Skalpellens dager
Hun følte at de følte at hun var klar. De neste dagene var fylt med undersøkelser. Noen av dem var ubehagelige nok til at det irriterte henne, men i hovedsak slo hun seg til ro med at de var ufarlige, som det alltid ble insistert på. Det var maskiner som målte. Apparater som lyste. Bilder ble tatt fra alle tenkelige vinkler, bilder som også viste hvordan innsiden hennes så ut. Blodet hennes ble undersøkt, så undersøkt igjen. Håret hennes forble kortklipt, barbert bort annenhver dag. Kroppen hennes ble også møysommelig testet og målt. Kondisjon. Styrke. Søvnen hennes ble registrert. Syklusen hennes nøye overvåket. Hun var klar. Dette kom uten at de vanlige forpliktelsene hennes ble redusert, og hun følte seg sliten. Hun var mer sliten enn hun husket å ha vært siden hun kom til instituttet. Når hun nå satt i hagen sin måtte det være minst en uke siden hun sist hadde vært her. Ugress stakk fram mellom blomstene hennes. Jorden var for tørr.
Nå var hun klar. Hun tenkte på det som en transformasjon, trodde hun hadde hørt Jostein bruke ordet. Hun tenkte på det som å vri om en nøkkel og slippe noe ut. Hun var forberedt, i den grad hun trodde det var mulig å være forberedt. Ingenting var en konstant. Hun prøvde å ikke følge med på skissene deres. Hun godtok at det hun så nå snart kom til å være noe annet. Så langt det lot seg gjøre. Hvordan så man på seg selv som om man ikke var en selv? Det virket som at likegyldighet kom med alt dette, og Roger hadde ikke noen forklaring: Ikke her heller.
”Dette er ikke noe vi har prøvd før. Ikke på et menneske.”
Hun undret seg over hva de hadde prøvd det på; hvor langt unna dette noe var et menneske. Hun spurte ikke om det.

Hun likte jo ikke en gang hvordan hun så ut. Gjør noen det? Line hadde båret seg selv gjennom livet ved å ikke bry seg, ved å ikke ville bry seg. De kunne ikke skade henne, ikke for det. Hun hadde akseptert at hun var stygg, akkurat som det var en kjensgjerning at hun var for høy, og ikke tenkt på det med mindre hun virkelig måtte. Å late som var en lek hun var kjent med. Men når de nå skulle ta dette ansiktet fra henne, utslette det fullstendig, holdt de henne fast mens de avsa en endelig dom om at alt som hadde vært Line ikke trengte å eksistere: At hun selv var overflødig på alle tenkelige måter, og at hun aldri hadde betydd noe for Jostein. Hvorfor valgte de meg? Fantes det ikke en million bedre kandidater der ute: En Katrine eller en Sara eller hvem som helst? Jenter som ikke kom til å bli savnet: Jenter som ikke betydde noe for Innsiden. For hva lå til grunn for at akkurat Line ble valgt til å gjennomgå prosessen og bli tildelt dette latterlige navnet som første del av en rolle som var dømt til å bli like latterlig? Hun forstod ikke. Kommunikasjonen mellom dem virket å foregå uten deltakelse; som om de snakket samme språk der ordene betydde det samme, men meningen bak dem utfoldet seg i så ulike retninger at Line som var blitt til Eva kunne gi opp å forstå noe annet enn at hun var på vei et sted. Hun ble fraktet, tenkte hun; Ufrivillig fraktet fra et sted til et annet. Dette stedet var bedre fordi hun ble forsikret om at det var bedre, selv om det ikke representerte noen reell forandring, i det minste ikke som hun kunne forutse. Et stygt ansikt som skulle forsvinne. Det var ingen tragedie, og hun ville ikke bry seg om det. Det var hennes ansikt, hennes speilbilde, og det var ingen grunn til å savne det, eller å savne Line som allerede var så vag at hun like gjerne kunne vært borte for alltid. Likevel brydde hun seg. Hun klarte ikke å redusere transformasjonen sin til enkel forandring. Det var slik de brukte ordene her, trodde hun. De ønsket å kalle det samme for ulike ting for å gøre det nytt og spennende, og hun var ingen av delene. Nyheten og sensasjonen eller det katastrofale som floppet, gjorde det noen forskjell for henne? Hun sitret ikke akkurat når hun tenkte på seg selv som et eksperiment, som måtte bety at hun kunne ofres, og det hun egentlig ville vite var om det gjorde vondt. Ingen sa om det gjorde vondt. Kanskje de ikke visste.
Line hadde vært fanget i en form for stillstand mens de forberedte henne, og hun forsøkte å tenke på seg som Line igjen, rette seg selv til å holde på det eneste hun hadde igjen som virkelig var hennes. Ingen her var vennen hennes, og hun kunne ikke tillegge dem intensjoner. De var handlinger. De var borer som Jostein stakk ned i en hullete tann som skulle renses for råte og smusk, finpusses og justeres til alt som gjenstod var hvitt. De var ferdige med det nå. Tann etter tann hadde fått sin omhyggelige behandling, ikke av Jostein, selvfølgelig. Det fantes mange eksperter på instituttet, eksperter som sammen utgjorde en ekspertise der alle bukket for Josteins trådspill. Marionetter som lekte med marionetter. Og det endelige resultatet var et tvunget, perfekt smil.

Sander fikk henne til å le. Han kunne bedt henne om å smile, så hun satte pris på at han prøvde å være organisk. Rare ord som måtte brukes for å læres. Hun skulle notere det senere.
”Smil for meg, skjønne prinsesse.” Det var ikke det spor morsomt, men hun lo. Hun forstod at han vurderte henne, eller tok inn over seg forandringen som om den var en rus.
”Er det så perfekt?” Han oppfattet ikke at hun gjorde narr av ham.
”Jeg ville ha kalt forskjellen forunderlig. Øynene dine følger helt med nå også.”
Å smile var enkelt. Mye enklere enn å gråte. Tårer kom ikke av seg selv.
“Du gråter mindre nå.”
Det var lenge siden hun hadde grått. Det var vanskelig å gråte over det samme flere ganger. I begynnelsen kunne hun fortsatt gråte, men det var noe de hadde tatt fra henne uten å en gang merke det.
”Jeg gjør kanskje det.”
”Ja, du gråter mye mindre nå.”
”Det betyr kanskje at jeg har det bedre?”
”Du spiser sunt. Holder deg aktiv. Følger en timeplan. Alle har det bedre da.”
Hun husket ikke at hun hadde grått hos Roger før, men hvorfor skulle han ellers si at hun hadde det?
Hun ville gråte. Presse ut tårer, helt til hun druknet i dem eller det ikke var flere igjen. Hun slo i speilet. Igjen og igjen. Selvfølgelig lot det seg ikke knuse. Ingenting knustes her. Det var kveld. Hun hadde ventet på at lysene skulle slukkes, men så hadde fortvilelsen tatt henne igjen. Denne navnløse skikkelsen hun hadde trodd at var borte nærmet seg henne, idet hun vasket fingrene etter et toalettbesøk, idet hun la merke til at hun hadde et ansikt, et ansikt som var hennes, for det hun visste var siste gang.

Utstilling
Jostein hadde gitt henne etternavnet sitt uten å spørre henne, som om det var en æresbevisning.
”Jeg hadde aldri trodd at vi skulle komme hit. Liker du det?”
Larsen var et like godt navn som noe, og selv om hun i sitt sinn tenkte på hva forandringen egentlig innebar, uttrykte hun ikke noe mishag.
”Hva betyr det?”
”For deg, mener du?”
”For meg, ja.”
”Du kan si at aksjene mine er i ferd med å få avkastning.” Jostein lo, som om han godtet seg over noe. Eva visste ikke hva en aksje var, langt mindre hva det ville si å bli kastet av den.
”Men hva betyr det?”
”At du er klar til å ta neste steg.”
”Og hva betyr det for deg?”
”Det betyr at jeg føler at du er klar til å ta neste steg.”

Om det var et uttrykk, føltes det mer som om hun var en krabber som nå skulle lære å gå. Hun var kanskje fru Larsen, men tok seg i å holde på Eva, som om Line var forskjøvet enda lenger bakover i bevisstheten hennes. Det var slik man forandret seg, og hun undret seg over om hun snart også ville være mor, og om ideen var at Jostein skulle bli faren til barnet de skulle tvinge henne til å bære. Tanken forstyrret henne nok til at hun ble for sen til timen med Roger.
”Føler du deg ensom, Eva?”
”Hva mener du?”
”Føler du at du har venner?”
Selvfølgelig ikke. Det var Lea, men Lea var ikke en venn. Og Sander. Sander kunne hun kanskje ha likt, men det var aldri noen tvil om hvorfor han tilbrakte tid med henne.
”Brukte du å ha venner da?”
Roger trengte seg inn på noe som var hellig for henne, og hun svarte ikke med mer enn en sur mine.
”Du vet at du kan snakke med meg, sant?”
”Jeg hadde venner, ja.”
”Og savner du dem?”
Hun måtte tenke seg om. Det føltes ikke som hun hadde tid til venner, for om hun hadde det hadde hun tenkt på Sofie mer, eller til og med Klara. Hun visste ikke om Klara hadde vært en venn. Hvis Gunnar hadde vært vennen hennes hadde det sluttet å være sant den dagen hun kom til instituttet. Hun klarte ikke å tenke på det som om at han hadde forrådt henne, for når hun tenkte på ham skjønte hun at hun ikke kunne forventet noe annet. Gunnar tok de mulighetene som viste seg. Skulle hun hate ham fordi han var den personen han var, og hadde trekk som hun i andre sammenhenger satte pris på?
”Jeg vet ikke. Jeg håper de har det bedre uten meg.”
”Det er en unødvendig negativ måte å se det på.”
”Hvorfor det? Hvis noen er vennen din, kan du ikke kontrollere dem og hva de føler for deg. Jeg er her nå. Jeg kommer aldri til å se de jeg kjente igjen. Jeg hadde foreldre, tro det om du kan.”
”Og savner du foreldrene dine?”
”Ikke mer enn jeg tror de savner meg.”
”Hvordan var oppveksten din, Eva?”
”Før jeg kom hit? Helt vanlig. Jeg kommer fra Slummen. Jeg ble ikke født der, men det er der jeg kommer fra.”
”Hva mener du? Slummen?”
”Jeg har ikke hatt det spesielt vanskelig. Du vet vel hva en Slum er?”
Roger så ut til å tenke seg om, som om han ikke riktig trodde henne, men var redd for å svare feil.
”Det er interessant, Eva. Men hvordan var foreldrene dine egentlig?”
Det stoppet opp for henne. Hun ville ikke si noe om savnet etter Mamma, eller om Pappas problemer. Hun ville ikke fortelle om skolen, eller om Engelen. Disse tingene var hennes. Roger hadde ingen rett til å få henne til å snakke om det som hadde vært. Men for første gang tenkte hun at om Roger var en annen, om Roger var vennen hennes og ikke psykolog, og om han var mer som Sander, ville hun kanskje brutt sammen. Hun nektet seg selv å vise stormen hun hadde i seg, og så bare irritert ned. Det skulle ikke bli noen tårer, og spesielt ikke her. Hos Roger skulle hun være usårlig.

"Eva." Navnet vekket fortsatt en vag motvilje. Det var Lea som snakket til henne, over høyttaleren de hadde begynt å bruke etter at hun konfronterte dem med filmingen.
"Ja."
"Jostein kommer senere i dag."
"Oki."
"Dette er viktig."
"Oki."
"Forstår du hva jeg sier?"
"Unnskyld."
"Jeg sa at Jostein kommer i dag og at det er viktig."
Hun nikket til Lea, gjennom kameraet som om det var et vindu.
"Klokken åtte. Ikke glem det. Jeg henter deg.”

Før Jostein skulle komme regnet hun på hvor lenge hun hadde vært på instituttet. Månedene hadde glidd forbi den siste tiden, og det føltes som om dagene forente seg i uker. Alltid det samme. Det hadde nesten gått et år nå. Hun undret seg over hvor mye hun egentlig hadde forandret seg på denne tiden. De andre her merket åpenbart en forskjell, men selv kunne hun bare huske tidligere episoder der hun følte seg uvitende, eller der hun var blitt ydmyket. Hun forsøkte å unngå å oppleve ubehaget dumskapen hennes skapte igjen, men kroppen hennes kunne respondere mens hodet ble hengende igjen. Det var det motsatte av klasse, og nå som hun skulle møte Jostein igjen, for første gang flere uker etter at han hadde forklart henne at hun var klar til å ta sitt neste steg, visste hun ikke om hun var mest redd for å mislykkes eller å lykkes med å vise ham hva hans Eva nå var blitt.

Det banket på døren to minutter på åtte. Lea var ikke kledt i jobbklærne sine, men det som minnet Eva om en herredress. Hun virket ikke det spor utilpass, men så rart på Line.
”Jeg trodde Sander hadde vært her allerede.”
”Sander?”
”Det er sikkert en misforståelse.”
Lea trakk en skjerm opp av lommen. Snakket inn i den. Eva hørte en sprukkete stemme svare.
”Hei, ja. Jeg trodde Sander skulle gjøre henne klar.... Skjønner. Da følger jeg henne opp nå.”
De gikk sammen til Sander, gjennom sterile ganger med stikkende lys som tentes foran dem med skrittene de tok. Eva var som regel på rommet sitt om kveldene, og det var som om en stille tilstedeværende ledet dem framover, opp trappen mot det Sander kalte gemakkene. Hun prøvde klær hos ham regelmessig, men i kveld var det annerledes, føltes det ut som. Hun skulle kles til en anledning, forstod hun, ikke som en del av det som ble fremstilt som en avvekslende lek der hun skulle spille Innsiden, som hun husket at barna i Karnevalet gjorde fra tid til annen. Hun skulle klargjøres, men til hva visste hun ikke. Lea banket på døren til Sander, som ikke virket det spor overrasket over at de kom, som sikkert var naturlig. Han bodde jo neppe på instituttet, selv om Eva ikke visste noe om hvordan verken Lea eller Sander tilbrakte dagene hvor de ikke var på jobb. Eva undret seg på om dette bare var enda en forestilling til hennes ære, at det slettes ikke var noen misforståelse, men at de ønsket å se henne forvirret og redd i denne nye situasjonen, eller teste hennes opplæring, men uansett gjorde hun sitt beste for å virke hevet over en situasjon hun ikke helt forstod.
”Der har vi kveldens høydepunkt.” Sander smilte som om det var hans kall i livet. “Om du kan sitte her, så ordner vi håret ditt.” Eva likte ikke å klippe håret, men det hadde vært en av de første tingene hun måtte se seg selv godta. Hun satte seg til rette i stolen hun visste var ment til formålet.
”I dag skal vi gjøre noe nytt. Jeg beklager det, men vi må faktisk fjerne det helt. Jeg skjønner at det er ubehagelig å høre. Hvis det var opp til meg... men igjen, jeg har mine instrukser.”
”Greit.”
Sander så overrasket ut.
“Jeg bryr meg ikke.” Hun visste ikke om hun var barnslig nå, eller om hun virkelig ikke brydde seg. Ikke at det gjorde noen forskjell idet maskinen deres gled over skallen hennes.
”Sånn. Ingenting ekstravagant. Og ikke noen sminke. Jostein var tydelig på det.”  
Hun kledte seg om. Nærmest i protest trakk hun av seg undertøyet mens hun stirret på Sander, som ikke klarte å se henne i øynene, langt mindre studerte den nakne kroppen hennes. Hva skulle de si? Hun var ikke blyg her, ikke vanligvis heller, men nå gjorde hun et poeng av sin egen nakenhet, som hun visste at ikke ville bli satt pris på. Hun orket ikke å forestille seg at det kunne få konsekvenser. Lea himlet med øynene, som om hun var hevet over hele situasjonen. Eva hadde ikke regnet med noe annet fra henne. Det var Sander hun ville såre.
”Du er ferdig med å være dramatisk nå, Eva? Da kan vi komme oss videre. Vi er allerede forsinket.”
Veien videre gikk opp en etasje. Hun hadde aldri vært i denne delen av fløyene før, og det gikk opp for henne hvor mye av instituttet hun ikke kjente - hvor mye av det som var lukket for henne. Hun hadde aldri spurt om å få lov til å utforske gangene, eller sett noe kart over bygningen, som strakk seg flere etasjer opp fra den andre, som var hennes. Hun hadde ikke vært spesielt nysgjerrig, ikke før nå når Lea førte henne mot noe ukjent som hun forstod at var viktig.
”Vi skal til det lille auditoriet. En sal. Det kommer til å være en del folk der i dag.”
Lea hadde denne uvanen; med å bruke ord hun trodde Eva ikke forstod, og så forklare dem.
”Rundt tjue, forstod jeg. Kolleger og investorer. Viktige mennesker. Det er ikke noe du trenger å gjøre. Annet enn å være der da. Jostein forklarer deg sikkert det du trenger å vite før vi åpner dørene. Han skal være der nå. Enklest mulig. Ikke for mange forbedredelser.” Det siste kom som en ettertanke, som om Lea tenkte høyt over noe hun ikke forstod. Eva hadde lært å ikke grave. Hun tørket seg raskt over pannen, men det virket ikke som Lea la merke til det eller brydde seg. Det var ikke spesielt varmt i gangen. At hun ikke var den eneste som slet med å forstå hva som foregikk var en lettelse nå som hun ble omfavnet av Jostein, som om det var det mest naturlige hun aldri hadde opplevd før. De magiske ordene “kom inn” hadde levnet de to alene med hverandre, i et rom som ikke skilte seg stort fra andre rom hun hadde vært i på instituttet, med unntak av størrelsen og stolene som var plassert som om Turid skulle ta navneoppropet sitt. Det var ingen pulter.

"Eva. Så godt å se deg."
”Takk.” Hun hatet ordet. Det føltes likevel som det beste forsvaret mot denne nye og påtrengende invasjonen.
”Du ser godt ut.”
Hun gjorde kanskje også det? Ordene ga Eva en lett frysning. Svettet hun fortsatt? Enda et takknemmelig uttrykk. Et tilfredsstillende svar og høflige fraser som fulgte hverandre. Jostein så virkelig godt ut. Hun prøvde å ignorere det. Jostein trengte ikke anerkjennelse.
”Om du bare setter deg her. Jeg skal gi deg en rask innføring i aftenens prosedyre. La meg først si at vi er fornøyde med framgangen din. Jeg kan sikkert kjede deg med uendelig informasjon, med helsemessig er du klar, og Sander sier at du har gjort en utrolig fremgang. Lea sier at du mestrer situasjonen bedre og bedre, mens Roger... jeg vet at dere ikke kom så godt overens tidligere, men Roger mener også at du er klar. Dette er på mange måter generalprøven. Prosjektet vårt har jo ikke fått mye publisitet enda, men det er i ferd med å forandre seg. Fra idag av er du ikke lenger vår hemmelighet her på instituttet. Det er nå det virkelig begynner. Jeg kommer til å snakke litt om prosjektet vårt, og det vi har forbedredt deg til å være. Det er ingen store overraskelser. Ikke spesielt vanskelig å forstå. Du har snakket om mye av det før med andre enn meg. Og det er nå det virkelige arbeidet begynner. Som sagt: vi er fornøyde med deg. Du har ikke gjort noe galt eller noe feil. Vi er her i dag for å bevise at du, Eva, kan passere som en relativt normal kvinne her på Innsiden. Det er derfor vi ikke har ønsket å forberede deg direkte på denne seansen. Det eneste som betyr noe er at du opptrer normalt. Noen av spørsmålene du får vil kanskje virke litt merkelige. Og ja: De tror kanskje at du er enfoldig. Hvis du kunne motbevise det til noen av universitetets skarpeste hoder uten noen form for forberedelser er dette bare en formalitet. Det betyr ingenting. Spørsmål?”
”Jeg vet ikke...”
”... Hvor du skal begynne? Jostein lo. I dag er det faktisk like greit. Vi har jo ikke begynt. Ikke egentlig, uansett. Det vi har gjort frem til nå er å forsikre oss om at du er klar til å møte disse menneskene, og at du er best mulig fysisk og psykisk rustet til å bevise at vi kan gå videre med prosjektet mitt.”
”Prosjektet ditt?”
”Vi er på et stadium jeg vil beskrive som uhyre lovende. Hvis noen av dem sier noe rart til deg eller ikke oppfører seg som de skal må du si ifra. Bortsett fra det er det ikke komplisert i det hele tatt. Du trenger ikke å si noe bestemt eller lyve om noe som helst. Snakk litt med de jeg introduserer deg for. Det er alt jeg ber om: at du er deg selv.
Eva nikket alvorlig. Så smile hun akkurat slik Sander hadde lært henne. Jostein nikket fornøyd.

