Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel X

Jakten på en sceneplass
De late dagene tok brått slutt. Det var først nå hun tenkte på dem som gode, heldige dager, for det var som om datoen tilspisset konkurransen hennes mot seg selv. Kravene endret seg. Feil kunne ikke lenger aksepteres. Alle øvelsene hun hadde vært gjennom møtte sine crescendoer, og hun undret seg over hvorfor hun tidligere hadde tenkt at det var for mye å sette seg inn i. Fysisk avstraffelse var det eneste hun ble spart for på dette siste oppløpet, disse to månedene der alt skulle falle på plass. Eva følte seg som en utøver, og kunsten hennes var attråverdighet. Hun visste ikke om hun hadde konkurrenter, langt mindre hvem eller hva de kunne være, men hun visste at apparatet hennes hadde en urokkelig tro på at hun ville vinne, ville krysse målstreken så langt før alle de andre at man ville spørre seg om det hadde vært en konkurranse til å begynne med. Det var dette Eva var skapt for.

Kanskje var det også slik det måtte være. Josteins entusiasme var ild som ble til en rasende brann, og ingen ønsket å bli slukt hvis entusiasmen skulle bli til vrede. Istedenfor hentet de brennstoff, og matet ham, fikk han til å skinne skarpere og skarpere til de uten å egentlig ønske det skapte en smeltedigel av håp og drømmer, av troen på det eksepsjonelle i denne nye skjønnheten som Eva var fakkelen til. Hun overhørte bruddstykker av samtaler som avslørte tanker hun verken kunne eller ville forstå. Omgivelsene avslørte langt mer enn ordene til Jostein. Hun tenkte på ham som Gunnar Sveen, en mann hun ikke hadde forstått, men latt seg fascinere av likevel. Og med det som utgangspunkt oversatte hun Jostein så godt hun kunne. Hun tenkte på hvor lite hun visste om disse to mennene, så ulike rent fysisk, om hvor de kom fra og hva som fikk det til å gå rundt i hodene deres. Hun kunne prøve å forstå, men hennes egne erfaringer strakk liksom ikke til. Sveen var mer forståelig med sin opportunistiske og fandenivoldske tilnærming til livet, styrt av ønsket om å ikke la seg pille på nesen av noen som helst. Jostein var kanskje en mer sofistikert versjon av dette ønsket, men nei, han var mer enn det! Jostein var både mer og mindre egosentrisk. Han ønsket å diktere og sette føringer der Sveen på sett og vis bare ønsket å være seg selv: en sterk mann med de økonomiske ressursene til å virke sterkere. Hun tenkte på hendene til Jostein, så pertentlig pleide at det fikk hennes egne til å virke som en forkledning. Hun måtte passe på slike detaljer, men for Jostein virket det helt naturlig. Høy, mørk, og nærmest feminin i sin overdrevne kjekke framtoning. Eva hadde ikke ordene for å beskrive det som foregikk her, på Innsiden, men hun skjønte at for Jostein var spillet her som hans andre natur, et lag av sminke som var helt naturlig fordi det var nødvendig. Og akkurat det var målet hans: En reduksjon av sminkebruk. Hun smilte uten å være forberedt på det, overrasket og fornøyd over hvor latterlig tanken var, og hennes egen plutselige humoristiske vending. Hvor lenge var det siden hun hadde fått noen til å le eller smile?
Jostein avslørte seg i detaljene. Hånlige blikk, irritasjon ved det minste spørsmål, som om de ikke var relevante eller fornuftige, og at det å svare på dem var å nedlate seg. Han levde i et drømmeslott, og ønsket at andre skulle ta del i drømmen hans, men å forstå den trengte man ikke. Hun var en del av denne drømmen, kunne aldri bli noe annet her enn en forlengelse av en visjon om hva Innsiden var og hva den skulle og kunne representere. Jostein sultet etter å definere hva som var mulig, og ta eierskap over det. Han kunne helt alvorlig snakke om sin egen samfunnsorden, for henne fortsatt vag, men for ham så gjennomtenkt at den allerede eksisterte. En ting hadde
Jostein og Gunnar til felles: de var ikke bare villige til – de ønsket – å pulverisere all motstand på deres vei mot toppen. For Gunnar hadde det vært å komme seg inn hit mens hun kjente ham, og om han nå strakk seg mot et nytt mål var det utenfor hennes mikroskopiske sfære. Hun tenkte at hun var på innsiden av et egg, snart klekkeklart, men fortsatt i fare for å knuses fra den minste påvirking. Maktesløs.
Jostein kunne like gjerne ha sagt at hun var foraktelig, for når hun dristet seg til å forme ord under kveldsmaten neste helg ristet han bare på hodet.
”Det er ikke det du er til for.”
”Hva mener du?”
”Hadde jeg ønsket noen å snakke med hadde jeg giftet meg med en av Evensen-døtrene.”
”Hva mener du?”
”Det kan være det samme.”
Han hadde heller ikke noe behov for omsorg eller forståelse, fra henne eller noen andre på eiendommen, og selv om han allerede etter den første uken etter Eva fikk beskjed om å gjøre seg klar til den virkelige opptredenen ikke alltid kom hjem om kveldene, trodde hun ikke at det fantes noen andre. Og hva om det gjorde det? Det var ikke så mye at det var et tillittsbrudd, for hvilken tillitt skulle hun føle på, som at hun allerede nå følte seg holdt for narr. En dag bestemte hun seg for å overraske Jostein med spørsmål, ikke om meningsløse personlige ting, men om det han likte å snakke om. Hun trodde ikke et sekund at hun var i stand til å imponere ham eller sette han på plass, men hun tenkte at om hun viste at hun prøvde ville han anerkjenne det. Så hun begynte å lese igjen. Med utgangspunkt i det hun hadde lært på instituttet drakk hun av kunnskapens kilde, om ikke med grådighet så med overbevisning. Til slutt ble hun sittende med Josteins akademiske tekster. Ikke de medisinske, men de senere filosofiske, og selv om Jostein måtte ha visst om at hun prøvde å bli kjent med disse filtrerte tankene, ble det ikke nevnt før hun selv tok det opp.

