Ved reiseslutt
Gårsdagen hadde endt i stillhet. Jostein hadde forstått at dagens kamp var tapt, og Lynes viste ingen interesse for å gni inn resultatet av dette møtet, Josteins første store nederlag. Eva håpet at det ikke ville bli hans siste. Batani var tapt, så mye kunne hun si med sikkerhet, og hva som gjenstod for denne pilegrimsferden visste hun ikke. Fra Akasinera til Batani, og fra Batani videre til Lervate. Når hun nå våknet til en ny dag var Jostein allerede stått opp, og hun fant ham sittende ved kjøkkenbordet hvor han snakket animert med ambassadøren.
”Det er selvfølgelig ikke slik at jeg vil bagatellisere det som skjedde hos denne Gravelli, men jeg har fortsatt forhåpninger om at det finnes andre i militæret som ønsker å støtte fremtid og fremgang. Eva? Det er godt å se deg. Hva skjedde egentlig på kammerset til Gravelli? Du kan ikke klandres for dette, det er åpenbart. Gravelli viste seg å være en helt annen mann enn jeg trodde. Han kunne ha vært mer ydmyk, synes dere ikke? Men alle er ikke like åpen for forandringer. Det er bare naturlig. En ny dag skal gripes. Batani om morgenen er noe for seg selv. Men hva skjedde, Eva? Sa han noe jeg trenger å høre?”
Skrekkscenarioet satt fortsatt i kroppen hennes, og først nå skjønte hun at Jostein måtte være lykkelig uvitende om hendelsesforløpet på bakrommet. Hun hadde ikke blitt solgt. Ikke til Gravelli. Lynes så brydd ut, og hun undret seg over hvor mye han visste.
”Jeg tror ikke Gravelli hadde noe annet han ønsket å gjøre enn å vise deg og de andre gjestene hvor mektig han er.”
Eva var ikke villig til å ta hintet. “Du lot ham ydmyke meg.”
Og Jostein kvapp til, som om kommentaren hennes utløste en traume Eva aldri ville kunne forestille seg hvor satt.
”Ydmyke deg? Han utnyttet selvfølgelig situasjonen, men jeg tror ikke det hadde noe med deg å gjøre. Hvem ville ikke ønske å møte deg på tomannshånd?” Jostein lo anstrengt. “Jeg håper han ikke gjorde deg ukomfortabel.”
”Ukomfortabel?” Eva gjentok ordet, men ikke med sinne. Hun følte seg hul, og det var slik ordet også kom ut: Som et substansløst hvisk og en resignasjon. Hun balanserte på en knivegg, forstod hun nå. Lynes kremtet, og hun forstod at han ønsket å redde situasjonen: At Lynes var overbevist om at akkurat dette ikke skulle eskalere, i det minste ikke her, nå, mens han var i nærheten. Og hun spurte seg selv: Bryr jeg meg? Lynes ønsket kanskje å beskytte henne; å unngå en konflikt som Eva skjønte at ville være katastrofal for hennes relasjon til Jostein, og som potensielt kunne ødelegge henne. Om det psykiske overgrepet fra Gravelli var noe hun måtte leve med, hadde Josteins inngripelser vært med henne lenge nå: Kanskje de ville fortsette å være det, uavhengig av hva hun valgte å si, og hun endte opp med å tenke pragmatisk. Det ville ikke komme noe godt ut av det om hun fortalte sannheten: ikke for henne. Men å fortsette dette narrespillet i Batani, nå som alle helt sikkert allerede visste hva hun egentlig var, hva Gravelli hadde gjort henne til, og Jostein uten å vite det hadde blitt latterliggjort, som hun nå skjønte at var Gravellis egentlige motivasjon, ville heller ikke gjøre noen av dem godt. Jostein fortjente det kanskje, men det var hun som var offeret for en ytterst kalkulert ydmykelse rettet mot dem begge. Og hvordan ville Jostein oppfatte det? Om hun i hans øyne var en fallen kvinne nå visste hun ikke hva hun kunne forvente. Fullstendig ødeleggelse i form av å falle på sjøen mens ingen fulgte med? Det var det minst skremmende hun klarte å forestille seg. Om hun svarte på en måte som eskalerte situasjonen ville det lede inn i katastrofe.
”Han truet meg på livet. Lovde at om vi ikke forlot Batani i dag skulle han sette himmel og helvete i bevegelse, og at vi aldri kom til å forlate dette forbannede stedet.”
Lynes smilte oppmuntrende.
”Han kommer til å torturere deg. Han kommer til å voldta meg. Vi kommer til å være skygger av oss selv når vi forlater denne verden. Det var det han sa.”
”Dere forlater Batani i dag. Jeg kan ikke garantere for sikkerheten deres, og jeg er ikke forberedt på å håndtere en diplomatisk katastrofe heller.”
”Forlater?” Jostein virket for sjokkert til å reagere med sinne. “Jeg nekter å la meg kjeppjage som en annen amøbe. Det finnes diplomatiske regler, og jeg er beskyttet av dem. Jeg har forstått at du ikke liker meg, Lynes, men jeg er en borger, en fremtredende borger. Hvor mange fra Innsiden befinner det seg her? Jeg nekter å tro at Gravelli eller noen andre ønsker å eskalere et allerede anstrengt forhold.”
”Du kan nekte å tro det. Men du er en farlig mann, Jostein. Batanerne er ikke klare for ideene dine, og om du skulle få støtte vil det utvikle seg, nei jeg tør ikke tenke på det etter igår. Det er min sterke anbefaling at du og Eva forlater Batani allerede i dag.”
”Jeg nekter.”
”Hva er det du nekter, Jostein?”
”Jeg lar meg ikke pille på nesen av disse... disse bøndene.”
”Men hva har du i ryggen? Meg? Som du må ha forstått er jeg ikke interessert i å, nei, kan ikke støtte deg.”
”De kommer til å storme ambassaden. Husker du hva som skjedde med den gamle kongen?”
”Kongen? Jeg ser ikke hva den perverse gamle adelen har med dette å gjøre.”
”De hengte ham. Hengte ham for forbrytelser som, om jeg tør si det, det enda ikke finnes særlig dokumentasjon på at faktisk skjedde. I dette tilfellet trengs det heller ikke videre dokumentasjon. Du er en gjest, Jostein, og besøkstiden din er i ferd med å gå ut.”
Eva visste ikke lenger om Lynes bløffet. Om han gjorde det var innstendigheten hans mer enn overbevisende.
”Og Lervate... Lervate har langt sterkere bånd til Batani enn hva de har til Innsiden.”
”Du kan ikke alvorlig mene at vi skal avslutte denne reisen?”
”Jeg mener at dere må. Du har tatt deg vann over hodet, Jostein. Kanskje du har sett deg blind på suksessen fra Akasinera: Men som vi sier: Batani er ikke...”
”Jeg vet utmerket godt hva dere sier.”
”Så ta til fornuft, Jostein. Om ikke for din skyld, så for diplomatiet vårt: for borgerne som befinner seg her i Batani. Jeg hører at du gjør store ting for Innsiden. Dra hjem. Kanskje kan vi sende diplomater på sikt. Men dette er ikke øyeblikket til å flørte med livet ditt. Du er fortsatt ung, Jostein. Din tid vil komme. Men hør på meg og ta tiden til hjelp.”
”Så hjem? Med uforrettet sak?”
”Hjem. Det høres ikke så ille ut, gjør det det?”
Jostein ristet omsider på hodet, før han mumlet et enkelt ord:
”Nei.”

