Jakten på en sceneplass
De late dagene tok brått slutt. Det var først nå hun tenkte på dem som gode, heldige dager, for det var som om datoen tilspisset konkurransen hennes mot seg selv. Kravene endret seg. Feil kunne ikke lenger aksepteres. Alle øvelsene hun hadde vært gjennom møtte sine crescendoer, og hun undret seg over hvorfor hun tidligere hadde tenkt at det var for mye å sette seg inn i. Fysisk avstraffelse var det eneste hun ble spart for på dette siste oppløpet, disse to månedene der alt skulle falle på plass. Eva følte seg som en utøver, og kunsten hennes var attråverdighet. Hun visste ikke om hun hadde konkurrenter, langt mindre hvem eller hva de kunne være, men hun visste at apparatet hennes hadde en urokkelig tro på at hun ville vinne, ville krysse målstreken så langt før alle de andre at man ville spørre seg om det hadde vært en konkurranse til å begynne med. Det var dette Eva var skapt for.

Kanskje var det også slik det måtte være. Josteins entusiasme var ild som ble til en rasende brann, og ingen ønsket å bli slukt hvis entusiasmen skulle bli til vrede. Istedenfor hentet de brennstoff, og matet ham, fikk han til å skinne skarpere og skarpere til de uten å egentlig ønske det skapte en smeltedigel av håp og drømmer, av troen på det eksepsjonelle i denne nye skjønnheten som Eva var fakkelen til. Hun overhørte bruddstykker av samtaler som avslørte tanker hun verken kunne eller ville forstå. Omgivelsene avslørte langt mer enn ordene til Jostein. Hun tenkte på ham som Gunnar Sveen, en mann hun ikke hadde forstått, men latt seg fascinere av likevel. Og med det som utgangspunkt oversatte hun Jostein så godt hun kunne. Hun tenkte på hvor lite hun visste om disse to mennene, så ulike rent fysisk, om hvor de kom fra og hva som fikk det til å gå rundt i hodene deres. Hun kunne prøve å forstå, men hennes egne erfaringer strakk liksom ikke til. Sveen var mer forståelig med sin opportunistiske og fandenivoldske tilnærming til livet, styrt av ønsket om å ikke la seg pille på nesen av noen som helst. Jostein var kanskje en mer sofistikert versjon av dette ønsket, men nei, han var mer enn det! Jostein var både mer og mindre egosentrisk. Han ønsket å diktere og sette føringer der Sveen på sett og vis bare ønsket å være seg selv: en sterk mann med de økonomiske ressursene til å virke sterkere. Hun tenkte på hendene til Jostein, så pertentlig pleide at det fikk hennes egne til å virke som en forkledning. Hun måtte passe på slike detaljer, men for Jostein virket det helt naturlig. Høy, mørk, og nærmest feminin i sin overdrevne kjekke framtoning. Eva hadde ikke ordene for å beskrive det som foregikk her, på Innsiden, men hun skjønte at for Jostein var spillet her som hans andre natur, et lag av sminke som var helt naturlig fordi det var nødvendig. Og akkurat det var målet hans: En reduksjon av sminkebruk. Hun smilte uten å være forberedt på det, overrasket og fornøyd over hvor latterlig tanken var, og hennes egen plutselige humoristiske vending. Hvor lenge var det siden hun hadde fått noen til å le eller smile?
Jostein avslørte seg i detaljene. Hånlige blikk, irritasjon ved det minste spørsmål, som om de ikke var relevante eller fornuftige, og at det å svare på dem var å nedlate seg. Han levde i et drømmeslott, og ønsket at andre skulle ta del i drømmen hans, men å forstå den trengte man ikke. Hun var en del av denne drømmen, kunne aldri bli noe annet her enn en forlengelse av en visjon om hva Innsiden var og hva den skulle og kunne representere. Jostein sultet etter å definere hva som var mulig, og ta eierskap over det. Han kunne helt alvorlig snakke om sin egen samfunnsorden, for henne fortsatt vag, men for ham så gjennomtenkt at den allerede eksisterte. En ting hadde
Jostein og Gunnar til felles: de var ikke bare villige til – de ønsket – å pulverisere all motstand på deres vei mot toppen. For Gunnar hadde det vært å komme seg inn hit mens hun kjente ham, og om han nå strakk seg mot et nytt mål var det utenfor hennes mikroskopiske sfære. Hun tenkte at hun var på innsiden av et egg, snart klekkeklart, men fortsatt i fare for å knuses fra den minste påvirking. Maktesløs.
Jostein kunne like gjerne ha sagt at hun var foraktelig, for når hun dristet seg til å forme ord under kveldsmaten neste helg ristet han bare på hodet.
”Det er ikke det du er til for.”
”Hva mener du?”
”Hadde jeg ønsket noen å snakke med hadde jeg giftet meg med en av Evensen-døtrene.”
”Hva mener du?”
”Det kan være det samme.”
Han hadde heller ikke noe behov for omsorg eller forståelse, fra henne eller noen andre på eiendommen, og selv om han allerede etter den første uken etter Eva fikk beskjed om å gjøre seg klar til den virkelige opptredenen ikke alltid kom hjem om kveldene, trodde hun ikke at det fantes noen andre. Og hva om det gjorde det? Det var ikke så mye at det var et tillittsbrudd, for hvilken tillitt skulle hun føle på, som at hun allerede nå følte seg holdt for narr. En dag bestemte hun seg for å overraske Jostein med spørsmål, ikke om meningsløse personlige ting, men om det han likte å snakke om. Hun trodde ikke et sekund at hun var i stand til å imponere ham eller sette han på plass, men hun tenkte at om hun viste at hun prøvde ville han anerkjenne det. Så hun begynte å lese igjen. Med utgangspunkt i det hun hadde lært på instituttet drakk hun av kunnskapens kilde, om ikke med grådighet så med overbevisning. Til slutt ble hun sittende med Josteins akademiske tekster. Ikke de medisinske, men de senere filosofiske, og selv om Jostein måtte ha visst om at hun prøvde å bli kjent med disse filtrerte tankene, ble det ikke nevnt før hun selv tok det opp.

"Hva mener du med:  Kraften i skjønnheten undervurderes stadig der den vilkårlig tildeles gjennom genetiske prinsipper hvis ringvirkninger truer essensen av intelligens?"
"Jeg mener akkurat det jeg skrev."
”Ja, men kan du ikke si det enklere?”
”Hvis jeg kunne ha skrevet det på en enklere måte hadde jeg gjort det.”
”For meg høres det ut som at du sier at pene folk bør være smarte.”
”Smarte mennesker fortjener å være vakre. Det er poenget mitt. Vi trenger ikke å forbli fanget i et genetisk lotteri.”
”Og jeg.”
”Hva med deg, Eva?”
”Synes du jeg er smart?”
”Vi har gjort vårt beste med det vi fikk tildelt.”
”Vi hadde lotterier på Utsiden også.”
”Jeg har hørt om dem. Pervers greie.”
”Der er jeg enig.”

Det var slik samtalen døde. Hun bestemte seg for å lese “Den nye skjønnheten: En mer rettferdig samfunnsorden” på nytt igjen, med denne dyrekjøpte kunnskapen inntakt. Hun så fortsatt ikke problemet. Om Jostein forsøkte å gjøre verden mer rettferdig, var ikke hennes liv noe eksempel å trakte etter. Men hun var ikke Line lenger. Hun hadde fått en ny begynnelse, og det var et utenkelig utfall; eller i det minste like usannsynlig som å vinne i lotteriet. Livet var et lotteri. Konseptet føltes like sant som det hun hadde lest Jostein skrive, så hvorfor var det ene latterlig mens det andre var en stor tanke? Her ga hun opp lesingen av Jostein. Det eneste hun trengte å gjøre, det eneste som ble verdsatt, var at hun gjorde den lille dansen sin, en pervers rutine som ikke stod tilbake for noe hun hadde sett jentene gjøre i Engelen. Så pirrende Jostein fant det! Som et lite barn som tvang favorittleken ut av hendene på eieren , og innlemmet den i en gigantisk samling som aldri skulle røres av noen, stod Eva på hyllen sin og spant som en liten ballerina, som Jostein ikke la merke til med mindre hun falt ned.

Hun skulle ikke falle nå. Ballerinaen var like sårbar som egget, og de tunge tankene om at ingenting var verdt noe trengte seg på. De skulle aldri ha gitt henne tid til å tenke. Om sommeren hadde hun avledet seg selv ved å løpe gjennom parken, men de snøfallet som kom tidlig den høsten hadde ført henne tilbake til treningsrommene. Å løpe inne var provoserende kjedelig. De kunne gi henne en skjerm å se på, sa de, men hun avslo det med en arroganse hun ikke visste hvor hun fant. En skjerm! Hun kunne like gjerne stirret på et speil mens hun trente. Se sin egen kropp jobbe for å vedlikeholde og forbedre proporsjoner, se blodårer bli synlige, muskler og sener spenne seg og løses opp. Det var bedre å svømme. Hun lærte det fort, og selvfølgelig var det perverst på sin måte, å forgifte drikkevannet til en hel landsby slik at hun kunne plaske med armene, men ingen så ut til å bry seg om det. Hun fant det best å ikke spørre hvor de tok vannet fra. Veggene i svømmehallen var dekke av muraler, teknisk gjennomførte og stirrende som om øynene deres var kameraer som observerte nakenheten hennes. Suverent håndtverk der atletiske menn viste sine bryske panner, der skjønnheter i varierende grad av nakenhet viste hud som var glattere enn selv hennes. Selv illustrasjonene og maleriene som dekket Engelen hadde mer liv enn dette. Hun ble ikke imponert, følte ingen ærefrykt. Det var former på en vegg, og intet mer.
Ingenting imponerte henne, like lite som det satt et inntrykk. Forventet Jostein at det skulle gjøre det? Skulle hun blendes av denne tomheten, og ønske seg mer av den? Hun tok ikke del i ambisjonene hans, og like lite som gartnerens redskap var interessert i å overta sin mesters jobb var hun i stand til å se seg selv som en del av et prosjekt. Meningsløsheten i skjønnheten hennes, og påminnelsen om den, virket alltid å komme til overflaten. Å sammenligne seg med gjenstander ble en lek for henne, en lek hun stadig vendte tilbake til. Det var enklere enn å spørre seg selv om hva hun faktisk var. Det ble ikke tydeligere når det nye året, hennes år, nærmet seg. Hun gjorde det de ville, ikke det hun kunne, og hun tenkte at hun aldri hadde kunnet, aldri lært seg for sin egen del. En fordelaktig forbannelse slik ting hadde blitt. Kanskje til og med en velsignelse.  
Opptredenen hennes tok form, og nå brentes den inn i henne, detalj for detalj. Sander var alltid hjelpsom, med sine små vink som ledet henne mot å gjøre det maksimale ut av rollen, en rolle hvor et smil kunne oversettes til hundrevis av sider med tekst hvis hun forstod det riktig. For hennes del ville det være over på tre minutter og femten sekunder, før Jostein ville overta rampelyset med sitt foredrag, fulgt av en samtale med et ekspertutvalg hvor man ønsket å konteksualisere Josteins konsepter og tanker. Det virket som en overdrivelse, men ingenting ved Innsiden overrasket henne lenger. Det som virket klart var at karrieren til flere dusin mennesker stod på spill, et konsept som var en videreutvikling av det hun ville kalt en jobb, og med det hennes egen skjebne. Troen på Jostein var kanskje en konsekvens av dette, en tenkt kniv som kunne vendes mot dem hvis de mislyktes. Jostein ville overleve, med Sverres ressurser hadde han noe å falle tilbake på, men hun visste ikke om noen av de andre i apparatet hennes ville gjøre det.

Det var det profesjonelles natur. Hun hørte ordet for første gang fra Sander, som så mye annet, og fikk det forklart som en form for ekspertise, et ord som igjen var forbundet med å være ekspert. Hun tenkte på det som en arbeidsleder, eller en spesielt flink håndtverker. Sander mente at det hadde vel så mye til felles med kunst eller artistiske uttrykk, at teknikk ikke var nok til å lykkes. Denne innbiltheten var ikke noe hun delte. De hadde prøver, og første gang var ingen fornøyde. Det var ikke hennes skyld, akkurat, men hun følte engstelsen som en stille bønn til henne. Lyssetting, lydbilde, koreografi. Hennes eget ansikt blåst opp på en gigantisk skjerm, suggestive ord. Alt ment for ettertiden. Samtidig foregikk det en gigantisk PR-kampanje, der bilder av henne ble spredt som løv for vinden, der plakater dekket hele høyhus. Hun forstod ikke sin egen skam, for hun hadde ikke bedt om det, men fornedrelsen hun følte på gjorde prøvene vanskeligere enn de trengte å være. Ekte smil og falske smil. Og programmert selvtillit.

Fortids sår
Eva var tilbake på instituttet for siste gang, og hun visste ikke om hun trodde det.  
De to siste ukene hadde vært en åpenbaring, og hun tenkte på dem som både skrekkelige og befriende. Hun hadde blitt flyttet til herskapshuset før de to eldgamle likene var blitt kalde, hvor Jostein og en imponerende stabb med tjenere ventet henne. Samtidig hadde det vært rutinemessige undersøkelser på instituttet, og timer med Roger. Hun husket ikke sist hun hadde sett Lea, og Sander hadde allerede blitt flyttet til Krut-eiendommen.
 
Den siste timen med Roger kom med en rykende kaffekopp, en luksus hun ikke hadde blitt unnet siden livet på Engelen tok slutt. Hun forventet at den bitre smaken skulle bite henne i tungen, men det hun fikk var noe nøtteaktig og litt søtt. Hun måtte ha avslørt overraskelsen sin.
”Det er godt, ikke sant. En av mine favoritter.”
”Er dette kaffe?”
”Rett fra havnen.”
Hun turte ikke å spørre om mer. I mellomtiden la Roger ut om tiden de hadde hatt sammen. Han virket fornøyd med seg selv, og Eva ville ikke ta gleden fra ham. Iallfall ikke etter kaffen.
”Jeg vet at det har vært vanskelig for deg, men du har kommet deg gjennom det på en imponerende måte. Jeg håper at timene våre har vært til god hjelp dette siste året. Du husker tingene vi har jobbet med? Selvfølgelig.Teknikkene er nyttige. Mange sier at de får god hjelp gjennom dem. Husk å øve regelmessig. Pusten er spesielt viktig. Vi kan ikke ha noe av panikkanfall, kan vi vel? Vi har kommet langt med deg, Eva. Og hvis du trenger noen å snakke med igjen kan du jo bare ta kontakt gjennom Jostein.”
“Jeg skal gjøre det.” Hun kvalte latteren i det som ble til et gjesp. “Beklager. Det har vært så mye i det siste.” 

Så kom faktisk Lea. Hun begynte å gråte bare noen sekunder inn i samtalen, selv om hun hadde vært overbevist om at hun ikke kom til å savne henne. De visste begge at det var siste gang de ville se hverandre, eller trodde det, trodde det som en fullstendig overbevisning. Ingenting annet enn instituttet hadde knyttet dem sammen, så hvorfor skulle de se hverandre igjen? En tung gråt, stadig mer trykkende, tvang henne nærmest ned i kne. Det føltes som armene til Lea var det eneste som holdt henne oppe. Til Evas overraskelse vasket den vekk alt hun ikke hadde likt ved sykepleieren. Den råe empatien som ble igjen, forandret noe, fikk Eva til å tenke på at om omstendighetene hadde vært annerledes kunne de vært venner. Det var som med Klara, bare at her hadde verden skjøvet dem fra hverandre. De skulle ikke skilles som fiender.
"Hva skjer med meg nå?" Eva følte at tårene var i ferd med å tørke ut i henne, og at de var tømt over denne relasjonen mellom fange og fangevokter.
"Du kommer til å blomstre, Eva."
"Jeg vet ikke hva det betyr."
"Ikke jeg heller. Men dette er begynnelsen for deg. Hvor gammel er du igjen?"
"Jeg ville bare at det skulle ta slutt."
"Det vet jeg, Eva. Og nå har det det. Tenk på alt du skal se. Alt du skal gjøre. Du og Jostein. Du kommer til å se ting som de færreste kommer i nærheten av å oppleve. Havet. Verden."
"Jeg er redd, Lea."
"Det er ingenting å være redd for. Dessuten har du Jostein.” 
Hun ville ikke si det til Lea, men hun kjente at det knøt seg i henne. Er ikke han den jeg bør være mest redd for?
 
Hun ble hentet av en av Josteins dresskledde muskelbunter litt senere. Hagen hadde hun ikke besøkt, og hun undret seg over hva som hadde skjedd eller kom til å skje med den. Hun kunne ikke si at hun ville beholde den, og følte at hun var dum som i det hele tatt tenkte på den nå. Jostein ville gi henne en ny hage, større og bedre enn den gamle. Han ville gi henne gartnere til å ta vare på den hvis hun spurte, og hun tenkte at Jostein ikke forstod henne. Hun så for seg samtalen. Større. Bedre. Mer moderne. Du fortjener det beste. Du fortjener at det ikke er ditt. Ingen sprukne negler. Ingen skitne filler. Ingen lidenskap. Og ingen kjærtegn.

