt, og vi er fortsatt usikre på ettervirkningene av operasjonen. De etiske bekymringene vi hadde da du begynte prosjektet kunne settes til side fordi hun kom utenfra, men å tro at du skal kunne få en stadig strøm av utenforborgere for å forbedre og utvikle metoden bryter med intensjonen bak prosjektet. Om du i tillegg ønsker å videreføre denne blinde jakten på skjønnhet, gjennom andre prosjekter, kan ikke instituttet gå god for deg lenger."
"Jeg har ikke noe behov for at dere finansierer meg eller mine prosjekter lenger. Det jeg ber om er ganske enkelt at vi fortsetter samarbeidet. Dere har helt rett i at virksomheten min vil by på etiske utfordringer framover. Jeg har aldri holdt noe skjult for dere der. Eva var og er et unntak. Jeg ber heller ikke om noen direkte støtte. Etter i går kan dere umulig ønske å svarteliste meg lenger. Om vi ser på nedslagskraften allerede nå, og på entusiasmen Eva og forbedringene mine har skapt, er det ingen grunn til å tviholde på tanken om at vi skal fortsette å tilby denne formen for estetisk behandling bare i gitte tilfeller."
"Jeg ser at metoden har stor kommersiell verdi, men som sagt har vi store etiske betenkeligheter på dette stadiet. Vi ønsker ikke å svarteliste deg. Vi ber bare om at du utsetter alle former for kommersiell virksomhet til rådet har gjort en grundig gjennomgang av bivirkninger, psykologiske ettervirkninger, og at vi får en bedre forståelse av forbedringene dine som helhet. Dette handler ikke om at vi ønsker å ta fra deg patentene du allerede besitter, men vi ber om forståelse for at instituttet også ønsker å utforske metodene dine videre.
"Her må jeg påpeke at dere trår på farlig grunn. Jeg er ikke villig til å se nyvinningene mine hindret av manglende kunnskap om inngrepene vi gjorde på Eva. Alle former for forskning på dette området skal være under meg.
"Vi er imponerte over jobben du har gjort, Jostein, så du må ikke misforstå. Vi ber om at du utsetter kommersialisering, og at instituttet kan fortsette forskningen på området uhindret. Det finnes et kompromiss her.
"Jeg er villig til å utsette etableringen av et privat foretakende til etter reisen. Når det gjelder bruk av forskningen min krever jeg fortsatt at dere ikke bruker eller krever innsyn i mine patenter med mindre dere har skriftlig samtykke fra meg."
"Jeg tror det er det beste vi kan få til akkurat nå. Du lover at du kommer til å gjøre en ny vurdering når du … dere er tilbake?
"Selvfølgelig."
Papirer ble raslet med, og pakket sammen. Jostein ble sittende igjen med forsamlingen sin, og begynte forsiktig.
”Som dere akkurat hørte er det ikke noen umiddelbar fare for at prosjektet blir lagt på is. Jeg mener at å reise nå er svært gunstig, utviklingen tatt i betraktning, og jeg ser ingen grunn til at Terje ikke kan fortsette å ha administrativt ansvar over Kruts forretninger.”
”Men vi er i en overgangsfase. All logikk tilsier at du som ny hovedinvestor blir værende og tar deg av de umiddelbare ringvirkningene av denne nye satsningen. Vi pøser inn milliarder i dette prosjektet. Om det så langt har gått over all forventning, er det ingen garanti. Vi har flyttet store deler av likviditeten vår over i eksperimentell vitenskap. Dette er noe styret ikke er spesielt kjent med, og vi er usikre på om å gå inn med slike midler utelukkende på et feilt er konstruktivt for den videre utviklingen.
”Det vi glemmer da er at vi står ovenfor ikke bare en lukrativ virksomhet, men en virksomhet der vi vil ha monopol i en tid fremover. Jeg trenger ikke å overbevise dere, men Krut har gått inn i en ny tidsalder. Dere kan selvsagt velge om dere vil bli med på denne eventyrlige sjansen til å forandre verden, og jeg lover dere at overskuddet vil nå nye høyder hvis dere stoler på at jeg tar de riktige avgjørelsene fremover. Skjønnhet er ikke en ny bransje.”
”Du har selvfølgelig det siste ordet her, Jostein.”
”Da foreslår jeg at Terje fortsetter med å styre Krut investeringer over de neste månedene. Er det noen uenighet om det?”