Det hadde vært mange navn, og ansikter som gled over i hverandre. Hun husket ikke mange av ordene hun hadde sagt mellom gestene hun så møysommelig hadde lært seg, og det hun husket fikk henne til å tenke på en maskin som spyttet ut bokstaver som ble til fraser. Ingen hadde virket misfornøyde med det. Etter at Jostein gikk kom Lea og hentet henne. Det føltes som om neste morgen var der allerede.
Etter at Eva våknet fra en merkelig tom form for søvn fikk hun igjen beskjed om at Jostein ventet på henne. Hun skjønte at han ville snakke om gårdagen, og hun undret seg over hva det var som hastet slik, uten å henge seg videre opp i det. Jostein var jo sjefen hennes, på et vis. At han viste interesse i henne virket nesten positivt. Dessuten skulle hun jobbe i hagen senere. Kanskje hun hadde fått de nye stedblomstene?
"La meg først si at alle er fornøyde med framgangen din. Det du gjorde i går overgikk alle forventninger. Men i dag er en ny dag. Et nytt semester. Et nytt århundre for alt jeg vet. Og framover vil det bli mer komplisert. Jeg vil ikke lyve til deg, Eva, og for å være alvorlig igjen er ikke dette noe jeg kunne ha forberedt deg på uansett: Ledelsen har gitt klarsignal om at vi kan gå videre med prosjektet gitt at Krut Investments fortsatt er villige til å finansiere... men det påvirker ikke deg. Hva om jeg fortalte deg at jeg skal gjøre deg til en skjønnhet verden aldri har sett maken til?
”Meg?” Hun kvapp til, som om ordene som først var av bomull ble til en sviende pisk.
”Ikke le. Vi har gjort utrolige fremskritt de siste årene på feltet mitt. Institutt for estetisk kirurgi er faktisk verdensledende på korrigerende ansiktsplastikk, mye takket være meg. Dere har kanskje hørt om det der du kommer fra også? Jeg tror dere har de som driver med modifikasjoner? Tatoveringer og slike ting? Jeg mener å ha lest at enkelte fra utsiden også merker seg med arr, men det vet du sikkert mer om enn meg. Uansett: Her på instituttet har vi kommet mye lengre, og de siste årene har vi gjort store steg i utviklingen av kirurgiske proteser... Det er litt for tidlig å ta de fleste av dem i bruk, og de kan selvfølgelig enda ikke fullt ut erstatte komplekse organer, men når det kommer til beinstruktur og transplantasjoner... det er en ny verden. Dette er en verden også du kan bli en del av; en verden vi på alle måter har tilrettelagt for at du vil bli en del av.”
”Du mener at du skal skjære i meg?”
Jostein så overrasket ut. “Vel, ikke direkte skjære i deg.”
”Men det er det du mener?”
”Vi ønsker å korrigere visse sider ved deg. Det er noe helt annet. La oss være ærlige, Eva. Du ser på skjermen, ikke sant? Snart kommer du til å være en av dem, på den samme skjermen. Du kommer til å bade i luksus. Du kan ikke en gang forestille deg hvor mye som vil forandre seg. Du er den fødte stjerne, nettopp fordi du ikke er det. Alt du trenger er litt mer hjelp på veien.”
Eva følte at det var nå hun skulle velge. Hun så på Jostein, lett fremoverlent over pulten sin som var et digert skrivebord i mørkt tre, som en ivrig lærer som forsøkte å presse det riktige svaret ut av henne fordi han visste, visste at hun visste. Det var til hennes eget beste. Det ble vanligvis slik. Andre tok valgene hennes, men disse valgene ble ikke tatt utenfor hennes egen kontroll. Hun bare lot det skje. Det var mer behagelig, hadde alltid vært det. Nå, nei for lenge siden, hadde hun sluttet å la seg plage av å føres fremover i sin mekaniske dans gjennom livet. Det var ikke et valg hvis det ikke fantes noe alternativ. Det var kanskje det som var problemet? Hun kunne ikke legge seg ned og dø heller. Hvis de da en gang lot henne gjøre det. Hun nikket. Jostein lo kort.
”Med det ute av veien tenker jeg at vi kan gå tilbake til timeplanen din. Hvis du ser på mandag.”

Klasse og forstand
"Heretter heter du Eva."
"Hva?" Line hadde sluttet å følge med på Sanders forsiktige kommentarer, og denne føltes nærmest som en ettertanke. Hun gjettet at det var slik det skulle føles.
"Det ansiktsløse samfunn er ikke interessert i Line. Tenk på det som et skuespill, som jeg fortalte deg om. Du er ikke Line lenger. Du kan legge Line bak deg. Det er jo bare et navn, er det ikke?"
"Et navn? Jeg heter jo Line. Hvorfor skal jeg plutselig hete Eva?"
"Fra nå av spiller du en rolle. Du liker å gjøre det, gjør du ikke? Ingenting er som det var før du kom hit. Jeg vet ikke hvordan det egentlig er på Utsiden, men du er ikke lenger på utsiden. Eva er en gave. Tenk på det sånn. Eva er gaven som vil lede til det ansiktsløse samfunnet. Eva vil hjelpe oss alle til et bedre liv. Line er ingenting; var ingenting. Eva er en begynnelse der Line ikke en gang har en slutt.
"Jeg forstår ikke."
"Det er derfor vi er her. Vi skal hjelpe deg å forstå at Eva er viktig. Hun er ikke som Line. Men det får være nok for i dag. Du er sikkert sliten, Eva."

Alltid Eva. Hun het ikke Eva, men Line. Nå hadde hun begynt å forstå at det ikke var det riktige svaret. Hun hadde forstått mer enn det. Selv om hun følte seg dum her, på instituttet, selv om det føltes håpløst å måtte lære at man tygde mat med munnen igjen, og tørket seg med en serviett etterpå, at klær aldri skulle være flekkete, at ordene hun brukte og måten hun snakket på ikke var riktige selv om det så ut til at det hun sa ble forstått, fortalte de henne at hun lærte raskt. Hun trodde de sa det fordi de forventet at hun var en idiot. Manerene hun visstnok manglet var tilskrevet et siklende og enfoldig individ, og selv når hun lærte fort var det en feil som ble belønnet med nedlatende anerkjennelse, som om ingen riktig trodde at hun kunne forandre seg i det hele tatt.
"Rettere i ryggen, Eva. Hvis du ikke klarer å overbevise meg om at den kjolen er ment for deg er det ikke godt nok."
Jostein hadde plassert henne hos Sander i dag igjen. Han var ikke den verste av dem. Hun mistenkte at han likte menn, og utenfor muren hadde han ikke overlevd et sekund, men hun hadde ikke sagt det til ham. Ingen satte pris på at hun sa sannheten. Dessuten var det ingen på instituttet som brydde seg om hvem Sander likte. Det ble aldri nevnt eller diskutert som Line fikk med seg, og hun prøvde å få med seg alt nå. Sander var ikke pervers, men bare enda et ansikt hun måtte lære seg å adlyde, uansett hvor mye hun mislikte det. 
Uke for uke kom det nye ansikter til mens gamle forsvant. Timene med Sander var et slags høydepunkt, uten at hun forstod hvorfor. Han kalte seg moteekspert, og brukte mange latterlige ord, men han var snillere enn de andre nå. Det var kanskje derfor hun ikke foraktet ham lengre. Ordene han brukte var dessuten ikke så viktige. Det var ikke som med Roger, der ordene betydde alt. Her skulle kunne gjenkjenne hva som var riktig og feil, og justere seg etter det, og det var enklere å forstå seg på enn Rogers oversettelser av det han kalte følelsesliv.
”Der viser du klasse.”
Sander sa ordet som om det var hans personlige mantra. Hun trodde at klasse var noe man hadde, ikke noe man ble opplært i, men Sander gjorde aldri det tydelig. Hun mistenkte at å ha klasse og å vise klasse ikke var helt det samme.
“Takk.” Hun forstod at det var et kompliment nå, og trodde hun rødmet. Hun følte at hun burde hate ordet, men hvordan kunne hun hate noe hun ikke forstod betydningen av? Sander hadde gjort det klart for henne at innsiden ikke var en fast masse, som hun hadde forestilt seg. Også her hadde man et hierarki, og på mange måter var det mer strengt og omfattende enn det hun tenkte på som kampen om å overleve. Små detaljer som måtte læres, repeteres til det kjedsommelige, for så å bli oversatt til kontekster. For Line var det sjokkerende at å smile til feil person kunne være en fornærmelse, men Eva visste det allerede. Sander fikk reglene til å virke som det mest naturlige i hele verden, og hun kunne egentlig ikke hatt en bedre lærer. Om å lære å oppføre seg var kjedelig, og noe barna på Innsiden fikk inn med morsmelken, gjorde han det beste ut av denne sosiale sjongleringen. Hun kunne le av de overdrevne faktene hans, som virket ment for henne, og om han lo av henne, var det aldri fordi han ønsket å såre. Han måtte se henne som et prosjekt, et prosjekt han var en grunnleggende del av, og han frydet seg oppriktig hver gang hun lærte seg å vise mer klasse.
Noen ganger følte hun seg som en fange, andre ganger tenkte hun at hun var en fremmed på besøk. Eva hørte kanskje hjemme på instituttet, men Line gjorde det definitivt ikke. Hun brukte bare det gamle navnet sitt i tankene nå, og reagerte instinktivt når hun hørte noen si Eva. Det føltes som et nederlag, men snart glemte hun også å føle på det. Det hadde vært mange nederlag de første månedene. Spørsmål som ledet til misforståelser, oppførsel som ble irettesatt eller sett ned på, og latter på hennes bekostning. Nå kunne hun mer. Fortsatt var det langt fra godt nok. Ingen steder var dette mer tydelig enn i timene med Roger. Raseriet fra deres første møte hadde gått over i en stillstand der det eneste som holdt henne fra å rive ut strupen hans var frykten for hva som kom til å erstatte ham. Når Jostein ble misfornøyd med noen så hun dem aldri igjen, men hun hadde ingen garanti for at alternativene som dukket opp var bedre. Roger så ikke ut til å forstå dette. Hun antydet det hver gang de møttes - hvordan hans patetiske forsøk på å grave i sjelen hennes eller få henne til å akseptere traumene sine, ikke ledet noen vei, og at han like gjerne kunne la henne leve dette nye livet sitt i fred - men han tolket selv dette som et fremskritt. Denne forvridde logikken tok seg så ekstreme friheter at Line trodde Roger kunne overbevise seg selv om at et toalettbesøk representerte et gjennombrudd. Hun hadde antydet at det eneste bruddet hun var interessert i var å knekke nesen hans, og han hadde nikket og notert noen ord i blokken sin.

Hun var også tilbake på skolebenken. Den første læreren hennes, en eldre mann med hår i øregangene, hadde blitt overrasket over det hun kunne, og Line tenkte at en av dem måtte være en idiot siden det å kunne lese en side fra en avis viste seg å være en åpenbaring. Etter hvert forstod hun at Innsiden var ignorant og likegyldig til alt som foregikk utenfor muren, og at de hadde regnet med at det nærmeste de skulle komme seg fremgang de første dagene var å lære henne å skrive det nye navnet sitt. Det virket som at hver eneste fornuftige ting hun sa den første uken var et under. Men den eldre mannen som hun forstod skulle tiltales som Professor Fransen justerte fort forventningene sine. Snart hadde han gjort en omfattende vurdering på hva Eva trengte av undervisning, og nå hadde hun tre lærere som ukentlig underviste henne i hva enn Jostein mente hans Eva trengte å vite før de slapp henne fri.

Det var det Sander hadde kalt det. Hun visste ikke hva hun tenkte om å bli sluppet fri. Hun forstod ikke premisset for at de holdt henne her en gang, langt mindre hva som skulle til for å kunne vandre fritt blant Innsidens borgere, og så snart noen nevnte at det fantes noe etter instituttet trakk hun seg sammen som en utsatt fugleunge. I begynnelsen hadde hver dag føltes som en eksamen. Nå føltes det mer som om hun ventet på noe udefinert. Roger hadde gradvis gått nærmere inn på det ansiktsløse samfunnet hun var i ferd med å bli en representant for, og hennes kommende forandring, men Line følte det som om han snakket om Eva som en blomst som var i ferd med å springe ut. Hun mistenkte at hun ville dø ved første frostnatt.
De gangene hun så Jostein stilte han henne spørsmål, men virket uinteressert i det hun måtte ha å fortelle. Han registrere at hun eksisterte, men tankene hans måtte være et annet sted. Han var sannsynligvis opptatt med sin nye samfunnsorden, som Eva fortsatt ikke forstod så mye av. Likevel klarte hun ikke å legge fra seg ærefrykten hun følte på i vissheten om at dette var mannen som bestemte hennes skjebne. Om hun sjeldent så ham, kunne hun aldri glemme at han var der et sted, og at hennes minste bevegelse var tilgjengelig for ham. Slik bidro Jostein til å holde henne på vakt, i det hun kunne tenke på som paranoide rutiner. Hvor han nøyaktig befant seg mens hun gikk gjennom ritualene av undervisning og terapi visste hun ikke. Med nesen i en rapport, kanskje, eller foran en av skjermene hun så rundt seg, forlokkende vindu inn i en parallell verden som hun ikke var en del av.
Hun tenkte på Gunnar og hans forsvinningsnumre, og undret seg over om det handlet om de hadde frihet eller ansvar, og om menn som dem likte livene sine. De tok andre hensyn en henne, og vurderingene deres foregikk ikke på hennes mer dagligdagse plan. Josteins tilstedeværelse så ut til å styre menneskene rundt henne: Ikke som en tyrannisk kraft, men som en visshet om at han var der. Om han var en slavedriver styrte han ikke ekspertene sine med pisk, men hun hadde inntrykk av at det allikevel var konsekvenser som holdt apparatet hennes i sjakk. Hun ante at det hadde med klasse å gjøre, men ikke den samme klassen Sander skulle bryte henne ut i. På Innsiden var det ikke slag eller spark som var konsekvensene, men å miste posisjonen sin i en vag orden.
Kamper foregikk bak kulissene, diktert av denne frykten for hva Jostein kunne påføre av skade. Der hadde hun ingen rolle å spille, og det var heller ingen anerkjennelse å hente. Hun hadde ingen forankring i virkeligheten, om det da kunne kalles det, men var en diffus skapning som skulle formes etter Josteins regler. Hun var omringet av kvinner utenfor klasserommene sine, kvinner som ikke hadde makt over annet enn henne, og hun lurte på hvorfor det var slik. Var det fordi menn var farlige, fordi menn, ekte menn, ikke nedverdiget seg til posisjoner der man tjente andre på et rent kroppslig plan. Selv Roger understreket at han hadde makt over henne, var bedre enn henne, fordi han hadde den magiske evnen til å forstå henne bedre enn hun forstod seg selv. Tanken var selvfølgelig latterlig, men Roger så ut til å være hellig overbevist om at han var en partner i tankene hennes, og at han eide dem like mye som hun selv gjorde.
Universet hennes var så beskyttet at hun knapt fikk lov til å bevege seg ut i den innmurede hagen som var forbeholdt hennes lufteturer uten at noen holdt henne i hånden, langt mindre alene. Dette til tross for at hagen umulig lot seg rømme fra. De hadde gitt henne i oppgave å vedlikeholde den, som om det var noe hun skulle finne stolthet i, og selv om hun ikke kunne interessert seg mindre for rosekratt, for staudblomster eller urter, tilhørte den lille grønne flekken henne. Det var tanken deres også, men hun tenkte at om blomstene var et våpen, var det deres mest impotente.
Med våren ga de henne også tilgang til skjermen på rommet hennes. Lea hadde gitt henne en enkel innføring i dette magiske vinduet som viste bilder med lyd, og som ble styrt med en tryllestav de kalte kontroller. Det var da det gikk opp for henne at det var slik de visste alt om henne, om hun hadde sovet dårlig en natt, hatt marerittene som plaget henne, om hun hadde spist sin rettmessige porsjon, eller skylt den ned i toalettet, om hun hadde dusjet slik de ønsket at hun skulle gjøre det, vasket seg omhyggelig hver morgen. Hun følte hun foregikk på en skjerm, hun også, og at det der var Lea som hadde kontrolleren. Bak den var det enda en kontrolleren, en kontroll som styrte hele instituttet, og denne kontrolleren ble styrt av Jostein Larsen. Hun ble overvåket. De som overvåket ble også overvåket. Og på toppen av pyramiden satt det en mystisk skikkelse som kalte seg Jostein. Om det ikke satt noen over ham også.
Hun forstod ikke dette sykelige behovet for å registrere hennes minste bevegelser, og at kunnskapen om livet hennes var noe som kunne og skulle brukes mot henne. Kanskje var det fordi Eva ikke var en rolle, og hun tenkte at isåfall var Line noe de ikke bare ønsket at hun skulle glemme, men noe de tok seg ære i å utslette. Hun skulle spille Eva til hun var Eva, og det var hennes eneste rolle. Hun lærte seg å adlyde. Det fantes ikke noe alternativ lenger. Hun smilte når noen sa noe morsomt, men skulle aldri le. Hun skulle aldri se noen i øynene for lenge av gangen. Kroppen hennes skulle følge reglene de kalte holdning, og bevege seg med klasse. Og for at det skulle fungere måtte hun ha de riktige musklene, den riktige vekten, spise den riktige maten.
De hadde innprentet dette i henne, med en så sterk overbevisning at det igjen ble enklest å ta del i også dette regimet. Det hadde blitt innført gradvis, og først nå som de var mer tilfreds med kunnskapen hennes ble også kroppen hennes spisset mot et mål som fortsatt ikke var definert for henne. Hun forstod ikke hvorfor de lekte denne leken med henne i hovedrollen, eller hva de ønsket å bevise. Hun forstod ikke hvorfor hun hadde fått sin egen lille verden, en verden hun ikke hadde bedt om, men hun ytet ingen motstand lengre, og tenkte at tross alt fantes det verre ting enn denne merkelige rollen de hadde tildelt henne, og som så ut til å fortsette inn i evigheten. Så fikk hun etternavnet sitt. En dag var hun ikke lenger bare Eva, men fru Larsen.

