Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel XII

Glimtet av det skinnende
Det tikket. Jostein ble introdusert, og snart hørte hun stemmen hans fra høyttaleren i garderoben. Stifter langs kinnbeinet, raskt improvisert av Jostein selv. Ordene var ikke viktige. Hun forstod dem ikke uansett. Rutinen hennes var alt som betydde noe. Hun husket ikke hva som hadde skjedd, men hun visste at det ikke skulle skje igjen. Det kunne ikke skje igjen. Hun skulle beholde kontrollen. Hun skulle ut på scenen, under lyskasterne, og de skulle se at noe var galt, men de kunne ikke vite hva. Hun var ikke ødelagt. En liten skramme, det var alt. Det hadde Jostein sagt. Skjønnhetsmerke.
Ord og ord og ord. Tegnet kom. Riktige skritt. Riktige bevegelser. Det eneste som ikke var riktig var applausen. Langt borte et sted. Filmen fra generalprøven, blåst opp bak henne. Ikke direkte lenger. Improvisert med et opptak. Ingenting de trengte å se, stiftene. Smile et sted mellom det falske og poserende og det oppriktige så de hadde noe å snakke om. Sprade foran mennesker som var et hav dekket av måker, grådig skrikende mot sin nye stjerne. Rått kjøtt som skulle rives i fillebiter av klør og nebb. Så signaturen. Stoppet, bevegelsen, smilet som forandret seg, så subtilt. Til det ble autentisk. Det var alt. Alt hun hadde å tilby. Alt de trengte. Snu ryggen til. Riktige skritt. Slutt.

De hadde gått gjennom det en million ganger. Så lite det krevde av henne, denne ordløse opptredenen som skulle være et høydepunkt, nei høydepunktet i kveldens arrangement. En dans av trinn. Et akrobatisk smil. Så skulle hun ganske enkelt vente. Komme ut igjen for å motta applausen sammen med Jostein, etter ord og underholdning hadde gjort sitt for å manipulere massen i salen til orgien av følelser ble til utmattelse. Desserten etter fråtsingen i Innsidens aktiviteter, aktiviteter de kalte underholdning og kunst om hverandre, som om ingen visste hva som var hva. Ny kjole som viste ingenting og alt. Som om alt og ingenting var avhengig av hverandre for å eksistere. Avslørende.

”Skjønnhetens muligheter” tok slutt. Ville man dra hjem og snakke om det, og om femten år kanskje huske arrangementet med ærefrykt. Var du der da Eva gikk på scenen? Det var Josteins overbevisning. Et vannskille, et før og etter, men også en kurs staket ut. Skjønnhet og mer skjønnhet. Hans skjønnhet. Eva visste hva skjønnhet var. Et sett med trekk som stod i forhold til andre trekk, og sammen fikk en mening. En virilitet, en vitalitet... misunnelse og attråverdighet. Eiertrang. Enkle regler. Du har noe som andre ikke har. De vil ha det. Så hva var det med hennes skjønnhet som gjorde henne spesiell? Svaret var enkelt: Jostein. Hun var ikke blind. Jostein så ut til å ha alle kvalitetene Innsiden traktet etter: Han var ung, suksessrik, skremmende attraktiv selv for henne. Han var skarp, men uten å virke brysk eller distansert, slik hun så ham i dag, gjennom de forvirrede tankene sine. Et trygt sentrum i en tilværelse som ikke ga mening. Det var det de så. Det var det hun hadde sett tidligere i kveld, når hun ga slipp på virkeligheten hun nektet å dele med Jostein. Jostein hadde lokket henne, truet henne, elsket henne tilbake. Hun hadde rømt fra den fryktelige galskapen som hadde grepet henne, og funnet Josteins armer.

