Trollkrigen: Kapittel I

En mann av fjellfolket
To sett med bein hastet oppover fjellsiden i dyp snø. Falk hørte de tunge skrittene bak seg - skritt som var tunge som kampesteiner - og mye lengre enn hans. Han visste at å se seg tilbake var en dårlig idé. Trollet som snøftet bak ham var raskere, sterkere, og i det hele tatt mer enn en utfordrer når det kom til sluhet og intelligens. Skogstroll skulle man holde seg unna. Det var en av de første tingene fjellfolket lærte. Så hvorfor var Falk da i ferd med å bli spist av et?
Falk var i sin femtende vinter, og for ikke første gang tenkte han at denne, denne vinteren ville bli hans siste. Som Fjellfolk lærte man at hvert år var en gave, og selv om han ble jaktet på nå, av et digert beist av et troll som slettes ikke hørte hjemme så langt over skoggrensen, var han ikke så redd at han ga opp. Han gjorde det eneste han kunne gjøre, og det eneste han kunne gjøre var å løpe. For kanskje trollet mistet interessen. Kanskje det ble lei av en jakt som for det var meningsløs: En liten bit med kjøtt som knapt svarte til anstrengelsen denne kjempen la til grunn.

Fjellfolket lærte å løpe så snart de reiste seg. For dem var det en naturlig del av å holde seg i live. De løp fra snøhøvdinger, fra Storhauker og fra frostkatter, som så på Fjellfolket som sitt naturlige byttedyr. De løp på bein og på truger. De løp i regn og i sol, men aller helst, sånn som i dag, løp de på snø. Men snøen var tung og våt, og det favoriserte ikke Falk, som kjente knær og lår stivne, og som hikstet etter pust gjennom blodsmaken. Han hadde visst at det var en dårlig idé å følge etter den lille flokken med geiter så langt fra Klofjell. Selv ikke Furustammen var dumdristig nok til å dra så langt ned under snøgrensen som Falk hadde gjort i dag, og for hva? For å kanskje sikre seg en utmagret geit?

Flokken hadde vandret mot vinden, og Falk hadde sett sitt snitt til å snike seg inn på den. Han hadde vært nær nok til at buen hans kunne sende en pil som boret seg gjennom den gråhvite pelsen og inn i hjertet på en liten geit, liten nok til at han kunne bære den i den formiddagen det ville ta å komme seg tilbake til fjellet. Der skulle han sole seg i glansen av sin egen djervskap. De hadde ikke fanget nok geiter de siste månedene, og kjøtt var uansett mer enn sjelden vare, så det var derfor han hadde latt seg friste. Han hadde tenkt på at Bjørn ville riste på hodet i frustrasjon over at det denne gang var Falk som stod for måltidene. Han hadde tenkt på Sjamanen deres, som ville riste på hodet før det rynkete ansiktet ville få øyne til å lyse mot ham på en måte som fikk henne til å virke ung igjen, og gi ham den anerkjennelsen han som jeger fortjente. Falk hadde tenkt feil. Den nåværende situasjonen gjorde det så alt for klart for ham.
 
Troll holdt seg vanligvis unna både fjell og mennesker, som var for små til at de kunne regnes som mer enn en liten godbit for enorme og hårete beist. Det gjorde ikke at Falk hadde en større sjanse til å komme seg unna nå, for trollet nærmet seg åpenbart der det prustet frustert. Lyden fra åndedragene dets var blitt høye, og Falk skjønte at det måtte ha kuttet ned avstanden betraktelig. Han hadde ikke lenge igjen før trollet kunne kaste seg over ham, og gnage i seg kjøttet og margen det var ute etter. Han hadde fått øye på det alt for sent til at det var to ganger høyere enn ham. Uten at han merket det dukket det opp, et steinkast eller to unna, og Falk hadde skjønt at nå sprang han for livet. Buen med streng av sene hadde han øyeblikkelig kastet fra seg. Koggeret med piler med ender av storhaukfjær likeså. Hadde Falk ikke vært så redd hadde han grått over tapet, som ville skade stammen langt mer enn en geiteskrott kunne gitt dem. Ikke at det betydde noe nå, der han løp for et liv som ikke ville la seg redde.
 
