Avkastning og profitt
Hun leste ikke rapportene om seg selv, men det gjorde de som satt rundt henne nå. En suksess. Hun var en suksess. Eva Larsen var ikke bare en vare som kunne selges, men et investeringsobjekt for disse mennene, og hun spurte seg selv om det alltid var menn som investerte. Hun forstod seg ikke på investeringer, men nå lærte hun at å investere i Eva Larsen gikk over all forventning.
”Hvis vi ser på tallene.”
Hun visste at ingen regnet med at hun forstod noe. Josteins allierte ignorerte henne som best de kunne, men det viste seg å være utfordrende nok for mange av dem. Hun kjente igjen to ansikter, og det var også de som holdt øynene sine mest for seg selv. Leger fra instituttet i administrative posisjoner, som tidligere hadde kritisert Josteins etiske linje.
"Når vi ser på prosjektet ditt, som helhet, har det noen umiddelbare svakheter: For det første er ikke instituttet interessert i å kommersialisere denne formen for estetiske operasjoner på det nåværende stadium. Eva er det første kasuset vårt, og vi er fortsatt usikre på ettervirkningene av operasjonen. De etiske bekymringene vi hadde da du begynte prosjektet kunne settes til side fordi hun kom utenfra, men å tro at du skal kunne få en stadig strøm av utenforborgere for å forbedre og utvikle metoden bryter med intensjonen bak prosjektet. Om du i tillegg ønsker å videreføre denne blinde jakten på skjønnhet, gjennom andre prosjekter, kan ikke instituttet gå god for deg lenger."
"Jeg har ikke noe behov for at dere finansierer meg eller mine prosjekter lenger. Det jeg ber om er ganske enkelt at vi fortsetter samarbeidet. Dere har helt rett i at virksomheten min vil by på etiske utfordringer framover. Jeg har aldri holdt noe skjult for dere der. Eva var og er et unntak. Jeg ber heller ikke om noen direkte støtte. Etter i går kan dere umulig ønske å svarteliste meg lenger. Om vi ser på nedslagskraften allerede nå, og på entusiasmen Eva og forbedringene mine har skapt, er det ingen grunn til å tviholde på tanken om at vi skal fortsette å tilby denne formen for estetisk behandling bare i gitte tilfeller."
"Jeg ser at metoden har stor kommersiell verdi, men som sagt har vi store etiske betenkeligheter på dette stadiet. Vi ønsker ikke å svarteliste deg. Vi ber bare om at du utsetter alle former for kommersiell virksomhet til rådet har gjort en grundig gjennomgang av bivirkninger, psykologiske ettervirkninger, og at vi får en bedre forståelse av forbedringene dine som helhet. Dette handler ikke om at vi ønsker å ta fra deg patentene du allerede besitter, men vi ber om forståelse for at instituttet også ønsker å utforske metodene dine videre.
"Her må jeg påpeke at dere trår på farlig grunn. Jeg er ikke villig til å se nyvinningene mine hindret av manglende kunnskap om inngrepene vi gjorde på Eva. Alle former for forskning på dette området skal være under meg.
"Vi er imponerte over jobben du har gjort, Jostein, så du må ikke misforstå. Vi ber om at du utsetter kommersialisering, og at instituttet kan fortsette forskningen på området uhindret. Det finnes et kompromiss her.
"Jeg er villig til å utsette etableringen av et privat foretakende til etter reisen. Når det gjelder bruk av forskningen min krever jeg fortsatt at dere ikke bruker eller krever innsyn i mine patenter med mindre dere har skriftlig samtykke fra meg."
"Jeg tror det er det beste vi kan få til akkurat nå. Du lover at du kommer til å gjøre en ny vurdering når du … dere er tilbake?
"Selvfølgelig."
Papirer ble raslet med, og pakket sammen. Jostein ble sittende igjen med forsamlingen sin, og begynte forsiktig.
”Som dere akkurat hørte er det ikke noen umiddelbar fare for at prosjektet blir lagt på is. Jeg mener at å reise nå er svært gunstig, utviklingen tatt i betraktning, og jeg ser ingen grunn til at Terje ikke kan fortsette å ha administrativt ansvar over Kruts forretninger.”
”Men vi er i en overgangsfase. All logikk tilsier at du som ny hovedinvestor blir værende og tar deg av de umiddelbare ringvirkningene av denne nye satsningen. Vi pøser inn milliarder i dette prosjektet. Om det så langt har gått over all forventning, er det ingen garanti. Vi har flyttet store deler av likviditeten vår over i eksperimentell vitenskap. Dette er noe styret ikke er spesielt kjent med, og vi er usikre på om å gå inn med slike midler utelukkende på et feilt er konstruktivt for den videre utviklingen.
”Det vi glemmer da er at vi står ovenfor ikke bare en lukrativ virksomhet, men en virksomhet der vi vil ha monopol i en tid fremover. Jeg trenger ikke å overbevise dere, men Krut har gått inn i en ny tidsalder. Dere kan selvsagt velge om dere vil bli med på denne eventyrlige sjansen til å forandre verden, og jeg lover dere at overskuddet vil nå nye høyder hvis dere stoler på at jeg tar de riktige avgjørelsene fremover. Skjønnhet er ikke en ny bransje.”
”Du har selvfølgelig det siste ordet her, Jostein.”
”Da foreslår jeg at Terje fortsetter med å styre Krut investeringer over de neste månedene. Er det noen uenighet om det?”

"Det kunne gått mye verre. Det er kanskje en viss skepsis, men du er et ubeskrevet blad, Jostein.” Terje Blunk så forsikrende på Jostein, før han kastet et blikk på Eva som hun kvalte umiddelbart. Hold deg langt unna meg.
"Du sitter på et gullegg her, Jostein. Alle vil ha en bit." Blunk hadde tydeligvis ikke gitt helt opp. “Hva tenker du, Eva?”
”Ja, hva tenker du Eva?” Jostein virket oppgitt, og Eva forstod at sarkasmen ikke var rettet mot Terje, men mot henne. Terje Blunk burde visst bedre enn å prøve å involvere henne i samtalen. Det var ingen klør der. Bare kald visshet om at forsøket på å finne ut av hva Eva mente skulle kveles ved fødselen. “Eva har viktigere ting å tenke på enn hva nå enn dette er.”
”Jeg mente ikke å anta noe om hvorfor Eva er her i dag.”
Ikke for at du skal se på meg, Terje Blunk. Det kan jeg si med sikkerhet.
”Så la være. Dere har kanskje ikke hilst ordentlig. Vel, dette er min kone Eva. Rekk ham hånden, Eva.”
Hun likte ikke håndtrykket. Terje selv var for anonym til at hun orket å tenke på ham i det hele tatt. Middelaldrende, med en tupé som ikke hjalp det runde ansiktet hans.
”Med det ute av verden kan vi kanskje snakke om viktigere ting. Ting du har noe med.”

Eva brydde seg lite om finans og mindre om Josteins posisjon i styret. Hun brydde seg overhodet ikke om Terje Blunk, forstod hun nå, en mann som måtte like å høre seg selv snakke. Jostein hadde resignert til den stadige strømmen av ord, og så ut til å kjede seg der han lot de lange fingrene sine trampe en takt på styrebordet, men til slutt unnskyldte han seg. Eva fikk med seg et nytt håndtrykk på veien, og priset seg lykkelig over at Jostein ikke hadde oppgradert sin stedsfortreder til klemme-materiale. Utenfor styrerommet ventet Espen Berntsen, en kollega ved instituttet Eva nesten likte. Det var i seg selv et faretegn, og hvis Jostein la merke til det visste hun ikke om Espen ville bli med den på reisen likevel. En betrodd kollega, forsikret Jostein henne, men ordene var ment for Espen som forsøkte å bevise dem ved å la være å se på henne så langt det var mulig. Ekvipasjen deres var i stor grad ubeskrevet, og hun visste ikke hva hun skulle regne med fra de andre utvalgte. Et lite medieapparat, Sander og kanskje en kollega av ham. Nå Espen. Hun tenkte at om hun kunne velge, så hadde Lea vært en av dem som ble med, men hun hadde ikke sett henne siden hun forlot instituttet. Så snart hun kom inn på reisen, kriblet det i henne. Det var ikke en god kribling. Hun tenkte på det som om strømledninger var festet til henne, klare til å gi henne sjokk når en usynlig regissør ønsket det, og med disse sjokkene kom halvt bearbeidede minner tilbake til overflaten. Hun visste ikke alltid hva de dreide seg om en gang, men det gjorde henne mer frustrert og førte noen ganger med seg fysiske eller til og med verbale reaksjoner. Det var ikke galskap. Det fortalte hun seg selv. Aldri galskap. Psyken hennes hadde kanskje sprekker, men hun var ikke som moren sin. Hun skulle aldri bli noen forræder. Aldri bli en hore. Hvordan skulle hun uansett bli noe som helst annet enn Eva Larsen? Eva Larsen, helt til hun gikk ut på dato. Helt til hun mistet siste rest av bruksområde. Helt til Jostein ble lei.

Men først var det reisen. Eva visste at hun snart ville oppleve noe som var de færreste forunt, å forlate byen, og se restene av verden som befant seg der ute. Havet var fortsatt glitrende: mørkt og mystisk. Men det var også en grense, en annen type grense som enda færre krysset. Det var muren, igjen, men i en annen utgave. Alltid en mur. Igjen skulle Jostein ta henne ut i det ukjente. En båt skulle lastes med mennesker og ideene deres, med resultatet av års arbeide, et arbeid som hadde begynt lenge før henne. Nå hadde de imidlertid juvelen sin, og skulle finne ut hva den var verdt.

"De er redde. Livredde. Hver gang de forplanter seg kan de ende opp med en forvridd vanskapning, og det er ikke som at de ikke har brukt dette mot hverandre i en årrekke. Familier og konserner har falt sammen over mislykkede forsøk på å formere seg. Jeg har ikke løsningen, og sannsynligvis finnes det ingen løsning, men jeg har botemiddelet. Og ikke bare det: Operasjonene mine har en rekke fordeler sammenlignet med mye av det plastiske kvakksalveriet som eksisterer der ute. Når du opererer deg tar du alltid en sjanse. Hos meg er sjansen minimal. Jeg opererer ikke for at ansikt skal falle sammen noen år etterpå. Du er kanskje ikke perfeksjonen av metodene mine, men det er ikke så viktig. Tanken er at du stadig kan forbedres eller forandres, at ansiktet ditt er så godt som utskiftbart. Det er det som virkelig kommer til å skape ringvirkninger. Sensasjonen har knapt begynt. Skjønnhet baserer seg tross alt på symmetri innenfor et lite spektrum av forandringer. Når vi ser på hva du har blitt etter at jeg fullførte denne operasjonen er det unektelig imponerende, du er en av de vakreste ansiktene som har sett dagens lys, men det finnes mange vakre ansikter der ute. Du, derimot, er bildet på før og etter. Før operasjonen var du ingenting for oss, og nå selger vi det som at selv de utenfra blir mennesker med min behandling. Perfekte mennesker. Du er skapt til å være en sensasjon, ja, men du er også skapt til å romme håp. Du er skissen eller kladden, og idet du ble fullført ble du Eva Larsen, min elskede Eva og verdens prinsesse. Det er ikke bare en fortelling om et ingenting som ble til alt. Hvis du kunne bli det du har blitt, hva tror de selv at de kan bli? Selvfølgelig fungerer det ikke slik, men det er det disse idiotene tror."
"Så hva burde de tro?"
"Det, Eva, er et godt spørsmål. Jeg kan svare på det slik: Det jeg vil de skal tenke er at skjønnheten er det eneste hierarkiet som betyr noe. Hvis du er rik og mektig fortjener du å se bra ut og du fortjener å være ung og frisk. Det var slik jeg solgte det til Sverre. Når du har levd så lenge som ham er det enklere å se at det er det som betyr noe. Operasjonene mine løser kanskje ikke alle problemer, men jeg kan gjøre deg ung og vakker, og jeg kan få det til å vare. Og hva om jeg kan tilby noe mer? Jeg sier ikke at du fortjener å være stygg hvis du ikke lykkes i livet, men hvis du gjør det fortjener du å være umiddelbart gjenkjennelig som en som har lyktes. Produktene du omringer deg med, manerene dine og talen din kan kanskje utstråle klasse, men dette kan forfalskes. Det er du det beste eksempelet på. Ansikter, derimot, kan ikke det. Ikke når jeg er den eneste som utfører operasjonene, og de samme operasjonene er knyttet til selve maktapparatet."
Hun så ut av vinduet bak Jostein, på en fontene delvis dekket av en hekk som spyttet vekk en dyrebar ressurs uten å gi noe som helst tilbake. Snakket hans kunne ha fortsatt mot evigheten, og ingenting ville forandre seg. Eva skulle ønske at hun kunne tilskrive Jostein en form for ondskap, og at hun kunne respondere med avsky, men det var ingenting opprørende bak det Jostein sa. Enda et hierarki. Enda en grense mellom mennesker. Om det handlet om utseende, eller om det handlet om gjerder, om murer eller giftige hav, var de alle fanget i sin egen lille verden, som små bobler som ble tiltrukket av likheter, og gled sammen, skilte seg fra hverandre med en annen form, og fortsatte reisen sin mot uendeligheten. Josteins boble var bare større enn andres.
 
Mens de siste forberedelsene for reisen ble gjennomført fikk Eva nok tid til å reflektere over de siste ukenes hendelser, og kom fram til at hun tross alt var en suksess. Det var ikke som om interessen hun ble vist hadde utspring i henne som person, men det hadde hun heller aldri ønsket. Berømmelsen hadde mer til felles med et kostyme hun kunne kle på seg når det passet seg, eller mer korrekt: det passet Jostein. Hun beholdt friheten sin ellers, og for første gang fant hun fred i å bli ignorert av ham. Det hindret henne ikke fra å føle på forventningene som kom med eksklusiviteten, men så lenge hun opptrådde korrekt, viste innlevelse og vilje til å forbedre detaljer for at hver opptreden skulle inneholde noe spesielt, kanskje til og med ekstraordinært, var øvelse og trening like så mye en parentes i tilværelsen hennes som en total. Det var det hun fortalte seg selv.

Samtidig hadde Jostein samlet et lite pressekorps med innviede, som fikk små glimt av Eva, og som delte disse glimtene med hungeren til en utsultet tiger. Tilværelsen hennes ble ømfintlig kuratert for Innsidens masse,og en samling av eksklusive opptredener på private fester, mottakelser med kjente fjes og tilstedeværelse på diverse premierer virket å være en oppskrift alle var fornøyde med. Når pressekorpset nå samlet seg på en privat brygge for å ta farvel med sine utvalgte, sammen med celebre gjester som denne gangen inkluderte Thomas Evensen, trodde Eva at hun så Gunnar Sveen i bakgrunnen. Hun tenkte at hun måtte ha tatt feil, og gjorde ingen tegn til mannen etter dette første overraskede blikket, en sprekk i en ellers finarbeidet fasade. Det angikk uansett ikke henne.
Eva visste ikke hva hun gikk til, like lite som hun visste hva hun gikk mot da båten skulle legge fra kai. Hun vinket farvel, som seg hør og bør, som om hun ikke kunne vente på dagen de var tilbake på Innsiden, men uten å føle seg emosjonelt knyttet til stedet som hadde skapt henne. Bildene som ble tatt skulle slås opp, og mens de forlot Innsiden tenkte Eva at dette ukjente som nå skulle møte henne for ikke lenge siden hadde vært ikke-eksisterende. For ikke lenge siden hadd hune ikke vært klar over at det fantes andre byer. Når hun så tilbake på uvitenheten sin skjønte hun at hun burde ha forstått det, at Innsiden og Utsiden ikke kunne utgjøre en hel verden, men hva skulle hun kalle disse stedene som ventet der ute? Vel hadde de navn, men disse navnene betydde ingenting for henne. Hun hadde alltid tenkt på Innsiden som målet, som det udefinerte man kunne trakte etter, om man var spesielt dum eller eksepsjonelt smart. Nå åpenbarte det seg en tenkt verden, en verden over horisonten, og kanskje verdenen som ventet henne var bedre. Kanskje skrekkhistoriene om det forgiftede Akasinera var mer myte enn fakta? og kanskje Batani ikke var styrt av religiøse fanatikere? Hun skulle se stedene og få muligheten til å dømme dem selv.
Jostein hadde gjort alt klart. Det Eva trengte å gjøre var å gå de siste korte meterne, over landgangen, og vinke til massen som ønsket dem farvel, og som ville se dem trygt tilbake når Jostein fant det for godt å avslutte sin ekspedisjon i skjønnhetens navn. De andre byene var bare navn for henne. Akasinera, Batani, Lervate. Hun ramset dem opp for seg selv som om de kunne få henne i en dyp transe, som ville vare hele veien til den første av dem. Brosjyrene Sander hadde gitt henne blandet reklame og fakta, som hun forstod at var en av den virkelige sivilisasjonens mest fremtredende trekk.