Da de la fra kaien i Batani samme kveld var Jostein allerede overbevist om at å snu var det eneste riktige. Lervate var ikke lenger en del av puslespillet, og Innsiden lokket ham nå med sitt lys: Der kunne drømmen om Eva bestå. Der kunne sivilisasjonen tilpasses hans regler. Innsiden var Josteins enemerke: Hans hjem og hans vugge, og det virket som at han ikke lenger var overbevist om at denne reisen ut i det ukjente hadde vært en god idé til å begynne med.
”Jeg var aldri ment for oppdagelsesferder.”
Kaptein Ditlevsen smilte til Eva. Hun syntes det var et hovent smil, og kommenterte med en sur mine.
”Så vi skifter kurs?”
”Vi skifter kurs, kaptein.”
Kapteinen tenkte åpenbart sitt, men var klok nok til å ikke dele disse tankene med Jostein. Reisen tilbake skulle bli kortere enn Eva først trodde: Hun forstod at trusselen fra piratene ikke var større enn at de nå skulle ta sjansen for å spare de ekstra ukene det tok å reise via Akasinera. Hun visste ikke om hun skulle føle seg lurt. Tanken på en ny måned alene med Jostein gjorde henne imidlertid vennligere innstilt til overdrivelser og dramatiske formuleringer. Skipet var lastet, og nå durte motoren der de ble eskortert ut av havnen uten spor av pomp eller prakt. Bare enda et skip, som dro fra Batani med lasterommet fylt. Synd at det var med brutte drømmer.
Sander lot ikke det påvirke seg, og snart tøyset og lo de mens Batani by forsvant i horisonten. Jostein hadde forlatt dekket umiddelbart da de la fra kai, og Eva visste bedre enn å forstyrre ham. Hva skulle hun si? Sannheten om møtet med Gravelli virket mindre viktig allerede, og hun tenkte at snart ville det være enda en parentes i fortiden hennes. Like greit. Ingenting å se tilbake på, ingenting å tenke på. Bare en hendelse som ikke påvirket henne nevneverdig. Ingen trengte å vite noe. Og selv om Lynes mistenkte, eller visste: Hun kom aldri til å se ambassadøren igjen.
Reisen fortsatte uten overraskelser. Jostein, som regel for seg selv. Sander, ved siden av henne. Noen ganger ønsket hun at det var Sander hun var gift med. Ekteskapet hadde kanskje vært en formalitet, men det var enklere å være sammen med noen man likte. Etter Batani var hun langt fra overbevist om at skjønnhet i seg selv var nok, at etikette og skikker var nok til å overbevise Innsiden. Hva hadde egentlig skjedd denne tidlige vinteren, disse korte månedene hvor hun ble en sensasjon? Hun følte seg som en storm fanget i et vannglass, ikke upassende omstendighetene tatt i betraktning, og undret seg over hva som ventet dem når de nå kom tilbake: Jostein som arvingen av et imperium, mens hun selv kanskje bare hadde vært et vindblaff. Det føltes som hun måtte gjenreises, kanskje til og med restaureres, og det siste skremte henne. Hvis Jostein var i stand til å forme kroppen hennes var han kanskje i stand til å forandre andre ting også. I sitt stille håpet hun at det var omstendighetene og ikke Jostein som hadde skapt en merkevare; at Eva ikke lenger var markedsførbar når de nå snart skulle mottas av Innsiden. For hva hadde skjedd mens de var borte? Hun var skapt for uvitenhet. Du trenger ikke å kunne det. Du trenger ikke å forstå. Hadde hun lagt på seg i det siste? Det var det som betydde noe.

En begivenhetsløs ferd passet henne utmerket. Jostein hadde ingenting å si om noen mottakelse, og snart forstod hun at det ikke var en del av planen, i det minste ikke lenger. Han virket fortsatt preget av Batani, stedet som ikke var som Akasinera eller Innsiden, og hun tenkte at oppholdet hadde preget ham mer enn han ville innrømme, i det minste ovenfor henne. Uken gikk, og omsider fant de tilbake til språklig kommunikasjon. Han spurte ikke om Gravelli. Hun gjorde sitt beste for å være høflig, for å smile på de riktige stedene, og snart var det som om Jostein igjen våknet, som om dvalen som hadde vært reisen var i ferd med å slippe taket i ham, og de nye utfordringene som ventet dem på Innsiden vekket interessen hans. Kommunikasjonen med styret i Krut-konsernet tiltok. Hun var ikke interessert i det som ble sagt, men satte pris på en levende ektemann og reisefelle. Gode dager, tenkte hun, dager med håp, dager med drømmer. Hun visste at virkeligheten ville innhente henne, men akkurat nå var verden tålelig.

Da hun igjen kjente Innsiden under føttene sine var hun håpefull. De gikk ved siden av hverandre til den ventende bilen, og uten at hun tenkte over det forstod hun at Jostein holdt hånden hennes. Hun smilte. Det føltes nesten riktig.

I Batani
Eva våknet til Batani. Jostein måtte ha stått opp før henne, for borte var ham. Den eneste som møtte henne i stuen var Ann, hvis funksjon Eva ikke enda hadde fått grep om. Hushjelp? Elskerinne? Kone? Eller alle tre? De vekslet imidlertid ikke mer enn et god morgen. Eva fant tankene sine. Ann hadde tydeligvis ærend å løpe.
Bordet var allerede dekket med tre typer brød, fra lyst til nesten helt mørkt, som det virket som skulle dyppes i en kokende varm suppe. Eva så spørrende på Ann, som nikket oppmuntrende: “Tomater.” Suppen smakte uvant, der den kom med en søthet som senere brant tungen, men hun bestemte seg for at hun likte den. Hun endte opp med å foretrekke det groveste brødet, nesten brunt og av det som Ann kalte rug, noe som fikk hushjelpen til å smile. Ann fortsatte å svinse rundt i boligen, og stakk hodet inn fra tid til annen, mens Eva ble sittende alene en stund før hun motet seg opp til å ta kontakt med blikket.
”Hvor er Jostein og Sander? Lynes?”
”De dro til kontorene.”
”Så tidlig?”
Ann trakk på skuldrene. “Han begynner vanligvis klokken seks.”
Jostein hadde med andre ord knapt sovet to timer. Det var ikke uvanlig, så lenge hun hadde kjent ham, men hun tenkte at mengden søvn de siste ukene på båten ikke lovet godt for oppholdet i Batani. Gårsdagen hadde ikke vært oppmuntrende, den heller.
”Lynes skal introdusere ham for noen av de høyerestående byråkratene. Kanskje han får innpass hos en av generalene. Hva gjelder de religiøse lederne her tviler jeg på at de kommer noen vei. Generalene har tross alt noe å vinne på denne Larsen-metoden. Men spør du meg kommer dere neppe noen vei uavhengig av det. Batani er Batani.”
Ann var pen nok, men viste en bedagelighet i hvordan hun bevegde seg som ikke var spesielt flatterende. Hun hadde sikkert vært bedre egnet til å spise druer i et maleri enn som hushjelp. Hun virket humørløs, og snakket som om hun ikke brydde seg om ordene som kom ut, eller hvordan de ble oppfattet. Eva ville be henne om å vise mer oppmerksomhet, uten at hun skjønte ikke hvor det kom fra. Var hun virkelig blitt så forfengelig at hun forventet at hennes minste behov skulle dekkes, og at omgivelsene skulle tilpasse seg hennes ønsker og innfall øyeblikkelig? Skulle man justere oppførselen sin etter henne? I såfall ville kanskje noen dager i Batani være bra for henne.

Da Jostein og Lynes endelig viste seg, virket ingen av dem spesielt fornøyde. Det var over middagstid, kunne Ann forklare henne, noe som forsåvidt ikke var uvanlig, men med dagens gjøremål i betraktning kunne bety hva som helst. At de ikke hadde hørt noe her var sannsynligvis positivt, eller som Ann sa: Det beste de kunne håpe på. Jostein var ikke enig.
”Jeg har aldri ventet så mye i mitt liv. Det er en bevisst taktikk, selvfølgelig.”
”Du kommer til å vente mer, tror jeg.”
”Jeg vet for faen det. Men at en framtredende vitenskapsmann som meg blir behandlet som en noksagt, og må bøye og skrape for disse krigsherrene, disse generalene, er en hån mot innovasjon og nytenkning.”
”De er tradisjonelle her: På godt og vondt.”
Jostein snudde seg mot Eva. “Vi har iallfall avtaler i morgen. Ingen prester eller sjamaner eller hva de nå kaller seg, disse lederne i det åndelige hierarkiet. For meg er det like greit. Men to av generalene er enige om at vi kan møte dem. Hver for seg, selvfølgelig. Det viktigste er selvfølgelig mottakelsen hos Gravelli. I morgen kveld.
”Hvor er Sander?”
”Jeg sendte ham tilbake til båten tidlig i dag. Glemte jeg å si det? Han kommer senere med det vi trenger av kostymer. Han er nok ingen ekspert på Batanisk mote, men han får duge.”
”Det viktigste er at det er beskjedent. Og ingen sminke. Aller helst burde hun glattbarberes også.”
”Hva er galt med disse folkene?”
”Det viser ydmykhet og underkastelse. Du trenger mer av minst en av tingene for å lykkes her, min gode mann.”
Da Sander senere dukket opp med morgenens drakt, mente Ann at den var for ekstravagant til å berolige selv den mest progressive general.
”Du kan like gjerne kle henne naken.”
Jostein ga Lynes et olmt blikk som bare vekket et brydd smil.
”Det er ikke direkte fornærmende, men det bærer heller ikke preg av at du er villig til å kompromisse. I det minste er blåfargen riktig.”
Sander så spørrende på Jostein.
”Ikke faen om de skal diktere dette også etter all ventingen i dag. Unnskyld meg, men jeg går og legger meg. Kommer du, Eva?”
Eva nikket underdanig, men dette bidro bare til Josteins allerede dårlige humør.
”Kan du ikke ha en egen mening bare én gang?”
Hun visste ikke hva hun skulle svare, men hun skjønte at det tryggeste var å bøye hodet og fortsette etter Jostein, opp steintrappen som ledet til beskjedne gemakker.
Jostein ble liggende på ryggen med furet panne til hun sovnet. Det var ingen tilnærmelser å spore, ingen entusiasme for egne monologer. Det var ikke en gang midnatt da hun sluknet.
De stod opp med lyset. Jostein vekket henne med en dult som ikke var uvennskapelig. Det var tydelig at søvn hadde gjort ham godt.
”På tide at vi kommer oss opp, Eva.”
Hun hadde ikke noe behov for å sove mer, så hun tredte på seg en kåpe og gikk ned til stuen hvor frokosten allerede stod på bordet. Lynes satt med en Batanisk avis foran seg, og med lesebrillene litt for langt ned på nesen. Jostein kremtet. Avisen ble lagt ned, briller rettet på, og blikk møttes.
”God morgen, Jostein. Har dere sovet vel?”
”Greit nok.” Ordene var uentusiastiske, og Eva mistenkte at det hadde med mottakeren å gjøre.
”Ny dag, nye muligheter. Eller som vi sier her i Batani: Den som står opp med solen er god med folen.”
Jostein ristet på hodet.

