Vårens skjønnhet: Kapittel I

Speilbilde i en sølepytt 
"Hvor har du gjemt deg nå? Du kommer til å gjøre meg gal." Hun hørte stemmen hans fra stua der hun lå og ristet under senga hans, fortsatt i nattskjorta.
"Line!" 
Jeg er ikke her, tenkte hun. Jeg er ikke her, så du finner meg ikke.
"Du har med å komme nå. Jeg teller til tre." 
Hun så ut mellom sprikende fingre, før hendene dekket øynene igjen, kroppen hennes krøket seg sammen. Tettere. Tettere.
"Vi drar snart!"
"Vil ikke," hvisket hun, som om ordene var en talisman som kunne beskytte henne.
Pappa romsterte snøftende rundt i huset mens sinnastemmen telte: "En! To! Tre!" 
Klokken i hodet hennes tikket. Ikke en lyd. Musestille. Hun trodde hun var trygg da han rev senga fra veggen og stirret ned på henne. Hun måpte tilbake, og kjente armene hans strekke seg mot henne der hun krympet seg sammen.
"Vil ikke". Strittende og ekkelt skjegg nærmet seg, som værhårene til en rotte.
"Du skal på skolen." 
"Vil ikke." Stemmen hennes var mer spinkel. Hun visste at han ville eksplodere nå.
"Du skal! Hver jævla morgen er det det samme. Du går på skole. Ferdig med det." 
"Nei." 
"Du er ikke obsternasig med meg." 
Obsternasig var et ord de voksne brukte for at hun ikke skulle forstå. Hun skulle finne ut hva det betydde senere, men akkurat nå ble det skjøvet vekk av fortvilelse. Hun skjønte ikke. Skjønte ikke hvorfor han tvang henne, eller hvorfor det med skole var så viktig for ham. Men den frådende munnen lot seg ikke motsi.
"Du går på skolen. Den ubrukelige moren din har åpenbart satt spor på deg, din helvetes bytting. Du hører på meg, du gjør det jeg sier, og  jeg sier at du drar på skolen nå. Jeg sier at du blir der til den jævla klokka ringer, og at du kommer rett hjem etter det."
Line visste at man ikke skulle banne, men hun bet ordene i seg.
"Så få på deg fillene dine." 
Filler var det de var. Et lappeteppe i grått som de lo av, slitt og utvasket, med sømmer som ville gå opp. Det var ikke ordentlige klær. Regnet pøste utenfor, og regn var det verste. Oljehyre. Klamt, tungt og stivt. Kanskje det kom til å snø snart. Snø var definitivt bedre enn regn. Sol likte hun bare på morgenen. Line kledte på seg. Sakte. Hun somlet, men så lenge pappa ikke sa at hun demonstrerte gikk det greit. Å demonstrere var farlig. Ansiktet hennes var vått, klumpen i halsen ville ikke slippe, fingrene skalv og ingenting var greit. Hun var i ustand, men pappa så det ikke. Pappa så bare betongklossen som ventet på dem: Skolen.
"Jeg må på do." 
"Etter at vi har kledd på deg? Du har med å bli ferdig fort. Har du pusset tennene?"
Pappa kunne være snill. Som en ordentlig pappa. En pappa som fikk det som han ville. Selv da passet hun seg. Det skulle ikke mye til for å få ham til å eksplodere. Hvis man ikke passet seg da smalt det. Og nå kokte pappa nesten over mens Line tisset så fort hun kunne.
"Vi er allerede sent ute. Kom deg ut før jeg slår ned døra. Vil du at jeg skal miste jobben min?" 
Line ville ikke det. Voksne jobbet, og pappa jobbet mer enn de fleste. Han jobbet fra morgenen av, og så dro han på pub. Var det også en jobb? Slik var det hver dag, så hun trodde det. To jobber! Det var for hennes skyld. Hun hatet ham for det også. Nå banket det på døra. Banket virkelig. Line visste at hun nærmet seg konsekvenser. Hun ble ferdig i tide, og baderomsdøren fikk være på hengslene sine.
 