For trollet var snøen knapt dypt nok til å nå over anklene. Falk, derimot, løp på truger, tunge truger som ikke ga ham muligheten til å øke farten sin. Han hadde følelsen av at monsteret lekte med ham, men hvorfor et troll skulle finne moro i å løpe etter fjellfolk var mer enn Falk forstod. Skogstrollene hadde også buer, og var de reneste skarpskyttere sammenlignet med Fjellfolkets jegere, så hvorfor akkurat dette valgte å løpe etter ham var mer enn han forstod. Nei, dette trollet hadde ikke bue, med en pil som var lengre enn Falk, en pil som kunne spidde ham slik Fjellfolket spiddet fjellgeiter over bålet ved solsnu, og roterte dem rundt til de var riktig møre. En god tradisjon.
 
Om kjempen hadde bue eller ei nærmet den seg. Det var ikke noe annet valg enn å overgi seg, og å be om nåde fra et monster som ikke kjente ordet, for Falk visste hva skjebnen hans ville bli nå. Han kunne trygle i kulden, som troll mislikte nok til at de sjeldent bevegde seg  langt fra landsbyene sine, landsbyer få Fjellfolk hadde sett og færre av dem var villige til å fortelle om. Å overgi seg var ikke bare det beste alternativet: nå var det det eneste. Så fikk det heller være at det ikke ville påvirke at han ble knust og fortært med den samme likegyldigheten som en fortsatt flukt hadde gitt ham.

Falk falt på kne foran trollet, og tryglet om nåde. Det var år siden sist, og han var redd for at han hadde glemt kunsten fra barndommen. Trollet var uansett ikke Bjørn, som til sammenligning hadde vist all verdens miskunn den gangen. Det stoppet det som sikkert hadde vært en lett og bedagelig gange for det. Den gigantiske kroppen var pakket inn i klær som ikke var skogstrollenes filler, uvante klær av rødbrunt skinn, som virket skapt for akkurat dette trollet. Falk senket hodet i en stille bønn til snøgudene, og kjente en gigantisk trollhånd stryke ham over det lange, mørke og flettede håret hans. Han kunne kjenne det puste, og visste at trollansiktet bare var fingerlengder unna. Lukten av råte han forventet skulle skylle over ham uteble, men hånden som var stor nok til å knuse hodet hans som en skrukkete vinternepe grep om skallen til Falk, som om den var et egg.

”Hvorfor er du så redd, lille stygging? Vil du ikke leke?”
Falk ble ikke mindre redd da han hørte den grove stemmen, men selv han forstod at det var mye ved situasjonen som ikke stemte. Hva var dette trollet? Det var så ulikt skogstroll slik de ble beskrevet rundt bålet, for når sant skulle sies hadde han bare sett dem på avstand. Ansiktet var ikke dekket av mørkt hår, og istedenfor å ule eller skrike snakket det til ham som om de to var likemenn. Og selv om stemmen var grov, hadde den fortsatt et barnslig preg, som om det knapt var i stand til å spre seg. Hva slags troll var dette? Falk følte det som om fjellet som var livet hans ristet, og var redd for at alt skulle falle fra hverandre. Ikke på grunn av trollet, men fortellingene Fjellfolket fortalte.
”Hører du meg, kryp?”
”Jeg hører deg.” Det var som om Falk hvisket, men trollet måtte ha hørt ham.
”Det er bra. Hva slags kryp er du?”
Falk løftet hodet, og så et pent, gigantisk ansikt med mørke øyne studere ham nysgjerrig. Huden var glatt, og om den var hårete, var det bare et tynt lag med dun som dekket over huden. Ja, det var som om et gigantisk barnehode så ned på ham, som Falk selv husket at han hadde sett på snøgnafsere da han var barn. Det var noe ved stemmen dets som ga ham håp.
“Spar meg, store skogstroll!”
”Ser jeg ut som et negatroll? Skogstroll, er det det dere kaller dem?” Falk hørte latteren spre seg som ljom i hodet sitt.
“Negatroll?”
”Det kan være det samme. Har du et navn, rare kryp? Hvis ikke skal jeg kalle deg...”
”Jeg har et navn.” Falk freste ordene, sikker på at det var det beste han kunne gjøre for å overbevise trollet om at han var et levende vesen, et vesen med tanker, følelser og ønsker. “Jeg er Falk. Falk av fjellfolket. Jeg er ikke redd deg, skogstroll. Drep meg om du må, men vit at jeg ikke er redd deg. Snødronningen vil hevne meg.”
Falk følte seg øyeblikkelig latterlig, for trollet lo en ren og klar barnelatter.
”Du ser ikke ut som noen falk jeg har sett. Snødronning? Det høres us som den reneste overtro. Den eneste guden kryp som deg trenger er sånne som oss. Jeg har også et navn, forresten. Vil du vite det? Jeg heter Balder. Jeg heter Balder, og er åtte år. Og du tilhører meg!” Trollet grep ham om midjen, og løftet ham opp. “Pass deg, ellers blir dette den siste dagen i det korte livet ditt, kryp.”