Etter maten begynte Sander å kle henne opp. “Ikke hør på Lynes. Jeg vet mer om mote enn ham, det kan jeg garantere, og du ser både ydmyk og sofistikert ut i dette. Eva hadde sine tvil. Utringningen var større enn hun husket å ha sett den i Batani, og der det kunne vært ermer hadde Sander valgt stropper. Brystene var nakne under det tynne laget med silke, tydelige silhuetter som avslørte henne som et objekt på utstilling. Hun orket ikke å komme med innvendinger.
”Den er nydelig, Sander.”
”Det er du også.”
”Takk.”
Samtalen døde hen. Begge forsøkte nok å overbevise seg selv om at de ikke stod ovenfor en katastrofe. Til slutt sa Sander seg fornøyd.
”Jeg tror det er dette Jostein vil se.”
”Og generalene?”
”De får se deg, Eva. Det er godt nok.”
Hun krysset fingre og bein for det.
Lynes kjørte selv. Jostein satte seg inn foran, mens hun ble innlosjert bak. Det var ikke rom for Sander på en dag som denne. Deville skulle møte dem på Kontorene, det som virket som den offisielle beskrivelsen på alt som hadde med politikk og byråkrati å gjøre. Turen var knapt fem minutter lang, og Eva ville heller ha gått om ikke det var for hælene hun ble presset inn i. Dessuten virket Lynes å tro at å spasere gjennom tempelstrøket i kjolen hennes ville få alle tre skutt. Deville viste seg å være en veltrent mann tidlig i femtiårene, med store og litt for bustete øyenbryn. Han to imot dem ved inngangen til politikkens eget tempel, i det minste var det slik Eva opplevde det, uten å gjøre tegn til å rynke på en pen nese. Eva tenkte at kanskje var katastrofen unnverget. På sett og vis fikk hun rett i det. Deville var høflig, men knapp. Jostein kunne knapt få inn to setninger uten å bli bitt av med et praktisk spørsmål, som Fikk Deville til å se tenksom ut.
”Så det du egentlig sier er at denne... prototypen din, som også er din kone, på sikt vil kunne masseproduseres?
”Ikke masseproduseres. Jeg ser for meg et hierarki.”
”Vi har allerede et hierarki.”
”Ja, men dette vil være umiddelbart gjenkjennelig.”
”Som en fargekode?”
”Du kan kalle det det. Jeg ønsker iallfall ikke å masseprodusere skjønnhet. Det ville jo undergravd ikke bare konseptet mitt, men også verdien av å kunne differensiere. Dessuten er prosessen omfattende.”
”Du sier at Eva egentlig er noe helt annet enn det jeg ser foran meg.”
”Det er det geniale. Eva var ingenting. Hun hadde ikke en gang et navn.”
Droningen ledet til dette overraskende klare øyeblikket. Eva ville si noe, men ingen av mennene virket det spor opptatt av henne. Hun hadde ikke klart å skjule reaksjonen, og det ble ikke en gang lagt merke til.
”Jeg forstår. Jeg skal selvfølgelig vurdere det du har sagt. Hvis dere blir i Batani kontakter jeg deg så snart som mulig.”
”Jeg kan vente, men du skal vite at jeg har et møte med Gravelli allerede i kveld.”
”Jeg skal være der. Du mener festen, ikke sant? Jeg ser frem til å se dere begge to der.”
Josteins paffhet vekket et lite smil.
”Om dere unnskylder meg.” Deville pekte på døren. “Jeg har en annen avtale snart. Det var interessant å møte deg, Jostein.”

Lynes, som hadde ventet i bilen, spurte ikke om møtet da de satte seg inn. Istedenfor spurte han om de ville hjem til ambassaden nå, og foreslo at Eva skulle kle seg i noe litt mer behagelig. Hun hadde iallfall ingen problemer med å bifalle akkurat det, men hennes bifall skjedde også i stillhet. Jostein virket mer oppgitt over forslaget enn uenig, der han nærmest slukørig så ut av vinduet, som om han var engstelig for å møte Lynes’ blikk. Møtet hadde neppe vart mer enn en halv time, for da de svingte inn foran ambassaden var det knapt gått en time. Ann to imot dem på plassen med et smil. Sander så spørrende på Jostein, som ristet på hodet.
”Jeg skjønner ingenting av dette stedet.”
”Kanskje det går bedre med Gravelli?”
”Det kan knapt gå verre.” Selv det sedvanlige raseriet hans uteble under den sene lønsjen. Om Jostein  var fornærmet, forkledde han det med en introspektiv væremåte, som om hva han enn gjorde nå, skulle ikke Lynes få muligheten til å bekrefte det han hele tiden hadde virket overbevist om. Eva følte kanskje også på skuffelse. Det var vanskelig å si. Dagen hadde uansett vært antiklimatisk så langt, og selv om hun burde satt pris på det tok hun skuffelsen til Jostein innover seg. Hun visste ikke om hun skulle håpe at festen til Gravelli ville bli bedre.

Fester hadde aldri vært hennes element, men Jostein vekket nysgjerrigheten hennes da han endelig våknet til live igjen. Ann hadde sagt noe meningsløst som nevnte navnet Gravelli, og Jostein så plutselig ut til å våkne fra sløvheten sin.
”Jeg har fortsatt et håp om at Gravelli ser visjonen min. De sier at han er en mann for store anledninger, og hvis jeg forstår deg riktig, Lynes, går det gjetord om festene hans. Ekstravagante er bare fornavnet.
”Du har rett at om noen ser visjonen din, så vil det være Gravelli.”
”Det er nettopp derfor hver minste detalj teller.”
”Så du er villig til å droppe den latterlige aftenkjolen?”
”I dag skal jeg høre på deg, Lynes.”
Eva gryntet. Josteins hender strammet seg om bordplaten, og hun tenkte at det minste knyst ville være for mye nå.  
”Det er godt å se at du tar til fornuft.” Lynes bar ikke preg av entusiasme. “La oss håpe at det ikke er for sent.”
”For sent for hva da?”
Lynes svarte først ikke. Eva tenkte seg om. Alt, kanskje?
”Vi kan snakke mer i morgen.”

Eva følte seg mer komfortabel i den nye bekledningen, som skjulte mer enn den strengt tatt trengte å gjøre. Ikke bare var det en velkommen variasjon fra de vanlige utstillingene: Klærne var i seg selv behagelige denne varme vårkvelden. Da hun forlot Lynes bil hadde de beveget seg oppover fjellsiden, og nå kunne hun se ned på tempelstrøkets kupler fra skrenten bak dem. Foran dem ble de møtt av en åpen plass, dekket av en uforståelig mosaikk som var synlig der lyktene flakket, gradvis ble skjult av mørke før den igjen dukket opp igjen, under neste lykt. En rekke med gjester beveget seg sakte foran dem, og de fant plassen sin blant de mange, og kom inn i den samme sneglende rytmen som så ut til å styre hele Batani. Det ble vekslet stille ord mellom de rundt dem, men de virket ikke å vie Jostein, kledd i den beste smokingen Innsidens penger kunne oppdrive, oppmerksomhet. Ingen så på henne heller, og igjen tenkte hun hvor uvant det var å ikke være konstant beglodd og i begivenhetenes sentrum. Så langt hun forstod det var det ikke skrevet et ord om dem i Batanis aviser engang. De var usynlige gjester, eller så godt som usynlige, men de var her på Gravellis nåde. Det viste seg at Gravellis palass var bygd inn i selve fjellet, en gigantisk steinkonstruksjon som strakte seg oppover. Hun kunne se lys fra vindu flere titalls meter over henne, og allerede nå var latteren og summingen, som kom fra de utallige rommene i et forvirrende sammensurium, irriterende. Lynes snudde seg mot henne, og kommenterte innstendig. “Vær forsiktig med barken.”
Barken? Ingen hadde fortalt henne om noen bark, og denne gåtefulle formodningen slo henne som meningsløs; om den hadde kommet fra noen andre enn Lynes.
”Barken?”
”Den er hallusinogenisk. De kommer til å tilby deg den, og jeg er redd for at du ikke har noe valg om å ta den eller ikke. Jostein ville ikke at jeg skulle si noe til deg. Han mener at dere burde takke nei, men det er ikke et alternativ hvis dere skal lykkes i dag. Jeg vet ikke om jeg håper at dere lykkes en gang, men jeg har for mye respekt for deg, Eva, til å se dere arrestert over et eller annet: Om det skjer tviler jeg på at dere noensinne kommer til å forlate dette landet.
Hun nikket. Det var ikke det at hun stolte på Lynes, men allerede nå tenkte hun å følge rådet til punkt å prikke. “Hva gjør den med deg?”
”Den er et naturlig hallusinogen. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, men den kan brukes og brukes fritt på fester som denne. Religiøse seremonier. Orgier. Jeg følte at jeg burde advare deg. Jostein vet selvfølgelig om det, og jeg skjønner ikke hvorfor han ønsket å holde det skjult for deg.”
”Takk.”
Lynes smilte. Det var et trist smil, uten at hun forstod hvor det fikk valøren sin fra. Hun smilte modig tilbake.
De ble sluppet inn mellom to ranke vakter, smykket i uniformer som fikk henne til å tenke at de tjente himmelen vel så mye som de tjente general Gravelli. Hun hadde hørt om denne åndeligheten i Batani fra Ann tidligere, om hellige Lakar og den ikke mindre guddommelige broren hans, Mekar, og deres hierarki av engler og demoner. Om hun hadde hatt tid til det skulle hun ha satt seg mer inn i det, men for henne var symbolene de benyttet gåter som ikke lot seg løse. Umiddelbart fikk hun tilbud om bark, tok en forsiktig bit i munnen, tygde den, og stålsatte seg samtidig. Bitter. For sevjete til at det knakte. Snart var det blitt til en grøt, som de foran henne spyttet i en forgyllet skål med vann. Jostein gjorde det samme, og hun la merke til at biten ha tok hadde vært langt større enn den hun selv hadde dristet seg til å putte i munnen. Hun fulgte Jostein, inn i grottekonstruksjonen, på jakt etter Gravelli.