Pappa pakket henne tilbake i oljehyret mens hun forsøkte å svelge tårene sine.
"Hvorfor må det være slik dag ut og dag inn, Line? Det er for ditt eget beste." 
Hun svarte ikke. Hun visste at hun ikke skulle det.
"Ut i regnet." Pappa strammet selene hennes før han trakk på henne jakken. "Nå går vi."
Da han åpnet døra falt alt sammen.
"Jeg vil jo ikke." Hun bønnfalte, men pappa likte ikke desperat. Han løftet henne bestemt opp, satte henne ned på føttene, men knærne til Line ville ikke. Hun falt sammen igjen.
"Line!" 
Hun ble dratt rasende opp. Pappa tok hånden hennes, og rev henne etter seg. Line forsøkte å holde igjen, men pappa var sterk og stor og det var håpløst. Hun halset etter ham. Siktet seg inn mot en sølepytt. Lot seg falle. Sølen plasket rundt henne, som en kampestein treffer vann.
"Hvis du ikke skjerper deg nå drar jeg deg inn skoleporten etter øret." 
Når han tok tak i øret hennes gjorde det så vondt at hun måtte gjøre som pappa sa. Nå gjorde han det. Hun skrek vilt og hemningsløst, men gå måtte hun. Det var som da pappa gjorde narr av henne hjemme, foran vennene sine. En gang hadde en av dem sagt: "Hun trenger en mor." Da så pappa på mannen med stemmen med et blikk som kunne knuse. Det var lenge siden pappa hadde hatt besøk av vennene sine.

Da de kom til skoleporten trodde hadde hun grått seg tom. Snørrete i ansiktet, men tårene var oppbrukte. Pappa skjøv henne inn porten. Nå begynte det verste. Line fulgte etter de grønne støvlene sine, sparket irritert i en sølepytt, Hun visste at pappa var der, bak henne, og at han så på henne. Han ventet alltid utenfor porten for å forsikre seg om at hun gikk inn. Line ble dultet, men holdt seg på beina. Et snubleskritt. Så lenge hun slapp å sprelle inn i pappas armer var det greit. Da hadde hun fått høre det når hun kom hjem. Hun visste at da kom han til å smekke rumpa hennes, helt til tårene kom. Hun hatet ham når han gjorde det, og hun hatet ham nå.

Klasserommet var en verden av fnis og skrål. Hun ventet helt til læreren kom, og nå så hun ned mens hun fant plassen sin. Ingen la merke til henne, men det var bare late som. Hun ventet på navnet sitt. "Ja", svarte hun fordi det skulle man svare. Så gruet hun seg til friminuttet resten av timen. Læreren snakket og pekte, men hun klarte ikke å følge med. Hun bare gruet. I friminuttet kunne de la henne være i fred, men du visste aldri. De kunne legge merke til henne. Hun visste ikke om en stein ville komme mot henne i rasende ferd gjennom lufta. Hun visste ikke om de kom til å omringe henne og skyve henne mellom seg. Hun visste ikke om hun kom til å falle og ødelegge buksa, sånn som sist. I dag skjedde ingenting. Det betydde ikke at det hadde tatt slutt. Det kokte i de andre barna, og det ble alltid damp og bobler, og så kokte det over. De fant alltid nye måter å plage henne på, verre og verre. Hun ville ikke leve fordi det var så vondt. Hun hatet dem med hele seg. Dag etter dag. Ikke lære, bare grue. Hun forsøkte å være stille, å bli usynlig, men de la alltid merke til henne. Så angrep de ved det minste tegn til svakhet. Det var som om de forstod at hun var svak. Hun var ikke i stand til å ta igjen eller stå imot, men hun kunne gjøre seg liten. Når hun var liten la de ikke merke til henne. Ikke bestandig.
 
