Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel II

Klasse og forstand
"Heretter heter du Eva."
"Hva?" Line hadde sluttet å følge med på Sanders forsiktige kommentarer, og denne føltes nærmest som en ettertanke. Hun gjettet at det var slik det skulle føles.
"Det ansiktsløse samfunn er ikke interessert i Line. Tenk på det som et skuespill, som jeg fortalte deg om. Du er ikke Line lenger. Du kan legge Line bak deg. Det er jo bare et navn, er det ikke?"
"Et navn? Jeg heter jo Line. Hvorfor skal jeg plutselig hete Eva?"
"Fra nå av spiller du en rolle. Du liker å gjøre det, gjør du ikke? Ingenting er som det var før du kom hit. Jeg vet ikke hvordan det egentlig er på Utsiden, men du er ikke lenger på utsiden. Eva er en gave. Tenk på det sånn. Eva er gaven som vil lede til det ansiktsløse samfunnet. Eva vil hjelpe oss alle til et bedre liv. Line er ingenting; var ingenting. Eva er en begynnelse der Line ikke en gang har en slutt.
"Jeg forstår ikke."
"Det er derfor vi er her. Vi skal hjelpe deg å forstå at Eva er viktig. Hun er ikke som Line. Men det får være nok for i dag. Du er sikkert sliten, Eva."

Alltid Eva. Hun het ikke Eva, men Line. Nå hadde hun begynt å forstå at det ikke var det riktige svaret. Hun hadde forstått mer enn det. Selv om hun følte seg dum her, på instituttet, selv om det føltes håpløst å måtte lære at man tygde mat med munnen igjen, og tørket seg med en serviett etterpå, at klær aldri skulle være flekkete, at ordene hun brukte og måten hun snakket på ikke var riktige selv om det så ut til at det hun sa ble forstått, fortalte de henne at hun lærte raskt. Hun trodde de sa det fordi de forventet at hun var en idiot. Manerene hun visstnok manglet var tilskrevet et siklende og enfoldig individ, og selv når hun lærte fort var det en feil som ble belønnet med nedlatende anerkjennelse, som om ingen riktig trodde at hun kunne forandre seg i det hele tatt.
"Rettere i ryggen, Eva. Hvis du ikke klarer å overbevise meg om at den kjolen er ment for deg er det ikke godt nok."
Jostein hadde plassert henne hos Sander i dag igjen. Han var ikke den verste av dem. Hun mistenkte at han likte menn, og utenfor muren hadde han ikke overlevd et sekund, men hun hadde ikke sagt det til ham. Ingen satte pris på at hun sa sannheten. Dessuten var det ingen på instituttet som brydde seg om hvem Sander likte. Det ble aldri nevnt eller diskutert som Line fikk med seg, og hun prøvde å få med seg alt nå. Sander var ikke pervers, men bare enda et ansikt hun måtte lære seg å adlyde, uansett hvor mye hun mislikte det. 
Uke for uke kom det nye ansikter til mens gamle forsvant. Timene med Sander var et slags høydepunkt, uten at hun forstod hvorfor. Han kalte seg moteekspert, og brukte mange latterlige ord, men han var snillere enn de andre nå. Det var kanskje derfor hun ikke foraktet ham lengre. Ordene han brukte var dessuten ikke så viktige. Det var ikke som med Roger, der ordene betydde alt. Her skulle kunne gjenkjenne hva som var riktig og feil, og justere seg etter det, og det var enklere å forstå seg på enn Rogers oversettelser av det han kalte følelsesliv.
”Der viser du klasse.”
Sander sa ordet som om det var hans personlige mantra. Hun trodde at klasse var noe man hadde, ikke noe man ble opplært i, men Sander gjorde aldri det tydelig. Hun mistenkte at å ha klasse og å vise klasse ikke var helt det samme.
“Takk.” Hun forstod at det var et kompliment nå, og trodde hun rødmet. Hun følte at hun burde hate ordet, men hvordan kunne hun hate noe hun ikke forstod betydningen av? Sander hadde gjort det klart for henne at innsiden ikke var en fast masse, som hun hadde forestilt seg. Også her hadde man et hierarki, og på mange måter var det mer strengt og omfattende enn det hun tenkte på som kampen om å overleve. Små detaljer som måtte læres, repeteres til det kjedsommelige, for så å bli oversatt til kontekster. For Line var det sjokkerende at å smile til feil person kunne være en fornærmelse, men Eva visste det allerede. Sander fikk reglene til å virke som det mest naturlige i hele verden, og hun kunne egentlig ikke hatt en bedre lærer. Om å lære å oppføre seg var kjedelig, og noe barna på Innsiden fikk inn med morsmelken, gjorde han det beste ut av denne sosiale sjongleringen. Hun kunne le av de overdrevne faktene hans, som virket ment for henne, og om han lo av henne, var det aldri fordi han ønsket å såre. Han måtte se henne som et prosjekt, et prosjekt han var en grunnleggende del av, og han frydet seg oppriktig hver gang hun lærte seg å vise mer klasse.