For henne betydde det mer enn det andre som hadde skjedd denne kvelden, det hun ikke forstod. Den unge kvinnen fra Utsiden, den stygge jenta ingen kunne like. De foraktet selv ideen om henne. Det var ikke historien om å vinne rikdom og anerkjennelse. For et år siden ville de foraktet henne, alle som én. Hun var det de skulle forakte. Fattigdom. Nød. Maktesløshet. Hun hadde lengtet etter å bli som dem, lenge før hun forstod hva det innebar. En umulig prosess, en fullstendig transformasjon. Hvorfor skulle noen ønske å være som henne? Det var likevel det Jostein solgte: Ideen om at han kunne gjøre deg bedre, understreket av dette monstrøse løftet hvor det mest foraktelige ble det mest attråverdige. De hadde slettet henne. Programmert henne på nytt. Død og oppstandelse. Forræderen som ble en frelser. Og likevel kom hun tilbake til Josteins armer.  Hun måtte tenke seg om for å huske at hun ikke var et barn: 16 år nå. Voksen. Ikke voksen. Hun visste ikke hva det ville si å være voksen, og spesielt ikke her, omgitt av jevnaldrende som fortsatt gikk på skole for å lære å bli. Bli hva da? Som henne? De fikk plass i massen som hadde jublet, som panisk strakte seg mot henne for å føle en tro, en tro på hva som helst. Sensasjon! Sensasjonen Eva Larsen. Pekt ut for dem, for å attrås. Et funksjonelt objekt. Vi trenger henne. Vi trenger henne nå. Et glimt. Et glimt av henne. Skjønnheten.
Hun: Et resultat av nitidige justeringer, av psykologisk drilling. En kunstighet som kom av tvang, ikke selvdisiplin. Hun kjente det igjen, eller trodde hun gjorde det, fra hovedskolen hvor foreldre som ikke var som pappa strakte seg etter barn som Karoline og som Sara, og forsikret seg om at de ble noe de kunne være stolte av, insisterende på at de hadde en rolle i alt som ble oppnådd, og skråsikre på at alt som gikk feil ikke angikk dem. Lines historie, så behørlig utslettet, hadde levnet dem uten et eneste minne om henne, uten vissheten om at hun hadde blitt noe de aldri kunne bli: Den ene Eva Larsen. Skulle hun føle seg tilfreds med det? Forandringen. Oppblomstringen. Eller aller verst: transformasjonen. Den hadde gitt henne noe hun ikke kunne sette fingeren på rent utseendemessig. Et eller annet. Detaljer som gjorde henne til mer enn en skjønnhet.Var det Josteins geni? Det ubeskrivelige? Det feilbarlige? Hun hadde vært så skinnende klar denne kvelden, gjennom tåken. Som et fyrtårn, og hun tenkte at kanskje ville de stake ut kursen etter henne. Forstpd hun Jostein rett hadde verden glemt at det fantes alternativ. Nå var det bare å få stormen til å vare.

...

Eva satt lesende i parken, igjen. Jostein hadde tilbudt henne en skjerm, men hun hadde avvist ham. Hun forstod ikke det sykelige behovet for disse skjermene, spredt som kaotiske små vinduer inn til en verden som ikke var hennes. Dessuten var hun redd for at hun allikevel skulle like denne nedverdigende maskinen når hun fikk den i hendene; og nervøs for at hun ikke kom til å forstå den, og at den ikke kom til å lystre henne. Regnestykket var enkelt. Det var best å holde seg unna. Boken hun leste kunne vært hvilken som helst bok. En tom øvelse i å bla, for igjen å se opptatt ut. Hun følte ikke lenger et behov for å imponere Jostein, ikke etter oppvisningen. Men med bøker kom inntrykket av at hun ville være i fred. Støvete tomer. Innbundet med fliden som kom med å være verdt en formue. Det virket ikke som de hadde vært åpnet på flere tiår.