Line forstod ikke hvorfor de ikke bare lot henne være i fred. Hun betydde ingenting for dem. Trodde de at hun ikke visste at hun var uvelkommen, eller at hun hadde glemt det? Ingen ville ha henne her. Ikke lærerne. Ikke elevene. Ikke foreldrene til de andre elevene, som var farligere enn selv pappa. Så hvorfor måtte hun være her? En eller annen gang måtte de ha sagt at hun var velkommen. Hvorfor skulle hun ellers være her? Hun husket ikke at det hadde blitt sagt, så kanskje de hadde valgt henne ut for at de andre skulle ha en å plage?
"Hvorfor har du så stygge bukser?" 
"Hun har sikkert ikke råd til bedre." 
"Mamma sier at moren hennes var en av forræderne." 
"Det var hun ikke." Line skalv. Før hun forstod hva som hadde skjedd hadde hun sparket Sara. Rett i magen. Jenta falt bakover, og hodet hennes smalt mot asfalten. Line kastet sekken fra seg og løp mens hun rant over. De kom til å drepe henne nå. Hun sprang for livet. Hun løp fortere enn hun noensinne hadde gjort. De kunne ikke nå henne. Løp og løp. Når hun så seg tilbake var det ingen der, og hun tenkte at hun var trygg. Trygg utenfor porten hvor hun absolutt ikke skulle være.
 
På sin tidlige vei hjem tenkte Line at hun hadde sparket Sara, og at Sara hadde falt med hodet rett i asfalten. Kanskje hun var den som var død? Hvis hun var død var det til pass for henne. Pappa ville bli rasende når han kom hjem fra jobb, men det var verdt det. Så var det ikke det lenger, og hun klarte ikke å la være å gråte. Tårer og flere tårer, som en utemmet elv. Hun husket ikke mamma, men hun hadde ikke alltid vært en forræder. Det var i det siste de hadde begynt å kalle henne det. En løkke rundt halsen som stadig strammet seg, usynlig og umulig å bli kvitt. Forræder. Hun likte ikke ordet. Likte ikke hvordan det hørtes ut når de voksne sa det, og barna sa det verre. Visste de hva ordet betydde? Hun gjorde ikke det, men ordet var farlig og snerrende og lot seg ikke motsi.

Døren hjemme åpnet seg for nøkkelen hennes. Hjertet banket fortsatt, men hun følte seg allerede tryggere. Her lå klær slengt rundt som om det hadde vært storm. På det vaklevorne bordet i svartmalt metall stod det tomme bokser. Tre av dem hadde falt over, to av dem helt ned på gulvet. En sofa i brun filt var like flekkete som alltid, og på den lå en like flekkete pute, med et bleket blomstrete motiv, som pappa brukte når han sov. Line tok ikke av seg skoene selv om hun visste at hun burde. Ikke at det var vits uansett, så skittent som det var, men Pappa hadde rare regler. Gulvet bet under føttene hennes. De grove plankene hjalp lite nå som dagene ble mørkere. Lyset utenfra kom inn gjennom skitne vinduer, og avslørte kruseduller av støv. Line bestemte seg for å rydde før pappa kom hjem. Imens tenkte hun på lærer Turid, og om hun ville kaste henne ut av klassen. Kanskje dette var slutten på skolen? Hun trodde hun husket hvordan det hadde begynt, og at hun for bare litt over ett år siden hadde gledet seg til å begynne å lære. Så dum hadde hun vært. Hun hadde overlevd det første året, men hun tvilte på om hun kom seg igjennom andre. Det verste var at pappa kom til å fortelle henne hvor heldig hun var nå. Hvor mye hadde han ikke forsaket for at Line skulle få gå på skolen? Hvor utakknemlig var hun ikke som satte det på spill, gang etter gang? Det var jo ikke første gang de hadde hatt denne samtalen. En av ølboksene var slunken, og hun mistet den i overraskelsen over at den skvulpet. Det var bra at pappa aldri kom til å få vite det. Han kunne reagere, og selv om det var hun som ryddet etter ham ble det feil. Pappa ryddet nesten aldri etter seg, så han kunne ikke forvente at hun skulle gjøre det.

