Sidespreng
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt

SE HVA JEG SER

Trollkrigen: Kapittel V

8/11/2026

0 kommentarer

 
Torulfs kone, Balders mor
Hun hadde trodd at det ikke var mer igjen av henne. Tårer rant og rant, og aldri når det passet henne. Selv den vageste påminnelse kunne sende henne over i de reneste rier, og hun kunne ikke avstå dem. Det var avskyelig å gråte, og verre når hun ikke visste hvorfor det var sånn.

Det var ingenting edelt med tårene som kunne komme uten forvarsel. Ingenting ærbødig ved å sørge, som det nå hadde gått opp for henne at hun gjorde. Tapet hadde hun følt, øyeblikkelig, da hun våknet som om det var hun som ble stukket med spisse spyd i ansikt, bryst og strupe. Hun hadde visst. Som mor hadde hun visst der hun panisk nærmest kastet seg over Torulf og ropte at noe var galt, at noe hadde skjedd med Balderen deres. Hun hadde ristet ham, og han hadde sperret opp øynene og sett på henne som om hun led av vanvidd, øyeblikkelig vár og årvåken der han et øyeblikk tidligere pustet tungt og hinsides. “Margrete? Hva er det som har skjedd, Margrete?” Hun ristet på hodet der hun knuget om ham med spente legger, som om hun var hans eget mareritt. “Det er noe som har skjedd med Balder.”

Og Margrete hadde bevegd slottet som om det var hennes egen lille ball. Hun skulle ønske at hun kunne sagt at det var hun som fikk det til å riste som om jorden selv viste misnøye over dem, trollene, men det hadde vært Torulf, og det hadde vært senere. Nå var energien mellom dem bare ladet, som om de begge forstod at en kile var i ferd med å skille dem og at de aldri ville kunne se hverandre på samme måte. Hun hadde aldri sett Torulf så engstelig. Selv hadde hun aldri vært mer redd.
“Balder. De har tatt Balder.”
”Hvem har tatt Balder?”
”Jeg vet ikke.”
”Men han sover jo alltid på denne tiden.”
For en merkelig ting det hadde vært å si. Så selvsagt. Så naivt, og direkte knyttet til materiens sfære. Men hun var mor. Hun var løftet over denne begrensende kjensgjerningen.
”De har tatt Balder fra oss.”
Og det var først da det gikk opp for henne. Balder var ikke borte. Balder var død. Båndet var ikke svekket. Båndet var borte. Det svartnet for henne. Torulf hadde forklart at hun hadde grafset og bitt som om hun var hinsides fornuft. At han hadde ropt på hjelp fordi han var redd for at han ikke kunne stagge henne uten å volde henne skade. At han hadde løpt mot Balders værelse som om føttene hans hadde vinger mens Margrete hadde vært fanget i sin temporære galskap, og at han og kammerspiken hadde funnet Balder isønderstukket av fire spyd. Et av dem stod fortsatt i brystkassen hans, hadde hun lært, men ikke fra Torulf. Som en fane over den brutale handlingen som var et angrep på alt hun hadde stått for i følelse og sjel. Som dronning og som mor.

Nå skulle hun for første gang se ham, ikke levende men død. Sønnen. Monsteret. Hun visste godt at noen kalte ham det, selv de som hun regnet som venner. For Balder var unaturlig. Og Balder var også hennes. Mer hennes enn Torulfs, og hun visste ikke hva som hadde skjedd om det ikke hadde vært for hennes innstendighet. Kanskje hadde Torulf virkelig stuet ham vekk. Men for henne hadde det alltid vært åpenbart at Balder fortjente alt. Selv riket var hans ved rette. Det andre, det forferdelige, var det de selv som måtte betale for.

Et ansikt bare en mor kan elske, tenkte hun, og hun visste ikke om hun skulle se på barnet og tenke at hun elsket dette ansiktet, eller om hun skulle se gjennom det og grave mot noe dypere. Balder var ikke stygg, så mye som han var noe annet. Hun hadde selvfølgelig sett dem, negatrollene, og likheten mellom dem og Balders fremstikkende panne, innsunkne øyne, fikk henne alltid til å føle på et gys som gled rett igjennom henne, på en måte som fikk henne selv til å tenke at noe var galt med om ikke henne, så konseptet mor. At hun i dette var en skapning uten moral. Uten fornuft. Øyenbrynene til Balder var tykke og lange, som om de var en del av hårfestet ved de gigantiske misformede ørene. Nesen kunne like gjerne vært et nebb. Hårene hans var svarte og strie, der hun selv var blond mens Torulf hadde rødskjær i sine lokker, og fra en av vortene stakk et ekstra tykt og gjenstridig hår seg langt ut. Balder var lubben, uten spor av farens atletiske kropp eller hennes egen grasiøse form, og hun lo av ordet “grasiøs” fordi hun nå brukte det om seg selv. Hun visste ikke om hun hadde tenkt på seg selv slik tidligere, som om selve ordet tilhørte fremmede. Det var kanskje forskjellen også. For selv om Balder ikke hadde mye til felles med foreldrene sine rent utseendemessig var han deres på en helt annen måte enn noe perverst skjønnhetsvokabular tok høyde for.

For Balder var et uhell. Men et uhell og noe uheldig var ikke det samme. Og hun tenkte at Balder hadde vært det hun trengte. Balder hadde vært alt hun kunne ønsket seg. Og Balder var borte. De tynne og malskapte beinene hans skulle ikke lenger sparke. De grådige hendene skulle ikke lenger gripe. Og det skarpe hodet hans skulle aldri mer formulere en tanke. Han skulle aldri gjøre det usigelige igjen heller. Aldri mer fråtse på kjøtt og blod fra menneskene, denne trangen som satt så dypt i han at den ikke kunne overstyres av noe. Hun skulle aldri igjen se ham rive mennesker fra hverandre mens de skrek og ba om nåde, se ham le sadistisk når frykten nådde den uunngåelige toppen, som om han frydet seg over noe andre troll aldri ville kunne kjenne på og som bare var hans. Hun tenkte på avskyen. Hun tenkte på fascinasjonen. Og hun tenkte at hun hadde vært heldig som fikk oppleve det, og at hun aldri ville se det igjen. Og hun ville aldri se dyret sovne og Balder våkne. Balder, så fortvilet og redd. Balder, som desperat ønsket at alt skulle bli godt og riktig. Balder som svøpet seg i illusjonen han viste til menneskene som ikke så forbi magi.

Det var de samme menneskene som hadde drept ham. Om det var rettferdighet i det, var det ikke en rettferdighet hun kjente seg igjen i. Nei, hun ristet på hodet over den. Hun lo av den. Var det dette de hadde gitt ham Falk for? Selv hadde hun aldri snakket med dette fjellfolket, men det var med ham denne forferdelige hendelsen hadde kommet. Falk som var borte nå. Hun kunne ane ham i det fjerne, under Balders blodsbånd som om hun selv hadde overtatt den vageste av forbindelser med menneskekrypet. Hun følte at han var der ute. Frykten hans. Det var det hun følte. Og når hun så på Balder som hun valgte å se ham nå forstod hun denne frykten. Falk hadde svar. Det måtte han ha. Hun skulle sørge for at han også ga dem til henne. Og hva angikk de andre skulle hun se dem lide mer enn noen av Balders offer hadde måttet lide. Men alt hun kunne gjøre nå var å vente. Vente på at de skyldige ble funnet, og at rettferdigheten fikk seire der de fikk den eneste straffen et overgrep som dette kunne gi. Vente på at hun og Torulf skulle klare å se på hverandre igjen. Vente på at Balder skulle legges i jord.
 
Hun følte seg som en edderkopp. Hun følte seg... som en mor.
0 kommentarer

Trollkrigen: Kapittel IV

27/10/2026

0 kommentarer

 
En Jarls forsiktige innrømmelser
Jarl Klautarus Barbarus ristet på hodet i den reneste frustrasjon han hadde følt siden høvding Torulf først hadde bestemt at hans sønn skulle få leve med sin forferdelige lidelse. Hvorfor? Hvorfor hadde disse elendige krypene ikke bare gjort jobben sin, men valgt å ta Falk med seg? Balders lille kjæledegge var ikke det Klautarus hadde regnet som en brikke i spillet han hadde satt i gang, men Klautarus likte ikke overraskelser, og mindre enn det likte han ukjente faktorer. Han hadde aldri møtt Falk, aldri veid ham med blikket sitt. Såvidt Klautarus visste hadde han ikke undertegnet noen blodskontrakt, og hvem visste hvilke egenskaper Balder hadde overført til ham i sin iver etter å ødelegge alt trollene en gang hadde stått for? Ovenfor Klautarus stod den skrivekyndige Nefarius og skalv. De små hendene hans gned seg mot hverandre som om han knuget på et egg.
“Vi finner dem ikke. Det er mistenkelig nok i seg selv, men kanskje de har kontakter også utenfor... den lille kabalen vår.”
Klautarus rev seg opp av den tunge skinnstolen som om han var i ferd med å knuse det mindre trollet, og lot ord ljome. “Dette er ditt problem, Nefarius. Jeg går ut ifra at du forstår at du også må løse det.” Blodkraften slo imot Nefarius, som øyeblikkelig tok flere steg tilbake, mot døren som han knapt hadde rukket å entre. Aller helst ville Klautarus brukt nevene. Han kunne ha kvalt sin undersått der han stod, med sine gigantiske never som ikke var uvant med å knuse både det ene og det andre. Det var for lenge siden nå, så Klautarus undret seg et øyeblikk om han fortsatt var i stand til å volde den samme skaden som under krigen med krypene. Han trodde det. Ingenting hadde egentlig forandret seg.

Nefarius var imidlertid ikke viktig nok til at det var verdt det. Situasjonen var utfordrende nok, om ikke han skulle forklare for Torulf at han hadde sett det nødvendig å eliminere det som tross alt var en nyttig skriver: Om man ikke tok den siste katastrofen i betraktning. Dessuten ville det bety slutten på konspirasjonen som skulle knuse høvdingen deres, og ta trollene inn i en ny tid. Så Klautarus’ riktignok teatralske reaksjon, det forstod han selv nå, ble til en innsmigrende mine. “Jeg tror du forstår hva som står på spill, Nefarius. Ikke få meg til å angre på at jeg gir deg denne sjansen til å rette opp i det som fort kan lede til misforståelser.” For Nefarius visste ikke mer enn han måtte. Selvfølgelig hadde han vært opprørt over det som hadde skjedd med Balder, og hvordan Torulf regelrett så ut til å ha ignorert alle former for trollvett, for ikke å glemme lover han i noen tilfeller selv hadde undertegnet. Men Nefarius verken kunne, burde eller skulle vite hva Klautarus på sikt ønsket å oppnå med å kvitte seg med høvdingsønnen for godt. La han tro at det er så enkelt som det virker. For Balder måtte virkelig vekk. Om ikke Torulf eller Margrete forstod det, var det opp til Klautarus å rydde plass i arverekken til troll som ikke led av negatrollenes forbannelse. Klautarus vinket Nefarius ut av rommet, og i forbifarten endte han opp med å studere seg selv i speilet der han hver dag sørget for å fremstå som det mest ubeklagelige av troll.

Forfengelighet var noe han hadde blitt kritisert for, men denne kritikken kom fra troll som ikke forstod viktigheten av plettfrihet og disiplin, på utsiden så vel som innsiden. Nei, Klautarus var ikke forfengelig. Han fremstod som et perfekt eksemplar av den edleste rasen denne verden hadde vært i stand til å mane frem. Håret var som alltid kjemmet upåklagelig. Skjegget var klippet kortere enn hva som ble regnet som vanlig blant hans artsfrender, men for Klautarus var det et kjennemerke. Jakken hans var uten unødvendige rynker, og skoene var pusset til skinnende perfeksjon.  


På veggene i den betroddes hule hang utmerkelser fra kriger og korstog på veggene. Sammen med dem stirret betrodde troll som ikke lenger var i denne verden tomt ut i luften, ofte med en dyster mine. Viktigst av alt var selvfølgelig bildet av Torulf, den en gang så stolte kongen over trollene i Airos Airom som med Balder hadde falt så dypt at selv Klautarus hadde gitt ham opp for godt. Det var nesten blitt enkelt å glemme at de to en gang hadde vært frender. I kampen mot dragene i Sølvfjellene hadde de to slåss rygg mot rygg under hirdfører Hardar, i døden kjent som den Hardføre. Negatrollene var det som hadde skapt det første riftet mellom dem. Torulf hadde argumentert for å forvise dem til reservater mens han enda var prins, og etter om og men hadde hans såkalte argument veid tyngre enn Sør-fløyens ønske om å utslette disse vanskapningene en gang for alle. Og når man så hva som senere hadde skjedd var dette det første tegnet på Torulfs svakhet, som nå gjorde ham uegnet til å lede trollene videre.
 
Nei, Karlov Sadirus var trollenes siste egentlige konge. Ikke Torulf. Torulf, den veike, som Klautarus allerede hadde bestemt seg for at han skulle huskes som. Torulf av Nord-fløyen, som alltid hadde vært underlegen de større Sør-trollene som Klautarus selv var et stolt eksemplar av. Og selvfølgelig var det også ham og Torulf det hadde stått mellom når Sadirus’ datter hadde valgt sin gemal, og dermed forseglet Airos’ fremtid, selv om det først ved Balder ble tydelig for Klautarus at noe måtte gjøres. Og etter år med planlegging var han også kommet hit: Balder var ikke lenger en skamplett på rasen. Den løse tråden var Falk, og den lille gruppen med kryp som var blitt ledet mot å myrde tronarvingen, så mystisk forsvunnet fra blodsbåndene Klautarus selv hadde skapt.

Hvem var egentlig denne Falk, og hva var det Balder hadde gitt ham av sine forferdelige evner?  Nord for nega-reservatet bodde det visstnok mennesker, og en av disse var denne unge Falk. Det var det Klautarus hadde blitt forklart. Selv så han det som mer enn usannsynlig, men akkurat nå spilte det ingen rolle. Balder hadde funnet ham, og gitt ham et eller annet som verken Klautarus eller noen av kontaktene hans forstod. Det var med sikkerhet mulig for ham å vaske bort blodspor, men hvem visste hvor disse evnene egentlig endte. Det var så langt Klautarus ville gå med disse farlige tankene om hva Balder hadde vært i stand til å gjøre med sine urene kraft. Faktum var uansett at på grunn av Balder var fem mennesker forsvunnet fra trollenes kontroll. Selvfølgelig var det begrenset hva kryp kunne stelle i stand, men dette var såvidt Klautarus visste uten sidestykke. Dessuten hadde de klart å ta livet av Balder, så helt udugelige kunne de umulig være. Det var en tjeneste Klautarus Barbarus ikke ville vært foruten, all verdens fjellfolk tatt i betraktning.

Balder hadde vært en skamplett, og en farlig sådan. Klautarus visste ikke nøyaktig hva som hadde feilet det lille kreket. Kanskje ingen visste det. Men han kunne ikke se på den lille trollprinsen uten å tenke at han nok hadde mer til felles med Negaene enn den ekte slektslinjen fra sør. Om han skulle gjette var det høvdingens blod det var noe galt med. Margrete var en av deres egne, tross alt, og Sadirus-slekten hadde vært den edleste av slekter til denne oppkomlingen Torulf fikk prinsessen til å gå fra konseptene. Det verste var at Klautarus egentlig hadde likt ham. Men kongeevne, det hadde han definitivt ikke vært. En lojal og modig kriger som godt kunne ha den rollen som nå forsmedet Klautarus uten at noen hadde løftet så mye som et øyelokk, men konge? Konge når Klautarus Barbarus’ far hadde vært Karlovs blodsbror, og når han selv og Margrete hadde vokst opp sammen under det stille troløftet at det en gang skulle bli dem som ledet trollene. Det hadde to-dagerskrigen forandret. Ikke bare ble den slutten på Karlov Sadirus, men den hadde også tatt livet av hele Barbarus-slekten, og når Klautarus endelig hadde samlet styrkene sine, det som var igjen av dem, for å ta hevn over de nedrige krypene, og den perverse planen de så nederdrektig hadde gjennomført, var det mer enn naturlig at det skulle bli slutten for Airos Airoms parasitter. Torulf hadde selvfølgelig villet det annerledes. Selvfølgelig. Og på sitt merkelige vis hadde han fått flere av lederne med seg. Og ikke bare dem, men også Margrete. Det hadde nok vært tungen på vektskålen. Klautarus hadde blitt den frådende og brutale massemorderen, mens Torulf mante til forsoning. De trengte menneskene, hadde han argumentert for. Og menneskene trengte dem. Klautarus hadde til slutt bøyd seg for et press som så ut til å bygge seg opp helt til han følte at han stod alene. Ingen skulle bade i blod på Torulfs vakt.

Mye hadde forandret seg under Torulf. Nå som trollslekten ikke var avhengige av menneskekjøtt trengte de ikke å høste på samme måte som tidligere. Blodkraft trengte de fortsatt, men etter todagerskrigen hadde Torulfs fløy argumentert for at de trengte å forandre hvordan de livnærte seg på mennesker. Slaktingens tid hadde brått tatt slutt for noen mannsaldre siden. Istedenfor hadde de fått kontraktene. Kontrakter skrevet i menneskets blod, som ga troll direkte tilgang til å drikke av livskraften deres, også over store avstander. Som et resultat ble menneskene også rolige som kveg. Hvis noen av dem forstod hva kontraktene innebar brydde de seg ikke nok til å gjøre en sak av det, kanskje på grunn av de samme kontraktene som så grådig fostret likegyldighet og avmakt.
 