Gravelli stod og lente seg på en stokk i en av de mange salene. Eva forstod raskt at det måtte være ham, for Jostein virket å peke ham ut, og økte tempoet i gangen som om han var redd for at den hvithårede mannen på 1,60 ville forsvinne for dem i mengden. Han stod alene og studerte et maleri, ikke spesielt stort, men med et motiv som fascinerte henne.
”Herr Gravelli.”
Først gjorde han ingen tegn til å ha hørt Jostein gjennom tonene fra den syngende gitarspilleren som satt like ved ham, men da Jostein tilførte tittelen “General” var det som om den lille mannen kvapp til.
”Hvem er de?”
Gravelli var ikke brysk, men han virket overrasket. De må være denne Jostein Larsen de snakker om? Og dette er din gemal? Unnskyld, men jeg husker ikke navnet hennes.”
”Eva.”
”Eva, ja. De sier at du er en skjønnhet uten like, og jeg er ikke en mann som vil være dårligere enn de som sier det: Et unikt eksempel. Jeg skulle gjerne sett henne malt og hengt på en av veggene her. Kanskje av en gammel mester som Stanelli, gud bevare hans minne. Eller Botano. Botano visste å få ut skjønnhet. Men la oss ikke snakke om gamle mestere.”
”Jeg er ikke en kjenner av Batanisk kunst, sant nok. Men om mitt lille tilskudd får deg til å tenke på dem er jeg smigret.”
”Du hadde noe du ville si meg?”
”Jeg vet ikke om dette er anledningen. Jeg hadde håpet at vi kunne snakke mer imorgen, men jeg følte at du trengte å se henne.”
”Det finnes noe mesterlig ved henne, men jeg vet ikke om dette er hva Batani ser etter. Om du lar meg snakke med henne på tomannshånd, Jostein? Jeg kan forberede et sted for deg å vente. Det kommer ikke til å ta lang tid.”
Jostein virket perpleks, men tok seg raskt sammen igjen. “Om det er det du ønsker.”
”Jeg trenger å inspisere varen nærmere. Er det ikke det dere kapitalister sier?”
”Hun har nødvendigvis ikke så mye å tilby en mann som deg, Gravelli.”
”La meg avgjøre det.”

Eva var vettskremt idet hun og Gravelli forlot Jostein, som ble sittende i en lenestol som kunne ha vært en trone.
”Det er ingen grunn til å bekymre seg, kjære deg.” Stemmen var slepende, som om hun drømte, og hun tenkte på barken hun hadde tygget tidligere. Det var noe feil med denne situasjonen. Hva ville Gravelli kreve av henne på tomannshånd? Han var kanskje ikke en stor mann, og han var åpenbart preget av alderen der han nærmest kjempet seg over gulvet ved hjelp av stokken, glatt som et jernrør og med et ulvelignende hode som håndtak.
”Jeg vil bare snakke med deg, Eva.”
Hun kastet et blikk bakover, hvor Jostein stirret tomt på dem. En dør ble åpnet, og hun fulgte Gravelli inn i et siderom som hadde vært bekmørkt om det ikke var for lyskilden over et imponerende skrivebord, dempet av en dekorert skjerm. Gravelli satte seg.
”Om du kan kle av deg. Nei, ikke vær redd. Jeg lover at ingenting upassende vil skje.”
Hva var egentlig upassende i Batani? Hun ransakte hodet, men kom ikke frem til noe. godt svar på hva Gravelli mente med det. Jostein satt utenfor og ventet, så det måtte være trygt. Eller var det en prøve, kanskje? Og hva skulle hun bevise, og for hvem skulle hun bevise det? Hun begynte å løfte kjolen.
”Slik ja.” Hun kunne høre opphisselsen i Gravellis stemme. Han lente seg forover. “Akkurat slik. Kom nærmere.” Hun gjorde det. “Ta på brystene dine.” Eva gjorde det.
Det er barken, tenkte hun. Det er barken som... Hun kjente seg, nei det kjentes ikke riktig ut. Hun forstod at Gravelli onanerte nå. Det kom små klynk fra ham, som om en liten skolegutt prøvde å konsentrere seg. Baken til meg, og så bøyer du deg sakte forover. Sakte, ja. Sånn. Nei, ikke for nært.”
Han stønnet. Situasjonen virket nesten patetisk nå. Gravelli, denne opphøyde generalen, denne perverse gamlingen. Og hun som lente seg forover mens hun spredte beina. Hun hatet verden da hun rettet seg opp.
”Er vi ferdige?”
”Definitivt ferdige. La meg avslutte med noen ord: Jostein trenger å forstå: Forstå at Batani ikke er stedet for ham. Jeg vet ikke om du kan overbevise ham om det, men vi trenger ikke slike menn. Kvinner som deg? Kanskje. Jeg kjenner deg ikke, vil ikke bli kjent med deg, men jeg beundrer styrken din. En umulig situasjon, selvfølgelig. Hva skulle du gjøre? Hva trodde ham at kom til å skje? Du kan kle på deg nå. Jeg dømmer deg ikke. Men ta ham med deg vekk herfra. Vekk fra Batani så snart som mulig. Jeg kan ikke, nei jeg vil ikke, garantere for deres sikkerhet. Hva du forteller ham får bli din egen sak. Vi er ferdige her, Eva Larsen. Hun trakk på seg kjolen. Husk hva jeg sa i kveld. Og jeg forventer at dere forlater Batani i løpet av morgendagen. Lukk døren etter deg.”
Jostein møtte henne med forventende øyne.
”Jeg tror det er best vi drar.”
”Hva mener du?”
”Jeg vil dra.”
”Og jeg vil bli. Hva sa han? Er han med oss?”
”Hva tror du han sa? Vi trenger å komme oss vekk fra dette stedet, før det er for sent for begge.”
”Jeg skjønner meg overhodet ikke på deg, Eva. Kan du ikke bare si hva han sa. Det er ikke spesielt vanskelig.”
”Jeg vil ikke snakke om det. Ikke her.”
”Hvis du drar nå kommer du til å virkelig angre det i morgen.”
Lynes kom bort til dem.
”Er alt i orden?
”Jeg vil dra. Nå.”
”Har det skjedd noe?”
”Nei. Jeg ville bare dra. Det må være barken. Jeg føler meg kvalm.”
”Jeg forstår.”
”Hva er det du forstår, Lynes? Eva blir her, ved siden av meg. Hun beveger seg ikke en centimeter fra min side hvis hun vet hva som er bra for seg selv.”
”Stol på meg, Jostein. Hun trenger å dra. La oss ikke lage en scene nå.”
”Scene? Den eneste som lager en scene er Eva Larsen. Hun vet hvor viktig dette er for meg.”
”Jeg tar henne med meg hjem, hva?”
”Hva sa han da? Jeg vil vite hva Gravelli sa.” Jostein snudde seg vekk fra Eva, og begynte å gå mot døren Eva var kommet ut av. Hun merket at det var blitt stille i rommet. Vakter beveget seg mot Jostein i rasende fart. Før hun rakk å skrike ble Jostein slengt i bakken, med en brutalitet hun et øyeblikk før ikke kunne ha forestilt seg. Hun kunne høre Gravelli bak døren i den plutselige stillheten.
”Jeg er på vei.”
Og Gravelli åpnet døren, perfekt antrukket i sin uniform. “Var det noe du ville meg, Jostein? Stemmen var en buktende slange, og Eva forstod det Jostein måtte forstå: At dette ikke var øyeblikket for å komme med fornærmelser, eller stirre trassig. Dette var en situasjon der man så ned, ble liggende stille, og ba om unnskyldning. Og til hennes sjokk gjorde Jostein akkurat det.
”Jeg er redd det oppstod en misforståelse.” Jostein hadde blitt løftet opp på knærne.
”En misforståelse? Ja, en misforståelse.”
”Vi var i ferd med å dra. Jeg ville si farvel.”
”Jeg skjønner.”
”Så... farvel, Gravelli.”
”Farvel, Jostein. Hvis vi ikke ses igjen må du ha lykke til med dette prosjektet ditt. Hva var det du kalte det?”
Men Jostein så ut til å tenke at å svare på dette spørsmålet ikke var viktig. Han ble stående i stillhet, en stillhet som kunne ha blitt tolket som trassig om ikke hodet hans så ut til å veie mer enn nakken hans var i stand til å støtte.
”Vaktene viser dere ut.”
Og Jostein løftet hodet. Eva visste ikke om hun så sinne eller resignasjon i bevegelsen, om Jostein forsøkte å trosse det allmektige med denne bevegelsen, eller om han endelig godtok at verden var større enn ham selv. Han stirret på Gravelli, og hun så en intensitet i dette blikket som hun ikke kunne plassere. Så slapp han blikket, ikke ved å se ned, men ved å se til siden før han snudde seg, som om han aksepterte nederlaget, men bare denne gang. Bare for denne gang? Hun tvilte på at de to monstrene ville møtes igjen, men hvis de gjorde det ville hun ikke ha veddet på at noen av dem kom seirende ut; eller ville overleve møtet.

