Sol og måne
"Hvem er du?" Jenten så spørrende ut mens hun suttet på en klut.  
"Line. En ny en."
”Men hun er jo så ung.”
”Vi finner nok noe vi kan bruke henne til. Kan hun være her til i morgen, Solveig? Så stor du har blitt, lille tulle.” Beth strøk den lille jenta over håret, og fikk et bekreftende nikk fra Solveig.
”Line forklarer.” Hun ropte det over skulderen mens hun hastet avsted.
"Selvfølgelig. Damen nikket til Line. "Så Line?" 
"Ja." 
"Jeg er Solveig. Dette er Måne." Jenta trakk kluten ut av munnen.
"Det heter jeg ikke!" 
"Hadde det vært opp til meg hadde du hett det. Vel, du får introdusere deg."
"Solvor." 
Line smilte. "Jeg liker Måne bedre." 
Solvor så ut som at hun skulle begynne å gråte, men så lyste ansiktet opp i et stort smil. "Hun erter meg!" 
Line klarte ikke å holde seg fra å smile, og snart dukket det opp enda en jente og tok del i den varme og klokkerene latteren til Solvor. Hun virket enda mer engstelig enn Solvor, kanskje fordi hun måtte være minst to år yngre. Nesten en baby.  
”Jeg heter Lise.”
”Nesten det samme som meg, jo.”
”Li-se.”
”Dette var uvant. Det er ikke ofte at Elisabeth ber meg om en tjeneste lenger. Du får forklare. Drikker du kaffe? Jeg ordner meg en kopp. Kom inn da. Vi kan ikke stå her ute hele dagen.”
Line så usikkert på Solveig.
”Jeg har ikke så mye mer enn hjerterom å gi deg, men kaffe, det skal du få. Så du er ny her? Jeg hadde ikke trodd dette om Beth, men man må jo tilpasse seg. Hun har sikkert en forklaring.”
Line nikket. Hun var for engstelig, og for sliten, til at hun prøvde å forklare, selv om det føltes som en form for forræderi mot Gunnar og Beth.
”De fleste som holder til her har det bra, det er ikke det jeg sier. Du har sikkert hørt historiene. Men vi har det ikke som de i slummen, det er sikkert. Ikke at jeg har vært der, men man hører jo fortellingene. Men dette. Jaja. Jeg er ikke en dømmende person. Bare vent litt, der koker kaffen.”
Leiligheten til Solveig var sparsommelig, men ordentlig. Line slurpet kaffe forsiktig, og tok seg selv i å like smaken bedre enn tidligere. Solvor og Lise satt i et hjørne og lekte med papirdukker mens de bablet i vei, akkurat som moren deres.
”Du kan si mye om Gunnar, men han tar godt vare på sine. Betaler greit, gjør han også. Etter det ble slutt mellom meg og Kalle, han kommer nok tilbake snart, skal du se, har han sørget for at barna har klær og sko, og at vi spiser. Vet du hvem Kalle er? Alle vet hvem Kalle er.”
”Jeg tror jeg så han på Stallen.”
”Jeg har aldri hørt om noen Stall, og her på utsiden?”
“Det er ikke fint å lyve, Line.”  Øynene til Solvor fant hennes, og hun så brysk ut.
”En bule, og ikke en av de bedre. På østsiden, helt på grensen til Slummen.” Hun forklarte så fort at hun nesten snublet i ordene.
”Hva i all verden gjorde han der? Jaja. Kalle er nå en gang Kalle. Men tilbake til saken: Jeg hadde ikke trodd dette om Gunnar. Ikke er du spesielt pen heller. Noen ganger skjønner jeg ikke hva disse mannfolkene ser etter.
”Du misforstår.”
”Det sier de alle sammen. Solveig misforstår. Jeg er kanskje ikke spesielt smart, men jeg har andre kvaliteter.” Hun rettet seg opp i ryggen.
”Jeg skal egentlig hjelpe Gunnar.”
”Hva skulle Gunnar trenge hjelp til? Gunnar er vår mann, og en av de beste vi har.”
"Han virker som en samfunnspilar." 
Solveig så spørrende på Line.
"En kjernekar?"
Solveig valgte å overse fornærmelsen. "Jeg vil ikke si det, men du får det du ser. Han er en mann som holder ord. Jeg har aldri sett ham bryte et løfte, men du kommer ikke noe sted her uten å brekke noen bein. Han trenger ikke å brekke så mye nå lenger, men jeg skal love deg at det var en tid da Gunnar Sveen brakk både det ene og det andre.
"Hvem er han; sånn egentlig?"
 "Han liker å kalle seg entreprenør, men jeg har ingen anelse om hvor han plukket opp det ordet. Det betyr visst noe sånn som …" 
"Forretningsmann." 
"Du kan mange rare ord, vennen. Ja, du kan kalle ham det. Og han har spesialisert seg i nabolagets delikatesser." 
Line nikket.
"Sprit og dop, men av det snillere slaget, og hvis du trenger å gi noen juling er han også din mann. Han tar godt vare på oss. Sa jeg det?" 
"Og vaktene?"
"Han er ikke en stor nok fisk til at de bryr seg. Han er smart, og vet å holde seg på matta: betaler de riktige folkene for de riktige tingene. De er villige til å se igjennom fingrene med en del her i Karnevalet." 
Line nikket.
"Du er så merkelig, Line. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er som om du både hører hjemme her og ikke gjør det. Hvor gammel er du? Ingen pupper eller hofter, men du er jo i ferd med å sprenge taket allerede." 
Line ristet på hodet, og håpet at Solveig skulle hoppe over til et annet tema.
"Jaja. Vi har alle våre hemmeligheter. Jeg skal ut og handle nå. Kan du passe jentene så lenge?”

"Er det vanskelig å skrive?"  Solvor så opp på henne med oppsperrede øyne, og stotret ordene frem. Line visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ikke tenkt seg om da hun fant fram notatboken sin fra sekken. Den var fillete og skitten, men hun viste den motvillig til Solvor: 
"Du ser på bokstavene. Det er en J." den neste er en E." Det var tydelig at jentungen ikke forstod noe som helst, så Line lukket boka forsiktig. "En annen dag." 
"Jeg er flinkere enn deg å vaske." 
Line smilte. “Du får vaske litt. Da blir sikkert mamma glad.”

Notatboken ble lagt vekk i irritasjon. Nå som Solvor hadde lagt merke til den fikk boka henne bare til å føle seg dum. Hva skulle hun skrive, liksom? “I dag har jeg...” Nei, det var helt idiotisk. Hun kunne knapt skru sammen en setning nå uansett. “Lines betraktninger om Livet på Utsiden? Hvis noen hadde sagt at de skulle skrive det til henne, hadde hun sett på dem som om de var gale. Hun kunne ikke tenke seg at det fantes en eneste person i hele verden som var interessert i temaet, langt mindre hva hun hadde å si om det. Hva visste hun, sånn egentlig? Ingenting om ingenting, føltes det som. Hun visste ikke en gang hvem moren hennes egentlig var. Hennes egen mor! Pappa, nei Gustav, hadde aldri gitt henne noe navn. En av forræderne. Fantes det mange typer forrædere? Var noen av dem bedre enn andre? Og hva hadde mamma egentlig gjort? Line husket henne ikke en gang, selv om hun latet som noen ganger. Hun hadde aldri sett noe bilde av henne, aldri hørt henne beskrevet som noe annet enn det motbydelige ordet, ordet som hadde fulgt henne gjennom skolegangen. Skolegangen som nå var over. Skolegangen hun hadde ønsket at skulle ta slutt. Skolegangen som ikke skulle føre henne til et mål, men som bare hadde fortsatt, fortsatt til hun nå snart fylte tretten år og endelig hadde begynt å forstå hva det hun hadde lært egentlig betydde. Bokstavene først. Ord som ble til setninger. Setninger hun hadde skrevet i notatboka si, og som hun nå forkastet som idiotiske. “Jeg heter Line. Jeg er.” Der stoppet det opp. Det var som å slå seg selv, bortsett fra at det ikke var det, men hun ville slå seg selv. Det var bedre enn å måtte være Line. Hun så bort på Lise, som hadde begynt å gråte. Solvor hadde slått henne. Hun hadde ingen plan for hvordan hun skulle håndtere selv det, at et barn slo et annet barn. Hun hadde sikkert fortjent det, jentungen på tre-fire hadde sikkert fortjent det, og Line ble sjokkert av seg selv over at hun i det hele tatt tenkte tanken. Men var det ikke sånn, egentlig, at de sterke fortjente, mens de små, de som henne, levde på de sterkes nåde?
”Solvor slår.” Lise hikstet ut ordene. “Det er ikke snilt å slå.”
Line ristet på hodet, og rykket i skjorten til Solvor. “Du slår henne ikke igjen. Hvis du slår henne igjen skal jeg knuse det lille trynet ditt.” Hun gliste, og viste fram den knekte tannen. Det var Solvors tur til å grine. Det eneste Line følte var mer skyld. Det behøvde ikke å være slik, men det behøvde også det. “Unnskyld. Du må være snill med søsteren din.”
”Jeg skal si hva du sa til mamma.”
Og Line visste at mamma ikke kom til å tro henne. Ganske enkelt fordi det var for mye bry.

Line fikk rett, men tok samtidig feil, for Solvor nevnet ikke situasjonen med et ord. Det var også et forferdelig ord å bruke. Situasjonen var at det hadde vært en konflikt, og Line hadde vunnet. Bare fordi hun var den største i rommet når Solveig ikke var der så Solvor nå mot henne med et usikkert blikk, som om hun skulle være redd for Line fordi Line hadde truet henne. Resten av kvelden var stemningen tyngre.

Hun fikk et teppe, og tok plass på sofaen. Solveig hadde vært mindre pratsom etter at hun kom tilbake, og Line hadde ikke noe problem med det. Solvor og Lise lekte i relativ fordragelighet. Da det ble mørkt hadde de blitt sendt på rommet sitt, som de delte med Solveig. Solveig snek seg ut etter at de små hadde sovnet, og nå så hun oppgitt på henne. ”De er jo bare barn. Det er merkelig at noe så lite, så uskyldig, kan gjøre meg så oppgitt. Jeg blir sint på dem, rasende sint. Forbannet. Det er Kalles feil, jeg vet det er hans feil, men uten ham er det verre. Han slår ikke meg, og er snill med Lise, men Solvor er en annen sak. Den jenta kan få det til å koke i deg. Det er ikke så ofte, ikke nå lenger, og jeg ønsker jo ikke at det skal være slik, men Kalle sier at det må til. Tror du ikke jeg ble slått som barn? Du ble sikkert slått også? Nei?”
”Ikke slått. Ikke så mye.”
”Hvor er du egentlig fra, Line?”
”Det er komplisert. Jeg vokste opp i slummen. Sektor tre.  Ikke et av de verste områdene. Før det bodde vi i mellombyen et sted.”
”Så du lærte å lese før dere ble flyttet på?”
”Etterpå. Jeg forstod det aldri, men da vi, jeg og pappa, ble flyttet ble det gjort en avtale. Jeg trodde det hadde med mamma å gjøre, men en gang kjente visst pappa de på skolen... han som var rektor, til og med.”
”Det er en merkelig verden. En tilfeldighet?”
”Jeg tror ikke det. Pappa... Gustav ville aldri fortelle meg hva som skjedde med mamma. Hun var visst en av forræderne.”
”Hvilket opprør var dette?”
”Har det vært mange?”
”Det har vært noen. Ikke de siste årene. Ikke noen store. Det må ha vært et rundt da du ble født. Du lærte sikkert om det på skolen. De kaller det årstids-opprøret her. Fordi det varte så lenge. Vanligvis forblir det med demostrasjoner, men akkurat da, jeg var vel rundt ti år, smalt det skikkelig. Det er en av grunnene til at det er som det er her i dag. Mange ble flyttet til Slummen. Ledere ble henrettet, og noen ble til og med forvist. Karnevalet fikk Fiskene sine. De får betalt for å holde styr på oss og å kontrollere oss. I det minste er det noen som mener det, men det er ikke noe du sier høyt. Kanskje Gunnar bli en slik en gang. Som Frank Stien. Det er ikke noe jeg bør snakke for mye om, men nå som barna har lagt seg... jeg sier bare at det ikke er så enkelt som det ser ut. Karnevalet er ikke et trygt sted, ikke alltid. Vi er ikke en attraksjon for mellomborgerne. Vi har våre egne liv og våre egne problemer. Vi husker mer av hvordan det var enn de tror. Det er det som gjør det så farlig. Plutselig kan det koke over igjen, og gudene vet hva som skjer da. Kan Gunnar beskytte meg da? Jeg tviler på om Gunnar en gang kan beskytte seg selv for maktene.”
”Maktene? Jeg har aldri hørt om maktene.”
”Innsiden. De følger med. De følger alltid med. Nei, ikke sånn. De overvåker oss ikke, ikke nå om dagen og i hvert fall ikke folk som meg og Kalle. Ikke som før. Men de har kontroll og de har oversikt over fiskene. Gunnar Sveen spiller et farlig spill, og han vet det selv. Om det først smeller er han en av de første de går etter. Jeg har sett det før. Du ser det til og med i det små: arrestasjoner knyttet til forbrytelser som er regelen her heller enn unntaket og folk som forsvinner. De spiller alle spillet. Selv folk som meg og Kalle er for involverte til at vi ikke er på en liste et sted. Men det er ingen grunn til å bekymre seg. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom inn på temaet. Det er ikke noe jeg tenker så mye på vanligvis. Vi prøver bare å overleve, jeg og Kalle. Ja, han kommer nok tilbake.  

Søndags formiddag hadde vært lat, og uten innhold. Line fikk seg ikke til å se Solvor inn i øynene, men med unntak av det ventet hun bare på at klokken skulle tikke seg langt nok ned mot fire til at hun ikke virket enfoldig når hun kom tilbake til Engelen. Det var en rotløs form for venting, som om hun reiste mellom to steder som ikke førte med seg noen vesentlig forandring. Beth ventet neppe på henne, og dermed skulle hun bare flyttes på, som en gjenstand som ikke hørte hjemme hos Solveig og sikkert var i veien, for å lagres et annet sted til man enten fant ut at hun kunne brukes eller at hun måtte stues vekk og i verste fall kastes.

De spiste middag sammen hos Solveig, og selv om Line ikke fikk følelsen av å måtte dra, var hun fullstendig klar over at hun spiste mat hun ikke kunne betale for. Suppen var bedre enn hun husket at den var på Stallen, og det bidro bare til å forsterke følelsen av å være en byrde.
”Bare spis. Det er mer enn nok. Du trenger litt kjøtt på beina.”
Line håpet hun ikke så brydd ut, men tok en ause til. Hun hadde vært nok sulten til å skjønne at høflighet var farligere enn grådighet.
”Jeg må tilbake nå.”
”Beth kan sikkert vente til fem.”

Klokken halv seks forlot hun Solveig og barna, til mas og skrål og invitasjon om å komme tilbake. Solvor hadde visst glemt gårdagens Line, den som hadde truet henne. Hun var ikke hatefull, ikke tillittsløs, som Line husket seg selv som på den alderen. Og hun lurte på om mamma hadde vært mer som Solveig, og om hun kunne gjort en forskjell. De to barna virket trygge, som om ingen hadde rukket å eller villet skade dem, og som om de var bygd fra et solid ankerpunkt. Det skulle mer enn en enkel trussel til for å rive dem overende. Karnevalet hadde kanskje denne kvaliteten, til tross for det Solveig hadde sagt kvelden før. Selv om de ikke var virkelig trygge, virket det som stedet hadde en form for rettferdighet eller fellesskap som hun ikke hadde opplevd før i går kveld. Det hadde selvfølgelig vært annerledes med Sofie, men hun hadde tenkt at Sofie var et unntak. Når hun nå hadde pekt seg ut Engelen, og forsøkte å ikke se for mye rundt seg, for å ikke virke som et enkelt bytte, kjentes det bedre ut enn i slummen, selv om hun ikke hadde en bestemt grunn til å føle seg tryggere her.

Hun banket på hovedinngangen til Engelen, og det var Gunnar som åpnet. Line så ham for første gang edru, med klær som ikke fikk ham til å virke som en banditt. Han var nybarbert også, og Line likte ham bedre slik. Skjegg minnet henne om pappa.
”Se hvem vi har her!” Gunnar smilte bredt. “Er du klar til å lære denne tosken å skrive?”
Og Line følte seg tryggere, for første gang siden det var hun og Sofie.

Nattens engel
Line stod utenfor Nattens engel. Karnevalet var i ferd med å våkne til liv rundt henne. Gater ble feiet, søppel fra nattens utskeielser ble samlet sammen, og de første matbodene var i ferd med å stables på plass. Brødbiten hun hadde fått med fra stallen hadde hun akkurat spist. Alt hun eide hadde hun i sekken på ryggen. Et skift undertøy, og skoleboken som hadde blitt liggende, og som var grunnen til at hun stod her. Hun var ikke en gang sikker på hvorfor den var blitt liggende i sekken, men det var den som var grunnen til at hun var her nå. Hvis hun da ikke hadde misforstått noe. Gunnar Sveen var kanskje en av de som hadde lyse ideer i fylla, og ikke fulgte dem opp. Men Line husket ikke om han hadde vært spesielt full. Det eneste hun kunne gjøre var å spørre.  
Hun var usikker på hvor hun skulle banke på, og endte opp med å slå forsiktig på hoveddøren. Så hardere. Etter en stund slo hun på døren som en besatt.
"Jeg kommer. Ser du ikke at det er stengt?" 
Hun hørte snøfting og brutale ord, før døren ble revet opp. 
"Dette bør faen meg være satans forbanna viktig."
En søvnig middelaldrende dame, med hår som et rottereir og røde ringer som øyne, i  bare nattøy så overrasket på henne.
"Hva faen gjør du her? Ser du ikke at det er stengt?"
Line klarte ikke å bevege seg. Hun visste ikke hvilket spørsmål hun skulle svare på først, og endte opp med å ikke svare i det hele tatt.
”Jeg venter.”
”Gunnar. Er Gunnar Sveen her?” Ordene ble stotret frem som fra et hulrom. Line visste ikke hvordan hun skulle forklare seg, og hodet romsterte febrilsk etter noe mer å si, men kvinnen snudde seg og ropte med en kraft Line ikke trodde befant seg i den lille kroppen hennes:
"Gunnar!" 
Hun prøvde igjen.
"Gunnar!" Hun ristet irritert på hodet.
”Som du ser er det ikke noen Gunnar her akkurat nå. Om du kan være så snill å la meg sove i fred nå hadde jeg satt pris på det.
"Han sa han hadde en jobb til meg." Line tok sjansen, selv om hun ikke forstod hvor motet kom fra.
Kvinnen gransket henne. "Hvor gammel er du? Hvis du tror at vi har bruk for småjenter tar du feil." 
"Jeg mener: en ordentlig jobb." Hun kjente angsten trenge seg på.
"En ordentlig jobb?" Kvinnen lo. “Her i Karnevalet er alle jobber ordentlige.”
"Jeg mente ikke." Line visste ikke hva hun hadde ment. "Kan jeg snakke med Gunnar?"
"Du vil snakke med noen som åpenbart ikke er her? Har du flere lyse ideer som skal holde meg fra å sove?”
"Han sa at jeg kunne hjelpe... Han så boken min, og sa at han trengte... jeg vet ikke.”
”Nå har jeg hørt det også. Du ser jo ut som du ble kastet rett ut av slummen. Hvordan i all verden har du lært deg å skrive?"
"Jeg kan regne også." Det var en sannhet med modifikasjoner, men Line prøvde å bite seg fast i kvinnens overraskelse. Hun virket litt mindre farlig allerede.
”Han har rett i at vi har hatt litt problemer med, hva skal jeg si, å få ting ned på papiret. Du kan vente inne. Han dukker sikkert opp om noen timer.”
Line ble stående.
”Jeg biter ikke.” Hun lo igjen, uten at Line forstod hvorfor. “Du kan vente utenfor også. Men du trenger ikke være redd. Vi handler ikke i barn her.”
Hun tok en kort pause. Så la hun til: “Denne dagen har allerede flere overraskelser enn jeg liker. Jeg er Beth. Det er jeg som styrer denne bula, selv om Gunnar sikkert har sagt noe annet."
”Line.”

Elisabeth gransket Line mens hun tok seg en solid slurk øl. Hun hadde vasket seg i ansiktet, men var fortsatt pakket inn i den rosa morgenkåpen. Line syntes hun så mye yngre ut nå. Først gryntet hun bare, tok en ny slurk, og ristet på hodet.
”Nå har jeg sett alt. En slumrotte som sier hun kan lese. La meg sjekke om sola beveger seg med horisonten.Kanskje vi har en bok liggende et sted.
”Vent...” Line trakk historieboken opp av sekken.
”Det marerittet der? Jeg kan like gjerne høre på skrammelet fra gata. Vi kan heller snakke om noe annet når jeg først er oppe. Jeg tviler på at jeg får sove mer uansett. Hvor fant han deg? Jeg skjønner meg ikke bestandig på ham, men enten er han verdens største idiot eller smartere enn noen i Karnevalet har rett til å være.
”På stallen.”
”Jeg visste ikke at de slapp inn tolvåringer på Stallen.”
”Fjorten.” Line mumlet, og Elisabeth lo.
”Jeg kan jobben min. Du er tretten, maks. Du er kanskje høy for alderen, men ikke fortell meg at jeg ikke kan jobben min. Du kan begynne med å fortelle om deg selv. Det er det jeg vanligvis sier.
Line forsøkte å svare unnvikende uten å virke uhøflig, og Beth så ikke ut til å bry seg nevneverdig.
"Vi har alle våre hemmeligheter." 
"Det er ikke sånn ment."
"Nei, jeg skjønner da det. Synes du jeg ser farlig ut? Du må være den første som antar at jeg er farligere enn jeg er.”