Var det derfor de gjemte henne bort nå? Jostein Larsens nye palass ble hennes lekegrind, og snart føltes parken for liten, rommene for få. Hun fikk ingen skjerm, denne nye virkelighetens felles syssel, og selv om hun undret seg over oppmerksomheten andre så ut til å vise den svarte klossen sin, orket hun ikke tanken på å være tilgjengelig uansett. Om hun skulle være ærlig med seg selv skremte apparatet henne med sine funksjoner og bruksområder. Hun likte ikke hvordan Innsiden spilte på hennes uvitenhet, selv om det var ubevisst. Så mye å forstå, men samtidig beskjeden om at kunnskapen ikke var for henne.

Eva ventet. På hva visste hun ikke, men etter som ukene gikk tilpasset hun seg igjen omgivelsene sine. Hun klaget sjeldent, selv ikke til Sander når han tvang henne gjennom en spesielt meningsløs rutine, eller forklarte henne hvorfor hun ikke kunne kle seg på en bestemt måte fordi fargene ikke komplimenterte hverandre, eller viste henne forskjellen på eksklusive produkter og annenrangs kopier. Det enkleste var å se på logoen. Hun lærte å kjenne igjen parfymer på lukten, en form for produkt hun aldri hadde tenkt seg at hun en dag ville bruke regelmessig.

Det faste programmet tok henne også gjennom repetisjoner med vekter som ble løftet på et sterilt treningsrom med stikkende lys, forbeholdt henne. Det kunne rommet et titalls personer, og de glinsende apparatene så ut til å aldri ha blitt brukt før. Den umiddelbare engstelsen for å ødelegge noe slo ned i henne, men de nye trenerne hennes lo når hun spurte om hun måtte være forsiktig når hun brukte dem.
“Det eneste vi skal være forsiktige med er deg. Apparatene kan erstattes. Ikke tenk på det.“
Etterpå løp hun rundene sine på eiendommen. Egentlig ville de at hun skulle gjøre det på treningsrommet, men etter å ha snakket med Jostein bøyde han seg til at så lenge de kunne gjøre tester med maskinene sine, og hun var under observasjon, betydde det ikke så mye om hun løp inne eller ute. Selve løpingen var uansett langt fra det mest plagsomme. Når en kropp skulle skreddersys måtte den også vedlikeholdes, og dette vedlikeholdet var vel så pertentlig som alt annet hun så langt hadde vært gjennom. Fire til seks timer med fysisk aktivitet, nøye oppmålt. Om en muskel ble for stor ble treningsmengden redusert. Om hun la på seg et kilo var det noe som trengte å justeres. Og om ansiktet forandret seg med en milimeter fikk hun bekymrede miner.

Jostein var aldri fornøyd før han ble det. Dagene var igjen blitt monotone, og med det slapp frustrasjonen taket uten å forsvinne. Eva visste at hun forberedte seg, og hun hadde en løs idé om hva det innebar, men ikke før sent på høsten fikk hun beskjed om at det nærmet seg. Den tiende Januar skulle Evas år ringes inn.

Kjærlighetens død
Eva elsket for første gang den samme natten. Jostein brukte ikke det ordet, men for henne fantes det ikke noe bedre ord for det hun hadde fryktet. For Eva var handlingen en bitter oppsummering av dagen hos Sverre Krut, og kontrakten Jostein hadde undertegnet med døden. Hun gjorde ikke motstand, oppmuntret det kanskje til og med. Lidenskap styrtes ikke av regler. Hun trodde at mangelen på det samme, likegyldighet, heller ikke burde det. Dagene gikk, og de elsket hver kveld nå, mekanisk. Følelsene kom ikke etter, like lite som de hadde vært der før. Det var et obligatorisk program, en sending som gjentok seg med variasjonene til populære sanger. Eva døyvet ønsket om å forstå hvorfor det hadde begynt eller om det noensinne skulle slutte. Det virket som noe som måtte skje mellom dem, og Jostein så ut til å tenke på samme måte. Han gjennomførte akten sin som om han var en del av et teaterstykke. Han var hovedrolleinnehaveren som holdt sin viktigste monolog. Hun var kuliss. Publikum trengte de ikke.  

Hun hadde tenkt på at dette ville komme, ikke akkurat fryktet det, men heller visst det siden hun først fikk beskjed om at hun ikke bare skulle hete Eva, men også ta etternavnet til Jostein. Det var en del av å være en kone, som hun nå antok at hun ville være. Aldri hadde hun tenkt på sex som spenning, eller blandet følelsene sine i et håp om å få svar på hva som skulle foregå inne i henne når øyeblikket kom. Ikke en gang som barn hadde hun vært nysgjerrig på den delen av å være voksen. Var hun fortsatt et barn? Hadde forvandlingen hennes fanget henne et ubestemmelig sted i et livsløp hun ikke lenger kontrollerte? Nå var hun voksen. Hun følte seg ikke voksen, men hun følte seg ikke som et barn heller. Hun forstod ikke hva hun følte. Ikke om seg selv, og ikke om Jostein. Hun var jo gammel nok. Jostein ble overrasket, og spurte om hun ikke hadde gjort det før hvorpå hun svartet bekreftende. Han virket usikker, så nysgjerrig. Hun sa at det ikke var ekkelt. Jostein så ut til å slå seg til ro med det, og hun håpet at det aldri ville komme opp igjen.

En uke senere var Sverre og Astrid borte. Borte! Hun klarte ikke å tro at mennesker som dem bare forsvant, men hvis det var sant, og de ikke hadde krøpet inn i krypten sin i påvente av at verden ble gjenfødt i Josteins bilde, hadde hun kanskje hjulpet til med å ta livet av dem. De hadde sett henne, sett at hun var mulig, og så hadde de tatt giften sin som for å hjelpe Jostein videre, og la han overta konsernet deres som måtte være bygget på lidelse. Det var en forklaring hun kunne slå seg til ro med. Sannheten var sikkert mindre interessant.   

Da de igjen kom tilbake til eiendommen, virket det som Jostein var blitt forretningsmann. Eva hadde ikke sett ham i denne kappen. Hun undret seg over hvor mange roller hennes skaper spilte, som hun ikke hadde den minste kunnskap til. Jostein var ikke som hun var, og på Eva virket han som en samling privilegier som ikke visste hvor heldige de var som fikk eksistere sammen nå som de brukte mer tid sammen. Hvis han var en lærer følte hun seg som en tilbakestående som måtte være der. Ikke for å sette de andre i et bedre lys, for hun var den eneste. Heller ikke som et vagt irritasjonsmoment man kunne synes synd på, eller en narr man kunne le av. Hun var nærmere en stum og usynlig ånd som også var ett av Josteins aspekter.
”Du vet at dette er vårt nå?”
Eva så på eiendommen, som Astrid hadde gjort fra det ovale vinduet sitt, og undret seg over hva hun hadde sett, hva Sverre hadde sett, og hva Jostein nå så. Hun husket å nikke.
"Vårt nå." Et drømmende ekko. En kjensgjerning. Og visjonen om noe som skulle komme.
"Ja."
"Det kan virkelig bli til noe."
”Hva mener du?”
“Jeg har arvet et imperium.”
Forventet han entusiasme? Hun trodde hun visste hva et imperium var, men det hun så ut over nå virket patetisk lite, omsveipet av ånden til Sverre og Astrid. Hun tenkte at de aldri ville bli kvitt de to levende døde; ikke noe av det de så ut over nå ville bli deres. Minnene etter Krut satt i selve jorden.
”Og mausoleumet?”
”Hva mener du?” Jostein så henne som en perpleks skapning noen ganger. Hun sanset det med stolthet, eller så var hun bare litt gal allerede
”Skal de råtne her?”
”Hvem er de?”
”Sverre og Astrid?”
”Hvem bryr seg om dem? De hadde sin tid.”
”Men skal de råtne her?” Jostein forstod fortsatt ikke. Han ristet på hodet. Dere fra utsiden ser ting så annerledes på noen områder. Vi skulle ha tatt den overtroen fra dere. Den var sikkert nyttig i sin tid, men i våre dager gir det ikke mening.
Eva visste ikke om hun forstod ham nå. Hva hadde dette med gud å gjøre? Hun trodde ikke på gud. Noen gjorde det, andre ikke. Sånn hadde det alltid vært. Men det var enkelt å late som at man gjorde det. Hun ransakte hodet etter sitater fra hellige bøker, men ingen av dem hun kom på bar med seg lys som kunne kastes på situasjonen. Istedenfor så hun skulpturlinjer og kortklippet gress, installasjoner og små bygninger i glinsende hvit stein.
”Skal vi gå videre?”

”Du er ikke så entusiastisk. Jeg trodde selvfølgelig at du kom til å være annerledes, men noen ganger tenker jeg på deg som et tomt skall, Eva. Jeg er redd for å knuse det. Samtidig er du ikke skjør i det hele tatt. For meg er det eksotisk. Dere fra utsiden er både mer og mindre enn vi tror. Hva tenker du om meg? Om oss fra Innsiden?”
”Jeg prøver å ikke tenke så mye.”
”Men du tenker jo. Jeg ser at du tenker. Om du gjorde det enklere for meg å forstå kunne vi kanskje blitt bedre kjent med hverandre. Vi kunne kanskje lære av hverandre, eller... Nei, jeg vet ikke hva jeg spør om.”
”Dere er annerledes. Mindre opptatt av å overleve.”
”Overleve?” Han lo. “Ja, mat kan sikkert være en motivator.”
”Eller vold.”
Jostein ristet på hodet. “Jeg er kanskje ikke spesielt voldelig.”
“Skal vi gå videre?”
 
Han spurte om utdannelsen hennes. Han spurte om familien hennes. Hun tenkte på historiene Slangen hadde ledd av, og fylte på med dråper sannhet. Jostein prøvde å se verdensvandt ut, men hun forstod at han var på dypt vann her der han fylte på med ordene sine: Ting han enten hadde lest eller ville gi inntrykk av at han kjente til.
”Det kjeder deg ikke?”
”Du forteller godt.”
Hun ristet på hodet. “Turid... Jeg hadde en lærer som sa det samme.”
”Lærer? Ja, selvfølgelig. Det er det dere kaller dem. Ikke professorer. Du har jo basisferdighetene.”
”Jeg fikk bruk for dem. Jeg tenkte aldri så langt, men når du sier det fikk jeg bruk for dem.”
”Alle trenger å kunne lese og skrive.”
”Det tror jeg ikke. Er det dumt?”
”Ja.” Eva hadde aldri sett Jostein så seriøs sammen med henne. Så smilte han. Det er faktisk helt idiotisk.” Hun visste ikke om hun skulle le. Hun visste ikke om det var en vits. Hun prøvde å se seriøs ut. Hun måtte ha klart det. “Om man gjør seg fortjent til å lære det er en annen sak.”

Gamle tosker
Hvem er Eva Larsen? Hun visste ikke svaret, selv om hun nå villig fikk det servert.
”Dette er Eva Larsen...”
Josteins stemme. Josteins sannhet. Det enkleste var å følge lydig med.
”Vi skriver historie.”
Ikke hennes historie. Aldri hennes.
”Jeg er beæret av hva dere har fått til. Jeg er stolt av det vi har oppnådd. Jeg vet at veien har vært lang, og at den ikke alltid har vært enkel, men det jeg ser foran meg nå gjør alt verdt det. Jeg håper vi kan være enige om det. Dette er imidlertid bare begynnelsen. Selv om deres jobb nå tar slutt, representerer det også en begynnelse. Vi skal legge grunnlaget for vår metode og vårt prosjekt. Kirurgiens tid ringes kanskje inn i dag, men jeg kan love dere at den vil vare. Dette er vår tidsalder; vår epoke. Vi er den nye verden. Og det er med Eva at vi skal overbevise: En uskyldig og uvitende skapning. Ikke som oss, nei aldri som oss. Det er det vi har tenkt. Så feil vi kunne ta. Se på henne nå. Hun er mer ekte enn noen av oss: Mer attråverdig enn fortidens dronninger. Og det er vi som har gjort det: skapt og formet henne til et underverk. I dag høres det ut som en profeti: Det ansiktsløse samfunn tar ikke høyde for hvor du kommer fra, og vil aldri gjøre det. Vår tidsalder tilhører det eksepsjonelle, i tanker og gjerninger. Hvor du kommer fra betyr ingenting. Hva du oppnår betyr alt.
Eva Larsen vil være den første. Men snart vil menn som kvinner strømme til instituttene våre for å bli som henne. Vi vil akseptere noen, avvise andre. Og slik begynner det. Slik vil Innsiden forandres. Ingen i dette rommet tviler på at skjønnhet er makt. Det Eva viser oss er at denne makten ikke tilhører genene våre. Nei, vi kan selv ta eierskap over den. Vi kan gjøre den til et verktøy. Vi kan endre reglene. Når du ser på Eva ser du dine villeste drømmer. Min drøm er muligheten hun gir oss. Takk: Takk for at vi nå har denne muligheten. Det som gjenstår nå er å gripe den.  
En taktfast krampe spredte seg gjennom rommet. Den virket redd for å stoppe. Jostein forlot podiet sitt, og kom mot henne, løftet opp hånden hennes for å dele mottakelsen, og Eva smilte - smilte som hun hadde lært å smile.
 

Eva Larsen begynte det nye livet sitt i krampelatter, men latteren var det første hun ga slipp på. Jostein virket sikker på at hun var blitt den hun trengte å bli for å spille rollen sin.
“Sverre har ventet lenge nå.”
Hun kjente til Sverre. Sverre var hovedinvestoren til Jostein Larsen, og om Sverre var utålmodig betydde det at hun skulle kurere denne utålmodigheten før det oppstod såkalte problemer. Dermed skulle de til Sverre. Krut Holdings var visstnok en av innsidens store aktører, en gammel finansfamilie som hadde investert tungt på boligmarkedet etter den store krigen, og sikret seg store deler av Innsidens mindre ettertraktede eiendommer. Siden hadde de tatt kontroll over handelsruten til Akasinera, og leverte nå drivstoff til alt fra generatorer til eksklusive kjøretøy som det Line nå steg inn i. En kunstform, det også. Inn og ut av biler. Reglene strakk seg rundt henne, og om hun mestret en av dem åpnet de som regel bare nye utfordringer. Hun hadde knapt rukket å sette seg, før speilet i frontruten ga henne synet av sitt nye selv. Hun forventet ikke det som møtte henne, men om Jostein merket reaksjonen hennes overså han den.

Hvor lang tid tar det å venne seg til et ansikt? Tydeligvis mer enn en uke i hennes tilfelle. Kanskje Jostein likevel hadde merket noe, for nå grep han hånden hennes og så på henne innstendig.
"Du ser bra ut, Line."
"Det er ikke for mye sminke?"
"Sminke er en kunstform. Du retter ikke på noe, du selger illusjonen om noe."
"Men det virker så overdådig."
”Hmm? Du trenger ikke å tro på deg selv. Det er andre som tar seg av det.”

Vaktene som hadde geleidet henne over plassen, muskuløse og anonyme, stod i giv akt mens bilen forlot dem. De ville nok stå slik til hun og Jostein var tilbake, som to saltstøtter som skulle bidra til illusjonen hun bar med seg. Hun spurte Jostein om dette var den samme bilen som hadde tatt henne med til instituttet. Han så på henne som om hun var dum, og Eva godtok at det ikke var noe hun trengte å vite.

De umiddelbare sanseinntrykkene hennes var mer betryggende. Kolossale murbygninger med hundrevis av vinduer blinket i solen, bygd i samme stil som instituttet, men så store at hjemmet hennes føltes som en liten øy i en klase av det som enn foregikk i disse andre rommene og korridorene, og hun forestilte seg at hundrevis, nei tusenvis av Evaer stirret på bilen som nå gled avsted mot et mål som fylte henne med engstelse. Om det ikke hadde vært for disse bygningene kunne hun trodd at hun reiste gjennom et paradis. Selve bygningene var kanskje brutale, men de var omgitt av et grøntområde hun ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte. De kjørte forbi byster og statuer, forbi hageområder hvor stiene var flislagt i fascinerende mosaikker og blomstene så ut til å være bristeklare av liv. Fargene hadde ikke navn for henne, for hvor skulle hun ha sett slike farger, slike fantastiske mønstre før nå? Hennes egen hageflekk føltes plutselig som en barnetegning, en planløs krusedull i en verden av virkelige konstruksjoner.