"Hva mener du med:  Kraften i skjønnheten undervurderes stadig der den vilkårlig tildeles gjennom genetiske prinsipper hvis ringvirkninger truer essensen av intelligens?"
"Jeg mener akkurat det jeg skrev."
”Ja, men kan du ikke si det enklere?”
”Hvis jeg kunne ha skrevet det på en enklere måte hadde jeg gjort det.”
”For meg høres det ut som at du sier at pene folk bør være smarte.”
”Smarte mennesker fortjener å være vakre. Det er poenget mitt. Vi trenger ikke å forbli fanget i et genetisk lotteri.”
”Og jeg.”
”Hva med deg, Eva?”
”Synes du jeg er smart?”
”Vi har gjort vårt beste med det vi fikk tildelt.”
”Vi hadde lotterier på Utsiden også.”
”Jeg har hørt om dem. Pervers greie.”
”Der er jeg enig.”

Det var slik samtalen døde. Hun bestemte seg for å lese “Den nye skjønnheten: En mer rettferdig samfunnsorden” på nytt igjen, med denne dyrekjøpte kunnskapen inntakt. Hun så fortsatt ikke problemet. Om Jostein forsøkte å gjøre verden mer rettferdig, var ikke hennes liv noe eksempel å trakte etter. Men hun var ikke Line lenger. Hun hadde fått en ny begynnelse, og det var et utenkelig utfall; eller i det minste like usannsynlig som å vinne i lotteriet. Livet var et lotteri. Konseptet føltes like sant som det hun hadde lest Jostein skrive, så hvorfor var det ene latterlig mens det andre var en stor tanke? Her ga hun opp lesingen av Jostein. Det eneste hun trengte å gjøre, det eneste som ble verdsatt, var at hun gjorde den lille dansen sin, en pervers rutine som ikke stod tilbake for noe hun hadde sett jentene gjøre i Engelen. Så pirrende Jostein fant det! Som et lite barn som tvang favorittleken ut av hendene på eieren , og innlemmet den i en gigantisk samling som aldri skulle røres av noen, stod Eva på hyllen sin og spant som en liten ballerina, som Jostein ikke la merke til med mindre hun falt ned.