De snakket om løst og fast, og sakte hadde munnen hennes blitt en foss som stotret fram svar på spørsmål som var så vanskelige at hun aldri trodde at hun ville være i stand til å svare på dem. Om pappa, om skolen, til og med om Sofie. Spørsmålene fikk henne til å tenke seg om, og svarene hennes var prøvende, som om hun hadde glemt at det i det hele tatt gikk an å snakke om seg selv. Beth var god til å høre etter, og litt for ofte merket Line at hun fortalte mer enn hun egentlig ville. Det føltes ikke så verst, men hun likte ikke å gjøre seg sårbar. Line tenkte at dette sikkert var vanlig for Beth, at det var slik man snakket i Karnevalet, men hun var redd for å bli for komfortabel. Kanskje Gunnar ville kaste henne ut når han kom; late som han aldri hadde sett Line, aldri hadde tilbudt henne noen jobb, eller bare si at det hele hadde vært en spøk? Samtalen med Beth minnet henne om de meningsløse skoleøvelsene som skulle få deg i jobb, bare at denne gangen hadde hun klart å lage en slags historie av det som hun selv trodde på. Iallfall nesten.
"Les litt for meg."
"Hva mener du?"
"Du sier at du kan lese. Vis meg det. Nei, ikke den boka. Jeg skal se om jeg finner noe annet. Vent her.”
Det ga Line en unnskyldning til å se seg rundt. Lyset som kom inn fra vinduene var skjermet, og gjorde lokalet dunkelt. En bardisk med mørkbeiset flat, og bak, flasker stablet inn mot en sort murvegg, de fleste umerket. Rommet var kvadratisk, eller så godt som, på veggene hang beholdere med tykke stearinlys, og ellers bestod belysningen av oljelamper som han fra taket. En trapp snirklet seg opp mot andre etasje, og Line kunne høre det skrape der oppe, som om noen bevegde seg. Det hersket relativ orden rundt henne, men å kalle rommet presentabelt var en overdrivelse.
”Du beundrer utsikten?”
”Hva?” Line kvapp til, som om hun ble tatt på fersken i noe hun ikke skulle ha gjort.
”Vi får nok orden på det før vi åpner, skal du se. Det trenger du ikke å være redd for. Se hva jeg fant.”
”En barnebok?” Line var skuffet.
”Så jeg kan se på bildene. Jeg liker å se det som blir lest. Det hjelper meg å følge med.” Elisabeth krøp inntil henne i sofaen, og Line forsøkte å trekke seg unna. Den lille kvinnen humret. Jeg skjønner. Jeg skal ikke sitte inntil deg, jeg.”
Line begynte på første side, arbeidet seg sakte nedover mens hun prøvde å holde en jevn rytme. Språket som møtte henne var enkelt, og ba ikke på noen utfordring, men det var ubehagelig nok å lese for Elisabeth, en voksen.
Elisabeth smilte når Line så på henne etter å ha fullført første side.
"Bare fortsett. Jeg liker det."
Line trakk på skuldrene.
"Fortsett."

Noen sider senere ble døra revet opp, og Line hørte at det ble pustet tungt.
"Du strener inn som en uoppdragen hund, Gunnar." 
"Elisabeth. Setter du på kaffe?" 
"Hørte ikke."
"Vær så snill."
"Du har besøk, forresten."
"Besøk? Jeg har jo sagt at du ikke skal slippe dem inn før ti. Be ham knulle seg selv for meg.”
 "Det er en jentunge. Line, sier hun. Du har visst invitert henne hit."
"Line. Hvis hun har noe etternavn har hun ikke gitt det til meg. Du traff henne i går, sier hun, sa du hadde en jobb til henne."
"Jobb? De skal faen meg alltid ha jobb. Har hun noe spesielt å komme med? Hvis ikke kan du be henne møte i kveld. Faens kvinnfolk som tror de kan snike i køen. Har de noe jeg ikke har sett før?
”Dette er en tolvåring som sier at hun kan lese og skrive. Jeg har sittet og hørt på henne i en time nå, og jeg kan stå inne for det med lesingen. Hva hun gjør her er en annen sak.
”Det var som faen. Hun dukket opp?”
”Er det noe du ikke har fortalt meg, Gunnar? Hun sitter her nå.”
Gunnar snøftet. "Jeg kommer. Hvor er de andre?"
"Klokka elleve? Jeg gjetter på at de sover eller er på rommene sine."
"Faen. Er det så sent?"
Gunnar hadde hengt fra seg frakken, og kom bort til bordet de satt ved. Han så på Line, og det ubarberte fjeset hans lyste opp i et stort smil. Han så herjet ut. Den store nesen som så ut til å ha blitt brukket flere ganger var det hun først hadde lagt merke til ved han, og i dagslyset som snek seg inn i rommet mellom de mørke gardinene kunne hun se arr etter kviser plantet i store porer. Det så ut til at en kniv hadde skamfert det ene kinnet hans. Øynene satt tett og pannen var brysk. Han var korthåret, bortsett fra på armene som var dekket av lange, svarte hår som minnet henne om pappas armer. Han var kortere enn hun husket. Skuldrene fikk ham til å virke nesten apeaktig, men de intelligente øynene som hadde et snev av ondskap i seg gjorde inntrykket motstridende. Gunnar kvittet seg med skjorte og bukse, og nå stod han der i bare trusa. Magen var litt for stor, og brystet like hårete som de bulende armene.
"Vis litt folkeskikk, Gunnar. Ser du ikke at jentungen er livredd?"
"Har hun aldri sett en naken mann før?" 
"Dette er en dårlig vits."
"La meg ha det litt gøy da, Beth."
Line trodde hun visste hva Gunnar mente med gøy. Den eneste mannen hun hadde sett i trusa var pappa, men apemannen hadde ingenting til felles med den lutryggede og slitne kroppen hans der han viste seg selvsikkert  fram.
"Det er deg, ja. Jeg sa visst at jeg hadde en jobb til deg. Trodde ikke du skulle dukke opp, og spesielt ikke på sekundet." Gunnar pustet tungt, men virket mest oppgitt.
"Du kan jo begynne med å koste gulvet." Han lo rallende.
Line nikket. Lettelsen hun følte på var like sjokkerende som det hun trodde skulle skje.
Det andre finner vi ut av. Og jeg trenger en hvil." 
Han gjespet for å understreke poenget.
"Skal jeg vekke en av jentene, og sende henne opp til deg?"
Gunnar dirret. Så brøt han ut i en forferdelig latter.
"Ikke sett meg i et dårlig lys, Beth. Du har med å behandle Line ordentlig, hva? Ellers er det du som blir med opp på rommet." 
Line kvapp til.
"Hva med Line da?" Elisabeth blunket til henne, som om det var en vits Line skulle finne ustyrtelig morsom.
"Har vi ikke skremt jentungen nok?"
Beth henvendte seg til Line. "Så du skal lære ham å lese og skrive? Noe tull finner han på, Gunnar Sveen, men hva kan en stakkar som meg vite om lesing og skriving?"
”Vi får se. I verste fall har vi en hushjelp på prøve. Nå går jeg og legger meg.”
Gunnar Sveen dundret opp trappen uten å se seg tilbake.  

Da klokka på veggen hadde tikket seg to timer fram knirket det mer forsiktig i trappen. Denne gangen var noen på vei ned. Line visste ikke hva hun skulle forvente, og så ikke opp trappen først, før hun forstod at hun var uhøflig. Synet som møtte henne var en overraskelse.
”Hei.”  
Stemmen gjorde et umiddelbart inntrykk på Line. Den var hes, nesten hviskende. Ikke direkte umelodisk, men Line kunne ikke tenke seg at den egnet seg til noe mer enn å snakke.
”Hei. Jeg er Line.”
”Klara. En av de faste. Du er litt ung, er du ikke?” Klara gjespet.
”Jeg skal bare hjelpe til.”
”Skjønner.” Smilet virket nedlatende.
Overraskelsen slapp ikke taket. Klara var ikke som Line forestilte seg at kvinnene som jobbet på Engelen ville være, og selv om hun virket arrogant klarte Line ikke helt å mislike henne. Klara hadde en framtoning som Line tenkte på som lat. Kinnene hennes bulte litt ut, og fikk henne til å virke lubben, og øynene var for blasse til at Line tenkte at hun hadde med en smart person å gjøre. Likevel var det noe ved henne som føltes trygt, og det gikk opp for Line at hun kanskje hadde misoppfattet nedlatenheten som sarkasme. Mistanken hennes ble bekreftet etter at Klara nå igjen prøvde å få kontakt.
”Det er ikke ofte jeg ser jenter som deg her, og spesielt ikke på denne tiden.”
”Det er litt komplisert å forklare. Jeg møtte Gunnar på Stallen. Vet du hvor den er?”
Klara nikket, så Line fortsatte.
”Jeg hadde en bok med meg, og Gunnar lurte på om jeg kunne lese. Så sa han at jeg kunne få en jobb her.”
”Som hva?”
Hun kjente på tannen med tungen. ”Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tror ikke han kan lese; iallfall ikke særlig godt.”
”Det har jeg aldri tenkt på. Nei, kanskje ikke. Ikke at jeg kan det heller. Jeg har aldri følt at jeg trengte det, ikke med min jobb.”
Line bestemte seg for å trå vart. “Du er en av jentene her?”
Klara nikket kort. “Ikke be meg om å fortelle livshistorien min. Jeg har hatt nok av dem.”
”Hvor gammel er du?”
”Eldre enn deg. Nitten. Hvis jeg skulle gjette er du ikke mer enn tretten. Det er yngre enn vi vanligvis begynner. Spesielt her. Så det du sier gir mening, på en måte.”
”Jeg er tolv.”
”Og du kan lese? Hvorfor går du ikke på skolen da? Jeg trodde det var der man lærte sånt.”
”Jeg sluttet.”
”Du sluttet? Hvis jeg var deg hadde jeg dratt tilbake så snart som mulig. Det er nok av jentunger som løper rundt i gatene her.”
”Det er ikke et alternativ.”
”Jeg anbefaler at du gjør det til et alternativ. Men hva vet vel jeg? Velkommen uansett, Line.”

Klara forklarte henne hvor ting var på Elisabeths initiativ. Til slutt endte de opp på rommet hennes, og Line spurte om hun kunne vaske seg i servanten. Klara nikket fra et annet sted.
“Jeg er ikke din størrelse, akkurat, men en av de andre, kanskje Fiona, har sikkert noe klær liggende. Hvis du blir en fast del av inventaret her inne ordner sikkert Beth med klær etter hvert, men akkurat nå kan du låne morgenkåpen min hvis du vil. Den er sikkert litt kort, hvis det er et problem.”

Engelen var ikke utprøvet luksuriøs, men det virket som at forretningen gikk godt. Rommet var overraskende rent, og inventaret mindre slitt enn hovedrommet nede tydet på. Line fortalte Klara om vinduet hun hadde sett en dame i bare undertøyet i sist hun var i Karnevalet. Klara forklarte i full fart at det bare var i helgene de hadde noen på utstilling, og at det var Beth som insisterte, som om hun skammet seg. Hun visste ikke om det hjalp forretningen, men å stå ut mot gaten i en time eller to var ikke akkurat noe hun bekymret seg for. Det var lørdag, og Klaras øyne falt stadig på klokka, som om hun hadde dårlig tid, eller skulle være et bestemt sted snart. Til slutt sa hun at Line måtte gå ned fordi hun trengte å gjøre seg klar. Hun var ikke spesielt brysk, men Line kvapp til, før hun snudde seg og gikk ned trappen med raske skritt. Det siste hun ville var å være til bry. Klara virket snill, nå som Line tenkte på det. Hun hadde ikke vært uhøflig, med unntak av med en gang, og det var kanskje en misforståelse. Dessuten hadde Line fått låne kåpen hennes også, og den eneste som hadde lånt henne klær før var Sofie. Det var betryggende. Line følte at Klara ikke hadde noe imot at hun var der, og at hun godt kunne bli en del av de som jobbet på stedet. Hun ville ikke bli som Klara, eller gjøre det hun nå fortalte seg at var en ekte jobb, for Sveen eller Beth, men hun kunne være her. Det var nok akkurat nå. Hvis de lot henne være her skulle hun gjøre sin livs jobb. En overbevisning hun bare hadde hatt en gang før, da hun bestemte seg for å gjøre opp med Sofie koste hva det ville, kom tilbake til henne. Situasjonen var kanskje merkelig: En liten jente skulle lære en voksen mann å skrive, og hun slet med å forstå om hun hadde vært heldig, eller om det skulle vise seg at hun hadde misforstått noe. Hun tenkte det siste, men hun kunne ikke gi opp, i det minste ikke før hun forstod mer av det som foregikk. Og hva om hun ikke lyktes? Hva om Gunnar var enda en som Knut, mer interessert i fantasifulle historier enn å legge innsats i å lære, og han kom til å bli irritert når han ikke forstod. Hva skjedde da? Nei, det kunne hun ikke tenke på.

Lørdagskvelden nærmet seg, og Line visste ikke hva hun skulle forvente av den. De ville ikke ha henne nede. Nei, hun ville ikke være nede. Hun ville gjemme seg, og hun tenkte at hun kunne krype under en av sengene, men så gikk det opp for henne hva det ville bety. Hun tvang seg selv ned i oppholdsrommet. Beth la merke til henne allerede i trappen.
”Du kan ikke være her stort lengre, lille venn. Snart kommer kundene, og jeg vil ikke at de skal misforstå.”
”Jeg skjønner.” Line hadde bare undertøy på seg under morgenkåpen, og som om hun ikke var rådvill nok fra før av, falt hun sammen foran Beth.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun hikstet.
”Jeg kaster deg ikke ut, akkurat. Du kan sikkert være hos Solveig. En gammel venn av meg. Så kommer du tilbake i morgen. Ikke så tidlig som i dag. La oss si etter to. Og med etter to mener jeg fire.”

Alene igjen
Sofie hadde dratt, og livet fortsatte som om Line aldri hadde hatt noen bestevenn. Tunge dager, og kvelder der skolearbeidet ble hennes flukt fra restene av liv. Hun merket seg mer av det som skjedde rundt henne nå. Det ble verre og verre for beboerne i den lille blokken. Gamle Lars satt ikke lenger i inngangspartiet, og Toril ble kastet ut fra leiligheten sin, sammen med møbler og inventar som ble brent på plassen utenfor. Det hadde vært mindre av alt denne høsten, og det lille man fikk tak i kostet deretter. Pappa hadde skjerpet seg en stund, men også det så ut til å nærme seg slutten. Ølflaskene var tilbake, og Line orket ikke tanken på å rydde dem vekk. Hun hadde vurdert å gi ham pengene hun hadde fått av Sofie, men nå var hun ikke sikker på om det var så lurt likevel. Hun fikk se. Utenfor hørte hun klagesangen fra en lykkelig gal kvinne.

På skolen var alt som vanlig, hvis hun forestilte seg at dette vanlige inkluderte at Sofie var borte. De merket de trange tidene også i mellombyen, og vaktene som beskyttet grensene verken smilte eller nikket når de slapp Line gjennom. En av dem hadde til og med visittert henne, en helt ny opplevelse som føltes som ren ydmykelse. Hun fikk ingen nye venner, og prøvde heller ikke å få det. Snart var det slutt på det uforståelige prosjektet som tok henne til skolen, mot kunnskap som hun aldri kom til å få bruk for. Fortsatt hadde ingen gitt henne noen åpenbaring om hvorfor det var slik, og likegyldigheten hennes gjorde skolearbeidet så mekanisk at Turid hadde sett rart på henne da hun fikk den siste prøven tilbake.
"Du er klokere enn alderen din tilsier. Jeg skulle bare ønske at du prøvde litt mer.” Line så ned.
"Det er egentlig synd at du ikke får muligheten til å gå videre med dette." 
Hun trodde det ville begynne å renne fra øynene, svelget, blinket for å forsikre seg om at ansiktet ville forbli en stein-maske.
"Uansett er dette bra. Du kan gå." 
Line undret seg over hva Turid egentlig ville med disse møtene, og om hun hadde begynt å bry seg. Hun hadde trodd at å gjøre det hun fikk beskjed om var alt læreren var interessert i, men den siste måneden var det som om det hadde gått opp for Turid  at Line hadde et pass som snart gikk ut på dato, og at hun kanskje syntes synd på henne på grunn av det. Begge visste at det nærmet seg slutten for dette uforståelige prosjektet som verken ville eller skulle føre et sted, og for Turid var kanskje tanken om all tiden hun hadde kastet bort så bitter at hun trengte å rettferdiggjøre det for seg selv. Om høsten hadde vært en snegle, hadde dagene gradvis bygd seg opp til den skremmende kjennsgjerning at livet som elev, som var det hun kjente, skulle ta slutt. Hun gruet seg til å dra hjem nå, fordi hun visste at hver dag brakte henne nærmere et punktum, kanskje det endelige punktum. De andre elevene snakket om neste etappe, så enkelt skissert for dem, mens hun kom til å bli forlatt med kunnskapen sin om det som ikke betydde noe i hennes verden. Hun så på dem, og forestilte seg livsløp. Selv de dummeste av dem ville lokkes inn i en verden av relativ sikkerhet og stabilitet, fordi de ikke hadde hennes adresse.

I dag skulle hun snakke med veilederen, sist av alle. Akkurat det var nesten poetisk, og hun tvilte på at det var et sammentreff. En mann i sekstiårene med bustete øyenbryn og lange hår som stakk ut av ørene som tuster, tok imot henne med et slitent smil. Han virket snill, som om det betydde noe.
"Line. Jeg ser at du har gode karakterer. Hva ønsker du å bli?" 
Hun snudde seg og gikk. Veilederen gjorde ingenting for å stoppe henne.
Etter det var det hjem. Veien føltes lengre enn vanlig, selv om ruten var den samme hun vanligvis valgte. Rett til grenseposten. De vinket henne inn uten noen kommentar, så knapt på passet. Hun fulgte de trygge gatene i den stekende vårsolen. Det føltes nesten som sommer. Den beste tiden i Slummen. Hun tenkte på Knut, som hun ikke hadde sett på en evighet, uten å skjønne hvorfor tankene tok henne dit. Hun følte seg kvalm. Ikke fordi hun hatet ham, men fordi det var en skarp påminnelse om hva som ventet henne, og hun bannet lavt til seg selv. Det var første skritt, tenkte hun, første skritt mot galskap. Men så godt stod det enda ikke til.
Hjemme bestemte hun seg: Det var nok nå. Skolen kunne fortsette uten henne, og hun fant fram skrinet med restene etter Sofie, oppdaget at pengene var borte. Pappa, skrek det i henne. Hvordan kunne du? Hvem andre? Det var den eneste forklaringen. Han hadde vært ute i det siste, og hun hadde ikke en gang tenkt over det. Hun saumfarte leiligheten, og fant en seddel og noen kronestykker. Det rommet ingen tvil. Konfrontasjon var meningsløs. Hun gråt, hun skrek, men om noen hørte henne gjorde de ingenting for å gripe inn. Så pakket hun sekken sin, i rasende fart, og løp ut. Hun måtte vekk. Ingen valg, ingen beskjed, ikke sinne og frustrasjon. Bare redsel. Utenfor Stallen stoppet hun, tenkte seg om mens hun kjente med tunga på den knekte tanna, en uvane hun ikke hadde prøvd å bli kvitt. Det minnet henne på Sofie, og inne i henne krympet det seg, og hun ville skrike, skrike fordi verden var urettferdig, og spesielt mot henne. Hun lovde seg selv at hun aldri skulle tilbake. Om hun så måtte leve på rotter og søppel skulle hun ikke tilbake. Pappa kom sikkert til å savne henne, hun håpet at pappa kom til å savne henne, men pappa var ikke pappa lenger. Han var Gustav, navnet han aldri hadde likt at hun brukte. Hun tenkte på Greshus, og selv om hun ikke ville slippe inn på plantasjen, om hun da noensinne ville finne den, håpet hun seg inn i fortvilelse. Hun ble kvalm, og forstod at det var fordi hun ikke hadde spist siden matpausen på skolen, og hun hadde ikke mye penger, ikke nå, men hun bestemte seg for å spise et måltid på Stallen, som hun aldri før hadde vært inne på, og spise, bruke de siste kronene på mat, og kanskje noen kunne skaffe henne øl hvis hun betalte ekstra. Døren svingte utover, var tyngre enn hun var forberedt på og måtte slites opp. Stedet var skittent, det merket hun selv i den dunkle belysningen, og enda satt det bare noen slitne fyllikker i hjørnene, som knapt la merke til henne.
"Har du noe å spise?" 
Verten undersøkte henne. "Det vanlige. Grøt og suppe." 
Hun nikket.
"Vi serverer suppe fra tre." 
Et ur på veggen viste henne at hun måtte vente en halvtime, men tanken på grøt gjorde henne kvalm. "Er det greit at jeg venter?"
"Det er greit, vesla. Vil du ha noe å drikke?"
"Et glass vann."
"Du kjøper suppe senere, ikke sant?" Han ristet på hodet. "Vann skal bli."
Line romsterte rundt i metallskålen med skjeen, plukket opp en bit med potet. Hun tenkte allerede på å trekke seg tilbake, dra hjem til pappa, og hun hadde knapt vært borte i to timer. Pappa ventet sikkert hjemme, ubekymret og suttende på skvipet sitt. Stallen hadde fylt seg opp, av menn som var slitne etter dagens strev. Suppeskåler på flisete bordflater, skjeer som romsterte. Noen drakk rett fra skåla, helte i seg det livnærende og glovarme blandingen uten hensyn til om ganen fikk blemmer. De var omgitt av stillhet, og spiste og drakk med den samme likegyldigheten som hun kjente fra slummen. I et av hjørnene satt en livlig gjeng og pratet. Hun la spesielt merke til en av dem, en ung mann som så ut som en tønne, kledd i en frakk som nesten subbet gulvet. Mannen var høymælt, og hadde en brutal latter som svarte de løste vitsene som svermet rundt bordet deres. Hun plukket opp skjellsord, og gradvis strakte ørene hennes seg ut mot bordet. Kriminelle. Mannen var enten likegyldig eller dum der han og de andre la ut om eventyrene sine, om penger som ikke ble betalt og horer som ikke var verdt en dritt. Detaljene var som et motbydelig lag med fett. Øl ble fraktet til dem i et rasende tempo, som om hver slurk tok dem nærmere et snøvlende mål av eder og forbannelser, rettet mot alt og ingenting.
"Skal vi komme oss videre, Gunnar?" 
Tønna nikket. En av guttene rundt bordet deres gjorde enda en ubehagelig gest mot en av servitørene, en ung jente som neppe hadde vært der lenge. Verten bak disken hadde sett sint på mannen de kalte Gunnar flere ganger, og endelig så det ut som at han ville ta hintet.  
"Kalle begynner å få nok." 
Mannen de kalte Kalle bannet. "Det er en drittbule uansett. Vi er verdt mer enn dette hullet." 
Noen sedler ble slengt på bordet.
"Hva ser du på, jente? Aldri sett en seddel før? Kjøp henne en øl fra meg.”
Kalle lo rallende. "Hun er ikke verdt det. Tynn som ei nål. Ikke spesielt pen heller. "Hvor gammel er du?" Han ropte som om de var skilt av et juv.
Line så ned. "Jeg vil ikke ha noe bråk." 
"Jeg er ikke ute etter bråk. Ikke i kveld, iallfall. Hva heter du?" 
"Line." 
"Og hva fikk deg inn til dette fine stedet? Suppa?" 
Skålen hun stirret ned i var finskrapt.
"Hvor gammel er du?" 
"Fjorten.” Hun visste ikke om hun mumlet eller hvisket.
"Mer tolv. Det er en fin alder uansett. Jeg husker når jeg var tolv..." Han kom bort til henne, og strøk henne over håret. Han måtte ha merket at hun rykket til. "Ro deg ned, lille. Gunnar Sveen er mange ting, men han holder seg unna barn." 
Kumpanene lo. Andre gjester stirret anstrengt eller likegyldig bort.
"Jeg er ikke ute etter bråk."
"Hvorfor satt du og stirret på oss i sted? Var det vi snakket om så interessant?" 
Han må ha latt merke til boken i veska hennes, for han så overrasket på henne. "Du kan lese? Det der ser faktisk ut som en ordentlig bok." 
”Jeg skjønner ikke.”
”Jeg har tenkt på det før. Trenger du en jobb; Kost og losji inkludert?”
Hun svarte ikke.
”Jeg mener det. Hvis du kan lese en sånn bok kan vi kanskje hjelpe hverandre. Hvor har du lært det? Å lese, mener jeg?
”Hovedskolen.”
”Så en smart jente. Gudene vet hva du gjør her. Tenk på det. Du finner meg på Engelen, i karnevalet. Den falne. Jeg har ikke kontortid, men Beth er der alltid. Spør etter henne. Så dukker jeg nok opp.”
Han knipset, og trakk en fersk seddel opp av lomma, lot den danse mellom fingrene, og plasserte det på bordet med et klask.
”Gunnar Sveen er navnet." 
Gunnar hadde snudd ryggen til før hun rakk å svare, og nå valset han ut av bula med flokken sin på slep. En øl slamret i bordet foran henne. Hun rakk ikke en gang å si takk før han var borte.