Frem, og tilbake
"Du heter Eva. Kan du gjenta det?"
"Eva. Jeg heter Eva."
"Rettere i ryggen. Se meg inn i øynene når jeg snakker til deg. Dette kan du, Eva."
Navnet hennes var ikke Eva. Hun het Line. Han var Sander, og det var blitt et av de første navnene hun hadde lært. Sander skulle sørge for at hun lærte seg etikette. Eva visste hvordan man kledte seg og hvordan man oppførte seg her, på Innsiden, men Line måtte først lære det. Uendelige repetisjoner. Aldri godt nok. Ukene ble til måneder, og fortsatt var der mer kunnskap å banke inn, som stikkende spikre som ikke hørte hjemme i henne.
Hun husket høstdagen hun kom til instituttet. Hun og Gunnar, ledet ut av kontorrommet med Beth og de andre to sittende igjen. Hun hadde vært naiv den gangen. Hun var fortsatt naiv, men den dagen hadde hun forstått hvor lite hun betydde for Gunnar, hvor feil hun hadde tatt da hun tenkte at Gunnar brydde seg, og at han ville det beste for henne.
”Her skiller vi vei, Line.”
”Hva mener du?”
”Jostein skal forklare alt. Jeg får min sjanse mens du får din. Kanskje vi ses igjen, men jeg ville ikke regnet med det.” Han klemte henne, hardt uten at det var innstendig. Som om han trodde han måtte det. “Lykke til.”
Hun var så forfjamset at hun ikke rakk å svare. Hun ropte ingenting etter ham, vurderte ikke en gang å følge etter. Istedenfor ble hun stående ved siden av Jostein og de fire vaktene. Det var ingenting å gjøre mening av. Ingenting å føle på. Hun ble ledet inn i en bil som så ut som den var hentet fra framtiden, og det eneste hun kunne sagt om den var at det var en bil og at den var sort, at interiøret var i glattpolert plast og skinn, og at det virket som om den aldri hadde vært brukt. Foran henne satt Jostein, og en navnløs sjåfør. Ved siden av henne satt to av vaktene. Hvis det ikke var for dem hadde hun kanskje lagt merke til mer av omgivelsene før de kom til instituttet, kanskje turt å spørre om det hun så foran seg, men Line husket bare at stedene hun så, menneskene hun skimtet, så ut til å komme fra et annet sted der holdepunktene ikke var de samme som hun var vant med. Inntrykkene var så mange at de bare stod igjen som fragmenter.
Hadde hun visst at hun ikke fikk forlate instituttet hadde hun kanskje ha lagt merke til mer av det som var på utsiden av bilen før den parkerte utenfor det som nå var hennes oppholdssted. De hadde ført henne rett til det som viste seg å skulle være hennes sted, og låst døren bak henne med forsikringen om at det kom noen snart: Et oppholdsrom, i tillegg til bad og et lite kjøkken. Vinduet med gitter stirret ned i en hage fra andre etasje, og der hagen sluttet var det en murvegg som hindret videre utsikt. Hun fant det hun forstod var kjøleskapet på kjøkkenet. I det lå det en boks med mat, og på benken fant hun bestikk i plast ved siden av kopp og fat i papp. Vann kom ikke fra en bøtte, men fra en kran på kjøkkenet. Hun brente seg umiddelbart, før hun forstod at hun kunne bytte mellom varmt og kaldt, og bannet lavt. Så satte hun seg ved et blankpolert bord med trefarge, og spiste. Maten smakte. Konsistensen var merkelig bløt, men retten var krydret med noe som var ukjent for henne, og som hun først lurte på om hun skulle spise. Da hun smakte på de grønne bladene ble hun overrasket. Smaken var stram, men ikke på en fæl måte.
Line merket ikke hvor sulten hun hadde vært før hun begynte å spise. Snart var maten borte, og hun fant ikke mer i skapene. Line tok enda en kopp med vann, styrtet den, og ble sittende og se seg rundt. Det var ikke mye å se på. Rommet var ikke stort, kanskje 15 kvadratmeter, og nesten kvadratisk. Ved den ene veggen stod en enkeltseng, redd opp med et blomstrete teppe- og putetrekk. og bordet hadde to stoler med føtter i metall som var festet til gulvet med skruer. Veggene var nakne, med unntak av en skjerm, også festet til veggen, som så ut som et mørkt vindu. Det gikk en dør ut til det hun tenkte måtte være til toalettet, men idet hun skulle reise seg for å undersøke det også banket det på døren før det romsterte i låsen. Ansiktet til en ung kvinne stakk inn.
”Det er nye klær på badet. Ta deg en dusj, og så kommer jeg tilbake om femten minutter.” Døren lukket seg. På toalettet lå det undertøy, møysommelig lagt sammen, og et ekstra sett klær, en form for kjortel i hvitt stoff som var nyvasket og stiv. Begge deler luktet som om det kom rett fra vaskeriet. I hjørnet stod det et kabinett hun mistenkte var ment for akkurat det. Etter at hun prøvde seg fram fikk vannet en temperatur som var behagelig, og hun klarte nesten å slappe av for første gang denne første dagen i det som skulle bli hennes fengsel. Da hun gikk ut i stuen satt den samme kvinnen som tidligere på en av stolene og så tomt ut i rommet.
“Beklager. Jeg visste ikke at du var her.”
Line ble sett på. Hun skjønte ikke om uttrykket til kvinnen var overrasket eller om hun ble irritert.
“Det er virkelig ingenting å beklage. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne komme inn. Dette er ditt rom, og det er viktig at du føler deg hjemme. I dag kan du slappe av. Vi begynner forsiktig i morgen, men det skjer vanligvis ikke så mye her i helgene. Vi serverer frokost mellom åtte og ni, og så er det middag og kvelds til faste tidspunkt. Hvis du blir sulten utenom måltidene har vi frukt. Te står i gangen. Det er bare å forsyne seg. Noen spørsmål?”
Line ristet på hodet, som føltes som det var i ferd med å koke over.
”Det er jo fortsatt tidlig.Jeg kommer innom med middag. I helgene skal du spise på det store kjøkkenet med oss. Du får prøve å finne deg til rette til jeg kommer tilbake om noen timer.”
”Hva heter du?”
”Sa jeg ikke det? Jeg er Lea, kontakten din på instituttet. Jostein kommer ikke innom igjen før på mandag, så inntil da kan du spørre meg om det du lurer på.

Hun slet med å sove den første natten, i en seng som luktet et rengjøringsmiddel som var ukjent for henne og med en dør som låste henne inne klokken elleve. Hun tenkte på Gunnar, klarte ikke å la være. Hvor var han og hva gjorde han? Hvordan kunne han forlate henne helt uten videre? Hadde han solgt henne til denne Jostein, og for hva? Og hvorfor ønsket denne mannen å ha henne her, på det hun hadde lært var et institutt, et ord hun aldri hadde hørt før. Var det som en institusjon, et sted man sendte mennesker som ikke hørte hjemme noe sted som til et slags fengsel? De hadde iallfall låst henne inne, og om hun ikke hadde fått klar beskjed om at hun ikke kunne forlate stedet, vitnet den låste døren om at det var slik. Hun hadde aldri savnet frihet, i det minste ikke før nå. Line følte seg som et lite barn, fratatt muligheten til å gjøre et valg: Hva som helst annet enn å sove. Og hva skulle hun vekkes til? Hva skulle hun stå opp til?
Neste morgen banket det igjen på døren, og Line rykket til. Før hun rakk å reagere nok til å svare ble døren åpnet. 
”Frokosten er nesten over.” Line rykket til, og satte seg umiddelbart opp. Gårdagen kom tilbake til henne mens hun så på et ansikt som var eldre enn Leas, men hardere og mer kantete. Denne nye kvinnen hadde like fullt identisk bekledning.
”Lea glemte å fortelle deg at vi ikke har alarm i helgene. Vanligvis ringer det klokken syv.”
”Hvor skal jeg?” Hun husket noe om frokost med de andre på instituttet, men ingen hadde vist henne hvor denne frokosten skulle spises eller hvordan hun fant frem på instituttet. ”Hvor er Lea?”
”Lea har kveldsvakt.”
Line gjettet at kveldsvakt var det samme som å jobbe på kvelden.
”Jeg er Stina. En del av apparatet rundt deg. Sykepleier.”
”Er jeg syk?”
”Nei, du er ikke syk, Line. Jeg er her hvis du blir det.”
”Er jeg i ferd med å bli syk?”
Stina lo, og Line klarte ikke å la være å synes at hun var nedlatende. “Nei, det er bare for sikkerhets skyld.”
Og Line latet som om hun forstod.

Line latet som om hun forstod mye de første dagene på instituttet, men de ansatte lot seg ikke overbevise. De forklarte henne i det uendelige, men ofte forklarte de feil ting, og Line ble stående eller sittende som et spørsmålstegn ved mer enn en anledning. Den første helgen forsvant, i en blanding av hvile, angst og rådvillhet, og da mandagen kom tenkte Line at Jostein ville hjelpe henne til å forstå. Hun hadde hørt mantraet så mange ganger, fra Lea meg også fra Stina, og fra Veronika, en usikker og syltynn skikkelse som virket redd for å i det hele tatt åpne munnen rundt henne.
”Jostein kan sikkert forklare det på mandag.”
Line forventet ikke mye. Hun ble ikke direkte skuffet da hun ble ledet inn til det hun senere lærte å kjenne som Josteins kontor, der han satt alene nå, og trommet forsiktig med fingrene på et digert arbeidsbord.
”Velkommen hit, Line.”
"Dette er Lea. Hun er sykepleier."
"Jeg møtte henne på fredag."
Line så ordentlig på Lea. Hun virket passe normal. Usminket, men velstelt. Bare en vanlig jente, som kunne ha jobbet på Engelen, og som Line ikke hadde lagt merke til i en annen sammenheng.
”Selvfølgelig.” Ordet manglet tilstedeværelse. "Lea er kontaktpersonen din. På morgenen klokka åtte vil Lea eller en av kollegaene hennes komme og hente deg til frokost. Det vil si nå. Det er ikke like nøye i dag, men fra nå av spiser du alltid klokka åtte. Etter at du har spist vil du få timeplanen din. Hver mandag får du en ny plan, og den vil fylles opp etter hvert som vi blir bedre kjent.
"Timeplan?"
"Vi har mye arbeid foran oss, Line. Det kommer til å ta tid. Man kan si at du er utvalgt, at jeg har valgt deg til å spille en rolle. Kjenner du til skuespill?
Line nikket.
”Godt. Denne rollen kommer med noen krav. Det første er selvfølgelig at du gjør som du blir bedt om. Det inkluderer å ikke forlate instituttet før jeg sier at du kan det. Det andre kravet er at du gjør som du blir bedt om. Ingen unødvendige spørsmål. I korte trekk ønsker jeg å bevise en teori. Det er en ganske enkel teori. Selv mennesker som dere, og legg merke til at jeg bruker ordet menneske, selv de fra Utsiden har de samme iboende kvalitetene som du finner her inne. I Byen, mener jeg. Dette er ikke en selvfølge for mange her. De ser ned på dere, og vurderer dere som iboende dumme og forræderiske, opportunistiske og ukultiverte. Unnskyld at jeg bruker så vanskelige ord. Dere er avskum, kort og godt. Det eneste dere kan brukes til er det vi ønsker å bruke dere til. Dette er selvfølgelig selvmotsigende. Det er sant at vi kommer med visse kvaliteter, men dette er lærte kvaliteter. Å si at Innsiden og Utsiden er det samme er absurd, eller åpenbart, avhengig av hvem du spør. Noen her mener at grunnen til at vi lykkes der dere ikke gjør det er overlegen genetikk, og det stemmer at vi er mindre syke enn dere, at vi blir eldre enn dere. Det stemmer også at vi spiser bedre enn dere, og at Innsiden har et bedre helsevesen. Jeg tviler på om du kjenner til konseptet helsevesen. Leger som arbeider målrettet med hele befolkningen, kan man kanskje si. På instituttet jobber vi imidlertid ikke med tradisjonell legevitenskap, men med kirurgi. Estetisk kirurgi for å være mer nøyaktig. Genetisk forskning kommer stadig lengre, men noen ganger ønsker man raskere resultater. Vi arbeider med å rydde opp i de aspektene ved genetikk som ikke uten videre lar seg mestre. Jeg gjør i korte trekk mennesker mer behagelig å se på. Det er mange forskere som kimser av meg for dette, men det finnes alltid mellomstasjoner i fremgang. Selv vil jeg si at jeg er vel så mye kunstner som jeg er forsker. Arrogant som mange mener at det er, jobber jeg ved siden av det genetiske for å skape det perfekte. Og det perfekte er ikke uten videre genetisk betinget. Noen ganger overrasker naturen selv oss. Jeg ønsker ikke å gjøre dette til noe foredrag, men prinsippet jeg jobber ut fra er at kreativitet er vel så, om ikke viktigere enn genetikk. Derfor ønsker jeg at du, at en ingenting innenfor rammene her på Innsiden, skal bli den mest ettertraktede skjønnheten i byen, ja, kanskje i verden. Du kan kanskje si at jeg gjør det for min egen del. Den typen kirurgi du vil behandles med er eksperimentell, og jeg ville neppe kunne gjort den på noen fra byen. Men når jeg først bedriver ett eksperiment, hvorfor ikke kombinere det med et annet? Du skal ikke bare bli en skjønnhet uten sidestykke; du skal også bli selve symbolet på skjønnheten. Det endelige beviset på at jeg kan skape det mest verdifulle av det minst verdifulle, at mitt institutt kan forandre verden langt raskere enn all verdens gen-manipulasjoner. Om det blir deg eller noen andre har jeg alle planer om å bli den som setter skjønnhet i perspektiv. Skjønnhet som ikke bare kan forbløffe, men gjenskapes for de som fortjener skjønnhet. Hvis du, hvis Line fra Utsiden, kan bli den første av sitt slag, tenk hva de her vil tenke at de selv kan bli. Det er dette vi kaller prosjekt Eva. Det er kanskje ikke særlig originalt i seg selv, og den åpenbare symbolbruken er ikke noe jeg personlig ville gått for, men jeg har investorer å tilfredsstille. Nok om det. Vi jobber ut fra en tidsramme, og har ikke ubegrenset med midler, men så lenge du, så lenge Eva jobber iherdig og med hele seg, har jeg ingen grunn til å tvile på at det vi kaller Prosjekt Menneske skal lykkes. Det får være nok, til å begynne med. Spørsmål?”
Line visste ikke hvor hun skulle begynne, og før hun rakk å si noe vinket Jostein Larsen dem ut av kontoret sitt. ”Godt. Jeg ser fram til å samarbeide med deg, Eva.”
Line og Lea spiste frokost sammen. Lea kunne smile av måten hun gjorde ting på, og Line tenkte at det kanskje ikke var så rart når irritasjonen gikk over. Hadde hun vært i Leas sko hadde måten sykepleieren pirket i maten sin på vært rasende festlig. Her var det ikke Lea som var kresen, men Line som hadde dårlige manerer. Pappfatene på rommet var erstattet med ordentlige fat, og Line hadde fått tildelt kniv og gaffel i stål. Hun likte at bestikket veide litt, likte at hun kunne strekke seg etter mat hun var nysgjerrig på å smake, og som hun kanskje hadde hørt om, men Lea gjorde det tydelig at nå hadde Line spist nok.
”Etter maten har du time med Roger.”
”Roger?”
”Han er psykolog.”
Line forstod at hun måtte ha sett uforstående ut, for Lea la raskt til:
“Han jobber med mental helse.” 
Line visste fortsatt ikke om hun forstod. Hva var mental helse? Sammensetningen av ordene virket rar på henne. Hvordan kunne helse være mental? Hun hadde aldri blitt så ivaretatt som her på instituttet, og hvis hun skulle være ærlig med seg selv syntes hun allerede at det var for mye, og nå skulle de ha henne til å føle på en mental helse. Line undret seg over hvilken verden hun befant seg i, her på Innsiden, og om det ikke var nok snart, om de ikke skulle avsløre denne spøken som det den var.
”Jeg har ikke noen metal helse.”
”Alle har en mental helse. Du kommer nok til å oppdage det etter at du har snakket med Roger. Skal vi gå?”
De gikk sammen til Roger, gjennom en hvit gang med gulv i grå plast med stadige dører med små skilt. Navnene og titlene glemte hun så snart hun leste dem. Line lurte på om der som henne, eller om rommene var for de som jobbet på instituttet. Hun hadde fått inntrykk av at hun var den eneste fra Utsiden her, men man kunne aldri være sikker. Det fantes ingen grunn til at noen her sa sannheten. Omgivelsene gjorde henne så nysgjerring at hun nesten glemte å engste seg, om hun  da skulle engste seg for alt det nye som ventet i denne merkelig sterile verdenen, på Innsiden av Innsiden, som føltes som en forestilling der hun var det eneste publikum. Lea, Stina, Jostein, og en hel rekke andre navn på figurer som fra tid til annen dukket opp i synsvidden hennes, bikarakterer som de måtte være, utgjorde en form for panorama der hun ikke kunne se mer enn det de lot henne se, der dørene var tepper som ble trukket fram og tilbake, og der hun måtte lære seg å forstå reglene for å kunne se hva som foregikk. Veien til Roger var ikke spesielt lang, og avbrøt tankene hennes idet de svingte rundt et hjørne, og Lea banket på. Line hadde ikke telt dørene, men hun tvilte på om det hadde tatt mer enn et minutt fra spiserommet til Lea bråbremset, og svingte til høyre. Hun banket, og fikk umiddelbart svar.
”Kom inn.”
Gangen fortsatte et lite steinkast forover, før den svingte igjen, og Line undret seg over hva som ventet ved enden av den, men døren foran Lea åpnet seg utover, og hun endte opp med å stirre inn i et rom, sparsommelig møblert med enkle møbler i form av to stoler og en sofa, begge med setet dekket av et blått filtaktig stoff. Roger satt med en skjerm bak seg, ikke ulik den Line husket fra rommet sitt, i en stol som virket langt mer behagelig enn de andre sittemøblene, og mer som noe hun forventet å finne på Innsiden. På veggene hang det to bilder, som Line registrerte som meningsløse øvelser i fargelegging, og det var også en liten bokhylle i et hjørne. Hun rakk å registrere en tittel sammensatt av ord hun ikke hadde hørt før.
”Så det er du som er Eva? Jeg heter Roger. Roger Hansen. Jeg er psykologspesialist ved instituttet. Unnskyld rotet. Dette er første dagen min her.”
Rotet måtte være en pappeske i det ellers så ryddige rommet, og Line var mer interessert i å få et glimt ut gjennom vinduet før hun måtte bestemme seg for hvor hun ville sitte. Hun valgte stolen nærmest døren.
”Lea, var det ikke? Du kan gå, og så kan jeg og Eva bli litt bedre kjent.” Han reiste seg fra stolen sin, og rakk smilende fram den spinkle hånden sin.
Roger var nesten kortvokst, og Line syntes han hadde et merkelig stort hode der hun stirret ned på en påbegynnende og tidlig måne. Han var kanskje på Josteins alder, og Line lurte på om de to var venner eller i det minste bekjente. Hun forstod umiddelbart at hun ikke kom til å like ham.
"Gleder meg. Gleder meg veldig." Han ristet hånden hennes i det hun mistenkte skulle være et varmt håndtrykk.
"Line", sa Line. Aller helst ville hun trekke hånden til seg, vekk fra det slappe håndtrykket. Hun likte han ikke allerede.
"Så, Eva, skal vi bli litt kjent med hverandre?"
”Jeg heter Line.”
”Det må være en misforståelse her et sted. Eva. Eva Larsen. Det er det jeg har blitt fortalt. Men du sier at du heter Line? Det er interessant.”
”Jeg synes ikke det. Hvorfor er jeg her?"
"Hva mener du? Vi tenker at du trenger noen å snakke med. Det er jo en uvant situasjon for deg, Eva... Line."
"Mener du at jeg er her?"
"Det, og flere ting."
"Som hva da?"
"Noen vil jo si at du ikke er helt frivillig. Jeg skal hjelpe deg å forstå hvorfor du er her, og hvordan jeg kan bidra til å gjøre det så enkelt som mulig for deg."
"Jeg skjønner ikke."
Roger pustet dypt. “Du er jo her for å forstå. Hos meg. Du har møtt Jostein? Jeg vet at han kan være litt abstrakt, han er et geni, tross alt, men sammen finner vi nok ut av det. Nevnte han noe om Det Ansiktsløse Samfunn? Det er det han kaller det. Jeg vet ikke om jeg liker uttrykket, men Jostein vet selvfølgelig best. Uansett skal jeg gjøre mitt beste for å forklare deg, med enkle ord som vi kan forstå. Men først skal vi bare snakke. Det er jo viktig at vi blir kjent med hverandre når vi skal jobbe sammen såpass lenge. Ikke sant, Eva?” Hun var lei av å påpeke at hun ikke het Eva nå, og svarte bare med en irritert mine. Roger hadde tatt frykten fra henne ved å påføre ren irritasjon.
”Det skjønner du, ikke sant?”
”Nei, jeg skjønner ingenting. Faktisk ingenting. Kan du forklare meg hva jeg gjør her? Kan noen forklare meg hva jeg gjør her?”
Hun ble overrasket over sitt eget sinne.
”La meg forsøke å forklare det igjen.”
”Jeg trenger iallfall ikke at du forklarer meg noe igjen.”
”Jeg tror vi misforstår hverandre. Jeg beklager hvis jeg har vært uklar, men vi kan forsøke igjen. Det er viktig at du føler deg respektert. Jeg heter Roger Hansen, og er psykologspesialist. Jeg er her for å hjelpe deg. Det første vi trenger for at vi skal kunne gjøre det er å bli litt bedre kjent med hverandre.
”Line.”
Hei, Line. Det er hyggelig å møte deg. Hvordan har du det?
”Jeg har det helt fint.”
Det gleder meg å høre. Jeg vet at du står i en utfordrende situasjon, og om jeg kan si det er dette helt nytt for oss begge. Jeg ønsker ikke å gjøre deg til noe eksotisk, for du er jo et menneske som oss, men jeg har aldri jobbet med noen fra utsiden før. Jeg har imidlertid utviklet en viss erfaring med spesielle tilfeller.”
Line falt ut igjen. Hun tok seg selv i å betrakte Roger, som gestikulerte forsiktig mens han letet etter ord, ord som skulle betrygge henne eller få henne til å like ham. En stadig strøm med ord pakket inn i flere ord.”
"Det er der mental helse kommer inn. Du kommer til å gjennomgå store forandringer, og jeg skal passe på at hodet ditt er med på det. Hjernen din vil kanskje ikke først akseptere det som skjer, og derfor skal vi snakke sammen; og finne ut av hvordan du kan ha det best mulig."
Line våknet igjen.
"Hvilke forandringer?"
"Hvor skal jeg begynne? Det kommer til å føles som et slags skuespill. Jeg tror det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Vet du hva et skuespill er?"
"Ja."
"Du har blitt tildelt en rolle. en viktig rolle, kanskje den viktigste. Jostein kunne sikkert ha forklart det bedre, men han er jo ikke ekspert på alt. Ikke det som foregår inne i noen, kan man kanskje si. Du skal forandres. Bli noe annet enn du er nå. Du skal ikke være en fra utsiden. Du vil bli selve eksempelet på Jostein Larsens geni. Du vil bli prototypen. Den første, altså. Det første nye mennesket. Jeg vet at det kan høres dramatisk ut, men vi skal følge deg hele veien. Du skal bli best mulig ivaretatt. Våre fremste eksperter vil se til det. Og her: I dag begynner det. Så det er viktig at du føler deg trygg. Viktig at du forstår at du kan snakke om alt med meg.
”Og hva hvis jeg sier nei? Hva om jeg ikke vil snakke med deg?”
Roger så overrasket på henne. Det var som om hun hadde sagt noe helt uforståelig, som ikke kunne ha falt ham inn at skulle bli sagt, og det måpende uttrykket hans gjorde ham latterlig.
”Det... vi får ta tiden til hjelp. Når vi blir bedre kjent med hverandre vil du kanskje føle det annerledes. Vi prøver en stund til, hva? Det er jo det vi er her for, er det ikke: Å bli bedre kjent? Så neste gang kommer jeg til å presentere deg for en del mestringsstrategier. Det vil si måter å føle seg trygg på. Teknikker som kan hjelpe deg til å stå i stress. Jeg skjønner at vi ikke helt forstår hverandre enda. Det vil selvfølgelig ta tid, ja det vil det nok. Men hvis du ikke har noe mer å si foreslår jeg at vi avslutter her, og ses i morgen. Kanskje det er det du trenger for at det skal bli enklere for oss å snakke sammen. Å prosessere kan ta tid.”
"Har jeg noe valg?"
“Hva mener du?”
"Trenger jeg å snakke med deg igjen?"
"Jeg ville ikke sagt det på den måten."
”Men har jeg noe valg?”
Line så innstendig på Roger, og til slutt måtte han ha forstått for han svarte det Line ville høre minst i hele verden:
”Nei.”