Det var i ferd med å bli mørkt ute, og klokken på veggen viste åtte da døren ble slått inn. Hun hadde hørt på radio, på eventyret som kom klokka syv, og radioen hadde blitt stående og gå mens hun satt i sin egen verden og tenkte på ting hun ikke kunne forklare.
"Line!"
Hun krympet seg.
"Vi må ta en alvorsprat." Han hørtes ikke sint ut nå, men hun kjente igjen varmen i stemmen hans som betydde at han snart kom til å eksplodere.
"Det var ikke jeg som gjorde det."
"Det var ikke det de fortalte meg." 
"Jeg mente det ikke."
"Du slo en av de andre jentene, Line. Vet du hvor alvorlig det er? Vet du hvor mye jeg har gjort for å holde deg på den jævla skolen? Ikke for min del. Nei. Det eneste jeg ønsker er at du skal ha det bra og lære. Dette er sjansen din, Line. Og du misbruker den gang etter gang." Hun hadde sparket, men hun visste at det skulle hun ikke si.
"Hun snakket stygt om mamma."
"Og? Moren din fortjener alt det stygge som blir sagt om henne. Sånn er det. Moren din var en forræder, og jo før du tar det innover deg, jo bedre er det for alle parter."
Line svelget.
"Dette er hennes skyld. Ikke denne Sara som du slo, men moren din. Slutt med de dumme fantasiene dine. Moren din var en hore. Hun var det verste du kan tenke deg. Hadde du bare vært eldre hadde jeg sagt det tydeligere. Dette er hennes skyld, og jeg endte opp med byrden. Du er byrden, Line. Jeg jobber og sliter, og dette er takken jeg får. Du må ha blitt smittet av det som feilet henne. Det er den eneste forklaringen. Det er ikke en del av meg i deg som ikke er ødelagt av moren din."
"Slutt."
"Nei, Line. Du trenger å høre det. Moren din var en pervers unnskyldning av en kvinne. Det var bra at hun døde. Du kan prise deg lykkelig over at du ikke vet sannheten om henne; at jeg beskytter deg fra sannheten om henne."
Line gråt nå. Hun hikstet hysterisk, for pappa tok fra henne alt. Hun hadde hørt det mange ganger nå, men det var verre når det var pappa som sa det.
"Du hadde en hore og forræder til mor, og hun lot meg sitte igjen med avfallet sitt. Om du er min da."
"Pappa. Vær så snill." Hun visste det jo. Visste at det var mammas skyld. Han hadde sagt det så mange ganger. Mamma hadde ødelagt alt. Mamma var en hore. Men aldri hadde han sagt at mamma var en forræder, og når pappa nå sa det ble det sant.
"Brett ned buksa." 
Line skrek hysterisk.
"Brett ned buksa, eller så gjør jeg det for deg."

Det gjorde vondt å stå. Det gjorde mindre vondt å ligge, så nå vred hun seg i senga. Pappa hadde slengt henne ned dit, og skjøvet kommoden foran døren. Hun var innestengt, men det var like greit. Hun visste ikke hva som kom til å skje nå. Kom de virkelig til å kaste henne ut av skolen? Kom Pappa til å forlate henne da? Hun håpet det. Hun håpet at pappa drakk øl til han døde. Kanskje han kom til å gjøre det i kveld. Men hvordan skulle hun komme seg ut av rommet da? Det var redsel og sinne i henne. Hun hadde jo sparket fordi de hadde sagt stygt om mamma. Det var mammas skyld at hun var innestengt på rommet. Men mamma var død. Hun ville aldri komme tilbake, så hvordan kunne det være hennes skyld? Line prøvde å huske henne, men hun trodde ikke at hun gjorde det. Hun hadde nok vært stygg som henne. Med fæle klær og ingen penger hadde hun lurt pappa til å ta henne, en hore og forræder. Men det var jo mamma. Og mamma hadde latt henne være igjen med pappa, som hatet Line nesten like mye som han hatet mamma. Det var en vanskelig tanke.