Noen ganger følte hun seg som en fange, andre ganger tenkte hun at hun var en fremmed på besøk. Eva hørte kanskje hjemme på instituttet, men Line gjorde det definitivt ikke. Hun brukte bare det gamle navnet sitt i tankene nå, og reagerte instinktivt når hun hørte noen si Eva. Det føltes som et nederlag, men snart glemte hun også å føle på det. Det hadde vært mange nederlag de første månedene. Spørsmål som ledet til misforståelser, oppførsel som ble irettesatt eller sett ned på, og latter på hennes bekostning. Nå kunne hun mer. Fortsatt var det langt fra godt nok. Ingen steder var dette mer tydelig enn i timene med Roger. Raseriet fra deres første møte hadde gått over i en stillstand der det eneste som holdt henne fra å rive ut strupen hans var frykten for hva som kom til å erstatte ham. Når Jostein ble misfornøyd med noen så hun dem aldri igjen, men hun hadde ingen garanti for at alternativene som dukket opp var bedre. Roger så ikke ut til å forstå dette. Hun antydet det hver gang de møttes - hvordan hans patetiske forsøk på å grave i sjelen hennes eller få henne til å akseptere traumene sine, ikke ledet noen vei, og at han like gjerne kunne la henne leve dette nye livet sitt i fred - men han tolket selv dette som et fremskritt. Denne forvridde logikken tok seg så ekstreme friheter at Line trodde Roger kunne overbevise seg selv om at et toalettbesøk representerte et gjennombrudd. Hun hadde antydet at det eneste bruddet hun var interessert i var å knekke nesen hans, og han hadde nikket og notert noen ord i blokken sin.

Hun var også tilbake på skolebenken. Den første læreren hennes, en eldre mann med hår i øregangene, hadde blitt overrasket over det hun kunne, og Line tenkte at en av dem måtte være en idiot siden det å kunne lese en side fra en avis viste seg å være en åpenbaring. Etter hvert forstod hun at Innsiden var ignorant og likegyldig til alt som foregikk utenfor muren, og at de hadde regnet med at det nærmeste de skulle komme seg fremgang de første dagene var å lære henne å skrive det nye navnet sitt. Det virket som at hver eneste fornuftige ting hun sa den første uken var et under. Men den eldre mannen som hun forstod skulle tiltales som Professor Fransen justerte fort forventningene sine. Snart hadde han gjort en omfattende vurdering på hva Eva trengte av undervisning, og nå hadde hun tre lærere som ukentlig underviste henne i hva enn Jostein mente hans Eva trengte å vite før de slapp henne fri.

Det var det Sander hadde kalt det. Hun visste ikke hva hun tenkte om å bli sluppet fri. Hun forstod ikke premisset for at de holdt henne her en gang, langt mindre hva som skulle til for å kunne vandre fritt blant Innsidens borgere, og så snart noen nevnte at det fantes noe etter instituttet trakk hun seg sammen som en utsatt fugleunge. I begynnelsen hadde hver dag føltes som en eksamen. Nå føltes det mer som om hun ventet på noe udefinert. Roger hadde gradvis gått nærmere inn på det ansiktsløse samfunnet hun var i ferd med å bli en representant for, og hennes kommende forandring, men Line følte det som om han snakket om Eva som en blomst som var i ferd med å springe ut. Hun mistenkte at hun ville dø ved første frostnatt.
De gangene hun så Jostein stilte han henne spørsmål, men virket uinteressert i det hun måtte ha å fortelle. Han registrere at hun eksisterte, men tankene hans måtte være et annet sted. Han var sannsynligvis opptatt med sin nye samfunnsorden, som Eva fortsatt ikke forstod så mye av. Likevel klarte hun ikke å legge fra seg ærefrykten hun følte på i vissheten om at dette var mannen som bestemte hennes skjebne. Om hun sjeldent så ham, kunne hun aldri glemme at han var der et sted, og at hennes minste bevegelse var tilgjengelig for ham. Slik bidro Jostein til å holde henne på vakt, i det hun kunne tenke på som paranoide rutiner. Hvor han nøyaktig befant seg mens hun gikk gjennom ritualene av undervisning og terapi visste hun ikke. Med nesen i en rapport, kanskje, eller foran en av skjermene hun så rundt seg, forlokkende vindu inn i en parallell verden som hun ikke var en del av.