Line hadde aldri følt seg så lite forstått. Hun kunne ikke forklare sinnet sitt, den helt grunnleggende motviljen hun hadde mot denne Roger Hansen som var der for å hjelpe henne. Hjelpe henne til hva? Hjelpe henne med hva? Hun forstod derimot at dette ikke var siste gang de to ville snakke sammen, og tanken fylte henne med avsky. Hele instituttet begynte å virke avskyelig, og hun forstod ikke hvorfor disse omgivelsene, så ulikt alt hun hadde sett tidligere, nå virket latterlige. Line forstod kanskje ikke så mye, men hun trodde at hun allerede hadde skjønt at hun aldri måtte stille Roger noen spørsmål. Det eneste nysgjerrighet ville føre til var en lengre samtale. Den åpenbare falskheten i dette første møtet minnet henne om skolen, og selv om omgivelsene ikke kunne ha vært mer forskjellig, tenkte hun på Turid. Selv om Turid hadde hatet henne, på et dypt og uforståelig nivå, var hun bedre enn Roger. Den gangen hadde hun følt at hun fortjente det, men med Roger virket det så vilkårlig, så forferdelig nedlatende og dumt at hun forestilte seg et sinne som ville forbli i henne hver gang hun så det selvgode trynet hans. Eva! Hvordan våget ham. Roger skulle ikke ta fra henne navnet hennes. Det siste hun skulle si til ham var ganske enkelt: Jeg heter Line.

Reisen inn
Line våknet opp som fjortenåring. Hun hadde ikke fortalt noen om bursdagen sin, og hun visste ikke om hun angret, eller om det var godt å slippe å tenke på gratulasjoner og gaver. Vanligvis hadde det vært henne og pappa, en liten oppmerksomhet som skulle dekke over alt som ikke var riktig, og noen ord som skulle gjøre det samme. Det var lenge siden det hadde vært noe annet enn et vagt rituale, men i år skulle det for første gang være ingenting. Ingen som vekket henne med et gratulerer med dagen, og Line så på klokken, og skjønte at hun hadde sovet for lenge. Hun hadde ikke ærender i dag, men hun likte å våkne tidlig, og drikke en varm kopp te mens hun satt i vinduet i leiligheten sin og så ned på Karnevalet som våknet med henne. Hun tenkte at hun hadde vært her mer enn et år nå, og hun tenkte på det som hadde og ikke hadde forandret seg. Den siste timen med Sveen hadde vært før sommeren, og nå var det snart høst. Sommeren var alltid livlig i Karnevalet, og i år hadde ikke vært et unntak. Den stadige strømmen av mellomborgerne som ønsket å nyte godt av delikatessene de kunne by på her lot seg friste av den varme solen i det som værmessig hadde vært en fortreffelig sommer.
Gunnar Sveen hadde tjent godt på Engelen. Samtidig hadde det spisset seg til mellom Fiskene, og uroligheten Line nå merket begrenset seg ikke til kampen om å tjene mest penger. I mellombyen murret det. Hvis Line forstod mer av politikk hadde hun kanskje hatt noen potensielle svar på spørsmålene sine, for hun merket en stadig mer anspent holdning hos vaktene som i det siste for alvor hadde begynt å patruljere Karnevalet igjen. De hun snakket med mente at det ikke var et godt tegn. Det hadde vært sånn for femten år siden også, og da hadde det endt i et blodbad, et blodbad som hadde hatt konsekvensen at Line vokste opp uten mor. Hun skulle ønske hun kunne mer om det som hadde skjedd den gang. Protester og demonstrasjoner. Terroraksjoner og motangrep. Så langt var det enkelt å forstå, men akkurat hva det ble protestert mot fikk hun ikke entydige svar på i Karnevalet. De hadde vunnet sin uavhengighet, men alle visste at denne uavhengigheten hadde store begrensninger. Deler av Mellombyen var blitt omgjort til slum, og grensene hadde blitt skjerpet.

Karnevalet merket at kildene til smuglervarer tørket inn, så mye forstod hun på Gunnar som ofte snakket om at det var i ferd med å bli vanskelig å drive forretningen igjen. Det var som om oppgangen sommeren hadde tatt med seg ikke ga fullstendig mening for ham, og at han tilskrev den en slags dommedagsstemning der alle ville leve før det plutselig ble for sent. For Gunnar var det ingen tvil om at boblen kom til å briste. De hadde ikke mye kontakt lenger, men de gangene de møttes så Line en Gunnar som jagde videre, stadig mer oppildet av egen suksess, men også med en paranoia som skremte henne. Han følte seg ikke trygg, og om det var tvil i hennes opplevelse av ham, snakket han fortsatt til henne med en forbausende oppriktighet da de nå møttes. Gunnar skulle bare hilse på, sa han, der han stod på trappen i leiligheten han hadde kjøpt til henne på det han ikke visste var fjortenårsdagen hennes.

”Hvordan har du det, Line?” Ordene dekket ikke over den oppildede stemmen som hadde noe viktig å fortelle.
”Jeg har det greit. Hva med deg, Gunnar?”
”Bra. Bra. Jeg har noe å fortelle deg. Derfor jeg er her.” Gunnar blunket, som om han skulle dele en hemmelighet, men han klarte ikke å dekke over en sitrende nervøsitet. “Det er på tide at vi kommer oss vekk. Det smeller. Natt til lørdag smeller det. Jeg har det fra sikre kilder.”
”Hva mener du?”
”Karnevalet. De kommer til å sende inn vaktene. Det kommer til å bli et helvete.”
I Line var det noe som knakk. Hun visste ikke om hun skulle tro på Gunnar, men hun måtte jo tro på ham, Gunnar Sveen, som nå advarte henne om at noe var i ferd med å skje.
”Du er alvorlig.”
”Aldri vært mer alvorlig. Det er på tide at vi forlater dette skipet, Line. Det kommer til å synke som bare faen. La meg være ærlig: Jeg visste ikke om jeg skulle fortelle det til deg. Et innfall, bare, som sist. Vi har jo knapt sett hverandre i det siste. Du trenger å komme deg vekk. Faen. Vi trenger å komme oss vekk. Jeg tar med meg Beth, selvfølgelig, klarer meg ikke uten Beth. Fiona. Hun tjener godt.”
”Og Klara?”
”Katriana? Hvis du insisterer. Vi kan ta med Klara.”
”Ta med hvor?”
”Jeg er ikke sikker. Jeg har gjort en avtale, en avtale som kanskje kan ta oss inn. Hvis jeg da kan stole på ham. Du kan ikke stole på noen. Ikke her. Ikke på Innsiden. Den eneste grunnen til at jeg forteller det til deg, Line... man må stole på noen.”
”Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke. Vekk fra Karnevalet? Vekk fra Engelen?”
”Den er historie. Alt er historie. Det kommer til å brenne her. Jeg kommer ikke til å overleve. Ingen av Fiskene kommer til å overleve. Det kommer til å gå til helvete.”
Den insisterende stemmen prøvde ikke lenger å dekke over sin egen innstendige frykt. Line hadde aldri forventet det, ikke fra Gunnar. Han virket overbevist om at Karnevalet snart ville stå i flammer, og Line visste ikke om han var blitt gal. Men Gunnar hadde reddet henne en gang.
”Togstasjonen. Vi møtes utenfor togstasjonen i morgen tidlig. Det burde holde. Nei, det skal holde. De skal ikke ta seg inn før senere på dagen, og da er vi vekk. Klokka seks, Line. Ikke et sekund etter klokka seks. Utenfor togstasjonen. Ikke pakk med deg noe. Ikke fortell det til noen. Ikke et ord.”

Frykt spredte seg i Line mens timene sneglet seg mot neste dag. Hun ville ikke gå ut. Hun var redd for at noe skulle skje, redd for å møte noen hun kjente som kanskje kom til å brenne med stedet, redd for å se Lise eller Solvor som kom til å smile mot henne, som små lakeier, og ikke vite at hun holdt tilbake informasjon som kunne redde dem. Fra hva visste hun ikke. Et blodbad? Hun hadde ikke sett tegnene. Hun hadde vært så naiv, hun var alltid så naiv, at hun ikke hadde sett tegnene. Var det mange som visste? De kom snart til å gjøre det. Alvoret senket seg sammen med frykten, til en klippe som var i ferd med å forvitre. Gunnar. Gunnar var den eneste som kunne redde henne nå. Hun kunne ikke sitte stille. Kroppen hennes skalv så lårene ristet, og hun reiste seg, reiste seg og gikk rasende rundt i rommet. Hvordan kunne de? Hvorfor? Fantes det noe svar på hvorfor? Det gjorde aldri det. Gunnar. Hun måtte stole på Gunnar. Han visste hva som måtte gjøres, og hva hun skulle gjøre. Hun hadde ikke spist, men hun var ikke sulten. Fylt med ild, det var det hun var, fylt med en fryktelig ild som skulle regne over Karnevalet, men spare henne. Gunnar skulle redde henne. Som sist skulle han redde henne. Hun visste ikke om hun var takknemlig for det, men hun ville leve, ville ikke brenne på utsiden som hun nå gjorde inne i seg. Hun ville la seg redde fra det ventende infernoet, som hun nå så utenfor vinduet, projisert over øynene som bilder av bilder. Et flammehav av rasende uniformer, som trengte seg inn, gjennom en mur av skrik. Og barna. Hva med barna? I dag var alt som vanlig. Men lå det noe i luften? Visste de det? Burde de vite det? Kunne de vite det?

Gunnar tok feil. Gunnar kunne også ta feil. Han var villig til å gi opp alt for å ta feil. Nei. Gunnar måtte vite noe. Gunnar visste alltid noe andre ikke skjønte, hadde alltid vært klar over ting. Utenfor vinduet hennes var alt ved det vanlige. Hun så etter tegn. Så etter noe som ikke var som det skulle. Men nei. Det var stille. Stillheten førte med seg mistenksomhet. For stille. Kom det til å skje noe før Gunnar forventet det? Hun forbannet ham for de fjorten timene som gjenstod før hun skulle være ved togstasjonen, timer som like gjerne kunne vært årene hennes.
Timene gikk. Line sov ikke, men morgenen nærmet seg likevel, og til slutt bestemte hun seg for å dra tidligere enn hun trengte. Hun hadde pakket et ekstra sett undertøy i en lett sekk, og noen toalettartikler, men bortsett fra det hadde hun tatt Sveen på sitt ord. Selv om det ikke var kaldt enda, regnet det tett, og Karnevalet fikk et tyngre preg fra vinduet hennes enn det ellers ville ha hatt. Hun klarte ikke å få seg til å si farvel til stedet. Det var ikke det at det bar noen spesiell betydning for henne, fortalte hun seg selv, men hun hadde bodd her lenge nå, lenge nok til at det føltes som hennes sted. Hun tenkte på Pappa også. Hun hadde ikke sett ham siden hun dro hjemmefra, og nå, nå kom hun ikke til å se ham igjen. Hun lurte på hvordan han hadde klart seg uten henne. Nå lukket hun døren bak seg, strammet hetten om halsen, og la i vei i den grå morgenen.