Hun vinket iherdig. Vinket som om det kunne få hånden hennes til å falle av. Den rituelle bevegelsen var så innarbeidet i henne at hun kunne tenke på det som rutine, og som alt annet var vinkingen en del av et skjema for henne, et skjema der bestått skulle hukes av. Så mange skritt. Så mange sekunder. Så lange skulle skrittene være. Hun slapp heldigvis å regne seg fram til resultatet. Og mens hånden hennes antydet den samme halvsirkelen, igjen og igjen, som en pendel i en klokke, tømte hun hodet. Det ville være nok av tid til å tenke framover.

En investering
De skulle forlate Innsiden like etter. Reisen deres ble skjøvet to dager frem, og i det skjulte ble de siste forberedelsene gjort. Eva trodde kanskje at det ville være et stort farvel, men om Jostein hadde tenkt tanken en gang virket det nå som at han ikke kunne forlate byen fort nok. Sikkerheten på eiendommen ble forsterket, men Jostein nevnte det ikke med et ord. Hun så vaktene bli mer enn doblet, og det gikk knapt en time uten at hun fikk beskjed om å bli med dem et annet sted på eiendommen. På henne virket det som paranoia, og hun mistenkte at grunnen til at det var slik het Thomas Evensen. Eva delte ikke bekymringen. Om noe fant hun det irriterende å se Jostein la seg kue på denne måten. Thomas Evensen var bare enda en mann i hennes øyne, og Jostein kunne vise hvor stor trusselen han representerte var, men Eva tenkte at også dette var et skuespill. Menn som raslet med sabler, som siktet med lekepistoler. Vel hadde de ekte våpen, det ble hun konstant påminnet om, men dette var Innsiden. De måtte ha bedre løsninger på konflikter enn kidnapping og likvidering. Båten som skulle ta dem ut fra havnen var en yacht som strakte seg over hundre meter. Et mannskap på tjue skulle sørge for at deres minste behov ble dekket, og i tillegg hadde de en ekvipasje med vakter og diplomater. Alt i alt var nesten femti mennesker involvert i Josteins ferd mot utlandet. Hun hadde bare hilst på kapteinen så langt, og selv om hun regnet med å se kjente ansikt i sikkerhetsapparatet, betydde ikke det at hun hadde vekslet ord med dem. Selve båten var av den moderne typen, med skarpe linjer, malt i skinnende hvitt. Der stoppet også kunnskapen hennes. Hun kunne sikkert undersøke hvor raskt den skulle og kunne bevege seg, høre mannskapet informere om hestekrefter og motortype, men hennes fremste bekymringer var om hun skulle bli sjøsyk og hvordan hun og Jostein skulle oppleve de ti neste dagene sammen. Så langt hadde de knapt tilbrakt en dag i samme hus, et hus som var langt større enn båten viste seg å være.

Hundre meter hørtes mye ut, og til Josteins forsvar hadde de separate lugarer. Likevel skulle måltid spises sammen, med kapteinen som fast gjest og de tre diplomatene svermende rundt. Hun mistenkte at ferden ville bli grusende monoton, men det hadde livet hennes også vært. Det var all høfligheten hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere. Hennes første besøk, før jomfruturen, hadde minnet henne om at ødsel kunne ha en praktisk funksjon. Hun påpekte det til Sander, som virket himmelfallen over å kunne snakke om funksjonell skjønnhet. Hun tenkte at hun ikke skulle ta selskapet hans for gitt lenger, spesielt ikke nå, men at vennskapet deres måtte forbli iallfall delvis skjult for Jostein. Lojalitet skulle ikke deles i Josteins så langt lille regime.

Eva visste ikke hva hun skulle forvente av stoppestedene. Først Akasinera: en gruveby som forble plaget av svøpene den store krigen hadde utsatt dem for: Stråling og forurensing. Akasinera virket ikke kjent for sin høye levestandard. Kulldriften og oljeboringen hadde gjort stedet til et stort arr, men det var de biologiske byllene som var det verste. Mutasjoner var et vanlig problem, og Jostein ønsket å overbevise aristokratiet deres om at metodene hans kunne gjøre mer enn å skape skjønnhet: Den kunne også redde stumpene av den.

Hun leste ikke mye om Akasinera etter at hun så bilder fra stedet. Skrekkelig. Motbydelig. Hun manglet ordforråd, eller kanskje følelsene som skulle til for å beskrive den ytterste formen for ulykkelighet.  Tanken på å måtte forholde seg til noen av ansiktene hun så sendte henne inn i fortvilelse, og det var først da Sander kom at hun klarte å roe seg. Å skulle imponere med høflighet og sjarme stilt ovenfor regelrette monstre var ikke en god tanke. Jostein hadde imidlertid stor tro på at hun kunne bli en foregangsfigur også der, og at om noe kom de til å elske henne mer på grunn av at hun representerte noe så forskjellig fra det de var, og det de ble sett på som.
”De tror selv at de er monstre. Du trenger bare å vise dem at de ikke trenger å være det.”
Om det var slik eller ikke, og Eva merket hvor fordomsfull hun var, så hun ikke for seg at hun var løsningen på problemene i Akasinera. Hun forstod seg ikke på økonomi, og skjønte ikke hvordan Akasinera kunne være en gullgruve. Hun forstod seg heller ikke stort på geografi, så når Jostein beskrev områdets plassering som grunnleggende viktig, aksepterte hun det. Så langt hadde hun forholdt seg til gater og eiendommer, ikke landegrenser. Å tilbringe uker i strekk, og til sammen måneder i båt, i Ishavsdronningen som Jostein hadde døpt det splitter nye fartøyet sitt, fikk henne til å føle at verdenen var stor. Det var også der det stoppet.

Å tenke var ikke en del av jobben til Eva, og hun hadde nok av folk som kunne gjøre det for henne. Selv Sander så ut til å gjøre avgjørelser uten å involvere henne som mer enn en ettertanke, selv om han hadde sett brydd ut når hun påpekte det. Eva følte seg mer maktesløs enn noen gang med reisen foran seg, og det var kanskje derfor hun følte seg så irritabel mens hun ventet på at de sammen skulle legge en plan for oppholdenes nødvendige aktiviteter.
”Du trenger å være presentabel om en time."
Hun nikket, og veivet den smilende assistenten hans til side. Dusje. Kle på seg noe halvveis anstendig. Hun reiste seg uten entusiasme.
Eva hadde kledd seg i en trang, hvit bukse, og tredd på seg en kort topp hun innbilte seg at fikk henne til å se ut som en uinteressert tenåring. Hun hadde gått inn i huset, og opp trappen til Sanders gemakker, som bestod av en garderobe blandet sammen med et kontor. Her kalte de det eksentrisk, men Sander hadde også visse friheter. Ingen forventet at stylister skulle ha et normalt forhold til jobb.
"Eva. Det er godt å se deg. Hvor lenge er det siden nå?"
"Takk, Sander. Et par dager, tror jeg."
”Ikke mer? Du virker å ikke være helt til stede om dagen. Er noe galt?"
"Det er ikke noe spesielt. Hvem av vaktene er det som sladrer nå?"
”Ikke vaktene denne gangen, er jeg redd. Dette kommer rett fra Jostein.”
”Jostein? Da må det være alvorlig. Det går bra med meg. Jeg har mye å tenke på. Men det har jeg jo som regel.”
"Og så er det det med måten du kler deg på. Det er greit for min del, men jeg vet ikke om Jostein er like imponert."
Eva geipet, prøvde å forvrenge ansiktet så mye som hun kunne slik at geipen skulle bli motbydelig, og Sander brøt ut i klukking.
"Det har seg heldigvis slik at Jostein ikke er her akkurat nå, så da trenger vi ikke å snakke om det. Bare en vennskapelig kommentar, hva? Det jeg ville si er at timeplanen din begynner å bli klar for neste uke. Det er en fantastisk mulighet. Jeg gleder meg allerede til å legge ut på seilas, og se verden! Det trodde jeg aldri at jeg skulle få muligheten til. Og med ingen ringere enn Eva og Jostein Larsen. En opplevelse for historiebøkene.”
”Hvis du sier det.”
”Det vil jeg virkelig si! Det er ikke hver dag man tar del i å ugjenkallelig forandre verden.”
”Vi skal være borte i flere måneder.”
”Ingenting viktig ble gjort på en dag.”
Sander la ikke merke til ordkløveriet hennes, og det var like greit. En unaturlig pause oppstod imidlertid, før vennen hennes rakk å finne tilbake til de vanlige meningsløshetene deres.
"Noen ganger skjønner jeg meg ikke på deg. Vi er jo forberedt, men de forventer mer Eva denne gangen. Det kommer til å bli tatt bilder på bryggen, men bare et lite pressekorps. Det gjør det enklere å få frem det vi ønsker. En heltinne står ovenfor havet, og ingen vet hva havet skjuler. Monstre? Skatter? Prøvelser? Og en tilbaketur som ender i triumf!
"Det er bare så teit."
"Det får så være. Men ikke ordlegg deg slik. Det er ikke morsomt. Dessuten hadde du ikke klart å spille en uinteressert tenåring hvis det stod om livet ditt."
Hun nikket, og følte seg sørgmodig.
"Godt." Sander gled over i sin vanlige elskverdige tone. "Timeplanen er tilbake. Det er ikke det at du ikke lever opp til hva som kreves av deg, men som du sikkert forstår har bare dagen så mange timer."
"Jeg er ikke dum."
"Det vet jeg at du ikke er, Eva. Om du bare kan se på dette. Hvis du vil kan vi ordne en tavle på rommet ditt."
Hun ristet på hodet.
"Da vet du hva du har å gjøre. Og så ses vi …
"Timeplanen sier i morgen. Klokken åtte."
"Timeplanen har talt. Vi ses da."

Hun ble vekket klokken seks. Morgenforberedelsene tok den tilmålte timen, og nå pirket hun i en salat som skulle tjene henne til klokka elleve. Hun visste at hun måtte spise hele porsjonen, men i dag tok det visst lengre tid å få den i seg. Hun hadde ikke spesielt god matlyst, og hun trodde det var nervene hennes som spilte henne et puss. En vag tanke om at det ikke måtte skje igjen, det som hendte under avdukningen, forsvant under en overflate hun håpet at ikke symboliserte neste dags ferd. Fjernheten forsvant ikke helt, og hun følte seg kvalm når hun endelig møtte Sander på kontoret hans en time senere. I dag skulle hun for første gang møte noen av Josteins investorer, mennesker som brukte dagene sine i ulike styrerom. Eva trodde ikke det hadde noe med båter å gjøre, men var forberedt på å ta feil. Hvis hun forberedte seg godt nok på det slapp hun å stille spørsmål som fikk henne til å virke dum.
Møtet var annonsert, og hun regnet med at et visst pressekorps skulle stille. Hun var ikke forberedt på en hoiende mengde av ungdommer, mennesker som burde vært å skolen, men forstod omsider at hun var en del av en orkestrert ekskursjon. Måten de lente seg mot gjerdene som beskyttet henne på, som sultne og desperate mennesker på flukt, gjorde situasjonen nesten komisk. Det var en hunger her: en hunger etter henne. Hun var skapt for dette. Jostein var en stolt far der han førte henne langs gjerdet, stoltere enn Evas egen noen gang hadde vært, der han førte henne forover i sin ferd mot investorer som ville det samme som ham, en kapitalens familie som satset tungt på henne. Kameraer klikket mot henne som desperate insekt, og hun smilte som hun aldri hadde gjort det før. Hun visste ikke om dette var riktig strategi, og om det ikke var det fikk hun nok høre det senere, men den regnende oppmerksomheten fortjente ingen annen respons. Dette var en hendelse denne ungdommen, knapt yngre enn henne, kom til å huske, og hun følte at det minste hun skyldte dem var smil. De var ikke synderne. Det var ikke de som hadde ført henne hit hun var i dag. Og hun tenkte på desperasjonen deres som et ønske om at hun betydde noe - at de betydde noe - der Jostein ledet henne mellom gjerder som kunne vært dekket av stikkende torner uten at det hadde gjort den minste forskjell. Det var makten hun, nei, ideen om henne, hadde akkurat nå. Hun var en sensasjon. Og som om å gjøre skulptur av et ansikt var redningen for denne massen, en redning hun ikke forstod noe av, hylte de sin lidenskap mot henne. De vil ha en del av deg? Nei, de vil være deg. De vil ha deg, hver eneste detalj ved deg. Hvert eneste smil, hvert skritt, skapt for å pirre store og sultne øyne. Uvitende.
De trodde at hun var verdt det. Hvorfor skulle de ellers være her, unge og helt sikkert lovende borgere som i hennes øyne fornedret seg for det mest usle individ hun kunne tenke seg. Hun var en suppe av tanker og følelser, en suppe man ikke ville rørt på Stallen en gang. Hvorfor så ingen det? Var man virkelig så blendet av Josteins teknikker og visjoner at alt det andre, bestanddelene som utgjorde henne i dag, var blitt usynlig? De så på henne, og de så ingenting. Hun var ikke et tenkende individ: trengte ikke å være det. Hun ville ikke være det. Hun var en maskin der tastetrykk ledet til responser. En bevegelse, et ord, en grimase. I dag var dagen for smil. Det var det eneste hun kunne gi denne forsamlingen, et smil fra Eva Larsen som ikke endret noe, men som allikevel høstet frydefulle reaksjoner av kjærlighet til det de hadde foran seg. Så gåtefull. Så vakker. Et smil som var blottet for innhold.

Glimtet av det skinnende
Det tikket. Jostein ble introdusert, og snart hørte hun stemmen hans fra høyttaleren i garderoben. Stifter langs kinnbeinet, raskt improvisert av Jostein selv. Ordene var ikke viktige. Hun forstod dem ikke uansett. Rutinen hennes var alt som betydde noe. Hun husket ikke hva som hadde skjedd, men hun visste at det ikke skulle skje igjen. Det kunne ikke skje igjen. Hun skulle beholde kontrollen. Hun skulle ut på scenen, under lyskasterne, og de skulle se at noe var galt, men de kunne ikke vite hva. Hun var ikke ødelagt. En liten skramme, det var alt. Det hadde Jostein sagt. Skjønnhetsmerke.
Ord og ord og ord. Tegnet kom. Riktige skritt. Riktige bevegelser. Det eneste som ikke var riktig var applausen. Langt borte et sted. Filmen fra generalprøven, blåst opp bak henne. Ikke direkte lenger. Improvisert med et opptak. Ingenting de trengte å se, stiftene. Smile et sted mellom det falske og poserende og det oppriktige så de hadde noe å snakke om. Sprade foran mennesker som var et hav dekket av måker, grådig skrikende mot sin nye stjerne. Rått kjøtt som skulle rives i fillebiter av klør og nebb. Så signaturen. Stoppet, bevegelsen, smilet som forandret seg, så subtilt. Til det ble autentisk. Det var alt. Alt hun hadde å tilby. Alt de trengte. Snu ryggen til. Riktige skritt. Slutt.