 

Ingen visste hva som hadde gått galt med trollprinsen, eller hvorfor han var som han var: et monster som hadde mer til felles med Nega-trollene enn den ekte Sadirus-linjen. Det ga ikke mening for Klautarus, men om han skulle ha gjettet var det noe som lå i blodet til høvdingen, og kanskje alle de nordlige slektningene deres. Kanskje hadde han, eller en av stamfarene hans, drukket for grådig av det samme blodet som Torulf nå holdt dem unna, blodet som var en forbannelse like mye som det var en nødvendighet. Men Balder var blitt Balder, og for Klautarus var det en skamplett han ikke kunne tåle. All verdens illusjonsmagi kunne ikke skjule naturen hans, og nå som Klautarus også lærte om denne menneskegutten, denne Falk som hadde blitt gjemt unna av uante årsaker, så han for seg en blodig fremtid. Blodslinjen fra Torulf måtte det settes en stopper for før det gikk alvorlig galt, og det var der den lille gruppen med mennesker hadde kommet inn. Klautarus hadde rekruttert dem i det som hadde vært om ikke en fantastisk plan, så i det minste en plan med akseptabel feilmargin. Han hadde sådd frøene sine, og selv om han egentlig aldri hadde trodd at de ville lykkes med å drepe Balder, var det nok blod i den lille gruppen til at det garantert ville vekket dyret i ham. Hva som hadde gått galt var vanskelig å gjette, men Klautarus mistenkte at Falk på en eller annen måte hadde forandret naturen til Balder. Akkurat det fikk leger finne ut av.

Klautarus ble revet vekk fra disse tankene av bankingen fra det som måtte være hans mest betrodde tjener: Fatalus. Fatalus hadde aldri skuffet Klautarus, og det var kanskje urettferdig når han nå gryntet sin gode venn inn i stuen. Det var kanskje gjort en feil, men det var ham selv som hadde lagt planen. Å skyve ansvaret over på Fatalus var noe et troll som Klautarus ville holde seg for god til å gjøre. Nei, dette var Nefarius’ feilgrep, og om han ikke kunne løse problemet, var det ingen som var bedre egnet enn den tidligere hirdmannen til å rydde opp. Det som ventet Klautarus nå måtte være rapporten fra Madira. Selv om Fatalus var stø som få, hadde akkurat Madira vist seg å være litt av en nøtt å knekke. Krypene i øst hadde alltid vært annerledes fra deres egne undersåtter, men etter at de spilte ut kortene sine litt for aggressivt i todagerskrigen hadde de trukket seg tilbake fra Langøyene utenfor Airos. Nå, noen mannsaldere senere, så det ut til at de var på vei tilbake. Leksjonen Klautarus så brutalt hadde delt ut den gang så ut til å ha blitt glemt, og nå som de ikke bare var færre troll, men blodforsyningen hadde vært svekket på grunn av Torulfs uforståelige beslutning om å ikke holde lagrene fulle, men derimot var mer avhengige av kontrakter enn noen gang, hadde de første uheldige møtene mellom troll og soldater ført til tap. I gamle dager hadde dette vært utenkelig. Så langt hadde Klautarus holdt tapene skjult for Torulf, men faktum var at tre troll hadde måttet bøte med livet i det som ikke kunne beskrives som noe annet enn en regelrett massakre.
”Gode nyheter, håper jeg?”
”Jeg er redd for at det ikke er det. Vi er i ferd med å miste store Langøy, og jeg tviler på at Torulf vil akseptere forklaringene våre stort lengre. Selvfølgelig kan vi mobilisere i større omfang, men det må tas gjennom tinget, er jeg redd. Hirden din er kanskje sterk nok til å ta territoriet tilbake, men risikoen for tap er også relativt høy. Jeg vil ikke ha anbefalt det.”
”Hva er det disse krypene har stelt i stand? Man skulle tro at de hadde et dødsønske.”
”De har kanskje glemt krigen? De lever korte liv, og de formerer seg som beist. Gi dem nok årstider, og du kan være sikker på at de er tilbake med den samme dumskapen som de en gang hadde. Men det er ikke som den gang. Vi kan ikke mobilisere like fort, og hvem vet hvilke kort de kan finne fram denne gangen? La oss ikke glemme hvordan todagerskrigen startet.
Klautarus hadde aldri glemt de forferdelige tapene, men det var ingen grunn til å ripe opp i de minnene. For mye smerte. Hvordan kunne det ha skjedd? Hvordan kunne Karlov Sadirus ha begått en så alvorlig feilvurdering, en vurdering som hadde kostet både ham og de beste blant dem livet.
Kartet foran Klautarus dekket det gigantiske bordet i storstua, og snart pekte Fatalus ut høydelinjer og elver på store Langøy mens Klautarus gjorde sitt beste for å henge med på det som skulle bli starten på en motoffensiv. Selvfølgelig måtte en plan som denne gjennom tinget, og Torulfs knapt påbegynte sørgetid ville få en rask slutt, om ikke iallfall et avbrudd. En god anledning for Klautarus å ta kontroll over hirdene. For andre gang hørte han klokker slå i Trolltårnet. Denne gangen var det ikke en alarm, men signalet om at Balder virkelig var død, og at sørgetiden skulle begynne. Om Klautarus ikke var tilfreds med alt, så endte han likevel opp med å glise ondskapsfullt inn i det store speilet på veggen til venstre for seg. Fatalus så et øyeblikk forskrekket ut, men så begynte han også å le. “La oss håpe at Nefarius får ryddet opp i det lille problemet vårt raskt, Klautarus.”
”Jeg anser det allerede som løst.”
Men for første gang på lenge trodde ikke Klautarus helt på seg selv. Han ble ikke kvitt følelsen av at denne Falk av fjellfolket ville bli et større problem enn noe annet kryp hadde vært siden Aslak den bitre hadde ledet Negatrollene i angrepet på Airos den gang trolltårnet ikke en gang stod ferdig.
0 kommentarer

Trollkrigen: Kapittel III

12/10/2026

0 kommentarer

 
Balders hemmelighet
For Falk var slottet en åpenbaring. Den hvite, lysende steinen, uten tegn til at den var bygget av bevegelige deler, svevet over Trollbyen som ingenting han hadde sett før, eller trodde han hadde vært i stand til å forestille seg. Den var som om tårnet tilhørte selve himmelhvelvingen, stengt fra innsikt, men ikke for utsikt. Dette var hans fengsel, og han mistenkte at det også ville være her, i dette slottet, at han trakk sine siste åndedrag. Det var ingen fluktrute fra den svevende juvelen som fløt i luften over byen Airos, i seg selv en utenkelig komplisert maurtue organisert etter regler som virket uforståelige. Stier var gater, bredere enn Falk hadde forestilt seg at noen sti kunne være, og synlig som en menneske-elv som bevegde seg rakt mellom to punkter. Det var ikke slik elver oppførte seg der han kom fra, men disse elvene, av mangel på noe bedre å beskrive dem som, fraktet knapt synlige mennesker i tusentall, mennesker som Falk, fra sted til sted, alle med uforståelige hensikter. Han så vogner, ikke trollvogner, men vogner skapt for mennesker, bevege seg under dem, hvis han bevegde seg ned mot bunnen av slottet: utkikkstårnet som dekket hele sentrum av maurtuen. Den gigantiske skyggen det kastet lå over byen som en mørk svøpe, for solen var forbeholdt trollene.

I slottet var alt enormt, og siden det var skapt for at trollene skulle kunne leve som høvdinger, som mestere over menneskeslekten. Han visste ikke hva menneskene syntes om denne merkelige formen for atskillelse, men Falk fikk høre fra Balder at det var naturlig, like naturlig som at en stamme ikke blandet seg med en annen stamme med mindre man var klar til å få barn. For Falk virket det alt annet enn naturlig, men han visste bedre enn å motsi Balder, eller stille for mange av det det lille trollet regnet som dumme spørsmål. Balder var eieren hans, en suveren skapning som kunne vise kjærlighet og omsorg for Falk, men som med hele seg understrekte at de to var alt annet enn likestilte, om han kalte Falk for venn eller ei. Aldri ble dette tydeligere enn i tiden fra morgen til kveld, der Balder ganske enkelt forsvant, for å være med andre trollbarn som skulle lære om trollenes måte å være på. Men Balder var enten beskyttet, eller et ensomt troll, for Falk så aldri noe til disse andre barna, som Falk snakket om med en viss form for forakt, noe Falk selv gikk ut fra at kom fra hans posisjon som sønn av Torulf, høvdingen over den tross alt lille stammen med giganter som levde i skyene. Disse gudene, Falk turte ikke å tenke på dem som noe annet, var så godt som udødelige, og kunne gjøre ting som Falk ikke hadde sett noen sjaman gjøre, som om det var like enkelt for dem som å gjespe. Fra tid til annen brøt Balder seg inn i tankene hans, som om han ville vise Falk at han kunne, og Falk ble stadig mer indignert av dette overgrepet som Balder tydeligvis så på som moro. Det var imidlertid langt fra den eneste egenskapen Balder satt på som ikke lot seg forklare. Han kunne skape bilder i løse luften, en magi som først sjokkerte Falk, men senere viste seg å ha sine begrensninger.
”Det var slik vi fikk deg hit uten at krypene merket noe.”
Balder smilte ofte konspiratorisk når han snakket om “de andre” krypene, og Falk gjorde sitt beste for å ikke tenke på hvorfor.
”Kan du forme alt som du vil? Skjule hva som helst for mennesker?”
Balder lot en snøhauk stupe over Falk før den landet på skulderen hans.
“Som denne? Du hadde ikke trodd at den ikke fantes!”
Falk ble vettskremt, men prøvde å vise mot. Det hindret ikke Balder fra å sende en snøkatt inn på rommet hans dagen etterpå, eller å få en orm til å kveile seg rundt halsen til Falk etter at han sovnet.
Falk følte ikke at han kunne bli sint. Disse meningsløse pekene, i mangel på et bedre ord, hjalp ikke noen av dem, men hvordan skulle Falk kunne forklare denne kjempen det? Når han kalte Falk for et kryp mente han det åpenbart. Falk tenkte på trollstaven Balder visstnok hadde knekt i frustrasjon, som høvding Torulf beskrev det under deres første møte. Den hadde vært hans mest dyrebare eiendel helt til han sikret seg et ekte kryp som lekekamerat. Falk visste ikke om høvdingen Torulf forventet at det samme skulle skje med Falk på et eller annet tidspunkt, men han måtte nesten møte sin skjebne med hevet hode, uansett hva den ble. Han visste at fjellfolket hjemme hadde det verre enn ham, selv om det var blitt sommer, tiden som vanligvis var den beste tiden for folk som ham selv. Når høsten og vinteren kom kunne han prise seg lykkelig over varmen og maten han fikk servert, som var den samme som Balder spiste. Korn og atter korn, tenkte Falk. Det var kanskje ikke mye kjøtt å få for Fjellfolket, men de levde ikke utelukkende av plantekost, som Balder så ut til å gjøre. Han hadde nevnt kjøtt fra geit en gang, og Balders ansikt var blitt fullstendig forskrekket.
”Vi spiser ikke det lenger.”
”Dere spiser ikke kjøtt? Men Negatrollene...”
”Du nevner ikke Negatroll!”
Balders ansikt skulle virke bestemt, men Falk la merke til at blikket ble olmt.
”Du sier ikke det!” Rent raseri så ut til å bygge seg opp i Balder, som om Falk hadde sagt noe helt forferdelig.
Før Falk visste ordet av det var kammerpiken der.
”Du trenger å forlate rommet, Falk. Jeg trenger å snakke med høvdingsønn Balder på tomannshånd.”
Og Falk var ikke vanskelig å be.
 
Falk snakket ikke et ord om Negatroll de neste ukene, men han følte at forholdet til Balder nå var kaldere fra begges side. Når han nå satt i Balders sal, og ventet på at den lille høvdingsønnen skulle komme tilbake, var det med frykt og forferdelse. Balder var høflig, men kald, og Falk tenkte at han var glad for at gutten var blitt eldre. De kunne sitte sammen i salen uten å si noe mens Balder bladde i en gigantisk bok. De små vandringene rundt i slottet tok slutt, og når Balder først forsøkte å få i gang en samtale med krypet sitt ble han snart nedlatende. Det var tydelig at han hadde noe viktig å tenke på, og Falk undret seg over hva høvdingsønnen kunne ha hengt seg opp i nå. Denne boken, denne samme boken, ble lest over uker, og Falk ble mer og mer ille til mots. Var han dømt til å se på at Balder studerte uforståelige tegn, en handling Falk for noen måneder siden ikke kunne forestille seg at noen kunne bruke tid på? Han hadde gjort alt for å kunne jakte igjen, som en mann av fjellfolket, eller til og med sitte rundt leirbålet og høre på sjamanens messing for å nå snødronningens vilje for dem. Men Balder satt der, i en av sine blodrøde drakter med broderier av et fabeldyr han kalte en drage, i skinnende gull, så detaljert at Falk trodde han så flammer spre seg utover i rommet. Eller var det Balder som ville være forfengelig? Balder hadde vokst siden de først møttes, og den allerede enorme kroppen hans var blitt mer definert, med bulende muskler Falk ikke visste hvor kom fra. Ansiktet virket også mer voksent, og det barnlige preget han husket fra den gangen trollet stolt beskrev seg som ti år gammelt, var i ferd med å forsvinne. Nå forstod han at Balders ellevte år nærmet seg, og det var som om denne årsdagen representerte noe spesielt for trollet. Falk spurte ikke om hva. Det hindret likevel ikke Balder fra å fortelle om hvor stor han var i ferd med å bli, og Falk kunne ikke nekte for at Trollgutten hadde eksplodert både oppover og utover disse siste månedene.
”Jeg får jo begynne å bruke ordentlig livskraft.”
“Hva er det?”
Det virket det ikke som Balder forstod selv en gang, for han ble mutt. Irritasjonen hans fikk alltid vinger når Falk spurte om ting han ikke visste svaret på. I begynnelsen hadde han forsøkt å snike seg unna med å forklare helt andre ting som kryp ikke visste eller skulle vite noe om, og Falk hadde blitt mindre og mindre imponert etter som Balders overlegenhet virket vel så mye som noe han insisterte på som et faktum. Han kunne kanskje skvise Falk som en ostebit, men mer enn et forvokst barn var han likevel ikke.
 
Det var første gang på lenge de vandret gjennom en av de gigantiske slangeformede gangene som kveilet seg i tårnet som alltid virket merkverdig blottet for liv, der den kveilet seg sakte nedover mot deler av slottet Falk aldri hadde sett før. Det virket som Balder hadde noe viktig å si, for når han nå stotret frem begynnelsen på en setning var det med mutthet og åpenbar engstelse.
”Du kan jo bare dra tilbake til fjellet. Der du kom fra, mener jeg.”
Falk følte ingen innvending mot det. Faktisk var det en sjanse han hadde ventet lenge på. Han lurte likevel på hva Trollhøvdingen ville ha å si til denne utviklingen i en relasjon som etter Falks syn var så godt som død. Balder hadde dratt på ordene, som om han ikke trodde dem selv. Det virket nesten som at han skammet seg over denne siste åpenbaringen sin.
”Jeg er uansett for gammel til å ha en lekevenn. Jeg vil ha ordentlige venner nå!”
Og ikke for første gang følte Falk at han burde stilt Balder dette spørsmålet lenge før. For hvorfor hadde ikke Balder venner som var troll? Det fantes sikkert en forklaring, for Falk kunne fortsatt lite om skikkene til de enorme kolossene av noen skapninger, men det var noe han ikke forstod.  
”Greit. Skaff deg en venn på din egen alder. Det plager ikke meg.”
”Du vil tilbake til fjellet, du også?”
”Jeg vil ingenting mer enn å dra tilbake.” Falk forsøkte å fatte seg i korthet. Irritasjonen var blitt hans nå, og han var redd for å såre det som nå føltes som eieren hans. Selv om Balder aldri hadde skadet ham, var han mer enn kapabel til det. Om ikke psykisk, så var han enorm, tross alt, og ikke uten merkelige og uforklarlige humørsvingninger som gjorde det vanskelig å føle seg virkelig trygg i dette slottet hvor Falk ikke kunne se seg som annet enn en fange.  
“Vi var jo så gode venner, Falk.”
Og for første gang siden han kom til slottet boblet Falk regelrett over av sinne.
“Er det derfor du kaller meg kryp?”
“Du er jo et kryp.” Balder så forskrekket ut. Så smilte han arrogant. Du blir ikke noe mindre kryp bare fordi du er min.
”Jeg er ikke din, Balder.”
“Hva mener du? Pappa sa jo det. Jeg fanget deg, og så sa pappa at jeg kunne beholde deg.”
”Jeg er ikke et kryp, og jeg er iallfall ikke din eiendom.”
Balder møtte ham med en obsternasig mine, gjentok seg selv, og bablet noe om at krypene var utakknemlige, og at han burde ha visst bedre.
”Jeg er fangen din, Balder. Du har låst meg inne her, og det virker ikke som du forstår det. Jeg er en fange som ikke kan komme seg unna, en fange ingen egentlig vil ha her. Jeg er et fjellfolk, og selv om vi kanskje ikke er like praktfulle som dere, tar vi stolthet i tradisjonene våre, og i levesettet vårt. Det er alt vi har... alt vi hadde. Du har tatt meg vekk fra alt jeg trodde jeg hadde, og om livet mitt har vært en løgn: hva så? Om negatrollene kan spise oss som vi spiser harer kan vi gjemme oss, og om haukene jakter på oss, kan vi gjemme oss for dem også. Men deg, Balder, kan jeg ikke gjemme meg for. Du er alltid der. Du er den eneste som er der. Du, og forakten din. Balder så ille berørt ut. “Jeg visste ikke at du følte det sånn.”
Bildene i gangen, bilder av trollhøvdinger og høvdinger og høvdingsønner så ned på ham fra veggene, og han følte seg som et virkelig kryp. Gigantiske bilder som var like realistiske som virkeligheten, nei mer realistiske, malt i farger Falk ikke visste at kunne blandes. Kjempenes land var dette, og han var bare et kryp.
“Unnskyld.”
De visste begge at han ikke mente det.
”Jeg skal snakke med pappa i morgen.”

Balder sa ingenting mer den kvelden. Falk ble sendt på rommet som et ulydig barn, og nå studerte han omgivelsene sine for det som ikke var første gang, og tenkte at dette var bygd bare for ham. Den blodrøde tapeten fikk ham til å tenke at han selv kunne smøres inn i den uten at det ville gjøre noen forskjell, og kanskje var det også det Balder hadde tenkt da han valgte den. Rommet var et skrekkammer, og han skjønte at det var Balder som forandret det foran øynene hans. Grønt slim rant nedover veggene, og bak det begynte ansikter å ta form. Vanskapte ansikter som like etterpå begynte å skrike.
Falk skrek også. Han visste at Balder hørte det, for ingenting av det som skjedde nå var virkelig. Balder straffet ham. Balder fikk nakne bensplinter til å sprenge seg opp av gulvet, som stikkene påler som skulle gjennombore ham. Falk løp til døren. Banket desperat mens han skrek. Men Balder gjorde ingenting. Han lo ikke. Han skrek ikke ukvemsord. Snart begynte også veggene å ule. Ordene var først uforståelige, før de ble til enkle stavelser. Knus. Drep. Dø. Hadde det ikke vært så livaktig hadde det vært patetisk.
Så stoppet det.