Det var nesten morgen da Line stavret seg ut av bula. Hun visste ikke hvor mye hun hadde drukket, men øl hadde fortsatt å smelle i bordet foran henne, og før hun dro hadde de sendt med henne noen harde rundstykker også. I begynnelsen hadde hun fått være i fred, som om Gunnar hadde satt et merke på henne som gjorde henne trygg fra enhver form for tilnærmelse, men da det begynte å bli sent hadde de kommet bort til henne, arbeidsmenn som drankere. De hadde slått av en prat, selv om de mest hadde snakket om og med seg selv. Noen ville til og med spandere på henne, men de ble jaget vekk av de ansatte, med forsikringen om at hun drakk gratis den kvelden. Hun satte pris på det, selv om hun ikke skjønte hvorfor de lot henne drikke.  
Det ble mye øl; for mye. Bråket rundt henne var infernalsk, og hun tok seg selv i å lukke øynene stadig oftere. Når hodet hennes falt ned for tredje gang måtte hun ha resignert, for hun våknet til en kvinnestemme som fortalte henne at det var stengetid, og spurte om hun trengte et sted å sove for natten. Hun ristet på hodet, mest fordi hun var redd for å være til bry, og fikk et medlidende blikk hun tok med seg ut i natten. Nå vandret hun rundt på måfå mens hodet svømte og banket om hverandre. Skrittene hennes ble stødigere, tankene klarere. Snart var det hjem til pappa. Men hva var det tønnemannen hadde sagt? Hun kunne jo prøve å jobbe for ham. Høre om han mente det, eller hva han mente. Nattens engel. Hun hadde hørt det før. Nei, hun hadde sett stedet. Sett det i Karnevalet. Det var der kvinnen hadde stått, på utstilling. Hun husket Sofies ord, og hun husket svaret sitt. De hadde horer nok i slummen. Var det slik han samlet dem, jentene sine? Kanskje han kunne selge henne som om hun var fjorten, eller kanskje tolv var bedre, tross alt. Det hørtes bedre ut enn pappa akkurat nå, hvis det var det han mente. Men hvorfor hadde han snakket om boka i sekken hennes da? Hun bestemte seg for at det sikkert var trygt å spørre. Gratis kost og losji var mer enn hun kunne regne med fra pappa. Det verste som kunne skje var en variant av ord som "Beklager, men du må ha misforstått". Line sparket en ølboks ut i veien. Det var i ferd med å lysne rundt henne, og snart ville sola dra seg opp på det som så ut til å forbli en blåklar himmel. Det ville bli en varm dag.

Det jenter gjør
Konsekvensene kom aldri. Pappa kom sent hjem, romsterte rundt før han ble sittende og stirre på veggen, som om Line var like viktig som det andre som lå slengt rundt i leiligheten. Etter en stund så han bort på henne, ristet på hodet, og tok en solid slurk fra boksen sin. Så gled øynene hans tomt ut i rommet igjen.
"Jeg legger meg, pappa."
"Greit."
Det ble enda en natt med tanker. Hun hadde jo turt å bli venner med Sofie igjen, fått henne tilbake. Sammenlignet med det var rektor ingenting. Hun var redd for å miste Sofie for alltid, det var det som skremte henne, romsterte rundt i tankene hennes og gjorde alt så farlig. Hun kunne tåle alt det andre, men ikke å miste Sofie. Hun skulle ikke tilbake til Knut og den stakkarslige gjengen hans. Hun skulle være med Sofie. Men uten skolen var det ikke noen Sofie. Uten passet var det bare slummen. Hun måtte tilbake. Det var ingen andre valg. Stå opp som vanlig, og gjøre seg klar. Gå i den tilmålte timen til porten, og ikke se seg rundt, men gå rett inn som om ingenting hadde skjedd, stolt og med hevet hode. Resten fikk bli som det måtte.   

Skoleporten var en åpen og monstrøs kjeft som slukte henne. Hun følte ikke at hun kunne snu nå, og tenkte at hun skulle knuses, knuses før hun ble spyttet ut. Skritt for skritt, inn i bygningen, opp trappen til fire, to dører til venstre. Rett i ryggen, ikke se ned. Åpne døren og finne plassen sin. Alt var som vanlig, selv om hun visste at det ikke var det. Siste skoledag, to år før tiden egentlig var inne. Siste gang hun fikk se Sofie. Line satte seg. Sofie var ikke kommet enda, og selv om det var en storm inne i henne, var det ingenting ved klasserommet som var annerledes. De første elevene hadde allerede kommet. Noen snakket opprømt sammen, mens andre, de rolige, raslet nervøst med bøker og skrivesaker. Klokken tikket, sakte, men ubønnhørlig mot timen, og de var i ferd med å begynne, og først da kom Sofie. Smilte til henne, men lærer Turid hakk i hel. Snart ville hun lese opp navnet til Line, rynke på nesen, og gi henne et skjevt blikk, be henne ut på gangen. Så ville rektor komme, og føre henne med seg ned trappen og til kontoret. Line ville tenke "vil ikke." Line ville se ned på skoene sine. Men Line ville følge etter.

Turid leste navnene, og elevene svarte at de var der. Line, ble det sagt, like mekanisk som navnene før hennes, og hun ventet for lenge med å svare. Turid skimtet opp fra lista si, og Line trodde hun så overrasket ut, men snart var hun videre til neste navn, og så det neste. Før hun visste ordet av det var undervisningen begynt. Den vanlige matematikken på tavla, barn som noterte med varierende grad av innlevelse mens Turid viste eksempel før de skulle begynne på sine egne oppgaver. Line trodde ikke på hva som hadde skjedd. Hele timen syntes hun at Turid så på henne, og når hun spaserte mellom pultene slo hjertet hennes hardere hver gang hun nærmet seg hjørnet hennes, ut mot vinduet langt fram i klasserommet, men blikkene deres møttes ikke en gang. Hun så bort på Sofie, som var opptatt med å tegne en sommerfugl i kladdeboka. Ingenting, tenkte hun. Ikke så mye som et ord. Ikke en kommentar, og ikke et blikk. Hun var blitt usynlig.

De gikk sammen ut porten etter at dagen var omme. Line bestemte seg for å spørre Sofie om Turid.
"Det måtte jo skje før eller siden."
"Hva mener du?"
"Ingen av dem bryr seg om du er her eller ikke."
"Men jeg trodde at de kom til å kaste meg ut."
"Det er sikkert dette de egentlig ønsker: At du bare slutter å komme."
"Jeg kunne jo like gjerne vært usynlig."
"Det hjelper oss i kampen mot Klautarus." Sofie lo. “Hvordan var kvelden?”
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Kom igjen, Line. Du forsvant jo helt. Du merket knapt at jeg gikk."
"Jeg husker ikke så mye. Jeg våknet opp ved skoleporten, rett før de åpnet den." Line prøvde å ikke se ned.
Sofie lo dypere, som om hun aldri hadde hørt noe så morsomt. "Du er så jævlig kul!"
"Hva mener du?"
"Ikke bare kom du deg unna med det. Du gikk full til skolen."
"Og så dro jeg hjem."
"Det hadde jeg også gjort."
Latteren stilnet.
"Bryr de seg virkelig så lite?"
"Ja. Jeg tror det. Har du en bedre forklaring?"
"Nei, ikke egentlig."
"Kom, så drar vi til Stallen."

De satt på en flisete pall og så utover industritomten, fra en høyde som også ga dem utsikt over Slummen. Klautarus hadde akkurat gått på et sviende nederlag, og usynligheten til Line hadde hjulpet dem til å få inn dødsstøtet på en av generalene hans, kyklopen Damatos.
"Jeg lurer på hva de lager her?"
Line svarte ikke.
"Du er så tenksom, Line."
"Jeg nyter øyeblikket. Når drar dere forresten?" Line trakk på skuldrene, som om hun frøs, selv om det ikke var spesielt kaldt.
"Du og den dramatikken din, Line."
"Ja, men dere drar snart?"
"Jeg tror det. Kanskje allerede neste uke. Det kommer an på mamma. Men det er jo bare ett år igjen nå. Da kan vi begynne på samme skole igjen. Med karakterene dine kan du jo bli hva som helst." 
"Det er vel andre ting som spiller inn?" 
"Du har jo så gode karakterer. Hvorfor vet ikke de andre om det? At du er den smarteste i klassen." 
"Jeg er ikke den smarteste." 
"Men du har de beste karakterene." 
"Kanskje." 
"Pappa hadde gitt meg penger hvis jeg hadde like gode karakterer som deg." 
"Du får jo allerede penger." 
Sofie lo. "Så mer penger. Får ikke du penger når du gjør det bra?" 
"Jeg tror ikke pappa vet om det, egentlig. Han har andre ting å tenke på." 
"Som hva da?" 
"Ting. Det kan være det samme." 
"Hvorfor er pappaen din sånn, Line?" 
"Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de tvinger meg til å gå på skolen en gang. Jeg skal ikke være der. Det vet dere alle sammen." 
"Men du er jo her. Og du gjør ditt beste." 
"Ja."
"Tror du at jeg kan få et trekk?"
For Sofie var det utenkelig at å gjøre sitt beste ikke var bra nok, så de endte opp med å fjase og le. De snakket om Truls som fortsatt trodde at Karoline likte ham. Om Sara, som var bestevenninnen til Karoline. "Denne uka." Sofie hadde fnist. Hun fniste ofte av ting Line sa, merket hun seg, uten at hun selv forstod hvorfor. Karoline var og forble fienden deres. Hun var det som forente dem når det var på sitt mest vanskelige, som nå. De kunne alltid le av henne der hun spankulerte rundt som hun var bedre enn alle de andre. De beste karakterene. De fineste klærne. Sminket som de på innsiden. Hun var nesten som dem, tenkte Line noen ganger, men likevel aldri. Karoline trodde kanskje at hun var noe, men hun måtte vite at noen kilometer lenger inn ville hun vært en foraktelig skapning. Hvis det var noe de mektige ikke likte så var det de som etterlignet dem. De kunne gjennomskue det på sekundet. Det Line var for Karoline var Karoline for tusener av andre lenger inn. Ikke verdt oppmerksomhet. Karoline kom aldri til å nå innsiden. Hun var dømt til en mellomtilværelse, og arrogansen hennes kom til å bli til bitterhet før hun ante det. Hun visste ikke om Sofie ville forstå det om hun sa det rett ut, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt tenkte på slike ting. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Karoline var ikke verdt oppmerksomheten hennes heller. Om et år ville hun ha glemt henne. Sannsynligvis ville de aldri se hverandre igjen etter det.

Det var egentlig ikke synd på noen i klassen, ikke en gang på Sofie. De hadde det bedre enn henne. Det var den kalde sannheten. De slapp å hutre når de tenkte på vinteren. De hadde råd til å tenke på andre ting enn å overleve. De hadde ikke naboer som plutselig forsvant. De hadde aldri sett en ung mann ligge ihjelslått i en bakgate, til skrekk og advarsel. Hun kunne ikke få seg til å fortelle Sofie hvor heldig hun var. Det var ikke vits i å såre, uansett hvor sant det var. Dessuten var det dumt å måle Sofie mot henne selv, for selv om Line ikke forstod hvordan hun skulle måle Sofie mot noen andre følte hun ikke at det var rettferdig. Hvis hun målte seg selv mot naboene var hun den heldige, og mellombyen var fortsatt utsiden. Det fantes ingen vei inn for noen av dem, det visste de også der. Selv ikke for Karoline. Innsiden lå bak muren de skimtet i det fjerne, som et gigantisk slott omringet av en ugjennomtrengelig festning, med skyskrapere som strakte seg opp mot solen som løftede hender. Så forlokkende, men også uforståelig i sin prakt.
”Tror du det er siste gang vi treffes etter skolen?”
”Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tror det.”
”Vi har jo ikke en gang øl.”
”Ikke tull, Line.”
”Klautarus er ikke beseiret, og det virker som du ble kvalm av røyken også.”
”Litt av en slutt.”
”Jeg liker deg, Sofie. Jeg tror kanskje jeg er lesbisk.”
”Jeg liker deg også. Vi finner nok ut av det, Line.”
”Kanskje vi møtes igjen, etter at skoleåret er forbi.”
Sofie lente seg mot Line, og leppene deres streifet hverandre, forsiktige som fjær.
”Jeg likte aldri å gjøre det med Knut.”
”Og med meg?”
”Jeg vet ikke.”
”Vi finner ut av det, Line.”
Tårer rant, helt til det ikke var flere igjen. Ikke i byen. Ikke i hele verden.
 

Et vennskap i flere deler
Line trakk tobakksposen opp av sekken. "Vil du ha?" 
"Røyker du?"
"Noen ganger."
"Hvordan smaker det?" Sofies øyne var store, og ordene hadde en grådig nysgjerrighet.
"Det er litt sterkt. Jeg har blitt vant til det. Det roer meg litt når ting går over styr."
"Hva mener du?"
"Jeg har mye å tenke på. Nei, ikke sånn." Hun så at Sofie ble usikker i kroppen. "Det har bare vært veldig annerledes i sommer."
"Jeg har savnet deg også."
"Ja, jeg vet det." Line blåste røyk, snudde på hodet for å ikke treffe Sofie. Hun hostet allikevel.
"Det lukter ren gift."
"Det er det vi røyker i slummen." Line trakk på skuldrene. "Det finnes garantert noe som er bedre ute hos dere.” 
"Jeg beklager det med karnevalet."
"Det er ingenting å beklage."
"Det er det. Pappa fikk beskjed om at de trengte en mann på dagen. Han hentet meg rett etter skolen, og jeg fikk ikke sagt noe. Plutselig satt vi i en buss på vei til plantasjene." Sofie ristet på hodet. "Men du har tenkt på meg?"
Line nikket. "Mer enn noe annet." Hun angret umiddelbart på ærligheten, men Sofie bare fniste. Litt.
"Hva har du gjort da?"
"Fått tiden til å gå. Jeg traff en fyr."
"Seriøst, Line?"
"Du hadde ikke likt ham. Jeg liker ham ikke en gang. Knut."
"Er han fra der du bor?"
"Født og oppvokst. Han tror han elsker meg."
"Selvfølgelig." Sofie fniste før hun så på Line som om hodet hennes var blitt tyngre. "Jeg mente det ikke sånn."
"Du er jo tilbake nå."
"Du? Det med jobben til pappa. Jeg håper at vi ikke skal flytte. Jeg vil ikke at mamma og jeg skal komme etter ham. Det er litt fælt på plantasjene. Pappa sier at det er helt trygt, og at Greshus er en av de beste, men han går jo rundt med gevær."
Line tenkte seg om, letet etter noe som kunne få tankene vekk fra situasjonen deres.
"Kanskje vi kan dra til Karnevalet i kveld da?" Sofies nakke skjøt opp, og Line tenkte at hun hadde sagt noe dumt. Ansiktet som lyste mot henne sa:
"Tør vi det?"

De gikk hånd i hånd, i retning vekk fra slummen. Line var ikke kjent her, men Sofie viste vei mens munnen hennes oppførte seg som en foss.
"To år igjen nå. To år på skolen, og så kan vi komme oss videre med livet. Har du noen nye planer nå?"
Line så ned. "Det er komplisert. Du vet jo at vi i slummen vanligvis ikke går på skole i det hele tatt." 
"Men du er jo så flink. Jeg er sikker på at det ordner seg."
"Ja. Jeg vet ikke."
"Jeg vil bli lærer." 
"Lærer? Jeg trodde du ville bli lege?"
"Ikke tull. Hvor mange leger finnes det i mellombyen? Jeg er uansett ikke så flink på skolen. Ikke like flink som deg, iallfall."
"Lærer? Vil du ta deg av sånne som Sara og Karoline? Kanskje vi skal begynne med å lære dem å oppføre seg."
"Vær glad på mine vegne da! Endelig har jeg funnet det ut, liksom, og du bare tuller det vekk."
"Neste uke finner du vel ut at du skal bli undertøysmodell."
"Slutt, Line."
"Eller kanskje du skal planlegge livet ditt rundt at du vinner i lotteriet."
"Det hadde vært noe."
"Hvis de trakk meg hadde jeg ikke dratt om de ba på sine knær."
"Det sier du bare fordi du er en dust. Tenk på livet der. Tenk på maten de spiser. Pappa sier at de noen ganger får ekte kjøtt på plantasjene. Der spiser de det nok hver dag. Og så har de så fine klær."
"Du er så overfladisk, Sofie."
"En av oss må jo være det. Jeg har aldri spist ekte kjøtt da. Det er noe jeg gleder meg til å prøve."
"Mener du alvor? Skal det være spesielt å spise et ordentlig dyr?"
"Sier du som aldri har sett et ordentlig dyr."
"Det har jeg så det så."
"Hvilket dyr da? En sjiraffrotte?"
"Det er jo ikke et ordentlig dyr en gang."
"Det vet ikke du. De finner jo på all slags tull på Innsiden."
"Jeg har iallfall aldri hørt om en giraffrotte."
"Der ser du. Da finnes den garantert der."

Samtalen fortsatte mens de gikk forbi lave blokker i grå betong. Line merket ikke at de nærmet seg før de nesten var der. Spredte individer ble til en folkemengdene. Murveggene fikk farger og motiver. Line prøvde å forestille seg hva de betydde. Noen ganger var det helt umulig. Kruseduller som gled over i hverandre i uleselig skrift, som signaturer, men også motiver hun kunne kjenne igjen. Et gevær rettet mot en blomst, en rotte som kunne vært et menneske. Det realistiske og det mer abstrakte gled over i hverandre. De to motivene fløt sammen, som en tegneseriestripe, uten at hun helt forstod hva den som hadde malt det hadde tenkt, og kontrasten mellom dem fikk henne til å undres om det var blitt tenkt i det hele tatt.