Hvor langt var det til Karnevalet, eller stedet hvor hun hadde vokst opp? Hele livet hadde hun vært fanget i denne døde utkanten, i en form for fortid som ingen her ville kunne relatere seg til. Var det dette man sultet for; man frøs for? Var det dette man ble syke for? En gang hadde selv toget mot grensen vært et utenkelig vidunder for henne. En gang, men ikke for lenge siden. Synet som møtte henne nå, her, fikk henne til å love seg selv at ingenting menneskeskapt skulle overraske henne igjen.
I mellomtiden tok bilen dem videre langs en åsrygg, og Line fikk et innsyn i omgivelsene som nå var hennes. Hun kunne se muren i horisonten til høyre for seg, en skarp påminnelse om at Line ikke eksisterte lenger. Den virket mindre enn hun husket den, men var fortsatt et majestetisk stengsel som alltid ville være der. Alt virket mindre når man ble eldre. På den andre siden av veien bredte Innsiden seg ut over og nedover, som glinsende marmor. Havet strakte seg videre ut i horisonten der bygningene sluttet, inn i en evighet av det ukjente. Der ute et sted lå andre byer, gjemt fra hennes verden med en avstand som virket uendelig. Akasinera. Lervate. Hun så små mekaniske øyer bevege seg i denne blå uendeligheten, og forstod at det var det de kalte skip. Men Innsiden, bykjernen med sine himmelskrapere og mosaikken som omgav dem, trakk henne tilbake. Hun tenkte på sinnene som stod bak disse intrikate prosjektene, så skarpe i sin visjon at hun følte seg som en fjern slektning av dem, en slektning bestående av kjøtt og blod. Jostein så ikke ut til å legge merke til noe av dette, men trykket på skjermen sin til en stemme slapp ut.
”Vi venter, Jostein.”
”Vi er på vei. Ti minutter.”
”Og Eva.”
”Ja, hun er her.”
”Godt.”
Hun løsrev seg fra synet av den ubegripelige organismen av stål og stein som spredte seg ut i sin overdådelighet. Og hun visste at hun ville aldri høre hjemme her.
Jostein kremtet.
"Sverre Krut forventer fullstendig respekt."
"Du har snakket om det."
"Det er dette du har trent på det siste året."
"Jeg vet det."
"Husk detaljene. Han gjennomskuer deg tvert hvis du ikke følger etiketten."
"Du har sagt det."
"Fordi det er viktig. Når jeg sier ting er det fordi det er viktig at du forstår."
"Greit."
"Husker du hva du skal si? Du trenger ikke å si mye, men det er uhyre viktig at du sier det Sander ba deg om. Han har investert en formue i deg."
"Jeg skal gjøre det."
"Godt. Ditt beste er ikke godt nok lenger. Det håper jeg du forstår. Alt skal være etter boken."
"Ja."

Bilen ble parkert og portdørene bak dem lukket seg om en gedigen park, der veien førte mot det Eva tenkte var et palass. Nå strakte Jostein hånden mot henne, som om han måtte hjelpe henne ut av bilen. Etikette. Hun rettet på kjolen før hun steg ut, som Sander hadde vist henne, og uten å slippe hånden til hverandre stod de nå sammen, som et par. Foran dem stod Sverre Krut, alene. Bak ham spyttet en fontene en formue ut over seg selv, og Sverre slo ut med armene i en imitert omfavnelse. Den skjelettaktige skallen hans kledte ikke smilet han oppdrev, men fikk ham til å virke som en pervers marionette, laget med det formål å skremme barn.
"Velkommen skal dere være. Du må være Eva.”
Stemmen skalv lett, men diksjonen hans var smertefull i sin tilnærmede korrekthet, som om hver enkel bokstav tjente en rituell funksjon. Han trykket først hånden til Jostein, og nå berørte han Evas forsiktig.
"Sverre Krut.”
”Det er en glede. Jostein har snakket så mye om deg."
"Det er godt å høre."
Line kastet et raskt blikk på Jostein, og trodde hun så en plaget mine bre seg over pannen hans.
"Selvfølgelig. Dette prosjektet hadde aldri skjedd uten Sverre."
Sverre overtok samtalen, som om han ikke hørte på det Jostein sa.
"Det er godt å endelig se deg, Eva. Du lever virkelig opp til forventningene. Det kan jeg si med en gang. Pannen! Jeg ser hva du prøvde på der Jostein, og kan ikke si annet enn at du har lyktes fullstendig. Resultatet overgår faktisk det jeg trodde var mulig. Det mener jeg virkelig. Hvor lenge har du jobbet med henne? Det må være minst et år nå? Nei, la oss ikke snakke om det. Slike ting tar den tiden de tar. Velkommen, velkommen til mitt hjem. Dere skal selvfølgelig få møte min kone. Dessverre er hun blitt dårligere til bens igjen. Nei, det er ikke noe alvorlig. Vi er gamle mennesker, vet du.”
Sverre Krut var gammel. Eva hadde ikke forestilt seg at noen kunne være så gammel. Den påtatte høfligheten, og den gnagende sarkasmen han snek inn i setningene sine, fikk Sverre Krut til å virke som han hadde beseiret døden, i det minste som konsept. Nå forstod hun hva Jostein hadde ment med at det ikke fantes rom for feil denne dagen. Sverre Krut hadde levd så lenge at mennesket hadde tørket ut i ham. Mannens blotte nærvær var en gysning, og hun fikk følelsen av at å skuffe Sverre Krut, enkelt som det virket, var en dødsdom. Jostein hadde spilt et farlig spill, men akkurat nå, akkurat nå virket det som om han kom fra det med skinnet i behold. Eva visste ikke hva det betydde for henne. Det var som om døden forsøkte å være selskapelig: Det lille skjelettet av en mann virket som kunne smuldre opp når som helst der det stirret på henne, med øyne som verken skjulte fascinasjon eller forakt for henne. Han snudde seg, og den lutede ryggen viste dem veien opp mot palasset med innbitte skritt som burde ha levnet fotavtrykk i den hardeste stein.  

Bygningen de bevegde seg mot virket formet av akkurat denne steinen. Den var hugget inn i parken, som et minnesmerke som skulle tjene som en påminnelse om død og fordervelse. Det var like mye et minnesmerke som en bolig, og Eva forestilte seg at under den fantes det katakomber med skjeletter. Der lå alle som hadde forsøkt å trosse Krutt, de som hadde vært modige nok til å si noe han ikke likte, og de som hadde vært dumme nok til å ikke følge ordrene fra den hvislende stemmen.
”Et verdig mausoleum.” Jostein virket fylt av ærefrykt, og Eva hadde aldri sett ham slik før.
”Jeg har ikke tenkt å dø helt enda.”
”Hvor gammel er han?” Eva så spørrende på Jostein, sikker på at Sverre umulig kunne høre spørsmålet som hun var redd for at var uhøflig.
”La meg sjekke papirene mine.” Sverre lo hvesende. “Ikke gammel nok til å ta farvel med denne verden. Ikke enda.”
Det siste virket som en ettertanke, og Eva fryktet at den var rettet mot henne. For hva var det Sverre egentlig ønsket av henne; av Jostein. Ingen levde evig. Ikke en gang på Innsiden. Ikke en gang på Innsiden av Innsiden, hvor hun nå tenkte at hun befant seg. Det fantes ikke et dypere og mer stinkende hull enn dette Mausoleet, som hun fryktet var en massegrav. Om ikke fysisk, så av idealer, av ideer og drømmer. Hun visste ikke hvor denne følelsen kom fra. For første gang virket det på henne som om hun befant seg i nærheten av virkelig ondskap, ondskap hun verken ville eller kunne forstå.

En hvesende lyd fikk henne tilbake til her og nå. Hun skjønte at den kom fra Sverre før hun registrerte det mentalt. Ingenting annet kunne produsert noe så avskyelig og morbid som denne forvrengelsen, og hun tenkte at dette var slutten på monsteret. Han hostet i rier, rier som varte og varte til Eva tenkte at verden vrengtes foran henne.
”Beklager.”
Verken hun eller Jostein sa noe.
”Det skjer fra tid til annen.”
De ba ikke om noen utbroderende forklaring. Sverre rettet seg opp, og Eva trodde hun så latter i øynene hans.

"Stig på." 
Eva forventet et gravkammer. Det var bare en del av det hun fikk. Lys strømmet ned fra taket over henne, fra gjennomsiktig og nøytralt glass, som om hun befant seg under en diger vidusrute. Støv lå ikke i lag, og hun så ikke en eneste okkult gjenstand. Det var nesten som å komme inn i verdens mest åpenbare skalkeskjul, en verden av det hun hadde lært å tenke på som Innsidens regler, og en grell kontrast til det inngangspartiet hadde fått henne til å tenke på. Rommet, en stue som så ut til å kunne tjene som bibliotek, var dekorert med malerier fra en svunnen tid. Et av dem fanget oppmerksomheten hennes, først og fremst fordi det var flere ganger større enn de andre, men også fordi det ikke passet spesielt godt inn.
”Det du beundrer er et portrett av min kone. Fra før krigen, selvfølgelig. Kunstneren var Alphonse Gerard. Det er malt i gamle Akasinera. Han har vært død lenge nå. Ingen hørte noe mer om ham etter augustbombene. Vi var ikke nære venner, men han nøt stor respekt hos kjennerne den gang.”
”Det er interessant.”
”Jeg likte det aldri særlig godt selv, men mange sier at det fanger en del av Astrid som ikke alltid kommer frem. Ikke med mindre man virkelig kjenner henne. Kanskje du er en av dem som kommer til å tenke det?”
”Hvor er Astrid?”
“I lenestolen sin. Eller til sengs. Sannsynligvis i lenestolen.” Sverre så raskt bort på det Eva skjønte måtte være en tjener som akkurat kom opp trappen fra underetasjene.
”Hun sitter i stolen sin.”
”Der var mysteriet oppklart. Vil du se mer på bildet, eller vil du møte henne? Jeg klandrer deg ikke for noen av delene.”  
Kvinnen på bildet så ut til å være rundt tjue. Hun hadde pene øyne som fikk henne til å virke generøs. Den haukete nesen gjorde det likevel vanskelig å bli forelsket i utseendet denne Alphonse hadde forsøkt å gjengi. Når Eva tenkte seg om virket hun streng, nesten farlig, eller som om hun ikke var fornøyd med å være til stede i rammen. Astrid minnet henne ikke om noen hun hadde møtt. Det var det som overrasket Eva mest. Og hun undret seg over om den faktiske personen også ville vekke usikkerheten som kom med motstridende elementer.
Den korte trappen rullet dem opp til et platå. Takhøyden virket ikke like unaturlig høy her, og det lille rommet de nå steg inn i virket som et klenodium av uant bestemmelse. Det var som å tre inn i en annen tid, en tid som hadde mer til felles med Evas gamle verden enn Innsidens overflod.
”Hvordan går det, Astrid?”
”Det går som det har gått i det siste. Men det går fortsatt.”
”Har du spist?”
”Litt.”
”Du spiser ikke nok.”
”Jeg trenger ikke at du forteller meg det.”
”Husker du at Eva skulle komme i dag?
”Selvfølgelig.”
Eva kunne bare se baksiden av hodet til Astrid, grå hår som var strammet mot skallen hennes i et lappet teppe. Kanskje hun vanligvis brukte parykk? Astrids sete var rettet mot et lite vindu, som igjen ledet ut mot en del av parken som ikke hadde vært synlig under ankomsten. Sverre gikk bort til henne, bøyde seg over henne. Eva trodde hun hørte et kyss. Like etterpå gled stolen rundt, mot henne og Jostein.
"Dette er min kone, Astrid."
"Kom hit, lille venn. Jeg har hørt så mye om deg."
Astrid tenkte kanskje å smile til henne, men Eva følte seg som et barn som blir tvunget til å hilse på noen det ikke liker. Hun forstod ikke følelsen. Astrid var mye yngre enn Sverre, og ansiktet virket bare gammelt og slitent. Nesen fra portrettet i gangen var blitt mer utpreget med årene, og hun følte at hun ble gransket som noe uskikkelig.
"Så du er Eva."
"Ja. Jeg er Eva.”
”Josteins nye menneske.”
”Ja. Eller. Jeg vet ikke.”
"Ingen av oss vet. Ikke før det er for sent... Du har gjort jobben din, Jostein."
"Takk."
”Dette er tilfredsstillende.”
”Tilfredsstillende?”
”Hva er det du vil høre? Du har gjort jobben din. Det er det du får betalt for, er det ikke?”
”De ble sagt at det var umulig. Selv du sa at jeg kastet bort tiden min: tiden din.”
”La det ligge, Jostein. Du har lyktes. Hva mer trenger du å høre? Er du et lite barn som trenger pappas anerkjennelse.”
”Hvordan våger du?”
”Jeg lovet deg et partnerskap. Du har oppfylt din del av det. Fullverdig partnerskap. Det burde fortelle deg noe at jeg er villig til å innfri løftet. Men det finnes grenser for hva jeg, for hva Sverre Krut, er villig til å oppføre seg himmelfallen over. Eva er ei jente, Jostein.”
”Dere snakker ikke om dette nå. Kan vi ikke bare beundre henne? Jeg har så mye jeg vil spørre henne om. Du vet jo at jeg ikke har lenge igjen, Sverre.”
”Astrid.” Det lå et vagt ikke si slikt i luften, men Eva fikk inntrykk av at ingen av dem trodde på det selv.
”Så: Eva?” Astrid Krut studerte henne nå.
"Larsen."
"Larsen. Hva jeg hadde gitt for å se slik ut da jeg var ung." Astrid snakket med noe som minnet om lengsel. Ikke etter å være ung igjen, nei, det var som om Astrid ville være akkurat henne.
“Vet du hvorfor du er her, Eva?”
”Jeg vet bare det Jostein har forklart meg.”
”Vi vil jo bare beundre deg. Dette er det siste store Sverre gjør. Det siste han gir. Vår tid er forbi. Vi kan selvfølgelig drømme om evig ungdom, om flere år eller flere liv, men ingen av oss narrer seg til å tro at det finnes en mulighet for at vi har tid. Vi har bitt oss fast i dette livet lengre enn de fleste. Selv jeg som er yngre enn Sverre har levd lenge, og du ser jo hvem av oss som kommer til å holde ut lengst.” Hun lo skarpt. “Jostein har hatt en fremtredende posisjon i konsernet det siste året, nettopp på grunn av det som er blitt deg. Sverre og jeg, vi liker ideene hans. Du forstår selvfølgelig ikke så mye av dem, og jeg vet ikke om du trenger... kanskje senere. Men jeg ville se deg, Eva. Det er som å se at verden fortsetter; at det finnes en fremtid vi som tilhører fortiden kan stake opp. Det er et behov for å si at vi gjorde noe for andre, for de som kommer etterpå, slik at de kan leve i en bedre verden.”
”Bedre enn hva?”
”Du opplevde ikke krigen. Jeg vet ikke om jeg vil at du skal forstå tingene vi ga slipp på. Noen få år som kostet oss hundre! Jeg vet ikke om verden har sett noe lignende før. Men kanskje det finnes en vei tilbake. Og hvis det gjør det er det mennesker som Jostein som kan vise oss den. Du er en del av det. Du vil være en del av det. Det var det vi håpet. Og før i dag trodde vi, trodde med hver av rapportene. Vi ønsket og vi ba. Og nå er du her. Nå ser vi deg for første gang. Du er ny. Ny som jeg husker verden for lenge siden.”
”Du virker sliten, Astrid.”
”Sliten? Ja, jeg er kanskje det. Men jeg er glad. Jeg fikk en siste opplevelse. Jeg vet ikke om jeg trodde det; at det kunne være mulig. Å sovne inn til et vakkert ansikt... Hva er bedre enn det?

"De kommende generasjonene vil takke deg, Sverre."
"Jeg bryr meg lite om de kommende generasjonene. Jeg ville se om det var mulig. Astrid er en idealist. Jeg har alltid sett etter andre ting."
"Du har beviset ditt her."
"Det finnes ingen kur mot alderdom." 
”Nei. Ikke enda. Men tenk på det som en forlengelse av ungdommen.”
”Det er for sent for meg.”
”Det kommer til å forandre hvordan vi forstår å være ung. Hva som innebærer skjønnhet. Virkelig skjønnhet.”
”Og jeg forblir gammel. Gammel til jeg er død.”
”Vi har alle vår tilmålte tid.”
”Du også, Jostein?”
Begge så tankefulle ut, som om samtalen kollapset med dette utsagnet som antydet at også Jostein en dag ville gi tapt og gå inn i døden, så åpenbart, men samtidig så usannsynlig når du så ham nå.
”Jeg antar det.”
”Men folk vil betale for dette.”
”Selvfølgelig vil de det.”
”Og betale mer?”
”Det er det som er ideen.”
”Det kan jeg tro på. Etter idag er det vanskelig å ikke tro på det. Hun er noe for seg selv. Du kan se det. Men det er noe mer der. En uskyld. En renhet. Hun er mer enn jeg trodde hun kom til å være.”
”Hun er Eva Larsen.”
”Ikke vær pompøs.”
"Dette er eksperimentell kirurgi. Det er et menneske involvert, ja, men det er Eva som er vellykket. “
”Hva hetet du før?” Eva så på Jostein, ba om tillatelse med blikket. Han nikket.
”Line.”
”Og hvem er Line.”
”Ingen.”
”Ba du henne om å si det?”
”Nei.”
Begge flekket en rå latter.
"Det er begynnelsen på det ansiktsløse samfunnet. Forestill deg det. Hundrevis av mennesker som dette. De beste av de beste. Folk som deg, Sverre."
"Det vil sette spor.”
“Spor jeg aldri satt.” 
”Jeg skal føre arven din videre. Det lover jeg, Sverre.”
"Når du ser henne forstår du det. Var det ikke det du sa, Jostein."
"Ja."
"Jeg vet ikke om jeg forstår det, men når jeg ser henne tenker jeg at det er håp for oss, tross alt."
"Du kommer til å se det."
"Kanskje. Men det er håp."
"Det er mer enn håp."
"Vi trenger ikke diskutere det mer, Jostein. Vi hadde en avtale, og du har gjort din del av den. Jeg er glad for at jeg fikk se henne før det tok slutt. Dere kan dra nå."
"Er du sikker?"
"Dere finner veien ut?"