En skjelvende Falk så inventaret forandre seg tilbake til normalt. Veggene var i hvit, mønstret stoff nå. Sengen brant heller ikke lenger, med demoner dansende i flammene. Og Falk skalv. Han krøp sammen i sengen og skalv. Skalv helt til han våknet.

“Rett frem her.”
En annen stemme svarte: “Ingen vakter? Hvor er kammerpiken?”
En tredje, denne gangen en kvinne: “Jeg sa jo at kontakten vår er til å stole på.”
Det kom et snøft fra den første stemmen. “Et troll som er til å stole på?”
Mennesker! Det var første gang Falk hørte et menneske snakke, et menneske snakke og ikke bryte seg inn i tankene hans eller buldre, siden han kom til Trollslottet.
”Du er sikker, Jan?”
”Ikke bruk navn. Dere vet godt at det setter spor de kan lukte.”
Falk forstod ikke. Men det han forstod var at dette var sjansen hans, en sjanse som neppe ville komme igjen. Og Falk hvisket: ”Hjelp.”
Han ville storme ut i gangen. Han ville omfavne disse menneskene som hadde funnet ham, som hadde kommet for å redde ham. De hadde hørt om ham, om Balders kryp. Dette mennesket som trollene holdt innestengt uten noen annen grunn enn at høvdingsønnen deres trengte noen å leke med.
”Jeg er her.” Litt høyere, men det så fortsatt ikke ut til at de hørte ham. De fortsatte rett frem, forbi døren til Falk, og mot rommet til Balder.
Nei. Falk hadde tenkt ordene. Tenkte dem så Balder skulle høre dem. Men det kom ingenting fra Balder annet enn en buldrende snorking, og fragmenterte drømmebilder.
”Vær forberedt på hva som helst. Vi vet ikke hva han er i stand til.” Hvis de skulle redde ham fra trollene, hvorfor var de opptatt av høvdingsønnen? Visste de ikke hva han var i stand til? Det var mye bedre å... Falk hadde reist seg fra sengen. De litt for store møblene som omgav ham fikk han til å føle seg mindre enn noensinne. Han trakk på seg nattkjortelen. Presset døren, som var utenkelig tung, utover. Hjelp meg, ville han skrike, men hva om Balder hørte? Til slutt fikk han rikket og presset døren langt nok ut til at han kunne snike seg gjennom sprekken som oppstod, og det mørke rommet, det mørke gigantiske rommet som han aldri hadde sett så mørkt før, virket som en kald og uvelkommen grotte. Falk ristet på hodet. Trolldom? Var alt her bare trolldom? Hvordan bodde egentlig disse trollene? Hva var det de viste ham, og hvordan var det egentlig her? Det luktet til og med uvant nå. Det var som om Falk hadde tatt steget ut fra et bilde, og ned i et demonisk juv. Døren til Balders rom, nei, Balders leir var blitt åpnet opp, og han kunne se fire skikkelser stå ovenfor det gigantiske trollbarnet. Slettes ikke pent, som han hadde sett det frem til nå. Slettes ikke mer enn et monster som minnet mer om et negatroll enn noe han så langt hadde sett i trollslottet. Han kunne ikke forestille seg at dette var Balder, men Balder,  det var det.
”Jeg sa jo at han var en vanskapning.” Fire spyd ble løftet, klare til stikk. Og de falt, falt igjen og igjen. Balder ulte, men ikke høyt nok til at andre enn Falk og de fire morderne kunne høre det. Så gurglet han. Gurglet som Falk husket at Bjørn, en av jaktbrødrene hans hadde gurglet, når en snøgnafser hadde overrasket dem, brutt seg ut og kastet seg rett i strupen hans. Balder! Falk ville skrike dette navnet, dette navnet som tilhørte noe helt annet enn han hadde trodd, skrike det for å redde ham fra disse like motbydelige vesnene, disse menneskene som hadde sneket seg inn for å ta livet av høvdingsønnen. Det forstod Falk nå. Ikke der for ham, men for å drepe Balder.

De fire snudde seg vekk fra den urørlige kroppen, klare til å forlate åstedet for sin forferdelige forbrytelse. Og Falk fikk et siste glimt av et bilde: et bilde fra et vesen som hadde vært redd hele livet; et vesen som ikke var som andre, og som ikke forstod hvorfor, og som levde i frykt, i frykt for alt.
“På tide å komme seg vekk.”
Det var da de fikk øye på Falk.
”Hvem... hva.”
”Vi må drepe ham. Vi må komme oss herfra.”
”Men han er jo et...”
”Drep ham.”
”Et menneske?”
”Drep ham, så kommer vi oss herfra før hele helvete åpner.”
”Jeg er ikke med ham.” Falk tryglet ordene. “Vær så snill. Jeg er en fange. Jeg vil bare vekk herfra.”
”Jeg tror ham ikke. Drep ham. Drep ham nå. Raskt. Vi har ikke tid til dette.”
”Nei.”
”Nei?”
”Han vet sannheten nå: Sannheten om høvdingsønn Balder. Kanskje han har visst den hele tiden? Og kanskje vi får bruk for ham.”
”Vi må komme oss vekk. Du bestemmer... men bestem deg raskt.”
”Vi tar ham med oss. Forstår du hva jeg sier? Falk nikket. ”Han må være en av oss. Vi tar ruten vi ble enige om. La oss komme oss avgårde. Hold deg nært oss. Ikke en lyd. Så ordner dette seg.”
Falk nølte ikke. Han hastet etter de fire krypene, med menneskene, desperat etter å komme seg vekk: Desperat etter å overleve.  
0 kommentarer

Trollkrigen: Kapittel II

24/8/2026

0 kommentarer

 
Falk reiser mot Airos Airom
Reisen inn i Trolland startet ikke langs en vei. Den første dagen gikk gjennom landskap som ikke var så forskjellig fra Falks hjemtrakter, det de kalte landet under toppene, og den gradvise forandringen til det Balder omtalte som sivilisasjonen ble dermed mindre dramatisk enn det hadde vært å umiddelbart komme til Airos Airom, hovedstaden i dette fjerne riket som ingen av fjellfolket hadde forestilt seg at eksisterte.
 
For fjellfolket var tindene trygge. Ikke fordi de ikke hadde sine utallige farer, men fordi farene var kjente. Landet som bredte seg under dem i sør og vest, der fjellkjedene ikke fortsatte ubestigelig for selv den modigste jeger, kunne fylle dem med bitterhet, ganske enkelt fordi de var utelukket fra å oppleve mer enn synet av dem. Etter hvert som horisonter ble beseiret forstod Falk hvor mye større alt var enn han hadde forestilt seg. Ikke bare troll, men avstander, og hvis det ikke var for trollenes lange skritt, og gigantiske vogner som fraktet det den lille ekspedisjonen trengte av forsyninger når de etter noen dager kom ut av den snødekte skogen, hadde det tatt mer enn en månedferd å nå det forjettede Airos.
 
Fra skulderen til Balder følte Falk seg først som et barn, for snart var alt nytt. Den konstante plapringen fra høvdingsønnen boret seg inn i hjernen hans, en evigvarende forklaring han ikke kunne stenge ute, uforståelig like ofte som den var naiv. Detaljer som hvor langt en kongehest kunne løpe på en dag, eller hvor mye føde en hird som talte tjue menn trengte i løpet av seks solrunder, for trollene hvilte alltid på den syvende dagen, kom med målenheter som Falk ikke var kjent med, og av en eller annen grunn baserte trollene alt på tallet syv. Sju-rasjoner, mengden mat et troll på marsj trengte for en uke, var ikke et begrep som gav mening for Falk, ei heller Sjumil, som han forstod var trollenes målenhet for hvor mye lengre en trollmarsj var enn en krypmarsj.

For ordet kryp kom ei Falk seg unna. Troll skulle spise syv ganger mer enn kryp, og de skulle reise syv ganger lengre. En merkelig tanke, for trollene var langt mer enn syv ganger større enn en voksen jeger, og lengre sterkere.
Falk overså disse delte tankene så langt han kunne, for om mye ble sittende i hans eget hode, var det forvirrende nok å prøve å få betraktningene til Balder til å gå opp. Hva visste han om troll? De han var kjent med var store og blodtørstige beist, men disse trollene var noe helt annet. Ikke bare var de større, men de var overhodet ikke blodtørstige. Til forskjell fra Skogstrollene levde disse kjempene nemlig utelukkende på plantekost. En masse de kalte ferdebrød ble fortært i store mengder tre ganger om dagen, møysommelig og ettertenksomt tygget som om det å spise brød var en egen seremoni for kjempene.
”Er de en type røtter?”
”Nei, de vokser oppover, nesten som gress... eller trær. Vi kommer snart til engene. Da får du se selv.”

Falk fikk se kornstråene spire idet gjørmete trollsti ble til ferdetrekk, for her var åkrene i ferd med å sås. Og i løpet av reisen skulle Falk se mye til dette kornet, og han skulle også se det vokse med at kveldene ble lengre nå som sommeren nærmet seg. Han skulle se enorme kornsiloer med lagre som var reduserte etter vinterens dvale forberedes til å fylles opp igjen, i en evig runddans av forsyning som han ikke hadde forestilt seg at var mulig å sette i system. For en mann som Falk, overbevist om at hver minste handling kunne lede til katastrofe eller seier, var det først ikke mulig å forstå den enkle ideen om at mat alltid skulle være tilgjengelig, men snart så han lignende prinisipper utfolde seg over alt. En vei var et sted man bestemte at det å ferdes skulle skje på. Et hjem var det stedet man bestemte seg for å bo på. Og til slutt oppstod et helt lappeteppe av lignende ideer om alt som var delaktig i det å leve.

Det første møtet med landsbyen ble likevel brutalt. Ideen om trollene, og hva de var i stand til å utrette, fikk en helt ny dimensjon når hirden marsjerte inn mot en klynge med bygninger. Ti troll oppholdte seg her, kunne Balder fortelle, for å overse høstingen i Vest. De var ledet av Ottarion, eller Ottar som troll gjerne kalte ham. “Ikke én hird en gang”, lo Balder. “Ottar har tjent.” Hirdmann Sverresønn mumlet bak dem. “Det kan både faren din og Klautarus skrive under på.”
“Men Vest er ikke det mest ærefulle oppdraget, om man kan si det slik.”
“Noen må være i vest også.” Hirdmannen så mutt mot Balder, som lo trassig.
”Vil du se kongehestene, Falk?”
Før Falk rakk å svare ble de møtt av Ottarion, en rødmusset kjempe som i annet enn dette selskapet kunne vært imponerende nok, men som var to trollhoder kortere enn Torulf, og virket mindre muskuløs enn samtlige av de hirdmennene Falk hadde rukket å identifisere. Han var ikke påfallende på grunn av dette, men et flott eksemplar av slekten var han ei. Han bøyde hodet og falt på kne foran Torulf, men raskt var han tilbake på beina idet troll omfavnet troll.
”For ikke å glemme prins Balder.” Ottar blunket. ”Du må jo være to fingerlengder høyere enn sist.” Falk merket at prinsen kunne styre sin entusiasme, men det rødhårete trollet så ikke ut til å merke noe.
”Vi vil se hestene.”
Først nå møtte Falk trollblikket til Ottar. “Du vil vise den lille vennen din hestene?” Han lo brautende.
Balder bar nok på en sviende kommentar som skulle ta Falk i forsvar, men før han rakk å ytre så mye som et kvekk hadde Torulf ropt på Herman Sverresønn. “Kunne du vist prinsen og vennen hans hestene våre?”

Og hestene var stinkende beist. Gigantiske dører ble skjøvet tilside, og avslørte et titalls firbente kjemper som visstnok tjente trollene som ridedyr, eller trakk vognene deres der det var nødvendig. De hadde bein som tømmerstokker, og hoder som kampesteiner ble løftet med at dørene gikk opp. Elegante var de ikke. De var større enn selv mamutter, som de jo også måtte være for å bære et troll, men med kortere pels. Kroppene deres minnet mer om elg enn om hjort. De virket å komme fra en svunnen tid, eller kanskje en annen verden enn fjellenes: En verden der kjøtt og stein hadde byttet plass. “De er forferdelig store,” sa Falk.
“De er forferdelige. Dårlig gemytt, biter gjør de, og de spiser for ti troll. Men til ridedyr er de det eneste som duger. Dette er Gråtann.” Den minste av kongehestene løftet hodet sitt som svar. Men før Falk rakk å se dyret inn i øynene falt hodet dets tilbake i en gedigen haug med føde. “Vil du ri ham med meg?”
Falk ristet på hodet, men til hans overraskelse virket det ikke som Balder var videre interessert i å kaste seg på hesteryggen, han heller. Det er de største dyrene vi har igjen i vest. “Og i øst?”
“De sier mye om øst som ikke er sant. Det tales om ormer og drager, men jeg har ikke sett dem. Ikke tro på ting du ikke kan se.”
”Men noen ganger må man kanskje bare tro?”
”Hva mener du, Kryp?”
”Jeg hadde aldri trodd på verken deg eller kongehester før jeg forlot fjellene.”
”Nei, det er kanskje riktig. Jeg prøver bare å forklare noe. Ikke tro på det du ikke ser heller.”
”Jeg forstår ikke, Balder.”
”Se på Gråtann.”
”Ja.”
”Synes du Gråtann virker spesiell?”
”Fordi han er en kongehest?”
”Nei, sammenlignet med de andre hestene.”
”Det vet jeg ikke. Jeg har aldri sett en kongehest før nå. Han er... mindre enn de andre?”
”Han er mye snillere. Blodet hans... jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Han er ikke snillere fordi han er en kongehest. Det er noe annet der.”
”Som?”
”Hvordan skal jeg forklare avl? Det er avl som ikke er avl. Magi?”
”Når du tror at jeg ikke forstår noe kommer du alltid tilbake til magi.”
”Trollkraft. Jeg skal vise deg senere. Men Gråtann er ikke egentlig en kongehest. Så hva om jeg ikke egentlig er et troll?”
”Hva mener du, Balder?”
”Hva om du ikke ser ting sånn som de egentlig er.”
”Forandrer det noe?”
”Det er det jeg ikke blir klok på.” Balder virket sørgmodig. “Skal vi gå tilbake til de andre?”

De forlot stallen og kongehestene. I gjørmen utenfor lekte tre smågutter uten tanke på hvor skitne de ble, og Balder tråkket nesten på en av dem fordi han var så opptatt med sine egne tanker, tanker som Falk vekket ham fra da han ropte advarende: “Se deg for, Balder!”
”Djevelyngel.”
”Hva?”
Balder ristet på hodet. “Noe pappa bruker å si.” Han henvendte seg til de storøyde snørrungene: “Se dere for når troll vandrer.” Og så la de på sprang, alle tre. “Tror du de lærte noe?” Falk ristet på hodet. “Jeg tror de ble redde.”