Ambassadøren
Det var som de ble fortalt. Ingen tok imot dem ved havneområdet, og Jostein forbannet Lynes for frekkheten hans.
”Vi blir behandlet som turister av vår egen ambassadør.”
”Det er ikke sikkert at det er han som har bestemt det.” Sander tok på seg rollen til Kaptein Ditlevsen, og forsøkte å forhandle Jostein vekk fra raseriet sitt.
”Du er kanskje en del av problemet, Sander. Jeg forventer ikke stort, men å selv måtte navigere rundt i dette rottereiret er uverdig. Hvor er egentlig Ditlevsen? Nei, ikke svar. Jeg vet jævlig godt hvor han er.”
Jostein rotet med kartet han hadde fått tildelt.
”Ikke kan de planlegge en by heller.”
Eva forstod seg mindre på kart enn Jostein, og tenkte at dette uansett ikke var noe hun skulle blande seg i. En oppskrift for å bli beskyldt for å forvirre eller ødelegge. Hvis de endte opp i rennesteinen her i Batani skulle det iallfall ikke kunne spores til henne.
”Det virker så stort når du er her. Hvor mye mindre enn Innsiden er det igjen?”
”Det er visst ikke som hos oss. De bor mer spredt ut over, bygger lavere.”
”Jeg vet hvordan de bygger, Sander. Hold deg til meg, Eva. Det er ikke sikkert at vaktene kan beskytte oss.”
De var fortsatt der, og som skygger var de kommet tilbake når solen var på vei ned, og mørket sendte sin første advarsel om at det synlige skulle bli usynlig.
”Det er trygt her, er det ikke?”
”De slår vel på gatelys når det blir mørkt.”
Nå tror jeg du håper på for mye, Sander. Se på denne drittbyen. Det må da finnes bedre strøk enn dette å reise gjennom. Men ikke faen om jeg spør noen om veien.
Han endte opp med å gjøre akkurat det. Det virket ikke som Jostein navigerte dem mot noe som helst fornuftig, og til slutt resignerte han og gikk bort til en gateselger som virket mest interessert i å dytte aviser i ansiktet deres. Når selgeren forstod at de ikke var interessert i Batanis ve og vel ble han irritert, men han gav dem likevel  gatenavn de kunne følge som skulle føre dem mot palassene som våket over Batani, hvis Lynes’ ambassade i følge kartet lå i nærhet til.
”Er han en av de innfødte? En som bruker mer tid på å innynde seg hos Batanerne enn å gi meg privilegiene som kommer med å eie Krut? Jeg forsøkte å si det til ham, men det virket ikke som han forstod det. Jeg overtok ikke formuen hans for å måtte spørre gateselgere om veien til hytta i jungelen.”
Ingen lo. Eva hadde fått nok av utbruddene til Jostein, og prøvde å få med seg noe av det som foregikk rundt henne for å passe på å få noe fornuftig ut av denne ekspedisjonen. Hun forventet halvveis at Jostein skulle resignere og føre dem tilbake til båten, men hun tenkte at det sikkert var like lav sjanse for at de kom til å finne den som at Lynes’ hjem magisk skulle manifestere seg rundt neste gatehjørne. Hun var enig med Jostein: Dette var en ydmykelse. Det var som om de ble bedt om å kravle hele veien til Lynes, gjennom gater som ledet ingensteder, ignorert av lokalbefolkningen som ikke virket interessert i å ta i dem med ildtang. De var utlendinger her. Eva hadde ikke følt seg så utsatt siden hun kom til Karnevalet, på jakt etter jobben som Gunnar Sveen hadde tilbudt henne på det reneste innfall.
Jostein viftet med sedler nå, mens han prøvde å tiltrekke seg oppmerksomhet.
”Kan noen vise meg veien til Innsidens ambassade? Jeg betaler. Gateselgeren ble straks mer interessert, helt til han la merke til at valutaen ikke var deres. Jostein måtte nevne Lynes’ navn flere ganger, og selv om avisselgeren virket mer og mer skeptisk endte det opp med at han tilkalte det som sikkert var sønnen sin, ga ham noen korte beskjeder, og dermed hadde de ansatt en veiviser. Jostein behandlet ham arrogant, og viste ingen interesse når denne lokale slyngelen prøvde å forklare dem veien.
“Ikke tro at du er eskorten vår. Jeg er ikke interessert i å høre deg snakke med den kaudervelske aksenten din. Jeg vil komme meg til Lynes. Da skal han jaggu få høre det.”
Gutten smilte bredt, og fortsatte å legge ut om gater og kulturminner til Evas fornøyelse. Hun forstod ikke mye av Batani, og var redd for å stille spørsmål som kunne fremkalle Josteins vrede, men dette var lærdom hun satte pris på. Hun måtte skrive noe av det ned, for det overgikk langt den tilgjengelige informasjonen de hadde hatt på båten, om ikke i kvalitet så i perspektiv. Den Bataniske aksenten var behagelig å høre på, og stemmen hans hadde ikke rukket å bli pipende heller. Han het Jord, et navn som minnet Eva om Sol og Måne fra Karnevalet, og dette fikk henne til å smile. “Hvor gammel er du, Jord?”
”Elleve snart.” Han tenkte seg om. “Det er bare en måned til.” Eva var glad for at hun ikke var elleve lenger. Hun var glad for at hun ikke var tolv eller tretten også. Hun tenkte på hva som hadde vært de fineste årene hennes, men kom til kort. Egentlig hadde hun aldri hatt det bedre enn nå - i dag - med en velskapt og entusiastisk ungdom som guide i det som føltes som en landsby. Hun var ikke så mye eldre enn ham, når hun tenkte seg om. Ikke et tiår en gang skilte de to, og når hun tenkte på den måten kunne hun like gjerne ha vært en stor søster; eller et søskenbarn. Hun håpet at hun aldri ble noen tante Eva. Hadde Jostein søsken? Hun måtte finne ut det. Hvorfor hadde det aldri kommet opp eller blitt nevnt? Og hvor var familien hans? Hun hadde aldri tenkt på det før nå, men Jostein hadde alltid vært Jostein Larsen. Så hvem var disse andre av Larsen-slekten? Hvorfor ble de aldri nevnt? Hun visste mer om Evensen-familien, Josteins påståtte rivaler, enn hun visste om Jostein selv. Kom han fra penger? Var han foreldreløs, eller kunne han like gjerne ha vært det: som henne?
”De sier at Hardar falt her. Det er lenge siden, selvfølgelig. De er han statuen er av, iallfall.”
”Hvem er Hardar?” Hun hvisket ordene sånn at Jostein ikke skulle få dem med seg.
”Vi er ikke på sightseeing, din lille slyngel.”
”Generalen. Den første.” Ordene var knapt hørbare.
Eva ville vite mer, men trodde ikke at Jostein ville godta om hun gravde. En annen gang, tenkte hun.

En time senere gestikulerte Jostein vilt mens han snakket med en av vaktene utenfor tempelstrøkene.
”Mener du at jeg skal gå rundt halve byen for å komme til ambassaden? Vet dere hvem jeg er? Kan dere ikke bare sende noen etter Lynes? Jeg begynner å bli mektig lei av klovnedansen her.”
Det satt langt inne å ikke fornærme for Jostein nå. Han klarte det bare nesten.
”Det var meldt at du skulle komme. Det var ikke meldt at du skulle ha med deg bevæpnede menn...”
”Sikkerhetsvakter.”
”Jeg kan forsikre deg om at dere er helt trygge her. Gutten kan ikke bli med, og vaktene får du innlosjere et annet sted. Hvis du ønsker det kan jeg gi deg adressen til et bra hotell.”
Til slutt gav Jostein opp. “Han forklarte sikkerhetsvaktene sine at de ikke var velkomne i tempelstrøket, og Eva syntes de virket glade for å slippe å forholde seg til Jostein akkurat nå. Om hun bare hadde vært like heldig.