Falk var fortsatt redd, men ikke like redd som før. Ikke redd som en mann av fjellfolket som forventet å bli spist hvert øyeblikk. Nei, mer redd som en fange som ikke visste sin skjebne, for den kunne ikke Falk fatte. Hva har jeg gjort?, spurte han Snødronningen. Bror Torden beskytt meg mot faren som truer. Men bror Torden hadde ikke noe svar til Falk, og om snødronningen hørte angeren hans, ignorerte hun den som hun alltid ignorerte Falks bønner.
“Vil du ri på skulderen min?”
Det var noe med denne stemmen, grov som den var, som ga ham håp. Den hørtes ikke uvennlig ut, som han hadde forventet fra et skogstroll, som var det frykteligste av alle de fryktelige vesnene i Fjelllandene. Falk nikket ikke, men ble behørig løftet opp på skulderen til skogstrollet, og nå holdt han seg fast for harde livet for ikke å falle i det han for sent forstod var skogstrollets øre.
”Hold deg unna.” Du kan ta tak i luen min hvis du trenger å støtte deg på noe, din tosk.”
Og Falk tok tak i ullet som dekket toppen på trollets hode. Han forstod at han måtte ha mistet sin egen i den ville flukten, for nå merket han at hans egne ører sved som varmt kull fra leirbålet. Han ignorerte smerten. Nå svaiet han med trollets gange, tre mannelengder over sletten under dem som var i ferd med å bli til furuskog. Trollet fortsatte gangen sin, mot skoggrensen, og snart brøt det seg gjennom trær som knapt raget over det. De tykke stammene var ikke spesielt tykke sammenlignet med trollets nakke, og fra tid til annen feiet det Falk inn i en grein som pisket ham der han prøvde å dekke ansiktet med den frie armen, med blandet resultat.
”Hvor gammel, er du, barnekryp?”
“Jeg er femten vintre.”
”Det er for gammelt.” Trollet ristet på hodet, og Falk svaiet faretruende. “Jeg kan ikke ha en voksen venn.”
”Jeg er en mann av fjellfolket.” Falk prøvde å høres overbevisende ut. “Det finnes hundrevis av sånne som meg, klare til å ta hevn på dere så snart de forstår at jeg er fange.”
Trollet lo buldrende klart. “Flere hundre, sier du?”
“Enda flere.”
”Som deg?” Det lo igjen, og denne gangen virket latteren både sarkastisk og ondskapsfull. “Dere er kanskje klare til å invadere oss også?”
”Innvadere?”
”Det gikk jo så bra sist.”
Falk forstod ikke hva trollet mente der det strenet over en strømmende elv som kunne ha druknet et fjellfolk på sekunder.
”Du er åpenbart ikke bare liten, kryp. Du er dum også.”
Falk frådet av fornærmelsen. Om han ikke hadde vært så klar over det prekære i hans egen situasjon hadde han smekket Balder over øret.
”Sett meg ned.” Falk skrek ordene inn i øret til Balder, som bare ristet på hodet.
“Du trenger ikke å rope. Dessuten forandrer det ingenting. Du skal være med. Kanskje du kan forklare oss et og annet også.”
”Hva i all verdens nåde skal jeg kunne forklare skogstrollene?”
”Ser jeg ut som et negatroll? Du er kanskje et kryp, men modig, det er du. Modig, eller dum som en flue. Og så dum vil du ikke være.”
Falk kjente sinnet legge seg, for denne samtalen var like meningsløs som ordene som kom fra Balder skogstroll.
”Du vet at jeg kan knuse deg. Du er mitt gissel. Vær glad for at jeg lar deg ri på skulderen min, for det har et kryp aldri gjort før. Ri på skulderen til høvdingsønn Balder Torulfssønn? Pappa kommer til å bli så sint.” Balder smilte, og nikket. “Frådende sint. Kanskje han knuser deg på stedet? Vel, vi får se. Det kan hende at vi er heldige, Falk. Det kan det også hende. Kanskje han bare tar øret ditt som straff. Han liker å tro at han er rettferdig.”