Vannskillet
"Hvordan har du det, Eva? Jeg tror det er viktig at vi snakker om det, sa Roger nå. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Hjelper de nye medisinene?"
Ingenting.
"Vi kan dessverre ikke høyne dosene. Det er ikke så lenge igjen nå. Dette klarer du."
Ingenting.
"Det viktigste er at du får sove. Sove og hvile. Vi vet at det har tatt lang tid nå. Vi vil bare passe på at alt går som det skal. Det viktigste for oss er at du har det bra."
"Det viktigste er at jeg overlever."
"Vi har snakket om dette, Eva."
Ingenting.
"Jeg skal prøve å finne en løsning på medisinene. Det finnes en grense for hvor mye vi kan gi deg."
"Det kommer til å bli verre." Hun hadde skrevet ordene på papiret sitt med skjelvende hånd, og nå understreket hun det siste ordet to ganger.
"Jeg vil ikke lyve for deg, Eva."

De første dagene hadde undersøkelsene fortsatt. Nye inngrep. Hvordan transplanterte man egentlig et ansikt? Tanken oppstod, og forsvant uten at den ble reflektert over. Smerte. Ny tanke. Smerte. Alltid avbrutt av smerte. Ingen sammenheng. Hun ventet. Den store. Kronen på verket. Når? Når ville det ta slutt?

Hun hadde akkurat våknet, uten å ha noen klar forståelse av tid, sted eller seg selv. Hun følte seg nummen. Lys traff henne gjennom to tynne spalter, og hun kjente en kvelende følelse som fikk henne til å skjelve ukontrollert. Hun forstod først senere. Forstod galskapen i deres siste forsøk på å forandre henne, meisling og flytting av bein, titanplater, transplantert hud, og spaltene til øyne, nese og munn. Hun var allerede fanget. En vrengt skapning som de skulle begynne å bygge på, etter sine egne forvridde ideer. Skrekken for hva hun var nå, hva de hadde gjort henne til, var en fjellskrent som når som helst kunne rase ut, og utslette selv sporene etter det hun hadde vært. Noen ganger trodde hun oppriktig at de kom til å forlate henne slik, med et ansikt som lignet mer på et åpent sår, nei verre enn det, enn det lignet på et menneske. 

Nå lå hun i reimer, og den eneste delen av henne som beveget seg normalt var en sår nakke. Resten var muskler som ble spent, og en allerede påbegynnende kløe. Tre ganger om dagen flyttet de henne, slik at hun ikke skulle få liggesår, en mekanisk medisinsk prosedyre. Noen ganger så hun Jostein der, over henne, men hun visste ikke om hun drømte for han sa ikke noe. Det kjente ansiktet til Lea dukket også opp, sa betryggende ord til henne, som ikke brøt gjennom den skrekkelige stivheten, eller de oppsperrede øynene.
"Snart kan du begynne å bevege deg igjen. Det er viktig at det får gro."
"Kan jeg få et speil." Hånden hennes skalv slik at ordene knapt var tydelige.
"De er langt fra ferdige."
Ingenting.
"Det kommer til å ta en stund til. De vil ikke anslå noe."
Hun skrev på papiret sitt: "Jostein?"
"Jostein kommer når han kan. Når du er klar for det."
"Jeg vil dø."
"Eva da. Det vet du at du ikke vil. Snart kommer alt til å bli bedre."
Lea hadde rett. Kløen ble sterkere, men avtok så gradvis, og med at formen hennes bedret seg fikk hun  mer frihet. De lot henne gå ut i hagen på ettermiddagene, lot henne sitte og se ut over det som hadde vært verket hennes, allerede i ferd med å gro over med ugress. Ingen la merke til det. Ingen brydde seg. De sa det hadde gått tre uker siden den siste operasjonen, tre uker i lenker som svekket musklene hennes, med bandasjer som skjulte henne som om de var hennes siste skjold. De skiftet bandasjene. De lot henne ikke se seg selv mens de gjorde det. Hun hadde prøvd å ta seg til ansiktet. Øyeblikkelig kastet de seg over henne, lenket henne fast igjen, og hun vred på seg som en galning og hun kunne ikke skrike. Det hadde fått henne til å forstå. De matet henne med sugerør. Suppen smakte ingenting. Gradvis ble den tykkere.

"Jeg beklager at jeg ikke kom tidligere. Jeg tenkte at jeg var den siste du ville se."
Øynene hennes måtte ha lyst hat, for et øyeblikk så Jostein overrasket ut, og for første gang siden hun hadde møtt ham ante hun noe som minnet om tvil i pannen hans, som rynket seg som en uvanlig spasme.
"Det var slik det måtte bli. Jeg beklager det. Jeg er stolt av deg, Eva. Det er ikke lenge igjen nå som vi kan begynne å fjerne bandasjene. Lea sier at du har vært flink.” Hun likte ikke å bli kalt flink. Likte ikke å høre at hun oppførte seg som en liten pike som ventet på straff eller belønning. Hun tenkte på et bustete og hårete ansikt, og Jostein hadde ingen av delene. Glattbarbert, som alltid, med det mest bestemte blikket hun kunne forestille seg. Ja, hun hadde vært flink. Hun hadde innbilt seg at han skulle avduke henne: at han skulle samle lakeiene sine og dra fra et sceneteppe til stormende applaus. Istedenfor var det bare henne og Jostein som satt der. Han snakket forsiktig til henne, med de slepende ordene han kunne bruke når han ville være hyggelig. Uten seremoni fikk hun se sitt nye ansikt. Lyset i rommet ble skarpere som for å understreke at han ikke ønsket å skjule noe, og hun forstod at det var han som styrte det idet veggene ble lysere. Til slutt senket et speil seg, som en fallende engel.  
Hun trengte å se. Hun ville ikke. Jostein nikket innbydende, og hun tenkte at det var greit, at det måtte skje akkurat nå, så hun holdt pusten og flyttet blikket til side, mot speilflaten. Hun reiste seg fra stolen, og gikk bort til speilet. Hun stirret på seg selv nå, sitt nye selv, og hun sperret opp øynene. Personen i speilet gjorde det samme.
"Du kan ta på det hvis du vil."
Eva kjente forsiktig på kinnene sine. Hun visste ikke om beinene på innsiden var hennes lengre, men de kjentes helt naturlig, og svarte til bevegelsene hennes som om ansiktet ikke var en fremmeds.
"Du er fortsatt litt stiv i muskulaturen. Det kommer til å være oppfølgende behandling, og med den vil det gradvis gå over. Hva synes du?”
Eva syntes ingenting. Det var ingenting å synes. Ingenting av Line som nå het Eva, ingen ting av strevet, av nederlagene og seirene. Hun hadde blitt solgt som en forsøksrotte, blitt en del av et eksperiment som hadde ført henne akkurat hit. Line var virkelig borte. Den månedlange dressuren hadde fått henne til å gå riktig, stå riktig, smile riktig. Hun spiste riktig. Hun sov riktig, og hun trente riktig. Hun visste hvor lenge hun skulle holde et blikk. Nå, etter uker med intens fysisk smerte, hadde de fått sin Eva. Glansbildet foran henne forsøkte å smile. Igjen. Men hun smilte ikke, så stygge tårer forme seg til de ble til ren fortvilelse, til krampeaktige skrik og til hulkende skjelving. Og selv i gråten, tenkte Eva, selv da var hun vakrere enn hun hadde vært. Huden hennes var polert for tårer. Hver eneste pore virket designet for dette øyeblikket, nei for alle øyeblikk herfra og inn i uendeligheten. Hun forsøkte å forstå hva som var blitt gjort, se etter detaljene som en gang hadde vært hennes: Den mislykkede nesen, de tunge øynene, kjøttslintren som hadde vært munnen hennes. Alt borte. Kinnbeinene som ikke tjente ansiktet hadde forlatt henne mens nye hadde vokst frem. Hadde haken vært for svak? Nesen for krokete? Hun husket ikke lenger. Hvert sekund gjorde det hun hadde vært svakere; det hun aldri skulle være igjen."Hva synes du?"
Hun stirret gjennom tårer, lamslått. Hva hadde de gjort med henne? Øynene var fortsatt hennes, men hun møtte en fremmed gjennom refleksjonen, en fremmed hvis mimikk svarte til hennes bevegelser, og som gråt som henne nå - hulket i desperasjon. Bak henne stod mesteren hennes og smilte. Hun var perfekt. Hun var ikke Line, som aldri hadde vært godt for noe som helst. Hun var ikke den de hadde kalt Eva her, det latterlige navnet som plutselig ga mening.
"Liker du det ikke?"
Eva ristet på hodet.
"Du kommer til å bli vant til det."
Og så:
"De kommer til å elske det."
Hvorfor? Hun kom aldri til å forstå hvordan Jostein hadde gjort dette, eller sette seg inn i detaljene for de ulike prosessene som hadde ført henne hit, til dette vridde og forstyrrende speilbildet. Men hun trengte en grunn, en grunn til å fortsette å eksistere. En grunn til å tro at hun var mer enn et eksperiment som nå kune selges til Innsidens rike og mektige.
"Hva skjer med meg nå?"
"Vi er ferdige."
"Hva mener du?"
"Eva Larsen er ferdig. Det er nå det begynner. Du er det ansiktsløse samfunn. Den første av ditt slag. Den første av vårt slag."
"Men hva betyr det?"
"Vi skal overbevise en hel verden om at dette er framtiden. Jeg og du."
"Det blir ikke flere operasjoner?"
"Flere? Du er perfekt som du er, Eva. Hvorfor skulle jeg ønske å operere mer på deg? Hver minste detalj er en åpenbaring. Ingen vil tvile på det de ser når de ser på deg. Perfeksjon. Din perfeksjon er bare begynnelsen. Snart kommer alle til å trakte etter et ansikt som ditt. De vil betale en formue for noe som er i nærheten, og de kommer til å betale den til meg.
"Penger?"
"Nei, ikke penger. Hvis målet mitt var å tjene penger hadde dette prosjektet ikke eksistert. Jeg hadde bare gjort som kirurgene før meg. Enkle operasjoner. Nikke og smile. Antyde at noe ikke var bra nok, og rette på det om det trengtes eller ikke. Det jeg ønsker meg er en ny orden, bygd på toppen av det gamle. Ikke som nå. Nei, som det var... før krigen ødela alt. Du kan selvfølgelig ikke så mye om det. Det var en bedre verden en gang. Den gang. Før den store krigen. Før alt falt sammen fordi vi ødela det med våre stakkarslige nye idealer. Og hvor mye er igjen av det? Ruiner og ødeleggelse. Vi gjemmer oss bak murer og stengsler, som hysteriske idioter er vi mer redd for verden utenfor enn vårt eget fengsel. Vi skriker våre banale fraser. Aldri mer, skrikes det. Vi kan ikke la det skje igjen. Så vi lever som slaver. Lever som lus, på gamle hudrester.”
“Vi er så begrenset av oss selv at vi har mistet perspektivet de hadde den gang da verden var noe som skulle utforskes, og elementene lot seg mestre. Det er ikke noe du forstår. Ikke at du trenger det. Du er Eva. Min Eva. Og som Jostein og Eva reiser vi. Vi reiser mellom de store byene. Det som er igjen av dem. Vi forteller dem at det finnes en måte å finne tilbake til det vi var. Til Akasinera, hvor mutasjonene etter strålingen rir dem som en mare; til Batani, og deres selvvalgte jernalder. Vi reiser til Lervate og til Santara. Og vi kommer tilbake med flagget hevet, som helter og oppdagere. Vi beseirer demonene deres, vi lenker dem og vi tar dem med tilbake. "Vi?"
"Bare oss? Selvfølgelig ikke. Men vi kan snakke mer om det senere. Du vil sikkert være for deg selv nå. Du har mye å beundre, synes du ikke?”

Kutt
Hun forandret seg.
”Eva. Eva?” Hun så Lea bak seg, ikke skyggen. Skyggen var Lea nå. Hun la seg ned på gulvet. Merket at hun skalv, men ikke hvor mye. “Går det bra med deg?”
Hun kunne ikke svare. Kunne ikke svare, men kjente armene til Lea rundt seg, som et betryggende belte, kjente pusten hennes som var rolig. Og hun roet seg.
”Ser det sånn ut?”
”Hun har fått en reaksjon. Jeg tror ikke det er farlig. Hun er bare redd. Nei, ikke send inn noen. Da blir hun bare mer stresset.”
De ga henne piller. Piller som var bandasjer. Piller mot henne selv. Piller som skulle hjelpe henne til å sove. Piller som skulle få henne til å føle seg bedre. Piller som skulle få henne til å slappe av. Fem ulike, avslørt av formen og fargen. Ingen av dem var store, og hun svelget dem med vann som om de var ingenting. Hun tenkte dårlig, og visste ikke om det var pillenes skyld. Tvilen slo ned i henne, men det var en vag form for tvil, en tvil som ikke angikk henne. Hun hadde vært barnslig. Hun hadde tenkt på seg selv som et offer. Hun hadde mistet motet i seg, og med motet hadde selvrespekten forsvunnet og hun var langt fra stolt og hun skammet seg. Ingen av delene virket å bety noe, selv om hun trodde at de måtte gjøre det. Det var vanskelig å overbevise seg selv i den ene eller andre retningen når hun var så sløv.
Hun glemte å spise. Påminnelsene til Lea var slitsomme. Å bli vekket ledet til fortvilelse. Aktivitene hennes ble redusert, til hun ble mer stabil, men det føltes ikke slik. Ingen satte pris på denne forsinkelsen. Hun skammet seg over det også. Det ble ristet på hodet. Roger forklarte henne hva som hadde skjedd. Hun hørte. Hun hørte vanligvis aldri på Roger.
Nå var han det nærmeste hun hadde en konstant. Tiden virket å forandre seg. Hun forsvant, hun dukket opp igjen. Som regel hos Roger. Hvorfor hadde hun hatet Roger? Hun forstod det ikke lenger. Den dronende stemmen hans var der, rettet mot henne. Snille ord. Beroligende. Det var nok. Virkeligheten kom tilbake. Det var ikke den samme virkeligheten som før hun ble syk, men en som liknet nok til at hun var frisk igjen. De fortsatte å gi henne piller, men det var færre av dem. Hun hadde funnet en form for balanse de var fornøyde med.
Neste dag ble ringet inn av et stikkende og alarmerende klokkespill; fortalte henne at Lines siste dag var kommet. Listen med inngrep som ventet henne, fremmedord som ble kastet fra munn til munn der Jostein og hans assistenter forberedte de kommende inngrepene, diskuterte sine skisser, og vurderte hver minste detalj ved henne som noe som kunne medføre problemer. Deres andektighet minnet henne om et perverst ritual, og hver gang Jostein snakket spredte stillheten seg rundt assistentene som om en engel manifesterte seg i rommet. Hun skimtet skjermene deres, skisser som forandret seg til andre skisser, ord som virket klippet ut av fantasien til gale mennesker med en forkjærlighet for endelser som plastikk og ektomi, oppnådd gjennom transplantasjoner og stramninger og proteser. Det hørtes ut som det reneste babbel for henne, og om hun ikke hadde sett fascinasjonen og fryden som boblet rundt disse mennene hver gang de kom med innspill til hverandre, hadde hun kanskje klart å le av en komplett og kvalmende galskap.
"Eva."
Hun likte ikke hvordan Jostein sa navnet, som om hun var en ettertanke. Hun likte ikke oppmerksomheten fra hender som ble strukket mot henne eller navn som ble slynget ut som seig gummi. De festet seg ikke. Kjente ansikter. Ukjente ansikter som kanskje burde vært kjente. Håndtrykk som var så forsiktige at hun følte seg laget av porselen.
”Du kan vente utenfor.”
Å vente var noe instituttet hadde gjort Line flink til. Barn var ofte utålmodige. Dukker ventet på deres tur til å bli lekt med. Hun hørte stemmer vibrere gjennom veggen, men hun fulgte ikke med på innholdet i dem. Hun hadde gitt opp å forstå både Jostein og kollegene hans for lenge siden.
Nå strømmet de ut i venteværelset. Hun følte blikkene deres, og at en av dem tisket
"Virkelig eksepsjonelt." Mannen nikket mot Eva, så rundt seg i håp om å høste anerkjennelse, men da ingen så ut til å gi ham oppmerksomhet var det som han kom på noe han hadde glemt.
”Du kan komme inn igjen, Eva.” Hun ble pekt til en stol.
”Føler du deg klar? La oss bare gå igjennom detaljene en gang til. Du kommer til å få en sprøyte. Den er ufarlig, og vil sørge for at du vil sove under hele operasjonen. Du kommer ikke til å kjenne smerte. Vi anslår at du kommer til å våkne etter rundt seks timer. Ansiktet ditt kommer til å være fullstendig bandasjert når du våkner. Det er en omfattende prosedyre som innbefatter et titalls justeringer, og å lege dem vil ta tid, men det er ingenting å engste seg for. Du husker assistene mine? De kommer til å observere inngrepene. Vi kommer også til å ta opp hele operasjonen for bruk i undervisning. Du trenger ikke signere noe.” En av kollegaene til Jostein lo, som om det ble fortalt en utmerket vits. “Legg deg ned. Du kommer til å kjenne et lite stikk. Så kan du bare vente på at du blir døsig.”
”Det er èn ting jeg kan.” Om Jostein la merke til sarkasmen hennes ignorerte han den.
”Nå kommer stikket.” Hun kjente det knapt. Et lite stikk som skapte en svak rykning. Tiden måtte ha gått, for når hun våknet var det som fra en vakker drøm. Inntrykkene hang igjen. Et ansikt. Så vakkert det var. Jostein.