"Det kunne gått mye verre. Det er kanskje en viss skepsis, men du er et ubeskrevet blad, Jostein.” Terje Blunk så forsikrende på Jostein, før han kastet et blikk på Eva som hun kvalte umiddelbart. Hold deg langt unna meg.
"Du sitter på et gullegg her, Jostein. Alle vil ha en bit." Blunk hadde tydeligvis ikke gitt helt opp. “Hva tenker du, Eva?”
”Ja, hva tenker du Eva?” Jostein virket oppgitt, og Eva forstod at sarkasmen ikke var rettet mot Terje, men mot henne. Terje Blunk burde visst bedre enn å prøve å involvere henne i samtalen. Det var ingen klør der. Bare kald visshet om at forsøket på å finne ut av hva Eva mente skulle kveles ved fødselen. “Eva har viktigere ting å tenke på enn hva nå enn dette er.”
”Jeg mente ikke å anta noe om hvorfor Eva er her i dag.”
Ikke for at du skal se på meg, Terje Blunk. Det kan jeg si med sikkerhet.
”Så la være. Dere har kanskje ikke hilst ordentlig. Vel, dette er min kone Eva. Rekk ham hånden, Eva.”
Hun likte ikke håndtrykket. Terje selv var for anonym til at hun orket å tenke på ham i det hele tatt. Middelaldrende, med en tupé som ikke hjalp det runde ansiktet hans.
”Med det ute av verden kan vi kanskje snakke om viktigere ting. Ting du har noe med.”

Eva brydde seg lite om finans og mindre om Josteins posisjon i styret. Hun brydde seg overhodet ikke om Terje Blunk, forstod hun nå, en mann som måtte like å høre seg selv snakke. Jostein hadde resignert til den stadige strømmen av ord, og så ut til å kjede seg der han lot de lange fingrene sine trampe en takt på styrebordet, men til slutt unnskyldte han seg. Eva fikk med seg et nytt håndtrykk på veien, og priset seg lykkelig over at Jostein ikke hadde oppgradert sin stedsfortreder til klemme-materiale. Utenfor styrerommet ventet Espen Berntsen, en kollega ved instituttet Eva nesten likte. Det var i seg selv et faretegn, og hvis Jostein la merke til det visste hun ikke om Espen ville bli med den på reisen likevel. En betrodd kollega, forsikret Jostein henne, men ordene var ment for Espen som forsøkte å bevise dem ved å la være å se på henne så langt det var mulig. Ekvipasjen deres var i stor grad ubeskrevet, og hun visste ikke hva hun skulle regne med fra de andre utvalgte. Et lite medieapparat, Sander og kanskje en kollega av ham. Nå Espen. Hun tenkte at om hun kunne velge, så hadde Lea vært en av dem som ble med, men hun hadde ikke sett henne siden hun forlot instituttet. Så snart hun kom inn på reisen, kriblet det i henne. Det var ikke en god kribling. Hun tenkte på det som om strømledninger var festet til henne, klare til å gi henne sjokk når en usynlig regissør ønsket det, og med disse sjokkene kom halvt bearbeidede minner tilbake til overflaten. Hun visste ikke alltid hva de dreide seg om en gang, men det gjorde henne mer frustrert og førte noen ganger med seg fysiske eller til og med verbale reaksjoner. Det var ikke galskap. Det fortalte hun seg selv. Aldri galskap. Psyken hennes hadde kanskje sprekker, men hun var ikke som moren sin. Hun skulle aldri bli noen forræder. Aldri bli en hore. Hvordan skulle hun uansett bli noe som helst annet enn Eva Larsen? Eva Larsen, helt til hun gikk ut på dato. Helt til hun mistet siste rest av bruksområde. Helt til Jostein ble lei.

Men først var det reisen. Eva visste at hun snart ville oppleve noe som var de færreste forunt, å forlate byen, og se restene av verden som befant seg der ute. Havet var fortsatt glitrende: mørkt og mystisk. Men det var også en grense, en annen type grense som enda færre krysset. Det var muren, igjen, men i en annen utgave. Alltid en mur. Igjen skulle Jostein ta henne ut i det ukjente. En båt skulle lastes med mennesker og ideene deres, med resultatet av års arbeide, et arbeid som hadde begynt lenge før henne. Nå hadde de imidlertid juvelen sin, og skulle finne ut hva den var verdt.