Det var slik at et følge på tre personer navigerte seg gjennom tempelstrøket, i et smalt håp om at de skulle finne Lynes før det ble fullstendig mørkt. Eva savnet gutten allerede, for her var det mye som ikke lot seg forstå fra hennes liv og oppdragelse. Jostein hadde sluttet å banne, og siktet seg innbitt inn etter kartet.
”Hvordan skal vi få sendt tingene fra båten til ambassaden i kveld? Hvis jeg bruker en dag på å finne frem, og må igjennom så mye direkte uakseptabelt for å i det hele tatt sette foten i ambassadeboligen til den ubrukelige ambassadøren vår vil mannskapet til Josef sikkert forbli fanget på skipet til det ruster vekk.”
”Ikke ta sorgen på forskudd, Jostein.”
”Det er ingen sorg: Det er en personlig fornærmelse.”
”Vi visste jo at Batani ikke kom til å bli enkelt.”
”Det er forskjell på enkelt og denne ydmykelsen.”
”Vi visste jo at denne gangen er det ikke vi som er i posisjon til å forhandle.”
”De ser knapt på Eva! Vi har vandret rundt i flerfoldige timer, og de ser knapt på henne.”
Når Eva tenkte seg om var det sannhet i det. Ingen her så ut til å legge større merke til henne. Vel var hun kledt for en gåtur, ikke et paradeball, men hun var ikke vant til å kunne bevege seg så fritt uansett hva som var omstendighetene. Selvfølgelig så man på henne. Men for første gang siden operasjonene følte hun seg ikke beglodd. Om noe var det anerkjennelse i blikkene: og ubehaget hun fram til nå, etter Akasinera, hadde følt på som en selvfølge, hadde hun blitt spart for siden de gikk i land. Det var ikke det at menneskene rundt henne var spesielt pene heller. Ikke etter hennes standarder, i det minste. De var vanlige mennesker. Litt mørkere i huden enn på Innsiden, og de virket mye friskere enn ansiktene hun husket fra slummen. Kanskje var hun ikke en gang en sensasjon her: Nei, hun var virkelig ikke en sensasjon her. For en tanke! Og hva følte Jostein om dette? Hva tenkte han om at mesterverket hans ikke høstet himmelfallelse, eller en gang anerkjennelse. Var det den virkelige ydmykelsen?
Det nærmet seg natt da de endelig fant ambassaden. To bataniske vakter nikket uinteressert til det lille følget, og slapp dem inn porten i muren av hvit stein som både beskyttet og danderte Lynes’ hjem. Det var ikke spesielt imponerende, sammenlignet med områdene rundt der steinhuggerkunsten hadde fått kjørt seg: et beskjedent hus over to etasjer, i hvit stein som alt i Batani virket bygd av, i det minste hvis det hadde noen betydning.  Lynes viste seg. Det første Eva tenkte var at mannen var tung. Ikke tung som Thomas Evensen. Valkene hans oppførte seg riktignok så bedagelig at å kalle ham tjukk ikke strakk til, men flesket rommet ikke den samme aggresjonen som hun husket fra Thomas, en mann som brukte det til å kravle over andre slik at han kunne knuse dem. Når han skrittet mot dem fra døren til ambassadebygningen var det i en rytme som virket skapt for å forbrenne minst mulig fett. Hvordan en mann som dette var blitt innsidens ambassadør kunne hun vanskelig forestille seg. Han måtte ha vært pen en gang. Trekkene hans var regelmessige, og fedmen hadde i hovedsak holdt seg unna haken. Han var yngre enn hun forventet, neppe mer enn 40, men Eva hadde aldri vært flink til å anslå alder. Smilet hans var pent på en bedagelig måte, og avslørte regelmessige og hvite tenner. Det var likevel øynene hun bet seg merke i, snille øyne som beroliget henne uten at hun forstod hvorfor. Lynes virket å romme en del av Batani, og hun likte ham umiddelbart.  
"Ambassadør Lynes? Det er jeg som er Jostein Larsen."
"Fredrik Lynes." Stemmen var lys og feminin, som om den kom med små bobler. "Hva kan jeg gjøre for deg idag, Jostein?"
" Du kan begynne med å slippe meg inn."
"Selvfølgelig. Noen ganger glemmer jeg å være høflig. Det er denne byen. Jeg sverger på at den setter preg på deg uten at du en gang merker det. Og så er det plutselig for sent. Det er heller ikke hver dag jeg ser en felles Innsider."
"Hvor lenge er det siden noen fra innsiden var her?"
"En stund. Jeg er ikke spesielt god på datoer. Men vi kan snakke mer i stuen. Velkommen til Innsidens ambassade i Batani."
"Så, Jostein. Vil dere forresten ha noe å drikke? Det må ha vært en strevsom dag. Vann, sier du? Jeg tar meg en øl. Det er et bra sted å begynne. Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Du kunne begynt med å sende en eskorte.”
”Det? Nei, la meg forklare. Jeg forstår at det kom som en overraskelse, men som dere vet er ikke Batani så godt innstilt mot oss som vi en gang var; som vi ønsker.
”Det ser ut som at du klarer deg utmerket. Var det Fredrik?
”Fredrik Stiansen Lynes. Den eneste måten jeg med sikkerhet kunne få deg hit, Jostein, var å insistere på at du var turist. Det er selvfølgelig de som vet at du ikke er det, men å gjøre ære på deg kunne utløst et diplomatisk problem.”
”Du kunne sendt oss en guide.”
”Jeg kunne kanskje det, men jeg ville ikke. For å være oppriktig med deg, Jostein, er jeg ikke enig med de av mine overordnede som mener at dette er en god idé. De forstår ganske enkelt ikke forholdene her.”
”Hva mener du? Jeg trodde vi hadde en plan.”
“Du hadde kanskje en plan, Jostein. Det er jeg som må leve med den. At du skal komme hit, og presentere Eva som en Innsidens Messias er overhodet ikke realistisk. Jeg har forsøkt å forklare det så mange ganger, både til deg og de som tvinger meg til å ta på meg denne rollen, nå at jeg har blitt ør i hodet. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, en gang. Si meg: forstår dere ingenting av Batani der ute lenger? Jeg skulle gjerne forklart deg hva som er problemene med å tro at du kan knytte kontakter ved å vise fram Evaen din her, og ja, jeg ser virkelig hva du mente, men det er ikke slik det foregår her.”
”Så hvordan foregår det her?”
”For å forstå det må du kjenne Batani. Jeg har bodd her i 20 år nå, og blir fortsatt overrasket oftere enn jeg liker å innrømme. Det som burde være enkelt å forstå er at de ikke tenker som deg her, som jeg brukte å gjøre. Men vi kan fortsette samtalen over kveldsmat. Ann? Dekker du på til fire. På kjøkkenet, ja.”

”Batani forandret meg.” Lynes behandlet ordene som noe dypt personlig, som om det lå en åpenbaring og ventet bak dem. “Batani forandrer alle.”
Jostein snøftet. “Og jeg skal forandre Batani.”
Lynes så ikke ut til å ta utfordringen. Han smilte til Jostein, før han fant blikket til Eva. “Hun er virkelig noe for seg selv, det må jeg bare si. Men fra Batani er hun ikke.”
”Sier du at de har andre skjønnhetsstandarder her? Det har aldri vært problemet. Gi meg noen måneder, og den mest Bataniske prototypen du kan tenke deg vil stå klar.”
”Jeg tror ingen sliter med å bli fascinert eller bedåret av Evaen din. Problemet er at hun representerer en form for perversjon. For en fra Batani vil det sannsynligvis arte seg slik når de får høre om... metoden din. Hva er det du ønsker å oppnå, Jostein?”
”Med Eva? Hvis vi legger til side det faktum at du ser på det vakreste en fantasi kan oppdrive har det en rekke fordeler å kunne forandre ansikter på denne måten.”
”Jeg snakker ikke om fordeler. Hva ønsket du å oppnå med å lage denne Evaen din; om du unnskylder meg, Eva.”
Hun skalv. Fordi hun forstod at ingen hadde stilt Jostein dette spørsmålet. Dette spørsmålet som viste seg så farlig når hun ble stilt ovenfor det nå: hva kunne hennes eksistens kokes ned til? Hvorfor var Eva Larsen?
”Hva er det hun har erstattet? Moren din? En søster? En elsker? Alle tre?”
”Nå er du på farlig grunn, Lynes.”
”Hvorfor det? Jeg stiller spørsmål du trenger å stille deg selv: Som Batani kommer til å stille deg. Prestene som generalene. Funksjonærene, til og med. Barna i gaten kommer til å hviske om det etter en stund.”
”Hviske hva da? At jeg er patetisk? Jeg tror ikke du forstår dette, Lynes. Eller som du sier: Batani forstår det ikke.”
”Men det er jo akkurat det som er problemet.” Lynes brøt inn, skarp som en syl. “Du klarer ikke å overbevise meg en gang.”
”Jeg har ikke forsøkt å overbevise deg.”
”Men er ikke Eva selv kronargumentet ditt? Det faktum at hun eksisterer beviser at du har oppnådd noe ingen andre har oppnådd, og om det er en incestuøs drøm eller patetisk morserstatning...”
”Det er nok, Lynes.” Jostein slo en håndflate i bordet. “Jeg lar ingen fornærme meg, selv ikke her i Batani. Du har levert fornærmelse etter fornærmelse. Vi er borgere, begge to, Lynes.”
”Jeg hadde aldri spesielt mye til overs for Innsiden. Ikke en gang som barn. Men at de... at vi har falt så lavt at vi prøver å selge mannekenger til verden.”
”Ser hun ut som en mannekeng?”
”Er du en mannekeng, Eva?” Lynes så på henne nå. Øynene hans føltes som fjell.
”Jeg vet ikke.”
”Selvfølgelig er hun ingen mannekeng”, brøt Jostein inn.
”Hva er du, Eva.”
”Jeg vet ikke. Jeg vil ikke.”
”Du kan ikke.”
”Jeg kan ikke.”
”Kan ikke hva.”
”Svare.”
Lynes så triumferende på Jostein. “Hun kan ikke svare. Skal jeg forklare deg hvorfor?”
”Svar ham, Eva.”
Det endte opp med å bli enda en samtale, allerede samme kveld. Eva hadde trukket seg tilbake, men hørte rungende, arge ord klinge. For en gangs skyld føltes det som underholdning. Det var ikke fordi ambassadør Lynes utfordret Jostein. Jostein kunne utfordres, det hadde hun selv sett Thomas Evensen gjøre, men i dag stod han uten allierte, uten kjennskap til de lokale forholdene som Lynes var så opptatt av, og med dette kom det en usikkerhet som Eva ikke hadde sett før. Jostein var fanget på sjøen, rodde desperat, men uten noe ankerpunkt visste han ikke i hvilken retning det bar.
”Til helvete med generalene og prestene og hva nå enn jævlene kaller seg.”
”Det er ikke det smarteste du kan si her.”
”Så hva faen skal jeg si?”
Lynes så ut til å mene at det smarteste var å stikke av, med halen så langt mellom beina at den boret seg inn i anus, og aldri vise seg igjen.
”Minst mulig.”
”Jeg skal jo overbevise dem på en eller annen måte. Du kan i det minste gi meg en pekepinn på hva du mener jeg mangler.”
”La oss legge oss, Jostein. Ann kan rydde opp.”
Etter litt ble det stille. Og hun hørte skritt i gangen utenfor rommet sitt, rommet deres. Kveldens skuespill skulle få sin siste akt.