Jostein hadde ristet på hodet sist han så tittelen på en ryggmarg hun lot ligge igjen etter seg. Han ristet stadig på hodet etter nesten-ulykken på dagen deres: Det lille kuttet som aldri skulle ha skjedd. Roger hadde vurdert henne etterpå. For frisk til å legges inn, og hvor skulle de ha gjort av henne? Det improviserte fengselet hun kjente som instituttet eksisterte ikke lenger. Tanken på det som hadde skjedd fortsatte å komme tilbake, uanmeldt. En rykning, vekket av hva som helst. Men hvis Roger sa at hun ikke var en fare for seg selv måtte det være sant. Han var ikke i en posisjon til å ta sjanser med henne.  
Boken Jostein lo av hadde vært den mest forståelige boken hun hadde funnet så langt. I motsetning til det hun leste nå, et historisk verk om byens tilblivelse som fikk hodet hennes til å summe av hendelser hun ikke visste at hadde funnet sted en gang, som førte med seg andre hendelser som for henne virket like urelaterte som de var vanskelige å forstå, hadde den boken hatt en slags historie. Hun foretrakk det slik. Mennesker var enklere å forholde seg til enn hvordan politiske beslutninger påvirket hverandre, og hun mistenkte at beslutningene var mer menneskelig enn politisk uansett.

En av vaktene overrasket med å komme bort til henne, og viste henne skjermen sin. Bilde av henne: “Jostein Larsen sjokkerer: Et kirurgisk fremtidsverk.
"Jeg er ferdig med å se." Hun viftet ham bort.
”Vil du ikke lese?”
Hun så på ham som om han var en idiot. Det virket når Jostein gjorde det mot henne.

Mens de spiste sammen den kvelden la ikke Jostein lokk på opprømtheten sin. Det innøvde “Vi må snakke om det som skjedde” var erstattet av entusiasme, og trusselen fra stemmen hans var nesten borte.
"Så du hva de skrev?"
"Om meg?"
"Det er selvfølgelig ikke slik jeg ville ordlagt meg, nei, definitivt ikke, men essensen i artikkelen, selv om den selvfølgelig var for kort, er det at vi står ovenfor et gjennombrudd. Jeg vil si at det er en god start. Fra mandag av begynner det virkelig igjen. Jeg har allerede fått en haug med henvendelser, så det er bare å velge. Jeg har jo bare så mange timer i døgnet. De vil selvfølgelig ha en bit av deg også.
Eva pirket i maten, et biffstykke som vilkårlig sendte tankene til den gang Sofie hadde fortalt Line at hun skulle få smake ekte kjøtt. Hun, derimot, følte seg ikke spesielt heldig denne kvelden.
"Det betyr at apparatet rundt deg trenger å ta en tydeligere form. Sander kommer selvfølgelig til å være der, og vi har alltid instituttet, men de er ikke eksperter på... samfunnsånden.
Line så spørrende på ham.
"Trendene som driver oss fremover."
Hun nikket.
"Det beste er om du sier minst mulig nå. Du er et gåtefullt objekt, tross alt. Du er det de ønsker å være, og for å få det må det skje gjennom meg. En form for portal, går jeg ut fra.
"Eller en mur."
"Ja, eller en mur. Poenget er at vi selger illusjonen om Eva like mye som vi selger det faktiske resultatet av de siste års arbeide. Da er det at eksperter kontrollerer hver minste detalj. Og jeg er ingen ekspert på PR. Mitt felt er og blir legevitenskapen, eller mer eksakt kirurgien. Jeg er ikke en politisk skikkelse enda. Folk vil selvsagt også spørre seg om hvorfor en mann som meg, en banebrytende forsker, ønsker å blande seg i politikk. Etter at jeg arvet, la oss kalle det et imperium, ville man kanskje gå ut fra at jeg kom til å vie all min tid til vitenskapen. Nei, det er ikke viktig.”
Hun ønsket å fortelle Jostein at han bablet. Hun brydde seg fint lite om han ønsket å vie sin tid til vitenskapen eller ikke. Hvis vitenskapen var flere som henne kunne vitenskapen like gjerne legges ned først som sist. Istedenfor så hun ned på en halvfull tallerken, og dreide gaffelen rundt i kjøttstykket. Jostein våknet umiddelbart.
"Spis ordentlig."
Rotasjonen stoppet, og kniven fant et passende sted til å dele opp sener og muskler.
"Jeg er jo ikke en politiker. Hvorfor skulle jeg være det? Men ringvirkningene av dette vil være politiske, og der tidligere foregangsfigurer for vitenskapen med noen mer eller mindre heldige unntak har vært politiske idioter, er jeg forberedt på det som kommer til å skje. Jeg er fullstendig klar over hva jeg er med på, og hva jeg setter i gang. Selv om jeg kanskje ikke er den fremste ideologen verden har sett, forstår jeg nok til å se sprengstoffet i Jostein Larsens operasjoner. Ja, jeg nekter faktisk å bli en nyttig idiot som andre kan misbruke. Det er ingen som kan gi dem det jeg gir dem på nåværende stadium. Det skal holde seg slik.
Fatet var tomt. Eva reiste seg og gikk. Jostein reagerte ikke verbalt, men monologen hans stoppet umiddelbart, som om stoltheten hans var såret. Hun var for enfoldig til å forstå, så hva var vitsen med å høre etter?