"De er redde. Livredde. Hver gang de forplanter seg kan de ende opp med en forvridd vanskapning, og det er ikke som at de ikke har brukt dette mot hverandre i en årrekke. Familier og konserner har falt sammen over mislykkede forsøk på å formere seg. Jeg har ikke løsningen, og sannsynligvis finnes det ingen løsning, men jeg har botemiddelet. Og ikke bare det: Operasjonene mine har en rekke fordeler sammenlignet med mye av det plastiske kvakksalveriet som eksisterer der ute. Når du opererer deg tar du alltid en sjanse. Hos meg er sjansen minimal. Jeg opererer ikke for at ansikt skal falle sammen noen år etterpå. Du er kanskje ikke perfeksjonen av metodene mine, men det er ikke så viktig. Tanken er at du stadig kan forbedres eller forandres, at ansiktet ditt er så godt som utskiftbart. Det er det som virkelig kommer til å skape ringvirkninger. Sensasjonen har knapt begynt. Skjønnhet baserer seg tross alt på symmetri innenfor et lite spektrum av forandringer. Når vi ser på hva du har blitt etter at jeg fullførte denne operasjonen er det unektelig imponerende, du er en av de vakreste ansiktene som har sett dagens lys, men det finnes mange vakre ansikter der ute. Du, derimot, er bildet på før og etter. Før operasjonen var du ingenting for oss, og nå selger vi det som at selv de utenfra blir mennesker med min behandling. Perfekte mennesker. Du er skapt til å være en sensasjon, ja, men du er også skapt til å romme håp. Du er skissen eller kladden, og idet du ble fullført ble du Eva Larsen, min elskede Eva og verdens prinsesse. Det er ikke bare en fortelling om et ingenting som ble til alt. Hvis du kunne bli det du har blitt, hva tror de selv at de kan bli? Selvfølgelig fungerer det ikke slik, men det er det disse idiotene tror."
"Så hva burde de tro?"
"Det, Eva, er et godt spørsmål. Jeg kan svare på det slik: Det jeg vil de skal tenke er at skjønnheten er det eneste hierarkiet som betyr noe. Hvis du er rik og mektig fortjener du å se bra ut og du fortjener å være ung og frisk. Det var slik jeg solgte det til Sverre. Når du har levd så lenge som ham er det enklere å se at det er det som betyr noe. Operasjonene mine løser kanskje ikke alle problemer, men jeg kan gjøre deg ung og vakker, og jeg kan få det til å vare. Og hva om jeg kan tilby noe mer? Jeg sier ikke at du fortjener å være stygg hvis du ikke lykkes i livet, men hvis du gjør det fortjener du å være umiddelbart gjenkjennelig som en som har lyktes. Produktene du omringer deg med, manerene dine og talen din kan kanskje utstråle klasse, men dette kan forfalskes. Det er du det beste eksempelet på. Ansikter, derimot, kan ikke det. Ikke når jeg er den eneste som utfører operasjonene, og de samme operasjonene er knyttet til selve maktapparatet."
Hun så ut av vinduet bak Jostein, på en fontene delvis dekket av en hekk som spyttet vekk en dyrebar ressurs uten å gi noe som helst tilbake. Snakket hans kunne ha fortsatt mot evigheten, og ingenting ville forandre seg. Eva skulle ønske at hun kunne tilskrive Jostein en form for ondskap, og at hun kunne respondere med avsky, men det var ingenting opprørende bak det Jostein sa. Enda et hierarki. Enda en grense mellom mennesker. Om det handlet om utseende, eller om det handlet om gjerder, om murer eller giftige hav, var de alle fanget i sin egen lille verden, som små bobler som ble tiltrukket av likheter, og gled sammen, skilte seg fra hverandre med en annen form, og fortsatte reisen sin mot uendeligheten. Josteins boble var bare større enn andres.
 