Barn løp rundt og hoiet, mellom dekorerte salgsboder. Forventningen sitret i luften. Selgere forhandlet med potensielle kjøpere. Line la merke til boder som fikk henne til å sikle på grunn av lukten de spredte, og i murveggene var det installert flere butikker enn hun tidligere hadde sett på ett sted. Mange solgte klær, og hun så minst to som hadde verktøy i vinduene. Et sted så det til og med ut som at de solgte dukker. Line var glad for at hun var blitt for gammel til slikt, for en yngre versjon av henne hadde vært himmelfallen, og hun lo når hun tenkte hva pappa ville ha sagt om en masende Line som ville ha en ordentlig dukke. En tatovør jobbet med en bulende arm som tilhørte en rødhåret kjempe.
På hjørnene stod det menn i lange frakker og svettet mens de overvåket det hele. En av dem suttet på en sigar, og Line forsøkte å ikke stirre for mye. Han smilte til henne, og trakk hatten ned i pannen. Line kvapp til. Sofie var opptatt med å se seg rundt, hun også. Nå pekte hun på en bod som solgte brødbakst.
"Vil du ha noe?" 
"Jeg har ikke penger."
"Jeg spanderer."
"En bolle, kanskje."
"Du er så beskjeden." 
Sofie ble borte en stund, og Line brukte tiden på å se seg rundt. Store, røde bokstaver dekket inngangspartiet til "Nattens engel." Fra et av vinduene så hun en dame i bare undertøyet stå nærmest på utstilling.
"Hva er det?" Lukten fra papirposen i hånden hennes fikk Line til å svelge.
"Ikke pek. En hore. Det er mange som kommer hit på grunn av dem. Noen av guttene i femte sier de har vært der."
"Tuller du med meg?"
"Har ikke Knut prøvd seg?"
"Kanskje... prøvd seg."
"Du kan betale for det her."
"Vi har horer i slummen da. Men de stiller seg ikke ut i undertøyet."
"Jeg glemte det et sekund." 
Line visste ikke hvorfor hun ble såret.

De observerte omgivelsene med interessen som kommer med det nye og uvante, og det sitret mellom dem. Alt var så skarpt her. Alt var så annerledes. Hun undret seg over om Sofie tenkte på samme måte som henne. Om hun drakk inntrykkene, tok dem til seg, eller om det var annerledes for henne, som visste så mye om livet i mellombyen. Line følte at hun var tilstede. Hun forestilte seg selv i klærne som spraglet mot henne; kjortler og skaut, kjoler og dresser formet etter regler som for henne var helt fremmede. Det var som en annen verden hadde åpnet seg. Taktikkene som styrte forhandlingene mellom kjøpere og selgere virket mer animert enn hun var vant til. Det var ikke like tungt, like håpløst, men en animert dragkamp over luksus som for henne var utenkelig. Mens de tygget på hver sin hvetebolle, sittende på fortauskanten, leste hun butikkskiltene. Det var ikke de gamle tegnene hun var vant men enkle ord, ofte feilstavet. Om det var ordspill forble de i hvert fall uforståelige. Hun var en del av noe kaotisk og yrende, og Line tenkte at her, her kunne mennesker som henne leve, og skape noe. Karnevalet var et sted med egne regler, regler som ble skrevet i løpet av dagene og ukene som aldri var det samme. Hvordan kunne de være det? Her virket alle forskjellige. Noen var åpenbart så fattige at de var utelukket fra handelen og opplevelsene som kom med Karnevalet, sånn var det alltid, der de ba forbipasserende om kronestykker til en bit mat med senket hode, eller med irriterende trass.

Det virket nesten som teater, som om stedet var konstruert til å fungere som en motsetning til alt hun så langt hadde opplevd i livet. Hun forsøkte å finne ut hva som var feil med stedet, og hvorfor hun ikke kunne komme unna tanken på at det hele var overvåket og orkestrert. Det virket for godt til å være sant, mer enn noe mellombyen kunne eller burde være i stand til å gi sine innbyggere, sine annenrangs borgere som for henne alltid hadde vært som beboere å regne. Hun undret seg over hvor denne luksusen kom fra, og hvorfor den ikke ble stengt ned av myndighetene deres, myndighetene som tjente Innsiden. Hvilke premisser eksisterte Karnevalet under, for hun var ikke naiv nok til å tenke at det ikke alltid fantes regler, paragrafter og lover som regulerte den minste bevegelse her også. Hvordan skulle man ellers eksistere i forsonende fred, hindre subversive elementer i å ta verden deres over i hatefull konflikt? Kanskje hun var mer naiv enn hun trodde. Likevel merket hun en vag årvåkenhet blant de innfødte, de som så ut til å kjenne stedet, som om Karnevalet bar på boblende konflikter som kunne eskalere, og som var i ferd med å nærme seg bristepunktet. Det var slummen som snakket, fortalte hun seg selv. Hun hadde hørt at det til og med var slumbeboere som hadde kommet seg unna her, og i så fall hadde de nok tatt med seg sin paranoia og forakt, sitt dødsønske, og kanskje det var det hun merket. Sofie virket derimot uvitende om dette aspektet ved Karnevalets personlighet. Line forsøkte å spørre henne om hun trodde det var trygt her, egentlig, men Sofie bare lo av henne.
”Det er jo det som gjør det gøy!”
Line klarte ikke å være enig, men hun bet i seg å svare. Dessuten ble hun avledet av et ansikt som virket kjent, men det forsvant så fort i mengden at hun ikke kunne være sikker. Han hadde nok uansett ikke gjenkjent henne. Karnevalet var ikke et sted for barn, hadde hun blitt fortalt, men det var likevel barn over alt. I et hjørne la hun merke til en liten gjeng som lekte med fyrverkeri, og smellene fikk det til å rykke forsiktig i henne. Hun så bort på Sofie, som prøvde å oppføre seg som hun var en del av det hele, som om dette var hennes rette element, men som ikke lyktes spesielt godt med det. Hun var ikke den eneste som mislyktes. De storøyde mellomborgere, lett gjenkjennelig ved usikkerheten som omga dem som en aura, og forundringsfulle fjes, satte et avtrykk på stedet Line fikk en avsmak av. For dem var det et avbrekk fra virkeligheten i en uvirkelig fornøyelsespark. For stedets beboere var det sikkert bare en del av virkeligheten, et rituale som ble gjentatt for publikummets ære, og en rutine som Line forestilte seg med avsky.
Etter hvert som det mørknet rundt dem, og de fleste av mellomborgerne dro hjem, ble det tent fakler. Noen elektriske lys knirket seg motvillig levende. Farlige skygger trakk deg mot lysene, og boder ble pakket ned, og erstattet av andre boder. Gjøglere, dansere og musikere ble små sentrum på torget. Flasker og glass ble sendt rundt, og Line fikk plutselig noe i hånden. Hun så bort på Sofie, som nikket smilende, oppmuntrende. En liten slurk senere, og flasken hennes ble tatt fra henne. Den ble erstattet med en ny, og hun drakk igjen, grådigere denne gangen. Slik fortsatte det til hun glemte Sofie; glemte alt annet enn den suggererende mengden hun var blitt en del av. Natten omfavnet henne, og hun lot den gjøre det. Gradvis mistet hun kontrollen over seg selv, til hun til slutt skjønte at hun måtte hjem. Hun var sliten. Hun var utmattet. Hun stavret seg gjennom gaten, vekk fra Karnevalet, vekk fra mengden. Hun kastet opp på et gatehjørne. Alkoholen hadde beseiret henne, men det føltes ikke som et nederlag. Sommernatten var varm der hun forsøkte å få føttene til å lystre, og Line tenkte at dette, dette var livet. Så segnet hun sammen.

Hun våknet utenfor skoleporten. Skallen banket vilt og uhemmet, og å holde øynene åpne var en kamp. Hun kjente at beruselsen fortsatt var der, men hun var edru nok til at hun undret seg over hvor hun var og hvordan hun var kommet seg hit, til det hun nå innså var porten inn til hovedskolen. På et eller annet tidspunkt hadde hun sikkert fått det for seg at hun måtte på skolen. Det var i ferd med å bli morgen rundt henne, og snart ville porten åpnes slik at barna, og de som var mer som henne, som var nesten voksne, kunne komme seg inn for å drikke av kunnskapens kilde. Tungen smakte oppkast, en overdøvende og lammende avskyelighet som trengte å vaskes vekk. Hun stinket sikkert svette og alkohol. Ingen ville slippe henne inn slik, ikke i klærne hun hadde skiftet til etter skolen dagen før, ikke uten sekken som hun nå oppdaget at var borte. Det var en katastrofe, men hun tok den ikke inn over seg akkurat nå. Hun visste bare at hun måtte vekk. Ingen kunne finne henne slik, ikke rett etter slåsskampen, ikke nå. Det var unnskyldningen de trengte for å kvitte seg med henne, og sørge for at hun forble i slummen. Det verste var at hun før skolen begynte igjen ikke kunne ønsket seg noe mer enn det. Men nå, nå som hun hadde Sofie igjen og det var i ferd med å bli dem to, fikk fortvilelsen beina hennes til å ønske å være trommestikker. Hun følte seg hul. Skam vellet opp i henne. De skulle trekke henne inn på rektorens kontor, rektoren som kjente pappa, og pappa kom til å få vite alt, og nå, nå kom han virkelig til å drepe henne. Hun ville miste passet sitt, og hun skulle prise seg lykkelig om hun ikke endte opp på gata også. Hun kjempet mot tårer; tapte. Men tårene tok slutt, og det ble lysere og hun visste at de ikke kunne finne henne her, ikke slik. Hun bestemte seg for å dra hjem, for å be pappa om tilgivelse, for å si at det ikke var hennes feil at det ble slik, selv om hun visste at det ikke var sant. Hun kunne utsette katastrofen. Hun kunne være feig, feig som hun alltid var og alltid kom til å være, redd for pappas konsekvenser, redd for skolens konsekvenser og redd for de andre. Men akkurat nå, tenkte hun, var hun trygg. I det minste for noen timer.

Sommertid
Sommeren tok imot henne, og forandret henne. Ikke til det ugjenkjennelige, men for første gang hadde Slummen, og menneskene der, fått et tak i henne. Drevet avsted gjennom Sofies forræderi ventet hun ikke på at ferien skulle ta slutt. Skolen var en byll i henne, og tanken på at Sofie ventet når den tok slutt var like kvalmende som tobakken Knut og gjengen hans hadde forført henne med var til å begynne med. Knut og de andre var eldre enn henne, vant til å leve på kanten, og også denne lærdommen hadde hun grådig tatt til seg. Nåtiden rommet ingenting annet enn vage planer om å komme seg ut for dem, og framtiden deres eksisterte knapt. Sommeren holdt dem varme, og det var alltid mer mat på denne tiden av året, men Line tenkte at dette var gjengens siste sommer, før den ble oppløst i den vanlige suppen av fortvilelse og rådvillhet som styrte virkeligheten her. Denne virkeligheten skulle snart bli hennes, og hun kunne like gjerne bruke sommeren på å lære seg hva livet hennes kom til å handle om når tiden på skolen var forbi.

Det hadde begynt annerledes. Hun hadde skjenket noen tårer på Sofies alter de første dagene, men til slutt hadde hun bestemt seg for at det var nok. Det eneste som lå igjen i skrinet nå var pengene, beviset på at hun hadde fått noe ut av vennskapet og kanskje til og med hadde tjent på det til tross for at det ikke føltes sånn. Kronestykkene brukte hun sammen med Knut og de andre, men ingen visste om seddelene hennes. Det var det tryggeste. Nå, to måneder senere, nærmet ferien seg slutten. Hun hadde fortsatt ikke glemt Sofie, og kjente at hun ville spytte nå som navnet fant veien inn i tankene hennes, men såret hadde grodd nok til at hun kunne skyves vekk mesteparten av tiden. Hun var ikke redd for å møte henne igjen en gang, men hun gledet seg likevel ikke til å bli tvunget tilbake på skolen. Line tok et raskt trekk fra sneipen, og spyttet den på bakken.

"Du røyker på meg, Line."
"Beklager." Hun ga det knapt en tanke. Knut hadde røyket på henne hele sommeren, og det virket ikke en gang som han hadde latt merke til det.
"Jeg sier bare at det er dyrt med røyk."
"Mye som er dyrt her i verden."
"Som deg?"
Line smilte.
Knut hadde gitt sommeren innhold. Grunnen til at det ble ham var hun usikker på. Han var litt mørkere enn de andre, og hadde pen nese selv om øynene virket stemplet på ansiktet, men mest av alt var han lederen. Det gjorde det liksom naturlig. Verken Buldre eller Slangen Olav hadde en sjans mot Knut, og de andre to i gjengen var heldige som fikk være med. Hun sa aldri navnet deres høyt. Knut var tretten, men han ville at de andre skulle tro at han var femten. Hvis hun skulle svare på hva gjengen hans holdt på med var det vanskelig å gi noe entydig svar. Solgte, for det meste. Noen ganger slåss de også, men det var ingen som ville hyre dem til det. Knut kunne hytte med nevene sine så mye han ville, men han egnet seg bedre til å løpe på de lange pipestilkene sine. Om han løp mot noe eller fra noe visste hun ikke.

Knut fikk tiden til å gå. Hjemme hadde pappa sluttet å bry seg. Hun kunne bare si at hun dro ut, hvis han mot all formodning var hjemme, og han tok seg sjeldent bryet med å svare en gang. Noen ganger lot hun det ligge noen kronestykker på benken. De forsvant, men han takket henne aldri for dem, og spurte ikke om hvor de kom fra heller. Det var greit for henne. Hun anså det som å betale leie, og hadde nesten sluttet å rydde for ham. Hun trodde han satt mer pris på pengene.
Line stod og spyttet utenfor. Hun hadde trent på det hele sommeren. De andre tingene hun hadde lært seg var å drikke og å røyke, og hun var fornøyd med at guttene ikke lenger ertet henne for det. Hun hadde forstått at de trodde hun var spesiell, en slags utvalgt som fikk gå på ordentlig skole, og at klærne fra Sofie ikke var latterlige for Knut og de andre. Hun tenkte at de hatet henne for det, men etter hvert hadde det gått opp for henne at det var motsatt. De hatet seg selv, ikke henne. De hatet sin egen ulykke, og nå som hun kjente Knut bedre forstod hun at han beundret henne. Hun var ikke et enkelt mål, som på skolen. Hun kunne nok ha blitt det, men nå som de kjente henne bedre var det som at de heiet på henne, og at hun var en slags helt for dem. Hun forstod ikke hvorfor.
Hennes egen mellomeksistens ble en form for bevis for at det var mulig å komme seg ut. Noen ganger kunne hu oppleve at Knut snakket til andre om henne, og roste henne. Ikke som en hund, men som noe han ikke forstod og noe han ikke fortjente. Hun hadde tenkt på ham som tidsfordriv, men når hun gjorde det skammet hun seg også. Hun trodde jo ikke en gang at hun likte ham, i det minste ikke bedre enn hun likte de andre i gjengen hans. Hun kunne sette pris på dem, men hun visste at de aldri kunne gi henne det skolen hadde gitt, og skulle ta fra henne. Det var ikke det at de i gjengen var dumme. Det var bare at kunnskapen manglet. Det kjedet henne å høre om  groteske hendelser, og hun så ikke humoren i at folk fikk som de fortjente, eller at man kom seg unna med dårlig planlagte brekk. Men hun smilte. De trodde kanskje at hun smilte fordi hun likte fortellingene, eller fordi hun ønsket å virke gåtefull, men hun gjorde det fordi å smile var det tryggeste.

Likevel løy hun som en djevel for å holde på oppmerksomheten deres, og spesielt til Knut. Hun hadde snart diktet opp uendelige historier om hvordan det var på skolen, og fortellingen om hvorfor hun gikk der var i ferd med å komme ut av kontroll nå som ferien nærmet seg slutten. Guttene kunne ikke få nok. Det var som hun åpnet en bok  for dem, og selv om de aldri ville ha innrømmet det utløste denne boken et savn. De følte ikke misunnelse for opplevelsene hennes, men en storøyd nysgjerrighet. Ansiktene deres lyste opp når hun fortalte, og hun oppdaget at hun nøt oppmerksomheten. Når hun glemte fortellingen og så rundt seg føltes det ikke rettferdig. Skitne små voksne i et gatesmug, omgitt av vegger med puss, dekket av gjengsymboler som alltid kunne forandre seg. De hadde spurt henne om hun kunne skrive noe for dem, men hun hadde nektet, og de slo seg til ro med det. Line visste ikke hva som kom til å skje når sommeren tok slutt, når Knut og de andre måtte fortsette en kamp andre hadde begynt, og som ville fortsette lenge etter at de var borte. Kampen om hjørnene og gatene, om drogene, og til slutt om å holde seg i live. Kom de til å overleve vinteren, og ville de være gjenkjennelige om de overlevde? Og hvor ville Line være, når skoletiden sluttet og passet hennes gikk ut? Hun trodde ikke det fantes noen utvei, men hun håpet at hun ikke ville ende opp i armene til en som Knut.

...

Nå ble de fortalt at det fjerde året var viktig. De andre årene hadde også vært viktige, så det var sikkert sant. Nå var hun ett år eldre, og ting ble viktigere når man snart var voksen. Bare ikke for henne. Barna satt der, ved pultene sine, og rommet kokte av uforløst spenning. Ferier skulle fortelles om og opplevelser skulle deles. Bare ikke Lines.

Hun hadde knapt sett på Sofie da hun gikk inn i klasserommet. Sofie som hadde vinket forsiktig mot henne omringet av et stort smil, som om ingenting hadde skjedd. Nå forsøkte hun å stirre ut vinduet mens hun fortalte seg selv at  Sofie ikke eksisterte for henne. Hun forsøkte å mane fram forakten som hadde fått henne gjennom sommeren. Sofie kom sikkert til å prøve å snakke med henne. Hun ville komme med en dårlig unnskyldning eller gi henne et eller annet meningsløst for å plastre såret mellom dem, men det ville ikke hjelpe. Noen forræderi stakk for dypt til at de var verdt å skvære opp i. Sofie var faktisk utrolig stygg, tenkte Line nå. Det var ikke håp for henne, og hun forstod bedre og bedre hvorfor hun hadde eglet seg innpå henne, som en avskyelig snegle som druknet i en sølepytt. Ingen andre ville jo ha noe med Sofie å gjøre. Det var ikke en tilfeldighet, og hun gremtes over å noensinne ha følt at det eksisterte noe mellom dem. Sofie fortsatte å sende blikk mot henne. Hun så mer og mer engstelig ut, og Line tenkte at det var noe stakkarslig ved henne. Etter hvert som timen nærmet seg sin uunngåelige slutt ble hun redd for at å overse Sofie ikke kom til å være nok. Hvis hun prøvde seg kom Line til å slå henne midt i trynet. Hun hadde fått nok av Sofie. Det burde være tydelig. De var ikke venner lenger, og kom aldri til å bli det igjen.
"Line?" 
Hun snudde seg rasende på vei ut av klasserommet, og slang ut en arm som traff nesen til Sofie. Sofie vrælte. Blodet rant. Selve rommet virket overrasket.
Så spyttet hun Sofie midt i ansiktet mens hun freste: "Ikke snakk til meg." 
Truls var der, stormet mot dem som et rasende lokomotiv. Han hadde lagt på seg, rakk Line å registrere før hun ble slengt i bakken.
"Din jævla forræder. Du kødder ikke med ordentlige folk. Skjønner du det, din fattige lus? Din avskyelige slumslikker."
Karoline var som alltid der, observerende, Truls feite tryne freste opp i ansiktet hennes, en neve knyttet om skjorten hennes. Hun forventet slaget som kom. Hun forventet ikke at det skulle komme to. Det første fikk det til å gå rundt for henne. Hun kjente knapt det andre.

Hun kunne prise seg lykkelig over at det bare var en bit av tannen som forsvant. Tidslinjen på denne første skoledagen gjorde et hopp, før hun våknet opp, med bomull og en improvisert bandasje og verkende hode som bevisene på at noe hadde skjedd. De kunne ikke sende henne hjem slik, sa helsesøsteren, men de fulgte henne like fullt hjem mot grenseposten noen timer senere. Rektor hadde en rask samtale med en av vaktene, viftet med armer og identifikasjon, og til slutt overbeviste han noen nok til at Line ble fulgt hjem av to vakter i uniform, med rifler over skulderen, nærmest truet henne inn i leiligheten til pappa, og slamret døren igjen bak henne. Pappa var ikke hjemme. Hun studerte restene av ansiktet sitt i speilet på badet, plukket bomull ut av kjeften, og forsøkte å smile. Den knekte tannen etterlot et hull som hun tvilte på at noen gang ville blitt fylt igjen. Kjeven hennes fungerte sånn noenlunde normalt, og hun klarte å forme noe som minnet om ord med lepper og tunge. Hun gråt nå. Hun hadde jo aldri vært pen, men dette var det endelige punktum på håpet om at hun ville bli penere. Pappa kom til å se henne, og han ville bli rasende og mer rasende når han leste brevet rektor hadde gitt henne, brevet hun ikke turte å rive fra hverandre, og pappa kom til å sørge for at livet hennes ville handle om helt andre ting enn å gå på skole fra nå av. Line, ødelagt for alltid, og alt fordi Sofie hadde våget seg til å ta kontakt igjen. Hun hatet dem, alle sammen, og skulle aldri snakke med Sofie igjen. Hun ville aldri få sjansen til å snakke med Sofie igjen, og hun gråt, fordi det egentlig var det verste. Ikke tennene, ikke slagene. Hun og Sofie skulle aldri se hverandre i øynene igjen, og Line skulle ikke tilgi Sofie og gi henne en klem og alt skulle ikke bli riktig, og Line, Line skulle snakke med pappa senere og alt ville bli forferdelig, uten at Line forstod hva dette forferdelige innebar, men forferdelig var ordet som ringte i hodet hennes, som en klokke som gikk mot et punktum for alt som hadde vært.
Pappa så på henne. Han så på henne innstendig, og Line visste ikke om han var mest sjokkert eller om han foraktet henne.
”Hva er det som har skjedd med deg?” Han hørtes nærmest forundret ut, som om det maltrakterte ansiktet hadde vekket ham fra en dvale.
Line så ned og rakte ham brevet.
”Pappa satte seg på sofaen, og åpnet konvolutten. Han sukket tungt. Ristet på hodet.
”Du kan selvfølgelig være hjemme en stund.”
”Men pappa. Jeg vil ikke flytte. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg. Jeg mener det. Jeg er jo bare et lite barn fortsatt.”
”Flytte?” Pappa ga henne et merkelig blikk, som om han så henne for første gang på lenge, og ikke skjønte hva han så på. “De sier at du kan være hjemme en stund.”
”De?”
”Skolen. De forstår at det kan ta litt tid for deg. Beklager nærmest det som skjedde. De har jo slått deg sønder og sammen. Gi meg en klem, Line.”
Omfavnelsen var vag, som om det var lite mer enn en skisse på hva en omfavnelse skulle være, men den var nok til at Line begynte å strigråte.
”De har ødelagt meg for alltid.”
”Ikke tull, Line. Noen tenner. Det jeg lurer på er hva de gjør med den idioten som tenkte at å slå deg fordervet var greit. Ingenting, sannsynligvis. Jeg husker foreldresamtaler, jeg. Og de slipper meg jo verken inn eller ut lenger. Men du, Line.”
”Jeg er fortsatt på skolen?”
”Når du er klar for det. Den andre jenta ble ikke skadet, står det. Kanskje hvis denne Truls ikke hadde gått løs på deg som om du var... men jeg tror ikke, nei det er ikke så farlig.”
”De vil jo ikke at jeg skal være der. Ingen vil at jeg skal være der.”
”Det skal mer til å bli kvitt deg enn som så. Det finnes regler her i verden, også for sånne som deg. Regler som skal beskytte. Ikke sånne som oss, men du går tross alt på hovedskolen. Det er annerledes for dem... for deg.
”Hvorfor er du så snill med meg?”
”Tror du at jeg aldri slåss på skolen?” Pappa lo, som om han husket noe fornøyelig. “Men hvor er jeg i dag? En forfyllet drittsekk. Ikke bli som meg, Line. Lov meg det.”
Line visste ikke hva hun skulle love mens hun gråt i armene til pappa, og armene hans lukket seg sammen, som om de ville beskytte henne og knuse henne på en gang.