Hun skulle ikke falle nå. Ballerinaen var like sårbar som egget, og de tunge tankene om at ingenting var verdt noe trengte seg på. De skulle aldri ha gitt henne tid til å tenke. Om sommeren hadde hun avledet seg selv ved å løpe gjennom parken, men de snøfallet som kom tidlig den høsten hadde ført henne tilbake til treningsrommene. Å løpe inne var provoserende kjedelig. De kunne gi henne en skjerm å se på, sa de, men hun avslo det med en arroganse hun ikke visste hvor hun fant. En skjerm! Hun kunne like gjerne stirret på et speil mens hun trente. Se sin egen kropp jobbe for å vedlikeholde og forbedre proporsjoner, se blodårer bli synlige, muskler og sener spenne seg og løses opp. Det var bedre å svømme. Hun lærte det fort, og selvfølgelig var det perverst på sin måte, å forgifte drikkevannet til en hel landsby slik at hun kunne plaske med armene, men ingen så ut til å bry seg om det. Hun fant det best å ikke spørre hvor de tok vannet fra. Veggene i svømmehallen var dekke av muraler, teknisk gjennomførte og stirrende som om øynene deres var kameraer som observerte nakenheten hennes. Suverent håndtverk der atletiske menn viste sine bryske panner, der skjønnheter i varierende grad av nakenhet viste hud som var glattere enn selv hennes. Selv illustrasjonene og maleriene som dekket Engelen hadde mer liv enn dette. Hun ble ikke imponert, følte ingen ærefrykt. Det var former på en vegg, og intet mer.
Ingenting imponerte henne, like lite som det satt et inntrykk. Forventet Jostein at det skulle gjøre det? Skulle hun blendes av denne tomheten, og ønske seg mer av den? Hun tok ikke del i ambisjonene hans, og like lite som gartnerens redskap var interessert i å overta sin mesters jobb var hun i stand til å se seg selv som en del av et prosjekt. Meningsløsheten i skjønnheten hennes, og påminnelsen om den, virket alltid å komme til overflaten. Å sammenligne seg med gjenstander ble en lek for henne, en lek hun stadig vendte tilbake til. Det var enklere enn å spørre seg selv om hva hun faktisk var. Det ble ikke tydeligere når det nye året, hennes år, nærmet seg. Hun gjorde det de ville, ikke det hun kunne, og hun tenkte at hun aldri hadde kunnet, aldri lært seg for sin egen del. En fordelaktig forbannelse slik ting hadde blitt. Kanskje til og med en velsignelse.  
Opptredenen hennes tok form, og nå brentes den inn i henne, detalj for detalj. Sander var alltid hjelpsom, med sine små vink som ledet henne mot å gjøre det maksimale ut av rollen, en rolle hvor et smil kunne oversettes til hundrevis av sider med tekst hvis hun forstod det riktig. For hennes del ville det være over på tre minutter og femten sekunder, før Jostein ville overta rampelyset med sitt foredrag, fulgt av en samtale med et ekspertutvalg hvor man ønsket å konteksualisere Josteins konsepter og tanker. Det virket som en overdrivelse, men ingenting ved Innsiden overrasket henne lenger. Det som virket klart var at karrieren til flere dusin mennesker stod på spill, et konsept som var en videreutvikling av det hun ville kalt en jobb, og med det hennes egen skjebne. Troen på Jostein var kanskje en konsekvens av dette, en tenkt kniv som kunne vendes mot dem hvis de mislyktes. Jostein ville overleve, med Sverres ressurser hadde han noe å falle tilbake på, men hun visste ikke om noen av de andre i apparatet hennes ville gjøre det.

Det var det profesjonelles natur. Hun hørte ordet for første gang fra Sander, som så mye annet, og fikk det forklart som en form for ekspertise, et ord som igjen var forbundet med å være ekspert. Hun tenkte på det som en arbeidsleder, eller en spesielt flink håndtverker. Sander mente at det hadde vel så mye til felles med kunst eller artistiske uttrykk, at teknikk ikke var nok til å lykkes. Denne innbiltheten var ikke noe hun delte. De hadde prøver, og første gang var ingen fornøyde. Det var ikke hennes skyld, akkurat, men hun følte engstelsen som en stille bønn til henne. Lyssetting, lydbilde, koreografi. Hennes eget ansikt blåst opp på en gigantisk skjerm, suggestive ord. Alt ment for ettertiden. Samtidig foregikk det en gigantisk PR-kampanje, der bilder av henne ble spredt som løv for vinden, der plakater dekket hele høyhus. Hun forstod ikke sin egen skam, for hun hadde ikke bedt om det, men fornedrelsen hun følte på gjorde prøvene vanskeligere enn de trengte å være. Ekte smil og falske smil. Og programmert selvtillit.