Hun tenkte på Gunnar og hans forsvinningsnumre, og undret seg over om det handlet om de hadde frihet eller ansvar, og om menn som dem likte livene sine. De tok andre hensyn en henne, og vurderingene deres foregikk ikke på hennes mer dagligdagse plan. Josteins tilstedeværelse så ut til å styre menneskene rundt henne: Ikke som en tyrannisk kraft, men som en visshet om at han var der. Om han var en slavedriver styrte han ikke ekspertene sine med pisk, men hun hadde inntrykk av at det allikevel var konsekvenser som holdt apparatet hennes i sjakk. Hun ante at det hadde med klasse å gjøre, men ikke den samme klassen Sander skulle bryte henne ut i. På Innsiden var det ikke slag eller spark som var konsekvensene, men å miste posisjonen sin i en vag orden.
Kamper foregikk bak kulissene, diktert av denne frykten for hva Jostein kunne påføre av skade. Der hadde hun ingen rolle å spille, og det var heller ingen anerkjennelse å hente. Hun hadde ingen forankring i virkeligheten, om det da kunne kalles det, men var en diffus skapning som skulle formes etter Josteins regler. Hun var omringet av kvinner utenfor klasserommene sine, kvinner som ikke hadde makt over annet enn henne, og hun lurte på hvorfor det var slik. Var det fordi menn var farlige, fordi menn, ekte menn, ikke nedverdiget seg til posisjoner der man tjente andre på et rent kroppslig plan. Selv Roger understreket at han hadde makt over henne, var bedre enn henne, fordi han hadde den magiske evnen til å forstå henne bedre enn hun forstod seg selv. Tanken var selvfølgelig latterlig, men Roger så ut til å være hellig overbevist om at han var en partner i tankene hennes, og at han eide dem like mye som hun selv gjorde.
Universet hennes var så beskyttet at hun knapt fikk lov til å bevege seg ut i den innmurede hagen som var forbeholdt hennes lufteturer uten at noen holdt henne i hånden, langt mindre alene. Dette til tross for at hagen umulig lot seg rømme fra. De hadde gitt henne i oppgave å vedlikeholde den, som om det var noe hun skulle finne stolthet i, og selv om hun ikke kunne interessert seg mindre for rosekratt, for staudblomster eller urter, tilhørte den lille grønne flekken henne. Det var tanken deres også, men hun tenkte at om blomstene var et våpen, var det deres mest impotente.
Med våren ga de henne også tilgang til skjermen på rommet hennes. Lea hadde gitt henne en enkel innføring i dette magiske vinduet som viste bilder med lyd, og som ble styrt med en tryllestav de kalte kontroller. Det var da det gikk opp for henne at det var slik de visste alt om henne, om hun hadde sovet dårlig en natt, hatt marerittene som plaget henne, om hun hadde spist sin rettmessige porsjon, eller skylt den ned i toalettet, om hun hadde dusjet slik de ønsket at hun skulle gjøre det, vasket seg omhyggelig hver morgen. Hun følte hun foregikk på en skjerm, hun også, og at det der var Lea som hadde kontrolleren. Bak den var det enda en kontrolleren, en kontroll som styrte hele instituttet, og denne kontrolleren ble styrt av Jostein Larsen. Hun ble overvåket. De som overvåket ble også overvåket. Og på toppen av pyramiden satt det en mystisk skikkelse som kalte seg Jostein. Om det ikke satt noen over ham også.
Hun forstod ikke dette sykelige behovet for å registrere hennes minste bevegelser, og at kunnskapen om livet hennes var noe som kunne og skulle brukes mot henne. Kanskje var det fordi Eva ikke var en rolle, og hun tenkte at isåfall var Line noe de ikke bare ønsket at hun skulle glemme, men noe de tok seg ære i å utslette. Hun skulle spille Eva til hun var Eva, og det var hennes eneste rolle. Hun lærte seg å adlyde. Det fantes ikke noe alternativ lenger. Hun smilte når noen sa noe morsomt, men skulle aldri le. Hun skulle aldri se noen i øynene for lenge av gangen. Kroppen hennes skulle følge reglene de kalte holdning, og bevege seg med klasse. Og for at det skulle fungere måtte hun ha de riktige musklene, den riktige vekten, spise den riktige maten.
De hadde innprentet dette i henne, med en så sterk overbevisning at det igjen ble enklest å ta del i også dette regimet. Det hadde blitt innført gradvis, og først nå som de var mer tilfreds med kunnskapen hennes ble også kroppen hennes spisset mot et mål som fortsatt ikke var definert for henne. Hun forstod ikke hvorfor de lekte denne leken med henne i hovedrollen, eller hva de ønsket å bevise. Hun forstod ikke hvorfor hun hadde fått sin egen lille verden, en verden hun ikke hadde bedt om, men hun ytet ingen motstand lengre, og tenkte at tross alt fantes det verre ting enn denne merkelige rollen de hadde tildelt henne, og som så ut til å fortsette inn i evigheten. Så fikk hun etternavnet sitt. En dag var hun ikke lenger bare Eva, men fru Larsen.