Fortellingen om Eva Larsen, om skjønnheten som var en skapelse, nådde henne knapt. Hun visste ingenting om produktet som ble solgt utenfor herskapshuset, og som råvarer flest hadde hun ingen formening om hva hun skulle brukes til. Uken hadde gått fra panikk til frykt, fra frykt til fortvilelse, og nå Josteins entusiasme som ikke kunne vare. En plan hadde imidlertid utkrystallisert seg, eller kanskje hun bare ble informert nå, som en ettertanke. Det hadde skjedd før. Jostein hadde alltid en plan. Han hadde ikke tenkt å bli værende her, i byen, men hadde i det stille forberedt det han kunne fortelle henne at skulle være en verdensomseiling, en bryllupsreise, men først og fremst et forsøk på å ta resten av verden med den samme stormen som nå herjet her, på Innsiden. En båt hadde fått sitt mannskap, og snart skulle den forlate havnen på sin ferd mot de siste byene, de av dem som betydde noe. Eva kjente igjen noen av navnene: Akasinera og Batani. Tidligere makter. Fortsatt der, selv om de var skygger av det de en gang hadde vært. Det var det Jostein kalte dem. Skygger. Kanskje han var patriot, og kanskje han visste hva han snakket om, men Eva trodde mindre og mindre på paradiset som var Innsiden, og nå som hun endelig fikk se mer av byen som var det nærmeste hun kom å tenke på noe som stedet hun hørte hjemme i, slo fasaden fort sprekker.

Hun så og hun så ikke. Inntrykket av byen føltes som en utstilling, en nøye oppmålt sti som var forbeholdt henne. Hun forlot aldri bilen mellom to stoppesteder, og det var ikke improviserte stopp. Hun kunne merke at de kjørte omveier der han satt i det de kalte den sorte sedanen. Vaktene rundt henne ble skiftet ut før hun rakk å bli kjent med dem, og de gjorde uansett sitt beste for å ikke svare henne med mer enn nikk eller grynt. Hun skulle vises fram og oppleves, og for at illusjonen om henne skulle være overbevisende var det ikke nok å sitte på en benk og lese en bok, eller trykke halvinteressert på en skjerm som så mange rundt henne gjorde før de la merke til henne: hun måtte være der det skjedde. Hender ble trykket, og navn ble straks glemt. Konserter, seremonier og seminarer, i skjønn forening, ga henne muligheten til å holde entreene sine ved like. Alltid en nesegrus respekt, en varhet som minnet henne om at hun var en dukke, og fikk henne til å tenke på hvor nært hun hadde vært å knuses.