Falk og Balder vandret i taushet. Det tok ikke lang tid å komme seg fra stall til hus, og der var matforberedelsene allerede i gang. Torulf og hirden hans hadde slått seg ned ved bord i en sal, et bord Falk raskt fant seg sittende på sånn at han kunne møte trollenes blikk. Det passet ham bedre enn skuldrene til Balder. Rommet ljomet med ivrig prat, og Falk ble knapt lagt merke til av andre enn verten, som fra tid til annen så nysgjerrig bort på ham. Blikket var ikke direkte ondsinnet, men Falk følte seg beglodd. Han fikk bli vant til det, gikk han ut fra, for han var det eneste krypet i rommet der åtte troll satt rundt et bord mens Ottars kone Birgitt nå var i ferd med å dekke opp til fest. Gigantiske krus ble snart slamret med, mens skjeer på størrelse med armene hans ble metodisk løftet og senket. Kjelen med kokende varm suppe var snart tom, og ble erstattet med en ny én. “Deilig å spise ordentlig mat igjen!” Det ble nikket og skålt.
“En vellykket ekspedisjon,Torulf?”
”Negaene var et problem som måtte løses.”
”Jeg hører deg, Torulf. Vi kan ikke ha mange flere sesonger med plynder før misnøyen når uakseptable høyder. Og vi setter selvfølgelig pris på at du løste dette personlig.”
Torulf nikket. “De er tross alt trollslekt. De fortjener såpass. Dessuten var det på tide at Balder fikk se dem.”
“Så: Hva synes du Balder?”
Det lille trollet så beklemt ut, nesten bekymret. “Det er noe galt med dem. De er ikke friske. Vet dere hva det er?”
”Ifølge Halvard er det ikke nok mat der oppe.”
Halvard nikket. “Min teori er at kreftene deres er i ferd med å slippe, og at de har gjort det lenge. Det er for lite troll igjen i dem, for å si det enkelt. Jeg tror Klautarus har rett, dessverre. Men at det skulle gå så fort er vanskelig å fatte. Hvor mange generasjoner er det siden vi forviste dem?”
”Jeg trodde jeg kunne kjenne en av slektene igjen.” Torulf så tankefull ut. “Det var ubehagelig når hun så på meg. En liten jente. De fortjener ikke denne skjebnen.”
”Men det var du som ga den til dem.”
”Ja, og jeg angrer ikke. Men det er fortsatt ikke et vakkert syn. Noen ting lever man med.” Han ruslet det lyse håret til Balder som hadde ørene på stilk. “Andre ting lever man for.”
”Hva synes du om Vesttraktene da?”
”Jeg ser ingen grunn til å flytte reservatene, hvis det er det du mener. Nei, Negaene trenger et sted å leve. Det er det minste vi kan gi dem. Jeg ser heller ingen grunn til å kritisere arbeidet du og familien din gjør, Ottar. Du holder produksjonsmålene sesong etter sesong. Det står det respekt av. Vi vet at det koster.”
”Det er min fordømte plikt, Torulf. Jeg klager ikke.”
”Men du har all rett til å gjøre det. Vi er klare over at livet i vest ikke har de samme fordelene som vi lever med i Airom. Vi setter pris på at du tjener dine år.”
”Men tilbake til Negaene: De kommer ikke til å være et problem.”
”Ikke med den nye bestanden.”
”Kan jeg spørre hvor mange det er igjen av dem?”
”For mange, vil de nok si. Men vi var langt innenfor grensen. Det var der vi plukket opp krypet.”
”Ja: Hvem er han? Du sier at Balder fant ham?”
”Det stemmer. Balder forsvant fra leiren. Vi var i ferd med å sette fjord og fjell ibevegelse, men så kom han tilbake med denne Falk. Og jeg kunne ikke si nei, følte jeg. Livet med oss blir nok uansett bedre enn den skjebnen han ellers hadde fått. Balder bandt ham og leste han, og jeg tror ikke det er noen risiko involvert.”
”Og når Balder blir lei det.”
”Falk, mener du? La oss spørre ham hva han tenker.”
Enorme øyne fant Falk fra alle kanter.
”Jeg tjener Balder.”
”Det vet jeg at du gjør. Men hva tenker du om oss?”
”Dere er storslagne. Sterke. Modige. Edle. Smartere enn noe Fjellfolk jeg har møtt. Dere har regler for alt. Og systemer. Og det er så mye jeg ikke forstår. Men Balder behandler meg med respekt, nesten som vi er likemenn. Unnskyld for at jeg sier det. Jeg har aldri blitt behandlet med så mye respekt. Selv ikke blant mine egne.”
”Nå spurte jeg ikke om en hyllest til trollslekten.” Latter runget rundt bordet. “Men jeg setter pris på det, Falk. Jeg prøver å gjøre det som er best for oss.”
”Apropos: Hvordan går det med Klautarus i den nye stillingen?”
”Jeg tror ikke han er misfornøyd.”
Falk følte ikke for første gang på engstelse. Han visste ikke hva han skulle si når trollene spurte ham om hva han tenkte. Han var ikke deres likemann, så mye kunne han med enkelhet fastslå, men isolert som han var fra sine egne, nærmest en viderverdighet for tilværelser som var så langt unna hans egen, ønsket han fortsatt å bli sett av noen. Det var ikke nok å bli spurt om hva han syntes om andre, og han tvilte på at et eneste troll var i stand til å relatere seg til noe av det han hadde opplevd i løpet av sommer såvel som vinter. Om han tenkte tilbake på fjellene, som han sannsynligvis aldri ville se igjen, og alt som kom med dem, var minnet om ikke allerede vagt, så definitivt farget av avstanden kjempene hadde forflyttet seg på de siste ukene. Den ulykkelige skjebnen til stammen hans, å være fanget mot et fjellområde som var ubestigelig på den ene siden, mens skogstrollene truet fra den andre kanten, holdt dem evig atskilt fra Airos-trollene, og menneskene de regjerte over. Men hvem var disse menneskene? Vel hadde Falk sett dem der de vandret uten å bry seg stort om hirden med trollslekt. Det så ut til at de hadde sine gjøremål, og at de var opptatt med dem. Han forventet ikke å forstå hva som gikk gjennom hodene deres, men hvis det var en ting som plaget ham var det hvor lite som så ut til å foregå i blikkene deres. De vandret rundt som i søvne, vekslet knapt ord med hverandre. Troll hadde de enten akseptert som en naturlig del av livet deres for lenge siden, eller de var så overbeviste om at de ikke var verdt oppmerksomheten deres at de like gjerne ignorerte det som skulle være deres egen konge. Det var ubehagelig. Det nærmeste Falk hadde vært å møte et likeverdig individ siden Balder tok ham i sin besittelse var småguttene utenfor stallen. De hadde i det minste lagt merke til ham. Ellers virket det som de var omgitt av sovende individer, knapt i stand til mer enn å sette det ene beinet foran det andre. Undersåtter. Kryp. Falk husket noe Balder hadde sagt: “Vi sier at de soler seg i glansen.” Hva enn denne glansen var virket den å ha mer til felles med stillstand og død enn latter og liv.

Falk ble vekket av Balder tidlig neste morgen, og snart kunne de ikke lenger se Ottar eller residensen hans fra ryggen på Gråtann. Det tok Falk lang tid å bli komfortabel med kongehesten, men Balder hadde rett i at sammenlignet med de fem andre beistene var Gråtann et relativt beskjedent eksemplar hva angikk både størrelse og gemytt. Ellers virket alt som før. Balder viste liten interesse for Fjellfolket, og Falk prøvde å slå seg til ro med sin nye rolle som leketøy. Om det fantes en utvei fra hans nye tilværelse innebar det ikke et stup på tre mannelengder fra Gråtanns rygg. Dessuten var han nå selet fast til Balder for å hindre at akkurat dette skulle skje ufrivillig. De red og marsjerte uten videre hastverk, og besøkte tre trollfamilier som var den andre. Ved neste sjudag hadde de allerede sett trolltårnet i det fjerne, og som de nærmet seg det innså Falk at om det var bygd av hender, så var det ikke hender som hans. Selv den nære bebyggelsen, solide konstruksjoner i stein og tre helt forskjellig fra noe et fjellfolk hadde tenkt at kunne gjennomføres, virket som underverk. Trolltårnet var noe helt annet der det svevde i horisonten, gigantisk og snudd opp ned som om jorden ikke trakk det mot seg, men bare dyttet det høyere, opp og opp.
”Har dere virkelig bygd dette?” Falk tenkte at hvis denne verdenen hadde guder, så var det ikke hans egne, men disse trollene. For aldri hadde han sett noe så mektig, noe så uforanderlig som slottet i Airos virket, selv fra den fjerneste avstand.
”Høyt nok.”
”Men hvor høyt?”
”Det varierer. En gang var det mye høyere. Men vi er ikke det vi var. Det sier pappa.”
”Har dere senket det?”
”Nei, trolltårnet er ikke som et menneskeskapt byggverk. Det er vanskelig å forklare, men man kan kanskje si at det er et resultat av trollenes makt. Tårnet har iallfall blitt mindre. Det kan alle se. Men krypene snakker ikke om det.”
”Og det er her dere bor?”
”Ja. Pappa sier at det ikke er bra for oss å være for lenge borte. Syv årstider, har jeg hørt. Men troll har vært borte lengre enn det, og kommet tilbake like sterke og ranke. De sier ikke alt til meg. Det er mange ting som er voksnes hemmeligheter. Men jeg er arvingen, så det vil neppe forbli skjult. Jeg har faktisk rett til å vite. Du er enig?”
Falk nikket usikker. “Hvor mange troll finnes det i Airos?”
 ”Mener du hvor mange troll som bor i slottet?  Ikke flere enn tusen, store som små. Ikke som i gamle dager, men fortsatt nok.”
”Da må det være gigantisk.”
”For et kryp som deg? Gigantisk er bare fornavnet. Det krever enorme mengder kraft.” Slottet var hvitere enn den reneste snø.
”Ser du flagget?”
Og når Falk så, virkelig så etter, dukket flagget opp nærmest som en hildring, en hengende hvit remse som blafret, med et skrådd kors som noen ganger virket blått, andre ganger sort. Sammen med resten av byggverket svevde det hundrevis av mannelengder over Airos, og muren som beskyttet byen. Om det ikke var for trollslottet hadde Falk tenkt at å bygge så høyt i stein var umulig. Men det ene underet overskygget det andre, og på denne reisen av undere kunne ingenting så langt måle seg med slottet som svevde over Airos Airom.
”Hvor mange bor det egentlig i byen?”
“Titusener.”
“Mennesker?”
”Kryp.”
”Finnes det så mange av oss?”
”Airos er ikke den største byen i riket engang. Men det er her vi bor. Havnebyene er større, sies det. Jeg har ikke sett dem enda. Ormheng kanskje til og med dobbelt så stor. Det sies at sjøormene der er så lange at de kan kveile seg om lasteskip.
”Hva er en sjøorm?”
”Sjø-orm? Det forklarer vel seg selv?”
”Jeg vet ikke hva noen av delene er. Jeg vet ikke hva et skip er heller.”
”En sjø er en evighet med vann, tror jeg. Vi kan se den fra slottet. Hvis vi bruker synet vårt. Vann som bare fortsetter og fortsetter. De sier at det er mye saltere enn svette. Og ikke søtt som blod.”
”Jeg trodde du ikke smakte blod?”
”Alle vet at blod smaker søtt.”
Og om alle visste det eller ei: Falk kunne ikke tro på at noe levende var mer storslagent enn trollene som hadde sitt tilholdsted i Airos Airom.
0 kommentarer

Trollkrigen: Kapittel I

13/6/2026

0 kommentarer

 
En mann av fjellfolket
To sett med bein hastet oppover fjellsiden i dyp snø. Falk hørte de tunge skrittene bak seg - skritt som var tunge som kampesteiner - og mye lengre enn hans. Han visste at å se seg tilbake var en dårlig idé. Trollet som snøftet bak ham var raskere, sterkere, og i det hele tatt mer enn en utfordrer når det kom til sluhet og intelligens. Skogstroll skulle man holde seg unna. Det var en av de første tingene fjellfolket lærte. Så hvorfor var Falk da i ferd med å bli spist av et?
Falk var i sin femtende vinter, og for ikke første gang tenkte han at denne, denne vinteren ville bli hans siste. Som Fjellfolk lærte man at hvert år var en gave, og selv om han ble jaktet på nå, av et digert beist av et troll som slettes ikke hørte hjemme så langt over skoggrensen, var han ikke så redd at han ga opp. Han gjorde det eneste han kunne gjøre, og det eneste han kunne gjøre var å løpe. For kanskje trollet mistet interessen. Kanskje det ble lei av en jakt som for det var meningsløs: En liten bit med kjøtt som knapt svarte til anstrengelsen denne kjempen la til grunn.

Fjellfolket lærte å løpe så snart de reiste seg. For dem var det en naturlig del av å holde seg i live. De løp fra snøhøvdinger, fra Storhauker og fra frostkatter, som så på Fjellfolket som sitt naturlige byttedyr. De løp på bein og på truger. De løp i regn og i sol, men aller helst, sånn som i dag, løp de på snø. Men snøen var tung og våt, og det favoriserte ikke Falk, som kjente knær og lår stivne, og som hikstet etter pust gjennom blodsmaken. Han hadde visst at det var en dårlig idé å følge etter den lille flokken med geiter så langt fra Klofjell. Selv ikke Furustammen var dumdristig nok til å dra så langt ned under snøgrensen som Falk hadde gjort i dag, og for hva? For å kanskje sikre seg en utmagret geit?

Flokken hadde vandret mot vinden, og Falk hadde sett sitt snitt til å snike seg inn på den. Han hadde vært nær nok til at buen hans kunne sende en pil som boret seg gjennom den gråhvite pelsen og inn i hjertet på en liten geit, liten nok til at han kunne bære den i den formiddagen det ville ta å komme seg tilbake til fjellet. Der skulle han sole seg i glansen av sin egen djervskap. De hadde ikke fanget nok geiter de siste månedene, og kjøtt var uansett mer enn sjelden vare, så det var derfor han hadde latt seg friste. Han hadde tenkt på at Bjørn ville riste på hodet i frustrasjon over at det denne gang var Falk som stod for måltidene. Han hadde tenkt på Sjamanen deres, som ville riste på hodet før det rynkete ansiktet ville få øyne til å lyse mot ham på en måte som fikk henne til å virke ung igjen, og gi ham den anerkjennelsen han som jeger fortjente. Falk hadde tenkt feil. Den nåværende situasjonen gjorde det så alt for klart for ham.
 
Troll holdt seg vanligvis unna både fjell og mennesker, som var for små til at de kunne regnes som mer enn en liten godbit for enorme og hårete beist. Det gjorde ikke at Falk hadde en større sjanse til å komme seg unna nå, for trollet nærmet seg åpenbart der det prustet frustert. Lyden fra åndedragene dets var blitt høye, og Falk skjønte at det måtte ha kuttet ned avstanden betraktelig. Han hadde ikke lenge igjen før trollet kunne kaste seg over ham, og gnage i seg kjøttet og margen det var ute etter. Han hadde fått øye på det alt for sent til at det var to ganger høyere enn ham. Uten at han merket det dukket det opp, et steinkast eller to unna, og Falk hadde skjønt at nå sprang han for livet. Buen med streng av sene hadde han øyeblikkelig kastet fra seg. Koggeret med piler med ender av storhaukfjær likeså. Hadde Falk ikke vært så redd hadde han grått over tapet, som ville skade stammen langt mer enn en geiteskrott kunne gitt dem. Ikke at det betydde noe nå, der han løp for et liv som ikke ville la seg redde.
 
For trollet var snøen knapt dypt nok til å nå over anklene. Falk, derimot, løp på truger, tunge truger som ikke ga ham muligheten til å øke farten sin. Han hadde følelsen av at monsteret lekte med ham, men hvorfor et troll skulle finne moro i å løpe etter fjellfolk var mer enn Falk forstod. Skogstrollene hadde også buer, og var de reneste skarpskyttere sammenlignet med Fjellfolkets jegere, så hvorfor akkurat dette valgte å løpe etter ham var mer enn han forstod. Nei, dette trollet hadde ikke bue, med en pil som var lengre enn Falk, en pil som kunne spidde ham slik Fjellfolket spiddet fjellgeiter over bålet ved solsnu, og roterte dem rundt til de var riktig møre. En god tradisjon.
 
Om kjempen hadde bue eller ei nærmet den seg. Det var ikke noe annet valg enn å overgi seg, og å be om nåde fra et monster som ikke kjente ordet, for Falk visste hva skjebnen hans ville bli nå. Han kunne trygle i kulden, som troll mislikte nok til at de sjeldent bevegde seg  langt fra landsbyene sine, landsbyer få Fjellfolk hadde sett og færre av dem var villige til å fortelle om. Å overgi seg var ikke bare det beste alternativet: nå var det det eneste. Så fikk det heller være at det ikke ville påvirke at han ble knust og fortært med den samme likegyldigheten som en fortsatt flukt hadde gitt ham.

Falk falt på kne foran trollet, og tryglet om nåde. Det var år siden sist, og han var redd for at han hadde glemt kunsten fra barndommen. Trollet var uansett ikke Bjørn, som til sammenligning hadde vist all verdens miskunn den gangen. Det stoppet det som sikkert hadde vært en lett og bedagelig gange for det. Den gigantiske kroppen var pakket inn i klær som ikke var skogstrollenes filler, uvante klær av rødbrunt skinn, som virket skapt for akkurat dette trollet. Falk senket hodet i en stille bønn til snøgudene, og kjente en gigantisk trollhånd stryke ham over det lange, mørke og flettede håret hans. Han kunne kjenne det puste, og visste at trollansiktet bare var fingerlengder unna. Lukten av råte han forventet skulle skylle over ham uteble, men hånden som var stor nok til å knuse hodet hans som en skrukkete vinternepe grep om skallen til Falk, som om den var et egg.

”Hvorfor er du så redd, lille stygging? Vil du ikke leke?”
Falk ble ikke mindre redd da han hørte den grove stemmen, men selv han forstod at det var mye ved situasjonen som ikke stemte. Hva var dette trollet? Det var så ulikt skogstroll slik de ble beskrevet rundt bålet, for når sant skulle sies hadde han bare sett dem på avstand. Ansiktet var ikke dekket av mørkt hår, og istedenfor å ule eller skrike snakket det til ham som om de to var likemenn. Og selv om stemmen var grov, hadde den fortsatt et barnslig preg, som om det knapt var i stand til å spre seg. Hva slags troll var dette? Falk følte det som om fjellet som var livet hans ristet, og var redd for at alt skulle falle fra hverandre. Ikke på grunn av trollet, men fortellingene Fjellfolket fortalte.
”Hører du meg, kryp?”
”Jeg hører deg.” Det var som om Falk hvisket, men trollet måtte ha hørt ham.
”Det er bra. Hva slags kryp er du?”
Falk løftet hodet, og så et pent, gigantisk ansikt med mørke øyne studere ham nysgjerrig. Huden var glatt, og om den var hårete, var det bare et tynt lag med dun som dekket over huden. Ja, det var som om et gigantisk barnehode så ned på ham, som Falk selv husket at han hadde sett på snøgnafsere da han var barn. Det var noe ved stemmen dets som ga ham håp.
“Spar meg, store skogstroll!”
”Ser jeg ut som et negatroll? Skogstroll, er det det dere kaller dem?” Falk hørte latteren spre seg som ljom i hodet sitt.
“Negatroll?”
”Det kan være det samme. Har du et navn, rare kryp? Hvis ikke skal jeg kalle deg...”
”Jeg har et navn.” Falk freste ordene, sikker på at det var det beste han kunne gjøre for å overbevise trollet om at han var et levende vesen, et vesen med tanker, følelser og ønsker. “Jeg er Falk. Falk av fjellfolket. Jeg er ikke redd deg, skogstroll. Drep meg om du må, men vit at jeg ikke er redd deg. Snødronningen vil hevne meg.”
Falk følte seg øyeblikkelig latterlig, for trollet lo en ren og klar barnelatter.
”Du ser ikke ut som noen falk jeg har sett. Snødronning? Det høres us som den reneste overtro. Den eneste guden kryp som deg trenger er sånne som oss. Jeg har også et navn, forresten. Vil du vite det? Jeg heter Balder. Jeg heter Balder, og er åtte år. Og du tilhører meg!” Trollet grep ham om midjen, og løftet ham opp. “Pass deg, ellers blir dette den siste dagen i det korte livet ditt, kryp.”