De hadde gått gjennom det en million ganger. Så lite det krevde av henne, denne ordløse opptredenen som skulle være et høydepunkt, nei høydepunktet i kveldens arrangement. En dans av trinn. Et akrobatisk smil. Så skulle hun ganske enkelt vente. Komme ut igjen for å motta applausen sammen med Jostein, etter ord og underholdning hadde gjort sitt for å manipulere massen i salen til orgien av følelser ble til utmattelse. Desserten etter fråtsingen i Innsidens aktiviteter, aktiviteter de kalte underholdning og kunst om hverandre, som om ingen visste hva som var hva. Ny kjole som viste ingenting og alt. Som om alt og ingenting var avhengig av hverandre for å eksistere. Avslørende.

”Skjønnhetens muligheter” tok slutt. Ville man dra hjem og snakke om det, og om femten år kanskje huske arrangementet med ærefrykt. Var du der da Eva gikk på scenen? Det var Josteins overbevisning. Et vannskille, et før og etter, men også en kurs staket ut. Skjønnhet og mer skjønnhet. Hans skjønnhet. Eva visste hva skjønnhet var. Et sett med trekk som stod i forhold til andre trekk, og sammen fikk en mening. En virilitet, en vitalitet... misunnelse og attråverdighet. Eiertrang. Enkle regler. Du har noe som andre ikke har. De vil ha det. Så hva var det med hennes skjønnhet som gjorde henne spesiell? Svaret var enkelt: Jostein. Hun var ikke blind. Jostein så ut til å ha alle kvalitetene Innsiden traktet etter: Han var ung, suksessrik, skremmende attraktiv selv for henne. Han var skarp, men uten å virke brysk eller distansert, slik hun så ham i dag, gjennom de forvirrede tankene sine. Et trygt sentrum i en tilværelse som ikke ga mening. Det var det de så. Det var det hun hadde sett tidligere i kveld, når hun ga slipp på virkeligheten hun nektet å dele med Jostein. Jostein hadde lokket henne, truet henne, elsket henne tilbake. Hun hadde rømt fra den fryktelige galskapen som hadde grepet henne, og funnet Josteins armer.

For henne betydde det mer enn det andre som hadde skjedd denne kvelden, det hun ikke forstod. Den unge kvinnen fra Utsiden, den stygge jenta ingen kunne like. De foraktet selv ideen om henne. Det var ikke historien om å vinne rikdom og anerkjennelse. For et år siden ville de foraktet henne, alle som én. Hun var det de skulle forakte. Fattigdom. Nød. Maktesløshet. Hun hadde lengtet etter å bli som dem, lenge før hun forstod hva det innebar. En umulig prosess, en fullstendig transformasjon. Hvorfor skulle noen ønske å være som henne? Det var likevel det Jostein solgte: Ideen om at han kunne gjøre deg bedre, understreket av dette monstrøse løftet hvor det mest foraktelige ble det mest attråverdige. De hadde slettet henne. Programmert henne på nytt. Død og oppstandelse. Forræderen som ble en frelser. Og likevel kom hun tilbake til Josteins armer.  Hun måtte tenke seg om for å huske at hun ikke var et barn: 16 år nå. Voksen. Ikke voksen. Hun visste ikke hva det ville si å være voksen, og spesielt ikke her, omgitt av jevnaldrende som fortsatt gikk på skole for å lære å bli. Bli hva da? Som henne? De fikk plass i massen som hadde jublet, som panisk strakte seg mot henne for å føle en tro, en tro på hva som helst. Sensasjon! Sensasjonen Eva Larsen. Pekt ut for dem, for å attrås. Et funksjonelt objekt. Vi trenger henne. Vi trenger henne nå. Et glimt. Et glimt av henne. Skjønnheten.
Hun: Et resultat av nitidige justeringer, av psykologisk drilling. En kunstighet som kom av tvang, ikke selvdisiplin. Hun kjente det igjen, eller trodde hun gjorde det, fra hovedskolen hvor foreldre som ikke var som pappa strakte seg etter barn som Karoline og som Sara, og forsikret seg om at de ble noe de kunne være stolte av, insisterende på at de hadde en rolle i alt som ble oppnådd, og skråsikre på at alt som gikk feil ikke angikk dem. Lines historie, så behørlig utslettet, hadde levnet dem uten et eneste minne om henne, uten vissheten om at hun hadde blitt noe de aldri kunne bli: Den ene Eva Larsen. Skulle hun føle seg tilfreds med det? Forandringen. Oppblomstringen. Eller aller verst: transformasjonen. Den hadde gitt henne noe hun ikke kunne sette fingeren på rent utseendemessig. Et eller annet. Detaljer som gjorde henne til mer enn en skjønnhet.Var det Josteins geni? Det ubeskrivelige? Det feilbarlige? Hun hadde vært så skinnende klar denne kvelden, gjennom tåken. Som et fyrtårn, og hun tenkte at kanskje ville de stake ut kursen etter henne. Forstpd hun Jostein rett hadde verden glemt at det fantes alternativ. Nå var det bare å få stormen til å vare.

...

Eva satt lesende i parken, igjen. Jostein hadde tilbudt henne en skjerm, men hun hadde avvist ham. Hun forstod ikke det sykelige behovet for disse skjermene, spredt som kaotiske små vinduer inn til en verden som ikke var hennes. Dessuten var hun redd for at hun allikevel skulle like denne nedverdigende maskinen når hun fikk den i hendene; og nervøs for at hun ikke kom til å forstå den, og at den ikke kom til å lystre henne. Regnestykket var enkelt. Det var best å holde seg unna. Boken hun leste kunne vært hvilken som helst bok. En tom øvelse i å bla, for igjen å se opptatt ut. Hun følte ikke lenger et behov for å imponere Jostein, ikke etter oppvisningen. Men med bøker kom inntrykket av at hun ville være i fred. Støvete tomer. Innbundet med fliden som kom med å være verdt en formue. Det virket ikke som de hadde vært åpnet på flere tiår.

Jostein hadde ristet på hodet sist han så tittelen på en ryggmarg hun lot ligge igjen etter seg. Han ristet stadig på hodet etter nesten-ulykken på dagen deres: Det lille kuttet som aldri skulle ha skjedd. Roger hadde vurdert henne etterpå. For frisk til å legges inn, og hvor skulle de ha gjort av henne? Det improviserte fengselet hun kjente som instituttet eksisterte ikke lenger. Tanken på det som hadde skjedd fortsatte å komme tilbake, uanmeldt. En rykning, vekket av hva som helst. Men hvis Roger sa at hun ikke var en fare for seg selv måtte det være sant. Han var ikke i en posisjon til å ta sjanser med henne.  
Boken Jostein lo av hadde vært den mest forståelige boken hun hadde funnet så langt. I motsetning til det hun leste nå, et historisk verk om byens tilblivelse som fikk hodet hennes til å summe av hendelser hun ikke visste at hadde funnet sted en gang, som førte med seg andre hendelser som for henne virket like urelaterte som de var vanskelige å forstå, hadde den boken hatt en slags historie. Hun foretrakk det slik. Mennesker var enklere å forholde seg til enn hvordan politiske beslutninger påvirket hverandre, og hun mistenkte at beslutningene var mer menneskelig enn politisk uansett.

En av vaktene overrasket med å komme bort til henne, og viste henne skjermen sin. Bilde av henne: “Jostein Larsen sjokkerer: Et kirurgisk fremtidsverk.
"Jeg er ferdig med å se." Hun viftet ham bort.
”Vil du ikke lese?”
Hun så på ham som om han var en idiot. Det virket når Jostein gjorde det mot henne.

Mens de spiste sammen den kvelden la ikke Jostein lokk på opprømtheten sin. Det innøvde “Vi må snakke om det som skjedde” var erstattet av entusiasme, og trusselen fra stemmen hans var nesten borte.
"Så du hva de skrev?"
"Om meg?"
"Det er selvfølgelig ikke slik jeg ville ordlagt meg, nei, definitivt ikke, men essensen i artikkelen, selv om den selvfølgelig var for kort, er det at vi står ovenfor et gjennombrudd. Jeg vil si at det er en god start. Fra mandag av begynner det virkelig igjen. Jeg har allerede fått en haug med henvendelser, så det er bare å velge. Jeg har jo bare så mange timer i døgnet. De vil selvfølgelig ha en bit av deg også.
Eva pirket i maten, et biffstykke som vilkårlig sendte tankene til den gang Sofie hadde fortalt Line at hun skulle få smake ekte kjøtt. Hun, derimot, følte seg ikke spesielt heldig denne kvelden.
"Det betyr at apparatet rundt deg trenger å ta en tydeligere form. Sander kommer selvfølgelig til å være der, og vi har alltid instituttet, men de er ikke eksperter på... samfunnsånden.
Line så spørrende på ham.
"Trendene som driver oss fremover."
Hun nikket.
"Det beste er om du sier minst mulig nå. Du er et gåtefullt objekt, tross alt. Du er det de ønsker å være, og for å få det må det skje gjennom meg. En form for portal, går jeg ut fra.
"Eller en mur."
"Ja, eller en mur. Poenget er at vi selger illusjonen om Eva like mye som vi selger det faktiske resultatet av de siste års arbeide. Da er det at eksperter kontrollerer hver minste detalj. Og jeg er ingen ekspert på PR. Mitt felt er og blir legevitenskapen, eller mer eksakt kirurgien. Jeg er ikke en politisk skikkelse enda. Folk vil selvsagt også spørre seg om hvorfor en mann som meg, en banebrytende forsker, ønsker å blande seg i politikk. Etter at jeg arvet, la oss kalle det et imperium, ville man kanskje gå ut fra at jeg kom til å vie all min tid til vitenskapen. Nei, det er ikke viktig.”
Hun ønsket å fortelle Jostein at han bablet. Hun brydde seg fint lite om han ønsket å vie sin tid til vitenskapen eller ikke. Hvis vitenskapen var flere som henne kunne vitenskapen like gjerne legges ned først som sist. Istedenfor så hun ned på en halvfull tallerken, og dreide gaffelen rundt i kjøttstykket. Jostein våknet umiddelbart.
"Spis ordentlig."
Rotasjonen stoppet, og kniven fant et passende sted til å dele opp sener og muskler.
"Jeg er jo ikke en politiker. Hvorfor skulle jeg være det? Men ringvirkningene av dette vil være politiske, og der tidligere foregangsfigurer for vitenskapen med noen mer eller mindre heldige unntak har vært politiske idioter, er jeg forberedt på det som kommer til å skje. Jeg er fullstendig klar over hva jeg er med på, og hva jeg setter i gang. Selv om jeg kanskje ikke er den fremste ideologen verden har sett, forstår jeg nok til å se sprengstoffet i Jostein Larsens operasjoner. Ja, jeg nekter faktisk å bli en nyttig idiot som andre kan misbruke. Det er ingen som kan gi dem det jeg gir dem på nåværende stadium. Det skal holde seg slik.
Fatet var tomt. Eva reiste seg og gikk. Jostein reagerte ikke verbalt, men monologen hans stoppet umiddelbart, som om stoltheten hans var såret. Hun var for enfoldig til å forstå, så hva var vitsen med å høre etter?

Fortellingen om Eva Larsen, om skjønnheten som var en skapelse, nådde henne knapt. Hun visste ingenting om produktet som ble solgt utenfor herskapshuset, og som råvarer flest hadde hun ingen formening om hva hun skulle brukes til. Uken hadde gått fra panikk til frykt, fra frykt til fortvilelse, og nå Josteins entusiasme som ikke kunne vare. En plan hadde imidlertid utkrystallisert seg, eller kanskje hun bare ble informert nå, som en ettertanke. Det hadde skjedd før. Jostein hadde alltid en plan. Han hadde ikke tenkt å bli værende her, i byen, men hadde i det stille forberedt det han kunne fortelle henne at skulle være en verdensomseiling, en bryllupsreise, men først og fremst et forsøk på å ta resten av verden med den samme stormen som nå herjet her, på Innsiden. En båt hadde fått sitt mannskap, og snart skulle den forlate havnen på sin ferd mot de siste byene, de av dem som betydde noe. Eva kjente igjen noen av navnene: Akasinera og Batani. Tidligere makter. Fortsatt der, selv om de var skygger av det de en gang hadde vært. Det var det Jostein kalte dem. Skygger. Kanskje han var patriot, og kanskje han visste hva han snakket om, men Eva trodde mindre og mindre på paradiset som var Innsiden, og nå som hun endelig fikk se mer av byen som var det nærmeste hun kom å tenke på noe som stedet hun hørte hjemme i, slo fasaden fort sprekker.

Hun så og hun så ikke. Inntrykket av byen føltes som en utstilling, en nøye oppmålt sti som var forbeholdt henne. Hun forlot aldri bilen mellom to stoppesteder, og det var ikke improviserte stopp. Hun kunne merke at de kjørte omveier der han satt i det de kalte den sorte sedanen. Vaktene rundt henne ble skiftet ut før hun rakk å bli kjent med dem, og de gjorde uansett sitt beste for å ikke svare henne med mer enn nikk eller grynt. Hun skulle vises fram og oppleves, og for at illusjonen om henne skulle være overbevisende var det ikke nok å sitte på en benk og lese en bok, eller trykke halvinteressert på en skjerm som så mange rundt henne gjorde før de la merke til henne: hun måtte være der det skjedde. Hender ble trykket, og navn ble straks glemt. Konserter, seremonier og seminarer, i skjønn forening, ga henne muligheten til å holde entreene sine ved like. Alltid en nesegrus respekt, en varhet som minnet henne om at hun var en dukke, og fikk henne til å tenke på hvor nært hun hadde vært å knuses.