De nærmet seg det som så ut som en gigantisk innhengning. Digre stokker strakk seg opp mot himmelen, høye som om hele trær var revet opp av jorden og plassert inntil hverandre tett i tett. Tusenvis av furuer. Utenfor den gigantiske rekken med trær stod to troll med lange spyd, med våte kapper hengende slapt bak seg, og beskyttet det som måtte være inngangen med laber overvåkenhet.
”Høvdingsønn Balder! Høvdingsønn Balder er tilbake.”
Balder satte i å løpe, i en forferdelig og dundrende fart. Ikke på alle fire som et skogstroll, men oppreist, som en mann. Han løp rett mot kjempene og brølte som om han skulle slenge seg over disse truende spydene. Som de nærmet seg forstod Falk at disse trollene var like høye som to Baldere, men de så ikke ut til å rette våpen mot den gale høvdingsønnen.
”Sett meg ned. Jeg kommer til å falle. Jeg klarer ikke å holde meg fast.”
Falks tanker sprang ut til Balder, og Balder flyttet hånden opp mot skulderen Falk stod på, og grep om ham. Først trodde Falk at han skulle bli knust, som en liten pinne Balder hadde plukket opp, og nå var blitt uinteressert i, eller brukes som verdens mest ubrukelige prosjektil.
“Jeg får ikke puste.”
Balder stoppet den forferdelige ferden over sletten som ledet mot gjerdet av furuer. Han satte Falk forsiktig ned, lo som en galning, og fortsatte å løpe de siste stegene mot vaktene og åpningen de beskyttet. Balder kastet seg over den ene av vaktene, den største av de to som var større enn noen skapning hadde rett til å være. Vakten kastet skjold til side, og Falk så det han nå forstod var en omfavnelse.
”Høvdingsønn Balder: Du skremte oss virkelig denne gangen. Vi sendte ut jaktlag fra hirden for å finne deg, men så kommer du tilbake helt alene. Og hva i all verden er det du har tatt med deg? Du vet godt at du skal holde deg unna krypene.”
”Unnskyld Hirdmann Sverressønn.” Balder virket ikke særlig lei seg fra Falks perspektiv, og selv var han ikke sikker på om han skulle forsøke å løpe vekk fra de buldrende stemmene til kjempene. Om det bare ikke hadde føltes så nytteløst hadde han nok forsøkt å gjøre det. Men dette var ikke som å løpe fra noen skapning Falk hadde møtt før.
”Det er uansett for sent nå. Vi kan ikke ha at han løper til Negatrollene og forteller dem at vi er her. Hvor fant du ham?”
”Det vet jeg ikke. Jeg bare vandret, og så var han der.”
Kjempen så tenksom ut.
”Da var det kanskje til det beste at du tok ham med. Høvdingen trenger å vite at krypene har alliert seg med Negatrollene i disse traktene. Jeg visste ikke engang at det var kryp her, for å være ærlig. Men høvding Torulf har sikkert svaret. Og hvis han ikke har det vet han om noen som kan hjelpe oss med å finne det. Det er synd at hirdfører Klautarus ikke er med oss. Han vet jo så mye om krypene.”
”Jeg liker ikke Klaus.”
”Vi kaller ham for Klautarus, Balder. Husk på det. Klautarus. Han har gjort seg fortjent til navnet.”
Balder geipet, men for trollvaktene var det en handling som lot seg ignorere. De trådde til side, som om to statuer skiftet plass, og Balder ropte på Falk, som ikke visste om han skulle nærme seg de avbarkede trestammene eller ikke. Han hørte en stemme i hodet sitt. Kom hit, din maur. Og han forstod at det måtte være Balder som snakket til ham. Inne i hodet mitt? Falk falt nesten sammen på stedet, men Balder lo oppmuntrende. VI troll kan et og annet triks. Vent litt, så skal jeg finne fram mot til deg. Falk kunne kjenne at han ble mer modig. Trollene som sikkert var seks mannelengder ble nærmest mindre foran øynene hans, og den bryske framtoningen deres så også ut til å skjule noe annet. Disse trollene var vennene hans, sa stemmen til Balder, og uten å tenke seg om nærmet Falk seg de gigantiske spydene, nærmest trestammer de også. Han kunne se avstøpningen fra skrittene til Balder i snølaget, som allerede var blitt tynnere enn det var nærmere fjellet, sammen med andre og større spor som hadde boret seg ned i den gjørmete jorden og satt avtrykk på landskapet. Likevel fortsatte Falk. Disse monstrene kunne sikkert rive vekk skoger fortere enn Falk kunne felle et tre. Snart kunne Falk bli løftet opp av Balder, noe som føltes riktig ut selv om han ikke kunne forklare hvorfor, og tilbake på skulderen til kjempen som nå nærmest føltes som en venn gikk de sammen inn porten til leiren til disse trollene. Ikke skogstroll. Nei, noe annet. En type troll Falk aldri hadde sett, i sitt femten år lange liv, og heller aldri hørt om. Store og atletiske, nærmest som mennesker å regne. Ikke en håndfull heller. Nei, det måtte være nærmere hundre av dem samlet her. Hva de ønsket seg av området, og av ham, var et forferdelig spørsmål. Men med Balders hjelp ble det også spennende.

