Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel VI

Vannskillet
"Hvordan har du det, Eva? Jeg tror det er viktig at vi snakker om det, sa Roger nå. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Hjelper de nye medisinene?"
Ingenting.
"Vi kan dessverre ikke høyne dosene. Det er ikke så lenge igjen nå. Dette klarer du."
Ingenting.
"Det viktigste er at du får sove. Sove og hvile. Vi vet at det har tatt lang tid nå. Vi vil bare passe på at alt går som det skal. Det viktigste for oss er at du har det bra."
"Det viktigste er at jeg overlever."
"Vi har snakket om dette, Eva."
Ingenting.
"Jeg skal prøve å finne en løsning på medisinene. Det finnes en grense for hvor mye vi kan gi deg."
"Det kommer til å bli verre." Hun hadde skrevet ordene på papiret sitt med skjelvende hånd, og nå understreket hun det siste ordet to ganger.
"Jeg vil ikke lyve for deg, Eva."

De første dagene hadde undersøkelsene fortsatt. Nye inngrep. Hvordan transplanterte man egentlig et ansikt? Tanken oppstod, og forsvant uten at den ble reflektert over. Smerte. Ny tanke. Smerte. Alltid avbrutt av smerte. Ingen sammenheng. Hun ventet. Den store. Kronen på verket. Når? Når ville det ta slutt?

Hun hadde akkurat våknet, uten å ha noen klar forståelse av tid, sted eller seg selv. Hun følte seg nummen. Lys traff henne gjennom to tynne spalter, og hun kjente en kvelende følelse som fikk henne til å skjelve ukontrollert. Hun forstod først senere. Forstod galskapen i deres siste forsøk på å forandre henne, meisling og flytting av bein, titanplater, transplantert hud, og spaltene til øyne, nese og munn. Hun var allerede fanget. En vrengt skapning som de skulle begynne å bygge på, etter sine egne forvridde ideer. Skrekken for hva hun var nå, hva de hadde gjort henne til, var en fjellskrent som når som helst kunne rase ut, og utslette selv sporene etter det hun hadde vært. Noen ganger trodde hun oppriktig at de kom til å forlate henne slik, med et ansikt som lignet mer på et åpent sår, nei verre enn det, enn det lignet på et menneske. 

Nå lå hun i reimer, og den eneste delen av henne som beveget seg normalt var en sår nakke. Resten var muskler som ble spent, og en allerede påbegynnende kløe. Tre ganger om dagen flyttet de henne, slik at hun ikke skulle få liggesår, en mekanisk medisinsk prosedyre. Noen ganger så hun Jostein der, over henne, men hun visste ikke om hun drømte for han sa ikke noe. Det kjente ansiktet til Lea dukket også opp, sa betryggende ord til henne, som ikke brøt gjennom den skrekkelige stivheten, eller de oppsperrede øynene.
"Snart kan du begynne å bevege deg igjen. Det er viktig at det får gro."
"Kan jeg få et speil." Hånden hennes skalv slik at ordene knapt var tydelige.
"De er langt fra ferdige."
Ingenting.
"Det kommer til å ta en stund til. De vil ikke anslå noe."
Hun skrev på papiret sitt: "Jostein?"
"Jostein kommer når han kan. Når du er klar for det."
"Jeg vil dø."
"Eva da. Det vet du at du ikke vil. Snart kommer alt til å bli bedre."
Lea hadde rett. Kløen ble sterkere, men avtok så gradvis, og med at formen hennes bedret seg fikk hun  mer frihet. De lot henne gå ut i hagen på ettermiddagene, lot henne sitte og se ut over det som hadde vært verket hennes, allerede i ferd med å gro over med ugress. Ingen la merke til det. Ingen brydde seg. De sa det hadde gått tre uker siden den siste operasjonen, tre uker i lenker som svekket musklene hennes, med bandasjer som skjulte henne som om de var hennes siste skjold. De skiftet bandasjene. De lot henne ikke se seg selv mens de gjorde det. Hun hadde prøvd å ta seg til ansiktet. Øyeblikkelig kastet de seg over henne, lenket henne fast igjen, og hun vred på seg som en galning og hun kunne ikke skrike. Det hadde fått henne til å forstå. De matet henne med sugerør. Suppen smakte ingenting. Gradvis ble den tykkere.