Skalpellens dager
Hun følte at de følte at hun var klar. De neste dagene var fylt med undersøkelser. Noen av dem var ubehagelige nok til at det irriterte henne, men i hovedsak slo hun seg til ro med at de var ufarlige, som det alltid ble insistert på. Det var maskiner som målte. Apparater som lyste. Bilder ble tatt fra alle tenkelige vinkler, bilder som også viste hvordan innsiden hennes så ut. Blodet hennes ble undersøkt, så undersøkt igjen. Håret hennes forble kortklipt, barbert bort annenhver dag. Kroppen hennes ble også møysommelig testet og målt. Kondisjon. Styrke. Søvnen hennes ble registrert. Syklusen hennes nøye overvåket. Hun var klar. Dette kom uten at de vanlige forpliktelsene hennes ble redusert, og hun følte seg sliten. Hun var mer sliten enn hun husket å ha vært siden hun kom til instituttet. Når hun nå satt i hagen sin måtte det være minst en uke siden hun sist hadde vært her. Ugress stakk fram mellom blomstene hennes. Jorden var for tørr.
Nå var hun klar. Hun tenkte på det som en transformasjon, trodde hun hadde hørt Jostein bruke ordet. Hun tenkte på det som å vri om en nøkkel og slippe noe ut. Hun var forberedt, i den grad hun trodde det var mulig å være forberedt. Ingenting var en konstant. Hun prøvde å ikke følge med på skissene deres. Hun godtok at det hun så nå snart kom til å være noe annet. Så langt det lot seg gjøre. Hvordan så man på seg selv som om man ikke var en selv? Det virket som at likegyldighet kom med alt dette, og Roger hadde ikke noen forklaring: Ikke her heller.
”Dette er ikke noe vi har prøvd før. Ikke på et menneske.”
Hun undret seg over hva de hadde prøvd det på; hvor langt unna dette noe var et menneske. Hun spurte ikke om det.

Hun likte jo ikke en gang hvordan hun så ut. Gjør noen det? Line hadde båret seg selv gjennom livet ved å ikke bry seg, ved å ikke ville bry seg. De kunne ikke skade henne, ikke for det. Hun hadde akseptert at hun var stygg, akkurat som det var en kjensgjerning at hun var for høy, og ikke tenkt på det med mindre hun virkelig måtte. Å late som var en lek hun var kjent med. Men når de nå skulle ta dette ansiktet fra henne, utslette det fullstendig, holdt de henne fast mens de avsa en endelig dom om at alt som hadde vært Line ikke trengte å eksistere: At hun selv var overflødig på alle tenkelige måter, og at hun aldri hadde betydd noe for Jostein. Hvorfor valgte de meg? Fantes det ikke en million bedre kandidater der ute: En Katrine eller en Sara eller hvem som helst? Jenter som ikke kom til å bli savnet: Jenter som ikke betydde noe for Innsiden. For hva lå til grunn for at akkurat Line ble valgt til å gjennomgå prosessen og bli tildelt dette latterlige navnet som første del av en rolle som var dømt til å bli like latterlig? Hun forstod ikke. Kommunikasjonen mellom dem virket å foregå uten deltakelse; som om de snakket samme språk der ordene betydde det samme, men meningen bak dem utfoldet seg i så ulike retninger at Line som var blitt til Eva kunne gi opp å forstå noe annet enn at hun var på vei et sted. Hun ble fraktet, tenkte hun; Ufrivillig fraktet fra et sted til et annet. Dette stedet var bedre fordi hun ble forsikret om at det var bedre, selv om det ikke representerte noen reell forandring, i det minste ikke som hun kunne forutse. Et stygt ansikt som skulle forsvinne. Det var ingen tragedie, og hun ville ikke bry seg om det. Det var hennes ansikt, hennes speilbilde, og det var ingen grunn til å savne det, eller å savne Line som allerede var så vag at hun like gjerne kunne vært borte for alltid. Likevel brydde hun seg. Hun klarte ikke å redusere transformasjonen sin til enkel forandring. Det var slik de brukte ordene her, trodde hun. De ønsket å kalle det samme for ulike ting for å gøre det nytt og spennende, og hun var ingen av delene. Nyheten og sensasjonen eller det katastrofale som floppet, gjorde det noen forskjell for henne? Hun sitret ikke akkurat når hun tenkte på seg selv som et eksperiment, som måtte bety at hun kunne ofres, og det hun egentlig ville vite var om det gjorde vondt. Ingen sa om det gjorde vondt. Kanskje de ikke visste.
Line hadde vært fanget i en form for stillstand mens de forberedte henne, og hun forsøkte å tenke på seg som Line igjen, rette seg selv til å holde på det eneste hun hadde igjen som virkelig var hennes. Ingen her var vennen hennes, og hun kunne ikke tillegge dem intensjoner. De var handlinger. De var borer som Jostein stakk ned i en hullete tann som skulle renses for råte og smusk, finpusses og justeres til alt som gjenstod var hvitt. De var ferdige med det nå. Tann etter tann hadde fått sin omhyggelige behandling, ikke av Jostein, selvfølgelig. Det fantes mange eksperter på instituttet, eksperter som sammen utgjorde en ekspertise der alle bukket for Josteins trådspill. Marionetter som lekte med marionetter. Og det endelige resultatet var et tvunget, perfekt smil.

Sander fikk henne til å le. Han kunne bedt henne om å smile, så hun satte pris på at han prøvde å være organisk. Rare ord som måtte brukes for å læres. Hun skulle notere det senere.
”Smil for meg, skjønne prinsesse.” Det var ikke det spor morsomt, men hun lo. Hun forstod at han vurderte henne, eller tok inn over seg forandringen som om den var en rus.
”Er det så perfekt?” Han oppfattet ikke at hun gjorde narr av ham.
”Jeg ville ha kalt forskjellen forunderlig. Øynene dine følger helt med nå også.”
Å smile var enkelt. Mye enklere enn å gråte. Tårer kom ikke av seg selv.
“Du gråter mindre nå.”
Det var lenge siden hun hadde grått. Det var vanskelig å gråte over det samme flere ganger. I begynnelsen kunne hun fortsatt gråte, men det var noe de hadde tatt fra henne uten å en gang merke det.
”Jeg gjør kanskje det.”
”Ja, du gråter mye mindre nå.”
”Det betyr kanskje at jeg har det bedre?”
”Du spiser sunt. Holder deg aktiv. Følger en timeplan. Alle har det bedre da.”
Hun husket ikke at hun hadde grått hos Roger før, men hvorfor skulle han ellers si at hun hadde det?
Hun ville gråte. Presse ut tårer, helt til hun druknet i dem eller det ikke var flere igjen. Hun slo i speilet. Igjen og igjen. Selvfølgelig lot det seg ikke knuse. Ingenting knustes her. Det var kveld. Hun hadde ventet på at lysene skulle slukkes, men så hadde fortvilelsen tatt henne igjen. Denne navnløse skikkelsen hun hadde trodd at var borte nærmet seg henne, idet hun vasket fingrene etter et toalettbesøk, idet hun la merke til at hun hadde et ansikt, et ansikt som var hennes, for det hun visste var siste gang.

Utstilling
Jostein hadde gitt henne etternavnet sitt uten å spørre henne, som om det var en æresbevisning.
”Jeg hadde aldri trodd at vi skulle komme hit. Liker du det?”
Larsen var et like godt navn som noe, og selv om hun i sitt sinn tenkte på hva forandringen egentlig innebar, uttrykte hun ikke noe mishag.
”Hva betyr det?”
”For deg, mener du?”
”For meg, ja.”
”Du kan si at aksjene mine er i ferd med å få avkastning.” Jostein lo, som om han godtet seg over noe. Eva visste ikke hva en aksje var, langt mindre hva det ville si å bli kastet av den.
”Men hva betyr det?”
”At du er klar til å ta neste steg.”
”Og hva betyr det for deg?”
”Det betyr at jeg føler at du er klar til å ta neste steg.”

Om det var et uttrykk, føltes det mer som om hun var en krabber som nå skulle lære å gå. Hun var kanskje fru Larsen, men tok seg i å holde på Eva, som om Line var forskjøvet enda lenger bakover i bevisstheten hennes. Det var slik man forandret seg, og hun undret seg over om hun snart også ville være mor, og om ideen var at Jostein skulle bli faren til barnet de skulle tvinge henne til å bære. Tanken forstyrret henne nok til at hun ble for sen til timen med Roger.
”Føler du deg ensom, Eva?”
”Hva mener du?”
”Føler du at du har venner?”
Selvfølgelig ikke. Det var Lea, men Lea var ikke en venn. Og Sander. Sander kunne hun kanskje ha likt, men det var aldri noen tvil om hvorfor han tilbrakte tid med henne.
”Brukte du å ha venner da?”
Roger trengte seg inn på noe som var hellig for henne, og hun svarte ikke med mer enn en sur mine.
”Du vet at du kan snakke med meg, sant?”
”Jeg hadde venner, ja.”
”Og savner du dem?”
Hun måtte tenke seg om. Det føltes ikke som hun hadde tid til venner, for om hun hadde det hadde hun tenkt på Sofie mer, eller til og med Klara. Hun visste ikke om Klara hadde vært en venn. Hvis Gunnar hadde vært vennen hennes hadde det sluttet å være sant den dagen hun kom til instituttet. Hun klarte ikke å tenke på det som om at han hadde forrådt henne, for når hun tenkte på ham skjønte hun at hun ikke kunne forventet noe annet. Gunnar tok de mulighetene som viste seg. Skulle hun hate ham fordi han var den personen han var, og hadde trekk som hun i andre sammenhenger satte pris på?
”Jeg vet ikke. Jeg håper de har det bedre uten meg.”
”Det er en unødvendig negativ måte å se det på.”
”Hvorfor det? Hvis noen er vennen din, kan du ikke kontrollere dem og hva de føler for deg. Jeg er her nå. Jeg kommer aldri til å se de jeg kjente igjen. Jeg hadde foreldre, tro det om du kan.”
”Og savner du foreldrene dine?”
”Ikke mer enn jeg tror de savner meg.”
”Hvordan var oppveksten din, Eva?”
”Før jeg kom hit? Helt vanlig. Jeg kommer fra Slummen. Jeg ble ikke født der, men det er der jeg kommer fra.”
”Hva mener du? Slummen?”
”Jeg har ikke hatt det spesielt vanskelig. Du vet vel hva en Slum er?”
Roger så ut til å tenke seg om, som om han ikke riktig trodde henne, men var redd for å svare feil.
”Det er interessant, Eva. Men hvordan var foreldrene dine egentlig?”
Det stoppet opp for henne. Hun ville ikke si noe om savnet etter Mamma, eller om Pappas problemer. Hun ville ikke fortelle om skolen, eller om Engelen. Disse tingene var hennes. Roger hadde ingen rett til å få henne til å snakke om det som hadde vært. Men for første gang tenkte hun at om Roger var en annen, om Roger var vennen hennes og ikke psykolog, og om han var mer som Sander, ville hun kanskje brutt sammen. Hun nektet seg selv å vise stormen hun hadde i seg, og så bare irritert ned. Det skulle ikke bli noen tårer, og spesielt ikke her. Hos Roger skulle hun være usårlig.

"Eva." Navnet vekket fortsatt en vag motvilje. Det var Lea som snakket til henne, over høyttaleren de hadde begynt å bruke etter at hun konfronterte dem med filmingen.
"Ja."
"Jostein kommer senere i dag."
"Oki."
"Dette er viktig."
"Oki."
"Forstår du hva jeg sier?"
"Unnskyld."
"Jeg sa at Jostein kommer i dag og at det er viktig."
Hun nikket til Lea, gjennom kameraet som om det var et vindu.
"Klokken åtte. Ikke glem det. Jeg henter deg.”

Før Jostein skulle komme regnet hun på hvor lenge hun hadde vært på instituttet. Månedene hadde glidd forbi den siste tiden, og det føltes som om dagene forente seg i uker. Alltid det samme. Det hadde nesten gått et år nå. Hun undret seg over hvor mye hun egentlig hadde forandret seg på denne tiden. De andre her merket åpenbart en forskjell, men selv kunne hun bare huske tidligere episoder der hun følte seg uvitende, eller der hun var blitt ydmyket. Hun forsøkte å unngå å oppleve ubehaget dumskapen hennes skapte igjen, men kroppen hennes kunne respondere mens hodet ble hengende igjen. Det var det motsatte av klasse, og nå som hun skulle møte Jostein igjen, for første gang flere uker etter at han hadde forklart henne at hun var klar til å ta sitt neste steg, visste hun ikke om hun var mest redd for å mislykkes eller å lykkes med å vise ham hva hans Eva nå var blitt.