Teltet de kom inn i nå var også bevoktet, men vaktene hadde nikket til Balder, og sagt navnet hans nærmest i ærefrykt. Nå vandret trollet mot en gigantisk stol, der et troll som fikk selv hirdmennene til å se stakkarslige ut satt og så tomt ut i luften.
”Pappa.”
”Jeg ser at du er tilbake, sønn. Men hva er det som sitter på skulderen din?” Trollkongen myste. “Et kryp?”
”Krypet? Han er min nye venn. Falk.”
”Falk? Ja, om du lar han ri på god trollslekt bør han virkelig være en venn.”
Falk kjente motet forsvinne, som om trollkongen hadde tatt hånd om kraften han fikk av Balder, og tvunget den tilbake.”
”Har vi ikke nok problemer med sånne som ham i Trollriket?”
”Han er fjellfolk”, svarte Balder. “Så han kommer vel fra fjellene.”
”Jeg har aldri hørt om mennesker i fjellene. Det kan undersøkes senere. Det viktige, min lille høvdingsønn, er hvorfor du snek deg ut av leiren i natt.”
Balder virket svar skyldig, og Falk tenkte refleksaktig tilbake på de gangene han selv hadde gjort noe ulovlig som barn. Han tenkte på hvordan Sjamanen hadde irettesatt ham, og tvunget ham til å sove utenfor hulen en hel natt. Og det var første gang.
”Du er iallfall tilbake nå. Vi får sende beskjed med ravnene til hirdmennene jeg sendte for å lete etter deg. Ingen skade skjedd, eller hva?”
Falk kjente det rive i kroppen, som om noen ransakte hodet hans for informasjon, som om trollkongen stirret inn i selve sjelen hans. Bak ham hang det tøy i det fagreste mønster, tøy hvis motiv viste andre monstrøse skikkelser han i sin villeste fantasi ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte, men øynene til Falk observerte knapt noe annet enn kampesteinene foran seg. Sorte og blanke, eldgamle uten å ha mistet noe av livsgnisten, og vise som århundrer.
”Trodde du virkelig at vi var Negatroll? Jeg er kong Torulf, av ekte trollslekt. Jeg ser at du lurer på hvorfor vi er her. Så hvorfor har vi, trollslekten kommet hit, til fjellandskap? Det skal jeg forklare deg, Falk av fjellfolket. Negatrollene er blitt en pest og en plage. De har forsåvidt alltid vært det, men undersåttene våre, de små av dem, er ikke spesielt fornøyde med å få gårdene sine ødelagt. Og færre gårder gir mindre mat.
Falk hørte en brølende latter spre seg bak ham, en latter som nærmest sprengte seg inn i øregangene hans, og han måtte stikke fingre inn i øreganger for å lindre den stikkende smerten.
“Jeg visste ikke at det fantes sånne som deg her, men en agent for Negatrollene kan du umulig være. De beistene hadde spist deg før du rakk å si navnet ditt.”