Et annet sted
Batani var ikke som Akasinera. Ordene ble et mantra som ferden fortsatte: en advarsel om at det som ventet dem nå var en annen type utfordring, men også en påminnelse om at det som ventet dem lot seg beseire. Beskrivelsen hadde sin opprinnelse fra Josef Ditlevsen, den eneste av de innvidde som hadde sett Batani, og dermed forfremmet seg selv til det nærmeste båten kom til å ha en ekspert på de lokale forholdene. Eva tvilte ikke på Josef, ikke mer enn hun tvilte på andre, men hun forberedte seg på å ikke la seg lure. Så langt tydet ingenting på at noen av dem visste hva som ventet. Hvis det fantes grader av uvitenhet, virket ikke kapteinen stort bedre rustet enn de andre deltakerne selv om han kanskje var den eneste av dem som var i stand til å plassere Batani på et kart, som vel var en fordel når man styrte en båt mot samme mål.
Eva hadde forsøkt å forberede seg på det neste som skulle møte dem her ute, så langt fra det hun selv kjente som sivilisasjon, og etter Akasinera forventet hun det aller verste. Det hjalp ikke henne at kapteinen forsikret dem om at Batani var trygt, om enn noe bakstreversk. Hun var like usikker på hva bakstreversk betydde som hun var sikker på å bli overrasket av et eller annet, og ikke i positiv forstand. De fant kysten, eller i det minste en kyst, og fulgte den videre mot målet sitt, sørover. Hun så omgivelsene gradvis forandre seg, og med nye dager virket det som at liv stadig snek seg nærmere dem. Første gang hun våknet til fugleskrik skjønte hun ikke hva bråket var. Hun fikk lære seg å ignorere det.
Klimaet forandret seg også med reisen sørover. Det var blitt sen vinter nå, og det føltes som de reiste inn i våren. Snart kunne hun ta av seg jakken hvis hun gikk ut på dekket, iallfall hvis det var sol og midt på dagen. Hun brukte mye tid på å stirre på landmassene de gled forbi, mer tid enn hun brukte på å sette seg inn i Batanis politiske fraksjoner, eller fremtredende maktpersoner hun kanskje skulle hilse på. Jostein påpekte det, og etter denne usubtile påminnelsen virket det som at Sander igjen krevde at hun holdt seg selv ved like; og at vennskapelige påminnelser sluttet å være forslag. En uke gikk dem hen før stemningen tilspisset seg igjen. Jostein ville ikke si hva som plaget ham, og kaptein Ditlevsen var som vanlig taus. Det var åpenbart at han savnet kveldene med Espen, der han drakk alene, uinteressert i den typen selskap Eva kunne tilby. Som regel skrev han, eller var parat til å skrive, men på hva visste Eva ikke. Det var som om han ventet på inspirasjon der han satt, for plutselig kunne han rasende begynne å notere, for så å ta en lang pause i stillhet med det barskapet hadde å tilby dem.

Det var ingen fare for at det skulle gå tomt, selv om Eva snek seg til et eller annet en gang iblant. Jostein hadde bare påpekt det en gang, da en av flaskene han ville åpne viste seg å være halvfull, men det ble ikke noe større oppstyr. “Jeg ser at du nyter varene.” Han konstaterte det, og ordene var uten fiendtlighet. Eva svarte bare med et nikk, og igjen forsvant Jostein inn i sine egne tanker. Han forble der resten av reisen. På et forunderlig sted mellom tilstedeværelse og introspeksjon, der det ene alltid var viktigere enn det andre. Jostein gjorde ingenting halvveis, og dagdrømmene så ikke ut til å påvirke ham når han var til stede. Mønsteret i når han ønsket ro, når han ønsket å snakke med kapteinen og når han ønsket å arbeide med hva enn ordene hans var ment til var uoversiktlig, og kaotisk heller enn disiplinert, men han virket å like å arbeide på denne måten, uten timeplan eller frister. Når hun spurte ham hvordan han holdt det gående så han overrasket på henne: “Jeg trenger ingen timeplan. Det kommer bare i veien for sann kreativitet.” Den usagte delen av utsagnet, at hun ikke var kreativ, var bare en konstatering.

"Akasinera var et lett bytte. Det er nå utfordringene begynner."
Hun så ikke utfordringer rundt seg. De hadde møtt på de første tegnene til sivilisasjon to dager før, og nå hendte det at hun så mennesker fra båten, som stirret og pekte; eller tok del i hva enn mennesker i Batani gjorde for å få tiden til å gå. At de holdt seg i live var det heldigvis ingen tvil om.  
”Vi tar vanligvis ikke denne ruten.” Josef så ut til å mene at båter, iallfall av denne typen, var et uvanlig syn her.
”Det ser ut som at de klarer seg.” Eva plumpet ordene ut.
”Det er det verste. Hvordan overbeviser man de som klarer seg og som har det greit, om at de trenger noe mer?”
”Er det ikke det Innsiden gjør?” Igjen. Hun visste ikke hvorfor hun kunne svare ham så frekt. Drukket hadde hun ikke.
”Du kjenner ikke Innsiden.” Jostein var oppgitt, som om han satt på en sannhet hun aldri ville få grep om. Hun ombestemte seg fra å hugge igjen: Hun turte ikke å gå lenger nå.
”Jeg finner et svar.”
Jostein forsvant: først inn i egne tanker, og litt senere fra dekket. Hun og Sander ble stående igjen, men det virket ikke som Sander hadde hørt at Josteins stemme rommet en tvil Eva ikke hadde hørt før. Det var ingen grunn til å blande ham inn i hva hun tenkte om Josteins indre liv, for om hun kunne tenke at de var venner vel så mye som de var kolleger, hadde det aldri vært noen tvil om hvor Sanders lojalitet virkelig lå. Hvorfor han forble så lojal var et annet spørsmål, men det var ikke Eva som sørget for at han kunne leve som han gjorde.