Hun stod utenfor togstasjonen og ventet. Det første toget hadde ikke kommet enda, og inngangen var beskyttet av flere vakter med håndvåpen, vakter som umulig ville slippe henne inn, vekk fra regnet som fortsatt falt i strie strømmer. Hun så på armbåndsuret sitt, en gave fra Gunnar etter at han var fornøyd med lesingen sin, og det var fortsatt for tidlig til at hun forventet å se de andre. Ville Klara en gang være der? De hadde jenter som tjente bedre på Engelen, og det at Line hadde forsøkt å få akkurat henne med hadde vært å gå for langt. Men Klara var den eneste hun følte hun kjente, en hun kunne stole på iallfall litt. Å gå gjennom Karnevalet hadde vært sørgmodig. Regnet hadde gjort veiene gjørmete og triste, og lyset fra gatelyktene hadde en skjermet følelse som om den dommedagen som hun fryktet var på vei. Vaktene hadde ikke stoppet henne. De hadde bare vist henne sine tomme blikk, som om de også ventet på den samme undergangen, og var oppgitt over at de ikke forstod hvorfor det måtte være slik. Stormen var på vei, og de samlet ikke mer enn likegyldige blikk. Det var vanskelig å tro, og vanskelig å forestille seg at alt var planlagt, og at det var en kjennsgjerning at det snart var slutt for Karnevalet, og at det kanskje ville bli enda en Slum der, for de som overlevde.
Hun kunne skilne fire skikkelser gjennom regnværet. Tre lave, og en høyere, som måtte være Fiona. De bevegde seg uten hastverk, som om de var tynget ned av det som ventet stedet som hadde vært deres hjem, og at de angret på at de nå forlot det. Sveen nikket til henne, og hun ble med i den lille gruppen som nå telte fem. Hun skulle bare følge etter nå. Følge etter Gunnar som førte dem mot vaktene, og trakk fram noen papirer. De ble studert, sett nysgjerrig på, før de ble vinket videre. Toget hadde kommet inn på stasjonen, og ventet likegyldig på at de skulle gå ombord. Flere vakter, alltid flere vakter, som nå vinket dem inn, med en nysgjerrig forakt.
”Alt ser ut til å være i orden.” Vakten ristet på hodet, som om han hadde forventet å finne en feil, en grunn til å sende dem tilbake og ut i regnværet, og nå var skuffet fordi de hadde tatt gleden fra ham.
Togvognen var nesten tom. De satte seg langt unna tre menn som hadde et viktig preg over seg, og som ignorerte det lille følget.
”Femten minutter nå.” Sveen sa ordene som om det var en tidsfrist, som om de måtte holde ut disse minuttene for at noe skulle skje, og om de ikke klarte det, om noe uventet likevel skulle hende, var det deres egen feil fordi de ikke hadde gjort selve ventingen riktig. Og Ingenting skjedde. Hvorfor skulle det skje noe nå? Og toget bevegde seg, ut fra stasjonen og Mellombyen, mot det endelige stengselet som Line ikke kunne forestille seg at de skulle komme seg over eller gjennom. Stengselet som var Muren.
Hun visste ikke hvor lang tid de ville bruke, og hun ville ikke spørre Gunnar fordi hun var redd for at hun med å stille spørsmål brøt denne pakten mellom dem, denne nye pakten som skulle ta henne over en grense hun hadde forestilt seg som endelig hele livet. Minuttene tikket, og i gråningen utenfor så hun åkre strekke seg kilometervis i alle retninger, glattbarberte av den hun forestilte seg var gigantiske maskiner som høstet kornet som de fråtset i på Innsiden, og som det aldri var nok av i Slummen. Hun kunne se det hun trodde var plantasjer, omringet av gigantiske siloer som strakte seg høyere enn noen bygning hun hadde sett før, selv de største blokkene i Mellombyen, og hun undret seg over om en av dem ikke var Greshus, stedet hvor Sofie var. Hun så gjerder av piggtråd, som delte åkrene inn i porsjoner, som en nøye oppdelt kake. Sveen hadde ikke snakket siden de satte seg. Beth så ut til å ville ha kontakt med ham, men det virket som om hun ombestemte seg fra det flere ganger. Gunnar levde et annet sted enn i dette toget som bevegde seg pesende og rykkende gjennom landskapet, som en motorisert og jagende slange. Klara skalv forsiktig, mens Fionas blikk fikk det til å virke som at hun var passasjer i Sveens fantasi, en viljeløs dukke som var fanget i dragsuget av en enorm vilje. Hun var ruset, men på hva visste Line ikke.   
Fragmenter av livet hennes ble liggende igjen i åkeren utenfor vinduet, strødd utover dette landskapet som var så ulikt stedene hun kjente. Når de nådde muren ville hun være noe annet. Om hun klarte å legge alt bak seg, knuse den hun hadde vært til en virvlende aske, en sky som kollapset for aldri å få formen sin tilbake, kunne hun begynne på nytt. Minnene hennes kunne bli en del av jorden her, og hun skulle bli en annen, gjenfødes som Line på Innsiden mens Karnevalet brant bak henne. Hun hadde valgt Sveens vei. Hun kunne ikke gjøre annet enn å følge ham videre, hvorhen det enn ledet henne, og hun så på Gunnar som hun aldri hadde sett ham før. Han var en hærfører, og i dette øyeblikket var hun villig til å dø for ham der han pekte veien for dem, mot en festning som skulle være ugjennomtrengelig, men som han, som Gunnar Sveen skulle bryte gjennom likevel.  
"Vi er der snart nå." 
Line klemte hardere om sekken sin, og følte seg liten igjen.
”Gjør som jeg sier så skal det gå greit. Ikke snakk med mindre dere blir snakket til. Hold dere samlet. Følg instruksjonene dere får.”
Line nikket om kapp med de andre.  Det var i ferd med å lysne utenfor. Plantasjene, matkammeret, hadde blitt til arbeidsleire, enorme betongklosser omringet av piggtråd som huset de som ble fraktet inn hver dag for å jobbe. Nå ble disse igjen til en by i skyggen av muren, før toget bremset seg inn på en stasjon med en rekke skinner. De var ikke det første toget som kom til Muren i dag. Line så vakter over alt, vakter som pekte mennesker rundt med geværene sine, på rekker og rader som førte dem til puljer hvor bekledningen alltid var den samme. Sveen ristet på hodet, men sa ingenting. Han så rundt seg, fant fram papirene sine, og ble geleidet inn i en kontorbygning som var enda mer bevoktet enn resten av stasjonen.
”Om dere venter her.”
Line var forbedredt på å vente, men nærmest øyeblikkelig banket det på en annen dør enn den de kom inn. Sveen rakk ikke å svare før døren gikk opp.
”Det er jeg som er Jostein Larsen.”
Han så ikke ut som han passet inn her. En ung mann, glattbarbert hake som de andre, men de lange, mørke lokkene skilte ham umiddelbart fra vaktenes nakne hoder. Han var ikke kledd i uniform, men i en blå dress, i et stoff som var så glatt at Line aldri hadde innbilt seg at det kunne eksistere. Han hadde en sterk hake, og oppvakte øyne som fikk henne til å føle at han så gjennom henne. Jostein var høy, litt høyere enn henne, og nå gikk han bort til Line som skalv så hun nesten falt sammen idet han rakte fram hånden.
"Line." Hun hvisket navnet sitt uten å mene det, og hun tenkte at det måtte ha hørtes ut som et gisp. Håndtrykket hans var så fast at hun trakk hånden til seg, bare for å oppdage at han holdt den på plass. Hun så ned, og oppdaget at hendene hans var pleiet ned til minste detalj. Jostein lo, og snakket silkemykt.
"Så du er Line. Hvem er de andre skjønnhetene?"
Gunnar pekte og forklarte hvem de andre var.
"Men det var Line du tenkte på?"
"Du sa at utseende ikke betydde noe. Hun har gått på skole. Leser og skriver bedre enn de fleste fra vår del. Du ville at hun skulle være atletisk bygget. Hun er kanskje ikke all verden nå, men du ser det på henne. Hvis det ikke hadde vært for ansiktet kunne hun blitt en skikkelig skjønnhet. Hun er i riktig alder. Men selvfølgelig: Hvis hun viser seg å ikke fungere for deg har jeg med noen alternativer."
"Line høres perfekt ut. Skal vi gå?" 
”Hva mener han?” Beth så på Gunnar med oppsperrede øyne, som en grådig fugleunge som ikke fikk sin tilmålte porsjon.
”Dere kan dra.” Jostein sa ordene som om han beklagde det.
”Dra hvor?” Tilbake, går jeg ut fra. Det interesserer meg pent lite om dere har andre steder å dra. Avtalen var deg, Gunnar. Eller har du misforstått noe?”
”Nei. Bare meg.” Han ristet på hodet. “Beklager.”
"Og jeg da?" Beth ropte ordene med giftig bitterhet.
”Beklager.”
”Om dere blir med meg.”
Fire vakter lukket seg om døren, som et skjold. 
"Beklager, Beth. Virkelig.
"Tror du jeg er en idiot?"
”Gunnar rakk aldri å svare henne. Døren hadde lukket seg, og Line forstod at det virkelig ikke fantes en vei tilbake nå. Gunnar hadde plassert seg i hendene på denne fullstendig fremmede, og latt ham ta henne med seg.

Lærevansker
"Hvorfor kan vi ikke bare skrive sånn som vi snakker?" Gunnar Sveen ristet irritert på hodet." 
"H-vorfor." 
"Hvor kommer den jævla h-en fra?" 
Line smilte. "Det er nå en gang slik det er." 
Hun likte skrivetimene med Gunnar. Om han ikke var så flittig som hun skulle ønsket, så var han en talentfull student. Hun hadde blitt overrasket over hvor fort det hadde gått fram. De hadde begynt med en avis, som han møysommelig hadde stavet seg gjennom. Nå, tre uker senere, var de allerede over på å skrive korte beskjeder og brev. Gunnar kunne sende forbannelser veggimellom, men som regel forlot han timene med ny kunnskap. Neste dag hev han seg over teksten igjen.

Matematikken var det verre med. Han manglet rammeverket for å bevege seg bort fra det mest grunnleggende, og etter hvert hadde de blitt enige om at å lære ham mer enn å sette opp et enkelt regnestykke var bortkastet. Politiske fag lo han bort. Det var det å kunne lese og skrive som betydde noe, og han satt av to timer hver dag til å studere sammen med Line. Hun kunne knapt tro sine egne øyne da hun tok Gunnar på fersken i å forfatte husregler for jentene sine.
"De kan jo ikke lese."
Det er greit å ha det skrevet ned uansett. Kanskje de plukker opp et ord eller to etter hvert også." 
"Jeg har tid til å undervise dem." 
"Og de har ikke tid til å lære. Hvordan tror du Gunnar Sveen skaffer maten du spiser? Eller disse bøkene du absolutt skal ha?" 
"Det var en del av avtalen." 
"Avtalen står. Du er en forbanna flink lærer, Line, det skal du ha, aldri sett bedre." 
Latteren hans fikk Line til å smile. Hun visste at han ikke forventet takknemlighet fra henne, så hun sa bare: "Fortsett med jobbingen, så er vi snart i mål." 
"Gunnar Sveen er aldri i mål." 
"Det er ikke så mye mer jeg kan lære deg om skriving." 
Gunnar så tenksom ut.

Utenfor det hun tenkte på som klasserommet gikk dagene sin vante gang. Det bygde seg opp fra mandag, og falt sammen igjen søndags morgen. Mønsteret gjentok seg uke for uke uten at noen tenkte over det. Fra mandag til fredag satt hun to timer med Gunnar hver dag. Det så ut til å fungere, men Line hadde ingen illusjoner om at det virkelig var fordi hun var en god lærer. "Hvorfor har du ikke lært dette tidligere?" 
Gunnar ristet på hodet. "Det er ikke sånn man overlever. Men jeg vil opp og fram her i verden." 
"Du kunne vel ha funnet noen til å lære deg tidligere. Det er sikkert nok av folk som gladelig hadde undervist deg, og mange er nok flinkere enn meg." 
"Jeg skal være ærlig med deg Line: Det var et innfall. Jeg så deg sitte der og bla i den boka, og noen ganger får man en fiks idé. Dette er dyrebar kunnskap, Line. Spesielt når ingen forventer at du kan det. Det er ingen som vil at vi skal kunne lese her, og det er enkelt å forstå hvorfor. Hvordan skriver jeg "gjenta" igjen?"
Line rettet inn g-en, og Gunnar nikket fornøyd.
"Det er ikke akkurat åpenbart, dette med skriving." 
"Jeg lærte det jo for lenge siden. Det er enklere da. Å gjenta er et verb. Jenta er et substantiv, bestemt entall.
"Jeg blir forvirret, men du sier at det er enklere for barn?"
"Det er litt som å lære et nytt språk." 
"Kan du andre språk også?" 
"Nei, dessverre." 
"Synd. Jeg tror jeg hadde likt å lære et språk. Ikke at jeg har tid til det, men jeg hadde nok likt det."
Utenfor timene kunne Line gjøre omtrent som hun ville. Ofte vandret hun bare rundt i Karnevalet på formiddagene. Det var som regel noe å se på, og hun ble stadig overrasket over situasjoner som oppstod, og hvordan de ble håndtert annerledes enn hun forventet. Menneskene var også uvante. De var mindre grå. Kanskje hørte de hjemme her fordi de ikke passet inn noe annet sted, men Line trodde at det var selve stedet som hadde en personlighet du ble innlemmet i, og som åpnet deg opp. Den likefremme holdningen til andre var det første som hadde slått henne, og det virket som at de som bodde her hadde mer tid til hverandre. Det hendte at folk bare slo av en prat, og noe ganger lurte Line på om de som begynte samtalen en gang kjente hverandre. Mange hilste på henne nå, og selv om hun fortsatt ikke likte oppmerksomhet nikket hun tilbake. Selv om strøket var fattigere enn hun var vant med fra skolen, så det ikke ut til å plage noen. De livnærte seg på fest og moro, men etter hvert som hun ble kjent med de andre som jobbet på Engelen, forstod hun at lite av det som foregikk her levde opp til ryktet om at Karnevalet var et farlig sted der organiserte kriminelle handlet i menneskeliv. Hun klarte ikke å tenke på Gunnar som en skurk, en "fisk" som de sa her, selv om han fylte de fleste kriteriene for det de i mellombyen regnet som et farlig element. Dessuten var ikke Gunnar en stor fisk. Hun så dem fra tid til annen: Frank Stien som visstnok var ansvarlig for halvparten av smuglervarene som kom fra bykjernen, og Stefan Krok, som likte å tro at han stod for den andre halvdelen. De var aldri innom Engelen, men hadde sine egne steder med innbydende navn som "Lotus" eller "Juvelen". Hun holdt seg langt unna stedene deres, og hun visste bedre enn å snakke om dem i Gunnars nærvær.

Det så ut til å eksistere en form for balanse mellom de to fiskene, og hun visste at Gunnar balanserte på en knivsegg med sine egne forretninger. Ifølge ham selv var den konstante uroen et resultat av at maktene blandet seg like ofte som det handlet om profitt og kontroll. Men Gunnar hadde en plan. Det var som i Slummen. Man hadde en plan, og som regel ble planen det siste man gjorde her i verden, men Line klarte ikke å se for seg Gunnar som enda et lik. Han hadde en virilitet som gjorde at hun aldri følte seg tryggere enn når de satt sammen og jobbet med skrivingen hans. Det var som om han var i ferd med å bli stefaren hennes, og selv om Line ikke likte følelsen, var hun glad for at hun hadde ham der.

Hun kom aldri til å tenke på Beth som mamma, men hun var glad i henne også. For noen dager siden hadde hun nølende spurt henne om hvordan hun hadde havnet på Sveens klubb, men hun hadde svart unnvikende.
"En tilfeldighet. Livet er fullt av dem. Det kunne gått verre med meg. Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig, men jeg klager ikke."
"Hva gjorde du før Engelen da?"
"Litt av hvert. Ikke noe en jente som deg trenger å vite om." Hun lo, men latteren virket mer anstrengt enn oppriktig. "Vi kan snakke om det en annen gang."
Line tok seg selv i å begynne å tro på tilfeldigheter. Hvis hun skulle svar på hvorfor hun hadde endt opp på Engelen, burde hun svare på samme måten som Beth hadde. Det kunne vært mye verre. Hun tenkte på Engelen som en manifestasjon av Gunnar, og så for seg kraftfulle vinger som beskyttet henne. Han hadde gitt henne et nytt liv. Hun hadde fått egen leilighet hos ham, og vennene hennes var jentene hans. Om hun ville det eller ikke var alt det gode som hadde hendt henne et resultat av hans handlinger, og hun var takknemlig. Å sverge evig troskap var ikke noe hun var interessert i, men Line tok seg i å tenke på Gunnar oftere enn tidligere. Ikke med ærefrykt, akkurat, men likevel med en fascinasjon som kom med det å føle seg underlegen, men samtidig respektert. Når hun stakk innom Engelen hilste hun alltid på jentene. De så på henne som en naturlig del av stedet nå, men hun hadde fortsatt mest kontakt med Klara. Hun var for ung for dem, og hun klarte heller ikke å slå seg til ro med hva de gjorde og hvordan de levde. Selv om hun bare fikk små innblikk i livene deres likte hun ikke alt hun så. Hun visste at de forsøkte å holde en fasade med henne til stede, men hun la merke til hvor slitne de var, eller blåmerker som dukket opp og forsvant.  Fiona og Elvira var fjerne i blikket når de ikke hadde unaturlig oppsperrede øyne. Det var ikke et enkelt liv de levde. Ingen skyldte på Gunnar eller Beth. Det var bare en del av livet deres, en etappe de måtte igjennom, og det virket uansett ikke som at de så fram til at den kom til å ta slutt. I begynnelsen hadde de behandlet Line som en liten søster, men etter en måned eller to ble hun også en monoton tilstedeværelse for dem. Hun følte seg ikke mislikt: det var bare det at mange av jentene ikke reagerte på små forandringer.

Utenfor Engelen var det annerledes. Når hun spaserte gjennom karnevalet ble det smilt til henne, nikket anerkjennende eller vippet med hatten. Noen av barna vinket, og hun hadde et spesielt godt øye til Solvor og Lise, som løp bort til henne hver gang de så hverandre. "Line!" De klemte henne hardt, og Line kunne løfte opp Lise og fortelle henne hvor stor hun var blitt, eller komme med andre tomme ord. Det var ingen substans i relasjonen deres, men den ektefølte gleden barnet så ut til å oppleve når de så hverandre fikk henne til å smelte. Øyeblikkene var dyrebare. Det å bli gjenkjent, og bli mottatt, uten at det lå noe annet i relasjonen enn enkel nysgjerrighet, var en uvant form for bekreftelse hun ikke uten videre kunne skyve vekk. Hun var ikke konstant på vakt, som da Trulsern eller Karoline drev henne mot stupet, og  tenkte heller ikke så ofte på hvordan årene hadde vært. Selv Sofie var i ferd med å bli et vagt minne. Hun var ikke blitt erstattet, Klara kunne aldri ta på seg den rollen, men Line følte at hun var i ferd med å vokse ifra å ha venner. I Karnevalet og Slummen hadde man kontakter, og så lenge hun og Gunnar var på god fot kunne ingen skade henne.
Skolen stod fortsatt som symbolet på en form for dumskap eller ondskap som ødela de den berørte med smålig skadefryd eller regelrett tortur, men hun kunne ikke fornekte kunnskapen den hadde gitt henne fullstendig. Hovedskolen var grunnen til at hun var her nå. Den var grunnen til at hun spiste og sov med tak over hodet, og selv om det umulig var ment å ende slik, visste hun at uten disse egenskapene kunne hun aldri ha kommet dit hun var nå. Hun satte mer og mer pris på kunnskapen den hadde gitt henne, men hatet samtidig stedet mer og mer nå som hun forstod at mye av det som hadde skjedd ikke hadde trengt å skje. Hun hadde blitt tatt vekk fra simpel overlevelse, og påført en annen form for skade som under andre omstendigheter ville ha utslettet henne i hennes faktiske liv.
Barna i Karnevalet snakket om skole med nysgjerrighet, noen ganger til og med misunnelse. Line hadde spurt Gunnar flere ganger om hun ikke kunne undervise dem litt, men det frustrerende svaret han ga henne var at de ikke trengte å vite. Det føltes som om han tviholdt på det Line hadde lært ham, og at det hadde en magisk kraft som løftet ham opp og over de som manglet kunnskapen hans. Hun visste at det ble undervist i det skjulte, men hun kom aldri i kontakt med noen av de som prøvde å spre kunnskap i Karnevalet. Gunnars beskyttelse var ikke utelukkende positiv. Han tok likevel vare på sine egne. Det kunne ikke Line fornekte. Om hun ikke fikk ta del i å lære bort det hun kunne, beskjedent som det var, hadde Gunnar i det siste plukket opp brosjyrer og ark med farlige ord som skulle si sannheten om Mellombyen og Innsiden, og som ble spredt i Karnevalet med en frekvens som Line så øke fra uke til uke. Det var ikke vanskelig å gjennomskue propagandaen; ikke fordi det nødvendigvis var usant, men fordi Line hadde blitt innprentet med kunnskapen om hvor farlig det var å utfordre Innsidens suverenitet, hvor utakknemlig det var og hva som ville bli følgene. Innsiden ble omtalt som et tyrannisk hierarki som stod bak utallige overgrep mot befolkningen utenfor muren, som ikke slapp inn i Slottet, som Line måtte innrømme var et sterkt bilde. Ingen nevnte Slummen mer enn i forbifarten, som et varsel om hva som kunne vente dem alle, og Line forstod hvorfor. Selv her trengte man å se ned på noen, og hate dem. Selv i Karnevalet fantes det verdighet.
Det var mye Line ikke forstod. Om man drepte og ble drept, var den sterkestes rett en forståelig regel hun kunne godta. En mur som skjulte en virkelighet folk som henne bare hadde den vageste forståelse av, men som de allikevel befant seg i skyggen av, var en form for stengsel hun ikke kunne forholde seg til. Ryktene som gikk om livet på innsiden var blandet med myter som bare ble forsterket av varene som ble smuglet ut til dem gjennom Fiskene. Disse varene som gjorde dem alle til sultne hunder der de slåss om luksuriøse brødbiter. Denne evige påminnelsen om at det fantes noe mer der inne, som kulminerte i tanken om lotteriet. Lotteriet: en brutal og sadistisk spøk på alles bekostning. Bare slummen var utelatt fra den årlige begivenheten der man trakk lodd om hvem som skulle løftes opp og bli en del av lyset. Loddene var som små premier i hverdagen der de lot seg akkumulere gjennom at du viste hvor nyttig du var. Hun hadde aldri forstått reglene som styrte utdelingen, men de ble garantert at alle i mellombyen hadde ett lodd til å begynne med. Hvor mange du endte opp med var opp til deg selv. Det var pengepremier om du skaffet nok lodd, seremonier i hele byen der æresbevisninger ble gitt til de som viste seg å være spesielt nyttige mellomborgere. Neste gang Line gikk gjennom Karnevalet la hun merke til barn som lekte Innsiden.