Falk var fortsatt redd, men ikke like redd som før. Ikke redd som en mann av fjellfolket som forventet å bli spist hvert øyeblikk. Nei, mer redd som en fange som ikke visste sin skjebne, for den kunne ikke Falk fatte. Hva har jeg gjort?, spurte han Snødronningen. Bror Torden beskytt meg mot faren som truer. Men bror Torden hadde ikke noe svar til Falk, og om snødronningen hørte angeren hans, ignorerte hun den som hun alltid ignorerte Falks bønner.
“Vil du ri på skulderen min?”
Det var noe med denne stemmen, grov som den var, som ga ham håp. Den hørtes ikke uvennlig ut, som han hadde forventet fra et skogstroll, som var det frykteligste av alle de fryktelige vesnene i Fjelllandene. Falk nikket ikke, men ble behørig løftet opp på skulderen til skogstrollet, og nå holdt han seg fast for harde livet for ikke å falle i det han for sent forstod var skogstrollets øre.
”Hold deg unna.” Du kan ta tak i luen min hvis du trenger å støtte deg på noe, din tosk.”
Og Falk tok tak i ullet som dekket toppen på trollets hode. Han forstod at han måtte ha mistet sin egen i den ville flukten, for nå merket han at hans egne ører sved som varmt kull fra leirbålet. Han ignorerte smerten. Nå svaiet han med trollets gange, tre mannelengder over sletten under dem som var i ferd med å bli til furuskog. Trollet fortsatte gangen sin, mot skoggrensen, og snart brøt det seg gjennom trær som knapt raget over det. De tykke stammene var ikke spesielt tykke sammenlignet med trollets nakke, og fra tid til annen feiet det Falk inn i en grein som pisket ham der han prøvde å dekke ansiktet med den frie armen, med blandet resultat.
”Hvor gammel, er du, barnekryp?”
“Jeg er femten vintre.”
”Det er for gammelt.” Trollet ristet på hodet, og Falk svaiet faretruende. “Jeg kan ikke ha en voksen venn.”
”Jeg er en mann av fjellfolket.” Falk prøvde å høres overbevisende ut. “Det finnes hundrevis av sånne som meg, klare til å ta hevn på dere så snart de forstår at jeg er fange.”
Trollet lo buldrende klart. “Flere hundre, sier du?”
“Enda flere.”
”Som deg?” Det lo igjen, og denne gangen virket latteren både sarkastisk og ondskapsfull. “Dere er kanskje klare til å invadere oss også?”
”Innvadere?”
”Det gikk jo så bra sist.”
Falk forstod ikke hva trollet mente der det strenet over en strømmende elv som kunne ha druknet et fjellfolk på sekunder.
”Du er åpenbart ikke bare liten, kryp. Du er dum også.”
Falk frådet av fornærmelsen. Om han ikke hadde vært så klar over det prekære i hans egen situasjon hadde han smekket Balder over øret.
”Sett meg ned.” Falk skrek ordene inn i øret til Balder, som bare ristet på hodet.
“Du trenger ikke å rope. Dessuten forandrer det ingenting. Du skal være med. Kanskje du kan forklare oss et og annet også.”
”Hva i all verdens nåde skal jeg kunne forklare skogstrollene?”
”Ser jeg ut som et negatroll? Du er kanskje et kryp, men modig, det er du. Modig, eller dum som en flue. Og så dum vil du ikke være.”
Falk kjente sinnet legge seg, for denne samtalen var like meningsløs som ordene som kom fra Balder skogstroll.
”Du vet at jeg kan knuse deg. Du er mitt gissel. Vær glad for at jeg lar deg ri på skulderen min, for det har et kryp aldri gjort før. Ri på skulderen til høvdingsønn Balder Torulfssønn? Pappa kommer til å bli så sint.” Balder smilte, og nikket. “Frådende sint. Kanskje han knuser deg på stedet? Vel, vi får se. Det kan hende at vi er heldige, Falk. Det kan det også hende. Kanskje han bare tar øret ditt som straff. Han liker å tro at han er rettferdig.”

De nærmet seg det som så ut som en gigantisk innhengning. Digre stokker strakk seg opp mot himmelen, høye som om hele trær var revet opp av jorden og plassert inntil hverandre tett i tett. Tusenvis av furuer. Utenfor den gigantiske rekken med trær stod to troll med lange spyd, med våte kapper hengende slapt bak seg, og beskyttet det som måtte være inngangen med laber overvåkenhet.
”Høvdingsønn Balder! Høvdingsønn Balder er tilbake.”
Balder satte i å løpe, i en forferdelig og dundrende fart. Ikke på alle fire som et skogstroll, men oppreist, som en mann. Han løp rett mot kjempene og brølte som om han skulle slenge seg over disse truende spydene. Som de nærmet seg forstod Falk at disse trollene var like høye som to Baldere, men de så ikke ut til å rette våpen mot den gale høvdingsønnen.
”Sett meg ned. Jeg kommer til å falle. Jeg klarer ikke å holde meg fast.”
Falks tanker sprang ut til Balder, og Balder flyttet hånden opp mot skulderen Falk stod på, og grep om ham. Først trodde Falk at han skulle bli knust, som en liten pinne Balder hadde plukket opp, og nå var blitt uinteressert i, eller brukes som verdens mest ubrukelige prosjektil.
“Jeg får ikke puste.”
Balder stoppet den forferdelige ferden over sletten som ledet mot gjerdet av furuer. Han satte Falk forsiktig ned, lo som en galning, og fortsatte å løpe de siste stegene mot vaktene og åpningen de beskyttet. Balder kastet seg over den ene av vaktene, den største av de to som var større enn noen skapning hadde rett til å være. Vakten kastet skjold til side, og Falk så det han nå forstod var en omfavnelse.
”Høvdingsønn Balder: Du skremte oss virkelig denne gangen. Vi sendte ut jaktlag fra hirden for å finne deg, men så kommer du tilbake helt alene. Og hva i all verden er det du har tatt med deg? Du vet godt at du skal holde deg unna krypene.”
”Unnskyld Hirdmann Sverressønn.” Balder virket ikke særlig lei seg fra Falks perspektiv, og selv var han ikke sikker på om han skulle forsøke å løpe vekk fra de buldrende stemmene til kjempene. Om det bare ikke hadde føltes så nytteløst hadde han nok forsøkt å gjøre det. Men dette var ikke som å løpe fra noen skapning Falk hadde møtt før.
”Det er uansett for sent nå. Vi kan ikke ha at han løper til Negatrollene og forteller dem at vi er her. Hvor fant du ham?”
”Det vet jeg ikke. Jeg bare vandret, og så var han der.”
Kjempen så tenksom ut.
”Da var det kanskje til det beste at du tok ham med. Høvdingen trenger å vite at krypene har alliert seg med Negatrollene i disse traktene. Jeg visste ikke engang at det var kryp her, for å være ærlig. Men høvding Torulf har sikkert svaret. Og hvis han ikke har det vet han om noen som kan hjelpe oss med å finne det. Det er synd at hirdfører Klautarus ikke er med oss. Han vet jo så mye om krypene.”
”Jeg liker ikke Klaus.”
”Vi kaller ham for Klautarus, Balder. Husk på det. Klautarus. Han har gjort seg fortjent til navnet.”
Balder geipet, men for trollvaktene var det en handling som lot seg ignorere. De trådde til side, som om to statuer skiftet plass, og Balder ropte på Falk, som ikke visste om han skulle nærme seg de avbarkede trestammene eller ikke. Han hørte en stemme i hodet sitt. Kom hit, din maur. Og han forstod at det måtte være Balder som snakket til ham. Inne i hodet mitt? Falk falt nesten sammen på stedet, men Balder lo oppmuntrende. VI troll kan et og annet triks. Vent litt, så skal jeg finne fram mot til deg. Falk kunne kjenne at han ble mer modig. Trollene som sikkert var seks mannelengder ble nærmest mindre foran øynene hans, og den bryske framtoningen deres så også ut til å skjule noe annet. Disse trollene var vennene hans, sa stemmen til Balder, og uten å tenke seg om nærmet Falk seg de gigantiske spydene, nærmest trestammer de også. Han kunne se avstøpningen fra skrittene til Balder i snølaget, som allerede var blitt tynnere enn det var nærmere fjellet, sammen med andre og større spor som hadde boret seg ned i den gjørmete jorden og satt avtrykk på landskapet. Likevel fortsatte Falk. Disse monstrene kunne sikkert rive vekk skoger fortere enn Falk kunne felle et tre. Snart kunne Falk bli løftet opp av Balder, noe som føltes riktig ut selv om han ikke kunne forklare hvorfor, og tilbake på skulderen til kjempen som nå nærmest føltes som en venn gikk de sammen inn porten til leiren til disse trollene. Ikke skogstroll. Nei, noe annet. En type troll Falk aldri hadde sett, i sitt femten år lange liv, og heller aldri hørt om. Store og atletiske, nærmest som mennesker å regne. Ikke en håndfull heller. Nei, det måtte være nærmere hundre av dem samlet her. Hva de ønsket seg av området, og av ham, var et forferdelig spørsmål. Men med Balders hjelp ble det også spennende.

Teltet de kom inn i nå var også bevoktet, men vaktene hadde nikket til Balder, og sagt navnet hans nærmest i ærefrykt. Nå vandret trollet mot en gigantisk stol, der et troll som fikk selv hirdmennene til å se stakkarslige ut satt og så tomt ut i luften.
”Pappa.”
”Jeg ser at du er tilbake, sønn. Men hva er det som sitter på skulderen din?” Trollkongen myste. “Et kryp?”
”Krypet? Han er min nye venn. Falk.”
”Falk? Ja, om du lar han ri på god trollslekt bør han virkelig være en venn.”
Falk kjente motet forsvinne, som om trollkongen hadde tatt hånd om kraften han fikk av Balder, og tvunget den tilbake.”
”Har vi ikke nok problemer med sånne som ham i Trollriket?”
”Han er fjellfolk”, svarte Balder. “Så han kommer vel fra fjellene.”
”Jeg har aldri hørt om mennesker i fjellene. Det kan undersøkes senere. Det viktige, min lille høvdingsønn, er hvorfor du snek deg ut av leiren i natt.”
Balder virket svar skyldig, og Falk tenkte refleksaktig tilbake på de gangene han selv hadde gjort noe ulovlig som barn. Han tenkte på hvordan Sjamanen hadde irettesatt ham, og tvunget ham til å sove utenfor hulen en hel natt. Og det var første gang.
”Du er iallfall tilbake nå. Vi får sende beskjed med ravnene til hirdmennene jeg sendte for å lete etter deg. Ingen skade skjedd, eller hva?”
Falk kjente det rive i kroppen, som om noen ransakte hodet hans for informasjon, som om trollkongen stirret inn i selve sjelen hans. Bak ham hang det tøy i det fagreste mønster, tøy hvis motiv viste andre monstrøse skikkelser han i sin villeste fantasi ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte, men øynene til Falk observerte knapt noe annet enn kampesteinene foran seg. Sorte og blanke, eldgamle uten å ha mistet noe av livsgnisten, og vise som århundrer.
”Trodde du virkelig at vi var Negatroll? Jeg er kong Torulf, av ekte trollslekt. Jeg ser at du lurer på hvorfor vi er her. Så hvorfor har vi, trollslekten kommet hit, til fjellandskap? Det skal jeg forklare deg, Falk av fjellfolket. Negatrollene er blitt en pest og en plage. De har forsåvidt alltid vært det, men undersåttene våre, de små av dem, er ikke spesielt fornøyde med å få gårdene sine ødelagt. Og færre gårder gir mindre mat.
Falk hørte en brølende latter spre seg bak ham, en latter som nærmest sprengte seg inn i øregangene hans, og han måtte stikke fingre inn i øreganger for å lindre den stikkende smerten.
“Jeg visste ikke at det fantes sånne som deg her, men en agent for Negatrollene kan du umulig være. De beistene hadde spist deg før du rakk å si navnet ditt.”
Balder lyste opp, og den harmoniske nesen hans, de unaturlig velskulpturerte kinnbeinene kom til sin rett. Falk hadde ikke tenkt på trollene som vakre: Ikke før nå. Men som han så på dem, trollkongen foran ham og hirden bak seg, forstod han at dette ikke var vesen, men guder. Hvis Snødronningen hadde skapt disse trollene, var han selv skapt av noe helt annet, eller som et vrengebilde av disse merkelig edle skapningene. Han følte seg mindre hvert øyeblikk, mindre enn et hvilket som helst fjellkryp. Mot disse gigantene hadde snøfolket ingenting de skulle gjort eller sagt, og om de fikk fortsette å eksistere måtte de prise seg lykkelige. Nei, de måtte prise trollfolket. Falk visste ikke hvilken av disse tankene var hans. Kanskje kom de fra Balder, og kanskje var det Torulf som brukte sin kraft til å fortelle ham  om trollenes suverenitet.
Torulf reiste seg. Seks mannelengder eller mer buldret to skritt mot ham, som om det gjorde seg klar til å forsegle en stakkarslig skjebne.
”Stopp.” Balder skrek, og Torulf satte seg nesten av sjokket som kom fra det kraftige skriket. “Han er min.”
“Jeg merker at du har knyttet båndet. Du vet godt at det ikke var riktig av deg. Troll har ikke knyttet båndet på hundre år eller mer. Du hadde ingen rett til å gjøre dette, Balder. Nei, jeg kan ikke drepe ham. For jeg kunne aldri ha skadet deg, sønn.”
”Han er vennen min, sier jeg.”
”Du skulle ikke knyttet båndet, Balder. Det er en grunn til av vi ikke gjør det lenger.”
”Er jeg ikke sønnen din? Ingen forteller en sønn av Torulf hva han kan og ikke kan gjøre.”
”Det er godt sagt, sønn.”
”Så kan jeg beholde ham?”
”Jeg vet ikke om vi har noe valg nå lenger, Balder. Du vet at han kommer til å se det?”
”Jeg bryr meg ikke om hva Falk ser eller ikke ser. Vi er venner. Ikke sant, Falk?”
Falk måtte nikke. Han visste at livet hans stod og falt på dette nikket, og han gjorde sitt beste for å virke overbevisende. Og kanskje, kanskje hjalp Balder ham til å bli virkelig troverdig.
”Jeg håper det går bedre med ham enn med trollstaven jeg gav deg.”
Balder så tenksom ut. Falk ble overrasket over at den lille kjempen valgte å ikke kommentere dette, og han likte det ikke. Kommentaren ble hengende, som en hauk sirklet den over dem, mens svaret uteble, og Falk tenkte at advarselen i trollstavens uforklarte skjebne kanskje skjulte mer enn han først hadde trodd. Snart forsvant hauken.

Fortellingen om staven skulle forbli ukjent for Falk lenge, til den senere åpenbarte seg på verste vis. Og om stavens skjebne lot seg til kjenne, var den ingenting mot det mannen av fjellfolket selv skulle oppleve før han var tilbake blant sine egne. Men akkurat det tenkte ikke Falk på nå.
0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel VI

6/2/2026

0 kommentarer

 
Måltidet
Tiden virket å ha tatt sitt standpunkt, og var ikke på hennes side. Hun ønsket at hun kunne skynde seg mot et slags punktum, og at Eva Larsens mareritt ville ta slutt der, men hun visste bedre der hun satt på rommet sitt på instituttet og ventet. Det var den beste tiden. Hun forstod ikke de som hatet å vente: de som ble rastløse eller nedstemte av usikkerheten på hva som skulle møte dem som om det ukjente var farlig i seg selv. Hun kjente sine demoner, og kunne ikke beseire dem. Det fantes ikke noen ukjent fare; ikke for henne. Så trygg som hun var her hadde ingen kanskje vært. Hun var et temmet dyr, som levde for sin egen tortur. Det var ikke styrke i det, ikke svakhet. Bare overlevelse, som et vagt instinkt hun ikke klarte å kvitte seg med.

Smerte var meningsløst for henne. Helt til hun kjente den igjen. Det kan ikke bli vondere nå, men det kunne det alltid. Smerte utslettet ikke en mindre smerte. Den dulmet bare. Frykten var alltid der uansett. Ikke verre. Ikke bedre. Men frykt og smerte gikk hånd i hånd her, og møtte sitt crescendo på operasjonsbordet, på klinikken som var blitt en del av henne, mer hjem enn Larsen-boligen eller Engelen eller leiligheten til faren hennes føltes som. Kanskje det var det Jostein endelig hadde gitt henne: Et hjem. Hun forstod ikke alt, kom aldri til å gjøre det, men hun forstod mer enn de trodde at hun forstod, og spesielt av Jostein og hans evige jakt etter en sannhet i ansiktet hennes. Hun visste ikke hva som skulle til for å stoppe ham fra å gjøre nye inngrep, ferske justeringer, på dette mesterverket sitt som aldri sluttet å skuffe. Det var problemet. Hun var skuffelsen. Ikke ansiktet som Jostein kunne finslipe inn i evigheten. Skjønnheten han søkte var ikke en absolutt, hadde aldri vært det. Den var like endelig som henne selv. Hvordan sette punktum når du fortsatt hadde så mye du ville si? Ikke til henne: Nei, aldri til Eva eller Line eller hva hun valgte å kalle seg. Josteins kniver og skalpeller snakket til ham mer enn hun var i stand til å formulere seg på en måte som kunne forstås. Jostein og Eva, atskilt av symmetriens språk. For hva kunne hun sagt til Jostein? Nei, de var hverandres nederlag.

Hva annet kunne hun fortelle seg selv? Skulle de juble og applaudere for det som var i ferd med å bli et lik, var det på deres kappe. Og hun visste ikke en gang om det ble jublet. Nitidig dokumentasjon. Nye håpefulle kirurger som kom for å beundre dette verket, denne installasjonen som var Evas liv. Hun håpet ikke at de satt med forventninger, for hun var et stakkarslig åsyn nå, der hun satt uten å bevege seg, eller tok positurer på kommando. Hun tenkte på hunden, og mistenkte at hun var blitt sin egen kjæledegge. Det var noe hverdagslig med tanken. Eva som passet på at hun passet på seg selv. Eva som fikk sin tiltenkte dose med alt fra aktivitet til medisiner. Eva som hadde glemt hvordan man nektet.
 
Så hun gikk gjennom øvelsene sine. Hun pirket i seg maten hun ble servert, med plastbestikk som en gang sikkert hadde ydmyket henne, servert på pappfat. I dag satt Jostein ovenfor henne, og han smilte høflig, smilte som om han knapt var til stede og hadde hodet et helt annet sted: et sted som betydde noe. Hun spiste i stillhet. Eva følte seg trøtt, trøttere enn hun husket å ha vært på en stund. Hodet var tungt, og hun forsøkte å unngå å lalle med det. Hun visste at Jostein ikke likte det. Han likte ikke ideen om at hun led under dette regimet, for hun hadde jo alt et menneske kunne be om. Vær takknemlig. Takknemlig for livet. Takknemlig for helsen. Takknemlig for Lea, som var en venn uten å være det. Takknemlig for Jostein, som ga henne sjansen til å være mer enn seg selv, igjen og igjen. Hun prøvde å være det. Det føltes ikke riktig, men hun prøvde virkelig.
 