Det banket på døren to minutter på åtte. Lea var ikke kledt i jobbklærne sine, men det som minnet Eva om en herredress. Hun virket ikke det spor utilpass, men så rart på Line.
”Jeg trodde Sander hadde vært her allerede.”
”Sander?”
”Det er sikkert en misforståelse.”
Lea trakk en skjerm opp av lommen. Snakket inn i den. Eva hørte en sprukkete stemme svare.
”Hei, ja. Jeg trodde Sander skulle gjøre henne klar.... Skjønner. Da følger jeg henne opp nå.”
De gikk sammen til Sander, gjennom sterile ganger med stikkende lys som tentes foran dem med skrittene de tok. Eva var som regel på rommet sitt om kveldene, og det var som om en stille tilstedeværende ledet dem framover, opp trappen mot det Sander kalte gemakkene. Hun prøvde klær hos ham regelmessig, men i kveld var det annerledes, føltes det ut som. Hun skulle kles til en anledning, forstod hun, ikke som en del av det som ble fremstilt som en avvekslende lek der hun skulle spille Innsiden, som hun husket at barna i Karnevalet gjorde fra tid til annen. Hun skulle klargjøres, men til hva visste hun ikke. Lea banket på døren til Sander, som ikke virket det spor overrasket over at de kom, som sikkert var naturlig. Han bodde jo neppe på instituttet, selv om Eva ikke visste noe om hvordan verken Lea eller Sander tilbrakte dagene hvor de ikke var på jobb. Eva undret seg på om dette bare var enda en forestilling til hennes ære, at det slettes ikke var noen misforståelse, men at de ønsket å se henne forvirret og redd i denne nye situasjonen, eller teste hennes opplæring, men uansett gjorde hun sitt beste for å virke hevet over en situasjon hun ikke helt forstod.
”Der har vi kveldens høydepunkt.” Sander smilte som om det var hans kall i livet. “Om du kan sitte her, så ordner vi håret ditt.” Eva likte ikke å klippe håret, men det hadde vært en av de første tingene hun måtte se seg selv godta. Hun satte seg til rette i stolen hun visste var ment til formålet.
”I dag skal vi gjøre noe nytt. Jeg beklager det, men vi må faktisk fjerne det helt. Jeg skjønner at det er ubehagelig å høre. Hvis det var opp til meg... men igjen, jeg har mine instrukser.”
”Greit.”
Sander så overrasket ut.
“Jeg bryr meg ikke.” Hun visste ikke om hun var barnslig nå, eller om hun virkelig ikke brydde seg. Ikke at det gjorde noen forskjell idet maskinen deres gled over skallen hennes.
”Sånn. Ingenting ekstravagant. Og ikke noen sminke. Jostein var tydelig på det.”  
Hun kledte seg om. Nærmest i protest trakk hun av seg undertøyet mens hun stirret på Sander, som ikke klarte å se henne i øynene, langt mindre studerte den nakne kroppen hennes. Hva skulle de si? Hun var ikke blyg her, ikke vanligvis heller, men nå gjorde hun et poeng av sin egen nakenhet, som hun visste at ikke ville bli satt pris på. Hun orket ikke å forestille seg at det kunne få konsekvenser. Lea himlet med øynene, som om hun var hevet over hele situasjonen. Eva hadde ikke regnet med noe annet fra henne. Det var Sander hun ville såre.
”Du er ferdig med å være dramatisk nå, Eva? Da kan vi komme oss videre. Vi er allerede forsinket.”
Veien videre gikk opp en etasje. Hun hadde aldri vært i denne delen av fløyene før, og det gikk opp for henne hvor mye av instituttet hun ikke kjente - hvor mye av det som var lukket for henne. Hun hadde aldri spurt om å få lov til å utforske gangene, eller sett noe kart over bygningen, som strakk seg flere etasjer opp fra den andre, som var hennes. Hun hadde ikke vært spesielt nysgjerrig, ikke før nå når Lea førte henne mot noe ukjent som hun forstod at var viktig.
”Vi skal til det lille auditoriet. En sal. Det kommer til å være en del folk der i dag.”
Lea hadde denne uvanen; med å bruke ord hun trodde Eva ikke forstod, og så forklare dem.
”Rundt tjue, forstod jeg. Kolleger og investorer. Viktige mennesker. Det er ikke noe du trenger å gjøre. Annet enn å være der da. Jostein forklarer deg sikkert det du trenger å vite før vi åpner dørene. Han skal være der nå. Enklest mulig. Ikke for mange forbedredelser.” Det siste kom som en ettertanke, som om Lea tenkte høyt over noe hun ikke forstod. Eva hadde lært å ikke grave. Hun tørket seg raskt over pannen, men det virket ikke som Lea la merke til det eller brydde seg. Det var ikke spesielt varmt i gangen. At hun ikke var den eneste som slet med å forstå hva som foregikk var en lettelse nå som hun ble omfavnet av Jostein, som om det var det mest naturlige hun aldri hadde opplevd før. De magiske ordene “kom inn” hadde levnet de to alene med hverandre, i et rom som ikke skilte seg stort fra andre rom hun hadde vært i på instituttet, med unntak av størrelsen og stolene som var plassert som om Turid skulle ta navneoppropet sitt. Det var ingen pulter.

"Eva. Så godt å se deg."
”Takk.” Hun hatet ordet. Det føltes likevel som det beste forsvaret mot denne nye og påtrengende invasjonen.
”Du ser godt ut.”
Hun gjorde kanskje også det? Ordene ga Eva en lett frysning. Svettet hun fortsatt? Enda et takknemmelig uttrykk. Et tilfredsstillende svar og høflige fraser som fulgte hverandre. Jostein så virkelig godt ut. Hun prøvde å ignorere det. Jostein trengte ikke anerkjennelse.
”Om du bare setter deg her. Jeg skal gi deg en rask innføring i aftenens prosedyre. La meg først si at vi er fornøyde med framgangen din. Jeg kan sikkert kjede deg med uendelig informasjon, med helsemessig er du klar, og Sander sier at du har gjort en utrolig fremgang. Lea sier at du mestrer situasjonen bedre og bedre, mens Roger... jeg vet at dere ikke kom så godt overens tidligere, men Roger mener også at du er klar. Dette er på mange måter generalprøven. Prosjektet vårt har jo ikke fått mye publisitet enda, men det er i ferd med å forandre seg. Fra idag av er du ikke lenger vår hemmelighet her på instituttet. Det er nå det virkelig begynner. Jeg kommer til å snakke litt om prosjektet vårt, og det vi har forbedredt deg til å være. Det er ingen store overraskelser. Ikke spesielt vanskelig å forstå. Du har snakket om mye av det før med andre enn meg. Og det er nå det virkelige arbeidet begynner. Som sagt: vi er fornøyde med deg. Du har ikke gjort noe galt eller noe feil. Vi er her i dag for å bevise at du, Eva, kan passere som en relativt normal kvinne her på Innsiden. Det er derfor vi ikke har ønsket å forberede deg direkte på denne seansen. Det eneste som betyr noe er at du opptrer normalt. Noen av spørsmålene du får vil kanskje virke litt merkelige. Og ja: De tror kanskje at du er enfoldig. Hvis du kunne motbevise det til noen av universitetets skarpeste hoder uten noen form for forberedelser er dette bare en formalitet. Det betyr ingenting. Spørsmål?”
”Jeg vet ikke...”
”... Hvor du skal begynne? Jostein lo. I dag er det faktisk like greit. Vi har jo ikke begynt. Ikke egentlig, uansett. Det vi har gjort frem til nå er å forsikre oss om at du er klar til å møte disse menneskene, og at du er best mulig fysisk og psykisk rustet til å bevise at vi kan gå videre med prosjektet mitt.”
”Prosjektet ditt?”
”Vi er på et stadium jeg vil beskrive som uhyre lovende. Hvis noen av dem sier noe rart til deg eller ikke oppfører seg som de skal må du si ifra. Bortsett fra det er det ikke komplisert i det hele tatt. Du trenger ikke å si noe bestemt eller lyve om noe som helst. Snakk litt med de jeg introduserer deg for. Det er alt jeg ber om: at du er deg selv.
Eva nikket alvorlig. Så smile hun akkurat slik Sander hadde lært henne. Jostein nikket fornøyd.

Det hadde vært mange navn, og ansikter som gled over i hverandre. Hun husket ikke mange av ordene hun hadde sagt mellom gestene hun så møysommelig hadde lært seg, og det hun husket fikk henne til å tenke på en maskin som spyttet ut bokstaver som ble til fraser. Ingen hadde virket misfornøyde med det. Etter at Jostein gikk kom Lea og hentet henne. Det føltes som om neste morgen var der allerede.
Etter at Eva våknet fra en merkelig tom form for søvn fikk hun igjen beskjed om at Jostein ventet på henne. Hun skjønte at han ville snakke om gårdagen, og hun undret seg over hva det var som hastet slik, uten å henge seg videre opp i det. Jostein var jo sjefen hennes, på et vis. At han viste interesse i henne virket nesten positivt. Dessuten skulle hun jobbe i hagen senere. Kanskje hun hadde fått de nye stedblomstene?
"La meg først si at alle er fornøyde med framgangen din. Det du gjorde i går overgikk alle forventninger. Men i dag er en ny dag. Et nytt semester. Et nytt århundre for alt jeg vet. Og framover vil det bli mer komplisert. Jeg vil ikke lyve til deg, Eva, og for å være alvorlig igjen er ikke dette noe jeg kunne ha forberedt deg på uansett: Ledelsen har gitt klarsignal om at vi kan gå videre med prosjektet gitt at Krut Investments fortsatt er villige til å finansiere... men det påvirker ikke deg. Hva om jeg fortalte deg at jeg skal gjøre deg til en skjønnhet verden aldri har sett maken til?
”Meg?” Hun kvapp til, som om ordene som først var av bomull ble til en sviende pisk.
”Ikke le. Vi har gjort utrolige fremskritt de siste årene på feltet mitt. Institutt for estetisk kirurgi er faktisk verdensledende på korrigerende ansiktsplastikk, mye takket være meg. Dere har kanskje hørt om det der du kommer fra også? Jeg tror dere har de som driver med modifikasjoner? Tatoveringer og slike ting? Jeg mener å ha lest at enkelte fra utsiden også merker seg med arr, men det vet du sikkert mer om enn meg. Uansett: Her på instituttet har vi kommet mye lengre, og de siste årene har vi gjort store steg i utviklingen av kirurgiske proteser... Det er litt for tidlig å ta de fleste av dem i bruk, og de kan selvfølgelig enda ikke fullt ut erstatte komplekse organer, men når det kommer til beinstruktur og transplantasjoner... det er en ny verden. Dette er en verden også du kan bli en del av; en verden vi på alle måter har tilrettelagt for at du vil bli en del av.”
”Du mener at du skal skjære i meg?”
Jostein så overrasket ut. “Vel, ikke direkte skjære i deg.”
”Men det er det du mener?”
”Vi ønsker å korrigere visse sider ved deg. Det er noe helt annet. La oss være ærlige, Eva. Du ser på skjermen, ikke sant? Snart kommer du til å være en av dem, på den samme skjermen. Du kommer til å bade i luksus. Du kan ikke en gang forestille deg hvor mye som vil forandre seg. Du er den fødte stjerne, nettopp fordi du ikke er det. Alt du trenger er litt mer hjelp på veien.”
Eva følte at det var nå hun skulle velge. Hun så på Jostein, lett fremoverlent over pulten sin som var et digert skrivebord i mørkt tre, som en ivrig lærer som forsøkte å presse det riktige svaret ut av henne fordi han visste, visste at hun visste. Det var til hennes eget beste. Det ble vanligvis slik. Andre tok valgene hennes, men disse valgene ble ikke tatt utenfor hennes egen kontroll. Hun bare lot det skje. Det var mer behagelig, hadde alltid vært det. Nå, nei for lenge siden, hadde hun sluttet å la seg plage av å føres fremover i sin mekaniske dans gjennom livet. Det var ikke et valg hvis det ikke fantes noe alternativ. Det var kanskje det som var problemet? Hun kunne ikke legge seg ned og dø heller. Hvis de da en gang lot henne gjøre det. Hun nikket. Jostein lo kort.
”Med det ute av veien tenker jeg at vi kan gå tilbake til timeplanen din. Hvis du ser på mandag.”

Klasse og forstand
"Heretter heter du Eva."
"Hva?" Line hadde sluttet å følge med på Sanders forsiktige kommentarer, og denne føltes nærmest som en ettertanke. Hun gjettet at det var slik det skulle føles.
"Det ansiktsløse samfunn er ikke interessert i Line. Tenk på det som et skuespill, som jeg fortalte deg om. Du er ikke Line lenger. Du kan legge Line bak deg. Det er jo bare et navn, er det ikke?"
"Et navn? Jeg heter jo Line. Hvorfor skal jeg plutselig hete Eva?"
"Fra nå av spiller du en rolle. Du liker å gjøre det, gjør du ikke? Ingenting er som det var før du kom hit. Jeg vet ikke hvordan det egentlig er på Utsiden, men du er ikke lenger på utsiden. Eva er en gave. Tenk på det sånn. Eva er gaven som vil lede til det ansiktsløse samfunnet. Eva vil hjelpe oss alle til et bedre liv. Line er ingenting; var ingenting. Eva er en begynnelse der Line ikke en gang har en slutt.
"Jeg forstår ikke."
"Det er derfor vi er her. Vi skal hjelpe deg å forstå at Eva er viktig. Hun er ikke som Line. Men det får være nok for i dag. Du er sikkert sliten, Eva."

Alltid Eva. Hun het ikke Eva, men Line. Nå hadde hun begynt å forstå at det ikke var det riktige svaret. Hun hadde forstått mer enn det. Selv om hun følte seg dum her, på instituttet, selv om det føltes håpløst å måtte lære at man tygde mat med munnen igjen, og tørket seg med en serviett etterpå, at klær aldri skulle være flekkete, at ordene hun brukte og måten hun snakket på ikke var riktige selv om det så ut til at det hun sa ble forstått, fortalte de henne at hun lærte raskt. Hun trodde de sa det fordi de forventet at hun var en idiot. Manerene hun visstnok manglet var tilskrevet et siklende og enfoldig individ, og selv når hun lærte fort var det en feil som ble belønnet med nedlatende anerkjennelse, som om ingen riktig trodde at hun kunne forandre seg i det hele tatt.
"Rettere i ryggen, Eva. Hvis du ikke klarer å overbevise meg om at den kjolen er ment for deg er det ikke godt nok."
Jostein hadde plassert henne hos Sander i dag igjen. Han var ikke den verste av dem. Hun mistenkte at han likte menn, og utenfor muren hadde han ikke overlevd et sekund, men hun hadde ikke sagt det til ham. Ingen satte pris på at hun sa sannheten. Dessuten var det ingen på instituttet som brydde seg om hvem Sander likte. Det ble aldri nevnt eller diskutert som Line fikk med seg, og hun prøvde å få med seg alt nå. Sander var ikke pervers, men bare enda et ansikt hun måtte lære seg å adlyde, uansett hvor mye hun mislikte det. 
Uke for uke kom det nye ansikter til mens gamle forsvant. Timene med Sander var et slags høydepunkt, uten at hun forstod hvorfor. Han kalte seg moteekspert, og brukte mange latterlige ord, men han var snillere enn de andre nå. Det var kanskje derfor hun ikke foraktet ham lengre. Ordene han brukte var dessuten ikke så viktige. Det var ikke som med Roger, der ordene betydde alt. Her skulle kunne gjenkjenne hva som var riktig og feil, og justere seg etter det, og det var enklere å forstå seg på enn Rogers oversettelser av det han kalte følelsesliv.
”Der viser du klasse.”
Sander sa ordet som om det var hans personlige mantra. Hun trodde at klasse var noe man hadde, ikke noe man ble opplært i, men Sander gjorde aldri det tydelig. Hun mistenkte at å ha klasse og å vise klasse ikke var helt det samme.
“Takk.” Hun forstod at det var et kompliment nå, og trodde hun rødmet. Hun følte at hun burde hate ordet, men hvordan kunne hun hate noe hun ikke forstod betydningen av? Sander hadde gjort det klart for henne at innsiden ikke var en fast masse, som hun hadde forestilt seg. Også her hadde man et hierarki, og på mange måter var det mer strengt og omfattende enn det hun tenkte på som kampen om å overleve. Små detaljer som måtte læres, repeteres til det kjedsommelige, for så å bli oversatt til kontekster. For Line var det sjokkerende at å smile til feil person kunne være en fornærmelse, men Eva visste det allerede. Sander fikk reglene til å virke som det mest naturlige i hele verden, og hun kunne egentlig ikke hatt en bedre lærer. Om å lære å oppføre seg var kjedelig, og noe barna på Innsiden fikk inn med morsmelken, gjorde han det beste ut av denne sosiale sjongleringen. Hun kunne le av de overdrevne faktene hans, som virket ment for henne, og om han lo av henne, var det aldri fordi han ønsket å såre. Han måtte se henne som et prosjekt, et prosjekt han var en grunnleggende del av, og han frydet seg oppriktig hver gang hun lærte seg å vise mer klasse.
Noen ganger følte hun seg som en fange, andre ganger tenkte hun at hun var en fremmed på besøk. Eva hørte kanskje hjemme på instituttet, men Line gjorde det definitivt ikke. Hun brukte bare det gamle navnet sitt i tankene nå, og reagerte instinktivt når hun hørte noen si Eva. Det føltes som et nederlag, men snart glemte hun også å føle på det. Det hadde vært mange nederlag de første månedene. Spørsmål som ledet til misforståelser, oppførsel som ble irettesatt eller sett ned på, og latter på hennes bekostning. Nå kunne hun mer. Fortsatt var det langt fra godt nok. Ingen steder var dette mer tydelig enn i timene med Roger. Raseriet fra deres første møte hadde gått over i en stillstand der det eneste som holdt henne fra å rive ut strupen hans var frykten for hva som kom til å erstatte ham. Når Jostein ble misfornøyd med noen så hun dem aldri igjen, men hun hadde ingen garanti for at alternativene som dukket opp var bedre. Roger så ikke ut til å forstå dette. Hun antydet det hver gang de møttes - hvordan hans patetiske forsøk på å grave i sjelen hennes eller få henne til å akseptere traumene sine, ikke ledet noen vei, og at han like gjerne kunne la henne leve dette nye livet sitt i fred - men han tolket selv dette som et fremskritt. Denne forvridde logikken tok seg så ekstreme friheter at Line trodde Roger kunne overbevise seg selv om at et toalettbesøk representerte et gjennombrudd. Hun hadde antydet at det eneste bruddet hun var interessert i var å knekke nesen hans, og han hadde nikket og notert noen ord i blokken sin.