Det var først da hun møtte Thomas Evensen at hun opplevde en annen Innside. Invitasjonen til mottakelsen hadde kommet rett etter hun ble presentert for første gang, og Jostein endte opp med å utsette brudeferden en hel uke for at de skulle kunne delta. Eva ble dollet til etter alle kunstens regler, og skjønte at dette var viktig. Svært viktig. Møtet var ikke dramatisk i seg selv, men da hun steg ut av bilen og inn til Evensen-eiendommen så hun for første gang at det fantes fisker som var langt større enn Sverre Krut på Innsiden. Blikket hans feide over henne, som et stormkast, før han fant øynene til Jostein som øyeblikkelig så kortere ut, og trakk sitt unna som en ulydig skolegutt. Så strenet han likefremt mot Jostein, og la en tung labb rundt en spinkel skulder.
”Jostein. Jeg ser du har kommet langt!” Evensens øyne var tunge spalter, og mannen var på alle måter enorm. Høyere enn Jostein, og stutt som en forspist gris. Han snudde seg mot Eva, og pustet tungt gjennom munnen, en stinkende og råtten pust som la seg rundt henne som en gulbrun sky.
”Og du er selvfølgelig underverket.” Kan jeg kalle deg det?
”Vi foretrekker Eva.” Eva så sjenert ned i et håp om å unnslippe den stinkende ånden som ble en sprutende storm av latter.
”Vel, Eva. Du er virkelig noe. Jostein har overgått seg selv med deg. Det tvilte jeg aldri på heller. Jeg hører at du har satt kroken på døra.”
”Vi har hatt et tett program.”
”Jeg hadde likt å være på avdukningen. Men jeg snakker selvfølgelig om Sverre. Måtte han leve lenge og vel i minnene våre!”
”Selvfølgelig. Jeg skylder ham mye.”
”Inntil nylig var du ikke den eneste. Men nå skylder de deg. Verden forandrer seg jaggu fort.”
”Jeg setter pris på det han gjorde for prosjektet mitt.”
”Og jeg spør meg om hvorfor du ikke kom til meg.”
”Jeg er alltid åpen for forslag.”
Det må man nesten være i vår bransje. Du viste deg å være en utmerket investering, Jostein. Og nå er det du som investerer. Jeg hører at dere skal ut på bølgene?”
”Jeg kan jo ikke holde skatten min for meg selv.”
”Nei, skatter er til for å deles.” Thomas Evensen lo igjen med voldsom kraft. “Men jeg skal ikke holde deg opptatt.”
Eva hadde sett ned under hele samtalen, men nå så hun på Jostein.
”Jeg skjønner deg godt, Eva.”
”Hvem er han egentlig?”
”Thomas Evensen? Den farligste mannen du har møtt; du kommer til å møte. Avskyelig, men umulig å ignorere.” Jostein trakk på skuldrene. “Ingen skrupler. Det eneste som skiller ham fra en kriminell er at familien hans kan skrive nye lover som det passer dem. Evensen-dynastiet. Det har alltid vært her, føles det som. Ikke at det er et faktisk dynasti, men de har trukket i trådene siden vi ble kvitt kongefamilien en gang for alle. Gammel historie. For spesielt interesserte.”
”Kongefamilien? De allierte seg jo med forræderne.”
”Er det det dere lærer på utsiden? Det er ikke usant. Men sannheter skrives av seierherrene. Og Thomas Evensen er det nærmeste du kommer en seierherre i dag.”
”Kommer vi til å møtes ofte?”
”Det kommer dessverre an på ham. Han tar ikke avvisning særlig godt, har jeg forstått.”
”Kjenner du ham?”
”Gjennom Sverre, hovedsaklig.”
”Og?”
”Jeg er redd vi begge kommer til å bli bedre kjent med ham når vi kommer tilbake.”
Selve arrangementet virket ikke spesielt avskrekkende, en ansamling av den vanlige minglingen og en tale eller to, men så dro de også tidlig hjem. En siste unnskyldning om at Eva var sliten sendte dem på sin vei, og det forble stille i bilen helt hjem. Eva satt igjen med inntrykk av utenkelig luksus. Av at selv hun var en selvfølge rundt Thomas Evensen. Og pusten hans! Hun var redd for at den ville bli en ny del av marerittene hennes.

Lyn uten torden
Hun var sitrende trygg. Generalprøven levnet ingen rom for forbedring, like lite som de siste prøvene før den hadde gjort det. Eva så fram til å stå på scenen, til å gjøre sin lille dans. Ikke fordi hun gledet seg, eller fordi hun tenkte at ingenting kunne gå galt, og ikke fordi hun eide situasjonen, men fordi det føltes som at det snart var over. Uansett hva som skjedde i dag, ville noe forandre seg. Hun følte det på omgivelsene også. De var ikke panisk opptatt av å finspikke detaljer, men la en flid i dem som kom med selvsikkerhet, med tro om at dette skulle gå etter planen. Men sitringen hun bar på minnet henne også om å være i feberrus, som om alt ville prelle av på henne, og hun tenkte at det ville det også.
Hun kunne kanskje lære seg å like dette rampelyset, denne påfuglaktige spradingen. Jostein virket like trygg som henne, der han ga henne sine siste beskjeder, og for første gang følte hun at han stolte på henne. Hun var verdifull. Kanskje oppførselen hans skjulte en løgn, like mye for hans egen del som hennes, men å føle at dette avhang av henne, i det minste til en viss grad, var makt. Og med denne makten kom ansvar. Morgentimene hadde vært late, som om man innså at det som kunne forberedes allerede var forberedt. Man forventet en full konserthall, for billettene var blitt revet vekk. Utenfor hadde det samlet seg en masse, og Eva var blitt smuglet inn kvelden før, og nå, nå stirret hun ned på en folkemengde, usynlig fra massens andektighet, som om de tilba henne: en halvgud som skulle endre alt.
Sander stod ved siden av henne. Han virket mindre nervøs og innstendig enn hun husket å ha sett ham.
”Litt av et opplegg.”
Eva nikket, men lot ikke øynene bevege seg bort fra massen.
”Vi gir dem alt.”
”Vårt beste.”
”Du vet at det ikke er godt nok.”
De delte latteren.
”Jeg liker å ha livet ditt i mine hender. Det føles så annerledes.”
Nå var det Sander som ikke svarte. Hun ønsket at ordene hadde forblitt usagte. Hun ønsket å høre ham si: Dette klarer vi, Eva.
”Takk, Sander.”
”Ingen årsak.”
Han visste nok ikke hva hun takket ham for, for hun skjønte det ikke selv.

Hun spiste ikke mindre enn vanlig. Hun drakk sin tilmålte dose. Hun tenkte at snart skulle treningen begynne, men kom på at idag skulle hun ikke trene. Hun skulle forberedes, som en hovedrett i et gourmetmåltid. Da hun reiste seg fra frokostbordet opplevde hun en svak skjelving. Hun tilskrev den dagen, uten å tenke mer over det. Nå kunne hun se Jostein dirigere, bevege seg mellom spesialistene sine med vennskapelige ord, ros og skryt som om han allerede hadde vunnet folkets hjerte. Hun hadde trippet rundt på scenen, som for å ta farvel med fortiden, og ingen turte å tilnærme seg henne nå, fordi de visste at Jostein ville komme, at han skulle være den som snakket med henne først, nå som hun hadde fått kostymet sitt og alt var lysende og perfekt. Han så på henne, og smilte, og hun dånet nesten, uten å ville det. Så kom han mot henne, kysset henne; omfavnet henne i en lang og god klem, og livet hennes falt omsider på plass. Det var det hun drømte om mens de malte ansiktet hennes. Mens speilbildet hennes forandret seg foran henne til hun ble vakker, vakrere, vakrest. Den beste versjonen av seg selv.

Jostein hadde vært der. Hun var sikker på det. Hun hørte en dør så igjen bak henne, og nå var han borte, men hun visste ikke om det var en sammenheng mellom døren og at han forsvant eller om hun bare innbilte seg at han så på henne. Hun husket ikke å ha sett refleksjonen hans i speilet, men hun husket en dør som lukket seg, og at Jostein ikke var der lengre.
”Jeg trenger å bruke toalettet.”
”Vi er snart ferdige.”
Og snart var de det.

Hun tisset. Tisset mens hun så seg selv i speilet. Det virket ikke riktig. Ikke riktig nå. Tankene gjorde sprang, lange sprang tilbake, og hun ristet på hodet, sa ordene som skulle redde henne. Ord som nei. Ord som huff. Ord som herregud. Men tankene fortsatte å løpe, løp som ville hester. Hun reiste seg fra toalettet. Så seg i speilet. Nærmere. Nærmere. Hun trakk nålen fra sminkerommet fram, og la den mot kinnet, uten å tenke seg om, og tegnet en tynn strek, en strek som ble blodig. Som for å merke seg selv som dødelig.

Det banket på døren, og hun våknet fra drømmen, nei, virkeligheten, den andre virkeligheten.
”Er du ferdig snart? Du har vært der så lenge nå. Ti minutter, minst. Vi har fortsatt ting vi må gjøre, kjære.”
Sanders stemme rev henne gjennom vinduet mellom den ene og den andre, og igjen var hun Eva. Eva med en tynn blodstripe langs kjevebeinet.
”Ja.” Stemmen bar knapt ordet, men hun bevegde seg ikke, bevegde seg ikke før det ble banket mer, banket hardere, til døren braket i det den ble slått inn, tynne centimetere fra henne og hun kvapp til, prøvde å løpe tilbake til der hun kom fra og vekk fra den gigantiske kroppen for henne, det mimikkløse ansiktet.
”Sander!”
Og han var der allerede. “Hva har du gjort, Eva?” Han virket forferdet. Ødelagt. Som om hele verden falt sammen rundt ham. “Vi kan fortsatt ordne dette. Vi trenger ikke å si noe til Jostein.”
”Men Jostein kom inn før noe ble ordnet. Brølende kom han inn.
”Eva!”
Ingenting.
”Eva.” Han ristet skuldrene hennes. “Er du der, Eva!”
Ingenting.
”Du trenger å våkne.” han ristet skuldrene hennes slik at nakken hennes bevegde seg med ristingen. Hun følte seg hypnotisert.
”Jostein?”
”Jeg trenger ikke dette nå. Hva faen har du gjort. Hva faen tror du at du driver med? Dette er ikke dagen. Du gjør som du får beskjed om.” Først nå la han merke til blodet. “Har du skadet deg?”
Hun slapp nålen, en nål som klirret langt borte. “Alt er fint.”
”Våkn for faen opp! Dette er ikke dagen du blir gal. Kan vi fikse det? Nei, jeg skal fikse det selv. En liten skramme. Det gjør ingenting. Jeg kan fikse det. Ja, jeg kan fikse det. Og du! Du, Eva, skal gjøre akkurat det du får beskjed om nå. Vi avlyser ingenting. Ingenting! Snart er hun tilbake.”
”Eva... Jeg er Eva.”
”Det er riktig. Du er Eva. Min Eva.”
”Din Eva.” Hun trodde hun så et smil.

Jakten på en sceneplass
De late dagene tok brått slutt. Det var først nå hun tenkte på dem som gode, heldige dager, for det var som om datoen tilspisset konkurransen hennes mot seg selv. Kravene endret seg. Feil kunne ikke lenger aksepteres. Alle øvelsene hun hadde vært gjennom møtte sine crescendoer, og hun undret seg over hvorfor hun tidligere hadde tenkt at det var for mye å sette seg inn i. Fysisk avstraffelse var det eneste hun ble spart for på dette siste oppløpet, disse to månedene der alt skulle falle på plass. Eva følte seg som en utøver, og kunsten hennes var attråverdighet. Hun visste ikke om hun hadde konkurrenter, langt mindre hvem eller hva de kunne være, men hun visste at apparatet hennes hadde en urokkelig tro på at hun ville vinne, ville krysse målstreken så langt før alle de andre at man ville spørre seg om det hadde vært en konkurranse til å begynne med. Det var dette Eva var skapt for.

Kanskje var det også slik det måtte være. Josteins entusiasme var ild som ble til en rasende brann, og ingen ønsket å bli slukt hvis entusiasmen skulle bli til vrede. Istedenfor hentet de brennstoff, og matet ham, fikk han til å skinne skarpere og skarpere til de uten å egentlig ønske det skapte en smeltedigel av håp og drømmer, av troen på det eksepsjonelle i denne nye skjønnheten som Eva var fakkelen til. Hun overhørte bruddstykker av samtaler som avslørte tanker hun verken kunne eller ville forstå. Omgivelsene avslørte langt mer enn ordene til Jostein. Hun tenkte på ham som Gunnar Sveen, en mann hun ikke hadde forstått, men latt seg fascinere av likevel. Og med det som utgangspunkt oversatte hun Jostein så godt hun kunne. Hun tenkte på hvor lite hun visste om disse to mennene, så ulike rent fysisk, om hvor de kom fra og hva som fikk det til å gå rundt i hodene deres. Hun kunne prøve å forstå, men hennes egne erfaringer strakk liksom ikke til. Sveen var mer forståelig med sin opportunistiske og fandenivoldske tilnærming til livet, styrt av ønsket om å ikke la seg pille på nesen av noen som helst. Jostein var kanskje en mer sofistikert versjon av dette ønsket, men nei, han var mer enn det! Jostein var både mer og mindre egosentrisk. Han ønsket å diktere og sette føringer der Sveen på sett og vis bare ønsket å være seg selv: en sterk mann med de økonomiske ressursene til å virke sterkere. Hun tenkte på hendene til Jostein, så pertentlig pleide at det fikk hennes egne til å virke som en forkledning. Hun måtte passe på slike detaljer, men for Jostein virket det helt naturlig. Høy, mørk, og nærmest feminin i sin overdrevne kjekke framtoning. Eva hadde ikke ordene for å beskrive det som foregikk her, på Innsiden, men hun skjønte at for Jostein var spillet her som hans andre natur, et lag av sminke som var helt naturlig fordi det var nødvendig. Og akkurat det var målet hans: En reduksjon av sminkebruk. Hun smilte uten å være forberedt på det, overrasket og fornøyd over hvor latterlig tanken var, og hennes egen plutselige humoristiske vending. Hvor lenge var det siden hun hadde fått noen til å le eller smile?
Jostein avslørte seg i detaljene. Hånlige blikk, irritasjon ved det minste spørsmål, som om de ikke var relevante eller fornuftige, og at det å svare på dem var å nedlate seg. Han levde i et drømmeslott, og ønsket at andre skulle ta del i drømmen hans, men å forstå den trengte man ikke. Hun var en del av denne drømmen, kunne aldri bli noe annet her enn en forlengelse av en visjon om hva Innsiden var og hva den skulle og kunne representere. Jostein sultet etter å definere hva som var mulig, og ta eierskap over det. Han kunne helt alvorlig snakke om sin egen samfunnsorden, for henne fortsatt vag, men for ham så gjennomtenkt at den allerede eksisterte. En ting hadde
Jostein og Gunnar til felles: de var ikke bare villige til – de ønsket – å pulverisere all motstand på deres vei mot toppen. For Gunnar hadde det vært å komme seg inn hit mens hun kjente ham, og om han nå strakk seg mot et nytt mål var det utenfor hennes mikroskopiske sfære. Hun tenkte at hun var på innsiden av et egg, snart klekkeklart, men fortsatt i fare for å knuses fra den minste påvirking. Maktesløs.
Jostein kunne like gjerne ha sagt at hun var foraktelig, for når hun dristet seg til å forme ord under kveldsmaten neste helg ristet han bare på hodet.
”Det er ikke det du er til for.”
”Hva mener du?”
”Hadde jeg ønsket noen å snakke med hadde jeg giftet meg med en av Evensen-døtrene.”
”Hva mener du?”
”Det kan være det samme.”
Han hadde heller ikke noe behov for omsorg eller forståelse, fra henne eller noen andre på eiendommen, og selv om han allerede etter den første uken etter Eva fikk beskjed om å gjøre seg klar til den virkelige opptredenen ikke alltid kom hjem om kveldene, trodde hun ikke at det fantes noen andre. Og hva om det gjorde det? Det var ikke så mye at det var et tillittsbrudd, for hvilken tillitt skulle hun føle på, som at hun allerede nå følte seg holdt for narr. En dag bestemte hun seg for å overraske Jostein med spørsmål, ikke om meningsløse personlige ting, men om det han likte å snakke om. Hun trodde ikke et sekund at hun var i stand til å imponere ham eller sette han på plass, men hun tenkte at om hun viste at hun prøvde ville han anerkjenne det. Så hun begynte å lese igjen. Med utgangspunkt i det hun hadde lært på instituttet drakk hun av kunnskapens kilde, om ikke med grådighet så med overbevisning. Til slutt ble hun sittende med Josteins akademiske tekster. Ikke de medisinske, men de senere filosofiske, og selv om Jostein måtte ha visst om at hun prøvde å bli kjent med disse filtrerte tankene, ble det ikke nevnt før hun selv tok det opp.

"Hva mener du med:  Kraften i skjønnheten undervurderes stadig der den vilkårlig tildeles gjennom genetiske prinsipper hvis ringvirkninger truer essensen av intelligens?"
"Jeg mener akkurat det jeg skrev."
”Ja, men kan du ikke si det enklere?”
”Hvis jeg kunne ha skrevet det på en enklere måte hadde jeg gjort det.”
”For meg høres det ut som at du sier at pene folk bør være smarte.”
”Smarte mennesker fortjener å være vakre. Det er poenget mitt. Vi trenger ikke å forbli fanget i et genetisk lotteri.”
”Og jeg.”
”Hva med deg, Eva?”
”Synes du jeg er smart?”
”Vi har gjort vårt beste med det vi fikk tildelt.”
”Vi hadde lotterier på Utsiden også.”
”Jeg har hørt om dem. Pervers greie.”
”Der er jeg enig.”