 Sol og måne
"Hvem er du?" Jenten så spørrende ut mens hun suttet på en klut.  
"Line. En ny en."
”Men hun er jo så ung.”
”Vi finner nok noe vi kan bruke henne til. Kan hun være her til i morgen, Solveig? Så stor du har blitt, lille tulle.” Beth strøk den lille jenta over håret, og fikk et bekreftende nikk fra Solveig.
”Line forklarer.” Hun ropte det over skulderen mens hun hastet avsted.
"Selvfølgelig. Damen nikket til Line. "Så Line?" 
"Ja." 
"Jeg er Solveig. Dette er Måne." Jenta trakk kluten ut av munnen.
"Det heter jeg ikke!" 
"Hadde det vært opp til meg hadde du hett det. Vel, du får introdusere deg."
"Solvor." 
Line smilte. "Jeg liker Måne bedre." 
Solvor så ut som at hun skulle begynne å gråte, men så lyste ansiktet opp i et stort smil. "Hun erter meg!" 
Line klarte ikke å holde seg fra å smile, og snart dukket det opp enda en jente og tok del i den varme og klokkerene latteren til Solvor. Hun virket enda mer engstelig enn Solvor, kanskje fordi hun måtte være minst to år yngre. Nesten en baby.  
”Jeg heter Lise.”
”Nesten det samme som meg, jo.”
”Li-se.”
”Dette var uvant. Det er ikke ofte at Elisabeth ber meg om en tjeneste lenger. Du får forklare. Drikker du kaffe? Jeg ordner meg en kopp. Kom inn da. Vi kan ikke stå her ute hele dagen.”
Line så usikkert på Solveig.
”Jeg har ikke så mye mer enn hjerterom å gi deg, men kaffe, det skal du få. Så du er ny her? Jeg hadde ikke trodd dette om Beth, men man må jo tilpasse seg. Hun har sikkert en forklaring.”
Line nikket. Hun var for engstelig, og for sliten, til at hun prøvde å forklare, selv om det føltes som en form for forræderi mot Gunnar og Beth.
”De fleste som holder til her har det bra, det er ikke det jeg sier. Du har sikkert hørt historiene. Men vi har det ikke som de i slummen, det er sikkert. Ikke at jeg har vært der, men man hører jo fortellingene. Men dette. Jaja. Jeg er ikke en dømmende person. Bare vent litt, der koker kaffen.”
Leiligheten til Solveig var sparsommelig, men ordentlig. Line slurpet kaffe forsiktig, og tok seg selv i å like smaken bedre enn tidligere. Solvor og Lise satt i et hjørne og lekte med papirdukker mens de bablet i vei, akkurat som moren deres.
”Du kan si mye om Gunnar, men han tar godt vare på sine. Betaler greit, gjør han også. Etter det ble slutt mellom meg og Kalle, han kommer nok tilbake snart, skal du se, har han sørget for at barna har klær og sko, og at vi spiser. Vet du hvem Kalle er? Alle vet hvem Kalle er.”
”Jeg tror jeg så han på Stallen.”
”Jeg har aldri hørt om noen Stall, og her på utsiden?”
“Det er ikke fint å lyve, Line.”  Øynene til Solvor fant hennes, og hun så brysk ut.
”En bule, og ikke en av de bedre. På østsiden, helt på grensen til Slummen.” Hun forklarte så fort at hun nesten snublet i ordene.
”Hva i all verden gjorde han der? Jaja. Kalle er nå en gang Kalle. Men tilbake til saken: Jeg hadde ikke trodd dette om Gunnar. Ikke er du spesielt pen heller. Noen ganger skjønner jeg ikke hva disse mannfolkene ser etter.
”Du misforstår.”
”Det sier de alle sammen. Solveig misforstår. Jeg er kanskje ikke spesielt smart, men jeg har andre kvaliteter.” Hun rettet seg opp i ryggen.
”Jeg skal egentlig hjelpe Gunnar.”
”Hva skulle Gunnar trenge hjelp til? Gunnar er vår mann, og en av de beste vi har.”
"Han virker som en samfunnspilar." 
Solveig så spørrende på Line.
"En kjernekar?"
Solveig valgte å overse fornærmelsen. "Jeg vil ikke si det, men du får det du ser. Han er en mann som holder ord. Jeg har aldri sett ham bryte et løfte, men du kommer ikke noe sted her uten å brekke noen bein. Han trenger ikke å brekke så mye nå lenger, men jeg skal love deg at det var en tid da Gunnar Sveen brakk både det ene og det andre.
"Hvem er han; sånn egentlig?"
 "Han liker å kalle seg entreprenør, men jeg har ingen anelse om hvor han plukket opp det ordet. Det betyr visst noe sånn som …" 
"Forretningsmann." 
"Du kan mange rare ord, vennen. Ja, du kan kalle ham det. Og han har spesialisert seg i nabolagets delikatesser." 
Line nikket.
"Sprit og dop, men av det snillere slaget, og hvis du trenger å gi noen juling er han også din mann. Han tar godt vare på oss. Sa jeg det?" 
"Og vaktene?"
"Han er ikke en stor nok fisk til at de bryr seg. Han er smart, og vet å holde seg på matta: betaler de riktige folkene for de riktige tingene. De er villige til å se igjennom fingrene med en del her i Karnevalet." 
Line nikket.
"Du er så merkelig, Line. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er som om du både hører hjemme her og ikke gjør det. Hvor gammel er du? Ingen pupper eller hofter, men du er jo i ferd med å sprenge taket allerede." 
Line ristet på hodet, og håpet at Solveig skulle hoppe over til et annet tema.
"Jaja. Vi har alle våre hemmeligheter. Jeg skal ut og handle nå. Kan du passe jentene så lenge?”

"Er det vanskelig å skrive?"  Solvor så opp på henne med oppsperrede øyne, og stotret ordene frem. Line visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ikke tenkt seg om da hun fant fram notatboken sin fra sekken. Den var fillete og skitten, men hun viste den motvillig til Solvor: 
"Du ser på bokstavene. Det er en J." den neste er en E." Det var tydelig at jentungen ikke forstod noe som helst, så Line lukket boka forsiktig. "En annen dag." 
"Jeg er flinkere enn deg å vaske." 
Line smilte. “Du får vaske litt. Da blir sikkert mamma glad.”

Notatboken ble lagt vekk i irritasjon. Nå som Solvor hadde lagt merke til den fikk boka henne bare til å føle seg dum. Hva skulle hun skrive, liksom? “I dag har jeg...” Nei, det var helt idiotisk. Hun kunne knapt skru sammen en setning nå uansett. “Lines betraktninger om Livet på Utsiden? Hvis noen hadde sagt at de skulle skrive det til henne, hadde hun sett på dem som om de var gale. Hun kunne ikke tenke seg at det fantes en eneste person i hele verden som var interessert i temaet, langt mindre hva hun hadde å si om det. Hva visste hun, sånn egentlig? Ingenting om ingenting, føltes det som. Hun visste ikke en gang hvem moren hennes egentlig var. Hennes egen mor! Pappa, nei Gustav, hadde aldri gitt henne noe navn. En av forræderne. Fantes det mange typer forrædere? Var noen av dem bedre enn andre? Og hva hadde mamma egentlig gjort? Line husket henne ikke en gang, selv om hun latet som noen ganger. Hun hadde aldri sett noe bilde av henne, aldri hørt henne beskrevet som noe annet enn det motbydelige ordet, ordet som hadde fulgt henne gjennom skolegangen. Skolegangen som nå var over. Skolegangen hun hadde ønsket at skulle ta slutt. Skolegangen som ikke skulle føre henne til et mål, men som bare hadde fortsatt, fortsatt til hun nå snart fylte tretten år og endelig hadde begynt å forstå hva det hun hadde lært egentlig betydde. Bokstavene først. Ord som ble til setninger. Setninger hun hadde skrevet i notatboka si, og som hun nå forkastet som idiotiske. “Jeg heter Line. Jeg er.” Der stoppet det opp. Det var som å slå seg selv, bortsett fra at det ikke var det, men hun ville slå seg selv. Det var bedre enn å måtte være Line. Hun så bort på Lise, som hadde begynt å gråte. Solvor hadde slått henne. Hun hadde ingen plan for hvordan hun skulle håndtere selv det, at et barn slo et annet barn. Hun hadde sikkert fortjent det, jentungen på tre-fire hadde sikkert fortjent det, og Line ble sjokkert av seg selv over at hun i det hele tatt tenkte tanken. Men var det ikke sånn, egentlig, at de sterke fortjente, mens de små, de som henne, levde på de sterkes nåde?
”Solvor slår.” Lise hikstet ut ordene. “Det er ikke snilt å slå.”
Line ristet på hodet, og rykket i skjorten til Solvor. “Du slår henne ikke igjen. Hvis du slår henne igjen skal jeg knuse det lille trynet ditt.” Hun gliste, og viste fram den knekte tannen. Det var Solvors tur til å grine. Det eneste Line følte var mer skyld. Det behøvde ikke å være slik, men det behøvde også det. “Unnskyld. Du må være snill med søsteren din.”
”Jeg skal si hva du sa til mamma.”
Og Line visste at mamma ikke kom til å tro henne. Ganske enkelt fordi det var for mye bry.

Line fikk rett, men tok samtidig feil, for Solvor nevnet ikke situasjonen med et ord. Det var også et forferdelig ord å bruke. Situasjonen var at det hadde vært en konflikt, og Line hadde vunnet. Bare fordi hun var den største i rommet når Solveig ikke var der så Solvor nå mot henne med et usikkert blikk, som om hun skulle være redd for Line fordi Line hadde truet henne. Resten av kvelden var stemningen tyngre.

Hun fikk et teppe, og tok plass på sofaen. Solveig hadde vært mindre pratsom etter at hun kom tilbake, og Line hadde ikke noe problem med det. Solvor og Lise lekte i relativ fordragelighet. Da det ble mørkt hadde de blitt sendt på rommet sitt, som de delte med Solveig. Solveig snek seg ut etter at de små hadde sovnet, og nå så hun oppgitt på henne. ”De er jo bare barn. Det er merkelig at noe så lite, så uskyldig, kan gjøre meg så oppgitt. Jeg blir sint på dem, rasende sint. Forbannet. Det er Kalles feil, jeg vet det er hans feil, men uten ham er det verre. Han slår ikke meg, og er snill med Lise, men Solvor er en annen sak. Den jenta kan få det til å koke i deg. Det er ikke så ofte, ikke nå lenger, og jeg ønsker jo ikke at det skal være slik, men Kalle sier at det må til. Tror du ikke jeg ble slått som barn? Du ble sikkert slått også? Nei?”
”Ikke slått. Ikke så mye.”
”Hvor er du egentlig fra, Line?”
”Det er komplisert. Jeg vokste opp i slummen. Sektor tre.  Ikke et av de verste områdene. Før det bodde vi i mellombyen et sted.”
”Så du lærte å lese før dere ble flyttet på?”
”Etterpå. Jeg forstod det aldri, men da vi, jeg og pappa, ble flyttet ble det gjort en avtale. Jeg trodde det hadde med mamma å gjøre, men en gang kjente visst pappa de på skolen... han som var rektor, til og med.”
”Det er en merkelig verden. En tilfeldighet?”
”Jeg tror ikke det. Pappa... Gustav ville aldri fortelle meg hva som skjedde med mamma. Hun var visst en av forræderne.”
”Hvilket opprør var dette?”
”Har det vært mange?”
”Det har vært noen. Ikke de siste årene. Ikke noen store. Det må ha vært et rundt da du ble født. Du lærte sikkert om det på skolen. De kaller det årstids-opprøret her. Fordi det varte så lenge. Vanligvis forblir det med demostrasjoner, men akkurat da, jeg var vel rundt ti år, smalt det skikkelig. Det er en av grunnene til at det er som det er her i dag. Mange ble flyttet til Slummen. Ledere ble henrettet, og noen ble til og med forvist. Karnevalet fikk Fiskene sine. De får betalt for å holde styr på oss og å kontrollere oss. I det minste er det noen som mener det, men det er ikke noe du sier høyt. Kanskje Gunnar bli en slik en gang. Som Frank Stien. Det er ikke noe jeg bør snakke for mye om, men nå som barna har lagt seg... jeg sier bare at det ikke er så enkelt som det ser ut. Karnevalet er ikke et trygt sted, ikke alltid. Vi er ikke en attraksjon for mellomborgerne. Vi har våre egne liv og våre egne problemer. Vi husker mer av hvordan det var enn de tror. Det er det som gjør det så farlig. Plutselig kan det koke over igjen, og gudene vet hva som skjer da. Kan Gunnar beskytte meg da? Jeg tviler på om Gunnar en gang kan beskytte seg selv for maktene.”
”Maktene? Jeg har aldri hørt om maktene.”
”Innsiden. De følger med. De følger alltid med. Nei, ikke sånn. De overvåker oss ikke, ikke nå om dagen og i hvert fall ikke folk som meg og Kalle. Ikke som før. Men de har kontroll og de har oversikt over fiskene. Gunnar Sveen spiller et farlig spill, og han vet det selv. Om det først smeller er han en av de første de går etter. Jeg har sett det før. Du ser det til og med i det små: arrestasjoner knyttet til forbrytelser som er regelen her heller enn unntaket og folk som forsvinner. De spiller alle spillet. Selv folk som meg og Kalle er for involverte til at vi ikke er på en liste et sted. Men det er ingen grunn til å bekymre seg. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom inn på temaet. Det er ikke noe jeg tenker så mye på vanligvis. Vi prøver bare å overleve, jeg og Kalle. Ja, han kommer nok tilbake.  

Søndags formiddag hadde vært lat, og uten innhold. Line fikk seg ikke til å se Solvor inn i øynene, men med unntak av det ventet hun bare på at klokken skulle tikke seg langt nok ned mot fire til at hun ikke virket enfoldig når hun kom tilbake til Engelen. Det var en rotløs form for venting, som om hun reiste mellom to steder som ikke førte med seg noen vesentlig forandring. Beth ventet neppe på henne, og dermed skulle hun bare flyttes på, som en gjenstand som ikke hørte hjemme hos Solveig og sikkert var i veien, for å lagres et annet sted til man enten fant ut at hun kunne brukes eller at hun måtte stues vekk og i verste fall kastes.

De spiste middag sammen hos Solveig, og selv om Line ikke fikk følelsen av å måtte dra, var hun fullstendig klar over at hun spiste mat hun ikke kunne betale for. Suppen var bedre enn hun husket at den var på Stallen, og det bidro bare til å forsterke følelsen av å være en byrde.
”Bare spis. Det er mer enn nok. Du trenger litt kjøtt på beina.”
Line håpet hun ikke så brydd ut, men tok en ause til. Hun hadde vært nok sulten til å skjønne at høflighet var farligere enn grådighet.
”Jeg må tilbake nå.”
”Beth kan sikkert vente til fem.”

Klokken halv seks forlot hun Solveig og barna, til mas og skrål og invitasjon om å komme tilbake. Solvor hadde visst glemt gårdagens Line, den som hadde truet henne. Hun var ikke hatefull, ikke tillittsløs, som Line husket seg selv som på den alderen. Og hun lurte på om mamma hadde vært mer som Solveig, og om hun kunne gjort en forskjell. De to barna virket trygge, som om ingen hadde rukket å eller villet skade dem, og som om de var bygd fra et solid ankerpunkt. Det skulle mer enn en enkel trussel til for å rive dem overende. Karnevalet hadde kanskje denne kvaliteten, til tross for det Solveig hadde sagt kvelden før. Selv om de ikke var virkelig trygge, virket det som stedet hadde en form for rettferdighet eller fellesskap som hun ikke hadde opplevd før i går kveld. Det hadde selvfølgelig vært annerledes med Sofie, men hun hadde tenkt at Sofie var et unntak. Når hun nå hadde pekt seg ut Engelen, og forsøkte å ikke se for mye rundt seg, for å ikke virke som et enkelt bytte, kjentes det bedre ut enn i slummen, selv om hun ikke hadde en bestemt grunn til å føle seg tryggere her.

Hun banket på hovedinngangen til Engelen, og det var Gunnar som åpnet. Line så ham for første gang edru, med klær som ikke fikk ham til å virke som en banditt. Han var nybarbert også, og Line likte ham bedre slik. Skjegg minnet henne om pappa.
”Se hvem vi har her!” Gunnar smilte bredt. “Er du klar til å lære denne tosken å skrive?”
Og Line følte seg tryggere, for første gang siden det var hun og Sofie.

Nattens engel
Line stod utenfor Nattens engel. Karnevalet var i ferd med å våkne til liv rundt henne. Gater ble feiet, søppel fra nattens utskeielser ble samlet sammen, og de første matbodene var i ferd med å stables på plass. Brødbiten hun hadde fått med fra stallen hadde hun akkurat spist. Alt hun eide hadde hun i sekken på ryggen. Et skift undertøy, og skoleboken som hadde blitt liggende, og som var grunnen til at hun stod her. Hun var ikke en gang sikker på hvorfor den var blitt liggende i sekken, men det var den som var grunnen til at hun var her nå. Hvis hun da ikke hadde misforstått noe. Gunnar Sveen var kanskje en av de som hadde lyse ideer i fylla, og ikke fulgte dem opp. Men Line husket ikke om han hadde vært spesielt full. Det eneste hun kunne gjøre var å spørre.  
Hun var usikker på hvor hun skulle banke på, og endte opp med å slå forsiktig på hoveddøren. Så hardere. Etter en stund slo hun på døren som en besatt.
"Jeg kommer. Ser du ikke at det er stengt?" 
Hun hørte snøfting og brutale ord, før døren ble revet opp. 
"Dette bør faen meg være satans forbanna viktig."
En søvnig middelaldrende dame, med hår som et rottereir og røde ringer som øyne, i  bare nattøy så overrasket på henne.
"Hva faen gjør du her? Ser du ikke at det er stengt?"
Line klarte ikke å bevege seg. Hun visste ikke hvilket spørsmål hun skulle svare på først, og endte opp med å ikke svare i det hele tatt.
”Jeg venter.”
”Gunnar. Er Gunnar Sveen her?” Ordene ble stotret frem som fra et hulrom. Line visste ikke hvordan hun skulle forklare seg, og hodet romsterte febrilsk etter noe mer å si, men kvinnen snudde seg og ropte med en kraft Line ikke trodde befant seg i den lille kroppen hennes:
"Gunnar!" 
Hun prøvde igjen.
"Gunnar!" Hun ristet irritert på hodet.
”Som du ser er det ikke noen Gunnar her akkurat nå. Om du kan være så snill å la meg sove i fred nå hadde jeg satt pris på det.
"Han sa han hadde en jobb til meg." Line tok sjansen, selv om hun ikke forstod hvor motet kom fra.
Kvinnen gransket henne. "Hvor gammel er du? Hvis du tror at vi har bruk for småjenter tar du feil." 
"Jeg mener: en ordentlig jobb." Hun kjente angsten trenge seg på.
"En ordentlig jobb?" Kvinnen lo. “Her i Karnevalet er alle jobber ordentlige.”
"Jeg mente ikke." Line visste ikke hva hun hadde ment. "Kan jeg snakke med Gunnar?"
"Du vil snakke med noen som åpenbart ikke er her? Har du flere lyse ideer som skal holde meg fra å sove?”
"Han sa at jeg kunne hjelpe... Han så boken min, og sa at han trengte... jeg vet ikke.”
”Nå har jeg hørt det også. Du ser jo ut som du ble kastet rett ut av slummen. Hvordan i all verden har du lært deg å skrive?"
"Jeg kan regne også." Det var en sannhet med modifikasjoner, men Line prøvde å bite seg fast i kvinnens overraskelse. Hun virket litt mindre farlig allerede.
”Han har rett i at vi har hatt litt problemer med, hva skal jeg si, å få ting ned på papiret. Du kan vente inne. Han dukker sikkert opp om noen timer.”
Line ble stående.
”Jeg biter ikke.” Hun lo igjen, uten at Line forstod hvorfor. “Du kan vente utenfor også. Men du trenger ikke være redd. Vi handler ikke i barn her.”
Hun tok en kort pause. Så la hun til: “Denne dagen har allerede flere overraskelser enn jeg liker. Jeg er Beth. Det er jeg som styrer denne bula, selv om Gunnar sikkert har sagt noe annet."
”Line.”