Hun forsøkte å ikke smile. Når hun gjorde det kunne man se den knekte hjørnetannen, tannen hun kjente på med tunga, og selv om synet ikke satte en støkk i henne lenger fikk det henne til å føle seg som en tigger; en slumrotte. Det var det hun var. Knut bare lo.
”Slangen mangler en finger. Har du aldri lagt merke til det? Buldre mangler vettet, og jeg mangler jenta mi.”
”Du vet jo at jeg har vært opptatt med forberedelser til skolen.”
”Så opptatt har du ikke vært.” Han la armen rundt henne, men hun forsøkte å trekke seg unna. Bevegelsen var nærmest ufrivillig, og hun skjønte ikke hva som hadde skjedd først.
”Hva er det, Line?”
”Hun andre jenta, hun jeg slo: vi brukte å være bestevenner.”
”Mellomborgerne bare er sånn. De forakter oss. Det eneste de trenger er en liten unnskyldning.”
”Jeg trodde hun var annerledes.”
”Ingen av dem er annerledes.”

Men Sofie var annerledes. Line forsøkte å ikke tenke på henne, men effekten hadde vært den motsatte. Hun hadde vært urettferdig. Hun kunne ha spurt Sofie om hva som hadde skjedd, men istedenfor hadde armen hennes slått uten at hun en gang visste om hun ville det. Nå var det for sent. Hun visste ikke hva hun ville eller hva hun tenkte. Noen ganger våket hun av en pløsete dobbelthake med frådende stank, og andre ganger tenkte hun at den delen av tannen som var borte for alltid nå var å finne i Karolines samling av knuste drømmer, som om hun var en heks som bare eksisterte for å utrette smerte. Sofie var ikke en fiende i disse drømmene og tankene, men en vag skikkelse, sørgmodig og gåtefull. Hun var det egentlige offeret, tenkte Line, den lille og skjønne skapningen som hadde trykket henne til seg, men det var ikke sant, men på en måte ville hun at de skulle bli venner igjen, og at det skulle være de to for alltid igjen, og at ingenting skulle komme mellom dem fra nå av og ut. Det var bar en del av drømmen. Og hun merket noe annet. Knut var ikke en del av drømmen. Det var Sofie og ikke Knut hun elsket. Hun var i ferd med å bli lesbisk. Sofie hadde gjort henne lesbisk også, og hun ble enda mer fortvilet når hun forstod at det var Sofie og henne som betydde noe, og at det skulle være de to for alltid. Det var det hun egentlig ville. Nå var alt ødelagt. Hun kunne ikke vinne Sofie tilbake, ikke etter det hun hadde gjort, og hun kunne ikke komme tilbake til skolen og se at hun hadde ødelagt og at Sofie foraktet henne, og uansett ikke ville se på henne på grunn av tannen. Ordene kom automatisk:
”Jeg trenger litt tid for meg selv, Knut.”
”Hva mener du?”
”Jeg vet ikke.”
”Gjør du det slutt?”
Og Line forstod at det var det hun gjorde. Knut spyttet. Kvisen som hadde blomstret på haken hans lyste mot henne sammen med en foraktelig mine. Pannen rynket seg rasende.
”Du har alltid trodd at du er bedre enn oss.”
”Knut?”
”Dette gidder jeg ikke. Du kan seile din egen sjø.” Han spyttet irritert igjen. “Du og denne Sofia.”
Det er jo deg jeg vil ha. Tanken fikk henne til å bryte ut i latter, og Knuts rygg kroket seg som om han skammet seg der han gikk fra henne, og Line forestilte seg at han frådet av sinne, og hun visste ikke om han fortjente å ha det sånn eller hvorfor hun ikke lot være å gjøre det mot ham, men makten det ga henne fikk det til å sitre i henne. Så slapp den taket. Det hadde vært så enkelt, og hun ble redd fordi det hadde vært så enkelt. Hun ville be om tilgivelse, men samtidig ville hun det ikke, og hun skjønte ikke hvorfor. Tanken på Sofie var for sterk til at hun orket å tenke på Knut nå. Slumrotter, det var det de var. Hun og Knut, Slangen og Buldre. Det var tusenvis av dem her. Rotter som slåss om det lille de kunne få tak i. For henne var det Sofie som var målet. Hun skulle gjøre hva som helst, hva som helst for at Sofie skulle like henne igjen. Hun skulle tilbake på skolen, skulle bevise at hun brydde seg om henne og ville være med henne, koste hva det ville. Hun la ingen plan, men hun visste det med hele seg nå. Det måtte bli de to. Men hva kunne hun gi Sofie som Sofie ikke kunne kjøpe til seg selv? Hva kunne hun gjøre for at de mørke øynene hennes ville lyse mot henne, lyse som de aldri hadde gjort før? Det fortvilende svaret var ingenting. Line var bare seg selv. Det var alt hun hadde. For første gang skrev Line et brev, oppriktig og fra hjertet. Og dette brevet måtte til Sofie.

Hun hatet hvert ord hun skrev. Kastet papiret, og begynte på nytt. Igjen. Igjen. Til slutt satt hun igjen med noen setninger. Da pappa kom hjem insisterte hun på at hun måtte på skolen neste dag, og pappa så forundret ut, men Line ga han ikke muligheten til å komme med innvendinger.
”Det har jo bare gått noen dager.”
”Jeg er mye bedre nå.”
”Og tannen?”
”Hvem bryr seg om den. Det er bare en tann.” Line forsøkte å høres optimistisk ut, men pappa gjennomskuet henne nok. Likevel sa han:
”Hvis det er det du vil.”

Han hadde i det minste ikke bedt henne om å smile. Line visste ikke om hun hadde tålt en større motsigelse til det som føltes som det modigste hun hadde sagt hele livet. Tilbake til skolen. Tilbake til marerittet. Hun skulle vinne Sofie igjen, om så hun måtte be på sine knær, om så hun måtte slikke skoene hennes eller vaske føttene hennes med tungen. Å tenke på gunsten som måtte vinnes var å sette seg en uoverkommelig utfordring, og da hjalp det å overdrive. Sofie kom ikke til å kreve at hun slikket verken sko eller føtter, men Line kjente på tannen med tungen, og innbilte seg at hun fikk en tenksom mine. Hun var alltid tenksom, hadde Sofie sagt en gang. Hun klarte ikke å la være å tenke på Sofie, men det gikk bra fordi hun ikke ville slutte å tenke på Sofie. Uten Sofie var det det samme.

Sengen fristet henne ikke, sengetøyet hadde ikke blitt vasket på flere uker, og først nå forstod hun at hun nesten hadde sluttet å tenke på husarbeid, at hun hadde vasket seg mindre og mindre denne sommeren, og løpt rundt som en skitten hund i en verden der alt var skittent. Håret hennes var litt flokete, og hun tenkte at hun burde gjøre noe med det som å barbere det vekk, men det virket ikke helt trygt. Da kom hun virkelig til å se ut som et utskudd på skolen. Hun kjente på den knuste tannen igjen. Tankene hennes boblet som kokende vann i det klokka ble to, så fire. Da hun våknet var den bare seks.

Hun vasket seg omhyggelig, og tok på seg de fineste klærne hun hadde fått av Sofie. Hvis det var for åpenbart fikk det ikke hjelpe. Det eneste hun kunne gjøre var å sørge for at Sofie fikk brevet, fikk lese om hva Line egentlig følte, og hvorfor det hadde blitt så leit. Hadde hun brukket nesen til Sofie med dumskapen sin? Nei, hun trodde ikke det. Det hadde jo ikke vært et slag, ikke et ordentlig slag. Hun hadde bare slengt ut armen, men så hadde det gått som det gikk, og hun visste ikke om det hadde vært planen å skade Sofie, eller om det med blodet var et uhell, men hun angret. Angret virkelig. Sofie måtte gjerne slå henne tilbake. Hun måtte gjerne gjøre som de hadde gjort med Slangen da han dummet seg ut. Det var det han selv hadde sagt. Å miste en finger var sikkert vondt, men Line var villig. Hvis hun ikke var villig til å miste en finger en gang var det ikke godt nok. Nå forlot hun leiligheten, gikk ned trappen til gatebiten som førte ut på plassen der hun hadde kysset Knut for første gang, og nå hatet hun seg selv for det. Knut, liksom. Knut!

Gjennom grenseposten, nikkende vakter, med skritt som jaget henne forover. Ikke stopp, ikke hvil, ikke for noe. Ikke bli spist av frykten, ikke falle sammen, bare fortsette og fortsette til porten, inn porten, mot plassen sin, brevet på pulten hennes før hun satte seg. Brevet med de enkle bokstavene som utgjorde navnet, det viktigste navnet hun kunne tenke seg. Hvis hun viste brevet til noen av de andre fikk det bare være. Ikke noen kjærlighet, ikke enda. Bare unskyld, unnskyld, unnskyld. Bare kniver i hjertet. Bare få Sofie til å forstå hvorfor det hadde blitt feil, hvorfor hun hadde gjort, og hvorfor hun angret og var lei seg. Det var ikke godt nok, selvfølgelig var det ikke godt nok, men det var det eneste hun kunne gjøre. Hun hadde ikke lagt pengene tilbake i konvolutten, men hun hadde skrevet det, skrevet at hvis Sofie ville det kunne hun få alt tilbake. Tanken på pengene var ikke en god tanke nå, tanken på at Sofie hadde betalt for henne, men Line håpet at det ikke var slik for Sofie, at hun ikke hadde betalt for at de skulle være venner, eller fordi hun følte at hun måtte, og hun visste ikke om hun burde ha nevnt det i det hele tatt, med et eneste ord, eller om det hadde vært alt hun burde ha gjort, å legge pengene i konvolutten og med det si at hun hadde mislyktes med å leve opp til sin del av avtalen, eller ikke forstått avtalen, om den handlet om det.

Brevet lå og ventet på Sofie. Det så ikke ut som noen la merke til det, ikke nok til at de tok det og åpnet det og leste. Da Sofie endelig kom ga hun Line et surt blikk, men hun så vanlig ut, ikke som om nesen var brukket. Line visste ikke om hun kunne ha tilgitt seg selv da, eller om hun hadde falt sammen i tårer. De andre som kom ofret henne bare en vag form for overraskelse, som om hun like gjerne ikke ville ha kommet tilbake, men nå som de så at hun var her igjen kunne de like gjerne bare ignorere henne, fortsette å ignorere henne dette året, det neste året, ignorere henne tilbake til slummen. Hun følte at hun var en feil, en feil som stod og falt på Sofies reaksjon idet hun åpnet brevet, åpnet brevet nå, så nesten sjokkert ut der hun stirret på brevet. Nei, ikke rev det fra hverandre, men brettet det og la det tilbake i konvolutten, ikke ga det tilbake, men pakket det ned i sekken. Skalv hun? Var det fordi hun var sint? Nei, hun så ned, så ned i pulten og Line tenkte at noe hadde skjedd uten at hun forstod. Det var ikke noe å forutse lenger, ikke noe å planlegge. Det var opp til Sofie, opp til brevet og Sofie.

De snakket ikke den dagen. Line tenkte at hun ville skrive et nytt brev der hun ba sterkere, men hun visste ikke hvordan man kunne be sterkere uten at det føltes som løgn. Hun ville ikke lyve, og hun hadde aldri vært flink til det uansett. Løgner hadde aldri hjulpet henne, og hvis Sofie trengte at hun løy var det uansett tapt. Hun ga ikke opp, ikke fullstendig, men det gjorde vondt å gå hjem alene, spesielt idet hun passerte Stallen som hadde vært så nær dem før det ble feil, for en evighet siden. Dagen sneglet seg i tusenvis av tanker som ikke var ordentlige tanker, ikke det en gang, bare rot og støy. En urolig natt, og en ny ferd mot skolen, og et brev på pulten hennes, et brev fra en jente som var kommet tidligere enn vanlig, og Line ble tent av håp. Et brev med hennes, med Lines navn. Hun leste det, og varmen kom, varmen fra Sofie gled gjennom rommet og traff rett i hjertet hennes. De så på hverandre nå. Sofie: vaktsom, Line henfallen. Neste dag snakket de sammen igjen. Bare litt. Ord som ikke gjorde vondt. Ord som forklarte. Ord som tilhørte dem.

Festningens vegger
Idet sommeren og ferien nærmet seg ble ekspedisjonene deres mer dristige. Noen ganger forvillet de seg steder små jenter ikke skulle være, men så langt hadde det alltid ordnet seg, selv om det hendte at det var med et nødskrik. En dag foreslo Sofie at de skulle prøve å dra til karnevalet. Det ble snakket om karnevalet. Det var ikke et sted for barn, og selv om Line yret av spenning da hun hørte Sofies forslag, visste hun at pappa kom til å drepe henne hvis han fant ut.
”Du sier alltid at han kommer til å drepe deg. Du er så dramatisk, Line. Hvis faren din hadde drept deg like ofte som du påstod at han kom til å gjøre det hadde du hatt ni liv: minst.”
”Men da hadde han virkelig drept meg.”
”Jeg tror på deg, Line. Og det er jo det som gjør det spennende.” 
”For deg, kanskje.”
”Og for deg. Du liker jo å vise fingeren til ham.”

Line visste hva de sa om Karnevalet. På mange måter var det verre enn Slummen der. Hun hadde aldri forstått hvorfor de sa det, for historiene de fortalte på skolen virket mer som eventyr enn som noe hun kjente fra sitt eget nabolag. Mellomborgerne slapp inn i Karnevalet, og så langt som hun kunne tenke seg var det den eneste grunnen til at stedet hadde et rykte. Slummen forsøkte man å glemme at eksisterte, men Karnevalet var et faktisk sted for mellomboerne, der alt man vanligvis ikke gjorde var lov. Man kunne kjøpe kvinner der, ble det hvisket, og Line var sikkert den eneste som ikke syntes at dette var det spor sjokkerende. Man kunne visstnok også få tak i luksusvarer fra Innsiden, og det virket mye mer forlokkende. Alle ville jo være som de på Innsiden.

Noen sa at Karnevalet var en fristat, men for de fleste var det en skamplett. Det var det Line hadde hørt bli sagt om bydelen. For henne virket det mer som et skuespill; en forestilling der man samlet det som ikke helt passet inn, men som man fortsatt ville ha. I slummen var det annerledes. Det var der man endte opp når man var klare til å dø.
Karnevalets myter virket som åpenbare løgner for Line, men det hadde hun hadde fortalt Sofie. Når hun forsøkte å forstå hvorfor ting var, og hvorfor ting skjedde som de gjorde, ble hun ofte forvirret. Det var som at det hun lærte på skolen, også gjennom de andre, ikke hadde noe med henne å gjøre, men hun ville fortsatt forstå. Det var ikke vakter i Karnevalet, så hvorfor ble Slummen patruljert jevnlig? Karnevalet hadde visstnok sine egne ledere, men i Slummen ble alle forsøk på å organisere seg slått ned på med jern og ild. Reglene virket så forskjellige at det var vanskelig for Line å ikke tenke på Karnevalet som et sted for lek og moro. Hvor dødelig denne leken enn var, var det også et spill man kunne vinne.  

Det gjorde ikke stedet mindre fascinerende, men Line forventet noe helt annet enn Sofie så ut til å gjøre.
”Kanskje vi får øye på en av Kongene der.”
”De har vel ikke Konger i Karnevalet. Tenker du på Fiskene?” 
”Det har de detså. Hvorfor skulle de ellers skrive det i avisene?”
”Vi lærer jo at kongen ble henrettet før vi ble født på skolen.”
”De har ikke sånne Konger. Kongene der er annerledes. Ordentlige konger.”
”På meg virker det som de Kongene bare er tullekonger. Jeg er sikker på at du mener Fiskene.”
”Hva i all verden er en tullekonge? Eller en fisk? Enten så er man en konge eller så er man ikke det. Det vet jeg faktisk. Og er man konge er man iallfall ikke en fisk.”
”Så hva bestemmer disse kongene over?”
”Karnevalet, vel! Noen ganger er du skikkelig dum, Line.”
Line orket ikke å snakke mer om Kongene, og iallfall ikke med Sofie. Hun fikk se når de kom dit. Om de da noensinne gjorde det. Kanskje Karnevalet bare ville forbli en fantasi, men Sofie insisterte like fullt på at dette eventyret kom til å bli virkelig før sommerferien skilte dem.
"Det blir det siste vi gjør før sommeren. En ordentlig ekspedisjon. Den farligste hittil."

Line trodde ikke på at det kom til å bli spesielt farlig, men spennende ble det nok. Hun tok seg selv i å glede seg til hun endelig skulle få se dette stedet, som ble mer appellerende som Sofies fantasier ble mer ekstreme. Hun suget til seg kunnskap om Karnevalet, og hver gang noen kom til å nevne det fikk ørene hennes stilker. De var visst ikke de eneste som drømte om å besøke Karnevalet før ferien, og Line ble litt skuffet når hun forstod at å reise dit gikk som er farsott gjennom skolegården nå. Det var da hun fikk vite at Sofie skulle bort i ferien. Hun hadde ikke sagt et ord om det før denne dagen der solen skinte inviterende i skolegården, som om det forberedte eventyret som skulle komme etter skoletid.
”Vi skal forresten bort i ferien.”
Magen til Line ble til en klump, og hun stirret forvirret på Sofie, som fort sa:
"Jeg kommer jo tilbake. Etter ferien."
Selvfølgelig kom Sofie tilbake, men det var noe med måten hun sa dette siste på som utløste et skred av tvil i Line. Plutselig var hun ikke sikker lenger. Ikke sikker på Karnevalet. Ikke sikker på Sofie. Ikke sikker på at det kom til å være det samme etter ferien. Og ikke sikker på om hun forstod hvorfor hun følte det slik.
Uansett betydde det to måneder uten Sofie, gikk det opp for henne.
”Hva skal dere gjøre?”
Sofie dro på det, som om hun plutselig var blitt motvillig.
”Vi skal til en av plantasjene. Pappa sier at det er mulig at han skal bytte jobb, men det er ikke sikkert enda. Mamma sier at det skjer over hennes lik, de kranglet virkelig om det. Du skulle ha sett henne når hun kastet et fat på ham. Jeg har aldri sett henne så sint. Så vi kommer jo tilbake etter ferien. Det er mamma som bestemmer hjemme hos oss.”  
”Hun kastet virkelig et fat på ham?”
”Ja. Hun var virkelig sint.” Sofie virket lettet over at samtalen hadde tatt et annet spor nå. “Jeg forstår ikke hvorfor, egentlig. Pappa sier at Greshus, det er plantasjen, betaler bedre enn Vaktsentralen.”
”Er ikke plantasjene farlige?”
”De som jobber der er kanskje det. Men pappa sier at han får gevær. Ingen skader deg hvis du har gevær.”
Line var enig. Hun hadde sett vaktene komme inn i Slummen med geværene sine, og det var ingen som turte å løfte en finger da. Det hadde ikke vært noen opptøyer siden de flyttet, men hun hadde hørt om dem, og lært om dem på skolen. Hun visste at å få rettet et gevær mot seg var det samme som å dø.
”Og dere blir borte hele ferien?”
”Jeg sa jo akkurat det, dumming. Det er noe med at pappa skal prøve seg i jobben først. De vil sikkert ikke ha ham en gang. Og mamma er jo rasende.”
Line var på gråten nå. Hun forsøkte å svelge tårene unna, og hun håpet at Sofie ikke merket noe.
”Jeg kommer jo tilbake etter ferien.” Og Line følte seg naiv. Naiv og desperat. Ingen likte desperat.
”Er du sikker?” Line var ikke det.
”Helt sikker.”
”Lover du?” Line følte seg som en tiggende hund.
”Jeg lover.” 
Og Line trodde på lovnaden.