Hun ble dratt ut av senga neste morgen. "Du skal på skolen." Det forvirret henne. Rumpa gjorde fortsatt vondt, kanskje enda mer enn i går, men opp av senga, det måtte hun. Pappa var like bestemt om det som alltid.
"Det kommer til å bli et møte mellom deg og Sara etter skolen i dag. Da ber du om unnskyldning for det du gjorde." 
"Jeg vil ikke." 
"Slutt å si at du ikke vil. Du ber om unnskyldning. Ferdig med det. Ikke noe men. Ikke noe annet enn ja." Stemmen hans virvlet som en pisk. Hun visste at hun måtte passe seg nå. Utenfor regnet det.
"Pappa?" 
Han svarte ikke.
"Var mamma gal?"
"Aldri si det igjen." Pappa så rasende på henne. “Det sier du aldri igjen. Ikke noe men. Du sier aldri at moren din var gal.” 
"Karoline sa..."
"Ikke et ord til, Line. Spar dem til du skal be om unnskyldning til Sara."

Foreldrene til Sara kom etter skolen. Pappa hadde forsvunnet så snart han forsikret seg om at Line ble låst inn tidligere den samme morgenen, og hun visste at hun måtte møte dem alene. Alle mot henne. Lærer Turid også, som hadde holdt et ekstra øye med henne hele dagen, sånn at hun skulle overleve fram til nå.
"Hvor er han?" Mammaen til Sara frådet. Pappaen var skyggen.
"Du vet at vi har egne regler for Gustav."
"Drittungen drepte nesten Sara. Jeg synes at faren hennes skal være her da."
"Hun sparket meg." Hodet til Sara var bandasjert. "Hun prøvde å drepe meg."
"Det gjorde jeg ikke."
"Line. Du er her for å be om unnskyldning til Sara, ikke lyve om det som skjedde."
"Det er uforståelig at dere lar henne være her fortsatt. Sara har fortalt meg hvordan hun holder på."
”Men jeg lyver jo ikke!”
De lot som hun ikke hadde sagt noe mer.
"Det får være så. Vi inngikk en avtale. Line blir på skolen til avtalen tar slutt."
"Men hun er jo en fare for de andre barna."
"La oss ikke overdrive. Kanskje hjernerystelse og et lite kutt."
"Jeg kommer til å ta Sara ut av skolen."
"Ikke vær så dramatisk. Sånne ting skjer mellom barn."
"Hun er en djevel. Akkurat som moren. En djevel. Når skal dere forstå det og gripe inn? Trenger dere at et av de andre barna dør før dere gjør noe?"
"Line kommer ikke til å drepe de andre barna. Se på henne. Det er større fare for at de dreper henne."
"Det hadde faktisk vært det beste."
"Det mener du ikke, Siri. Dette er en skole, for guds skyld."
"Jeg vil snakke med Gustav."
"Gustav holdes vekk fra disse møtene, det vet du godt. Det var en del av den opprinnelige avtalen vi gjorde med dere. Med deg."
"Jeg vet at han følger henne til skolen hver dag."
"Så hva foreslår du? At en åtteåring går alene til skolen? At vi bruker ressurser på å hente henne? Dessuten er dette først og fremst en sak mellom Line og Sara."
"Jeg er veldig lei meg." Line benyttet sjansen. "Jeg skal aldri gjøre det igjen."
"En sak mellom dem? Dere lar henne være her. Hun er farlig. Akkurat som moren."
"Dette handler heller ikke om moren til Line. Line har bedt om unnskyldning. Ta Line i hånden, Sara."
"Jeg vil ikke det. Hun er så ekkel."
"Ta Line i hånden, så blir vi ferdige med dette."
Det ble sagt at hun var et jævla barn, og hun følte det, følte det hele veien til pappa som stod ute på parkeringsplassen og ventet på henne og ble våt.