Jostein hadde dratt uten å røre maten sin. Hun visste ikke om det var ment som en fornærmelse. Han var der for å passe på at hun fikk i seg noe, som andre passet på det samme dag etter dag, var der for å observere at hun var riktig skrudd sammen, som om han ikke kunne lese rapporter eller ikke egentlig trodde på dem. Disse ukentlige møtene, som regel uten at det ble vekslet så mye som et ord, gjorde vondt. Ellers matet han henne med informasjon om Jonas, som om det var desserten hun skulle glede seg til, og selv om hun ikke ville at det skulle vekke noe i henne, virket det som at det alltid gjorde det. Hun skulle belønnes med retten til å observere en kasus, som tilfeldigvis var hennes egen sønn. Om hun hadde fortalt Jostein at barnet ikke var hans ville han ikke trodd henne nå. Han ville ledd. Det var det sannheten var verdt. Latter for det latterlige.

Hun drømte om Jonas - noen ganger. Aldri mareritt, ikke egentlig. Kalde observasjoner som var like ille. Hun så ham utenfra, som en vag skikkelse. Hadde han fått sitt første kyss? Det spørsmålet virket viktig. Hadde han bestått prøven han gruet seg til? Var han den som slo eller en som ble slått? Spørsmål det ikke fantes svar til, ikke i papirene. Spørsmål som var langt viktigere enn noe vitnemål.

De fikk hun til gjengjeld til gagns. Om hun hadde en penn, ville hun signert dem, med et smil om munnen. Så flink han var. Så dyktig. Alltid best. Alltid først. Det var som om verden hans var konstruert rundt dette prinsippet. Jostein hadde gitt ham en egen skole. Det virket sinnsykt. En skole for Jonas, for barn som ham som var ment til det beste: var det beste. Et barn som var blitt testet hele livet, opp mot en umulig standard som han likevel så ut til å overgå med skinnende glans. Og denne glansen var også Josteins. Hun undret seg over hva dette ville skape, og svaret var enkelt. Jonas ville bli et monstrum. Jonas ville bli matet med privilegium etter privilegium, til han vokste seg større enn noe menneske burde være. Han var galskapens egen læregutt. Det var det hun så herfra, utenfra. Jonas som fikk alt hun aldri hadde sett noe til, og som måtte lide for dette gavedrysset.

Og hun tenkte på seg selv: Line. På Sveen. På Beth. Lengre tilbake til Sofie, og til Karoline. Hun tenkte på Trulsern. Hvor var de nå, denne rekken med navn som hadde tilhørt Line, som hadde påført henne nederlag og gitt henne seire, men som en gang hadde vært hennes liv, og som var blitt til historien om Line, Line som igjen ble til Eva. Eva som var Josteins kone, Jonas’ mor. Eva som var ingenting. Og hun tenkte at verden, ikke bare hennes verden, men hele verden, like gjerne kunne vært forlatt.
0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel V

30/1/2026

0 kommentarer

 
Ikke meg
Denne plutselige forakten; dette ønsket om å skade henne: Eva forstod ikke hvor det kom fra. Jostein virket forandret, ikke den unge visjonære og ikke den halvgale fanatikeren, og hun visste ikke hva som hadde ført ham hit, tilbake til begynnelsen mellom dem. Hvis det var en fiks idé hadde den en totalitet hun ikke husket å ha sett fra Jostein. Hun fryktet at hun ville bli et eksperiment, et menneskelig lerret for denne mesteren, som hun ikke kjente lenger. Stillhet, det var det hun skulle møte ham med. Ikke vrangvilje eller medvilje: Ingen spørsmål skulle hun stille nå som hun så tydelig hadde tjent sin funksjon for dette monsteret. Det var som om denne bestemmelsen var annerledes fra tidligere, og ikke bare det: Kastet et annet lys på Jostein. Hans eksentritet hadde kanskje alltid vært ondskap, men først nå forstod hun at mannen hun stod ovenfor var en ukjent.

Det ble ikke bedre. For henne ble det aldri det. Hun tenkte på hvordan hun dyrket seg selv som offer, og følte på endeligheten i disse utallige klimaksene som fulgte med å være Josteins foretrukne modell. Hun forstod at hun var den eneste nå. Jostein skulle slippes løs, og med det skulle hun forvaltes som modell. Jostein var ikke gal der han trakk seg tilbake til instituttet igjen: han var fornøyd. Han var som pensjonisten som trakk seg tilbake for å gjøre det han likte best mens han enda kunne det: før hun måtte se seg selv forfalle i det tiden tok henne mot punktum etter punktum. Han virket å ha dårlig tid, for det var henne det avhang av nå. Hans muse. Hans første. Hun håpet at hun ble den siste.
 
Serien med operasjoner som fulgte forandret henne. Nøye ble hun dokumentert, som om hun var på en jordomseiling i menneskets muligheter og begrensninger. Jostein vekket igjen akademisk interesse i feltet han selv hadde pionert, som en gammel mester som selv om han slettes ikke var gammel ble regnet som nestoren for det som hadde forandret ikke bare deres verden, men selve ideen om hva denne verdenen var. Bevegelser ledet til motbevegelser, og Jostein forble i midten av denne stormen: Ingen tok tronen fra ham de påfølgende årene: Han var en institusjon som stod urokkelig i stormen av ideer som hadde oppstått i det ansiktsløse samfunn. Ordene hans var og ble loven de levde under utenfor det lille universet Eva befant seg i: En verden av årstider som kom med kolleksjoner, som om ansikt var mote. Eva ble senteret i disse, juvelen som kunne trekkes frem for å understreke Josteins forferdelige makt, over Innsiden og over henne.
 
Hun lovde seg selv at tårenes tid var forbi. Det var før smertene kom. Muskler som var så ødelagte at Jostein fortvilte i frustrasjon. Og med det kom skjelvinger. Til slutt måtte Jostein innse at Evas tid var forbi. I fire år hadde hun vært Josteins eneste modell, og nå måtte det ta slutt. Hun tålte ikke en operasjon til. Faren for komplikasjoner var for stor. Jostein hadde strukket strikken for langt. Ingen visste hvordan det ville gå med henne, for operasjonene hadde virkelig ridd henne som en mare. Sterkere og sterkere smertestillende, til hun kavet rundt i sitt eget hode. Et helvete, tenkte hun. Lea brydde seg nok til at hun overbeviste Jostein om at hun skulle bli, og Eva håpet at hun ikke syntes bare synd på henne: at hun hadde fortalt Jostein at han skyldte henne dette. En dag kom Sander på besøk. Hun kjente ham knapt igjen, mumlet noen forvirrede ord, og så ansiktet hans trekke seg sammen i medfølelse eller forakt. Ingen forskjell. Hun ville ikke la ham komme tilbake. En natt drømte hun til og med om Torulf, og at han kom for å redde henne, redde henne som han en gang hadde forsøkt å gjøre, bare for å gi henne denne skjebnen hvor hun råtnet i forvirrede tanker, ødelagt av piller og smerter.

Først da kom Jonas tilbake. Først en ubestemmelig skikkelse, men når hun forstod at det var ham, at det ikke kunne være noen andre, begynte hun å hulke. Gutten var kanskje fem nå, med mørkt hår som speilet Josteins lyse, og et foraktelig uttrykk som fikk det til å gå kaldt gjennom henne.
”Det er ikke mamma.”
Jostein lo i bakgrunnen. “Husker du henne ikke? Dette er moren din. Dette er Eva Larsen.”
Jonas så på henne igjen. “Patetisk.”
”Det er ikke hennes skyld. Hun er bare oppbrukt.”
”Jeg vil ikke ha henne som mamma.”
”Mødre er ikke noe man kan velge, Jonas.”
”Jeg vil ha henne bort. Jeg vil ikke se henne mer.”
“Du husker at du ba meg om dette, Jonas.”
”Jeg vil hjem nå. Kan jeg tegne da, pappa?”
Eva snudde seg i senga, vekk fra dette forferdelige som hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere, og måtte ha sovnet, for nå vekket Lea henne med et trist smil.
”Det finnes ingen unnskyldning.”
Og Eva gråt igjen. Lengre enn hun trodde det var mulig å gråte.

Hun tok seg sammen. Mobiliserte det lille hun hadde igjen av styrke, for Jonas’ skyld, tenkte hun. Forakten han hadde vist henne var mer enn hun kunne tåle. Eva skulle ikke være en byrde han trengte å skamme seg over. Om det var Jostein som mesterlig hadde regissert dette møtet, med det tydelige mål at Jonas ikke ville tenke på henne som mamma igjen, følte hun at hun trengte å bevise at hun ikke var det Jostein hadde redusert henne til. Hun var fortsatt der inne et sted, mer enn hun noen gang hadde vært. Hun var mor nå, fortalte hun seg selv. Til tross for alt det andre var hun Jonas’ mor. Hun kunne ikke la Jostein få rett i den brutale beskrivelsen av henne som oppbrukt. Jostein var ikke en konstant. Ingen mennesker var en konstant. Hun måtte tviholde på tanken om at en liten del av det hun hadde vært bestod, og for første gang på flere år skrev hun navnet sitt: Line.

Selv det føltes som et opprør. Hun hadde begynt verdens minste og mest patetiske revolusjon. Line eller Eva? Det ene eller det andre. Biologisk far mot moderne konstrukt. Jostein mot ingenting. Eva mot Line. Hun hadde mistet Jonas, men hadde Jonas mistet henne? Vent å se var ikke et svar hun kunne akseptere. Hun skulle sørge for at sannheten kom frem, og for at Jonas skulle forstå. Om ikke akkurat nå, så ville hun få andre sjanser til å bevise at hun ville bety, og at hun kunne det om hun bare fikk sjansen. Men å legge en plan virket ikke bare håpløst: Eva, nei Line, var også overbevist om at å mislykkes igjen ville bli det endelige nederlaget, hvor galskap ventet på andre siden. Hun var ingenting. Det var det denne prosessen fortalte henne. Ingenting fordi hun alltid kunne bli noe annet, og Jostein, Jostein utnyttet dette til sitt fulle, som om hun var et perverst eksperiment for å se hvor lite et menneske kunne bli, og hvor lite av seg selv det kunne beholde. Hun følte seg senil. Bare ekko igjen der inne. Hvor gammel var hun, igjen?

Jostein overrasket henne. Hun fikk innblikk i Jonas’ liv, og som en ytre observatør ble hun informert om utviklingen hans. Rapportene så ikke ut til å følge noen rytme, og de kom alltid via Lea. Hverken hun eller Jostein nevnte dem for hverandre, for de representerte en våpenhvile så tynnslitt at Line ikke våget å sette den i fare, eller en håndsutstrekning der hånden når som helst kunne strekkes unna bare for å få henne til å falle. Rapporter som ble levert. Det føltes som en sensurert sannhet, for hun kunne se Jonas for seg i denne framgangen som ble beskrevet, forestille seg bilder av sønnen sin der han stadig strakte seg mot neste milestein. Ingenting Jostein ikke forventet, som om Jonas’ talent var som det skulle være, som om disse tegnene som vitnet om en uvanlig begavelse, var på sin plass. Han er min, derfor er han som han er. Jostein strålte poetisk gift. Malurt, men bare til henne. Ord. Om Line nå sa at Jonas var hennes ville nok Jostein ledd, og kommet seg videre med prosjektet med å skape en ny skulptur av henne. For å vise at han kunne. Begunstigelse i form av et nytt ansikt. Så grufullt!

Hun holdt seg rolig. Rolig som en lydig hund, gått oppe i årene, uten andre interesser enn at eieren skulle fortsette å være der, og passe på henne. Ingen snerr lenger. Den tiden var forbi. Ingenting urimelig, eller provoserende. Adferd som var så innarbeidet at alternativet virket umulig. Bryte ut? Jostein var ikke fornøyd før buret ble åpnet og hun fortsatt ble værende i det. En seier uten bismak. Ingen lemmer skulle bites av i forsøket på å bli kvitt en lenke. Stillstand. Tryggheten som lå i å ikke være et menneske lenger,  men fullstendig styrt av en annens vilje. Operasjon for operasjon skrev han denne sannheten. Eva, ingenting. Så hvorfor holde på Line?

Denne vage tilværelsen kunne ikke fortsette, men likevel gjorde den det. Strakk seg ut som et seigt og mårkent strikk. Instituttets vegger. Dokumentasjon. Rekonvalesens. Operasjon. Uendelige variasjoner av disse temaene. Hun ble malt og skulpturert, før hun ble visket ut. Hvorfor holde orden på ukedager, datoer eller en gang årstider? Om hun hadde en fødselsdag, var det den dagen Jostein gjorde sitt første innskjær.

Men det hadde vært en Line. En gang. Hun begynte å fortelle om Line til Lea. Kveld etter kveld satt Lea der og hørte på henne fortelle. Hun visste ikke hvor mye av det hun sa som var sant. Slangen Olav som lo av løgnene hennes, som om de var hysterisk morsomme. Trulsern som var så dum at han var farlig. Hun husket følelsene, for vagt kom de tilbake. De virket mindre smertefulle, som om Jostein hadde tatt smerten fra henne, og erstattet den med dette.
”Du forteller virkelig godt, Eva.”
”Gjør jeg?”
”Jeg bryr meg om Line, kjenner jeg. Hun er kanskje ikke som meg, men jeg forstår henne, på mange måter. Det er erfaringer vi alle har, i større eller mindre grad. Du forstår det, Eva?”
”Og nå?”
”Nå er du her. Jeg vet at du hater Jostein. Du har mange grunner til å hate ham, men du må slutte å tenke på deg selv som et offer. Er det alt du er, Eva?”
”Jeg vet ikke. Jeg tror aldri jeg har visst akkurat det. Jeg tror jeg ble født til å være dette. Ikke et offer, ikke nøyaktig, men født til å følge etter. Født til å ikke klare å ta vare på meg selv, til å la andre definere... alt. Jeg er ingenting, Lea.”
”Det er ikke sant. En gang ville jeg drept for å være deg, vet du. Josteins muse, hvem ville ikke ha vært i den posisjonen?”
”Og nå?”
”En del av meg vil fortsatt være deg, jeg må innrømme det. Ikke smertene dine, eller nederlagene dine, men du er noe helt spesielt, som ingen kan ta fra deg. Jeg håper at denne historien en gang blir din. Historien om Line. Line som ble til Eva. Du er fortsatt deg selv. Uansett hva Jostein, og hva vi tar fra deg, har du beholdt deg selv. Det er ikke så verst.”
”Har jeg det?”
”Jeg tror det. Det kommer uansett ikke til å vare evig.”
”Jeg er snart tredve, Lea.”
”Jeg vet.”
”Hvor lenge tror du at jeg har igjen?”
0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel IV

23/1/2026

0 kommentarer

 
Kirurgens tilbakekomst
De ga henne friheten tilbake. Barnet ble ikke umiddelbart revet fra henne heller. Jonas, som det ble hetende, var det ingenting spesielt med, og narrespillet fortsatte. Eva kunne være en god mor. Hun følte ikke på angst, ikke daglig, og Jostein holdt seg inntil videre tilbake. Og hun tenkte at dette var noe hun kunne bli vant til. Late høstdager med et skrikende vidunder som tilhørte henne, som var av henne. Ikke Josteins, men hennes. Det var illusjonen hun holdt i live, som hun måtte holde i live. Hun kunne ikke minne seg selv på Torulfs eksistens, en mann som alle andre menn nå, og langt vekk fra henne og avkommet, avkommet som hadde fått navnet Jonas av en mann som trodde han var blitt far, og som ville sette jord og himmel i bevegelse hvis forræderiet hennes kom for en dag. Så Eva forsøkte å ikke tenke på hva som kunne skje. Hun satte pris på øyeblikkene, selv når barnet Jonas ikke var som hun ville at et barn skulle være, brutal i sin høylytte gråt på tidspunkt det ikke skulle gråtes, bleier hun forsøkte så godt hun kunne å holde rene slik at ingen av de som hjalp henne med den lille demonen skulle ha et påskudd til å tilnærme seg henne. Barnet skulle ikke bekyttes av andre enn henne. Hun kunne ikke stole på dem, selv ikke Lea. De ønsket kanskje det beste for dem begge, men de var også inntrengere som ikke lot seg jage bort. Josteins inntrengere.

Hun trengte dette. Endelig kunne hun fortape seg i et prosjekt, å verne om den lille og seg selv som om de var en dualitet, selv om det var åpenbart at hun var mor på prøve. Det var det verste. Overvåkningen, og rapportene hun visste at de skrev. Ukentlige, kanskje til og med daglige rapporter om hvorvidt hun egnet seg, hvorvidt hun var den rette til å ta vare på skatten sin. Og hun visste at de to levde sammen på lånt tid, at Jostein når som helst kunne erklære at nok var nok, og oppgavene hennes ville overføres til andre, andre som skulle være mer egnet enn henne selv til å skape grobunn for det som skulle bli Josteins arving. Hun tenkte mye over dette. Hun kjempet med tanker som ikke var spesielt store, men som var viktigere enn hennes tidligere tanker hadde vært. Beskytte, beskytte, beskytte. Men det fantes ingen beskyttelse fra Jostein. Lea kunne kanskje vise forståelse, og barnepikene som stod klare til å hjelpe henne ved det minste tegn til noe uvanlig ønsket kanskje barnets beste, men Jostein var deres herre og mester, alle som en. Akkurat som han eide Eva, selv om halsbåndet hennes føltes lengre enn det tidligere hadde gjort. Jostein virket redd for sønnen sin. Det måtte hun venne seg til å si. Ikke mitt barn, men Josteins. Hvem bryr seg om blod? Barnet var adoptert, selv om premissene var falske. Og snart ville de ta det fra henne.