Hun ventet på Sofie utenfor Stallen. De hadde akkurat fullført skoleåret. Sofie hadde klemt henne, og hvisket at hun måtte bare snakke litt med mamma før hun kom. Så hadde hun hastet rett ut av skolegården. Nå sjekket hun karakterboken, og merket at hun sitret etter å vise den til Sofie. Så mange A-er og ingen C-er. Sofie kom til å bli så imponert, og selv om Line ikke visste hva bokstavene egentlig var godt for, var entusiasmen det ville vekke hos Sofie mer enn nok til at hun holdt på å renne over av glede. De kom til å smile sammen, og Sofie ville si at nå, nå kunne Line bli hva som helst. Kanskje til og med Kannibal-jeger. De ville sende henne til Innsiden fordi hun var så flink. Det siste skoleåret kom til å bli så fantastisk. Og etter det ville verden åpne seg for dem. Line skulle ta del i gleden til Sofie, og forsøke å tro på disse løgnene. Etterpå skulle det være de to, og Karnevalet.

Sofie hadde planlagt alt. Hun var god til sånt. Line skulle bare følge etter og så skulle de snike seg inn uten at vaktene merket det, og ingen skulle si noe, og så var de i Karnevalet. Line skjønte ikke planen helt, men hun trodde at det kom til å funke. Sofie hadde snakket med mammaen og pappaen sin, og de hadde gitt henne lov og skulle være med så kanskje hele planen bare var tull. Skulle hun møte mammaen og pappaen til Sofie? Line hadde ikke turt å spørre om det, men hun trodde at det var det Sofie mente. Hun skulle være en del av en ekte familie, eller iallfall nesten. Selv om det var skummelt, var det også en slags drøm som hun ikke forstod. Line trippet mens hun ventet. Og ventet.
Da klokka ble seks gadd hun ikke mer. Hun gråt ikke, ikke nå. Hun var redd for om det hadde skjedd noe, redd for at Sofie hadde lurt henne, redd for at dette var slutten på vennskapet mellom de to. Hvorfor?, skrek det i henne. Det føltes som et virkelig forræderi, ikke nødvendigvis fra Sofie, men fra en verden som var grunnleggende urettferdig. En verden av redsel og nød hun ikke kunne slippe ut av. Hun tenkte på gjørmen, den gjørmete tilværelsen som hadde slukt pappa og som sikkert kom til å sluke henne også. Slummen var det virkelige monsteret. Ikke Sofie. Ikke foreldrene hennes. Selv om dette var hennes skyld, at det var hun som hadde gjort noe galt selv om hun ikke visste eller forstod hva, hadde hun blitt fratatt sitt eneste lyspunkt. Om det var Sofies foreldre som hadde fått nyss i noe som gjorde at Line ikke lenger skulle være sammen med Sofie, var det Line som var problemet. Og selv om hun ikke var problemet var det hun som fikk konsekvensen. Som med pappa. Det var Line, alltid Line som måtte lide. Line som måtte late som at det var greit, Line som måtte prøve å være voksen for pappa selv om hun var et barn på skolen. Line som aldri ville se mamma igjen.

Hele Line ønsket å vente lengre. Nesten hele. Men hun forstod at det ikke var vits. Ikke nå lenger. Sofie kom ikke. Det eneste Line kunne gjøre var å dra hjem. Kvelden var i ferd med å ta over for dagen. Noen på Stallen var allerede fulle, og hun hørte ropene og latteren innefra som om det var hån rettet mot henne. Engstelsen for at noen skulle komme bort til henne, frykten for å måtte forklare hva en jente som henne gjorde utenfor, og vissheten om at sånne folk kunne være farlige, blandet seg sammen i henne til en uvilje mot å være der, mot å være i det hele tatt. Strømmen av slitne arbeidsfolk som ønsket å slukke tørsten hadde bygd seg opp rundt henne. De fleste av dem la knapt merke til henne der de luntet som om de var halvt levende, og det eneste som kunne vekke dem var en matbit som skulle skylles ned med øl. Deres døs var hennes idet hun snudde seg, i skrik og skrål, og bega seg avgårde, i retning av slummen.

En lærdom som varer
Skattene deres, kalte Line dem. De fleste hadde tilhørt Sofie, men det var Line som tok vare på dem. Sofie visste ikke om det en gang, men skattene var deres. De var ikke som skattene i fortet, for disse tingene var for viktige til at de kunne være ubeskyttet. Korkene fra første gang de hadde drukket øl sammen var limt på en pappeske, som to talismaner. Smykker Line hadde trodd var verdt en formue lå viklet inn i hverandre. Hun husket hvordan Sofie hadde ledd når hun sa at de var så fine. "Billig juggel. De virkelig verdifulle finner du bare på innsiden. Mamma har et sånt smykke. Hun vil ikke si hvordan hun fikk det" Line hadde spart alle pengene Sofie hadde gitt henne. Hundrelapper og femhundrelapper. Den viktige femhundrelappen lå pakket inn i en egen konvolutt, sammen med den eneste tusenlappen. Det lå også en liten dukke der, men den hadde ingenting med Sofie å gjøre. Den forestilte hun seg at mamma hadde kjøpt til henne, før hun forsvant. Hun hadde aldri spurt pappa om det. Hun trodde ikke hun kom til å gjøre det.
Line hadde et liv nå, på grunn av Sofie. Det hadde gått lenge før de begynte å snakke sammen i skolegården, kanskje over en måned. Så lenge var nok at hun og Sofie visste. Hun trodde at de andre barna også visste lenge før hun snakket med Sofie på skolen, for når de nå hadde begynt å henge sammen også der, ble det aldri gjort noe poeng av det. Selv ikke Karoline orket å blande seg, hun var opptatt med de eldre guttene nå, og sammenlignet med dem var Sofie og Line ikke viktige nok til at de var verdt å tenke på. De var hvert sitt utskudd fra det normale, og selv om Line aldri forstod hvorfor Sofie ble behandlet som hun ble, nesten som Line selv, priset hun seg lykkelig over å ha noen å dele lidelsen som var skolen med. Hun lo mer. Sofie svarte med et gåtefullt smil, som om hun visste noe Line ikke visste.

De la ut på mange eventyr denne våren, og som pirater ble de rikere med hvert av dem. De gamle bekymringene bleknet. På skolen var B-ene blitt til flest A-er, møysommelig forfalsket av Turid, og Sofie nøt godt av at Line hjalp henne med leksene hennes. Det viste seg at smilene hennes var like dumme som de var åpenbare, tullet hun, men Sofie smilte iallfall ikke fordi hun visste så mye.  Selv i slummen var det som om verden lysnet. Luften føltes alltid tyngre der, og ikke bare fordi det var mer av støvet som sløret solen, men den skitne snøen hadde smeltet, og når regnet endelig kom luktet det nesten friskt og levende. 

Selv pappa så ut til å ha det bedre. For første gang siden de kom til slummen fikk han besøk på kveldene. Line likte ikke mannen som trengte seg inn i leiligheten deres, men hun sa ingenting til pappa. Kanskje han også bare trengte en venn for å forandre seg?
Line hadde fortsatt å vokse i løpet av våren. Nå var hun like lang som mange voksne, men bortsett fra det var ingenting ved henne voksent enda. Hun var elleve år nå, og angsten for at kviser snart skulle bryte ut som det gjorde på mange av jentene som var like høye som henne i de øverste klassene ble et stort tema mellom henne og Sofie. Sofie mente at hun måtte komme i puberteten først, og Line turte ikke å spørre om hva Sofie mente. Hun forklarte likevel. Line ble sjokkert, men kom seg raskt over det. Det skjer når det skjer, tenkte hun. Sofie, derimot, var pakket inn i en mer generell form skepsis.
“Tror du vi begynner å få pupper snart?” Sofie lo, og Line syntes det virket anstrengt.
”Jeg kommer aldri til å få pupper.” Hun visste at det hørtes teit ut, men noen ganger måtte man si hva man følte, latterlig eller ei. Hun strakte seg høyere nå, i et tempo som fikk kroppen hennes til å virke overbevist om at hun skulle forbli en strek resten av livet.

En fordel ved den plutselige vekstspurten var klærne hun nå fikk av Sofie. Ikke til låns, hun bare fikk dem. De passet henne ikke akkurat, men hun hadde aldri hatt klær som gjorde det, og pappa stilte ingen spørsmål om hvor de kom fra om han i det hele tatt la merke til dem.
”Fra mamma.” Line visste ikke om hun trodde på henne, eller om Sofie stjal dem hjemmefra, men mer ville ikke venninnen si.
Ingen av dem hadde vært hjemme hos den andre. Sofie understrekte gang etter gang hvor velkommen hun var, men Line ville ikke, turte ikke, å besøke en ordentlig familie. Sofie ville uansett aldri kommet seg gjennom kontrollposten, men selv om Line insisterte på at hjemmet hennes ikke var noe å se, gjentok Sofie hvor dumt det var at hun ikke visste hvordan det var å bo i slummen. Line visste ikke hva hun skulle si til det, men hun tenkte at Sofie var dum på mange måter. Hun ville ikke lyve om det som hadde skjedd før de flyttet. Selv om hun forstod mer nå og Sofie visste at moren hadde vært en forræder prøvde hun å holde seg fra å spekulere for mye om hva som egentlig hadde skjedd.
”Hun er sikkert på Innsiden nå. Det hele var en dekkoperasjon, og snart kommer hun og henter deg.” Sofie smilte som om hun hadde sagt noe veldig smart, og hun forsøkte å spre entusiasmen til Line med å dulte henne i siden.
”Ikke tull med det.”
Line ville heller snakke om hvordan Sofie hadde det hjemme. 
”Spiser dere virkelig middag sammen?”
”Ja.” Latteren til Sofie fikk Line til å føle seg dum. “Gjør ikke du og faren din det?”
”Kanskje noen ganger. Som regel blir han irritert hvis jeg sier noe til ham. Han kan være snill pappa. Han har ikke hatt det enkelt.”
”Og du? Har du hatt det enkelt, kanskje?”
”Jeg har det greit. Det er uansett ikke hans skyld.”
”Nei, men tenker du ikke noen ganger at han kunne vært snillere med deg? Kjøpt deg noen nye klær, for eksempel.”
”Jeg får jo klær av deg.”
”Ja. Men foreldrene mine hadde aldri latt noen behandle meg sånn. Han høres jo ut som en dust.”
Line begynte nesten å gråte av sinne.
Når Sofie latet som hun var voksen ble Line irritert, men selv latet hun også som hun var det noen ganger. Voksen som jentene i fem, som snart var ferdige på hovedskolen. Hun var aldri voksen som pappa, men Sofie hadde en mamma, og selv om Line aldri hadde møtt henne føltes det som at Sofie forsøkte å etterligne henne. Det tente det noe i Line, som om hun var sjalu. Hun skjønte ikke hvorfor. Hun fortjente ikke en mamma som Sofies. Mammaen hennes hadde vært en forræder. Det sa til og med pappa. Forrædere betydde ingenting. Dessuten trengte ikke Line en mamma når hun hadde pappa. Pappa trengte henne. Han hadde sagt det, når han var full, og Line glemte ikke sånne ting.
“Det er oss to, Line. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært uten deg.”
Line hadde ikke noe svar til det.
”Det er jo ikke enkelt, og du er snart tenåring og skal ta vare på deg selv. Hvordan skal det bli da?”
”Jeg vet ikke.”

Og hun visste virkelig ikke. De andre på skolen skulle videre på yrke, men ingen hadde fortalt henne noe som helst om hva som skulle skje når hun var ferdig på hovedskolen. Kanskje de kunne finne noe her for henne, i slummen. Hun kunne snekre og bygge som pappa, bortsett fra at hun ikke visste hvordan man gjorde noen av delene. Jobbe på fabrikk, som mange av de andre i slummen. Det var farlig, men ikke så vanskelig å lære. Men hva skulle man med henne på fabrikk? Hun som kunne lese og skrive, som var flink til å regne, og kanskje var den beste i klassen.
Når hun delte bekymringen med Sofie fikk hun bare et rart ansikt tilbake.
”Jeg har aldri tenkt på det. De har sikkert en plan for deg.” Så gjorde hun narr av Karoline.
De gjorde fortsatt narr av Karoline, som var den verste, og Sara som prøvde så godt hun kunne å være like ille. Truls snakket de knapt om nå. Han hadde mistet det helt i løpet av vinteren, og etter at han angrep kjæresten til Karoline fra fem, og oppdaget at han kanskje ikke var spesielt farlig likevel, var han nå blitt en brautende bølle som plaget elevene på trinnene under dem. Line tenkte at der hun kom fra hadde ikke Truls forlatt lokalet med livet i behold.
Etter skolen møtte hun Sofie som vanlig.
“Se hva jeg har tatt med.” Sofies stemme sitret av triumf. Line gledet seg til å fortsette krigen mot kannibalene, og ble skuffet når det Sofie trakk fram fra sekken viste seg å være en liten pung med et blomstrete mønster. Innholdet viste seg å være verre enn hun kunne forestilt seg.
”Jeg trodde vi hadde funnet festningen til Klautarus?”
”Det kan vente. Se: Jeg har lånt sminken til mamma.” Sofie romsterte i den lille pungen, fant blyanter og beholdere og speil. Det kunne like gjerne vært ormer og innvoller.
”Så fint.”
”I dag skal vi sminke oss, Line. Kannibalene kan jo sikkert vente litt?”
”Det høres dritkjedelig ut.”
”Det vet jeg at du ikke mener. Hvorfor sier du bestanding at ting du ikke har prøvd før er kjedelige?”
Line hadde ikke noe svar på det.
”Du er jo pen, Line.”
Sofies ord varmet selv om de ikke skulle det.
”En strek her, litt farge der... og så må vi få fram øynene dine.”
Øynene hennes var trykt inn i skallen hennes som av en maskin, og Line trodde ikke at streker eller farger kunne gjøre noe med det.
”Jeg skal vise deg, og så kan du prøve?”
”Jeg vil ikke sminke meg.”
”Da spiller jeg trumf. Du kan ikke slå trumf.”
”Greit da.” Innvendig hadde hun mest lyst til å rive av seg det sitrete håret.
"Men du er jo mye penere enn meg, Sofie. Jeg skjønner godt at du vil.”
”Vi prøver det litt da?
”Jeg sa greit.”

Line trodde ikke på sine egne ord, og nå hatet hun at hun i det hele tatt hadde sagt noe.
Sofie var ikke pen, men hun kunne være magisk fordet. Hun var selvfølgelig ikke like stygg som Line var, men det var meningsløst å sammenligne noen med seg selv. Line var dessuten for høy. Kvinner skulle aldri bli like høye som hun var i ferd med å bli. Snart ville hun sikkert være høyere enn en voksen. Det var nesten komisk at hun ville gråte over denne kjensgjerningen. Hun hadde jo hørt det så mange ganger.  Selv en misdannelse hadde vært bedre enn denne høyden. Det var nok av de med misdannelser i slummen. Hun visste at noen jenter på skolen skadet seg, og tenkte at de jentene hadde det bedre enn henne.
”Du kan ikke amputere beinene mine ved knærne også?”
”Hva mener du?”
”Jeg ser jo helt latterlig ut. Truls slutter kanskje å kalle meg trafikklyset også, så det gjør seieren komplett.”
”Ingen bryr seg om hva Truls sier. Jeg liker faktisk høye jenter. Det er mange som gjør det.”
”Som hvem?”
”Som jeg. Moren min er ganske høy, hun også.”
”Det er jo perfekt.”

Selv om dagen ikke ble en suksess, og Line allerede tenkte på neste angrep mot Klautarus, trøstet hun seg med at det kunne ha gått verre. Hvis hun ikke hadde blitt smurt inn i riktig så mye sminke som det ble på slutten hadde det kanskje vært morsomt en stund til. Men det var åpenbart at det ikke hjalp, og uansett om det gjorde det kom hun aldri til å få tak i sminke. Dessuten var det ikke sminke lenger nå som hun moste den skikkelig rundt. Det var krigsmaling.
Hvis Karoline eller til og med Sara hadde sett dem ville de falt sammen i latter. Hun forstod ikke riktig hva som var målet med sminken, eller hvorfor Sofie syntes at det var morsomt. Var det fordi hun ville ha seg kjæreste? Line kom aldri til å få seg kjæreste på skolen, og håpet at Sofie heller aldri fikk det. Hva skulle hun gjøre da?
Sofie var som en magisk skapning som kunne forsvinne når som helst, og nå ble Line virkelig redd for at det var det som var i ferd med å skje. Kanskje hun tenkte å prøve seg på en av guttene, en av de som var desperate etter å ha seg kjæreste og ville ta til takke med en som Sofie? Hun trodde vel i sin dumskap at de kunne få seg kjæreste sammen. Line, Forræderjenta, med en ordentlig kjæreste! Dessuten likte hun ingen av guttene. Av alle i klassen likte hun bare Sofie. Av alle på skolen likte hun bare Sofie. Hun var sikkert i ferd med å bli lesbisk. Sånne ting kunne kanskje komme snikende uten at man ville det, og hun tenkte på hva pappa kom til å gjøre hvis han fant ut at hun var det. De andre elevene kunne ikke bestemme sånt, selv om de sikkert tenkte sitt om dette vennskapet som var dømt til å ikke vare. Den typen beskyldninger var selv Karoline for stolt til å komme med. Hvordan kunne hun vite at Line våget å tenke, å være, å gjøre, med Sofie? Karoline var fortsatt slem, ville alltid forbli det, men hun hadde nok viktigere ting å tenke på enn å plage Line om dagen. Trusselen ville alltid forbli hengende over henne, for sånn var det bare selv om man visste bedre. Det viktigste var å holde seg selv og Sofie usynlige. Usynlige følelser: like usynlige som handlinger og ord.

Hun visste at kampen mot Klautarus var hennes minste bekymring. Det var en kamp der hun bestemte utfallet selv. Det var en kamp som ikke fantes, og som aldri ville gjøre det. Men hun kunne fortsatt leke. Hun kunne fortsatt late som. Hun hadde jo en livlig fantasi.

Raskt framover
Det tredje skoleåret kom. Line levde med smerten av å være alene mot de andre, og i to klasser etter denne ville det fortsette. Hun og pappa hadde flyttet til slummen nå, men det betydde ikke at hun fikk lov til å slutte på skolen. Hun visste ikke hva som hadde skjedd, men en dag hadde pappa sagt det til henne og hun hadde nikket. Hun forestilte seg at hun hadde gjort det med et smil.
Hva visste en niåring om slummen? Nå som hun hadde fylt ti tenkte hun ikke på framtiden, men tok dagene som om den ikke eksisterte. Hun prøvde fortsatt å være usynlig, men selv om hun var blitt flinkere til det nå var hun langt fra trygg. Hun kom aldri til å bli det. Pappa hadde sluttet å følge henne på skolen, de slapp ham ikke gjennom kontrollposten fordi han ikke hadde passet, men hjemme var han fortsatt den samme pappa. Line var nesten stor pike. Det hadde han sagt for ikke så lenge siden, men det var mye de ikke forklarte henne fortsatt. Den ene gangen hun hadde prøvd å stikke hjemmefra hadde hun fått så mye juling at hun visste bedre enn å prøve det igjen, så hun var ikke stor nok til å være for seg selv. Og jo større man var, jo mer alvorlig ble konsekvensene. Det hadde vært en dyrekjøpt lærdom.

Lars med stokken satt utenfor leilighetene og drakk, og nå slo han rundt seg mens han bablet uforståelig. Line unngikk å se på ham der hun hastet seg forbi. Slummen våknet tidlig, og Line var langt fra den første som hadde begitt seg ut på ferd. Men hun visste at hun var den eneste av dem som skulle til skolen. Slummen var ikke så forskjellig fra mellombyen, men skole hadde de ikke her. Det var vanskelig å få seg jobb, sa pappa, og hun skjønte at det var enda vanskeligere å beholde den. De på hennes alder slang rundt i gatene, ofte uten mål eller mening, før de plutselig forsvant inn i en av fabrikkene og ble voksne på den måten. Hun så en jente hun trodde hun kjente igjen med et spedbarn på magen. Hvor lenge siden var det hun hadde sprunget rundt i gaten uten andre bekymringer enn seg selv? Hun overhørte et navn på en gutt som hadde forsvunnet. Han var en av bråkmakerne, de som alltid forsvant, og som nå like gjerne kunne være død som levende. Ingen hilste på henne, og hun var glad for det. Det var ikke vits å se rundt seg, bare komme seg til kontrollposten og videre til skolen. Hvis noen la merke til henne kunne det bli bråk, og hun hadde ikke tid til det. I kontrollposten kjente de fleste henne nå, og de vinket henne gjennom uten at de orket å be henne om å vise dem passet sitt. Et pass var et papir som sa merkelige ting om deg som ingen brydde seg om. Mellombyen likte papirer.

"De drepte folk som dere." Sara spyttet ordene etter henne midt i timen da de hadde snakket om forrædere og urent blod. Lærer Turid hadde først sett sjokkert ut, men Truls lo skrikende, og det ble fnist nervøst fra de mer forsiktige elevene. Ordene kom som en eksplosjon ut av ingenting. Karoline, som satt ved siden av Sara, smilte. Det traff rett på Line. "Sara. Gangen nå!" Noen av barna protesterte høylytt, Truls reiste seg og spyttet mot henne. Han traff hånden hennes, og det grå slimet hans gled ned i skriveblokka foran henne. Læreren stormet snart ut. Sara ble sittende.

Da rektor til slutt kom stod gjengen til Truls rundt Line og skjøv henne mellom seg mens de ropte fantasiløse skjellsord som Line knapt registrerte. Hun forsøkte å komme seg vekk, men ringen av gutter skjøv henne så hardt at hun aldri fant balansen mellom armene deres, tynne greiner som var det eneste som holdt henne fra å brase i gulvet. Selv om hun var høyere enn dem, var hun ikke like sterk som dem i det hele tatt, og iallfall ikke når de angrep sammen.
"Stille!" Rektorens rop gjallet den gale banden til ro, og Line segnet sammen på gulvet.
"Line. Sett deg på plassen din." 
Hun ble liggende å hulke. Rektor trampet mot henne, og dro henne opp etter armen. "Gangen." Han hørtes mer bestemt ut enn sint. Tårene strømmet mens hun løp ut, vekk fra de andre. Hun skulle aldri komme tilbake, lovde hun seg selv.