Elisabeth gransket Line mens hun tok seg en solid slurk øl. Hun hadde vasket seg i ansiktet, men var fortsatt pakket inn i den rosa morgenkåpen. Line syntes hun så mye yngre ut nå. Først gryntet hun bare, tok en ny slurk, og ristet på hodet.
”Nå har jeg sett alt. En slumrotte som sier hun kan lese. La meg sjekke om sola beveger seg med horisonten.Kanskje vi har en bok liggende et sted.
”Vent...” Line trakk historieboken opp av sekken.
”Det marerittet der? Jeg kan like gjerne høre på skrammelet fra gata. Vi kan heller snakke om noe annet når jeg først er oppe. Jeg tviler på at jeg får sove mer uansett. Hvor fant han deg? Jeg skjønner meg ikke bestandig på ham, men enten er han verdens største idiot eller smartere enn noen i Karnevalet har rett til å være.
”På stallen.”
”Jeg visste ikke at de slapp inn tolvåringer på Stallen.”
”Fjorten.” Line mumlet, og Elisabeth lo.
”Jeg kan jobben min. Du er tretten, maks. Du er kanskje høy for alderen, men ikke fortell meg at jeg ikke kan jobben min. Du kan begynne med å fortelle om deg selv. Det er det jeg vanligvis sier.
Line forsøkte å svare unnvikende uten å virke uhøflig, og Beth så ikke ut til å bry seg nevneverdig.
"Vi har alle våre hemmeligheter." 
"Det er ikke sånn ment."
"Nei, jeg skjønner da det. Synes du jeg ser farlig ut? Du må være den første som antar at jeg er farligere enn jeg er.”

De snakket om løst og fast, og sakte hadde munnen hennes blitt en foss som stotret fram svar på spørsmål som var så vanskelige at hun aldri trodde at hun ville være i stand til å svare på dem. Om pappa, om skolen, til og med om Sofie. Spørsmålene fikk henne til å tenke seg om, og svarene hennes var prøvende, som om hun hadde glemt at det i det hele tatt gikk an å snakke om seg selv. Beth var god til å høre etter, og litt for ofte merket Line at hun fortalte mer enn hun egentlig ville. Det føltes ikke så verst, men hun likte ikke å gjøre seg sårbar. Line tenkte at dette sikkert var vanlig for Beth, at det var slik man snakket i Karnevalet, men hun var redd for å bli for komfortabel. Kanskje Gunnar ville kaste henne ut når han kom; late som han aldri hadde sett Line, aldri hadde tilbudt henne noen jobb, eller bare si at det hele hadde vært en spøk? Samtalen med Beth minnet henne om de meningsløse skoleøvelsene som skulle få deg i jobb, bare at denne gangen hadde hun klart å lage en slags historie av det som hun selv trodde på. Iallfall nesten.
"Les litt for meg."
"Hva mener du?"
"Du sier at du kan lese. Vis meg det. Nei, ikke den boka. Jeg skal se om jeg finner noe annet. Vent her.”
Det ga Line en unnskyldning til å se seg rundt. Lyset som kom inn fra vinduene var skjermet, og gjorde lokalet dunkelt. En bardisk med mørkbeiset flat, og bak, flasker stablet inn mot en sort murvegg, de fleste umerket. Rommet var kvadratisk, eller så godt som, på veggene hang beholdere med tykke stearinlys, og ellers bestod belysningen av oljelamper som han fra taket. En trapp snirklet seg opp mot andre etasje, og Line kunne høre det skrape der oppe, som om noen bevegde seg. Det hersket relativ orden rundt henne, men å kalle rommet presentabelt var en overdrivelse.
”Du beundrer utsikten?”
”Hva?” Line kvapp til, som om hun ble tatt på fersken i noe hun ikke skulle ha gjort.
”Vi får nok orden på det før vi åpner, skal du se. Det trenger du ikke å være redd for. Se hva jeg fant.”
”En barnebok?” Line var skuffet.
”Så jeg kan se på bildene. Jeg liker å se det som blir lest. Det hjelper meg å følge med.” Elisabeth krøp inntil henne i sofaen, og Line forsøkte å trekke seg unna. Den lille kvinnen humret. Jeg skjønner. Jeg skal ikke sitte inntil deg, jeg.”
Line begynte på første side, arbeidet seg sakte nedover mens hun prøvde å holde en jevn rytme. Språket som møtte henne var enkelt, og ba ikke på noen utfordring, men det var ubehagelig nok å lese for Elisabeth, en voksen.
Elisabeth smilte når Line så på henne etter å ha fullført første side.
"Bare fortsett. Jeg liker det."
Line trakk på skuldrene.
"Fortsett."

Noen sider senere ble døra revet opp, og Line hørte at det ble pustet tungt.
"Du strener inn som en uoppdragen hund, Gunnar." 
"Elisabeth. Setter du på kaffe?" 
"Hørte ikke."
"Vær så snill."
"Du har besøk, forresten."
"Besøk? Jeg har jo sagt at du ikke skal slippe dem inn før ti. Be ham knulle seg selv for meg.”
 "Det er en jentunge. Line, sier hun. Du har visst invitert henne hit."
"Line. Hvis hun har noe etternavn har hun ikke gitt det til meg. Du traff henne i går, sier hun, sa du hadde en jobb til henne."
"Jobb? De skal faen meg alltid ha jobb. Har hun noe spesielt å komme med? Hvis ikke kan du be henne møte i kveld. Faens kvinnfolk som tror de kan snike i køen. Har de noe jeg ikke har sett før?
”Dette er en tolvåring som sier at hun kan lese og skrive. Jeg har sittet og hørt på henne i en time nå, og jeg kan stå inne for det med lesingen. Hva hun gjør her er en annen sak.
”Det var som faen. Hun dukket opp?”
”Er det noe du ikke har fortalt meg, Gunnar? Hun sitter her nå.”
Gunnar snøftet. "Jeg kommer. Hvor er de andre?"
"Klokka elleve? Jeg gjetter på at de sover eller er på rommene sine."
"Faen. Er det så sent?"
Gunnar hadde hengt fra seg frakken, og kom bort til bordet de satt ved. Han så på Line, og det ubarberte fjeset hans lyste opp i et stort smil. Han så herjet ut. Den store nesen som så ut til å ha blitt brukket flere ganger var det hun først hadde lagt merke til ved han, og i dagslyset som snek seg inn i rommet mellom de mørke gardinene kunne hun se arr etter kviser plantet i store porer. Det så ut til at en kniv hadde skamfert det ene kinnet hans. Øynene satt tett og pannen var brysk. Han var korthåret, bortsett fra på armene som var dekket av lange, svarte hår som minnet henne om pappas armer. Han var kortere enn hun husket. Skuldrene fikk ham til å virke nesten apeaktig, men de intelligente øynene som hadde et snev av ondskap i seg gjorde inntrykket motstridende. Gunnar kvittet seg med skjorte og bukse, og nå stod han der i bare trusa. Magen var litt for stor, og brystet like hårete som de bulende armene.
"Vis litt folkeskikk, Gunnar. Ser du ikke at jentungen er livredd?"
"Har hun aldri sett en naken mann før?" 
"Dette er en dårlig vits."
"La meg ha det litt gøy da, Beth."
Line trodde hun visste hva Gunnar mente med gøy. Den eneste mannen hun hadde sett i trusa var pappa, men apemannen hadde ingenting til felles med den lutryggede og slitne kroppen hans der han viste seg selvsikkert  fram.
"Det er deg, ja. Jeg sa visst at jeg hadde en jobb til deg. Trodde ikke du skulle dukke opp, og spesielt ikke på sekundet." Gunnar pustet tungt, men virket mest oppgitt.
"Du kan jo begynne med å koste gulvet." Han lo rallende.
Line nikket. Lettelsen hun følte på var like sjokkerende som det hun trodde skulle skje.
Det andre finner vi ut av. Og jeg trenger en hvil." 
Han gjespet for å understreke poenget.
"Skal jeg vekke en av jentene, og sende henne opp til deg?"
Gunnar dirret. Så brøt han ut i en forferdelig latter.
"Ikke sett meg i et dårlig lys, Beth. Du har med å behandle Line ordentlig, hva? Ellers er det du som blir med opp på rommet." 
Line kvapp til.
"Hva med Line da?" Elisabeth blunket til henne, som om det var en vits Line skulle finne ustyrtelig morsom.
"Har vi ikke skremt jentungen nok?"
Beth henvendte seg til Line. "Så du skal lære ham å lese og skrive? Noe tull finner han på, Gunnar Sveen, men hva kan en stakkar som meg vite om lesing og skriving?"
”Vi får se. I verste fall har vi en hushjelp på prøve. Nå går jeg og legger meg.”
Gunnar Sveen dundret opp trappen uten å se seg tilbake.  

Da klokka på veggen hadde tikket seg to timer fram knirket det mer forsiktig i trappen. Denne gangen var noen på vei ned. Line visste ikke hva hun skulle forvente, og så ikke opp trappen først, før hun forstod at hun var uhøflig. Synet som møtte henne var en overraskelse.
”Hei.”  
Stemmen gjorde et umiddelbart inntrykk på Line. Den var hes, nesten hviskende. Ikke direkte umelodisk, men Line kunne ikke tenke seg at den egnet seg til noe mer enn å snakke.
”Hei. Jeg er Line.”
”Klara. En av de faste. Du er litt ung, er du ikke?” Klara gjespet.
”Jeg skal bare hjelpe til.”
”Skjønner.” Smilet virket nedlatende.
Overraskelsen slapp ikke taket. Klara var ikke som Line forestilte seg at kvinnene som jobbet på Engelen ville være, og selv om hun virket arrogant klarte Line ikke helt å mislike henne. Klara hadde en framtoning som Line tenkte på som lat. Kinnene hennes bulte litt ut, og fikk henne til å virke lubben, og øynene var for blasse til at Line tenkte at hun hadde med en smart person å gjøre. Likevel var det noe ved henne som føltes trygt, og det gikk opp for Line at hun kanskje hadde misoppfattet nedlatenheten som sarkasme. Mistanken hennes ble bekreftet etter at Klara nå igjen prøvde å få kontakt.
”Det er ikke ofte jeg ser jenter som deg her, og spesielt ikke på denne tiden.”
”Det er litt komplisert å forklare. Jeg møtte Gunnar på Stallen. Vet du hvor den er?”
Klara nikket, så Line fortsatte.
”Jeg hadde en bok med meg, og Gunnar lurte på om jeg kunne lese. Så sa han at jeg kunne få en jobb her.”
”Som hva?”
Hun kjente på tannen med tungen. ”Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tror ikke han kan lese; iallfall ikke særlig godt.”
”Det har jeg aldri tenkt på. Nei, kanskje ikke. Ikke at jeg kan det heller. Jeg har aldri følt at jeg trengte det, ikke med min jobb.”
Line bestemte seg for å trå vart. “Du er en av jentene her?”
Klara nikket kort. “Ikke be meg om å fortelle livshistorien min. Jeg har hatt nok av dem.”
”Hvor gammel er du?”
”Eldre enn deg. Nitten. Hvis jeg skulle gjette er du ikke mer enn tretten. Det er yngre enn vi vanligvis begynner. Spesielt her. Så det du sier gir mening, på en måte.”
”Jeg er tolv.”
”Og du kan lese? Hvorfor går du ikke på skolen da? Jeg trodde det var der man lærte sånt.”
”Jeg sluttet.”
”Du sluttet? Hvis jeg var deg hadde jeg dratt tilbake så snart som mulig. Det er nok av jentunger som løper rundt i gatene her.”
”Det er ikke et alternativ.”
”Jeg anbefaler at du gjør det til et alternativ. Men hva vet vel jeg? Velkommen uansett, Line.”

Klara forklarte henne hvor ting var på Elisabeths initiativ. Til slutt endte de opp på rommet hennes, og Line spurte om hun kunne vaske seg i servanten. Klara nikket fra et annet sted.
“Jeg er ikke din størrelse, akkurat, men en av de andre, kanskje Fiona, har sikkert noe klær liggende. Hvis du blir en fast del av inventaret her inne ordner sikkert Beth med klær etter hvert, men akkurat nå kan du låne morgenkåpen min hvis du vil. Den er sikkert litt kort, hvis det er et problem.”

Engelen var ikke utprøvet luksuriøs, men det virket som at forretningen gikk godt. Rommet var overraskende rent, og inventaret mindre slitt enn hovedrommet nede tydet på. Line fortalte Klara om vinduet hun hadde sett en dame i bare undertøyet i sist hun var i Karnevalet. Klara forklarte i full fart at det bare var i helgene de hadde noen på utstilling, og at det var Beth som insisterte, som om hun skammet seg. Hun visste ikke om det hjalp forretningen, men å stå ut mot gaten i en time eller to var ikke akkurat noe hun bekymret seg for. Det var lørdag, og Klaras øyne falt stadig på klokka, som om hun hadde dårlig tid, eller skulle være et bestemt sted snart. Til slutt sa hun at Line måtte gå ned fordi hun trengte å gjøre seg klar. Hun var ikke spesielt brysk, men Line kvapp til, før hun snudde seg og gikk ned trappen med raske skritt. Det siste hun ville var å være til bry. Klara virket snill, nå som Line tenkte på det. Hun hadde ikke vært uhøflig, med unntak av med en gang, og det var kanskje en misforståelse. Dessuten hadde Line fått låne kåpen hennes også, og den eneste som hadde lånt henne klær før var Sofie. Det var betryggende. Line følte at Klara ikke hadde noe imot at hun var der, og at hun godt kunne bli en del av de som jobbet på stedet. Hun ville ikke bli som Klara, eller gjøre det hun nå fortalte seg at var en ekte jobb, for Sveen eller Beth, men hun kunne være her. Det var nok akkurat nå. Hvis de lot henne være her skulle hun gjøre sin livs jobb. En overbevisning hun bare hadde hatt en gang før, da hun bestemte seg for å gjøre opp med Sofie koste hva det ville, kom tilbake til henne. Situasjonen var kanskje merkelig: En liten jente skulle lære en voksen mann å skrive, og hun slet med å forstå om hun hadde vært heldig, eller om det skulle vise seg at hun hadde misforstått noe. Hun tenkte det siste, men hun kunne ikke gi opp, i det minste ikke før hun forstod mer av det som foregikk. Og hva om hun ikke lyktes? Hva om Gunnar var enda en som Knut, mer interessert i fantasifulle historier enn å legge innsats i å lære, og han kom til å bli irritert når han ikke forstod. Hva skjedde da? Nei, det kunne hun ikke tenke på.

Lørdagskvelden nærmet seg, og Line visste ikke hva hun skulle forvente av den. De ville ikke ha henne nede. Nei, hun ville ikke være nede. Hun ville gjemme seg, og hun tenkte at hun kunne krype under en av sengene, men så gikk det opp for henne hva det ville bety. Hun tvang seg selv ned i oppholdsrommet. Beth la merke til henne allerede i trappen.
”Du kan ikke være her stort lengre, lille venn. Snart kommer kundene, og jeg vil ikke at de skal misforstå.”
”Jeg skjønner.” Line hadde bare undertøy på seg under morgenkåpen, og som om hun ikke var rådvill nok fra før av, falt hun sammen foran Beth.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun hikstet.
”Jeg kaster deg ikke ut, akkurat. Du kan sikkert være hos Solveig. En gammel venn av meg. Så kommer du tilbake i morgen. Ikke så tidlig som i dag. La oss si etter to. Og med etter to mener jeg fire.”

Alene igjen
Sofie hadde dratt, og livet fortsatte som om Line aldri hadde hatt noen bestevenn. Tunge dager, og kvelder der skolearbeidet ble hennes flukt fra restene av liv. Hun merket seg mer av det som skjedde rundt henne nå. Det ble verre og verre for beboerne i den lille blokken. Gamle Lars satt ikke lenger i inngangspartiet, og Toril ble kastet ut fra leiligheten sin, sammen med møbler og inventar som ble brent på plassen utenfor. Det hadde vært mindre av alt denne høsten, og det lille man fikk tak i kostet deretter. Pappa hadde skjerpet seg en stund, men også det så ut til å nærme seg slutten. Ølflaskene var tilbake, og Line orket ikke tanken på å rydde dem vekk. Hun hadde vurdert å gi ham pengene hun hadde fått av Sofie, men nå var hun ikke sikker på om det var så lurt likevel. Hun fikk se. Utenfor hørte hun klagesangen fra en lykkelig gal kvinne.

På skolen var alt som vanlig, hvis hun forestilte seg at dette vanlige inkluderte at Sofie var borte. De merket de trange tidene også i mellombyen, og vaktene som beskyttet grensene verken smilte eller nikket når de slapp Line gjennom. En av dem hadde til og med visittert henne, en helt ny opplevelse som føltes som ren ydmykelse. Hun fikk ingen nye venner, og prøvde heller ikke å få det. Snart var det slutt på det uforståelige prosjektet som tok henne til skolen, mot kunnskap som hun aldri kom til å få bruk for. Fortsatt hadde ingen gitt henne noen åpenbaring om hvorfor det var slik, og likegyldigheten hennes gjorde skolearbeidet så mekanisk at Turid hadde sett rart på henne da hun fikk den siste prøven tilbake.
"Du er klokere enn alderen din tilsier. Jeg skulle bare ønske at du prøvde litt mer.” Line så ned.
"Det er egentlig synd at du ikke får muligheten til å gå videre med dette." 
Hun trodde det ville begynne å renne fra øynene, svelget, blinket for å forsikre seg om at ansiktet ville forbli en stein-maske.
"Uansett er dette bra. Du kan gå." 
Line undret seg over hva Turid egentlig ville med disse møtene, og om hun hadde begynt å bry seg. Hun hadde trodd at å gjøre det hun fikk beskjed om var alt læreren var interessert i, men den siste måneden var det som om det hadde gått opp for Turid  at Line hadde et pass som snart gikk ut på dato, og at hun kanskje syntes synd på henne på grunn av det. Begge visste at det nærmet seg slutten for dette uforståelige prosjektet som verken ville eller skulle føre et sted, og for Turid var kanskje tanken om all tiden hun hadde kastet bort så bitter at hun trengte å rettferdiggjøre det for seg selv. Om høsten hadde vært en snegle, hadde dagene gradvis bygd seg opp til den skremmende kjennsgjerning at livet som elev, som var det hun kjente, skulle ta slutt. Hun gruet seg til å dra hjem nå, fordi hun visste at hver dag brakte henne nærmere et punktum, kanskje det endelige punktum. De andre elevene snakket om neste etappe, så enkelt skissert for dem, mens hun kom til å bli forlatt med kunnskapen sin om det som ikke betydde noe i hennes verden. Hun så på dem, og forestilte seg livsløp. Selv de dummeste av dem ville lokkes inn i en verden av relativ sikkerhet og stabilitet, fordi de ikke hadde hennes adresse.

