Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel I

Dager på havet
Eva hatet ikke de første dagene på båten. Hun var vant med å leve på liten plass, og å være innelåst føltes nesten naturlig. Isolasjonen som kom med å være omringet av skvulpende saltvann plaget henne ikke. Etter at hun lærte å svømme hadde hun funnet ro i å være omgitt av vann, og selv om vannet nå befant seg under henne, tenkte hun på det som et element hun hadde mestret. Det ville selvfølgelig ikke redde henne hvis noe skjedde her ute, og hun lengtet ikke akkurat etter å oppleve drukningsdød, men hun var ikke mer sårbar enn Jostein, eller til og med kapteinen deres, Josef, som skulle føre dem trygt frem til Akasinera. Hun trodde hun var den som klarte seg best av det lille følget deres. Med unntak av mannskapet på jomfruturen til Eva - skipet, ikke henne - hadde ingen av dem erfaring med å bo på båt. Hun hadde blitt kvalm første gang de møtte urolig sjø,  mensiden da gikk det forholdsvis bedagelig for seg både inne i henne og utenfor. Jostein hadde sine mindre behagelige øyeblikk, men overrasket også Eva med å prøve å involvere henne i samtalene han, Espen og Josef holdt under måltidene. Hun reagerte med vantro når han allerede den første morgenen hadde spurt henne hvordan det gikk. Det var ikke som om han trengte å spille for noe galleri her, så hun valgte å tolke spørsmålet i beste mening: Som et forsøk på å bygge en bro mellom dem som ikke utelukkende handlet om at han eide kroppen hennes.

Om det var vanskelig å tilgi ham for det han hadde gjort mot henne, var hun knapt alene om å tilhøre noen. Det fantes eiere og det fantes slaver, men noen slavedrivere var bedre enn andre. Eva visste ikke hvor Jostein hørte hjemme i dette tenkte hierarkiet, ei heller hvordan Innsiden behandlet menneskene som kom inn for å ta seg av oppgaver som var for ubehagelige, eller for farlige, til at de virkelige borgerne ønsket å utføre dem. For henne hadde dette aspektet ved Innsiden vært usynlig. Hun kunne bare bruke seg selv som målestokk, som et unikt tilfelle som fikk tilfredsstilt de mest basale behov, og til og med ble oppmuntret til å være den beste versjonen av seg selv. Hva andre ikke hadde gitt for å balansere i hennes sko! Men hun var utakknemlig, og hun tenkte at takknemlighet var en relativ størrelse. Å bli fortalt at du trengte å være den beste versjonen av deg selv - nei, at ingenting var godt nok - tok med seg problemer som ikke uten videre lot seg løse av materiell overflod. Hun var ung nok til at hun hadde tilpasset seg, og på den måten var hun en suksess: En levende der hun kunne ha blitt et objekt som skulle kastes, som måtte elimineres eller kvittes med, for aldri å tjene noen funksjon igjen. Hva det innebar hadde ingen fortalt henne, og hun kom aldri til å spørre om det heller. Unødvendig smerte.
Båten bevegde seg i rask takt, og med denne bevegelsen kom spenning, usikkerhet, angst. De skulle stoppe i Akasinera, festningen som befant seg like mye over som under bakken, og sprengte seg nedover i sin jakt etter edle metaller. Akasinera hadde bestådd der andre byer hadde forsvunnet, og det virket som den siste av bystatene her ute som ikke var redusert til ruiner, som hadde beholdt en grad av uavhengighet etter ødeleggelsene, og også hadde en identitet. Jostein hadde sine bekymringer, som han ikke sparte Espen for når de satt for seg selv og diskuterte, likegyldig til om Eva overhørte dem eller ikke. Hun motet seg opp til å spørre Espen om hvorfor de var på vei hit, og han lo og sa at det var kort vei tilbake. Jostein syntes ikke det var morsomt.
”De hadde et av de største oljelagrene før krigen brøt ut. Vi vet ikke hvor mye som er igjen av det, men selv nå, spesielt nå, er olje makt. Innsiden bestod kanskje ødeleggelsene, men her, i Akasinera, henger de igjen i den gamle verdenen, selv om tråden de henger i stadig blir tynnere. De er virkelig gale som fortsetter denne jakten etter ressursene som en gang drev verden, men vi nyter godt av det inntil videre. Kostnaden de betaler, og de er villige til å betale, er enorm. Mange av dem er knapt mennesker lenger.”
”Hva mener du?”
”De lider. Strålingen i enkelte av områdene de kontrollerer gjør det nærmest umulig å utvinne metaller, og deres egen hovedstad fyrer visstnok utelukkende med kull nå. Vi kunne ha spart mye tid hvis ruten vår ikke var såpass trygg. Det er trusler her ute.”
Jostein avsluttet samtalen der. Josef Ditlevsen, kapteinen, så på Eva.
”Pirater, selvfølgelig, og andre ting. Ikke behagelige. Handelsruten er trygg. De kan ikke reise ut hit uansett. For langt for holkene deres. Når vi nærmer oss land blir vi eskortert av våre skip.” Den korthugde måten å snakke på overrasket Eva. Det fantes noen på Innsiden som prøvde å gjøre seg forstått. Det var betryggende å høre kapteinen snakke slik. Hun forestilte seg at det var slik man skulle snakke. Enkelt. Presist. Innsiden hadde lært henne noe annet. Kommunikasjon hadde ulike former, men her måtte man kanskje være saklig og oppriktig, for det virket som liv og død verken var skjønn eller noe som kunne forhandles om i Akasinera.