Det føltes unaturlig. Ikke bare visste hun at hun når som helst kunne miste retten til å være til stede, hun følte at morsrollen var et fag de ventet på at hun skulle stryke i. Lea holdt det skjult for henne i begynnelsen, men etterhvert ble det tydelig at mor og barn skulle skilles ad, ikke når Jonas ville det, men når det var trygt, når det var gunstig, når det var mulig. Hun tenkte på å drepe det, eller true med å drepe seg selv, men umiddelbart gikk det opp for henne at tanken var latterlig. Det fantes ingen løsning på det forutstående dramaet. Hun måtte godta at Jonas ville forsvinne ut av livet hennes. Jonas var ment for større ting enn de innskrumpede brystene hennes.

Rundt henne var det stadige forandringer. Larsen-eiendommen hadde blitt en byggeplass, og stadig strømmet det nye mennesker til. Hun kunne ofte se ut vinduet fra loftet som var blitt hennes sted, og tenke på brikkene der nede, og hvordan de forflyttet seg i forhold til hverandre. Om det var mennesker eller byggemateriale. Og hvor var Jostein i det hele? Hun fikk ikke tydelige svar. Hva kunne være så viktig at han holdt seg unna henne? Hun forsøkte å overbevise seg selv om at han var redd. Redd for henne, redd for farsrollen, redd for barnet. Redd for alt. Dessuten hadde jo Torulf sagt at han var i ferd med å miste seg selv. Det var kanskje svaret. Men den kommende måneden viste at ingenting var lengre fra sannheten.

Jonas var ikke ett år gammel da Jostein annonserte sin egen tilbakekomst. Hun tenkte på et av mantraene hans: Hva du var betydde ingenting. Hva du kunne bli betydde alt. Jostein var der for å forsikre seg om at Jonas skulle bli akkurat det han ønsket. Spørsmålet var om han kunne det. Og selv om Eva fryktet svaret, skulle det vise seg at bekymringen hennes ville motbevises gang etter ganger. Når hun så tilbake på det som fulgte visste hun ikke hva hun skulle tenke. Men hun måtte forsøke å forklare det. Hun kunne ikke tilgi seg selv om hun ikke forsøkte å forstå. I øyeblikket ble hun fanget av frykt og fortvilelse, men for sin egen del måtte hun se tilbake på det som gikk så galt, og hvordan det kunne skje. For fra vinduet sitt så hun det ikke.

Hun ble ikke advart. Jostein var der nå, som om en guddom hadde manifestert seg, og hun var ikke i posisjon til å stille spørsmål ved denne tilstedeværelsen som umiddelbart ga henne bange tanker. Hun trodde ikke det var misunnelse hun følte på. Jostein trodde tross alt at dette var hans avkom, og med denne troen kom også retten til å være der. I begynnelsen prøvde hun å late som ingenting. Jonas utviklet seg stadig, og hun trodde kanskje at Jostein ville dele denne gleden hun selv var en del av. Om han hadde opptrådt som en tosk kunne det bortforklares, og hun visste ikke om det egentlige problemet var skyldfølelsen hennes, som for alvor ble vekket. Hun gjorde sitt beste for å gjøre dette så normalt som at Jonas snart ville lære å gå, og det gjorde han også, å snakke som var noe han tok til seg med en letthet som så ut til å overraske alle andre enn Jostein, og snart begynte han også å leke med gavene Jostein overøste ham med.

Han så ut til å sette spesielt pris på først bankebrettet, og snart kunne barnet sitte i timesvis med puslepill. Jonas likte også å tegne, og lenge før noen fant det naturlig fikk disse tegningene først motiver, og senere noe som kunne minne om perspektiv. Jonas fikk stadig oppmuntring til å fortsette denne utforskningen, og før Eva visste ordet av det ga de ham enkle matematiske spørsmål han løste med letthet. Snart kunne han også lese. Månedene fløy, og før hun visste ordet av det kom beskjeden hun hadde fryktet: Jonas var selvstendig nok til å klare seg uten henne.

Hun visste at det kom fra Jostein. Lea hørtes skyldig ut når hun forklarte Eva at Jonas trengte mer stimulerende omgivelser, som om hun selv ikke var i stand til å fortsette å ta seg av det lille geniet, som Jostein tok til å kalle ham. Jostein var strålende stolt, og selv om Eva visste at han ikke gjorde dette av smålighet, gråt hun tårer over urettferdigheten.
”Jeg får fortsatt lov til å se ham?”
”Jeg vet ikke om det er en god idé.”
”Ikke i helgene en gang?”
”Han trenger rom til å vokse.”
Og Eva forstod at Jonas ville forsvinne fra livet hennes. Den fredfylte tilværelsen hennes ville ta slutt, og bli erstattet med stillstand og ennui, mens Jonas fortsatte å vokse, langt vekk fra henne. Han hadde jo fylt to år. Han forstod mer enn Jostein visste, men forstod han dette? Forstod han hva Jostein gjorde mot henne; og mot ham?
Hun trodde ikke det. Barnet ville forandre seg. Snart ville Jonas knapt huske sin egen mor, låst inne på loftet sitt om ikke fysisk, så av sine egne mentale sperrer. Kanskje det var til det beste.
”Kan vi sove sammen i natt. En siste gang?”
”De er allerede her, klar for å hente ham.”
”Noen minutter da? Jeg vil bare si farvel på en ordentlig måte.”
”Jeg vet ikke om han forstår det uansett. Nei, dere skal få noen minutter.”
Jostein hadde nikket mot Lea, men han virket slettes ikke fornøyd.
”Ikke bruk mer tid enn du må.”

Der tok det slutt. En skrikende Jonas ble ført ut av lekerommet, og snart så Eva bilen med ham kjøre fra vinduet på rommet sitt på instituttet, gjennom tårer som rant i strie strømmer. Det var ikke en slutt, sa hun til seg selv. Hun hadde ikke gjort noe galt heller. Det var Jostein; som så mange ganger før var det Jostein. Jostein som gjorde noe uforståelig, Jostein som viste en ondskap det ikke virket som han selv forstod. Og hun lovet seg selv at hun skulle fortelle ham sannheten. Igjen og igjen. Mot bygde seg opp i henne. Men så sviktet det. Konsekvensene, sa en stemme. Han kommer til å drepe oss. Så dramatisk. Alltid så dramatisk, tenkte hun. Men hun visste at om han ikke gjorde det ville hevnen hans bli like alvorlig. Det var ille nok som det var, men barnet, Jonas kom først. Om hun måtte lide var det som fortjent. Et oppgjør med en løgn som aldri måtte komme for en dag, mellom henne og skjebnen. Hun ble revet i filler av dette, men hun måtte tåle det. For Jonas’ skyld, og kanskje for sin egen. Hun kunne ikke utslette dem begge.

Hun stod ikke opp neste morgen. Lea satt på sengekanten hennes, og prøvde å berolige henne.
”Det måtte jo skje, Eva.”
”Måtte det virkelig det?”
”Du visste hva du var med på.”
”Jeg visste ingenting. Selvfølgelig ville han ikke være barnet mitt for alltid, men nå? Hva var det jeg gjorde feil? Kan du fortelle meg det, Lea? Hva gjorde jeg feil?”
”Du gjorde ingenting feil, Eva. Det var dømt til å skje. Du er ikke personen som skal oppdra Jostein Larsens barn, som skal sørge for at et dynasti har en arving.”
”Ikke?” Hun lo, og forstod at hun måtte høres hysterisk ut.
”Jeg skal gi deg noe som hjelper deg å slappe av.”
Eva nikket. Hun tok pillene Lea ga henne. De påfølgende dagene ble det også piller. Hun trengte dem for å sove. Snart ville ikke Lea gi henne flere. Hun bannet. Hun sverget. Piller fikk hun imidlertid ikke.

Jostein kom tilbake. Hun skrek. Hun truet. Han lo. Lo henne rett opp i ansiktet. Du trenger å forstå at Jonas tilhører meg, Eva. Ikke oss! Meg.”
”Han er min sønn!” Hun var desperat. Ikke så desperat at hun sa sannheten, selv ikke nå.
”Jonas har det utmerket der han er nå.”
”Han savner meg. Selvfølgelig savner han meg. Du er en løgner, Jostein. Du lyver meg rett opp i ansiktet.”
”Jeg har aldri løyet til deg, det vet du godt. Hvert eneste inngrep jeg har gjort er en sannhet. Sannhet skrevet på kroppen din. Sannhet. Ansiktet ditt er sannhet. Kroppen din er sannhet. Du ga meg Jonas. Jeg trodde ingen kunne gi meg ham, gudene skal vite at jeg prøvde, men det var deg, Eva, det viste seg at det måtte være deg. Prototypen min. Selvfølgelig måtte det være slik. Det er nærmest poetisk. Du fullbyrdet meg. Det kan du trøste deg med. Du ga meg barnet. Og jeg: Jeg skal forme ham. Jonas Larsen, i mitt bilde.”
”Jeg hater deg.”
”Hva sa du?”
”Jeg sa at jeg hater deg.”
”Godt. Du trenger noen å hate. Alle mennesker gjør det. Men det er ikke derfor jeg er her. Jeg har bestemt at det trengs en forandring. Du, Eva, trenger forandring.” Han lo brutalt. “Det er nok drama fra deg nå. La oss begynne igjen, hva? La oss gjøre deg til den beste versjonen av deg selv. Det trenger du nå.”
”Det mener du ikke.” Eva følte ikke det han sa, men hun følte kulde. Det var som om selve rommet formet istapper foran øynene hennes. Hengende og stikkende istapper som vokste seg lengre.
”Jeg mener det så definitivt. Jeg mener det mer enn noen gang. Du er og blir musen min, tross alt. Jeg vet ikke om noen som kan bære ansiktene mine som deg.”
”Hva mener du?”
I stillhet, og med hevet hode. Så rett i en rygg som er så brukket. Du sier ikke nei, for det ordet kjenner du ikke. Og du trenger ikke å si ja heller. Du bare vet: Vet at det skjer. Og godtar at det må gjøre det.”
0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel III

16/1/2026

0 kommentarer

 
Det største i verden
Akkurat hva som gikk galt på Kablana den tredje ble ikke tydelig i ukene etter seansen. Sjamanen hadde utnevnt Jostein til profet, det virket sirkelen hans enige om, men de som ikke var til stede under sjamanens åpenbaring og illebefinnende fant situasjonen mer enn suspekt. Det hjalp ingen at sjamanens liv ikke ble reddet. Øynene viste seg å ha en enkel forklaring, og det var sterke indisier på at sjamanen ble forgiftet før han gikk på scenen. Om han var klar over det selv var et spørsmål som ble møtt med en viss allmenn interesse, men Jostein var enten en langt bedre skuespiller enn Eva så langt hadde trodd, eller ulykkelig uvitende om hva som lå bak denne hendelsen som viste seg å forme ham umiddelbart.

”Selvfølgelig er jeg ikke Lakas’ profet. Hva skal Lakas med en profet som knapt er kjent med Batanis kulter?”
Eva gjorde sitt beste for å påvirke ham i samme retning, men hun ble mer og mer overbevist om at hun var den eneste. Og allerede etter noen dager begynte Jostein for alvor å sette seg inn i Lakas-kulten.
”Batanis ambassade delte ikke Josteins entusiasme. Hvem var denne sjamanen? Undersøkelser ble gjort. Møter ble holdt. Det viste seg at han hadde en viss oppslutning i lavere samfunnslag i Batani, men de fleste som betydde noe på Innsiden såvel som i Batani var enige om at det hele var et narrespill som ikke hadde gått etter planen. Sjamanen hadde tatt en overdose bark, og latt seg rive med i en fantasi som var ment til å fremme ham selv. Hendelsen var ikke bare teologisk suspekt: Den virket direkte opportunistisk.

Det var imidlertid så langt man kom med offisielle undersøkelser fra Batanisk hold. I det minste var det Evas beste tolkning av den såkalte seansen med en tross alt uviktig sjaman, som hadde kommet ut av kontroll. Jostein virket først å ta til seg denne forklaringen, men etter hvert som Eva fortsatte å motsette seg ritualets visstnok befruktende kraft, virket det som at Jostein fortsatte sin spirituelle søken. Først utenfor hjemmet, men etterhvert som han ble mer ukontrollert ble hjemmet deres fylt opp av ulike åndelige personligheter og veiledere, samtidig som det Eva følte var en virkelig kult tok form. Det fantes ikke noen liturgisk filosofi hun kjente igjen fra Lakas-kulten: Selv om Eva så tydelige tegn til at Josteins nye religion hadde sitt utspring i Bataniske tradisjoner, og da spesielt barkens egenskaper som rusmiddel, var Josteins tolkning i langt større grad en visuell forestilling med sterke hedonistiske aspekter. Hun tok aldri direkte del i orgiene, ei heller valgte Jostein å gjøre det, men hun hadde snart sett mer av menneskekroppen utfolde seg enn hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre. Noen ganger lo hun av forestillingene, som ledet mange av Josteins nye disipler til å mislike henne til mannen hennes store fornøyelse. Snart ble det også kjedelig.
 
Larsen-boligen ble i korte trekk et livlig hjem, og et hun valgte å forlate for godt. Jostein hadde ingen innvendinger, og så lenge hun viste sin tilstedeværelse hver lørdag fortsatte livet hennes relativt upåvirket av kultens utskeielser. For Jostein var det annerledes. Eva ignorerte den eksentrike oppførselen hans, og de fortsatte med å bruke tid sammen. Det var først når hun forstod at presset rundt Jostein var i ferd med å utgjøre en fare for henne, at hun igjen tok opp temaet som var så betent at det knapt kunne berøres med Torulf.
”Mitt eneste forslag er at jeg gjør det.”
Eva forstod først ikke hva hun hørte. Når det gikk opp for henne hva Torulf foreslo ble hun først sint, men dette sinnet var allerede neste gang de møttes blitt til lettelse.
”Ja, det er det tryggeste.”
”Jeg håper at du forstår hva vi begir oss ut på.”
”Du trenger ikke å forsvare deg. Jeg forstår utmerket godt. Du kan gjøre det akkurat som du vil.”
”Du trenger ikke å...”
”Jeg bryr meg ikke. Jostein eier meg ikke, ikke egentlig. For første gang, kanskje for eneste gang, gjør jeg et valg.”
”Det trenger ikke en gang å være meg.”
”Det er like greit at det er deg.”
Torulf endte opp med å føre et objekt inn i henne, og sprøyte arvestoffet sitt hjem. De møttes senere, men han avtrådte snart som hennes personlige lege på egen oppfordring. Og snart begynte Eva å merke at hun hadde noe som vokste inne i seg.

Jostein mottok beskjeden med en lettelse som grenset mot det latterlige. Kanskje var grunnen til at Eva opplevde det sånn at hun kjente til sakens omstendigheter, men hun prøvde å presse fram noen tårer for syns skyld.
“Jeg er så glad, Jostein. Glad for oss.”
“Lakas. Det må være Lakas. Endelig har jeg vist meg verdig. Endelig er det slutt.”
”Ja.” Eva forstod ikke hva Jostein mente, men måtte si seg enig i denne betraktningen. Det hun undret seg over var hva som skulle skje nå.
“Endelig er jeg fri.”

Frihet. Eva forstod ikke hva det innebar for henne selv, men Jostein måtte ha tolket ordet på en langt mer kreativ måte enn hun kunne se for seg at var mulig. Eva skulle beskyttes, mer enn noensinne, og ble snart fortalt at for henne var det eneste trygge stedet instituttet.
”Jeg har mange fiender. Flere enn før. Det er ikke bare Jørgen Evensen som kritiserer meg åpent nå. Mange jeg trodde var mine har snudd meg ryggen. Og det tiskes og hviskes. De er misunnelige. Nei, de er redde. Redde for forandring. Selv når det er nødvendig er de redde og smålige. De vet hva jeg har gjort for dem. De vet at dette bare er begynnelsen. Men de er som er med meg skal høste fruktene.”
Det virket som Jostein brukte tiden sin på alt annet enn fortsettelsen, men Eva visste å ikke nøre opp om ham når han begynte denne fablingen.
”Det er ikke som at jeg låser deg inne.”
Det var før. Mye hadde forandret seg siden da. Ingenting hadde forandret seg siden da.
”Det eneste jeg ønsker for dere er at dere er trygge.”
”Dere?”
”Du og barnet.”
Hun tenkte ikke på barnet slik. Det var en byrde hun måtte bære med hevet hode, sønn ikke bare av Torulf, men av løgn og forræderi. Hva ville Jostein sagt hvis han visste. Hva ville han ha gjort? Han ville aldri få vite det: For Torulf hadde signert sin egen dødsdom, og gitt den til henne for oppbevaring. Hun visste ikke hva Jostein ville gjøre mot henne hvis sannheten kom for en dag, men de kom neppe til å henge på kors ved siden av hverandre.

Tilbake til instituttet. Tilbake til gangene og rommene som bare var vage minner om en tid som for henne var fylt med minner hun hadde sortert vekk, men som nå kom tilbake til henne som om det ikke var hun selv som hadde opplevd disse årene, iallfall føltes det som år, hvor hun hadde tatt sin nye form. Hun var for dyrebar til selv å ha den begrensede friheten Larsen-eiendommen ga henne. Løgnen føltes mer meningsløs, men det var for sent å snu. Og hun tenkte at Torulf måtte ha visst at det var dette som kom til å bli utfallet. Hun visste ikke hva hun tenkte om det. Hun kunne forsøke å hate ham. Men hun følte at hat var det nok av i henne. Hat rettet mot ingenting. De gjorde som de måtte med henne: skremmende forutsigbare var disse menneskene. Skremmende forutsigbare i sin egoisme, og med sine oppblåste tanker om seg selv viste de ingen hensyn. Hvor mange måneder kostet de henne denne gangen? Et svangerskap. Og barnet? Hvor lenge forpliktet hun seg til å ta seg av det? Tanker. Alltid nye tanker. Varianter av det som ventet henne, som gikk mot uendeligheten. Eva tenkte på hva hun hadde forutsett av livet sitt, og kom fram til at det eneste hun hadde hatt rett i var at hun ville forbli et offer. Ingen av mulighetene som hadde åpenbart seg for henne hadde hun lagt merke til en gang. De hadde kanskje eksistert, men hun hadde ikke grepet en eneste av dem. I det minste ikke før nå. Et barn som ikke ville bli ektefødt: Som ikke en gang føltes ekte enda. Kroppen hennes ville kanskje ha det, men med seg selv visste hun ikke. En mann som var i ferd med å bli gal skulle ta vare på hennes avkom. Avskyelig ord, avkom. Derfor var det også passende.