"Jeg beklager at jeg ikke kom tidligere. Jeg tenkte at jeg var den siste du ville se."
Øynene hennes måtte ha lyst hat, for et øyeblikk så Jostein overrasket ut, og for første gang siden hun hadde møtt ham ante hun noe som minnet om tvil i pannen hans, som rynket seg som en uvanlig spasme.
"Det var slik det måtte bli. Jeg beklager det. Jeg er stolt av deg, Eva. Det er ikke lenge igjen nå som vi kan begynne å fjerne bandasjene. Lea sier at du har vært flink.” Hun likte ikke å bli kalt flink. Likte ikke å høre at hun oppførte seg som en liten pike som ventet på straff eller belønning. Hun tenkte på et bustete og hårete ansikt, og Jostein hadde ingen av delene. Glattbarbert, som alltid, med det mest bestemte blikket hun kunne forestille seg. Ja, hun hadde vært flink. Hun hadde innbilt seg at han skulle avduke henne: at han skulle samle lakeiene sine og dra fra et sceneteppe til stormende applaus. Istedenfor var det bare henne og Jostein som satt der. Han snakket forsiktig til henne, med de slepende ordene han kunne bruke når han ville være hyggelig. Uten seremoni fikk hun se sitt nye ansikt. Lyset i rommet ble skarpere som for å understreke at han ikke ønsket å skjule noe, og hun forstod at det var han som styrte det idet veggene ble lysere. Til slutt senket et speil seg, som en fallende engel.  
Hun trengte å se. Hun ville ikke. Jostein nikket innbydende, og hun tenkte at det var greit, at det måtte skje akkurat nå, så hun holdt pusten og flyttet blikket til side, mot speilflaten. Hun reiste seg fra stolen, og gikk bort til speilet. Hun stirret på seg selv nå, sitt nye selv, og hun sperret opp øynene. Personen i speilet gjorde det samme.
"Du kan ta på det hvis du vil."
Eva kjente forsiktig på kinnene sine. Hun visste ikke om beinene på innsiden var hennes lengre, men de kjentes helt naturlig, og svarte til bevegelsene hennes som om ansiktet ikke var en fremmeds.
"Du er fortsatt litt stiv i muskulaturen. Det kommer til å være oppfølgende behandling, og med den vil det gradvis gå over. Hva synes du?”
Eva syntes ingenting. Det var ingenting å synes. Ingenting av Line som nå het Eva, ingen ting av strevet, av nederlagene og seirene. Hun hadde blitt solgt som en forsøksrotte, blitt en del av et eksperiment som hadde ført henne akkurat hit. Line var virkelig borte. Den månedlange dressuren hadde fått henne til å gå riktig, stå riktig, smile riktig. Hun spiste riktig. Hun sov riktig, og hun trente riktig. Hun visste hvor lenge hun skulle holde et blikk. Nå, etter uker med intens fysisk smerte, hadde de fått sin Eva. Glansbildet foran henne forsøkte å smile. Igjen. Men hun smilte ikke, så stygge tårer forme seg til de ble til ren fortvilelse, til krampeaktige skrik og til hulkende skjelving. Og selv i gråten, tenkte Eva, selv da var hun vakrere enn hun hadde vært. Huden hennes var polert for tårer. Hver eneste pore virket designet for dette øyeblikket, nei for alle øyeblikk herfra og inn i uendeligheten. Hun forsøkte å forstå hva som var blitt gjort, se etter detaljene som en gang hadde vært hennes: Den mislykkede nesen, de tunge øynene, kjøttslintren som hadde vært munnen hennes. Alt borte. Kinnbeinene som ikke tjente ansiktet hadde forlatt henne mens nye hadde vokst frem. Hadde haken vært for svak? Nesen for krokete? Hun husket ikke lenger. Hvert sekund gjorde det hun hadde vært svakere; det hun aldri skulle være igjen."Hva synes du?"