"Det var en helt vanlig time. Jeg snakket om terrorisme, og plutselig ropte en av jentene at de drepte sånne som henne. Helt uakseptabelt, selvfølgelig." 
Rektor nikket.
"Sara er en dyktig student, og jeg har aldri sett henne gjøre noe lignende før. Noen av guttene kan jo bli urolige, men det er Line som er uromomentet. Hun følger aldri med i timene; bare sitter der i sin egen verden. Jeg har sluttet å spørre henne om ting, for hun nekter å svare meg uansett." 
"Så hva foreslår du?" Den oppgitte tonen minte Line på alle gangene Turid hadde snakket om dette før. 
"Hun er et konstant problem. Jeg visste det da jeg overtok klassen. De andre barna forstår ikke hvorfor hun er her. Foreldrene deres forstår ikke hvorfor hun er her. Noen ganger lurer til og med jeg på om å ha henne her er den riktige avgjørelsen."
"Det er ikke opp til deg, Turid."
"Nei, og jeg sier bare hva jeg ser. Hun gjør de andre barna urolige. Hun er ikke som dem, og det forstod de helt fra starten av. Selv før Gustav ble omplassert. Hun hører ikke hjemme her. Du vet det like godt som jeg."
"Dette er nå en gang opp til meg."
"Ja. Jeg bare forklarer hvordan jeg ser det. Hun ødelegger klassen. Kan vi ikke i det minste flytte henne over i C? Kanskje det kan hjelpe?"
"Line forblir i denne klassen."
"Bare fordi du kjente Gustav?" 
"Jeg skal glemme den kommentaren."
Neste time fortsatte det. Og neste. Line visste ikke om det var for hennes skyld, men en så grundig innføring som de fikk i terrorisme gjennom de neste ukene trodde ikke Line at noen annen klasse på skolen tidligere hadde fått. Hun forsøkte å ikke følge med, men den stille erkjennelsen av at dette egentlig handlet om henne gjorde det umulig å ikke ta til seg hvert eneste ord som ble sagt. Fra kongens forsøk på statskupp for femten år siden til i dag, der kannibaler og mutanter ventet på dem utenfor muren deres, fikk hun banket inn alle detaljene hun kunne tenke seg. Regjeringsskifter som følge av den eskalerende situasjonen. Karl Evensen som endelig samlet innsiden og fullførte muren, den endelige grensen til giften og galskapen som hadde ødelagt resten av kontinentet. De kjemiske våpnene som var blitt brukt av den andre siden som hadde forgiftet jordsmonn og grunnvann, og som bare innsidens teknologi kunne beskytte dem mot. De hadde måttet sette en grense, bygge en mur, og slakte og brenne alt utenfor i mils omkrets. Det hadde ført til den utsatte situasjonen de nå var i, med begrenset tilgang på landbruksareal og vann. Terrorisme hadde blusset opp i flere perioder, og Line fikk også en grundig innføring i hva hun som mellomborger kunne gjøre for å holde seg på vakt. Hun forstod ingenting av det som ble sagt bortsett fra at det betydde at hun skulle bli hatet.  Hun lærte om den andre muren, muren mellom dem og Innsiden, som Karl Evensen hadde ført opp for å beskytte den viktigste infrastrukturen og som var ferdig før hun ble født. Hun lærte om jaktsesongen, som var det endelige beviset på at de var trygge. Jaktsesongen som var deres, og som skulle feires fordi den var viktigere enn selv da muren ble ferdigstilt. Jaktsesongen som var symbolet på tryggheten byen deres representerte mot trusselen utenfra.
"Hvilken karakter fikk du?" Det var første gang de hadde hatt en prøve som ble merket med bokstav. Truls rev prøven ut av hendene på Line, og nå stirret han måpende på resultatet.
"B. B for Busemann." 
Karoline som hadde vært opptatt med sin egen prøve fant Line, rasende i blikket. "Få se."
"Hun har sikkert jukset." Truls forsøkte å unngå oppmerksomheten som kom med Karolines vrede. Det var hun som satte reglene, og å utfordre henne var som regel en dårlig idé.
"Få se." Line unngikk øynene til Karoline, men så at ansiktet hennes geipet ekkelt, og det var ikke Karoline. Karoline hevet seg alltid over.
"Hun må jo ha jukset?" Truls hørtes ikke overbevist ut, men han prøvde å unngå å komme i skuddsonen. "Hun fikk bedre enn deg, Trine." 
Sara, som hadde holdt prøven sin skjult for de andre, så desperat bort på Karoline. Hun hadde allerede revet prøven ut av hendene til Truls.
"Forræderen får B om forræderi. Det skulle selvfølgelig vært en F." 
Nervøs latter spredte seg i skolegården.
"B!" snerret hun. "Ingen forklaring." 
Det var sjeldent at Karoline forsøkte å være morsom. Vanligvis styrte hun de andre barna med jernhånd, uten å trenge å si stort. Hun bare pekte dem hit og dit, med blikkene sine, som de fulgte etter som små slaver.
Truls trakk på skuldrene. "Jeg sa jo at hun jukser." Forakten i Karolines øyne forsvant ikke, men det som kom var uventet. Karoline snudde seg, og gikk.
"Du viser ikke prøvene til de andre elevene." Turids stemme var bestemt.
"De sa at jeg jukset." 
"Jeg vet utmerket godt hva de sa. Det er ikke du som akkurat måtte høre på moren til Karoline legge ut om ... det kan være det samme." 
"Jeg vil jo ikke være her en gang." 
Læreren smilte sørgmodig til henne. "Hadde det vært opp til meg ..." Hun bet seg selv av igjen. "Vær glad for at de gir deg sjansen." 
Line visste ikke hvem de var, men hun husket fortsatt det rektoren hadde sagt. Hadde han virkelig kjent pappa?
"Hvorfor må du være mitt problem, Line?"
"Jeg skjønner ikke." 
"Du skulle aldri ha vært her. Skjønner du ikke det? Det er det som er problemet."
Stillhet.
"Jeg har et forslag: Fra nå av skriver jeg D på prøvene dine. Karakteren kan du få direkte av meg, og mot slutten av året ordner vi det." 
Line så usikkert på læreren, men slapp blikket hennes når hun så hva som stirret tilbake. Det var ikke medfølelse eller respekt. Læreren forsøkte å smile, men hun virket sliten, som om hun var fanget i noe Line ikke fikk helt grep på.
"Det skulle bare mangle at du får riktige karakterer. Du kan gå."
"Jeg visste at hun jukset." Karoline hadde funnet masken sin tilbake.
Det var Truls som snakket for henne, og Truls som skjøv Line, men det var Karoline som fikk henne til å falle.
"Jeg pisser på henne. Hun kan svelge pisset mitt som den forræderen hun er." Karoline snøftet, men ble stående der, som om hun egentlig var litt interessert i å se om Truls kom til å gjøre det.
Line hikstet. "Vær så snill." 
"Jeg hørte ikke." Karoline stod der fortsatt, og for Truls var det unnskyldningen han trengte. Han trakk ned buksa. "Kom her gutter, så pisser vi på forræderen." Noen av dem trakk seg unna, men til slutt var det fire av dem som stod rundt henne og lo mens de rotet med smekken. Line så forskrekket på ham gjennom tårene der hun lå; kravlet, sprellet. Først nå skjønte hun at det var alvor. To av dem bøyde seg og tok skrustikketak i beina hennes. Hun hikstet; vred på hodet i et desperat forsøk på å komme seg unna strålen. Hun var et dyr, hinsides alt annet enn frykt.
Pappa oppdaget at klærne hennes manglet. Det var hans klær, for han hadde jo jobbet for dem. Og hun, Line, hadde kastet dem fordi de ikke var pene nok. Ingen innvendinger. Ingen unnskyldning.
"Tenker du at du skal gå naken på skolen? Pass deg, eller så skal du få viljen din." Rop og kjefting. En saftig ørefik som fikk det til å brenne i kinnet, og brenne i henne.
"Gå på rommet ditt. Jeg slipper deg ikke ut med mindre det begynner å brenne. Og i morgen skal du på skolen." Ordet skal klirret brutalt, og hun svelget sannheten om det som hadde skjedd.
"Så: inn på rommet." 
Hun bøyde nakken så dypt at døren bak henne bare ble lukket bestemt. Line hørte pappa romstere, og så skraping.
"Hylla står foran døren din. Nå går jeg ut. Jeg trenger å lufte hodet." 
Line trodde at det var slutten på henne. Hver dag kom de til å gjenta det motbydelige, og hun kom alltid til å være redd. Hver gang hun så Truls eller Karoline nærme seg ville hun krøke seg sammen og gråte. Og de ville gjøre det igjen, inn i evigheten.

Hun ble møtt med likegyldighet. Line hadde vært overbevist at de skulle fortsette å straffe henne, at de hver eneste dag ville tenke ut verre måter å plage henne på, men nå skjedde det ingenting. En uke gikk, så to. Hun gikk som om hun hadde nåler under føttene den første av dem, og hun hevet ikke hodet den neste. Hun pustet lettet ut da helgen endelig kom. Kanskje forstod de at det hadde gått for langt? Læreren hadde nok snakket med dem, og sagt at de ikke fikk lov. Noen ting gjorde man ikke en gang med forrædere. Line likte den forklaringen, men hun trodde ikke på den. Hun var ikke usynlig, men de lot henne være i fred. De tisket som alltid. Hun fikk med seg en setning eller to før det ble stille. Hun registrerte at det ikke handlet om henne, men likevel ville de ikke at hun skulle vite det som ble sagt. Frykten hennes var fortsatt stor. Brå bevegelser fikk henne til å trekke seg sammen, uten at hun ville det. Hun var der og samtidig ikke. Om hun ikke plagde dem ville de ikke plage henne. Sånn håpet hun at det var nå. Men også likegyldigheten deres var uberegnelig, og vanskelig å fatte.

Line hadde vokst i løpet av de siste månedene, og nå var hun så mye høyere enn de andre at det skilte henne ut. Kanskje et hode til og med. Speilet hjemme viste henne tynne lepper på et ansikt som virket strukket for langt ned, og en nese som sprengte seg stivt ut, som et lite nebb. Den bleke huden hennes var spøkelseaktig, og hun følte at øynene hennes satt så langt inn at hun minnet om en hodeskalle som var strippet for kjøtt. Det var ikke normalt. Ingenting ved henne var normalt, og hun hadde ikke oppdaget det først. Klærne hennes var fortsatt de samme hun fikk i sommer, og hver dag virket de mer forskjellig fra de andres nye plagg, som stadig ble finere med sine mønstre og detaljer. Hennes egne kunne like gjerne vært en sekk av strier, men hun holdt dem rene ved å skrubbe dem, engstet seg stadig for at rusten i vannet deres skulle sette striper. Hun vasket seg selv også nå, skrubbet seg i kaldt vann hver eneste dag til det gjorde vondt. Det gjorde ikke noen forskjell, men hva annet kunne hun prøve? Pappa hadde jo aldri penger uansett. Høst ble til vinter. Vinterferien kom og gikk. Late dager alene hjemme, som en kort dvale før virkeligheten tok henne tilbake til skolen.
I januar fikk de en ny jente i klassen. En jente som alle andre jenter, og dermed best å unngå. Line tenkte ikke stort på henne, før den andre tidlig i februarsolen kom bort til henne i friminuttet.
"Du er Line, ikke sant? Jeg heter Sofie." 
Line nikket. Hun var ute av stand til å plassere Sofie som noe mer enn den nye jenta. Hun passet ikke inn. Ikke slik hun selv var annerledes, men det var noe med Sofie som fikk henne til å ønske at Sofie ikke hadde kommet bort til henne. Hun hadde prøvd seg på andre før, men Sofie fikk liksom aldri ordentlig tak i noen. Når hun nå hadde falt så lavt at hun snakket med henne, Line, var det farlig. Line så på henne uten å smile. Hele kroppen hennes skrek mot å holde blikket til Sofie, men hun hadde bestemt seg for å forsøke å stirre henne vekk.
"Jeg sitter der borte." 
Line visste hvor Sofie satt. Hun visste også at Sofie hadde sittet alene de siste ukene, og at det var derfor hun snakket med Line nå. Hun visste at Karoline tenkte på Sofie som en spyttslikker, selv om det var Sara som hadde sagt det til henne.
"Vil du treffes? Etter skolen?" 
Line svarte ikke. Bare stirret så godt hun kunne, med øyne som skulle være avvisende, og en sur mine hun hentet fra Karolines samling av uttrykk.
"Jeg venter på deg, utenfor Stallen." 
Stallen var et slitent hotell som lå helt ute mot slummen. Line gikk forbi det til og fra skolen, og om hun ikke hadde visst bedre var det derfor Sofie hadde valgt stedet. I dag måtte hun ta en omvei.
"Hvorfor kom du ikke?" Sofie så på henne, som om hun var lei seg. Lei seg, men fortsatt prøvende. Hun hadde kanskje ikke helt gitt opp?
Line ristet på hodet.
"I morgen da?"
Det kom ikke noe svar. Hun så på Sofie på en måte som skulle understreke hvor dum den andre jenta var, og hvor lite hun forstod. Til slutt ble hun etterlatt, alene og venneløs, med det var Sofie som var den dumme. De andre hadde sikkert en plan, og de ville lokke henne ut av skolegården sånn at de kunne gjøre som de ville med henne. Det var det mest sannsynlige. Men hun kunne jo gå forbi Stallen. Det var hennes vei hjem. Hun hadde all rett til å gå forbi, iallfall like mye rett som Sofie hadde til å blande seg i livet hennes. Dessuten kunne hun løpe hvis det ble farlig, og da visste hun iallfall at Sofie var på lag med dem.
Dagen hadde vært kald og klar. Timene på skolen hadde den samme mangelen på innhold som de alltid hadde. I friminuttene hadde hun stått for seg selv. Sofie hadde hun unngått som pesten. Ikke et blikk i hennes retning. Stirre tomt på Turid, som om det læreren sa var interessant nok til å holde øynene hennes åpne. Hun skulle ikke demonstrere for mye, bare passe. Nok til at de forstod at å være her ikke var hennes valg, eller feil.

Veien hjem gikk forbi Stallen i dag, og idet hun nærmet seg så hun at Sofie stod og trippet utenfor. Hun måtte ha løpt ut porten, og kommet seg dit før Line, for hun hadde ikke merket noe, selv om hun ikke hadde somlet. Nå vinket Sofie sjenert mot henne, før bevegelsen ble voldsom og insisterende, som for å drukne et ubehag. Line vinket ikke tilbake. Hun fant stoltheten sin tidsnok til at skrittene hennes ikke stoppet og ble nølende, og snøen fortsatte å knirke under føttene hennes, bare litt raskere enn før. "Line!" 
Det ble sprunget bak henne.
"Line!"
Hun snudde seg, og forsøkte å være rasende. Raseriet som alltid var der, som aldri skulle ut, men som ulmet i henne, og hun lokket det fram og hun skrek.
"Kan du ikke bare slutte å plage meg!" Hun la ikke på sprang, selv om det føltes som det tryggeste, hun snudde seg og fortsatte forover med bestemte skritt.
"Line!" 
Det ble dratt i sekken hennes nå.
"Jeg vil jo bare finne på noe. Jeg har penger. Se!"
Line ville ikke se. Hun ville ikke ha noe som helst å gjøre med Sofie, men ordet penger brakte med seg noe forlokkende, og samtidig utenkelig. Line hadde aldri penger, og hun skulle ikke ha penger. Det var noe pappa brukte, og klaget over at de ikke hadde. En gang hadde hun sett i pengeboka hans, men så mye juling hun fikk som da pappa oppdaget det forsikret henne om at pengene hans skulle hun holde seg langt unna. De andre i klassen hadde penger noen ganger, men de holdt dem langt unna Line. Det var mange grunner til å ikke tro på Sofie. Hun ville ikke tro på Sofie, men det forlokkende ordet fikk henne likevel til å snu seg, for å understreke den åpenbare løgnen som ble slengt etter henne. Sofies holdt en pengeseddel.
"Femhundre!" Sofie hørtes triumferende ut.
"Femhundre?" Line hadde aldri sett en lignende penge. Den var stor, større enn noen seddel Line hadde sett før, og hadde et vagt blåskjær som understreket hvor skinnende ren den var. Ikke som pengene i slummen, myntene som bare kunnes brukes der eller de mindre sedlene som alltid var dekket av skit og lort. Hva kunne man gjøre med fem hundre? Ingen hadde så mange penger. Det hadde hun vært overbevist om.
"Du kan få dem." Sofie smilte forsiktig, som om gaven ikke betydde noe. Line ville rive seddelen til seg, putte den i lomma og løpe gjennom vaktposten, men hun ble stående, tenkte seg om.
"Det er alt jeg har nå. Jeg kan ordne mer."
Ordene var som en åpenbaring. Penger. Hvordan kunne Sofie ha så mye av dem? Var de virkelig til henne?
"Jeg kan jo kjøpe meg ..." 
"Du kan bruke den på akkurat hva du vil."
Line tok seddelen. Hånden hennes skjøt ut, og hun kjente papiret i hånden. Ikke vanlig papir. Mer solid. Hun var ikke så dum at hun sa nei til penger, men hun følte at nå, nå skyldte hun Sofie noe. Sofie hadde kjøpt Line, og Line hadde gått med på det. Var de venner nå? Venner for alltid? Lenge, sikkert. Ingen ga bort penger på denne måten ellers.
"Vil du bruke dem nå?" 
Line ristet på hodet, nærmest i avsky. "Kanskje en annen gang.
Sofie falt sammen i skuffelse.
"Jeg mente det ikke sånn. Det er mye penger."
"Dere har vel penger i slummen? Jeg har noen mynter også. Jeg trodde ikke du ville ha dem. Jeg kan kjøpe en brus til oss. Vil du dele?"
Stallen hadde ikke brus. Derfor hadde de gått lenger inn i mellombyen, og nå satt de på en benk og hutret mens folkemengden strømmet rundt dem som en vill elv. Line ville ikke ha sin egen brus. Det var noe med at Sofie ville kjøpe den til henne som fikk henne til å blånekte. Men øynene hennes fyltes med grådighet, og til slutt spurte Sofie henne om hun ville smake litt. Line følte at hun rev flasken fra henne, og gulpet ned resten av sukkeret når hun tok flasken forsiktig og tok verdens minste slurk. Usikkerheten som kom med å vise dårlig folkeskikk tok med seg et unnskyldende smil, men Sofie smilte og nikket oppmuntrende. En liten slurk til. Brusen smakte mye bedre enn pappas øl. Boblene trengte seg inn i tungen hennes, og nå snakket Sofie til henne, i et raskere og raskere tempo, som om hun tømte hele seg ut over Line. Først om skolen: om Karoline og Sara; og om Truls. Om Turid. Line nølte med å dele, men når Sofie sa at Karoline var en drittunge som trodde hun var bedre enn de andre, bare fordi hun var så pen, lo Line slik at den siste slurken med brus boblet opp i nesen hennes og sprutet ut. Ikke fordi det var morsomt, men fordi det var befriende å kunne høre det fra noen andre. Hun hadde forbudt seg selv å snakke slik om noen av de andre. Fram til nå hadde det alltid vært henne, alltid vært Line som var problemet. Med Sofie var Truls dum som et brød, mens Sara kom til å bli feit senere. Karoline kom til å få barn som ikke likte henne, sikkert med Stian.
De gikk gjennom listen av barn, før de endte opp med Turid.
"Vet du hvorfor hun ikke liker deg?"
"Du vet jo hva de sier om mamma." 
"Jeg tror ikke noe på at moren din var en forræder."
Så Sofie visste? Selvfølgelig visste hun.
"Hva med pappaen din?
"Han er pappa. Jeg vet ikke. Han har hatt det vanskelig. Vi bor jo i slummen nå."
"Du har ikke alltid bodd der?"
Line ristet på hodet. "Tror du de hadde latt meg gå her da?"
Sofies ansikt virket tenksomt, og ganske dumt. Hun bet seg i leppa som om hun ikke visste hva hun skulle si. "Jeg tror iallfall ikke at moren din var en forræder."
"Kanskje... nei, jeg vet ikke."