Mens de siste forberedelsene for reisen ble gjennomført fikk Eva nok tid til å reflektere over de siste ukenes hendelser, og kom fram til at hun tross alt var en suksess. Det var ikke som om interessen hun ble vist hadde utspring i henne som person, men det hadde hun heller aldri ønsket. Berømmelsen hadde mer til felles med et kostyme hun kunne kle på seg når det passet seg, eller mer korrekt: det passet Jostein. Hun beholdt friheten sin ellers, og for første gang fant hun fred i å bli ignorert av ham. Det hindret henne ikke fra å føle på forventningene som kom med eksklusiviteten, men så lenge hun opptrådde korrekt, viste innlevelse og vilje til å forbedre detaljer for at hver opptreden skulle inneholde noe spesielt, kanskje til og med ekstraordinært, var øvelse og trening like så mye en parentes i tilværelsen hennes som en total. Det var det hun fortalte seg selv.

Samtidig hadde Jostein samlet et lite pressekorps med innviede, som fikk små glimt av Eva, og som delte disse glimtene med hungeren til en utsultet tiger. Tilværelsen hennes ble ømfintlig kuratert for Innsidens masse,og en samling av eksklusive opptredener på private fester, mottakelser med kjente fjes og tilstedeværelse på diverse premierer virket å være en oppskrift alle var fornøyde med. Når pressekorpset nå samlet seg på en privat brygge for å ta farvel med sine utvalgte, sammen med celebre gjester som denne gangen inkluderte Thomas Evensen, trodde Eva at hun så Gunnar Sveen i bakgrunnen. Hun tenkte at hun måtte ha tatt feil, og gjorde ingen tegn til mannen etter dette første overraskede blikket, en sprekk i en ellers finarbeidet fasade. Det angikk uansett ikke henne.
Eva visste ikke hva hun gikk til, like lite som hun visste hva hun gikk mot da båten skulle legge fra kai. Hun vinket farvel, som seg hør og bør, som om hun ikke kunne vente på dagen de var tilbake på Innsiden, men uten å føle seg emosjonelt knyttet til stedet som hadde skapt henne. Bildene som ble tatt skulle slås opp, og mens de forlot Innsiden tenkte Eva at dette ukjente som nå skulle møte henne for ikke lenge siden hadde vært ikke-eksisterende. For ikke lenge siden hadd hune ikke vært klar over at det fantes andre byer. Når hun så tilbake på uvitenheten sin skjønte hun at hun burde ha forstått det, at Innsiden og Utsiden ikke kunne utgjøre en hel verden, men hva skulle hun kalle disse stedene som ventet der ute? Vel hadde de navn, men disse navnene betydde ingenting for henne. Hun hadde alltid tenkt på Innsiden som målet, som det udefinerte man kunne trakte etter, om man var spesielt dum eller eksepsjonelt smart. Nå åpenbarte det seg en tenkt verden, en verden over horisonten, og kanskje verdenen som ventet henne var bedre. Kanskje skrekkhistoriene om det forgiftede Akasinera var mer myte enn fakta? og kanskje Batani ikke var styrt av religiøse fanatikere? Hun skulle se stedene og få muligheten til å dømme dem selv.
Jostein hadde gjort alt klart. Det Eva trengte å gjøre var å gå de siste korte meterne, over landgangen, og vinke til massen som ønsket dem farvel, og som ville se dem trygt tilbake når Jostein fant det for godt å avslutte sin ekspedisjon i skjønnhetens navn. De andre byene var bare navn for henne. Akasinera, Batani, Lervate. Hun ramset dem opp for seg selv som om de kunne få henne i en dyp transe, som ville vare hele veien til den første av dem. Brosjyrene Sander hadde gitt henne blandet reklame og fakta, som hun forstod at var en av den virkelige sivilisasjonens mest fremtredende trekk.

Hun vinket iherdig. Vinket som om det kunne få hånden hennes til å falle av. Den rituelle bevegelsen var så innarbeidet i henne at hun kunne tenke på det som rutine, og som alt annet var vinkingen en del av et skjema for henne, et skjema der bestått skulle hukes av. Så mange skritt. Så mange sekunder. Så lange skulle skrittene være. Hun slapp heldigvis å regne seg fram til resultatet. Og mens hånden hennes antydet den samme halvsirkelen, igjen og igjen, som en pendel i en klokke, tømte hun hodet. Det ville være nok av tid til å tenke framover.