Hun var også tilbake på skolebenken. Den første læreren hennes, en eldre mann med hår i øregangene, hadde blitt overrasket over det hun kunne, og Line tenkte at en av dem måtte være en idiot siden det å kunne lese en side fra en avis viste seg å være en åpenbaring. Etter hvert forstod hun at Innsiden var ignorant og likegyldig til alt som foregikk utenfor muren, og at de hadde regnet med at det nærmeste de skulle komme seg fremgang de første dagene var å lære henne å skrive det nye navnet sitt. Det virket som at hver eneste fornuftige ting hun sa den første uken var et under. Men den eldre mannen som hun forstod skulle tiltales som Professor Fransen justerte fort forventningene sine. Snart hadde han gjort en omfattende vurdering på hva Eva trengte av undervisning, og nå hadde hun tre lærere som ukentlig underviste henne i hva enn Jostein mente hans Eva trengte å vite før de slapp henne fri.

Det var det Sander hadde kalt det. Hun visste ikke hva hun tenkte om å bli sluppet fri. Hun forstod ikke premisset for at de holdt henne her en gang, langt mindre hva som skulle til for å kunne vandre fritt blant Innsidens borgere, og så snart noen nevnte at det fantes noe etter instituttet trakk hun seg sammen som en utsatt fugleunge. I begynnelsen hadde hver dag føltes som en eksamen. Nå føltes det mer som om hun ventet på noe udefinert. Roger hadde gradvis gått nærmere inn på det ansiktsløse samfunnet hun var i ferd med å bli en representant for, og hennes kommende forandring, men Line følte det som om han snakket om Eva som en blomst som var i ferd med å springe ut. Hun mistenkte at hun ville dø ved første frostnatt.
De gangene hun så Jostein stilte han henne spørsmål, men virket uinteressert i det hun måtte ha å fortelle. Han registrere at hun eksisterte, men tankene hans måtte være et annet sted. Han var sannsynligvis opptatt med sin nye samfunnsorden, som Eva fortsatt ikke forstod så mye av. Likevel klarte hun ikke å legge fra seg ærefrykten hun følte på i vissheten om at dette var mannen som bestemte hennes skjebne. Om hun sjeldent så ham, kunne hun aldri glemme at han var der et sted, og at hennes minste bevegelse var tilgjengelig for ham. Slik bidro Jostein til å holde henne på vakt, i det hun kunne tenke på som paranoide rutiner. Hvor han nøyaktig befant seg mens hun gikk gjennom ritualene av undervisning og terapi visste hun ikke. Med nesen i en rapport, kanskje, eller foran en av skjermene hun så rundt seg, forlokkende vindu inn i en parallell verden som hun ikke var en del av.
Hun tenkte på Gunnar og hans forsvinningsnumre, og undret seg over om det handlet om de hadde frihet eller ansvar, og om menn som dem likte livene sine. De tok andre hensyn en henne, og vurderingene deres foregikk ikke på hennes mer dagligdagse plan. Josteins tilstedeværelse så ut til å styre menneskene rundt henne: Ikke som en tyrannisk kraft, men som en visshet om at han var der. Om han var en slavedriver styrte han ikke ekspertene sine med pisk, men hun hadde inntrykk av at det allikevel var konsekvenser som holdt apparatet hennes i sjakk. Hun ante at det hadde med klasse å gjøre, men ikke den samme klassen Sander skulle bryte henne ut i. På Innsiden var det ikke slag eller spark som var konsekvensene, men å miste posisjonen sin i en vag orden.
Kamper foregikk bak kulissene, diktert av denne frykten for hva Jostein kunne påføre av skade. Der hadde hun ingen rolle å spille, og det var heller ingen anerkjennelse å hente. Hun hadde ingen forankring i virkeligheten, om det da kunne kalles det, men var en diffus skapning som skulle formes etter Josteins regler. Hun var omringet av kvinner utenfor klasserommene sine, kvinner som ikke hadde makt over annet enn henne, og hun lurte på hvorfor det var slik. Var det fordi menn var farlige, fordi menn, ekte menn, ikke nedverdiget seg til posisjoner der man tjente andre på et rent kroppslig plan. Selv Roger understreket at han hadde makt over henne, var bedre enn henne, fordi han hadde den magiske evnen til å forstå henne bedre enn hun forstod seg selv. Tanken var selvfølgelig latterlig, men Roger så ut til å være hellig overbevist om at han var en partner i tankene hennes, og at han eide dem like mye som hun selv gjorde.
Universet hennes var så beskyttet at hun knapt fikk lov til å bevege seg ut i den innmurede hagen som var forbeholdt hennes lufteturer uten at noen holdt henne i hånden, langt mindre alene. Dette til tross for at hagen umulig lot seg rømme fra. De hadde gitt henne i oppgave å vedlikeholde den, som om det var noe hun skulle finne stolthet i, og selv om hun ikke kunne interessert seg mindre for rosekratt, for staudblomster eller urter, tilhørte den lille grønne flekken henne. Det var tanken deres også, men hun tenkte at om blomstene var et våpen, var det deres mest impotente.
Med våren ga de henne også tilgang til skjermen på rommet hennes. Lea hadde gitt henne en enkel innføring i dette magiske vinduet som viste bilder med lyd, og som ble styrt med en tryllestav de kalte kontroller. Det var da det gikk opp for henne at det var slik de visste alt om henne, om hun hadde sovet dårlig en natt, hatt marerittene som plaget henne, om hun hadde spist sin rettmessige porsjon, eller skylt den ned i toalettet, om hun hadde dusjet slik de ønsket at hun skulle gjøre det, vasket seg omhyggelig hver morgen. Hun følte hun foregikk på en skjerm, hun også, og at det der var Lea som hadde kontrolleren. Bak den var det enda en kontrolleren, en kontroll som styrte hele instituttet, og denne kontrolleren ble styrt av Jostein Larsen. Hun ble overvåket. De som overvåket ble også overvåket. Og på toppen av pyramiden satt det en mystisk skikkelse som kalte seg Jostein. Om det ikke satt noen over ham også.
Hun forstod ikke dette sykelige behovet for å registrere hennes minste bevegelser, og at kunnskapen om livet hennes var noe som kunne og skulle brukes mot henne. Kanskje var det fordi Eva ikke var en rolle, og hun tenkte at isåfall var Line noe de ikke bare ønsket at hun skulle glemme, men noe de tok seg ære i å utslette. Hun skulle spille Eva til hun var Eva, og det var hennes eneste rolle. Hun lærte seg å adlyde. Det fantes ikke noe alternativ lenger. Hun smilte når noen sa noe morsomt, men skulle aldri le. Hun skulle aldri se noen i øynene for lenge av gangen. Kroppen hennes skulle følge reglene de kalte holdning, og bevege seg med klasse. Og for at det skulle fungere måtte hun ha de riktige musklene, den riktige vekten, spise den riktige maten.
De hadde innprentet dette i henne, med en så sterk overbevisning at det igjen ble enklest å ta del i også dette regimet. Det hadde blitt innført gradvis, og først nå som de var mer tilfreds med kunnskapen hennes ble også kroppen hennes spisset mot et mål som fortsatt ikke var definert for henne. Hun forstod ikke hvorfor de lekte denne leken med henne i hovedrollen, eller hva de ønsket å bevise. Hun forstod ikke hvorfor hun hadde fått sin egen lille verden, en verden hun ikke hadde bedt om, men hun ytet ingen motstand lengre, og tenkte at tross alt fantes det verre ting enn denne merkelige rollen de hadde tildelt henne, og som så ut til å fortsette inn i evigheten. Så fikk hun etternavnet sitt. En dag var hun ikke lenger bare Eva, men fru Larsen.

Frem, og tilbake
"Du heter Eva. Kan du gjenta det?"
"Eva. Jeg heter Eva."
"Rettere i ryggen. Se meg inn i øynene når jeg snakker til deg. Dette kan du, Eva."
Navnet hennes var ikke Eva. Hun het Line. Han var Sander, og det var blitt et av de første navnene hun hadde lært. Sander skulle sørge for at hun lærte seg etikette. Eva visste hvordan man kledte seg og hvordan man oppførte seg her, på Innsiden, men Line måtte først lære det. Uendelige repetisjoner. Aldri godt nok. Ukene ble til måneder, og fortsatt var der mer kunnskap å banke inn, som stikkende spikre som ikke hørte hjemme i henne.
Hun husket høstdagen hun kom til instituttet. Hun og Gunnar, ledet ut av kontorrommet med Beth og de andre to sittende igjen. Hun hadde vært naiv den gangen. Hun var fortsatt naiv, men den dagen hadde hun forstått hvor lite hun betydde for Gunnar, hvor feil hun hadde tatt da hun tenkte at Gunnar brydde seg, og at han ville det beste for henne.
”Her skiller vi vei, Line.”
”Hva mener du?”
”Jostein skal forklare alt. Jeg får min sjanse mens du får din. Kanskje vi ses igjen, men jeg ville ikke regnet med det.” Han klemte henne, hardt uten at det var innstendig. Som om han trodde han måtte det. “Lykke til.”
Hun var så forfjamset at hun ikke rakk å svare. Hun ropte ingenting etter ham, vurderte ikke en gang å følge etter. Istedenfor ble hun stående ved siden av Jostein og de fire vaktene. Det var ingenting å gjøre mening av. Ingenting å føle på. Hun ble ledet inn i en bil som så ut som den var hentet fra framtiden, og det eneste hun kunne sagt om den var at det var en bil og at den var sort, at interiøret var i glattpolert plast og skinn, og at det virket som om den aldri hadde vært brukt. Foran henne satt Jostein, og en navnløs sjåfør. Ved siden av henne satt to av vaktene. Hvis det ikke var for dem hadde hun kanskje lagt merke til mer av omgivelsene før de kom til instituttet, kanskje turt å spørre om det hun så foran seg, men Line husket bare at stedene hun så, menneskene hun skimtet, så ut til å komme fra et annet sted der holdepunktene ikke var de samme som hun var vant med. Inntrykkene var så mange at de bare stod igjen som fragmenter.
Hadde hun visst at hun ikke fikk forlate instituttet hadde hun kanskje ha lagt merke til mer av det som var på utsiden av bilen før den parkerte utenfor det som nå var hennes oppholdssted. De hadde ført henne rett til det som viste seg å skulle være hennes sted, og låst døren bak henne med forsikringen om at det kom noen snart: Et oppholdsrom, i tillegg til bad og et lite kjøkken. Vinduet med gitter stirret ned i en hage fra andre etasje, og der hagen sluttet var det en murvegg som hindret videre utsikt. Hun fant det hun forstod var kjøleskapet på kjøkkenet. I det lå det en boks med mat, og på benken fant hun bestikk i plast ved siden av kopp og fat i papp. Vann kom ikke fra en bøtte, men fra en kran på kjøkkenet. Hun brente seg umiddelbart, før hun forstod at hun kunne bytte mellom varmt og kaldt, og bannet lavt. Så satte hun seg ved et blankpolert bord med trefarge, og spiste. Maten smakte. Konsistensen var merkelig bløt, men retten var krydret med noe som var ukjent for henne, og som hun først lurte på om hun skulle spise. Da hun smakte på de grønne bladene ble hun overrasket. Smaken var stram, men ikke på en fæl måte.
Line merket ikke hvor sulten hun hadde vært før hun begynte å spise. Snart var maten borte, og hun fant ikke mer i skapene. Line tok enda en kopp med vann, styrtet den, og ble sittende og se seg rundt. Det var ikke mye å se på. Rommet var ikke stort, kanskje 15 kvadratmeter, og nesten kvadratisk. Ved den ene veggen stod en enkeltseng, redd opp med et blomstrete teppe- og putetrekk. og bordet hadde to stoler med føtter i metall som var festet til gulvet med skruer. Veggene var nakne, med unntak av en skjerm, også festet til veggen, som så ut som et mørkt vindu. Det gikk en dør ut til det hun tenkte måtte være til toalettet, men idet hun skulle reise seg for å undersøke det også banket det på døren før det romsterte i låsen. Ansiktet til en ung kvinne stakk inn.
”Det er nye klær på badet. Ta deg en dusj, og så kommer jeg tilbake om femten minutter.” Døren lukket seg. På toalettet lå det undertøy, møysommelig lagt sammen, og et ekstra sett klær, en form for kjortel i hvitt stoff som var nyvasket og stiv. Begge deler luktet som om det kom rett fra vaskeriet. I hjørnet stod det et kabinett hun mistenkte var ment for akkurat det. Etter at hun prøvde seg fram fikk vannet en temperatur som var behagelig, og hun klarte nesten å slappe av for første gang denne første dagen i det som skulle bli hennes fengsel. Da hun gikk ut i stuen satt den samme kvinnen som tidligere på en av stolene og så tomt ut i rommet.
“Beklager. Jeg visste ikke at du var her.”
Line ble sett på. Hun skjønte ikke om uttrykket til kvinnen var overrasket eller om hun ble irritert.
“Det er virkelig ingenting å beklage. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne komme inn. Dette er ditt rom, og det er viktig at du føler deg hjemme. I dag kan du slappe av. Vi begynner forsiktig i morgen, men det skjer vanligvis ikke så mye her i helgene. Vi serverer frokost mellom åtte og ni, og så er det middag og kvelds til faste tidspunkt. Hvis du blir sulten utenom måltidene har vi frukt. Te står i gangen. Det er bare å forsyne seg. Noen spørsmål?”
Line ristet på hodet, som føltes som det var i ferd med å koke over.
”Det er jo fortsatt tidlig.Jeg kommer innom med middag. I helgene skal du spise på det store kjøkkenet med oss. Du får prøve å finne deg til rette til jeg kommer tilbake om noen timer.”
”Hva heter du?”
”Sa jeg ikke det? Jeg er Lea, kontakten din på instituttet. Jostein kommer ikke innom igjen før på mandag, så inntil da kan du spørre meg om det du lurer på.

Hun slet med å sove den første natten, i en seng som luktet et rengjøringsmiddel som var ukjent for henne og med en dør som låste henne inne klokken elleve. Hun tenkte på Gunnar, klarte ikke å la være. Hvor var han og hva gjorde han? Hvordan kunne han forlate henne helt uten videre? Hadde han solgt henne til denne Jostein, og for hva? Og hvorfor ønsket denne mannen å ha henne her, på det hun hadde lært var et institutt, et ord hun aldri hadde hørt før. Var det som en institusjon, et sted man sendte mennesker som ikke hørte hjemme noe sted som til et slags fengsel? De hadde iallfall låst henne inne, og om hun ikke hadde fått klar beskjed om at hun ikke kunne forlate stedet, vitnet den låste døren om at det var slik. Hun hadde aldri savnet frihet, i det minste ikke før nå. Line følte seg som et lite barn, fratatt muligheten til å gjøre et valg: Hva som helst annet enn å sove. Og hva skulle hun vekkes til? Hva skulle hun stå opp til?
Neste morgen banket det igjen på døren, og Line rykket til. Før hun rakk å reagere nok til å svare ble døren åpnet. 
”Frokosten er nesten over.” Line rykket til, og satte seg umiddelbart opp. Gårdagen kom tilbake til henne mens hun så på et ansikt som var eldre enn Leas, men hardere og mer kantete. Denne nye kvinnen hadde like fullt identisk bekledning.
”Lea glemte å fortelle deg at vi ikke har alarm i helgene. Vanligvis ringer det klokken syv.”
”Hvor skal jeg?” Hun husket noe om frokost med de andre på instituttet, men ingen hadde vist henne hvor denne frokosten skulle spises eller hvordan hun fant frem på instituttet. ”Hvor er Lea?”
”Lea har kveldsvakt.”
Line gjettet at kveldsvakt var det samme som å jobbe på kvelden.
”Jeg er Stina. En del av apparatet rundt deg. Sykepleier.”
”Er jeg syk?”
”Nei, du er ikke syk, Line. Jeg er her hvis du blir det.”
”Er jeg i ferd med å bli syk?”
Stina lo, og Line klarte ikke å la være å synes at hun var nedlatende. “Nei, det er bare for sikkerhets skyld.”
Og Line latet som om hun forstod.