Det var slik samtalen døde. Hun bestemte seg for å lese “Den nye skjønnheten: En mer rettferdig samfunnsorden” på nytt igjen, med denne dyrekjøpte kunnskapen inntakt. Hun så fortsatt ikke problemet. Om Jostein forsøkte å gjøre verden mer rettferdig, var ikke hennes liv noe eksempel å trakte etter. Men hun var ikke Line lenger. Hun hadde fått en ny begynnelse, og det var et utenkelig utfall; eller i det minste like usannsynlig som å vinne i lotteriet. Livet var et lotteri. Konseptet føltes like sant som det hun hadde lest Jostein skrive, så hvorfor var det ene latterlig mens det andre var en stor tanke? Her ga hun opp lesingen av Jostein. Det eneste hun trengte å gjøre, det eneste som ble verdsatt, var at hun gjorde den lille dansen sin, en pervers rutine som ikke stod tilbake for noe hun hadde sett jentene gjøre i Engelen. Så pirrende Jostein fant det! Som et lite barn som tvang favorittleken ut av hendene på eieren , og innlemmet den i en gigantisk samling som aldri skulle røres av noen, stod Eva på hyllen sin og spant som en liten ballerina, som Jostein ikke la merke til med mindre hun falt ned.

Hun skulle ikke falle nå. Ballerinaen var like sårbar som egget, og de tunge tankene om at ingenting var verdt noe trengte seg på. De skulle aldri ha gitt henne tid til å tenke. Om sommeren hadde hun avledet seg selv ved å løpe gjennom parken, men de snøfallet som kom tidlig den høsten hadde ført henne tilbake til treningsrommene. Å løpe inne var provoserende kjedelig. De kunne gi henne en skjerm å se på, sa de, men hun avslo det med en arroganse hun ikke visste hvor hun fant. En skjerm! Hun kunne like gjerne stirret på et speil mens hun trente. Se sin egen kropp jobbe for å vedlikeholde og forbedre proporsjoner, se blodårer bli synlige, muskler og sener spenne seg og løses opp. Det var bedre å svømme. Hun lærte det fort, og selvfølgelig var det perverst på sin måte, å forgifte drikkevannet til en hel landsby slik at hun kunne plaske med armene, men ingen så ut til å bry seg om det. Hun fant det best å ikke spørre hvor de tok vannet fra. Veggene i svømmehallen var dekke av muraler, teknisk gjennomførte og stirrende som om øynene deres var kameraer som observerte nakenheten hennes. Suverent håndtverk der atletiske menn viste sine bryske panner, der skjønnheter i varierende grad av nakenhet viste hud som var glattere enn selv hennes. Selv illustrasjonene og maleriene som dekket Engelen hadde mer liv enn dette. Hun ble ikke imponert, følte ingen ærefrykt. Det var former på en vegg, og intet mer.
Ingenting imponerte henne, like lite som det satt et inntrykk. Forventet Jostein at det skulle gjøre det? Skulle hun blendes av denne tomheten, og ønske seg mer av den? Hun tok ikke del i ambisjonene hans, og like lite som gartnerens redskap var interessert i å overta sin mesters jobb var hun i stand til å se seg selv som en del av et prosjekt. Meningsløsheten i skjønnheten hennes, og påminnelsen om den, virket alltid å komme til overflaten. Å sammenligne seg med gjenstander ble en lek for henne, en lek hun stadig vendte tilbake til. Det var enklere enn å spørre seg selv om hva hun faktisk var. Det ble ikke tydeligere når det nye året, hennes år, nærmet seg. Hun gjorde det de ville, ikke det hun kunne, og hun tenkte at hun aldri hadde kunnet, aldri lært seg for sin egen del. En fordelaktig forbannelse slik ting hadde blitt. Kanskje til og med en velsignelse.  
Opptredenen hennes tok form, og nå brentes den inn i henne, detalj for detalj. Sander var alltid hjelpsom, med sine små vink som ledet henne mot å gjøre det maksimale ut av rollen, en rolle hvor et smil kunne oversettes til hundrevis av sider med tekst hvis hun forstod det riktig. For hennes del ville det være over på tre minutter og femten sekunder, før Jostein ville overta rampelyset med sitt foredrag, fulgt av en samtale med et ekspertutvalg hvor man ønsket å konteksualisere Josteins konsepter og tanker. Det virket som en overdrivelse, men ingenting ved Innsiden overrasket henne lenger. Det som virket klart var at karrieren til flere dusin mennesker stod på spill, et konsept som var en videreutvikling av det hun ville kalt en jobb, og med det hennes egen skjebne. Troen på Jostein var kanskje en konsekvens av dette, en tenkt kniv som kunne vendes mot dem hvis de mislyktes. Jostein ville overleve, med Sverres ressurser hadde han noe å falle tilbake på, men hun visste ikke om noen av de andre i apparatet hennes ville gjøre det.

Det var det profesjonelles natur. Hun hørte ordet for første gang fra Sander, som så mye annet, og fikk det forklart som en form for ekspertise, et ord som igjen var forbundet med å være ekspert. Hun tenkte på det som en arbeidsleder, eller en spesielt flink håndtverker. Sander mente at det hadde vel så mye til felles med kunst eller artistiske uttrykk, at teknikk ikke var nok til å lykkes. Denne innbiltheten var ikke noe hun delte. De hadde prøver, og første gang var ingen fornøyde. Det var ikke hennes skyld, akkurat, men hun følte engstelsen som en stille bønn til henne. Lyssetting, lydbilde, koreografi. Hennes eget ansikt blåst opp på en gigantisk skjerm, suggestive ord. Alt ment for ettertiden. Samtidig foregikk det en gigantisk PR-kampanje, der bilder av henne ble spredt som løv for vinden, der plakater dekket hele høyhus. Hun forstod ikke sin egen skam, for hun hadde ikke bedt om det, men fornedrelsen hun følte på gjorde prøvene vanskeligere enn de trengte å være. Ekte smil og falske smil. Og programmert selvtillit.

Fortids sår
Eva var tilbake på instituttet for siste gang, og hun visste ikke om hun trodde det.  
De to siste ukene hadde vært en åpenbaring, og hun tenkte på dem som både skrekkelige og befriende. Hun hadde blitt flyttet til herskapshuset før de to eldgamle likene var blitt kalde, hvor Jostein og en imponerende stabb med tjenere ventet henne. Samtidig hadde det vært rutinemessige undersøkelser på instituttet, og timer med Roger. Hun husket ikke sist hun hadde sett Lea, og Sander hadde allerede blitt flyttet til Krut-eiendommen.
 
Den siste timen med Roger kom med en rykende kaffekopp, en luksus hun ikke hadde blitt unnet siden livet på Engelen tok slutt. Hun forventet at den bitre smaken skulle bite henne i tungen, men det hun fikk var noe nøtteaktig og litt søtt. Hun måtte ha avslørt overraskelsen sin.
”Det er godt, ikke sant. En av mine favoritter.”
”Er dette kaffe?”
”Rett fra havnen.”
Hun turte ikke å spørre om mer. I mellomtiden la Roger ut om tiden de hadde hatt sammen. Han virket fornøyd med seg selv, og Eva ville ikke ta gleden fra ham. Iallfall ikke etter kaffen.
”Jeg vet at det har vært vanskelig for deg, men du har kommet deg gjennom det på en imponerende måte. Jeg håper at timene våre har vært til god hjelp dette siste året. Du husker tingene vi har jobbet med? Selvfølgelig.Teknikkene er nyttige. Mange sier at de får god hjelp gjennom dem. Husk å øve regelmessig. Pusten er spesielt viktig. Vi kan ikke ha noe av panikkanfall, kan vi vel? Vi har kommet langt med deg, Eva. Og hvis du trenger noen å snakke med igjen kan du jo bare ta kontakt gjennom Jostein.”
“Jeg skal gjøre det.” Hun kvalte latteren i det som ble til et gjesp. “Beklager. Det har vært så mye i det siste.” 

Så kom faktisk Lea. Hun begynte å gråte bare noen sekunder inn i samtalen, selv om hun hadde vært overbevist om at hun ikke kom til å savne henne. De visste begge at det var siste gang de ville se hverandre, eller trodde det, trodde det som en fullstendig overbevisning. Ingenting annet enn instituttet hadde knyttet dem sammen, så hvorfor skulle de se hverandre igjen? En tung gråt, stadig mer trykkende, tvang henne nærmest ned i kne. Det føltes som armene til Lea var det eneste som holdt henne oppe. Til Evas overraskelse vasket den vekk alt hun ikke hadde likt ved sykepleieren. Den råe empatien som ble igjen, forandret noe, fikk Eva til å tenke på at om omstendighetene hadde vært annerledes kunne de vært venner. Det var som med Klara, bare at her hadde verden skjøvet dem fra hverandre. De skulle ikke skilles som fiender.
"Hva skjer med meg nå?" Eva følte at tårene var i ferd med å tørke ut i henne, og at de var tømt over denne relasjonen mellom fange og fangevokter.
"Du kommer til å blomstre, Eva."
"Jeg vet ikke hva det betyr."
"Ikke jeg heller. Men dette er begynnelsen for deg. Hvor gammel er du igjen?"
"Jeg ville bare at det skulle ta slutt."
"Det vet jeg, Eva. Og nå har det det. Tenk på alt du skal se. Alt du skal gjøre. Du og Jostein. Du kommer til å se ting som de færreste kommer i nærheten av å oppleve. Havet. Verden."
"Jeg er redd, Lea."
"Det er ingenting å være redd for. Dessuten har du Jostein.” 
Hun ville ikke si det til Lea, men hun kjente at det knøt seg i henne. Er ikke han den jeg bør være mest redd for?
 
Hun ble hentet av en av Josteins dresskledde muskelbunter litt senere. Hagen hadde hun ikke besøkt, og hun undret seg over hva som hadde skjedd eller kom til å skje med den. Hun kunne ikke si at hun ville beholde den, og følte at hun var dum som i det hele tatt tenkte på den nå. Jostein ville gi henne en ny hage, større og bedre enn den gamle. Han ville gi henne gartnere til å ta vare på den hvis hun spurte, og hun tenkte at Jostein ikke forstod henne. Hun så for seg samtalen. Større. Bedre. Mer moderne. Du fortjener det beste. Du fortjener at det ikke er ditt. Ingen sprukne negler. Ingen skitne filler. Ingen lidenskap. Og ingen kjærtegn.

Var det derfor de gjemte henne bort nå? Jostein Larsens nye palass ble hennes lekegrind, og snart føltes parken for liten, rommene for få. Hun fikk ingen skjerm, denne nye virkelighetens felles syssel, og selv om hun undret seg over oppmerksomheten andre så ut til å vise den svarte klossen sin, orket hun ikke tanken på å være tilgjengelig uansett. Om hun skulle være ærlig med seg selv skremte apparatet henne med sine funksjoner og bruksområder. Hun likte ikke hvordan Innsiden spilte på hennes uvitenhet, selv om det var ubevisst. Så mye å forstå, men samtidig beskjeden om at kunnskapen ikke var for henne.

Eva ventet. På hva visste hun ikke, men etter som ukene gikk tilpasset hun seg igjen omgivelsene sine. Hun klaget sjeldent, selv ikke til Sander når han tvang henne gjennom en spesielt meningsløs rutine, eller forklarte henne hvorfor hun ikke kunne kle seg på en bestemt måte fordi fargene ikke komplimenterte hverandre, eller viste henne forskjellen på eksklusive produkter og annenrangs kopier. Det enkleste var å se på logoen. Hun lærte å kjenne igjen parfymer på lukten, en form for produkt hun aldri hadde tenkt seg at hun en dag ville bruke regelmessig.

Det faste programmet tok henne også gjennom repetisjoner med vekter som ble løftet på et sterilt treningsrom med stikkende lys, forbeholdt henne. Det kunne rommet et titalls personer, og de glinsende apparatene så ut til å aldri ha blitt brukt før. Den umiddelbare engstelsen for å ødelegge noe slo ned i henne, men de nye trenerne hennes lo når hun spurte om hun måtte være forsiktig når hun brukte dem.
“Det eneste vi skal være forsiktige med er deg. Apparatene kan erstattes. Ikke tenk på det.“
Etterpå løp hun rundene sine på eiendommen. Egentlig ville de at hun skulle gjøre det på treningsrommet, men etter å ha snakket med Jostein bøyde han seg til at så lenge de kunne gjøre tester med maskinene sine, og hun var under observasjon, betydde det ikke så mye om hun løp inne eller ute. Selve løpingen var uansett langt fra det mest plagsomme. Når en kropp skulle skreddersys måtte den også vedlikeholdes, og dette vedlikeholdet var vel så pertentlig som alt annet hun så langt hadde vært gjennom. Fire til seks timer med fysisk aktivitet, nøye oppmålt. Om en muskel ble for stor ble treningsmengden redusert. Om hun la på seg et kilo var det noe som trengte å justeres. Og om ansiktet forandret seg med en milimeter fikk hun bekymrede miner.

Jostein var aldri fornøyd før han ble det. Dagene var igjen blitt monotone, og med det slapp frustrasjonen taket uten å forsvinne. Eva visste at hun forberedte seg, og hun hadde en løs idé om hva det innebar, men ikke før sent på høsten fikk hun beskjed om at det nærmet seg. Den tiende Januar skulle Evas år ringes inn.

Kjærlighetens død
Eva elsket for første gang den samme natten. Jostein brukte ikke det ordet, men for henne fantes det ikke noe bedre ord for det hun hadde fryktet. For Eva var handlingen en bitter oppsummering av dagen hos Sverre Krut, og kontrakten Jostein hadde undertegnet med døden. Hun gjorde ikke motstand, oppmuntret det kanskje til og med. Lidenskap styrtes ikke av regler. Hun trodde at mangelen på det samme, likegyldighet, heller ikke burde det. Dagene gikk, og de elsket hver kveld nå, mekanisk. Følelsene kom ikke etter, like lite som de hadde vært der før. Det var et obligatorisk program, en sending som gjentok seg med variasjonene til populære sanger. Eva døyvet ønsket om å forstå hvorfor det hadde begynt eller om det noensinne skulle slutte. Det virket som noe som måtte skje mellom dem, og Jostein så ut til å tenke på samme måte. Han gjennomførte akten sin som om han var en del av et teaterstykke. Han var hovedrolleinnehaveren som holdt sin viktigste monolog. Hun var kuliss. Publikum trengte de ikke.  

Hun hadde tenkt på at dette ville komme, ikke akkurat fryktet det, men heller visst det siden hun først fikk beskjed om at hun ikke bare skulle hete Eva, men også ta etternavnet til Jostein. Det var en del av å være en kone, som hun nå antok at hun ville være. Aldri hadde hun tenkt på sex som spenning, eller blandet følelsene sine i et håp om å få svar på hva som skulle foregå inne i henne når øyeblikket kom. Ikke en gang som barn hadde hun vært nysgjerrig på den delen av å være voksen. Var hun fortsatt et barn? Hadde forvandlingen hennes fanget henne et ubestemmelig sted i et livsløp hun ikke lenger kontrollerte? Nå var hun voksen. Hun følte seg ikke voksen, men hun følte seg ikke som et barn heller. Hun forstod ikke hva hun følte. Ikke om seg selv, og ikke om Jostein. Hun var jo gammel nok. Jostein ble overrasket, og spurte om hun ikke hadde gjort det før hvorpå hun svartet bekreftende. Han virket usikker, så nysgjerrig. Hun sa at det ikke var ekkelt. Jostein så ut til å slå seg til ro med det, og hun håpet at det aldri ville komme opp igjen.