Det var først da hun møtte Thomas Evensen at hun opplevde en annen Innside. Invitasjonen til mottakelsen hadde kommet rett etter hun ble presentert for første gang, og Jostein endte opp med å utsette brudeferden en hel uke for at de skulle kunne delta. Eva ble dollet til etter alle kunstens regler, og skjønte at dette var viktig. Svært viktig. Møtet var ikke dramatisk i seg selv, men da hun steg ut av bilen og inn til Evensen-eiendommen så hun for første gang at det fantes fisker som var langt større enn Sverre Krut på Innsiden. Blikket hans feide over henne, som et stormkast, før han fant øynene til Jostein som øyeblikkelig så kortere ut, og trakk sitt unna som en ulydig skolegutt. Så strenet han likefremt mot Jostein, og la en tung labb rundt en spinkel skulder.
”Jostein. Jeg ser du har kommet langt!” Evensens øyne var tunge spalter, og mannen var på alle måter enorm. Høyere enn Jostein, og stutt som en forspist gris. Han snudde seg mot Eva, og pustet tungt gjennom munnen, en stinkende og råtten pust som la seg rundt henne som en gulbrun sky.
”Og du er selvfølgelig underverket.” Kan jeg kalle deg det?
”Vi foretrekker Eva.” Eva så sjenert ned i et håp om å unnslippe den stinkende ånden som ble en sprutende storm av latter.
”Vel, Eva. Du er virkelig noe. Jostein har overgått seg selv med deg. Det tvilte jeg aldri på heller. Jeg hører at du har satt kroken på døra.”
”Vi har hatt et tett program.”
”Jeg hadde likt å være på avdukningen. Men jeg snakker selvfølgelig om Sverre. Måtte han leve lenge og vel i minnene våre!”
”Selvfølgelig. Jeg skylder ham mye.”
”Inntil nylig var du ikke den eneste. Men nå skylder de deg. Verden forandrer seg jaggu fort.”
”Jeg setter pris på det han gjorde for prosjektet mitt.”
”Og jeg spør meg om hvorfor du ikke kom til meg.”
”Jeg er alltid åpen for forslag.”
Det må man nesten være i vår bransje. Du viste deg å være en utmerket investering, Jostein. Og nå er det du som investerer. Jeg hører at dere skal ut på bølgene?”
”Jeg kan jo ikke holde skatten min for meg selv.”
”Nei, skatter er til for å deles.” Thomas Evensen lo igjen med voldsom kraft. “Men jeg skal ikke holde deg opptatt.”
Eva hadde sett ned under hele samtalen, men nå så hun på Jostein.
”Jeg skjønner deg godt, Eva.”
”Hvem er han egentlig?”
”Thomas Evensen? Den farligste mannen du har møtt; du kommer til å møte. Avskyelig, men umulig å ignorere.” Jostein trakk på skuldrene. “Ingen skrupler. Det eneste som skiller ham fra en kriminell er at familien hans kan skrive nye lover som det passer dem. Evensen-dynastiet. Det har alltid vært her, føles det som. Ikke at det er et faktisk dynasti, men de har trukket i trådene siden vi ble kvitt kongefamilien en gang for alle. Gammel historie. For spesielt interesserte.”
”Kongefamilien? De allierte seg jo med forræderne.”
”Er det det dere lærer på utsiden? Det er ikke usant. Men sannheter skrives av seierherrene. Og Thomas Evensen er det nærmeste du kommer en seierherre i dag.”
”Kommer vi til å møtes ofte?”
”Det kommer dessverre an på ham. Han tar ikke avvisning særlig godt, har jeg forstått.”
”Kjenner du ham?”
”Gjennom Sverre, hovedsaklig.”
”Og?”
”Jeg er redd vi begge kommer til å bli bedre kjent med ham når vi kommer tilbake.”
Selve arrangementet virket ikke spesielt avskrekkende, en ansamling av den vanlige minglingen og en tale eller to, men så dro de også tidlig hjem. En siste unnskyldning om at Eva var sliten sendte dem på sin vei, og det forble stille i bilen helt hjem. Eva satt igjen med inntrykk av utenkelig luksus. Av at selv hun var en selvfølge rundt Thomas Evensen. Og pusten hans! Hun var redd for at den ville bli en ny del av marerittene hennes.