Eva tok sin første storm bedre enn de andre. Sander ble redusert til en stakkarslig veiking mens Espen forsvant gang etter gang med akking og stønn. Til slutt måtte også Jostein trekke seg tilbake. Hun håpet at det aldri skulle ta slutt. Josef lo ikke av noen av dem, men Eva merket overraskelsen når han så at hun holdt seg på beinene der mange av de andre knapt klarte å løfte hodet. Det luktet oppkast helt til neste dag, men da det endelig ble roligere og avfallet ble vasket bort av et pliktoppfyllende mannskap, var det som om alt var glemt. De nærmet seg utposten hvor skipene skulle møte dem, og Eva fikk beskjed om å forbli inne i lugaren sin, liten men full av fasiliteter som hun ikke nødvendigvis forstod bruksområdet til. Så lenge hun kunne gjøre fra seg og vaske seg hadde hun ikke noe å klage på. Skjermene fungerte uansett dårlig her ute. Hun hadde fått med seg en, for å spare dem for det Jostein kalte meningsløs ekstra bagasje, og den utførte oppgaver som å vise video og gi lyd fra seg, men den var ikke spesielt fasinerende. Hun hadde trivdes med å kunne snakke og være med Jostein, Espen og Josef. Sander hadde hun ikke snakket mye med. Det var som om Jostein holdt ham unna henne, uten at hun forstod hva som var grunnen til det. Hadde de vist seg å være for vennlige med hverandre?
Det ble til at Eva holdt seg for seg selv. Jostein og Espen drakk lenge på kveldene, og sov seg gjennom dagene, i gemakkene de delte med henne og Sander. Eva hadde fått sin egen lugar, i den blankpolerte biten av båten som var forbeholdt gjestene, og selv om Jostein forventet at hun spiste med dem og kapteinen, og at hun ble med ham inn i lugaren hans når han ønsket det, fikk hun både frihet til å vandre litt rundt og å låse seg inne når hun trengte det. Reisen bød ikke på overraskelser. De første dagene var uvante, og bar med seg en følelse av å være på feil sted. Hun hadde aldri forestilt seg at folk seilte, ikke sett havet, men nå var hun omgitt av krusende bølger og glitter fra solen. Først den tredje dagen fikk hun oppleve virkelig urolig sjø, og endte opp med å forbanne den dagen hun satt foten sin på AS Framtid. Den femte dagen roet sjøen seg igjen, og resten av reisen var behagelig. Hun merket at stemningen på båten forandret karakter når de nærmet seg Akasinera, og forstod at Jostein og Espen var i stadig kommunikasjon med kontaktene sine i byen siden flaskene ble færre, samtidig som de oftere forsvant ut av passasjer-gemakkene for å snakke med kapteinen.
For henne var dette irrelevant. Hun og Sander gikk daglig gjennom rutinene hennes, men ingen av dem følte noe mer enn vag plikt i å forsikre seg om at manerene hennes holdt den standarden Jostein forventet. Jostein, på sin side, hadde ingen bemerkninger til henne. I det minste ikke til det som gjaldt hvordan hun tedde seg. Faktum var at hun likte ham bedre beruset enn edru. Hun kunne kanskje tenkt på reisen deres som en kjærlighetsekspedisjon hvis han hadde holdt promillen på et respektabelt nivå, for selv om han aldri ble ravende full, virket det som hver slurk ga ham noe han ellers manglet fullstendig. Det var ikke det at arrogansen hans slapp tak, eller at han ble mindre opptatt av å orkestrere omgivelsene sine, men han virket mer interessert i å høre etter mellom de rasende monologene sine. Noen ganger viste han kjærtegn til Eva selv med Espen til stede, og selv om hun ikke forstod om dette handlet om å markere en form for eierskap, virket han oppriktig. Hun var kanskje litt mer enn hans eiendel, og hun tenkte at det kanskje var håp for det kommende fornuftsekteskapet. Hun var formet i hans bilde, så hvorfor skulle han ikke elske henne?