En uke senere var Sverre og Astrid borte. Borte! Hun klarte ikke å tro at mennesker som dem bare forsvant, men hvis det var sant, og de ikke hadde krøpet inn i krypten sin i påvente av at verden ble gjenfødt i Josteins bilde, hadde hun kanskje hjulpet til med å ta livet av dem. De hadde sett henne, sett at hun var mulig, og så hadde de tatt giften sin som for å hjelpe Jostein videre, og la han overta konsernet deres som måtte være bygget på lidelse. Det var en forklaring hun kunne slå seg til ro med. Sannheten var sikkert mindre interessant.   

Da de igjen kom tilbake til eiendommen, virket det som Jostein var blitt forretningsmann. Eva hadde ikke sett ham i denne kappen. Hun undret seg over hvor mange roller hennes skaper spilte, som hun ikke hadde den minste kunnskap til. Jostein var ikke som hun var, og på Eva virket han som en samling privilegier som ikke visste hvor heldige de var som fikk eksistere sammen nå som de brukte mer tid sammen. Hvis han var en lærer følte hun seg som en tilbakestående som måtte være der. Ikke for å sette de andre i et bedre lys, for hun var den eneste. Heller ikke som et vagt irritasjonsmoment man kunne synes synd på, eller en narr man kunne le av. Hun var nærmere en stum og usynlig ånd som også var ett av Josteins aspekter.
”Du vet at dette er vårt nå?”
Eva så på eiendommen, som Astrid hadde gjort fra det ovale vinduet sitt, og undret seg over hva hun hadde sett, hva Sverre hadde sett, og hva Jostein nå så. Hun husket å nikke.
"Vårt nå." Et drømmende ekko. En kjensgjerning. Og visjonen om noe som skulle komme.
"Ja."
"Det kan virkelig bli til noe."
”Hva mener du?”
“Jeg har arvet et imperium.”
Forventet han entusiasme? Hun trodde hun visste hva et imperium var, men det hun så ut over nå virket patetisk lite, omsveipet av ånden til Sverre og Astrid. Hun tenkte at de aldri ville bli kvitt de to levende døde; ikke noe av det de så ut over nå ville bli deres. Minnene etter Krut satt i selve jorden.
”Og mausoleumet?”
”Hva mener du?” Jostein så henne som en perpleks skapning noen ganger. Hun sanset det med stolthet, eller så var hun bare litt gal allerede
”Skal de råtne her?”
”Hvem er de?”
”Sverre og Astrid?”
”Hvem bryr seg om dem? De hadde sin tid.”
”Men skal de råtne her?” Jostein forstod fortsatt ikke. Han ristet på hodet. Dere fra utsiden ser ting så annerledes på noen områder. Vi skulle ha tatt den overtroen fra dere. Den var sikkert nyttig i sin tid, men i våre dager gir det ikke mening.
Eva visste ikke om hun forstod ham nå. Hva hadde dette med gud å gjøre? Hun trodde ikke på gud. Noen gjorde det, andre ikke. Sånn hadde det alltid vært. Men det var enkelt å late som at man gjorde det. Hun ransakte hodet etter sitater fra hellige bøker, men ingen av dem hun kom på bar med seg lys som kunne kastes på situasjonen. Istedenfor så hun skulpturlinjer og kortklippet gress, installasjoner og små bygninger i glinsende hvit stein.
”Skal vi gå videre?”

”Du er ikke så entusiastisk. Jeg trodde selvfølgelig at du kom til å være annerledes, men noen ganger tenker jeg på deg som et tomt skall, Eva. Jeg er redd for å knuse det. Samtidig er du ikke skjør i det hele tatt. For meg er det eksotisk. Dere fra utsiden er både mer og mindre enn vi tror. Hva tenker du om meg? Om oss fra Innsiden?”
”Jeg prøver å ikke tenke så mye.”
”Men du tenker jo. Jeg ser at du tenker. Om du gjorde det enklere for meg å forstå kunne vi kanskje blitt bedre kjent med hverandre. Vi kunne kanskje lære av hverandre, eller... Nei, jeg vet ikke hva jeg spør om.”
”Dere er annerledes. Mindre opptatt av å overleve.”
”Overleve?” Han lo. “Ja, mat kan sikkert være en motivator.”
”Eller vold.”
Jostein ristet på hodet. “Jeg er kanskje ikke spesielt voldelig.”
“Skal vi gå videre?”
 
Han spurte om utdannelsen hennes. Han spurte om familien hennes. Hun tenkte på historiene Slangen hadde ledd av, og fylte på med dråper sannhet. Jostein prøvde å se verdensvandt ut, men hun forstod at han var på dypt vann her der han fylte på med ordene sine: Ting han enten hadde lest eller ville gi inntrykk av at han kjente til.
”Det kjeder deg ikke?”
”Du forteller godt.”
Hun ristet på hodet. “Turid... Jeg hadde en lærer som sa det samme.”
”Lærer? Ja, selvfølgelig. Det er det dere kaller dem. Ikke professorer. Du har jo basisferdighetene.”
”Jeg fikk bruk for dem. Jeg tenkte aldri så langt, men når du sier det fikk jeg bruk for dem.”
”Alle trenger å kunne lese og skrive.”
”Det tror jeg ikke. Er det dumt?”
”Ja.” Eva hadde aldri sett Jostein så seriøs sammen med henne. Så smilte han. Det er faktisk helt idiotisk.” Hun visste ikke om hun skulle le. Hun visste ikke om det var en vits. Hun prøvde å se seriøs ut. Hun måtte ha klart det. “Om man gjør seg fortjent til å lære det er en annen sak.”

Gamle tosker
Hvem er Eva Larsen? Hun visste ikke svaret, selv om hun nå villig fikk det servert.
”Dette er Eva Larsen...”
Josteins stemme. Josteins sannhet. Det enkleste var å følge lydig med.
”Vi skriver historie.”
Ikke hennes historie. Aldri hennes.
”Jeg er beæret av hva dere har fått til. Jeg er stolt av det vi har oppnådd. Jeg vet at veien har vært lang, og at den ikke alltid har vært enkel, men det jeg ser foran meg nå gjør alt verdt det. Jeg håper vi kan være enige om det. Dette er imidlertid bare begynnelsen. Selv om deres jobb nå tar slutt, representerer det også en begynnelse. Vi skal legge grunnlaget for vår metode og vårt prosjekt. Kirurgiens tid ringes kanskje inn i dag, men jeg kan love dere at den vil vare. Dette er vår tidsalder; vår epoke. Vi er den nye verden. Og det er med Eva at vi skal overbevise: En uskyldig og uvitende skapning. Ikke som oss, nei aldri som oss. Det er det vi har tenkt. Så feil vi kunne ta. Se på henne nå. Hun er mer ekte enn noen av oss: Mer attråverdig enn fortidens dronninger. Og det er vi som har gjort det: skapt og formet henne til et underverk. I dag høres det ut som en profeti: Det ansiktsløse samfunn tar ikke høyde for hvor du kommer fra, og vil aldri gjøre det. Vår tidsalder tilhører det eksepsjonelle, i tanker og gjerninger. Hvor du kommer fra betyr ingenting. Hva du oppnår betyr alt.
Eva Larsen vil være den første. Men snart vil menn som kvinner strømme til instituttene våre for å bli som henne. Vi vil akseptere noen, avvise andre. Og slik begynner det. Slik vil Innsiden forandres. Ingen i dette rommet tviler på at skjønnhet er makt. Det Eva viser oss er at denne makten ikke tilhører genene våre. Nei, vi kan selv ta eierskap over den. Vi kan gjøre den til et verktøy. Vi kan endre reglene. Når du ser på Eva ser du dine villeste drømmer. Min drøm er muligheten hun gir oss. Takk: Takk for at vi nå har denne muligheten. Det som gjenstår nå er å gripe den.  
En taktfast krampe spredte seg gjennom rommet. Den virket redd for å stoppe. Jostein forlot podiet sitt, og kom mot henne, løftet opp hånden hennes for å dele mottakelsen, og Eva smilte - smilte som hun hadde lært å smile.
 

Eva Larsen begynte det nye livet sitt i krampelatter, men latteren var det første hun ga slipp på. Jostein virket sikker på at hun var blitt den hun trengte å bli for å spille rollen sin.
“Sverre har ventet lenge nå.”
Hun kjente til Sverre. Sverre var hovedinvestoren til Jostein Larsen, og om Sverre var utålmodig betydde det at hun skulle kurere denne utålmodigheten før det oppstod såkalte problemer. Dermed skulle de til Sverre. Krut Holdings var visstnok en av innsidens store aktører, en gammel finansfamilie som hadde investert tungt på boligmarkedet etter den store krigen, og sikret seg store deler av Innsidens mindre ettertraktede eiendommer. Siden hadde de tatt kontroll over handelsruten til Akasinera, og leverte nå drivstoff til alt fra generatorer til eksklusive kjøretøy som det Line nå steg inn i. En kunstform, det også. Inn og ut av biler. Reglene strakk seg rundt henne, og om hun mestret en av dem åpnet de som regel bare nye utfordringer. Hun hadde knapt rukket å sette seg, før speilet i frontruten ga henne synet av sitt nye selv. Hun forventet ikke det som møtte henne, men om Jostein merket reaksjonen hennes overså han den.

Hvor lang tid tar det å venne seg til et ansikt? Tydeligvis mer enn en uke i hennes tilfelle. Kanskje Jostein likevel hadde merket noe, for nå grep han hånden hennes og så på henne innstendig.
"Du ser bra ut, Line."
"Det er ikke for mye sminke?"
"Sminke er en kunstform. Du retter ikke på noe, du selger illusjonen om noe."
"Men det virker så overdådig."
”Hmm? Du trenger ikke å tro på deg selv. Det er andre som tar seg av det.”

Vaktene som hadde geleidet henne over plassen, muskuløse og anonyme, stod i giv akt mens bilen forlot dem. De ville nok stå slik til hun og Jostein var tilbake, som to saltstøtter som skulle bidra til illusjonen hun bar med seg. Hun spurte Jostein om dette var den samme bilen som hadde tatt henne med til instituttet. Han så på henne som om hun var dum, og Eva godtok at det ikke var noe hun trengte å vite.

De umiddelbare sanseinntrykkene hennes var mer betryggende. Kolossale murbygninger med hundrevis av vinduer blinket i solen, bygd i samme stil som instituttet, men så store at hjemmet hennes føltes som en liten øy i en klase av det som enn foregikk i disse andre rommene og korridorene, og hun forestilte seg at hundrevis, nei tusenvis av Evaer stirret på bilen som nå gled avsted mot et mål som fylte henne med engstelse. Om det ikke hadde vært for disse bygningene kunne hun trodd at hun reiste gjennom et paradis. Selve bygningene var kanskje brutale, men de var omgitt av et grøntområde hun ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte. De kjørte forbi byster og statuer, forbi hageområder hvor stiene var flislagt i fascinerende mosaikker og blomstene så ut til å være bristeklare av liv. Fargene hadde ikke navn for henne, for hvor skulle hun ha sett slike farger, slike fantastiske mønstre før nå? Hennes egen hageflekk føltes plutselig som en barnetegning, en planløs krusedull i en verden av virkelige konstruksjoner.

Hvor langt var det til Karnevalet, eller stedet hvor hun hadde vokst opp? Hele livet hadde hun vært fanget i denne døde utkanten, i en form for fortid som ingen her ville kunne relatere seg til. Var det dette man sultet for; man frøs for? Var det dette man ble syke for? En gang hadde selv toget mot grensen vært et utenkelig vidunder for henne. En gang, men ikke for lenge siden. Synet som møtte henne nå, her, fikk henne til å love seg selv at ingenting menneskeskapt skulle overraske henne igjen.
I mellomtiden tok bilen dem videre langs en åsrygg, og Line fikk et innsyn i omgivelsene som nå var hennes. Hun kunne se muren i horisonten til høyre for seg, en skarp påminnelse om at Line ikke eksisterte lenger. Den virket mindre enn hun husket den, men var fortsatt et majestetisk stengsel som alltid ville være der. Alt virket mindre når man ble eldre. På den andre siden av veien bredte Innsiden seg ut over og nedover, som glinsende marmor. Havet strakte seg videre ut i horisonten der bygningene sluttet, inn i en evighet av det ukjente. Der ute et sted lå andre byer, gjemt fra hennes verden med en avstand som virket uendelig. Akasinera. Lervate. Hun så små mekaniske øyer bevege seg i denne blå uendeligheten, og forstod at det var det de kalte skip. Men Innsiden, bykjernen med sine himmelskrapere og mosaikken som omgav dem, trakk henne tilbake. Hun tenkte på sinnene som stod bak disse intrikate prosjektene, så skarpe i sin visjon at hun følte seg som en fjern slektning av dem, en slektning bestående av kjøtt og blod. Jostein så ikke ut til å legge merke til noe av dette, men trykket på skjermen sin til en stemme slapp ut.
”Vi venter, Jostein.”
”Vi er på vei. Ti minutter.”
”Og Eva.”
”Ja, hun er her.”
”Godt.”
Hun løsrev seg fra synet av den ubegripelige organismen av stål og stein som spredte seg ut i sin overdådelighet. Og hun visste at hun ville aldri høre hjemme her.
Jostein kremtet.
"Sverre Krut forventer fullstendig respekt."
"Du har snakket om det."
"Det er dette du har trent på det siste året."
"Jeg vet det."
"Husk detaljene. Han gjennomskuer deg tvert hvis du ikke følger etiketten."
"Du har sagt det."
"Fordi det er viktig. Når jeg sier ting er det fordi det er viktig at du forstår."
"Greit."
"Husker du hva du skal si? Du trenger ikke å si mye, men det er uhyre viktig at du sier det Sander ba deg om. Han har investert en formue i deg."
"Jeg skal gjøre det."
"Godt. Ditt beste er ikke godt nok lenger. Det håper jeg du forstår. Alt skal være etter boken."
"Ja."

Bilen ble parkert og portdørene bak dem lukket seg om en gedigen park, der veien førte mot det Eva tenkte var et palass. Nå strakte Jostein hånden mot henne, som om han måtte hjelpe henne ut av bilen. Etikette. Hun rettet på kjolen før hun steg ut, som Sander hadde vist henne, og uten å slippe hånden til hverandre stod de nå sammen, som et par. Foran dem stod Sverre Krut, alene. Bak ham spyttet en fontene en formue ut over seg selv, og Sverre slo ut med armene i en imitert omfavnelse. Den skjelettaktige skallen hans kledte ikke smilet han oppdrev, men fikk ham til å virke som en pervers marionette, laget med det formål å skremme barn.
"Velkommen skal dere være. Du må være Eva.”
Stemmen skalv lett, men diksjonen hans var smertefull i sin tilnærmede korrekthet, som om hver enkel bokstav tjente en rituell funksjon. Han trykket først hånden til Jostein, og nå berørte han Evas forsiktig.
"Sverre Krut.”
”Det er en glede. Jostein har snakket så mye om deg."
"Det er godt å høre."
Line kastet et raskt blikk på Jostein, og trodde hun så en plaget mine bre seg over pannen hans.
"Selvfølgelig. Dette prosjektet hadde aldri skjedd uten Sverre."
Sverre overtok samtalen, som om han ikke hørte på det Jostein sa.
"Det er godt å endelig se deg, Eva. Du lever virkelig opp til forventningene. Det kan jeg si med en gang. Pannen! Jeg ser hva du prøvde på der Jostein, og kan ikke si annet enn at du har lyktes fullstendig. Resultatet overgår faktisk det jeg trodde var mulig. Det mener jeg virkelig. Hvor lenge har du jobbet med henne? Det må være minst et år nå? Nei, la oss ikke snakke om det. Slike ting tar den tiden de tar. Velkommen, velkommen til mitt hjem. Dere skal selvfølgelig få møte min kone. Dessverre er hun blitt dårligere til bens igjen. Nei, det er ikke noe alvorlig. Vi er gamle mennesker, vet du.”
Sverre Krut var gammel. Eva hadde ikke forestilt seg at noen kunne være så gammel. Den påtatte høfligheten, og den gnagende sarkasmen han snek inn i setningene sine, fikk Sverre Krut til å virke som han hadde beseiret døden, i det minste som konsept. Nå forstod hun hva Jostein hadde ment med at det ikke fantes rom for feil denne dagen. Sverre Krut hadde levd så lenge at mennesket hadde tørket ut i ham. Mannens blotte nærvær var en gysning, og hun fikk følelsen av at å skuffe Sverre Krut, enkelt som det virket, var en dødsdom. Jostein hadde spilt et farlig spill, men akkurat nå, akkurat nå virket det som om han kom fra det med skinnet i behold. Eva visste ikke hva det betydde for henne. Det var som om døden forsøkte å være selskapelig: Det lille skjelettet av en mann virket som kunne smuldre opp når som helst der det stirret på henne, med øyne som verken skjulte fascinasjon eller forakt for henne. Han snudde seg, og den lutede ryggen viste dem veien opp mot palasset med innbitte skritt som burde ha levnet fotavtrykk i den hardeste stein.  