Det var Line og Sofie nå. På skolen delte de blikk som et forelsket par, men først etter skoletid møttes de. De snakket sammen. De lekte sammen. Utenfor Stallen, og noen ganger utenfor Husmannen. De delte tanker og opplevelser, og Line trakk til seg det Sofie sa, etterlignet henne så godt hun kunne, og forsøkte å henge med i samtalene og lekene på Sofies premisser. Hun ville ikke vise Sofie hva de lekte i slummen. Hun ville ikke fortelle om egne opplevelser. Hun ville drikke av Sofies liv, vite hvordan det var å ikke være fattig eller bli kalt forræder. Sofie forstod ikke hvorfor Line var så interessert i henne, men hun måtte ha følt seg smigret. Og for alle andre enn henne var ikke Sofie spesielt interessant. Foreldrene hennes hadde kanskje penger, det var Sofie alltid tydelig på, men det hadde ikke gitt henne noen venner i klassen. Kanskje var det personligheten hennes? Sofie var ikke smart, men hun så ut til å bry seg lite om det. Hun var nærmest likegyldig til hvordan hun så ut, og prøvde aldri å overgå eller underkaste seg de andres spede forsøk på å virke voksne, eller prøve å være like pene og ordentlige som menneskene på Innsiden. Hun hadde en holdning til sentrumet for deres eksistens som om det ikke angikk henne, og når Line spurte henne om hvorfor hun tenkte slik som hun gjorde hadde Sofie ikke noe svar hun ville dele.
Hun foretrakk ekspedisjoner. De dro sammen mot et mål som Sofie påstod skjulte en skatt som var beskyttet av kanibaler og mutanter. Man kunne snike seg forbi dem eller man kunne drepe dem, men farlige var de uansett. På en av disse ekspedisjonene fant de restene etter en gammel kirke, helt ute ved fabrikkene, og den ble deres base for fremtidige operasjoner. Gudshuset var nærmest en ruin. Skjelettet stod ensomt igjen, bare omgitt av dårlig grus. Plankene måtte ha blitt tatt ned og brukt til noe annet, for selv kirker var for dyrebare til å bare brennes. En gang hadde man nok hatt planer for tomten. Nå var den var fanget i en verden der tiden stod stille. Line tvilte på at framtiden rommet noe annet enn mer forfall for stedet, men det passet henne og Sofie utmerket.
Første gang Sofie trakk øl opp av sekken var det i ferd med å bli vår.
”Jeg har tatt med meg en skatt.”
”Er det øl? Jeg liker ikke øl?”
”Du kan jo smake litt?”
”Ja.”
De satt og hutret i festningen sin. Utenfor snødde det tett, som om vinteren gjorde et siste forsøk på å utsette sommerens tilbakekomst. De delte den første boksen, og Line insisterte på at de ikke hadde sånn øl i slummen selv om hun ikke visste om det var sant. Det smakte fortsatt stygt, helt til sløvhet omga henne, løsnet tungen hennes,og hun sluttet å bry seg om hva det smakte. Etter en stund la hun merke til sløret i stemmen til Sofie. Det minnet henne om måten pappa snakket på når Line ble oppe for lenge, bare at her var det trygt. Her var det ikke noen vrøvlende pappa som kunne eksplodere. Her var det bare henne og Sofie.

Sofie romsterte i sekken. "Jeg hadde bare tre. Jeg tar med flere neste gang." Hun rakte en flaske til Line, før hun knipset korken sin opp, med en verdensvant bevegelse. Line hadde aldri åpnet en ølflaske før, pappa brukte alltid hendene, men etterlignet Sofie som best hun kunne. Flasken hennes skummet over, og panikk grep henne, men Sofie bare lo. De ble sittende lenge etter at flaskene var tomme. Hvis det var opp til Line å velge hadde de blitt sittende her for alltid. Hun hadde aldri følt seg like trygg som nå, men hun visste at hvis hun ventet for lenge ble det vanskelig å komme gjennom kontrollposten, kanskje umulig. Sofie trodde det kom til å gå greit. "De kan jo ikke la deg sove ute i natt." 
Line tenkte at Sofie ikke visste hva hun snakket om. Hun tenkte at Sofie ikke forstod så mye om verden, og spesielt ikke om slummen, men at det gjorde ikke hun heller; og at det kom til å være de to for alltid. 

Speilbilde i en sølepytt 
"Hvor har du gjemt deg nå? Du kommer til å gjøre meg gal." Hun hørte stemmen hans fra stua der hun lå og ristet under senga hans, fortsatt i nattskjorta.
"Line!" 
Jeg er ikke her, tenkte hun. Jeg er ikke her, så du finner meg ikke.
"Du har med å komme nå. Jeg teller til tre." 
Hun så ut mellom sprikende fingre, før hendene dekket øynene igjen, kroppen hennes krøket seg sammen. Tettere. Tettere.
"Vi drar snart!"
"Vil ikke," hvisket hun, som om ordene var en talisman som kunne beskytte henne.
Pappa romsterte snøftende rundt i huset mens sinnastemmen telte: "En! To! Tre!" 
Klokken i hodet hennes tikket. Ikke en lyd. Musestille. Hun trodde hun var trygg da han rev senga fra veggen og stirret ned på henne. Hun måpte tilbake, og kjente armene hans strekke seg mot henne der hun krympet seg sammen.
"Vil ikke". Strittende og ekkelt skjegg nærmet seg, som værhårene til en rotte.
"Du skal på skolen." 
"Vil ikke." Stemmen hennes var mer spinkel. Hun visste at han ville eksplodere nå.
"Du skal! Hver jævla morgen er det det samme. Du går på skole. Ferdig med det." 
"Nei." 
"Du er ikke obsternasig med meg." 
Obsternasig var et ord de voksne brukte for at hun ikke skulle forstå. Hun skulle finne ut hva det betydde senere, men akkurat nå ble det skjøvet vekk av fortvilelse. Hun skjønte ikke. Skjønte ikke hvorfor han tvang henne, eller hvorfor det med skole var så viktig for ham. Men den frådende munnen lot seg ikke motsi.
"Du går på skolen. Den ubrukelige moren din har åpenbart satt spor på deg, din helvetes bytting. Du hører på meg, du gjør det jeg sier, og  jeg sier at du drar på skolen nå. Jeg sier at du blir der til den jævla klokka ringer, og at du kommer rett hjem etter det."
Line visste at man ikke skulle banne, men hun bet ordene i seg.
"Så få på deg fillene dine." 
Filler var det de var. Et lappeteppe i grått som de lo av, slitt og utvasket, med sømmer som ville gå opp. Det var ikke ordentlige klær. Regnet pøste utenfor, og regn var det verste. Oljehyre. Klamt, tungt og stivt. Kanskje det kom til å snø snart. Snø var definitivt bedre enn regn. Sol likte hun bare på morgenen. Line kledte på seg. Sakte. Hun somlet, men så lenge pappa ikke sa at hun demonstrerte gikk det greit. Å demonstrere var farlig. Ansiktet hennes var vått, klumpen i halsen ville ikke slippe, fingrene skalv og ingenting var greit. Hun var i ustand, men pappa så det ikke. Pappa så bare betongklossen som ventet på dem: Skolen.
"Jeg må på do." 
"Etter at vi har kledd på deg? Du har med å bli ferdig fort. Har du pusset tennene?"
Pappa kunne være snill. Som en ordentlig pappa. En pappa som fikk det som han ville. Selv da passet hun seg. Det skulle ikke mye til for å få ham til å eksplodere. Hvis man ikke passet seg da smalt det. Og nå kokte pappa nesten over mens Line tisset så fort hun kunne.
"Vi er allerede sent ute. Kom deg ut før jeg slår ned døra. Vil du at jeg skal miste jobben min?" 
Line ville ikke det. Voksne jobbet, og pappa jobbet mer enn de fleste. Han jobbet fra morgenen av, og så dro han på pub. Var det også en jobb? Slik var det hver dag, så hun trodde det. To jobber! Det var for hennes skyld. Hun hatet ham for det også. Nå banket det på døra. Banket virkelig. Line visste at hun nærmet seg konsekvenser. Hun ble ferdig i tide, og baderomsdøren fikk være på hengslene sine.
 
Pappa pakket henne tilbake i oljehyret mens hun forsøkte å svelge tårene sine.
"Hvorfor må det være slik dag ut og dag inn, Line? Det er for ditt eget beste." 
Hun svarte ikke. Hun visste at hun ikke skulle det.
"Ut i regnet." Pappa strammet selene hennes før han trakk på henne jakken. "Nå går vi."
Da han åpnet døra falt alt sammen.
"Jeg vil jo ikke." Hun bønnfalte, men pappa likte ikke desperat. Han løftet henne bestemt opp, satte henne ned på føttene, men knærne til Line ville ikke. Hun falt sammen igjen.
"Line!" 
Hun ble dratt rasende opp. Pappa tok hånden hennes, og rev henne etter seg. Line forsøkte å holde igjen, men pappa var sterk og stor og det var håpløst. Hun halset etter ham. Siktet seg inn mot en sølepytt. Lot seg falle. Sølen plasket rundt henne, som en kampestein treffer vann.
"Hvis du ikke skjerper deg nå drar jeg deg inn skoleporten etter øret." 
Når han tok tak i øret hennes gjorde det så vondt at hun måtte gjøre som pappa sa. Nå gjorde han det. Hun skrek vilt og hemningsløst, men gå måtte hun. Det var som da pappa gjorde narr av henne hjemme, foran vennene sine. En gang hadde en av dem sagt: "Hun trenger en mor." Da så pappa på mannen med stemmen med et blikk som kunne knuse. Det var lenge siden pappa hadde hatt besøk av vennene sine.

Da de kom til skoleporten trodde hadde hun grått seg tom. Snørrete i ansiktet, men tårene var oppbrukte. Pappa skjøv henne inn porten. Nå begynte det verste. Line fulgte etter de grønne støvlene sine, sparket irritert i en sølepytt, Hun visste at pappa var der, bak henne, og at han så på henne. Han ventet alltid utenfor porten for å forsikre seg om at hun gikk inn. Line ble dultet, men holdt seg på beina. Et snubleskritt. Så lenge hun slapp å sprelle inn i pappas armer var det greit. Da hadde hun fått høre det når hun kom hjem. Hun visste at da kom han til å smekke rumpa hennes, helt til tårene kom. Hun hatet ham når han gjorde det, og hun hatet ham nå.

Klasserommet var en verden av fnis og skrål. Hun ventet helt til læreren kom, og nå så hun ned mens hun fant plassen sin. Ingen la merke til henne, men det var bare late som. Hun ventet på navnet sitt. "Ja", svarte hun fordi det skulle man svare. Så gruet hun seg til friminuttet resten av timen. Læreren snakket og pekte, men hun klarte ikke å følge med. Hun bare gruet. I friminuttet kunne de la henne være i fred, men du visste aldri. De kunne legge merke til henne. Hun visste ikke om en stein ville komme mot henne i rasende ferd gjennom lufta. Hun visste ikke om de kom til å omringe henne og skyve henne mellom seg. Hun visste ikke om hun kom til å falle og ødelegge buksa, sånn som sist. I dag skjedde ingenting. Det betydde ikke at det hadde tatt slutt. Det kokte i de andre barna, og det ble alltid damp og bobler, og så kokte det over. De fant alltid nye måter å plage henne på, verre og verre. Hun ville ikke leve fordi det var så vondt. Hun hatet dem med hele seg. Dag etter dag. Ikke lære, bare grue. Hun forsøkte å være stille, å bli usynlig, men de la alltid merke til henne. Så angrep de ved det minste tegn til svakhet. Det var som om de forstod at hun var svak. Hun var ikke i stand til å ta igjen eller stå imot, men hun kunne gjøre seg liten. Når hun var liten la de ikke merke til henne. Ikke bestandig.
 
Line forstod ikke hvorfor de ikke bare lot henne være i fred. Hun betydde ingenting for dem. Trodde de at hun ikke visste at hun var uvelkommen, eller at hun hadde glemt det? Ingen ville ha henne her. Ikke lærerne. Ikke elevene. Ikke foreldrene til de andre elevene, som var farligere enn selv pappa. Så hvorfor måtte hun være her? En eller annen gang måtte de ha sagt at hun var velkommen. Hvorfor skulle hun ellers være her? Hun husket ikke at det hadde blitt sagt, så kanskje de hadde valgt henne ut for at de andre skulle ha en å plage?
"Hvorfor har du så stygge bukser?" 
"Hun har sikkert ikke råd til bedre." 
"Mamma sier at moren hennes var en av forræderne." 
"Det var hun ikke." Line skalv. Før hun forstod hva som hadde skjedd hadde hun sparket Sara. Rett i magen. Jenta falt bakover, og hodet hennes smalt mot asfalten. Line kastet sekken fra seg og løp mens hun rant over. De kom til å drepe henne nå. Hun sprang for livet. Hun løp fortere enn hun noensinne hadde gjort. De kunne ikke nå henne. Løp og løp. Når hun så seg tilbake var det ingen der, og hun tenkte at hun var trygg. Trygg utenfor porten hvor hun absolutt ikke skulle være.
 
På sin tidlige vei hjem tenkte Line at hun hadde sparket Sara, og at Sara hadde falt med hodet rett i asfalten. Kanskje hun var den som var død? Hvis hun var død var det til pass for henne. Pappa ville bli rasende når han kom hjem fra jobb, men det var verdt det. Så var det ikke det lenger, og hun klarte ikke å la være å gråte. Tårer og flere tårer, som en utemmet elv. Hun husket ikke mamma, men hun hadde ikke alltid vært en forræder. Det var i det siste de hadde begynt å kalle henne det. En løkke rundt halsen som stadig strammet seg, usynlig og umulig å bli kvitt. Forræder. Hun likte ikke ordet. Likte ikke hvordan det hørtes ut når de voksne sa det, og barna sa det verre. Visste de hva ordet betydde? Hun gjorde ikke det, men ordet var farlig og snerrende og lot seg ikke motsi.

Døren hjemme åpnet seg for nøkkelen hennes. Hjertet banket fortsatt, men hun følte seg allerede tryggere. Her lå klær slengt rundt som om det hadde vært storm. På det vaklevorne bordet i svartmalt metall stod det tomme bokser. Tre av dem hadde falt over, to av dem helt ned på gulvet. En sofa i brun filt var like flekkete som alltid, og på den lå en like flekkete pute, med et bleket blomstrete motiv, som pappa brukte når han sov. Line tok ikke av seg skoene selv om hun visste at hun burde. Ikke at det var vits uansett, så skittent som det var, men Pappa hadde rare regler. Gulvet bet under føttene hennes. De grove plankene hjalp lite nå som dagene ble mørkere. Lyset utenfra kom inn gjennom skitne vinduer, og avslørte kruseduller av støv. Line bestemte seg for å rydde før pappa kom hjem. Imens tenkte hun på lærer Turid, og om hun ville kaste henne ut av klassen. Kanskje dette var slutten på skolen? Hun trodde hun husket hvordan det hadde begynt, og at hun for bare litt over ett år siden hadde gledet seg til å begynne å lære. Så dum hadde hun vært. Hun hadde overlevd det første året, men hun tvilte på om hun kom seg igjennom andre. Det verste var at pappa kom til å fortelle henne hvor heldig hun var nå. Hvor mye hadde han ikke forsaket for at Line skulle få gå på skolen? Hvor utakknemlig var hun ikke som satte det på spill, gang etter gang? Det var jo ikke første gang de hadde hatt denne samtalen. En av ølboksene var slunken, og hun mistet den i overraskelsen over at den skvulpet. Det var bra at pappa aldri kom til å få vite det. Han kunne reagere, og selv om det var hun som ryddet etter ham ble det feil. Pappa ryddet nesten aldri etter seg, så han kunne ikke forvente at hun skulle gjøre det.

Det var i ferd med å bli mørkt ute, og klokken på veggen viste åtte da døren ble slått inn. Hun hadde hørt på radio, på eventyret som kom klokka syv, og radioen hadde blitt stående og gå mens hun satt i sin egen verden og tenkte på ting hun ikke kunne forklare.
"Line!"
Hun krympet seg.
"Vi må ta en alvorsprat." Han hørtes ikke sint ut nå, men hun kjente igjen varmen i stemmen hans som betydde at han snart kom til å eksplodere.
"Det var ikke jeg som gjorde det."
"Det var ikke det de fortalte meg." 
"Jeg mente det ikke."
"Du slo en av de andre jentene, Line. Vet du hvor alvorlig det er? Vet du hvor mye jeg har gjort for å holde deg på den jævla skolen? Ikke for min del. Nei. Det eneste jeg ønsker er at du skal ha det bra og lære. Dette er sjansen din, Line. Og du misbruker den gang etter gang." Hun hadde sparket, men hun visste at det skulle hun ikke si.
"Hun snakket stygt om mamma."
"Og? Moren din fortjener alt det stygge som blir sagt om henne. Sånn er det. Moren din var en forræder, og jo før du tar det innover deg, jo bedre er det for alle parter."
Line svelget.
"Dette er hennes skyld. Ikke denne Sara som du slo, men moren din. Slutt med de dumme fantasiene dine. Moren din var en hore. Hun var det verste du kan tenke deg. Hadde du bare vært eldre hadde jeg sagt det tydeligere. Dette er hennes skyld, og jeg endte opp med byrden. Du er byrden, Line. Jeg jobber og sliter, og dette er takken jeg får. Du må ha blitt smittet av det som feilet henne. Det er den eneste forklaringen. Det er ikke en del av meg i deg som ikke er ødelagt av moren din."
"Slutt."
"Nei, Line. Du trenger å høre det. Moren din var en pervers unnskyldning av en kvinne. Det var bra at hun døde. Du kan prise deg lykkelig over at du ikke vet sannheten om henne; at jeg beskytter deg fra sannheten om henne."
Line gråt nå. Hun hikstet hysterisk, for pappa tok fra henne alt. Hun hadde hørt det mange ganger nå, men det var verre når det var pappa som sa det.
"Du hadde en hore og forræder til mor, og hun lot meg sitte igjen med avfallet sitt. Om du er min da."
"Pappa. Vær så snill." Hun visste det jo. Visste at det var mammas skyld. Han hadde sagt det så mange ganger. Mamma hadde ødelagt alt. Mamma var en hore. Men aldri hadde han sagt at mamma var en forræder, og når pappa nå sa det ble det sant.
"Brett ned buksa." 
Line skrek hysterisk.
"Brett ned buksa, eller så gjør jeg det for deg."

Det gjorde vondt å stå. Det gjorde mindre vondt å ligge, så nå vred hun seg i senga. Pappa hadde slengt henne ned dit, og skjøvet kommoden foran døren. Hun var innestengt, men det var like greit. Hun visste ikke hva som kom til å skje nå. Kom de virkelig til å kaste henne ut av skolen? Kom Pappa til å forlate henne da? Hun håpet det. Hun håpet at pappa drakk øl til han døde. Kanskje han kom til å gjøre det i kveld. Men hvordan skulle hun komme seg ut av rommet da? Det var redsel og sinne i henne. Hun hadde jo sparket fordi de hadde sagt stygt om mamma. Det var mammas skyld at hun var innestengt på rommet. Men mamma var død. Hun ville aldri komme tilbake, så hvordan kunne det være hennes skyld? Line prøvde å huske henne, men hun trodde ikke at hun gjorde det. Hun hadde nok vært stygg som henne. Med fæle klær og ingen penger hadde hun lurt pappa til å ta henne, en hore og forræder. Men det var jo mamma. Og mamma hadde latt henne være igjen med pappa, som hatet Line nesten like mye som han hatet mamma. Det var en vanskelig tanke.

Hun ble dratt ut av senga neste morgen. "Du skal på skolen." Det forvirret henne. Rumpa gjorde fortsatt vondt, kanskje enda mer enn i går, men opp av senga, det måtte hun. Pappa var like bestemt om det som alltid.
"Det kommer til å bli et møte mellom deg og Sara etter skolen i dag. Da ber du om unnskyldning for det du gjorde." 
"Jeg vil ikke." 
"Slutt å si at du ikke vil. Du ber om unnskyldning. Ferdig med det. Ikke noe men. Ikke noe annet enn ja." Stemmen hans virvlet som en pisk. Hun visste at hun måtte passe seg nå. Utenfor regnet det.
"Pappa?" 
Han svarte ikke.
"Var mamma gal?"
"Aldri si det igjen." Pappa så rasende på henne. “Det sier du aldri igjen. Ikke noe men. Du sier aldri at moren din var gal.” 
"Karoline sa..."
"Ikke et ord til, Line. Spar dem til du skal be om unnskyldning til Sara."

Foreldrene til Sara kom etter skolen. Pappa hadde forsvunnet så snart han forsikret seg om at Line ble låst inn tidligere den samme morgenen, og hun visste at hun måtte møte dem alene. Alle mot henne. Lærer Turid også, som hadde holdt et ekstra øye med henne hele dagen, sånn at hun skulle overleve fram til nå.
"Hvor er han?" Mammaen til Sara frådet. Pappaen var skyggen.
"Du vet at vi har egne regler for Gustav."
"Drittungen drepte nesten Sara. Jeg synes at faren hennes skal være her da."
"Hun sparket meg." Hodet til Sara var bandasjert. "Hun prøvde å drepe meg."
"Det gjorde jeg ikke."
"Line. Du er her for å be om unnskyldning til Sara, ikke lyve om det som skjedde."
"Det er uforståelig at dere lar henne være her fortsatt. Sara har fortalt meg hvordan hun holder på."
”Men jeg lyver jo ikke!”
De lot som hun ikke hadde sagt noe mer.
"Det får være så. Vi inngikk en avtale. Line blir på skolen til avtalen tar slutt."
"Men hun er jo en fare for de andre barna."
"La oss ikke overdrive. Kanskje hjernerystelse og et lite kutt."
"Jeg kommer til å ta Sara ut av skolen."
"Ikke vær så dramatisk. Sånne ting skjer mellom barn."
"Hun er en djevel. Akkurat som moren. En djevel. Når skal dere forstå det og gripe inn? Trenger dere at et av de andre barna dør før dere gjør noe?"
"Line kommer ikke til å drepe de andre barna. Se på henne. Det er større fare for at de dreper henne."
"Det hadde faktisk vært det beste."
"Det mener du ikke, Siri. Dette er en skole, for guds skyld."
"Jeg vil snakke med Gustav."
"Gustav holdes vekk fra disse møtene, det vet du godt. Det var en del av den opprinnelige avtalen vi gjorde med dere. Med deg."
"Jeg vet at han følger henne til skolen hver dag."
"Så hva foreslår du? At en åtteåring går alene til skolen? At vi bruker ressurser på å hente henne? Dessuten er dette først og fremst en sak mellom Line og Sara."
"Jeg er veldig lei meg." Line benyttet sjansen. "Jeg skal aldri gjøre det igjen."
"En sak mellom dem? Dere lar henne være her. Hun er farlig. Akkurat som moren."
"Dette handler heller ikke om moren til Line. Line har bedt om unnskyldning. Ta Line i hånden, Sara."
"Jeg vil ikke det. Hun er så ekkel."
"Ta Line i hånden, så blir vi ferdige med dette."
Det ble sagt at hun var et jævla barn, og hun følte det, følte det hele veien til pappa som stod ute på parkeringsplassen og ventet på henne og ble våt.