Line latet som om hun forstod mye de første dagene på instituttet, men de ansatte lot seg ikke overbevise. De forklarte henne i det uendelige, men ofte forklarte de feil ting, og Line ble stående eller sittende som et spørsmålstegn ved mer enn en anledning. Den første helgen forsvant, i en blanding av hvile, angst og rådvillhet, og da mandagen kom tenkte Line at Jostein ville hjelpe henne til å forstå. Hun hadde hørt mantraet så mange ganger, fra Lea meg også fra Stina, og fra Veronika, en usikker og syltynn skikkelse som virket redd for å i det hele tatt åpne munnen rundt henne.
”Jostein kan sikkert forklare det på mandag.”
Line forventet ikke mye. Hun ble ikke direkte skuffet da hun ble ledet inn til det hun senere lærte å kjenne som Josteins kontor, der han satt alene nå, og trommet forsiktig med fingrene på et digert arbeidsbord.
”Velkommen hit, Line.”
"Dette er Lea. Hun er sykepleier."
"Jeg møtte henne på fredag."
Line så ordentlig på Lea. Hun virket passe normal. Usminket, men velstelt. Bare en vanlig jente, som kunne ha jobbet på Engelen, og som Line ikke hadde lagt merke til i en annen sammenheng.
”Selvfølgelig.” Ordet manglet tilstedeværelse. "Lea er kontaktpersonen din. På morgenen klokka åtte vil Lea eller en av kollegaene hennes komme og hente deg til frokost. Det vil si nå. Det er ikke like nøye i dag, men fra nå av spiser du alltid klokka åtte. Etter at du har spist vil du få timeplanen din. Hver mandag får du en ny plan, og den vil fylles opp etter hvert som vi blir bedre kjent.
"Timeplan?"
"Vi har mye arbeid foran oss, Line. Det kommer til å ta tid. Man kan si at du er utvalgt, at jeg har valgt deg til å spille en rolle. Kjenner du til skuespill?
Line nikket.
”Godt. Denne rollen kommer med noen krav. Det første er selvfølgelig at du gjør som du blir bedt om. Det inkluderer å ikke forlate instituttet før jeg sier at du kan det. Det andre kravet er at du gjør som du blir bedt om. Ingen unødvendige spørsmål. I korte trekk ønsker jeg å bevise en teori. Det er en ganske enkel teori. Selv mennesker som dere, og legg merke til at jeg bruker ordet menneske, selv de fra Utsiden har de samme iboende kvalitetene som du finner her inne. I Byen, mener jeg. Dette er ikke en selvfølge for mange her. De ser ned på dere, og vurderer dere som iboende dumme og forræderiske, opportunistiske og ukultiverte. Unnskyld at jeg bruker så vanskelige ord. Dere er avskum, kort og godt. Det eneste dere kan brukes til er det vi ønsker å bruke dere til. Dette er selvfølgelig selvmotsigende. Det er sant at vi kommer med visse kvaliteter, men dette er lærte kvaliteter. Å si at Innsiden og Utsiden er det samme er absurd, eller åpenbart, avhengig av hvem du spør. Noen her mener at grunnen til at vi lykkes der dere ikke gjør det er overlegen genetikk, og det stemmer at vi er mindre syke enn dere, at vi blir eldre enn dere. Det stemmer også at vi spiser bedre enn dere, og at Innsiden har et bedre helsevesen. Jeg tviler på om du kjenner til konseptet helsevesen. Leger som arbeider målrettet med hele befolkningen, kan man kanskje si. På instituttet jobber vi imidlertid ikke med tradisjonell legevitenskap, men med kirurgi. Estetisk kirurgi for å være mer nøyaktig. Genetisk forskning kommer stadig lengre, men noen ganger ønsker man raskere resultater. Vi arbeider med å rydde opp i de aspektene ved genetikk som ikke uten videre lar seg mestre. Jeg gjør i korte trekk mennesker mer behagelig å se på. Det er mange forskere som kimser av meg for dette, men det finnes alltid mellomstasjoner i fremgang. Selv vil jeg si at jeg er vel så mye kunstner som jeg er forsker. Arrogant som mange mener at det er, jobber jeg ved siden av det genetiske for å skape det perfekte. Og det perfekte er ikke uten videre genetisk betinget. Noen ganger overrasker naturen selv oss. Jeg ønsker ikke å gjøre dette til noe foredrag, men prinsippet jeg jobber ut fra er at kreativitet er vel så, om ikke viktigere enn genetikk. Derfor ønsker jeg at du, at en ingenting innenfor rammene her på Innsiden, skal bli den mest ettertraktede skjønnheten i byen, ja, kanskje i verden. Du kan kanskje si at jeg gjør det for min egen del. Den typen kirurgi du vil behandles med er eksperimentell, og jeg ville neppe kunne gjort den på noen fra byen. Men når jeg først bedriver ett eksperiment, hvorfor ikke kombinere det med et annet? Du skal ikke bare bli en skjønnhet uten sidestykke; du skal også bli selve symbolet på skjønnheten. Det endelige beviset på at jeg kan skape det mest verdifulle av det minst verdifulle, at mitt institutt kan forandre verden langt raskere enn all verdens gen-manipulasjoner. Om det blir deg eller noen andre har jeg alle planer om å bli den som setter skjønnhet i perspektiv. Skjønnhet som ikke bare kan forbløffe, men gjenskapes for de som fortjener skjønnhet. Hvis du, hvis Line fra Utsiden, kan bli den første av sitt slag, tenk hva de her vil tenke at de selv kan bli. Det er dette vi kaller prosjekt Eva. Det er kanskje ikke særlig originalt i seg selv, og den åpenbare symbolbruken er ikke noe jeg personlig ville gått for, men jeg har investorer å tilfredsstille. Nok om det. Vi jobber ut fra en tidsramme, og har ikke ubegrenset med midler, men så lenge du, så lenge Eva jobber iherdig og med hele seg, har jeg ingen grunn til å tvile på at det vi kaller Prosjekt Menneske skal lykkes. Det får være nok, til å begynne med. Spørsmål?”
Line visste ikke hvor hun skulle begynne, og før hun rakk å si noe vinket Jostein Larsen dem ut av kontoret sitt. ”Godt. Jeg ser fram til å samarbeide med deg, Eva.”
Line og Lea spiste frokost sammen. Lea kunne smile av måten hun gjorde ting på, og Line tenkte at det kanskje ikke var så rart når irritasjonen gikk over. Hadde hun vært i Leas sko hadde måten sykepleieren pirket i maten sin på vært rasende festlig. Her var det ikke Lea som var kresen, men Line som hadde dårlige manerer. Pappfatene på rommet var erstattet med ordentlige fat, og Line hadde fått tildelt kniv og gaffel i stål. Hun likte at bestikket veide litt, likte at hun kunne strekke seg etter mat hun var nysgjerrig på å smake, og som hun kanskje hadde hørt om, men Lea gjorde det tydelig at nå hadde Line spist nok.
”Etter maten har du time med Roger.”
”Roger?”
”Han er psykolog.”
Line forstod at hun måtte ha sett uforstående ut, for Lea la raskt til:
“Han jobber med mental helse.” 
Line visste fortsatt ikke om hun forstod. Hva var mental helse? Sammensetningen av ordene virket rar på henne. Hvordan kunne helse være mental? Hun hadde aldri blitt så ivaretatt som her på instituttet, og hvis hun skulle være ærlig med seg selv syntes hun allerede at det var for mye, og nå skulle de ha henne til å føle på en mental helse. Line undret seg over hvilken verden hun befant seg i, her på Innsiden, og om det ikke var nok snart, om de ikke skulle avsløre denne spøken som det den var.
”Jeg har ikke noen metal helse.”
”Alle har en mental helse. Du kommer nok til å oppdage det etter at du har snakket med Roger. Skal vi gå?”
De gikk sammen til Roger, gjennom en hvit gang med gulv i grå plast med stadige dører med små skilt. Navnene og titlene glemte hun så snart hun leste dem. Line lurte på om der som henne, eller om rommene var for de som jobbet på instituttet. Hun hadde fått inntrykk av at hun var den eneste fra Utsiden her, men man kunne aldri være sikker. Det fantes ingen grunn til at noen her sa sannheten. Omgivelsene gjorde henne så nysgjerring at hun nesten glemte å engste seg, om hun  da skulle engste seg for alt det nye som ventet i denne merkelig sterile verdenen, på Innsiden av Innsiden, som føltes som en forestilling der hun var det eneste publikum. Lea, Stina, Jostein, og en hel rekke andre navn på figurer som fra tid til annen dukket opp i synsvidden hennes, bikarakterer som de måtte være, utgjorde en form for panorama der hun ikke kunne se mer enn det de lot henne se, der dørene var tepper som ble trukket fram og tilbake, og der hun måtte lære seg å forstå reglene for å kunne se hva som foregikk. Veien til Roger var ikke spesielt lang, og avbrøt tankene hennes idet de svingte rundt et hjørne, og Lea banket på. Line hadde ikke telt dørene, men hun tvilte på om det hadde tatt mer enn et minutt fra spiserommet til Lea bråbremset, og svingte til høyre. Hun banket, og fikk umiddelbart svar.
”Kom inn.”
Gangen fortsatte et lite steinkast forover, før den svingte igjen, og Line undret seg over hva som ventet ved enden av den, men døren foran Lea åpnet seg utover, og hun endte opp med å stirre inn i et rom, sparsommelig møblert med enkle møbler i form av to stoler og en sofa, begge med setet dekket av et blått filtaktig stoff. Roger satt med en skjerm bak seg, ikke ulik den Line husket fra rommet sitt, i en stol som virket langt mer behagelig enn de andre sittemøblene, og mer som noe hun forventet å finne på Innsiden. På veggene hang det to bilder, som Line registrerte som meningsløse øvelser i fargelegging, og det var også en liten bokhylle i et hjørne. Hun rakk å registrere en tittel sammensatt av ord hun ikke hadde hørt før.
”Så det er du som er Eva? Jeg heter Roger. Roger Hansen. Jeg er psykologspesialist ved instituttet. Unnskyld rotet. Dette er første dagen min her.”
Rotet måtte være en pappeske i det ellers så ryddige rommet, og Line var mer interessert i å få et glimt ut gjennom vinduet før hun måtte bestemme seg for hvor hun ville sitte. Hun valgte stolen nærmest døren.
”Lea, var det ikke? Du kan gå, og så kan jeg og Eva bli litt bedre kjent.” Han reiste seg fra stolen sin, og rakk smilende fram den spinkle hånden sin.
Roger var nesten kortvokst, og Line syntes han hadde et merkelig stort hode der hun stirret ned på en påbegynnende og tidlig måne. Han var kanskje på Josteins alder, og Line lurte på om de to var venner eller i det minste bekjente. Hun forstod umiddelbart at hun ikke kom til å like ham.
"Gleder meg. Gleder meg veldig." Han ristet hånden hennes i det hun mistenkte skulle være et varmt håndtrykk.
"Line", sa Line. Aller helst ville hun trekke hånden til seg, vekk fra det slappe håndtrykket. Hun likte han ikke allerede.
"Så, Eva, skal vi bli litt kjent med hverandre?"
”Jeg heter Line.”
”Det må være en misforståelse her et sted. Eva. Eva Larsen. Det er det jeg har blitt fortalt. Men du sier at du heter Line? Det er interessant.”
”Jeg synes ikke det. Hvorfor er jeg her?"
"Hva mener du? Vi tenker at du trenger noen å snakke med. Det er jo en uvant situasjon for deg, Eva... Line."
"Mener du at jeg er her?"
"Det, og flere ting."
"Som hva da?"
"Noen vil jo si at du ikke er helt frivillig. Jeg skal hjelpe deg å forstå hvorfor du er her, og hvordan jeg kan bidra til å gjøre det så enkelt som mulig for deg."
"Jeg skjønner ikke."
Roger pustet dypt. “Du er jo her for å forstå. Hos meg. Du har møtt Jostein? Jeg vet at han kan være litt abstrakt, han er et geni, tross alt, men sammen finner vi nok ut av det. Nevnte han noe om Det Ansiktsløse Samfunn? Det er det han kaller det. Jeg vet ikke om jeg liker uttrykket, men Jostein vet selvfølgelig best. Uansett skal jeg gjøre mitt beste for å forklare deg, med enkle ord som vi kan forstå. Men først skal vi bare snakke. Det er jo viktig at vi blir kjent med hverandre når vi skal jobbe sammen såpass lenge. Ikke sant, Eva?” Hun var lei av å påpeke at hun ikke het Eva nå, og svarte bare med en irritert mine. Roger hadde tatt frykten fra henne ved å påføre ren irritasjon.
”Det skjønner du, ikke sant?”
”Nei, jeg skjønner ingenting. Faktisk ingenting. Kan du forklare meg hva jeg gjør her? Kan noen forklare meg hva jeg gjør her?”
Hun ble overrasket over sitt eget sinne.
”La meg forsøke å forklare det igjen.”
”Jeg trenger iallfall ikke at du forklarer meg noe igjen.”
”Jeg tror vi misforstår hverandre. Jeg beklager hvis jeg har vært uklar, men vi kan forsøke igjen. Det er viktig at du føler deg respektert. Jeg heter Roger Hansen, og er psykologspesialist. Jeg er her for å hjelpe deg. Det første vi trenger for at vi skal kunne gjøre det er å bli litt bedre kjent med hverandre.
”Line.”
Hei, Line. Det er hyggelig å møte deg. Hvordan har du det?
”Jeg har det helt fint.”
Det gleder meg å høre. Jeg vet at du står i en utfordrende situasjon, og om jeg kan si det er dette helt nytt for oss begge. Jeg ønsker ikke å gjøre deg til noe eksotisk, for du er jo et menneske som oss, men jeg har aldri jobbet med noen fra utsiden før. Jeg har imidlertid utviklet en viss erfaring med spesielle tilfeller.”
Line falt ut igjen. Hun tok seg selv i å betrakte Roger, som gestikulerte forsiktig mens han letet etter ord, ord som skulle betrygge henne eller få henne til å like ham. En stadig strøm med ord pakket inn i flere ord.”
"Det er der mental helse kommer inn. Du kommer til å gjennomgå store forandringer, og jeg skal passe på at hodet ditt er med på det. Hjernen din vil kanskje ikke først akseptere det som skjer, og derfor skal vi snakke sammen; og finne ut av hvordan du kan ha det best mulig."
Line våknet igjen.
"Hvilke forandringer?"
"Hvor skal jeg begynne? Det kommer til å føles som et slags skuespill. Jeg tror det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Vet du hva et skuespill er?"
"Ja."
"Du har blitt tildelt en rolle. en viktig rolle, kanskje den viktigste. Jostein kunne sikkert ha forklart det bedre, men han er jo ikke ekspert på alt. Ikke det som foregår inne i noen, kan man kanskje si. Du skal forandres. Bli noe annet enn du er nå. Du skal ikke være en fra utsiden. Du vil bli selve eksempelet på Jostein Larsens geni. Du vil bli prototypen. Den første, altså. Det første nye mennesket. Jeg vet at det kan høres dramatisk ut, men vi skal følge deg hele veien. Du skal bli best mulig ivaretatt. Våre fremste eksperter vil se til det. Og her: I dag begynner det. Så det er viktig at du føler deg trygg. Viktig at du forstår at du kan snakke om alt med meg.
”Og hva hvis jeg sier nei? Hva om jeg ikke vil snakke med deg?”
Roger så overrasket på henne. Det var som om hun hadde sagt noe helt uforståelig, som ikke kunne ha falt ham inn at skulle bli sagt, og det måpende uttrykket hans gjorde ham latterlig.
”Det... vi får ta tiden til hjelp. Når vi blir bedre kjent med hverandre vil du kanskje føle det annerledes. Vi prøver en stund til, hva? Det er jo det vi er her for, er det ikke: Å bli bedre kjent? Så neste gang kommer jeg til å presentere deg for en del mestringsstrategier. Det vil si måter å føle seg trygg på. Teknikker som kan hjelpe deg til å stå i stress. Jeg skjønner at vi ikke helt forstår hverandre enda. Det vil selvfølgelig ta tid, ja det vil det nok. Men hvis du ikke har noe mer å si foreslår jeg at vi avslutter her, og ses i morgen. Kanskje det er det du trenger for at det skal bli enklere for oss å snakke sammen. Å prosessere kan ta tid.”
"Har jeg noe valg?"
“Hva mener du?”
"Trenger jeg å snakke med deg igjen?"
"Jeg ville ikke sagt det på den måten."
”Men har jeg noe valg?”
Line så innstendig på Roger, og til slutt måtte han ha forstått for han svarte det Line ville høre minst i hele verden:
”Nei.”

Line hadde aldri følt seg så lite forstått. Hun kunne ikke forklare sinnet sitt, den helt grunnleggende motviljen hun hadde mot denne Roger Hansen som var der for å hjelpe henne. Hjelpe henne til hva? Hjelpe henne med hva? Hun forstod derimot at dette ikke var siste gang de to ville snakke sammen, og tanken fylte henne med avsky. Hele instituttet begynte å virke avskyelig, og hun forstod ikke hvorfor disse omgivelsene, så ulikt alt hun hadde sett tidligere, nå virket latterlige. Line forstod kanskje ikke så mye, men hun trodde at hun allerede hadde skjønt at hun aldri måtte stille Roger noen spørsmål. Det eneste nysgjerrighet ville føre til var en lengre samtale. Den åpenbare falskheten i dette første møtet minnet henne om skolen, og selv om omgivelsene ikke kunne ha vært mer forskjellig, tenkte hun på Turid. Selv om Turid hadde hatet henne, på et dypt og uforståelig nivå, var hun bedre enn Roger. Den gangen hadde hun følt at hun fortjente det, men med Roger virket det så vilkårlig, så forferdelig nedlatende og dumt at hun forestilte seg et sinne som ville forbli i henne hver gang hun så det selvgode trynet hans. Eva! Hvordan våget ham. Roger skulle ikke ta fra henne navnet hennes. Det siste hun skulle si til ham var ganske enkelt: Jeg heter Line.