Bygningen de bevegde seg mot virket formet av akkurat denne steinen. Den var hugget inn i parken, som et minnesmerke som skulle tjene som en påminnelse om død og fordervelse. Det var like mye et minnesmerke som en bolig, og Eva forestilte seg at under den fantes det katakomber med skjeletter. Der lå alle som hadde forsøkt å trosse Krutt, de som hadde vært modige nok til å si noe han ikke likte, og de som hadde vært dumme nok til å ikke følge ordrene fra den hvislende stemmen.
”Et verdig mausoleum.” Jostein virket fylt av ærefrykt, og Eva hadde aldri sett ham slik før.
”Jeg har ikke tenkt å dø helt enda.”
”Hvor gammel er han?” Eva så spørrende på Jostein, sikker på at Sverre umulig kunne høre spørsmålet som hun var redd for at var uhøflig.
”La meg sjekke papirene mine.” Sverre lo hvesende. “Ikke gammel nok til å ta farvel med denne verden. Ikke enda.”
Det siste virket som en ettertanke, og Eva fryktet at den var rettet mot henne. For hva var det Sverre egentlig ønsket av henne; av Jostein. Ingen levde evig. Ikke en gang på Innsiden. Ikke en gang på Innsiden av Innsiden, hvor hun nå tenkte at hun befant seg. Det fantes ikke et dypere og mer stinkende hull enn dette Mausoleet, som hun fryktet var en massegrav. Om ikke fysisk, så av idealer, av ideer og drømmer. Hun visste ikke hvor denne følelsen kom fra. For første gang virket det på henne som om hun befant seg i nærheten av virkelig ondskap, ondskap hun verken ville eller kunne forstå.

En hvesende lyd fikk henne tilbake til her og nå. Hun skjønte at den kom fra Sverre før hun registrerte det mentalt. Ingenting annet kunne produsert noe så avskyelig og morbid som denne forvrengelsen, og hun tenkte at dette var slutten på monsteret. Han hostet i rier, rier som varte og varte til Eva tenkte at verden vrengtes foran henne.
”Beklager.”
Verken hun eller Jostein sa noe.
”Det skjer fra tid til annen.”
De ba ikke om noen utbroderende forklaring. Sverre rettet seg opp, og Eva trodde hun så latter i øynene hans.

"Stig på." 
Eva forventet et gravkammer. Det var bare en del av det hun fikk. Lys strømmet ned fra taket over henne, fra gjennomsiktig og nøytralt glass, som om hun befant seg under en diger vidusrute. Støv lå ikke i lag, og hun så ikke en eneste okkult gjenstand. Det var nesten som å komme inn i verdens mest åpenbare skalkeskjul, en verden av det hun hadde lært å tenke på som Innsidens regler, og en grell kontrast til det inngangspartiet hadde fått henne til å tenke på. Rommet, en stue som så ut til å kunne tjene som bibliotek, var dekorert med malerier fra en svunnen tid. Et av dem fanget oppmerksomheten hennes, først og fremst fordi det var flere ganger større enn de andre, men også fordi det ikke passet spesielt godt inn.
”Det du beundrer er et portrett av min kone. Fra før krigen, selvfølgelig. Kunstneren var Alphonse Gerard. Det er malt i gamle Akasinera. Han har vært død lenge nå. Ingen hørte noe mer om ham etter augustbombene. Vi var ikke nære venner, men han nøt stor respekt hos kjennerne den gang.”
”Det er interessant.”
”Jeg likte det aldri særlig godt selv, men mange sier at det fanger en del av Astrid som ikke alltid kommer frem. Ikke med mindre man virkelig kjenner henne. Kanskje du er en av dem som kommer til å tenke det?”
”Hvor er Astrid?”
“I lenestolen sin. Eller til sengs. Sannsynligvis i lenestolen.” Sverre så raskt bort på det Eva skjønte måtte være en tjener som akkurat kom opp trappen fra underetasjene.
”Hun sitter i stolen sin.”
”Der var mysteriet oppklart. Vil du se mer på bildet, eller vil du møte henne? Jeg klandrer deg ikke for noen av delene.”  
Kvinnen på bildet så ut til å være rundt tjue. Hun hadde pene øyne som fikk henne til å virke generøs. Den haukete nesen gjorde det likevel vanskelig å bli forelsket i utseendet denne Alphonse hadde forsøkt å gjengi. Når Eva tenkte seg om virket hun streng, nesten farlig, eller som om hun ikke var fornøyd med å være til stede i rammen. Astrid minnet henne ikke om noen hun hadde møtt. Det var det som overrasket Eva mest. Og hun undret seg over om den faktiske personen også ville vekke usikkerheten som kom med motstridende elementer.
Den korte trappen rullet dem opp til et platå. Takhøyden virket ikke like unaturlig høy her, og det lille rommet de nå steg inn i virket som et klenodium av uant bestemmelse. Det var som å tre inn i en annen tid, en tid som hadde mer til felles med Evas gamle verden enn Innsidens overflod.
”Hvordan går det, Astrid?”
”Det går som det har gått i det siste. Men det går fortsatt.”
”Har du spist?”
”Litt.”
”Du spiser ikke nok.”
”Jeg trenger ikke at du forteller meg det.”
”Husker du at Eva skulle komme i dag?
”Selvfølgelig.”
Eva kunne bare se baksiden av hodet til Astrid, grå hår som var strammet mot skallen hennes i et lappet teppe. Kanskje hun vanligvis brukte parykk? Astrids sete var rettet mot et lite vindu, som igjen ledet ut mot en del av parken som ikke hadde vært synlig under ankomsten. Sverre gikk bort til henne, bøyde seg over henne. Eva trodde hun hørte et kyss. Like etterpå gled stolen rundt, mot henne og Jostein.
"Dette er min kone, Astrid."
"Kom hit, lille venn. Jeg har hørt så mye om deg."
Astrid tenkte kanskje å smile til henne, men Eva følte seg som et barn som blir tvunget til å hilse på noen det ikke liker. Hun forstod ikke følelsen. Astrid var mye yngre enn Sverre, og ansiktet virket bare gammelt og slitent. Nesen fra portrettet i gangen var blitt mer utpreget med årene, og hun følte at hun ble gransket som noe uskikkelig.
"Så du er Eva."
"Ja. Jeg er Eva.”
”Josteins nye menneske.”
”Ja. Eller. Jeg vet ikke.”
"Ingen av oss vet. Ikke før det er for sent... Du har gjort jobben din, Jostein."
"Takk."
”Dette er tilfredsstillende.”
”Tilfredsstillende?”
”Hva er det du vil høre? Du har gjort jobben din. Det er det du får betalt for, er det ikke?”
”De ble sagt at det var umulig. Selv du sa at jeg kastet bort tiden min: tiden din.”
”La det ligge, Jostein. Du har lyktes. Hva mer trenger du å høre? Er du et lite barn som trenger pappas anerkjennelse.”
”Hvordan våger du?”
”Jeg lovet deg et partnerskap. Du har oppfylt din del av det. Fullverdig partnerskap. Det burde fortelle deg noe at jeg er villig til å innfri løftet. Men det finnes grenser for hva jeg, for hva Sverre Krut, er villig til å oppføre seg himmelfallen over. Eva er ei jente, Jostein.”
”Dere snakker ikke om dette nå. Kan vi ikke bare beundre henne? Jeg har så mye jeg vil spørre henne om. Du vet jo at jeg ikke har lenge igjen, Sverre.”
”Astrid.” Det lå et vagt ikke si slikt i luften, men Eva fikk inntrykk av at ingen av dem trodde på det selv.
”Så: Eva?” Astrid Krut studerte henne nå.
"Larsen."
"Larsen. Hva jeg hadde gitt for å se slik ut da jeg var ung." Astrid snakket med noe som minnet om lengsel. Ikke etter å være ung igjen, nei, det var som om Astrid ville være akkurat henne.
“Vet du hvorfor du er her, Eva?”
”Jeg vet bare det Jostein har forklart meg.”
”Vi vil jo bare beundre deg. Dette er det siste store Sverre gjør. Det siste han gir. Vår tid er forbi. Vi kan selvfølgelig drømme om evig ungdom, om flere år eller flere liv, men ingen av oss narrer seg til å tro at det finnes en mulighet for at vi har tid. Vi har bitt oss fast i dette livet lengre enn de fleste. Selv jeg som er yngre enn Sverre har levd lenge, og du ser jo hvem av oss som kommer til å holde ut lengst.” Hun lo skarpt. “Jostein har hatt en fremtredende posisjon i konsernet det siste året, nettopp på grunn av det som er blitt deg. Sverre og jeg, vi liker ideene hans. Du forstår selvfølgelig ikke så mye av dem, og jeg vet ikke om du trenger... kanskje senere. Men jeg ville se deg, Eva. Det er som å se at verden fortsetter; at det finnes en fremtid vi som tilhører fortiden kan stake opp. Det er et behov for å si at vi gjorde noe for andre, for de som kommer etterpå, slik at de kan leve i en bedre verden.”
”Bedre enn hva?”
”Du opplevde ikke krigen. Jeg vet ikke om jeg vil at du skal forstå tingene vi ga slipp på. Noen få år som kostet oss hundre! Jeg vet ikke om verden har sett noe lignende før. Men kanskje det finnes en vei tilbake. Og hvis det gjør det er det mennesker som Jostein som kan vise oss den. Du er en del av det. Du vil være en del av det. Det var det vi håpet. Og før i dag trodde vi, trodde med hver av rapportene. Vi ønsket og vi ba. Og nå er du her. Nå ser vi deg for første gang. Du er ny. Ny som jeg husker verden for lenge siden.”
”Du virker sliten, Astrid.”
”Sliten? Ja, jeg er kanskje det. Men jeg er glad. Jeg fikk en siste opplevelse. Jeg vet ikke om jeg trodde det; at det kunne være mulig. Å sovne inn til et vakkert ansikt... Hva er bedre enn det?

"De kommende generasjonene vil takke deg, Sverre."
"Jeg bryr meg lite om de kommende generasjonene. Jeg ville se om det var mulig. Astrid er en idealist. Jeg har alltid sett etter andre ting."
"Du har beviset ditt her."
"Det finnes ingen kur mot alderdom." 
”Nei. Ikke enda. Men tenk på det som en forlengelse av ungdommen.”
”Det er for sent for meg.”
”Det kommer til å forandre hvordan vi forstår å være ung. Hva som innebærer skjønnhet. Virkelig skjønnhet.”
”Og jeg forblir gammel. Gammel til jeg er død.”
”Vi har alle vår tilmålte tid.”
”Du også, Jostein?”
Begge så tankefulle ut, som om samtalen kollapset med dette utsagnet som antydet at også Jostein en dag ville gi tapt og gå inn i døden, så åpenbart, men samtidig så usannsynlig når du så ham nå.
”Jeg antar det.”
”Men folk vil betale for dette.”
”Selvfølgelig vil de det.”
”Og betale mer?”
”Det er det som er ideen.”
”Det kan jeg tro på. Etter idag er det vanskelig å ikke tro på det. Hun er noe for seg selv. Du kan se det. Men det er noe mer der. En uskyld. En renhet. Hun er mer enn jeg trodde hun kom til å være.”
”Hun er Eva Larsen.”
”Ikke vær pompøs.”
"Dette er eksperimentell kirurgi. Det er et menneske involvert, ja, men det er Eva som er vellykket. “
”Hva hetet du før?” Eva så på Jostein, ba om tillatelse med blikket. Han nikket.
”Line.”
”Og hvem er Line.”
”Ingen.”
”Ba du henne om å si det?”
”Nei.”
Begge flekket en rå latter.
"Det er begynnelsen på det ansiktsløse samfunnet. Forestill deg det. Hundrevis av mennesker som dette. De beste av de beste. Folk som deg, Sverre."
"Det vil sette spor.”
“Spor jeg aldri satt.” 
”Jeg skal føre arven din videre. Det lover jeg, Sverre.”
"Når du ser henne forstår du det. Var det ikke det du sa, Jostein."
"Ja."
"Jeg vet ikke om jeg forstår det, men når jeg ser henne tenker jeg at det er håp for oss, tross alt."
"Du kommer til å se det."
"Kanskje. Men det er håp."
"Det er mer enn håp."
"Vi trenger ikke diskutere det mer, Jostein. Vi hadde en avtale, og du har gjort din del av den. Jeg er glad for at jeg fikk se henne før det tok slutt. Dere kan dra nå."
"Er du sikker?"
"Dere finner veien ut?"

Vannskillet
"Hvordan har du det, Eva? Jeg tror det er viktig at vi snakker om det, sa Roger nå. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Hjelper de nye medisinene?"
Ingenting.
"Vi kan dessverre ikke høyne dosene. Det er ikke så lenge igjen nå. Dette klarer du."
Ingenting.
"Det viktigste er at du får sove. Sove og hvile. Vi vet at det har tatt lang tid nå. Vi vil bare passe på at alt går som det skal. Det viktigste for oss er at du har det bra."
"Det viktigste er at jeg overlever."
"Vi har snakket om dette, Eva."
Ingenting.
"Jeg skal prøve å finne en løsning på medisinene. Det finnes en grense for hvor mye vi kan gi deg."
"Det kommer til å bli verre." Hun hadde skrevet ordene på papiret sitt med skjelvende hånd, og nå understreket hun det siste ordet to ganger.
"Jeg vil ikke lyve for deg, Eva."

De første dagene hadde undersøkelsene fortsatt. Nye inngrep. Hvordan transplanterte man egentlig et ansikt? Tanken oppstod, og forsvant uten at den ble reflektert over. Smerte. Ny tanke. Smerte. Alltid avbrutt av smerte. Ingen sammenheng. Hun ventet. Den store. Kronen på verket. Når? Når ville det ta slutt?

Hun hadde akkurat våknet, uten å ha noen klar forståelse av tid, sted eller seg selv. Hun følte seg nummen. Lys traff henne gjennom to tynne spalter, og hun kjente en kvelende følelse som fikk henne til å skjelve ukontrollert. Hun forstod først senere. Forstod galskapen i deres siste forsøk på å forandre henne, meisling og flytting av bein, titanplater, transplantert hud, og spaltene til øyne, nese og munn. Hun var allerede fanget. En vrengt skapning som de skulle begynne å bygge på, etter sine egne forvridde ideer. Skrekken for hva hun var nå, hva de hadde gjort henne til, var en fjellskrent som når som helst kunne rase ut, og utslette selv sporene etter det hun hadde vært. Noen ganger trodde hun oppriktig at de kom til å forlate henne slik, med et ansikt som lignet mer på et åpent sår, nei verre enn det, enn det lignet på et menneske. 

