Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel IX

Fortids sår
Eva var tilbake på instituttet for siste gang, og hun visste ikke om hun trodde det.  
De to siste ukene hadde vært en åpenbaring, og hun tenkte på dem som både skrekkelige og befriende. Hun hadde blitt flyttet til herskapshuset før de to eldgamle likene var blitt kalde, hvor Jostein og en imponerende stabb med tjenere ventet henne. Samtidig hadde det vært rutinemessige undersøkelser på instituttet, og timer med Roger. Hun husket ikke sist hun hadde sett Lea, og Sander hadde allerede blitt flyttet til Krut-eiendommen.
 
Den siste timen med Roger kom med en rykende kaffekopp, en luksus hun ikke hadde blitt unnet siden livet på Engelen tok slutt. Hun forventet at den bitre smaken skulle bite henne i tungen, men det hun fikk var noe nøtteaktig og litt søtt. Hun måtte ha avslørt overraskelsen sin.
”Det er godt, ikke sant. En av mine favoritter.”
”Er dette kaffe?”
”Rett fra havnen.”
Hun turte ikke å spørre om mer. I mellomtiden la Roger ut om tiden de hadde hatt sammen. Han virket fornøyd med seg selv, og Eva ville ikke ta gleden fra ham. Iallfall ikke etter kaffen.
”Jeg vet at det har vært vanskelig for deg, men du har kommet deg gjennom det på en imponerende måte. Jeg håper at timene våre har vært til god hjelp dette siste året. Du husker tingene vi har jobbet med? Selvfølgelig.Teknikkene er nyttige. Mange sier at de får god hjelp gjennom dem. Husk å øve regelmessig. Pusten er spesielt viktig. Vi kan ikke ha noe av panikkanfall, kan vi vel? Vi har kommet langt med deg, Eva. Og hvis du trenger noen å snakke med igjen kan du jo bare ta kontakt gjennom Jostein.”
“Jeg skal gjøre det.” Hun kvalte latteren i det som ble til et gjesp. “Beklager. Det har vært så mye i det siste.” 

Så kom faktisk Lea. Hun begynte å gråte bare noen sekunder inn i samtalen, selv om hun hadde vært overbevist om at hun ikke kom til å savne henne. De visste begge at det var siste gang de ville se hverandre, eller trodde det, trodde det som en fullstendig overbevisning. Ingenting annet enn instituttet hadde knyttet dem sammen, så hvorfor skulle de se hverandre igjen? En tung gråt, stadig mer trykkende, tvang henne nærmest ned i kne. Det føltes som armene til Lea var det eneste som holdt henne oppe. Til Evas overraskelse vasket den vekk alt hun ikke hadde likt ved sykepleieren. Den råe empatien som ble igjen, forandret noe, fikk Eva til å tenke på at om omstendighetene hadde vært annerledes kunne de vært venner. Det var som med Klara, bare at her hadde verden skjøvet dem fra hverandre. De skulle ikke skilles som fiender.
"Hva skjer med meg nå?" Eva følte at tårene var i ferd med å tørke ut i henne, og at de var tømt over denne relasjonen mellom fange og fangevokter.
"Du kommer til å blomstre, Eva."
"Jeg vet ikke hva det betyr."
"Ikke jeg heller. Men dette er begynnelsen for deg. Hvor gammel er du igjen?"
"Jeg ville bare at det skulle ta slutt."
"Det vet jeg, Eva. Og nå har det det. Tenk på alt du skal se. Alt du skal gjøre. Du og Jostein. Du kommer til å se ting som de færreste kommer i nærheten av å oppleve. Havet. Verden."
"Jeg er redd, Lea."
"Det er ingenting å være redd for. Dessuten har du Jostein.” 
Hun ville ikke si det til Lea, men hun kjente at det knøt seg i henne. Er ikke han den jeg bør være mest redd for?
 
Hun ble hentet av en av Josteins dresskledde muskelbunter litt senere. Hagen hadde hun ikke besøkt, og hun undret seg over hva som hadde skjedd eller kom til å skje med den. Hun kunne ikke si at hun ville beholde den, og følte at hun var dum som i det hele tatt tenkte på den nå. Jostein ville gi henne en ny hage, større og bedre enn den gamle. Han ville gi henne gartnere til å ta vare på den hvis hun spurte, og hun tenkte at Jostein ikke forstod henne. Hun så for seg samtalen. Større. Bedre. Mer moderne. Du fortjener det beste. Du fortjener at det ikke er ditt. Ingen sprukne negler. Ingen skitne filler. Ingen lidenskap. Og ingen kjærtegn.

Var det derfor de gjemte henne bort nå? Jostein Larsens nye palass ble hennes lekegrind, og snart føltes parken for liten, rommene for få. Hun fikk ingen skjerm, denne nye virkelighetens felles syssel, og selv om hun undret seg over oppmerksomheten andre så ut til å vise den svarte klossen sin, orket hun ikke tanken på å være tilgjengelig uansett. Om hun skulle være ærlig med seg selv skremte apparatet henne med sine funksjoner og bruksområder. Hun likte ikke hvordan Innsiden spilte på hennes uvitenhet, selv om det var ubevisst. Så mye å forstå, men samtidig beskjeden om at kunnskapen ikke var for henne.

Eva ventet. På hva visste hun ikke, men etter som ukene gikk tilpasset hun seg igjen omgivelsene sine. Hun klaget sjeldent, selv ikke til Sander når han tvang henne gjennom en spesielt meningsløs rutine, eller forklarte henne hvorfor hun ikke kunne kle seg på en bestemt måte fordi fargene ikke komplimenterte hverandre, eller viste henne forskjellen på eksklusive produkter og annenrangs kopier. Det enkleste var å se på logoen. Hun lærte å kjenne igjen parfymer på lukten, en form for produkt hun aldri hadde tenkt seg at hun en dag ville bruke regelmessig.

Det faste programmet tok henne også gjennom repetisjoner med vekter som ble løftet på et sterilt treningsrom med stikkende lys, forbeholdt henne. Det kunne rommet et titalls personer, og de glinsende apparatene så ut til å aldri ha blitt brukt før. Den umiddelbare engstelsen for å ødelegge noe slo ned i henne, men de nye trenerne hennes lo når hun spurte om hun måtte være forsiktig når hun brukte dem.
“Det eneste vi skal være forsiktige med er deg. Apparatene kan erstattes. Ikke tenk på det.“
Etterpå løp hun rundene sine på eiendommen. Egentlig ville de at hun skulle gjøre det på treningsrommet, men etter å ha snakket med Jostein bøyde han seg til at så lenge de kunne gjøre tester med maskinene sine, og hun var under observasjon, betydde det ikke så mye om hun løp inne eller ute. Selve løpingen var uansett langt fra det mest plagsomme. Når en kropp skulle skreddersys måtte den også vedlikeholdes, og dette vedlikeholdet var vel så pertentlig som alt annet hun så langt hadde vært gjennom. Fire til seks timer med fysisk aktivitet, nøye oppmålt. Om en muskel ble for stor ble treningsmengden redusert. Om hun la på seg et kilo var det noe som trengte å justeres. Og om ansiktet forandret seg med en milimeter fikk hun bekymrede miner.

Jostein var aldri fornøyd før han ble det. Dagene var igjen blitt monotone, og med det slapp frustrasjonen taket uten å forsvinne. Eva visste at hun forberedte seg, og hun hadde en løs idé om hva det innebar, men ikke før sent på høsten fikk hun beskjed om at det nærmet seg. Den tiende Januar skulle Evas år ringes inn.