Egentlig ville Eva hjem, og ikke for første gang spurte hun seg selv hva dette betydde. Hjem til hva? Hjem til hvem? Kruts bolig, som hadde blitt stedet hvor Jostein og Eva formelt sett oppholdt seg. Hun hadde knapt tilbrakt et år der. Instituttet kunne hun aldri kalle noe hjem, og selv om Karnivalet hadde føltes som det noen ganger, og den lille leiligheten Gunnar hadde lånt til henne var det nærmeste hun hadde kommet å føle eierskap for et sted, var heller ikke det noe som hun forbandt med hjemme. Å tenke på Gustav, på pappa, var for tungt, men var ikke det det egentlige hjemmet hennes, selv om det veide mer enn hun var i stand til å løfte? Hun hadde begravet seg selv der, og aldri klatret ut av den graven, begravet Line og forsøkt å glemme at liket fantes. Og da hun var klar til å hente det opp igjen, kanskje vekke det til live, hadde Jostein skjedd. Insiden og Det ansiktsløse samfunn, tanken som skulle endre henne fullstendig. Eva var kunstig. Alt ved Eva var kunstig. Hun smilte. Hun hadde lært at det var den beste måten å klage sin nød på.
”Hvorfor smiler du?”
Hun hadde ikke noe svar til Sander.
”Kan du ikke være nedslått sånn som meg?”
Hun lo kort.
”Jeg er nedslått.”
”Du trenger ikke å være nedslått heller. Jeg blir forvirret, Eva.”
”Har du tenkt på hva som skjer etter Batani?”
”Lervate, går jeg ut fra.”
”Jeg mener: Har du tenkt på hva som skjer når vi kommer tilbake til Innsiden?”
”Hjem?”
”Du kan kalle det det.”
”Jeg har aldri likt Innsiden spesielt godt. Det er kanskje derfor jeg fortsatt jobber for Jostein og deg. Han sier han kan forandre oss.”
”Du jobber ikke for meg. Jeg er bare et verktøy.”
”Kanskje. Og kanskje du undervurderer deg selv.
”Hva mener du?”
”Hvis du er verktøyet, Eva, er du ment for denne oppgaven. Du er ment til å brukes for å skape et bedre Innsiden. Vi er alle ment for noe.”
”Hva er du ment for, Sander?”
”Jeg er et av de små menneskene. Jeg ser etter noe større enn meg selv, noen som rommer ting jeg ikke rommer og som ønsker å gjøre dette rommet til noe jeg kan oppholde meg i.”
”Jeg skjønner ikke.”
”Du er ikke som meg heller. Det er ikke som at jeg vil være den jeg er i dag. Som om ingenting har gått galt i mitt liv. Alle har en historie.”
”Selvfølgelig. Men du må være mer tydelig, Sander.”
”En mann som meg... du kan ikke forstå det.”
”Nå tror jeg at du undervurderer meg.”
”Vi kan snakke om det en annen gang. Nå er det Batani som venter. Snart skal vi se en virkelig by igjen. Batani er ikke som innsiden, sies det. Og du ser jo knapt tegn etter ødeleggelsene.”
”Knapt.”
”De er forskjellige fra oss: har andre ideer. Det er ikke sikkert at jeg er spesielt velkommen. De er mer tradisjonelle her.”
"Mener du at de er mer konservative?"
"Det er komplisert. Alt blir komplisert når du ser godt nok etter. Man kan kanskje si at de prøvde å lære av Akasinera og Lervate... og oss, på sin måte. Ikke lett å forstå hvordan sånne ting utvikler seg. Men jeg har forstått at de ikke alltid tenker som oss. Jostein advarte meg før vi reiste, og jeg tenkte at det var en tom advarsel, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg hadde jo lyst til å se verden. Det er ikke mange som får sjansen nå: ikke på denne måten. Turister, det er det vi er. De første, eller kanskje de siste. Vi skriver en form for historie.  
”Og du tror Jostein er forfatteren?”
”Han er skapt for historiebøkene. Jeg har tvilt på mye gjennom mine tredve år, men Jostein klarer jeg ikke å tvile på.”
”Du er tretti år gammel?”
”Trettito. Ikke si det høyt.”
”Og Lervate?”
”Hva med Lervate?”
”Hvordan er det der?”
”Spør du meg spør jeg deg. Det sies jo at de tviholder på det som var. Jeg vet ikke hvordan du fortsatt kan det. De er kanskje ikke så forskjellige fra Jostein. Og likevel... Du kan lese om steder, men nyansene merker du først når du kommer dit. Jostein har sikkert en plan.”
”Han har alltid det.”
De ble stående sammen en stund til, uten å veksle flere ord. De delte blikket ut i havgapet, vekk fra land. Brisen varmet Eva, og hun undret seg over om hun burde unnskylde seg til Sander og la ham være alene. Da hun forlot ham virket det som at han ikke merket det.
Batani eller Lervate: Eva så ikke frem til å fortsette reisen. Jostein hadde ikke gitt slipp på suksessen fra Akasinera: et tegn på at lykken stod ham bi. Han hadde regelmessig kontakt med ambassaden i Batani over sambandet, med Lynes som Eva forstod at var litt merkelig, noe Jostein forklarte med at man var dømt til å bli det hvis man tilbragte lang nok tid her ute. Igjen fant Jostein tilbake til at Batani var annerledes, at det aldri hadde vært enkelt å forstå seg på Batanerne, og Eva trodde ikke at Jostein hadde snakket med noen fra Batani heller.
”De ser ikke ut til å ønske teknologien vår. Bakstreverske, det er det de er. Men når de ser deg vil det forandre seg. Dessuten har Lynes gode forbindelser. Han har vært der i nærmere ti år nå, tross alt. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen rift om stillingen. Uansett blir det neppe noen store problemer. Hvis vi drar med uforrettet sak er det ikke en katastrofe.”

Eva forstod ikke hvor denne plutselige usikkerheten kom fra. For ikke lenge siden hadde Batani vært en utfordring Jostein knapt kunne vente på. Om det ikke virket som han hadde gitt opp nå, hadde han tydeligvis fått reservasjoner. Det plaget ikke henne med mindre de skulle halshugges som straff for at de hadde tatt ferden, til skrekk og advarsel for andre progressive elementer som ville forvirre seg ut hit. Om noe ville det bli et verdig punktum på turneen deres, noe som kunne skrives om i Innsidens aviser slik at befolkningen der fikk sin dose med skrekkblandet fryd.

Det var ikke langt mellom himmel og helvete for Jostein. Selv hadde hun reservasjoner mot begge deler. Fanatikere, insisterte Jostein på nå. Fundamentalister. Lynes’ kommunikasjon så ikke ut til å gjøre det bedre.
”Vi får knapt komme i land. Det virker som de er tatt av det reneste hysteri. Vi skal prise oss lykkelige hvis de ikke sender hæren sin hit med bomber og granater. En diplomatisk katatrofe. Hva blir det neste? At de stenger ned skipsfarten? Tror de at de kan sulte oss?”
Rasende tirader hadde fulgt Jostein i flere dager nå, og alle ombord visste bedre enn å avbryte ham eller komme med innvendinger.
”En kort audiens. Ingen mottakelse å snakke om. Skal vi snikes inn på ambassaden i nattens mulm og mørke også, kanskje?”
Kaptein Ditlevfsen så ut til å ta situasjonen med stoisk ro, men ellers ble det gått stille i båtens kriker og kroker.
”Det er Batani du snakker om. Jeg har bokstavelig talt ventet uker på å slippe inn i havneområdene.”
”Jeg er ikke en forbanna handelsbåt.”
Josef så ut til å tenke sitt om det, men svarte ikke Jostein.
”Jeg betaler deg for å gjøre en jobb: Den jobben er å få oss trygt i havn i Batani by.”
”Jeg tror ikke det er mer enn en maktdemonstrasjon.”
”Rettet mot meg? Hva har jeg gjort mot de stakkars bondeknølene?”
”Du er her.”
”Hvor skulle jeg ellers være?”
Diskusjonen mellom de to døde hen. Kapteinen så dumt på Jostein, som raste videre, mot seg selv, mot mannskapet og mot de som ellers ville høre på. Han slamret en dør bak seg, og Eva syntes å høre at inventar også fikk gjennomgå mens hun selv ikke forstod hva som foregikk.
Senere samme kveld hadde Jostein roet seg. Han hadde fått beskjed fra Lynes om at situasjonen hadde endret seg. Hvordan eller hvorfor forstod ikke Eva, men de skulle i det minste få lov til å komme i land dagen etterpå. Jostein hadde snakket med Espen også, og i Akasinera gikk det visst litt mer som man ønsket og håpet på. Denne seieren var grunn nok til å feire, og snart hadde Jostein begynt på sin tredje flaske med vin.
”Vi skåler med batanisk vin. Ikke at det finnes noe annet, så vi har ingenting å sammenligne den med bortsett fra mer Batanisk vin, og det er kanskje like greit. Skål for Batani, vinens sted!”
Eva hadde sippet forsiktig fra et glass, som hun nå hevet med skepsis.
”Du må drikke mer, Eva.”
Josef så oppgitt på Jostein, og tømte en dram.
”Skal ikke du ha litt, Sander?”
”Du vet at jeg ikke drikker.”
”I kveld drikker du!”
Sander så overrasket ut, og Eva så ham knyte seg som om skuffelsen hans var dyp og inderlig.
”Hvorfor er ikke Espen her? Dere er noen forbanna pingler, hele gjengen!”
Eva hadde fått nok for lenge siden, unnskyldte seg, og forsvant inn i lugaren sin.

Jostein kom inn senere, i fyr og flamme. Hun lå i egne tanker, drevet mot søvnens søte intethet, og ble revet tilbake av døren som ble revet opp og smelt igjen, et terrorangrep som skapt for å lede inn i frykt og forferdelse.
“Er du våken, Eva?” Han så på henne som et byttedyr, som om hun var en valp som skulle fortæres, og hun nikket i mørket, selv om hun visste at han ikke kunne se det, nikket lydig.
“Har det skjedd noe?”
”På denne jævla båten skjer det ingenting. Det er problemet. Hvor lenge er det siden vi har hatt oss nå?”
”Jeg har ikke vært meg selv.”
”Du er aldri deg selv! Det er som om du tror at du spiller skuespill hele tiden. Selv med meg er du kald og distansert. Lag plass til meg.”
Sengen var så liten at den tvang ham inntil henne, uten at hun hadde mulighet til å flykte eller trekke seg unna.”
”Kan du bare holde rundt meg, Jostein?”
Det virket som han ikke hørte henne.