Balder lyste opp, og den harmoniske nesen hans, de unaturlig velskulpturerte kinnbeinene kom til sin rett. Falk hadde ikke tenkt på trollene som vakre: Ikke før nå. Men som han så på dem, trollkongen foran ham og hirden bak seg, forstod han at dette ikke var vesen, men guder. Hvis Snødronningen hadde skapt disse trollene, var han selv skapt av noe helt annet, eller som et vrengebilde av disse merkelig edle skapningene. Han følte seg mindre hvert øyeblikk, mindre enn et hvilket som helst fjellkryp. Mot disse gigantene hadde snøfolket ingenting de skulle gjort eller sagt, og om de fikk fortsette å eksistere måtte de prise seg lykkelige. Nei, de måtte prise trollfolket. Falk visste ikke hvilken av disse tankene var hans. Kanskje kom de fra Balder, og kanskje var det Torulf som brukte sin kraft til å fortelle ham  om trollenes suverenitet.
Torulf reiste seg. Seks mannelengder eller mer buldret to skritt mot ham, som om det gjorde seg klar til å forsegle en stakkarslig skjebne.
”Stopp.” Balder skrek, og Torulf satte seg nesten av sjokket som kom fra det kraftige skriket. “Han er min.”
“Jeg merker at du har knyttet båndet. Du vet godt at det ikke var riktig av deg. Troll har ikke knyttet båndet på hundre år eller mer. Du hadde ingen rett til å gjøre dette, Balder. Nei, jeg kan ikke drepe ham. For jeg kunne aldri ha skadet deg, sønn.”
”Han er vennen min, sier jeg.”
”Du skulle ikke knyttet båndet, Balder. Det er en grunn til av vi ikke gjør det lenger.”
”Er jeg ikke sønnen din? Ingen forteller en sønn av Torulf hva han kan og ikke kan gjøre.”
”Det er godt sagt, sønn.”
”Så kan jeg beholde ham?”
”Jeg vet ikke om vi har noe valg nå lenger, Balder. Du vet at han kommer til å se det?”
”Jeg bryr meg ikke om hva Falk ser eller ikke ser. Vi er venner. Ikke sant, Falk?”
Falk måtte nikke. Han visste at livet hans stod og falt på dette nikket, og han gjorde sitt beste for å virke overbevisende. Og kanskje, kanskje hjalp Balder ham til å bli virkelig troverdig.
”Jeg håper det går bedre med ham enn med trollstaven jeg gav deg.”
Balder så tenksom ut. Falk ble overrasket over at den lille kjempen valgte å ikke kommentere dette, og han likte det ikke. Kommentaren ble hengende, som en hauk sirklet den over dem, mens svaret uteble, og Falk tenkte at advarselen i trollstavens uforklarte skjebne kanskje skjulte mer enn han først hadde trodd. Snart forsvant hauken.

Fortellingen om staven skulle forbli ukjent for Falk lenge, til den senere åpenbarte seg på verste vis. Og om stavens skjebne lot seg til kjenne, var den ingenting mot det mannen av fjellfolket selv skulle oppleve før han var tilbake blant sine egne. Men akkurat det tenkte ikke Falk på nå.