Hun stirret gjennom tårer, lamslått. Hva hadde de gjort med henne? Øynene var fortsatt hennes, men hun møtte en fremmed gjennom refleksjonen, en fremmed hvis mimikk svarte til hennes bevegelser, og som gråt som henne nå - hulket i desperasjon. Bak henne stod mesteren hennes og smilte. Hun var perfekt. Hun var ikke Line, som aldri hadde vært godt for noe som helst. Hun var ikke den de hadde kalt Eva her, det latterlige navnet som plutselig ga mening.
"Liker du det ikke?"
Eva ristet på hodet.
"Du kommer til å bli vant til det."
Og så:
"De kommer til å elske det."
Hvorfor? Hun kom aldri til å forstå hvordan Jostein hadde gjort dette, eller sette seg inn i detaljene for de ulike prosessene som hadde ført henne hit, til dette vridde og forstyrrende speilbildet. Men hun trengte en grunn, en grunn til å fortsette å eksistere. En grunn til å tro at hun var mer enn et eksperiment som nå kune selges til Innsidens rike og mektige.
"Hva skjer med meg nå?"
"Vi er ferdige."
"Hva mener du?"
"Eva Larsen er ferdig. Det er nå det begynner. Du er det ansiktsløse samfunn. Den første av ditt slag. Den første av vårt slag."
"Men hva betyr det?"
"Vi skal overbevise en hel verden om at dette er framtiden. Jeg og du."
"Det blir ikke flere operasjoner?"
"Flere? Du er perfekt som du er, Eva. Hvorfor skulle jeg ønske å operere mer på deg? Hver minste detalj er en åpenbaring. Ingen vil tvile på det de ser når de ser på deg. Perfeksjon. Din perfeksjon er bare begynnelsen. Snart kommer alle til å trakte etter et ansikt som ditt. De vil betale en formue for noe som er i nærheten, og de kommer til å betale den til meg.
"Penger?"
"Nei, ikke penger. Hvis målet mitt var å tjene penger hadde dette prosjektet ikke eksistert. Jeg hadde bare gjort som kirurgene før meg. Enkle operasjoner. Nikke og smile. Antyde at noe ikke var bra nok, og rette på det om det trengtes eller ikke. Det jeg ønsker meg er en ny orden, bygd på toppen av det gamle. Ikke som nå. Nei, som det var... før krigen ødela alt. Du kan selvfølgelig ikke så mye om det. Det var en bedre verden en gang. Den gang. Før den store krigen. Før alt falt sammen fordi vi ødela det med våre stakkarslige nye idealer. Og hvor mye er igjen av det? Ruiner og ødeleggelse. Vi gjemmer oss bak murer og stengsler, som hysteriske idioter er vi mer redd for verden utenfor enn vårt eget fengsel. Vi skriker våre banale fraser. Aldri mer, skrikes det. Vi kan ikke la det skje igjen. Så vi lever som slaver. Lever som lus, på gamle hudrester.”
“Vi er så begrenset av oss selv at vi har mistet perspektivet de hadde den gang da verden var noe som skulle utforskes, og elementene lot seg mestre. Det er ikke noe du forstår. Ikke at du trenger det. Du er Eva. Min Eva. Og som Jostein og Eva reiser vi. Vi reiser mellom de store byene. Det som er igjen av dem. Vi forteller dem at det finnes en måte å finne tilbake til det vi var. Til Akasinera, hvor mutasjonene etter strålingen rir dem som en mare; til Batani, og deres selvvalgte jernalder. Vi reiser til Lervate og til Santara. Og vi kommer tilbake med flagget hevet, som helter og oppdagere. Vi beseirer demonene deres, vi lenker dem og vi tar dem med tilbake. "Vi?"
"Bare oss? Selvfølgelig ikke. Men vi kan snakke mer om det senere. Du vil sikkert være for deg selv nå. Du har mye å beundre, synes du ikke?”