Det var befriende å se ham snuble i ord, eller gå seg vill i resonnement. Og det var enda mer befriende at han kunne le av det, og smile oppgitt når Espen eller kapteinen gjorde det samme. Disse smilene rommet en anerkjennelse og forståelse hun aldri kunne forventet. Selv henne selv, som aldri gjorde noe mer enn å nippe forsiktig i vin, fikk plass i fellesskapet, og selv om Sander hauket over henne som en beskyttende mor som for å forsikre seg om at ingenting skulle blusse opp, følte hun seg som en del av denne lille delegasjonen på vei til fremmed territorium.
Hun ble påminnet om at hun var en fange, men det tok ikke dager med forhandlinger før de satt kursen mot øyene som utgjorde Akasinera. Ingen entret skipet så langt hun fikk det med seg, og da hun litt senere gikk ut på decket var de eskortert av båter som så ut til å egne seg bedre til krig enn forhandlinger uansett. Hun telte dem. Tre større båter med kanoner, og et titalls mindre. Det virket unødvendig at det var så mange av dem, men hva visste hun om farvannet her? Kanskje Innsiden skulle bevise noe? Kanskje Akasinera skulle bevise noe? Marinefartøyene virket fordelt mellom de to statene i en ganske lik mengde ildkraft så langt hun kunne forstå det.
Sander kom bort til henne.
”Hvorfor kaller vi oss Insiden?”
”Hva mener du?”
”Akasinera, Lervate... Batani. Snakker de et annet språk der?”
”Et annet språk? Det er det de færreste som gjør. Jeg tror andre språk har vært overflødige en stund nå. De snakker uansett som oss.”
”Så hvorfor heter de ikke noe forståelig?”
Sander så tenksomt på henne. Eva visste at hun måtte spørre Jostein, og Jostein ga henne ikke alltid svar hun ønsket å høre eller en gang forstod. Kanskje hun kunne spørre noen andre når de kom til land?

De første øyene som møtte dem var knapt beboelige. Volkaniske klipper og skjær, blottet for liv. Selv når øyene ble større virket det slående livløst her. Sjøfugler dukket opp igjen, men det virket som det feilet mange av dem noe.
”Unaturlige skapninger.” Jostein ristet på hodet. “Rart at de fortsatt klarer seg.”
”Det er fortsatt liv her.” Josef hadde kommet bort til ripen uten at Eva merket det.
Jostein svarte ikke først. “Du reiser ikke på bølgene uten at du ser det. Jeg har blitt overrasket.”
”Av liv?” Jostein virket ikke som han forstod, og Eva trodde ikke at hun heller gjorde det.
”Det virker som det finner en måte å fortsette på.”

”Kapteinen vår hadde neppe gjort det stort som filosof.”
Espen lo hest. Latteren virket anstrengt på Eva.
”Finner en måte å fortsette på.”
Eva spyttet. Jostein la ikke merke til det, for han ville ikke ignorert noe så barnslig ekkelt. La det være mine dråper.
”Vi har iallfall ikke sett tegn til disse såkalte piratene.”
”Akasinerne er sikkert ille nok.”
”Ja, men vi trenger dem.”
”Kanskje.”
”Kanskje.”
”Batani blir noe helt annet.”
”Du ser fortsatt ikke lyst på det?”
”Jeg er villig til å utforske alle muligheter.”
 
De nærmet seg Akasinera nå. Festningen, eller byen, virket sprengt inn i en klippe, som et fjell bare fugler kunne finne sitt hjem i. Her hadde de gravd nedover, stadig nedover, til sivilisasjonen befant seg like mye under som over bakken. Prosesjonen av krigsskip lå utenfor havnen og ventet på dem, men det virket ikke som de skulle møtes med videre oppstyr når de nå endelig la til land. En liten delegasjon ventet dem, og Eva var pakket inn som de hadde vært enige om, og dekket med et sort slør. Som en brud ingen skulle se før det var for sent. Havnen oppmuntret henne ikke til å se lysere på Akasinera. Det luktet olje og industri og barndom. Betongkonstruksjoner og lagerbygninger i blikk. Gigantiske kraner som fikk containere til å svaie. Industri var et kjent ord. Båten virket malplassert når de forlot den. Omgitt av holker, mens de bevæpnede skipene gled utover i havgapet med oppdraget sitt utført. Trygg leveranse.