Nå lå hun i reimer, og den eneste delen av henne som beveget seg normalt var en sår nakke. Resten var muskler som ble spent, og en allerede påbegynnende kløe. Tre ganger om dagen flyttet de henne, slik at hun ikke skulle få liggesår, en mekanisk medisinsk prosedyre. Noen ganger så hun Jostein der, over henne, men hun visste ikke om hun drømte for han sa ikke noe. Det kjente ansiktet til Lea dukket også opp, sa betryggende ord til henne, som ikke brøt gjennom den skrekkelige stivheten, eller de oppsperrede øynene.
"Snart kan du begynne å bevege deg igjen. Det er viktig at det får gro."
"Kan jeg få et speil." Hånden hennes skalv slik at ordene knapt var tydelige.
"De er langt fra ferdige."
Ingenting.
"Det kommer til å ta en stund til. De vil ikke anslå noe."
Hun skrev på papiret sitt: "Jostein?"
"Jostein kommer når han kan. Når du er klar for det."
"Jeg vil dø."
"Eva da. Det vet du at du ikke vil. Snart kommer alt til å bli bedre."
Lea hadde rett. Kløen ble sterkere, men avtok så gradvis, og med at formen hennes bedret seg fikk hun  mer frihet. De lot henne gå ut i hagen på ettermiddagene, lot henne sitte og se ut over det som hadde vært verket hennes, allerede i ferd med å gro over med ugress. Ingen la merke til det. Ingen brydde seg. De sa det hadde gått tre uker siden den siste operasjonen, tre uker i lenker som svekket musklene hennes, med bandasjer som skjulte henne som om de var hennes siste skjold. De skiftet bandasjene. De lot henne ikke se seg selv mens de gjorde det. Hun hadde prøvd å ta seg til ansiktet. Øyeblikkelig kastet de seg over henne, lenket henne fast igjen, og hun vred på seg som en galning og hun kunne ikke skrike. Det hadde fått henne til å forstå. De matet henne med sugerør. Suppen smakte ingenting. Gradvis ble den tykkere.

"Jeg beklager at jeg ikke kom tidligere. Jeg tenkte at jeg var den siste du ville se."
Øynene hennes måtte ha lyst hat, for et øyeblikk så Jostein overrasket ut, og for første gang siden hun hadde møtt ham ante hun noe som minnet om tvil i pannen hans, som rynket seg som en uvanlig spasme.
"Det var slik det måtte bli. Jeg beklager det. Jeg er stolt av deg, Eva. Det er ikke lenge igjen nå som vi kan begynne å fjerne bandasjene. Lea sier at du har vært flink.” Hun likte ikke å bli kalt flink. Likte ikke å høre at hun oppførte seg som en liten pike som ventet på straff eller belønning. Hun tenkte på et bustete og hårete ansikt, og Jostein hadde ingen av delene. Glattbarbert, som alltid, med det mest bestemte blikket hun kunne forestille seg. Ja, hun hadde vært flink. Hun hadde innbilt seg at han skulle avduke henne: at han skulle samle lakeiene sine og dra fra et sceneteppe til stormende applaus. Istedenfor var det bare henne og Jostein som satt der. Han snakket forsiktig til henne, med de slepende ordene han kunne bruke når han ville være hyggelig. Uten seremoni fikk hun se sitt nye ansikt. Lyset i rommet ble skarpere som for å understreke at han ikke ønsket å skjule noe, og hun forstod at det var han som styrte det idet veggene ble lysere. Til slutt senket et speil seg, som en fallende engel.  
Hun trengte å se. Hun ville ikke. Jostein nikket innbydende, og hun tenkte at det var greit, at det måtte skje akkurat nå, så hun holdt pusten og flyttet blikket til side, mot speilflaten. Hun reiste seg fra stolen, og gikk bort til speilet. Hun stirret på seg selv nå, sitt nye selv, og hun sperret opp øynene. Personen i speilet gjorde det samme.
"Du kan ta på det hvis du vil."
Eva kjente forsiktig på kinnene sine. Hun visste ikke om beinene på innsiden var hennes lengre, men de kjentes helt naturlig, og svarte til bevegelsene hennes som om ansiktet ikke var en fremmeds.
"Du er fortsatt litt stiv i muskulaturen. Det kommer til å være oppfølgende behandling, og med den vil det gradvis gå over. Hva synes du?”
Eva syntes ingenting. Det var ingenting å synes. Ingenting av Line som nå het Eva, ingen ting av strevet, av nederlagene og seirene. Hun hadde blitt solgt som en forsøksrotte, blitt en del av et eksperiment som hadde ført henne akkurat hit. Line var virkelig borte. Den månedlange dressuren hadde fått henne til å gå riktig, stå riktig, smile riktig. Hun spiste riktig. Hun sov riktig, og hun trente riktig. Hun visste hvor lenge hun skulle holde et blikk. Nå, etter uker med intens fysisk smerte, hadde de fått sin Eva. Glansbildet foran henne forsøkte å smile. Igjen. Men hun smilte ikke, så stygge tårer forme seg til de ble til ren fortvilelse, til krampeaktige skrik og til hulkende skjelving. Og selv i gråten, tenkte Eva, selv da var hun vakrere enn hun hadde vært. Huden hennes var polert for tårer. Hver eneste pore virket designet for dette øyeblikket, nei for alle øyeblikk herfra og inn i uendeligheten. Hun forsøkte å forstå hva som var blitt gjort, se etter detaljene som en gang hadde vært hennes: Den mislykkede nesen, de tunge øynene, kjøttslintren som hadde vært munnen hennes. Alt borte. Kinnbeinene som ikke tjente ansiktet hadde forlatt henne mens nye hadde vokst frem. Hadde haken vært for svak? Nesen for krokete? Hun husket ikke lenger. Hvert sekund gjorde det hun hadde vært svakere; det hun aldri skulle være igjen."Hva synes du?"
Hun stirret gjennom tårer, lamslått. Hva hadde de gjort med henne? Øynene var fortsatt hennes, men hun møtte en fremmed gjennom refleksjonen, en fremmed hvis mimikk svarte til hennes bevegelser, og som gråt som henne nå - hulket i desperasjon. Bak henne stod mesteren hennes og smilte. Hun var perfekt. Hun var ikke Line, som aldri hadde vært godt for noe som helst. Hun var ikke den de hadde kalt Eva her, det latterlige navnet som plutselig ga mening.
"Liker du det ikke?"
Eva ristet på hodet.
"Du kommer til å bli vant til det."
Og så:
"De kommer til å elske det."
Hvorfor? Hun kom aldri til å forstå hvordan Jostein hadde gjort dette, eller sette seg inn i detaljene for de ulike prosessene som hadde ført henne hit, til dette vridde og forstyrrende speilbildet. Men hun trengte en grunn, en grunn til å fortsette å eksistere. En grunn til å tro at hun var mer enn et eksperiment som nå kune selges til Innsidens rike og mektige.
"Hva skjer med meg nå?"
"Vi er ferdige."
"Hva mener du?"
"Eva Larsen er ferdig. Det er nå det begynner. Du er det ansiktsløse samfunn. Den første av ditt slag. Den første av vårt slag."
"Men hva betyr det?"
"Vi skal overbevise en hel verden om at dette er framtiden. Jeg og du."
"Det blir ikke flere operasjoner?"
"Flere? Du er perfekt som du er, Eva. Hvorfor skulle jeg ønske å operere mer på deg? Hver minste detalj er en åpenbaring. Ingen vil tvile på det de ser når de ser på deg. Perfeksjon. Din perfeksjon er bare begynnelsen. Snart kommer alle til å trakte etter et ansikt som ditt. De vil betale en formue for noe som er i nærheten, og de kommer til å betale den til meg.
"Penger?"
"Nei, ikke penger. Hvis målet mitt var å tjene penger hadde dette prosjektet ikke eksistert. Jeg hadde bare gjort som kirurgene før meg. Enkle operasjoner. Nikke og smile. Antyde at noe ikke var bra nok, og rette på det om det trengtes eller ikke. Det jeg ønsker meg er en ny orden, bygd på toppen av det gamle. Ikke som nå. Nei, som det var... før krigen ødela alt. Du kan selvfølgelig ikke så mye om det. Det var en bedre verden en gang. Den gang. Før den store krigen. Før alt falt sammen fordi vi ødela det med våre stakkarslige nye idealer. Og hvor mye er igjen av det? Ruiner og ødeleggelse. Vi gjemmer oss bak murer og stengsler, som hysteriske idioter er vi mer redd for verden utenfor enn vårt eget fengsel. Vi skriker våre banale fraser. Aldri mer, skrikes det. Vi kan ikke la det skje igjen. Så vi lever som slaver. Lever som lus, på gamle hudrester.”
“Vi er så begrenset av oss selv at vi har mistet perspektivet de hadde den gang da verden var noe som skulle utforskes, og elementene lot seg mestre. Det er ikke noe du forstår. Ikke at du trenger det. Du er Eva. Min Eva. Og som Jostein og Eva reiser vi. Vi reiser mellom de store byene. Det som er igjen av dem. Vi forteller dem at det finnes en måte å finne tilbake til det vi var. Til Akasinera, hvor mutasjonene etter strålingen rir dem som en mare; til Batani, og deres selvvalgte jernalder. Vi reiser til Lervate og til Santara. Og vi kommer tilbake med flagget hevet, som helter og oppdagere. Vi beseirer demonene deres, vi lenker dem og vi tar dem med tilbake. "Vi?"
"Bare oss? Selvfølgelig ikke. Men vi kan snakke mer om det senere. Du vil sikkert være for deg selv nå. Du har mye å beundre, synes du ikke?”

Kutt
Hun forandret seg.
”Eva. Eva?” Hun så Lea bak seg, ikke skyggen. Skyggen var Lea nå. Hun la seg ned på gulvet. Merket at hun skalv, men ikke hvor mye. “Går det bra med deg?”
Hun kunne ikke svare. Kunne ikke svare, men kjente armene til Lea rundt seg, som et betryggende belte, kjente pusten hennes som var rolig. Og hun roet seg.
”Ser det sånn ut?”
”Hun har fått en reaksjon. Jeg tror ikke det er farlig. Hun er bare redd. Nei, ikke send inn noen. Da blir hun bare mer stresset.”
De ga henne piller. Piller som var bandasjer. Piller mot henne selv. Piller som skulle hjelpe henne til å sove. Piller som skulle få henne til å føle seg bedre. Piller som skulle få henne til å slappe av. Fem ulike, avslørt av formen og fargen. Ingen av dem var store, og hun svelget dem med vann som om de var ingenting. Hun tenkte dårlig, og visste ikke om det var pillenes skyld. Tvilen slo ned i henne, men det var en vag form for tvil, en tvil som ikke angikk henne. Hun hadde vært barnslig. Hun hadde tenkt på seg selv som et offer. Hun hadde mistet motet i seg, og med motet hadde selvrespekten forsvunnet og hun var langt fra stolt og hun skammet seg. Ingen av delene virket å bety noe, selv om hun trodde at de måtte gjøre det. Det var vanskelig å overbevise seg selv i den ene eller andre retningen når hun var så sløv.
Hun glemte å spise. Påminnelsene til Lea var slitsomme. Å bli vekket ledet til fortvilelse. Aktivitene hennes ble redusert, til hun ble mer stabil, men det føltes ikke slik. Ingen satte pris på denne forsinkelsen. Hun skammet seg over det også. Det ble ristet på hodet. Roger forklarte henne hva som hadde skjedd. Hun hørte. Hun hørte vanligvis aldri på Roger.
Nå var han det nærmeste hun hadde en konstant. Tiden virket å forandre seg. Hun forsvant, hun dukket opp igjen. Som regel hos Roger. Hvorfor hadde hun hatet Roger? Hun forstod det ikke lenger. Den dronende stemmen hans var der, rettet mot henne. Snille ord. Beroligende. Det var nok. Virkeligheten kom tilbake. Det var ikke den samme virkeligheten som før hun ble syk, men en som liknet nok til at hun var frisk igjen. De fortsatte å gi henne piller, men det var færre av dem. Hun hadde funnet en form for balanse de var fornøyde med.
Neste dag ble ringet inn av et stikkende og alarmerende klokkespill; fortalte henne at Lines siste dag var kommet. Listen med inngrep som ventet henne, fremmedord som ble kastet fra munn til munn der Jostein og hans assistenter forberedte de kommende inngrepene, diskuterte sine skisser, og vurderte hver minste detalj ved henne som noe som kunne medføre problemer. Deres andektighet minnet henne om et perverst ritual, og hver gang Jostein snakket spredte stillheten seg rundt assistentene som om en engel manifesterte seg i rommet. Hun skimtet skjermene deres, skisser som forandret seg til andre skisser, ord som virket klippet ut av fantasien til gale mennesker med en forkjærlighet for endelser som plastikk og ektomi, oppnådd gjennom transplantasjoner og stramninger og proteser. Det hørtes ut som det reneste babbel for henne, og om hun ikke hadde sett fascinasjonen og fryden som boblet rundt disse mennene hver gang de kom med innspill til hverandre, hadde hun kanskje klart å le av en komplett og kvalmende galskap.
"Eva."
Hun likte ikke hvordan Jostein sa navnet, som om hun var en ettertanke. Hun likte ikke oppmerksomheten fra hender som ble strukket mot henne eller navn som ble slynget ut som seig gummi. De festet seg ikke. Kjente ansikter. Ukjente ansikter som kanskje burde vært kjente. Håndtrykk som var så forsiktige at hun følte seg laget av porselen.
”Du kan vente utenfor.”
Å vente var noe instituttet hadde gjort Line flink til. Barn var ofte utålmodige. Dukker ventet på deres tur til å bli lekt med. Hun hørte stemmer vibrere gjennom veggen, men hun fulgte ikke med på innholdet i dem. Hun hadde gitt opp å forstå både Jostein og kollegene hans for lenge siden.
Nå strømmet de ut i venteværelset. Hun følte blikkene deres, og at en av dem tisket
"Virkelig eksepsjonelt." Mannen nikket mot Eva, så rundt seg i håp om å høste anerkjennelse, men da ingen så ut til å gi ham oppmerksomhet var det som han kom på noe han hadde glemt.
”Du kan komme inn igjen, Eva.” Hun ble pekt til en stol.
”Føler du deg klar? La oss bare gå igjennom detaljene en gang til. Du kommer til å få en sprøyte. Den er ufarlig, og vil sørge for at du vil sove under hele operasjonen. Du kommer ikke til å kjenne smerte. Vi anslår at du kommer til å våkne etter rundt seks timer. Ansiktet ditt kommer til å være fullstendig bandasjert når du våkner. Det er en omfattende prosedyre som innbefatter et titalls justeringer, og å lege dem vil ta tid, men det er ingenting å engste seg for. Du husker assistene mine? De kommer til å observere inngrepene. Vi kommer også til å ta opp hele operasjonen for bruk i undervisning. Du trenger ikke signere noe.” En av kollegaene til Jostein lo, som om det ble fortalt en utmerket vits. “Legg deg ned. Du kommer til å kjenne et lite stikk. Så kan du bare vente på at du blir døsig.”
”Det er èn ting jeg kan.” Om Jostein la merke til sarkasmen hennes ignorerte han den.
”Nå kommer stikket.” Hun kjente det knapt. Et lite stikk som skapte en svak rykning. Tiden måtte ha gått, for når hun våknet var det som fra en vakker drøm. Inntrykkene hang igjen. Et ansikt. Så vakkert det var. Jostein.