Hun var virkelig tilbake. Hun følte veggene rundt seg trekke seg sammen der hun satt i kantinen, sammen med Lea, og pirket i en kyllingsalat. Lea hadde ingenting å si til henne, selv om hun prøvde å være høflig. Eva... godt å se deg igjen... hvordan går det... jeg hører at... livet ditt... fleste misunne... Så fragmentert. Eva nikket. Hun hadde ingen spørsmål til Lea, ikke gode og ikke dårlige. Hun var her igjen. Det føltes nok å konstatere. Sander var ikke her. Hun husket lyset hans, og tenkte at hun egentlig ikke savnet ham heller. Lyst hår. Lys stemme. Hun ville ikke ha mer lys. Etter at maten var borte, mat skulle alltid bort, reiste hun seg. Allerede mer forsiktig. Bevegelsene hennes føltes allerede dekket av en seig masse, som stadig bevegde seg oppover, og snart skulle dekke henne helt. Hun håpet at de lot henne drukne til slutt, drukne i denne tilfredsheten som var kommet med graviditeten, og at følelsen av å være i live ikke skulle komme tilbake. Hun var et fartøy, eller et lukket skrin. Et halvt år til med dette, og hun visste ikke hva hun ville gjenstå som. Mennesket var en fabrikk, og denne fabrikken hadde en enkel funksjon nå: Noe skulle komme ut på den andre siden. Materiale inn. Produkt ut. Barnet hennes. Barnet til en mann hun knapt kjente, og som hun aldri kom til å kjenne bedre. Hun hatet seg selv for de de hadde gjort.

Hun vokste. Vokste virkelig. Mer enn hun hadde forestilt seg at hun kunne vokse. Det føltes underlig å være en av dem som vokste, en av dem hun hadde sett så mange ganger uten å tenke på at hun ville ende opp på samme sted. Umulig, hadde hun fortalt seg selv så lenge. Aldri jeg. Som om hun markerte en avstand mellom seg selv og de andre, menneskedyrene. Hva skjedde med hunden hun og Jostein hadde snakket om? Ikke trygt å ha den her, når hun var som hun var. Hun tenkte på graviditet som en eufemisme. Latterlig. Og naturlig. Hun ventet på noe naturlig. En åpenbaring. En gave. Solen skinte på henne og Jostein. Men ingen gratulerte henne. Ingen besøkte henne. Selv Jostein holdt seg unna henne, som om den sarte skapningen som vokste i henne var et under som kunne gå i oppløsning hvis han viste seg. Denne tomme tiden, denne fredens tid. Ikke for henne. Ikke denne gang.

Og barnet kom senere. Det kom uten komplikasjoner. Sunt. Velformet. Farløst. Jostein, til stede under fødselen. En gutt, som om de ikke allerede visste det. “Jonas”, sa Jostein.” Han heter Jonas. Hun hadde ikke energi til å nikke.
0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel II

9/1/2026

0 kommentarer

 
Et utfall
Eva stolte umiddelbart på Torulf. Mannen virket som et trygt individ, fra håndtrykket han møtte henne med. Det forsiktige smilet kombinert med flakkende øyne fikk ham til å virke både ung og gammel, selv om hun ikke ville beskrevet ham som noen av delene. Han var udefinert middelaldrende, atletisk og med rødlig hår. Det siste var uvanlig i seg selv. Samtalen ble innledet med høfligheter og spørsmål om generell helse, hvor han henvendte seg tydelig til henne. Da samtalen ble mer personlig virket han tydelig nervøs.  
 ”Jeg hadde satt pris på om du viste en viss diskresjon, og ikke lar dette temaet forlate rommet. Det hadde nok vært best om det ikke ble en sak. Som du snart vil forstå er dette ikke noe du nevner for Jostein. Ikke bruk det mot ham, og ikke lat som at du vet noe han ikke vet. Det er et ytterst delikat tema for hans del. Du burde vite det, og du kommer jo til å forstå det før eller siden.  At jeg nevner det nå: Det kan spare oss begge for mye. La oss si det slik. Og om jeg har lært noe så er det at det er bedre å vite. Du virker som en realist, Eva. Nå som premissene er satt:”
Hun følte at den tristeste konspirasjonen i hele verden ville utfolde seg rundt disse ordene, for de traff henne som et lynnedslag.
”Jostein er steril.”
”Hva mener du?”
”Han er ikke i stand til å få barn.”
”Men han sa jo at jeg...”
”Han forstår det ikke. Tar det ikke innover seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har hatt disse samtalene med ham, men det har vist seg å være et betent tema. Du er ikke den eneste. Jeg finner det ikke spesielt sannsynlig at du er den siste som må gå gjennom denne galskapen. Han nekter å gi slipp på denne fantasien. Det er det reneste sludder, selvfølgelig. Ingen menn kan kontrollere sin egen fruktbarhet. Det har vi nok eksempler på.”
”Men han er jo lege.”
”Det er en sannhet i det.”
”Sier du at Jostein ikke er lege?”
”Nei.” Torulf lo nå. En pinlig, kanskje panisk latter. “Jeg sier at Jostein ikke henger helt sammen lenger. Denne sykelige opptattheten han viser for Thomas Evensen. Disse ritualene han har begynt å sverge til. Sjamanene er det siste. Han er i ferd med å bli gal, Eva. Det er sannheten. Det er noe ved ham som ikke henger sammen. Kanskje det aldri gjorde det. Men lege, det er han definitivt fortsatt. Har du ikke lagt merke til det? Han er ukontrollert. På grensen til paranoid. Jeg vet ikke om han hører stemmer enda, men jeg kan love deg at han vil gjøre det snart hvis vi ikke medisinerer ham. Og han nekter selvfølgelig. Har du sett Jostein nekte for noe? Det hjelper ikke at han er inne i sin beste kreative periode. Det er mange som har noe å tjene på at Jostein fortsetter arbeidet sitt. Jeg vet at han har stengt deg inne, Eva. På mer enn en måte. Jostein er ikke lenger en del av Krut-konsernet. Humanitas er det vi heter nå. Han jobber med det han gjør best. Med det som førte til deg. Men selv jeg synes at det han gjør nå, at de retningslinjene han følger, er uetiske. Uetiske er den peneste måten å si det på. Eksperimentene hans er... om det var noen som helst andre hadde de vært låst inne for lenge siden. Men konsernet, vi tjener penger som aldri før. Du forstår selvfølgelig ikke, men vi lever i en annen tid nå. Humanitas’ tid.
”Hva mener du? Det nye mennesket?”
”Humanitas. De siste årene. Jeg tror ingen hadde forutsett at markedet skulle eksplodere på denne måten. Selv ikke Jostein så dette komme. Og ikke bare det: Mulighetene som skulle vise seg. Jostein åpnet en kiste, og vi må bare forholde oss til innholdet.” Torulf Gran trakk opp ermet. “Vet du hva dette betyr?”
En tatovering? Et merke? Hun ristet på hodet.
”For det første betyr det at jeg er trygg. Dette er det de kaller en strekkode. Under huden min ligger det en brikke med den samme informasjonen. Informasjon som kontinuerlig oppdateres. Det blir din tur snart, Eva. Alle har slike brikker nå. Jeg vet ikke hvordan det er på Utsiden, men å ha denne brikken er bedre enn alternativet. Det er ikke bare overvåkelse. Det ble nærmest en nødvendighet. Det løste problemet med folk som forsøkte å forkle seg med de samme operasjonene som Jostein gjorde banebrytende arbeid innenfor. Og det åpnet veien for det hierarkiet han ønsket å innføre. Tenk deg at mennesker som deg ble en realistisk mulighet. Noen måneder i rehabilitering, og det er på ingen måte billig, men vi er allerede der at kosmetiske, vel, Jostein kaller dem estetiske operasjoner, ikke bare er mote. Det kan bli en nødvendighet. Ikke for folk flest. Ingen bryr seg om folk flest. Men på toppen av toppen, jeg vet ikke om jeg skal kalle det mote, eller om det en gang er moderne: Det er en skremmende utvikling, så mye er sikkert. Så disse tatoveringene. Disse kodebrikkene. Det er for å vise at du er den autentiske versjonen. Thomas Evensen har forsøkt å holde igjen. Jeg har ikke mye positivt å si om hvalrossen, men han har i det minste forstått galskapen i dette. Og Jostein? Jostein fortsetter. Selv denne hunden du ønsker deg vil han modifisere. Det blir sikkert en trend, det også. Men tilbake til Jostein. Han er ikke riktig lenger. De gir han det han ønsker seg for at han skal fortsette med eksperimentene sine, men han har ingen reell innflytelse. Kanskje han aldri hadde det. Denne diplomatiske reisen hans, for eksempel. En viktig person kan ikke ta seg slike friheter. Og rett etter at de slapp ham inn i konsernet. Nei, Jostein er bare et leketøy for Kruts gamle allierte. Den eneste han har reell makt over er mennesker som deg.”
Hun følte seg ikke en gang fornærmet. “Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte, men det var det man sa.
”Vi kan hoppe over deler av de medisinske undersøkelsene. Men du må jo bli vant til dette, så det er kanskje like greit at vi går gjennom dem. Har du blitt undersøkt før? Hva er det jeg sier?” Han smilte nervøst.
”Ikke siden instituttet.”
Da er det uansett på tide. Vi kan jo begynne med at du legger deg ned på sengen.”

Ingenting av dette føltes som en åpenbaring, kanskje fordi Eva fortsatt ikke så at det ville påvirke henne, eller hvordan det ville gjøre det. Det var selvfølgelig ingenting galt med henne. Det var det Toralf hadde sagt. Om hun ikke tjente andre funksjoner, så var hun en kvinne. Hun og Jostein kunne pule av hjertens lyst uten at det ville forandre noe. Hun var ikke egentlig bekymret heller. Dette snakket om galskap. Om noe var det en fordel. Hun tenkte på et liv uten Jostein, et trygt liv som var som livet hadde vært, men med flere muligheter. Muligheter? Tanken skremte henne. Hva var muligheter? Hun kjente ikke Innsiden. Faktisk hadde hun sett mer av Akasinera og Batani enn av Innsiden, av stedet hun hadde bodd i siden de slapp henne ut av instituttet. Det første hun skulle gjøre var å spørre om tatoveringen, og denne brikken som gjorde at Torulf følte seg trygg. Hun visste jo ingenting, tenkte hun nå. Hun visste mindre enn hun gjorde som barn. Der hun en gang hadde vært rådvill, forstod hun nå at hun hadde slått seg til ro med rådvillheten, uten å tenke over det. Hennes verden av trening, av underholdning som hun bare vagt satte pris på, måtte godkjennes av hennes herre og mester, som med Torulfs ord ikke en gang var frisk lenger. Om han noensinne hadde vært det.

”Jeg har snakket med Torulf. Resultatet fra undersøkelsene er lovende, og jeg må si meg enig med ham i det. Ikke mitt felt, men Torulf var alltid dyktig. Han vil se deg igjen neste uke. For å gå gjennom resultatene. Det er alltid rom for forbedringer. Om det ikke var for det røde håret hadde jeg løftet ham høyere opp. Rødt hår, på en mann som ham. Vi er ikke alle like heldige her i verden. Han kunne ha nådd langt.”
”Jeg likte ham.”
”Han er en vanskelig mann å mislike. Nei, Torulf forblir der han er. Den nye sjamanen er lovende også. Ikke like profesjonell, selvfølgelig, men han er inne på det. Jeg har ikke utforsket det spirituelle nok. Det kan jo være at det finnes visdom der jeg ikke har satt meg inn i. Ritualene hans har vist seg å være litt av noen forestillinger. Kanskje det er det jeg trenger. Du må møte ham snart. Fra Batani. De har utforsket åndelighet langt mer enn vi har. Sinnets kraft. Mønstre i mønstre. Det er en grunn til at de lyktes mens Akasinera ble til en søppelplass. Jeg tror selvfølgelig ikke på de mer magiske aspektene, men det ligger en kraft i disse ritualene og seremoniene, det er åpenbart. Neste gang blir du kanskje med?”
Hun tenkte seg om. Et avbrekk. Hvor ille kunne det bli?
”Det høres spennende ut.”
Jostein virket overrasket. Spennende. Hadde hun brukt det ordet før i en hvilken som helst sammenheng? Han gjennomskuet ikke denne falske entusiasmen for han svarte.
”Du overrasker meg stadig, Eva. Du trenger jo ikke bli med for min del.”
”Nei, det var ikke det jeg mente. Det blir godt å komme seg ut litt. Oppleve noe annet.”
”Vi inviterer dem selvfølgelig hit.”
Eva visste ikke hvorfor hun følte seg overrasket.

Jostein hadde imidlertid dårlig tid med å få denne sjamanen på besøk. Det viste seg at han ikke bare hadde en ekvipasje, men at flere fra Josteins sirkel hadde blitt trukket mot denne mystikeren, og om de fulgte Jostein inn i magiens univers, eller om det var de som hadde ledet ham dit, var noen av dem invitert på fredag, en dag som ifølge sjamanen skulle representere frukbarhet gjennom fantasi. Eva var ikke sikker på om det var datoen eller ukedagen som hadde disse aspektene ved seg, men kom fram til at det var ubetydelig. Jostein overrasket henne med å si det samme.
“Noen ganger føles det nesten som astrologi.” Eva var ikke kjent med ordets betydning, selv om hun hadde hørt det før. En spåkones humbug. Sannhet skrevet i blod. Åpenbaringer tok mange former, og hun trodde ikke på noen av dem.

Det viste seg å ligne på det hun tenkte på som en seanse. Ordet fikk umiddelbart betydning i stuen deres, gjort mer intim for anledningen. Å dra for mørke gardiner kunne forandre et rom helt. Gjestene virket framtredende der de andektig kom inn, en etter en, staselig kledt som publikum for en ekslusiv opptreden. En liten gruppe av ukjente fjes, sittede bak henne som om hun var den nærmeste pårørende i en begravelse. Andektig stemning. Seremonien, eller seansen, ble innledet med to trommende menn som kom inn i stuen, med sjamanen, en glattbarbert Bataner i en kjortel hun kjente fra Batani, staset opp med mønstre og glass som utga seg for å være juveler. Hodet hans var bøyd, som om en av Batanis generaler våket over ham. Sjamanen var høyere enn henne, atletisk uten å være muskuløs, som en skapning klippet ut av et panteon. Han messet til trommene, uforståelige ord som gikk fra det lyse til det mer og mer gutturale. Vagt humoristisk i begynnelsen, men snart ble hun trukket mot ham, mot den høyreiste alvorligheten hans. Hun skjønte at de hadde begynt å brenne bark, for den karakteristiske lukten spredte seg og gjorde henne ør. Trommingen stoppet plutselig, og det føltes som et punktum som understreket at neste setning var på vei. Sjamanen løftet hodet. Øynene hans lyste grønt mot dem, og hun kunne føle spenningen i Josteins hånd, som hun helt hadde glemt at hadde funnet hennes.

”Lakas, den høybårne
Herre over oss som er levende
Frykt døden, som han beskytter oss fra
Det endelige punktum
La oss ta del i din evighet
Lakas av elementene
Vern oss fra natten
”Lakas, o Lakas”
 
“Lakas disipler! Dagen er her. Kablana, den tredje! Dagen er her. Din dag, som alle dager er dine. Gi oss dine føringer, o Lakas. Del sannheten med oss. Hvordan skal vi tjene deg? Hvordan skal Innsiden tjene deg? Jeg som er din disippel, o Lakas, hengir meg til deg. Gi meg din åpenbaring, o Lakas, slik at vi forstår din vilje. Gi oss svarene dine, o Lakas, slik at vi kan etterfølge dem.”
”La det spire. La det spire. La det spire.”
”Lakas, o Lakas.”
”Gi oss din fruktbarhet.”
”Lakas, o Lakas.”
”Før slekten videre.”
”Lakas, o Lakas.”
”Led oss til sannheten.”
”Lakas, o Lakas.”
Og sjamanens øyne ble røde.
”Mine disipler. Lakas taler. Lakas former mine ord. Jostein Larsen, Lakas’ disippel. Jeg elsker deg. Jeg opphøyer deg. Jeg gir deg fruktbarhet. Som du elsker meg elsker jeg deg. Jeg gir deg navnet Etheros. Jeg gir deg navnet Siros. Jeg hever deg over de dødelige. Det er mitt budskap. Jeg beskytter deg fra demonene som forakter alt levende. Jeg gir deg fruktbarhet. Jeg gir deg kraften til å lede i mitt navn. Jeg gir deg makt over mine disipler. Min vilje er din vilje.”
Sjamanen falt sammen. Reiste seg ikke. Reiste seg fortsatt ikke. Så begynte kroppen hans å skjelve. Først forsiktig, som om han var et løv i vinden. Snart i kramper. Jostein reiste seg, sjokkert. “Hjelp ham! Noe er galt. Hjelp ham nå.” Og Torulf reiste seg fra den lille forsamlingen. Han løp mot den navnløse sjamanen. Bøyde seg over ham.
”Vi trenger en ambulanse!”
Eva ble ført ut med de andre gjestene, mens Jostein ble stående igjen. Han virket forvirret: som om det hadde gått strøm gjennom ham, og han enda ikke hadde funnet tilbake til seg selv.
”Hva er det som skjer, Torulf? Jeg skjønner ikke hva som skjer.”
Det var først da lyset ble slått på, og Eva så hvor blek Jostein var, at hun begynte å ta situasjonen inn over seg. Jostein hadde så godt som blitt erklært en profet.
0 kommentarer
<<Tidligere

    Author

    Tonny Albrigtsen, nordnorsk litteraturnerd med hang til absolutte påstander og sort-hvit-tenking.

    Fra fortiden

    oktober 2026
    august 2026
    juni 2026
    februar 2026
    januar 2026
    desember 2025
    november 2025
    oktober 2025
    september 2025
    august 2025
    juli 2025
    juni 2025
    Kan 2025
    mars 2025
    februar 2025

    Typer:

    Alle
    Fiksjon
    Innsiden
    Roman
    Vårens Skjønnhet

Proudly powered by Weebly