I dag skulle hun snakke med veilederen, sist av alle. Akkurat det var nesten poetisk, og hun tvilte på at det var et sammentreff. En mann i sekstiårene med bustete øyenbryn og lange hår som stakk ut av ørene som tuster, tok imot henne med et slitent smil. Han virket snill, som om det betydde noe.
"Line. Jeg ser at du har gode karakterer. Hva ønsker du å bli?" 
Hun snudde seg og gikk. Veilederen gjorde ingenting for å stoppe henne.
Etter det var det hjem. Veien føltes lengre enn vanlig, selv om ruten var den samme hun vanligvis valgte. Rett til grenseposten. De vinket henne inn uten noen kommentar, så knapt på passet. Hun fulgte de trygge gatene i den stekende vårsolen. Det føltes nesten som sommer. Den beste tiden i Slummen. Hun tenkte på Knut, som hun ikke hadde sett på en evighet, uten å skjønne hvorfor tankene tok henne dit. Hun følte seg kvalm. Ikke fordi hun hatet ham, men fordi det var en skarp påminnelse om hva som ventet henne, og hun bannet lavt til seg selv. Det var første skritt, tenkte hun, første skritt mot galskap. Men så godt stod det enda ikke til.
Hjemme bestemte hun seg: Det var nok nå. Skolen kunne fortsette uten henne, og hun fant fram skrinet med restene etter Sofie, oppdaget at pengene var borte. Pappa, skrek det i henne. Hvordan kunne du? Hvem andre? Det var den eneste forklaringen. Han hadde vært ute i det siste, og hun hadde ikke en gang tenkt over det. Hun saumfarte leiligheten, og fant en seddel og noen kronestykker. Det rommet ingen tvil. Konfrontasjon var meningsløs. Hun gråt, hun skrek, men om noen hørte henne gjorde de ingenting for å gripe inn. Så pakket hun sekken sin, i rasende fart, og løp ut. Hun måtte vekk. Ingen valg, ingen beskjed, ikke sinne og frustrasjon. Bare redsel. Utenfor Stallen stoppet hun, tenkte seg om mens hun kjente med tunga på den knekte tanna, en uvane hun ikke hadde prøvd å bli kvitt. Det minnet henne på Sofie, og inne i henne krympet det seg, og hun ville skrike, skrike fordi verden var urettferdig, og spesielt mot henne. Hun lovde seg selv at hun aldri skulle tilbake. Om hun så måtte leve på rotter og søppel skulle hun ikke tilbake. Pappa kom sikkert til å savne henne, hun håpet at pappa kom til å savne henne, men pappa var ikke pappa lenger. Han var Gustav, navnet han aldri hadde likt at hun brukte. Hun tenkte på Greshus, og selv om hun ikke ville slippe inn på plantasjen, om hun da noensinne ville finne den, håpet hun seg inn i fortvilelse. Hun ble kvalm, og forstod at det var fordi hun ikke hadde spist siden matpausen på skolen, og hun hadde ikke mye penger, ikke nå, men hun bestemte seg for å spise et måltid på Stallen, som hun aldri før hadde vært inne på, og spise, bruke de siste kronene på mat, og kanskje noen kunne skaffe henne øl hvis hun betalte ekstra. Døren svingte utover, var tyngre enn hun var forberedt på og måtte slites opp. Stedet var skittent, det merket hun selv i den dunkle belysningen, og enda satt det bare noen slitne fyllikker i hjørnene, som knapt la merke til henne.
"Har du noe å spise?" 
Verten undersøkte henne. "Det vanlige. Grøt og suppe." 
Hun nikket.
"Vi serverer suppe fra tre." 
Et ur på veggen viste henne at hun måtte vente en halvtime, men tanken på grøt gjorde henne kvalm. "Er det greit at jeg venter?"
"Det er greit, vesla. Vil du ha noe å drikke?"
"Et glass vann."
"Du kjøper suppe senere, ikke sant?" Han ristet på hodet. "Vann skal bli."
Line romsterte rundt i metallskålen med skjeen, plukket opp en bit med potet. Hun tenkte allerede på å trekke seg tilbake, dra hjem til pappa, og hun hadde knapt vært borte i to timer. Pappa ventet sikkert hjemme, ubekymret og suttende på skvipet sitt. Stallen hadde fylt seg opp, av menn som var slitne etter dagens strev. Suppeskåler på flisete bordflater, skjeer som romsterte. Noen drakk rett fra skåla, helte i seg det livnærende og glovarme blandingen uten hensyn til om ganen fikk blemmer. De var omgitt av stillhet, og spiste og drakk med den samme likegyldigheten som hun kjente fra slummen. I et av hjørnene satt en livlig gjeng og pratet. Hun la spesielt merke til en av dem, en ung mann som så ut som en tønne, kledd i en frakk som nesten subbet gulvet. Mannen var høymælt, og hadde en brutal latter som svarte de løste vitsene som svermet rundt bordet deres. Hun plukket opp skjellsord, og gradvis strakte ørene hennes seg ut mot bordet. Kriminelle. Mannen var enten likegyldig eller dum der han og de andre la ut om eventyrene sine, om penger som ikke ble betalt og horer som ikke var verdt en dritt. Detaljene var som et motbydelig lag med fett. Øl ble fraktet til dem i et rasende tempo, som om hver slurk tok dem nærmere et snøvlende mål av eder og forbannelser, rettet mot alt og ingenting.
"Skal vi komme oss videre, Gunnar?" 
Tønna nikket. En av guttene rundt bordet deres gjorde enda en ubehagelig gest mot en av servitørene, en ung jente som neppe hadde vært der lenge. Verten bak disken hadde sett sint på mannen de kalte Gunnar flere ganger, og endelig så det ut som at han ville ta hintet.  
"Kalle begynner å få nok." 
Mannen de kalte Kalle bannet. "Det er en drittbule uansett. Vi er verdt mer enn dette hullet." 
Noen sedler ble slengt på bordet.
"Hva ser du på, jente? Aldri sett en seddel før? Kjøp henne en øl fra meg.”
Kalle lo rallende. "Hun er ikke verdt det. Tynn som ei nål. Ikke spesielt pen heller. "Hvor gammel er du?" Han ropte som om de var skilt av et juv.
Line så ned. "Jeg vil ikke ha noe bråk." 
"Jeg er ikke ute etter bråk. Ikke i kveld, iallfall. Hva heter du?" 
"Line." 
"Og hva fikk deg inn til dette fine stedet? Suppa?" 
Skålen hun stirret ned i var finskrapt.
"Hvor gammel er du?" 
"Fjorten.” Hun visste ikke om hun mumlet eller hvisket.
"Mer tolv. Det er en fin alder uansett. Jeg husker når jeg var tolv..." Han kom bort til henne, og strøk henne over håret. Han måtte ha merket at hun rykket til. "Ro deg ned, lille. Gunnar Sveen er mange ting, men han holder seg unna barn." 
Kumpanene lo. Andre gjester stirret anstrengt eller likegyldig bort.
"Jeg er ikke ute etter bråk."
"Hvorfor satt du og stirret på oss i sted? Var det vi snakket om så interessant?" 
Han må ha latt merke til boken i veska hennes, for han så overrasket på henne. "Du kan lese? Det der ser faktisk ut som en ordentlig bok." 
”Jeg skjønner ikke.”
”Jeg har tenkt på det før. Trenger du en jobb; Kost og losji inkludert?”
Hun svarte ikke.
”Jeg mener det. Hvis du kan lese en sånn bok kan vi kanskje hjelpe hverandre. Hvor har du lært det? Å lese, mener jeg?
”Hovedskolen.”
”Så en smart jente. Gudene vet hva du gjør her. Tenk på det. Du finner meg på Engelen, i karnevalet. Den falne. Jeg har ikke kontortid, men Beth er der alltid. Spør etter henne. Så dukker jeg nok opp.”
Han knipset, og trakk en fersk seddel opp av lomma, lot den danse mellom fingrene, og plasserte det på bordet med et klask.
”Gunnar Sveen er navnet." 
Gunnar hadde snudd ryggen til før hun rakk å svare, og nå valset han ut av bula med flokken sin på slep. En øl slamret i bordet foran henne. Hun rakk ikke en gang å si takk før han var borte.

Det var nesten morgen da Line stavret seg ut av bula. Hun visste ikke hvor mye hun hadde drukket, men øl hadde fortsatt å smelle i bordet foran henne, og før hun dro hadde de sendt med henne noen harde rundstykker også. I begynnelsen hadde hun fått være i fred, som om Gunnar hadde satt et merke på henne som gjorde henne trygg fra enhver form for tilnærmelse, men da det begynte å bli sent hadde de kommet bort til henne, arbeidsmenn som drankere. De hadde slått av en prat, selv om de mest hadde snakket om og med seg selv. Noen ville til og med spandere på henne, men de ble jaget vekk av de ansatte, med forsikringen om at hun drakk gratis den kvelden. Hun satte pris på det, selv om hun ikke skjønte hvorfor de lot henne drikke.  
Det ble mye øl; for mye. Bråket rundt henne var infernalsk, og hun tok seg selv i å lukke øynene stadig oftere. Når hodet hennes falt ned for tredje gang måtte hun ha resignert, for hun våknet til en kvinnestemme som fortalte henne at det var stengetid, og spurte om hun trengte et sted å sove for natten. Hun ristet på hodet, mest fordi hun var redd for å være til bry, og fikk et medlidende blikk hun tok med seg ut i natten. Nå vandret hun rundt på måfå mens hodet svømte og banket om hverandre. Skrittene hennes ble stødigere, tankene klarere. Snart var det hjem til pappa. Men hva var det tønnemannen hadde sagt? Hun kunne jo prøve å jobbe for ham. Høre om han mente det, eller hva han mente. Nattens engel. Hun hadde hørt det før. Nei, hun hadde sett stedet. Sett det i Karnevalet. Det var der kvinnen hadde stått, på utstilling. Hun husket Sofies ord, og hun husket svaret sitt. De hadde horer nok i slummen. Var det slik han samlet dem, jentene sine? Kanskje han kunne selge henne som om hun var fjorten, eller kanskje tolv var bedre, tross alt. Det hørtes bedre ut enn pappa akkurat nå, hvis det var det han mente. Men hvorfor hadde han snakket om boka i sekken hennes da? Hun bestemte seg for at det sikkert var trygt å spørre. Gratis kost og losji var mer enn hun kunne regne med fra pappa. Det verste som kunne skje var en variant av ord som "Beklager, men du må ha misforstått". Line sparket en ølboks ut i veien. Det var i ferd med å lysne rundt henne, og snart ville sola dra seg opp på det som så ut til å forbli en blåklar himmel. Det ville bli en varm dag.

Det jenter gjør
Konsekvensene kom aldri. Pappa kom sent hjem, romsterte rundt før han ble sittende og stirre på veggen, som om Line var like viktig som det andre som lå slengt rundt i leiligheten. Etter en stund så han bort på henne, ristet på hodet, og tok en solid slurk fra boksen sin. Så gled øynene hans tomt ut i rommet igjen.
"Jeg legger meg, pappa."
"Greit."
Det ble enda en natt med tanker. Hun hadde jo turt å bli venner med Sofie igjen, fått henne tilbake. Sammenlignet med det var rektor ingenting. Hun var redd for å miste Sofie for alltid, det var det som skremte henne, romsterte rundt i tankene hennes og gjorde alt så farlig. Hun kunne tåle alt det andre, men ikke å miste Sofie. Hun skulle ikke tilbake til Knut og den stakkarslige gjengen hans. Hun skulle være med Sofie. Men uten skolen var det ikke noen Sofie. Uten passet var det bare slummen. Hun måtte tilbake. Det var ingen andre valg. Stå opp som vanlig, og gjøre seg klar. Gå i den tilmålte timen til porten, og ikke se seg rundt, men gå rett inn som om ingenting hadde skjedd, stolt og med hevet hode. Resten fikk bli som det måtte.   

Skoleporten var en åpen og monstrøs kjeft som slukte henne. Hun følte ikke at hun kunne snu nå, og tenkte at hun skulle knuses, knuses før hun ble spyttet ut. Skritt for skritt, inn i bygningen, opp trappen til fire, to dører til venstre. Rett i ryggen, ikke se ned. Åpne døren og finne plassen sin. Alt var som vanlig, selv om hun visste at det ikke var det. Siste skoledag, to år før tiden egentlig var inne. Siste gang hun fikk se Sofie. Line satte seg. Sofie var ikke kommet enda, og selv om det var en storm inne i henne, var det ingenting ved klasserommet som var annerledes. De første elevene hadde allerede kommet. Noen snakket opprømt sammen, mens andre, de rolige, raslet nervøst med bøker og skrivesaker. Klokken tikket, sakte, men ubønnhørlig mot timen, og de var i ferd med å begynne, og først da kom Sofie. Smilte til henne, men lærer Turid hakk i hel. Snart ville hun lese opp navnet til Line, rynke på nesen, og gi henne et skjevt blikk, be henne ut på gangen. Så ville rektor komme, og føre henne med seg ned trappen og til kontoret. Line ville tenke "vil ikke." Line ville se ned på skoene sine. Men Line ville følge etter.

Turid leste navnene, og elevene svarte at de var der. Line, ble det sagt, like mekanisk som navnene før hennes, og hun ventet for lenge med å svare. Turid skimtet opp fra lista si, og Line trodde hun så overrasket ut, men snart var hun videre til neste navn, og så det neste. Før hun visste ordet av det var undervisningen begynt. Den vanlige matematikken på tavla, barn som noterte med varierende grad av innlevelse mens Turid viste eksempel før de skulle begynne på sine egne oppgaver. Line trodde ikke på hva som hadde skjedd. Hele timen syntes hun at Turid så på henne, og når hun spaserte mellom pultene slo hjertet hennes hardere hver gang hun nærmet seg hjørnet hennes, ut mot vinduet langt fram i klasserommet, men blikkene deres møttes ikke en gang. Hun så bort på Sofie, som var opptatt med å tegne en sommerfugl i kladdeboka. Ingenting, tenkte hun. Ikke så mye som et ord. Ikke en kommentar, og ikke et blikk. Hun var blitt usynlig.

De gikk sammen ut porten etter at dagen var omme. Line bestemte seg for å spørre Sofie om Turid.
"Det måtte jo skje før eller siden."
"Hva mener du?"
"Ingen av dem bryr seg om du er her eller ikke."
"Men jeg trodde at de kom til å kaste meg ut."
"Det er sikkert dette de egentlig ønsker: At du bare slutter å komme."
"Jeg kunne jo like gjerne vært usynlig."
"Det hjelper oss i kampen mot Klautarus." Sofie lo. “Hvordan var kvelden?”
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Kom igjen, Line. Du forsvant jo helt. Du merket knapt at jeg gikk."
"Jeg husker ikke så mye. Jeg våknet opp ved skoleporten, rett før de åpnet den." Line prøvde å ikke se ned.
Sofie lo dypere, som om hun aldri hadde hørt noe så morsomt. "Du er så jævlig kul!"
"Hva mener du?"
"Ikke bare kom du deg unna med det. Du gikk full til skolen."
"Og så dro jeg hjem."
"Det hadde jeg også gjort."
Latteren stilnet.
"Bryr de seg virkelig så lite?"
"Ja. Jeg tror det. Har du en bedre forklaring?"
"Nei, ikke egentlig."
"Kom, så drar vi til Stallen."

De satt på en flisete pall og så utover industritomten, fra en høyde som også ga dem utsikt over Slummen. Klautarus hadde akkurat gått på et sviende nederlag, og usynligheten til Line hadde hjulpet dem til å få inn dødsstøtet på en av generalene hans, kyklopen Damatos.
"Jeg lurer på hva de lager her?"
Line svarte ikke.
"Du er så tenksom, Line."
"Jeg nyter øyeblikket. Når drar dere forresten?" Line trakk på skuldrene, som om hun frøs, selv om det ikke var spesielt kaldt.
"Du og den dramatikken din, Line."
"Ja, men dere drar snart?"
"Jeg tror det. Kanskje allerede neste uke. Det kommer an på mamma. Men det er jo bare ett år igjen nå. Da kan vi begynne på samme skole igjen. Med karakterene dine kan du jo bli hva som helst." 
"Det er vel andre ting som spiller inn?" 
"Du har jo så gode karakterer. Hvorfor vet ikke de andre om det? At du er den smarteste i klassen." 
"Jeg er ikke den smarteste." 
"Men du har de beste karakterene." 
"Kanskje." 
"Pappa hadde gitt meg penger hvis jeg hadde like gode karakterer som deg." 
"Du får jo allerede penger." 
Sofie lo. "Så mer penger. Får ikke du penger når du gjør det bra?" 
"Jeg tror ikke pappa vet om det, egentlig. Han har andre ting å tenke på." 
"Som hva da?" 
"Ting. Det kan være det samme." 
"Hvorfor er pappaen din sånn, Line?" 
"Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de tvinger meg til å gå på skolen en gang. Jeg skal ikke være der. Det vet dere alle sammen." 
"Men du er jo her. Og du gjør ditt beste." 
"Ja."
"Tror du at jeg kan få et trekk?"
For Sofie var det utenkelig at å gjøre sitt beste ikke var bra nok, så de endte opp med å fjase og le. De snakket om Truls som fortsatt trodde at Karoline likte ham. Om Sara, som var bestevenninnen til Karoline. "Denne uka." Sofie hadde fnist. Hun fniste ofte av ting Line sa, merket hun seg, uten at hun selv forstod hvorfor. Karoline var og forble fienden deres. Hun var det som forente dem når det var på sitt mest vanskelige, som nå. De kunne alltid le av henne der hun spankulerte rundt som hun var bedre enn alle de andre. De beste karakterene. De fineste klærne. Sminket som de på innsiden. Hun var nesten som dem, tenkte Line noen ganger, men likevel aldri. Karoline trodde kanskje at hun var noe, men hun måtte vite at noen kilometer lenger inn ville hun vært en foraktelig skapning. Hvis det var noe de mektige ikke likte så var det de som etterlignet dem. De kunne gjennomskue det på sekundet. Det Line var for Karoline var Karoline for tusener av andre lenger inn. Ikke verdt oppmerksomhet. Karoline kom aldri til å nå innsiden. Hun var dømt til en mellomtilværelse, og arrogansen hennes kom til å bli til bitterhet før hun ante det. Hun visste ikke om Sofie ville forstå det om hun sa det rett ut, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt tenkte på slike ting. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Karoline var ikke verdt oppmerksomheten hennes heller. Om et år ville hun ha glemt henne. Sannsynligvis ville de aldri se hverandre igjen etter det.

Det var egentlig ikke synd på noen i klassen, ikke en gang på Sofie. De hadde det bedre enn henne. Det var den kalde sannheten. De slapp å hutre når de tenkte på vinteren. De hadde råd til å tenke på andre ting enn å overleve. De hadde ikke naboer som plutselig forsvant. De hadde aldri sett en ung mann ligge ihjelslått i en bakgate, til skrekk og advarsel. Hun kunne ikke få seg til å fortelle Sofie hvor heldig hun var. Det var ikke vits i å såre, uansett hvor sant det var. Dessuten var det dumt å måle Sofie mot henne selv, for selv om Line ikke forstod hvordan hun skulle måle Sofie mot noen andre følte hun ikke at det var rettferdig. Hvis hun målte seg selv mot naboene var hun den heldige, og mellombyen var fortsatt utsiden. Det fantes ingen vei inn for noen av dem, det visste de også der. Selv ikke for Karoline. Innsiden lå bak muren de skimtet i det fjerne, som et gigantisk slott omringet av en ugjennomtrengelig festning, med skyskrapere som strakte seg opp mot solen som løftede hender. Så forlokkende, men også uforståelig i sin prakt.
”Tror du det er siste gang vi treffes etter skolen?”
”Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tror det.”
”Vi har jo ikke en gang øl.”
”Ikke tull, Line.”
”Klautarus er ikke beseiret, og det virker som du ble kvalm av røyken også.”
”Litt av en slutt.”
”Jeg liker deg, Sofie. Jeg tror kanskje jeg er lesbisk.”
”Jeg liker deg også. Vi finner nok ut av det, Line.”
”Kanskje vi møtes igjen, etter at skoleåret er forbi.”
Sofie lente seg mot Line, og leppene deres streifet hverandre, forsiktige som fjær.
”Jeg likte aldri å gjøre det med Knut.”
”Og med meg?”
”Jeg vet ikke.”
”Vi finner ut av det, Line.”
Tårer rant, helt til det ikke var flere igjen. Ikke i byen. Ikke i hele verden.