Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel XI

Lyn uten torden
Hun var sitrende trygg. Generalprøven levnet ingen rom for forbedring, like lite som de siste prøvene før den hadde gjort det. Eva så fram til å stå på scenen, til å gjøre sin lille dans. Ikke fordi hun gledet seg, eller fordi hun tenkte at ingenting kunne gå galt, og ikke fordi hun eide situasjonen, men fordi det føltes som at det snart var over. Uansett hva som skjedde i dag, ville noe forandre seg. Hun følte det på omgivelsene også. De var ikke panisk opptatt av å finspikke detaljer, men la en flid i dem som kom med selvsikkerhet, med tro om at dette skulle gå etter planen. Men sitringen hun bar på minnet henne også om å være i feberrus, som om alt ville prelle av på henne, og hun tenkte at det ville det også.
Hun kunne kanskje lære seg å like dette rampelyset, denne påfuglaktige spradingen. Jostein virket like trygg som henne, der han ga henne sine siste beskjeder, og for første gang følte hun at han stolte på henne. Hun var verdifull. Kanskje oppførselen hans skjulte en løgn, like mye for hans egen del som hennes, men å føle at dette avhang av henne, i det minste til en viss grad, var makt. Og med denne makten kom ansvar. Morgentimene hadde vært late, som om man innså at det som kunne forberedes allerede var forberedt. Man forventet en full konserthall, for billettene var blitt revet vekk. Utenfor hadde det samlet seg en masse, og Eva var blitt smuglet inn kvelden før, og nå, nå stirret hun ned på en folkemengde, usynlig fra massens andektighet, som om de tilba henne: en halvgud som skulle endre alt.
Sander stod ved siden av henne. Han virket mindre nervøs og innstendig enn hun husket å ha sett ham.
”Litt av et opplegg.”
Eva nikket, men lot ikke øynene bevege seg bort fra massen.
”Vi gir dem alt.”
”Vårt beste.”
”Du vet at det ikke er godt nok.”
De delte latteren.
”Jeg liker å ha livet ditt i mine hender. Det føles så annerledes.”
Nå var det Sander som ikke svarte. Hun ønsket at ordene hadde forblitt usagte. Hun ønsket å høre ham si: Dette klarer vi, Eva.
”Takk, Sander.”
”Ingen årsak.”
Han visste nok ikke hva hun takket ham for, for hun skjønte det ikke selv.

Hun spiste ikke mindre enn vanlig. Hun drakk sin tilmålte dose. Hun tenkte at snart skulle treningen begynne, men kom på at idag skulle hun ikke trene. Hun skulle forberedes, som en hovedrett i et gourmetmåltid. Da hun reiste seg fra frokostbordet opplevde hun en svak skjelving. Hun tilskrev den dagen, uten å tenke mer over det. Nå kunne hun se Jostein dirigere, bevege seg mellom spesialistene sine med vennskapelige ord, ros og skryt som om han allerede hadde vunnet folkets hjerte. Hun hadde trippet rundt på scenen, som for å ta farvel med fortiden, og ingen turte å tilnærme seg henne nå, fordi de visste at Jostein ville komme, at han skulle være den som snakket med henne først, nå som hun hadde fått kostymet sitt og alt var lysende og perfekt. Han så på henne, og smilte, og hun dånet nesten, uten å ville det. Så kom han mot henne, kysset henne; omfavnet henne i en lang og god klem, og livet hennes falt omsider på plass. Det var det hun drømte om mens de malte ansiktet hennes. Mens speilbildet hennes forandret seg foran henne til hun ble vakker, vakrere, vakrest. Den beste versjonen av seg selv.

Jostein hadde vært der. Hun var sikker på det. Hun hørte en dør så igjen bak henne, og nå var han borte, men hun visste ikke om det var en sammenheng mellom døren og at han forsvant eller om hun bare innbilte seg at han så på henne. Hun husket ikke å ha sett refleksjonen hans i speilet, men hun husket en dør som lukket seg, og at Jostein ikke var der lengre.
”Jeg trenger å bruke toalettet.”
”Vi er snart ferdige.”
Og snart var de det.

Hun tisset. Tisset mens hun så seg selv i speilet. Det virket ikke riktig. Ikke riktig nå. Tankene gjorde sprang, lange sprang tilbake, og hun ristet på hodet, sa ordene som skulle redde henne. Ord som nei. Ord som huff. Ord som herregud. Men tankene fortsatte å løpe, løp som ville hester. Hun reiste seg fra toalettet. Så seg i speilet. Nærmere. Nærmere. Hun trakk nålen fra sminkerommet fram, og la den mot kinnet, uten å tenke seg om, og tegnet en tynn strek, en strek som ble blodig. Som for å merke seg selv som dødelig.

Det banket på døren, og hun våknet fra drømmen, nei, virkeligheten, den andre virkeligheten.
”Er du ferdig snart? Du har vært der så lenge nå. Ti minutter, minst. Vi har fortsatt ting vi må gjøre, kjære.”
Sanders stemme rev henne gjennom vinduet mellom den ene og den andre, og igjen var hun Eva. Eva med en tynn blodstripe langs kjevebeinet.
”Ja.” Stemmen bar knapt ordet, men hun bevegde seg ikke, bevegde seg ikke før det ble banket mer, banket hardere, til døren braket i det den ble slått inn, tynne centimetere fra henne og hun kvapp til, prøvde å løpe tilbake til der hun kom fra og vekk fra den gigantiske kroppen for henne, det mimikkløse ansiktet.
”Sander!”
Og han var der allerede. “Hva har du gjort, Eva?” Han virket forferdet. Ødelagt. Som om hele verden falt sammen rundt ham. “Vi kan fortsatt ordne dette. Vi trenger ikke å si noe til Jostein.”
”Men Jostein kom inn før noe ble ordnet. Brølende kom han inn.
”Eva!”
Ingenting.
”Eva.” Han ristet skuldrene hennes. “Er du der, Eva!”
Ingenting.
”Du trenger å våkne.” han ristet skuldrene hennes slik at nakken hennes bevegde seg med ristingen. Hun følte seg hypnotisert.
”Jostein?”
”Jeg trenger ikke dette nå. Hva faen har du gjort. Hva faen tror du at du driver med? Dette er ikke dagen. Du gjør som du får beskjed om.” Først nå la han merke til blodet. “Har du skadet deg?”
Hun slapp nålen, en nål som klirret langt borte. “Alt er fint.”
”Våkn for faen opp! Dette er ikke dagen du blir gal. Kan vi fikse det? Nei, jeg skal fikse det selv. En liten skramme. Det gjør ingenting. Jeg kan fikse det. Ja, jeg kan fikse det. Og du! Du, Eva, skal gjøre akkurat det du får beskjed om nå. Vi avlyser ingenting. Ingenting! Snart er hun tilbake.”
”Eva... Jeg er Eva.”
”Det er riktig. Du er Eva. Min Eva.”
”Din Eva.” Hun trodde hun så et smil.