Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel IV

Et annet sted
Batani var ikke som Akasinera. Ordene ble et mantra som ferden fortsatte: en advarsel om at det som ventet dem nå var en annen type utfordring, men også en påminnelse om at det som ventet dem lot seg beseire. Beskrivelsen hadde sin opprinnelse fra Josef Ditlevsen, den eneste av de innvidde som hadde sett Batani, og dermed forfremmet seg selv til det nærmeste båten kom til å ha en ekspert på de lokale forholdene. Eva tvilte ikke på Josef, ikke mer enn hun tvilte på andre, men hun forberedte seg på å ikke la seg lure. Så langt tydet ingenting på at noen av dem visste hva som ventet. Hvis det fantes grader av uvitenhet, virket ikke kapteinen stort bedre rustet enn de andre deltakerne selv om han kanskje var den eneste av dem som var i stand til å plassere Batani på et kart, som vel var en fordel når man styrte en båt mot samme mål.
Eva hadde forsøkt å forberede seg på det neste som skulle møte dem her ute, så langt fra det hun selv kjente som sivilisasjon, og etter Akasinera forventet hun det aller verste. Det hjalp ikke henne at kapteinen forsikret dem om at Batani var trygt, om enn noe bakstreversk. Hun var like usikker på hva bakstreversk betydde som hun var sikker på å bli overrasket av et eller annet, og ikke i positiv forstand. De fant kysten, eller i det minste en kyst, og fulgte den videre mot målet sitt, sørover. Hun så omgivelsene gradvis forandre seg, og med nye dager virket det som at liv stadig snek seg nærmere dem. Første gang hun våknet til fugleskrik skjønte hun ikke hva bråket var. Hun fikk lære seg å ignorere det.
Klimaet forandret seg også med reisen sørover. Det var blitt sen vinter nå, og det føltes som de reiste inn i våren. Snart kunne hun ta av seg jakken hvis hun gikk ut på dekket, iallfall hvis det var sol og midt på dagen. Hun brukte mye tid på å stirre på landmassene de gled forbi, mer tid enn hun brukte på å sette seg inn i Batanis politiske fraksjoner, eller fremtredende maktpersoner hun kanskje skulle hilse på. Jostein påpekte det, og etter denne usubtile påminnelsen virket det som at Sander igjen krevde at hun holdt seg selv ved like; og at vennskapelige påminnelser sluttet å være forslag. En uke gikk dem hen før stemningen tilspisset seg igjen. Jostein ville ikke si hva som plaget ham, og kaptein Ditlevsen var som vanlig taus. Det var åpenbart at han savnet kveldene med Espen, der han drakk alene, uinteressert i den typen selskap Eva kunne tilby. Som regel skrev han, eller var parat til å skrive, men på hva visste Eva ikke. Det var som om han ventet på inspirasjon der han satt, for plutselig kunne han rasende begynne å notere, for så å ta en lang pause i stillhet med det barskapet hadde å tilby dem.

Det var ingen fare for at det skulle gå tomt, selv om Eva snek seg til et eller annet en gang iblant. Jostein hadde bare påpekt det en gang, da en av flaskene han ville åpne viste seg å være halvfull, men det ble ikke noe større oppstyr. “Jeg ser at du nyter varene.” Han konstaterte det, og ordene var uten fiendtlighet. Eva svarte bare med et nikk, og igjen forsvant Jostein inn i sine egne tanker. Han forble der resten av reisen. På et forunderlig sted mellom tilstedeværelse og introspeksjon, der det ene alltid var viktigere enn det andre. Jostein gjorde ingenting halvveis, og dagdrømmene så ikke ut til å påvirke ham når han var til stede. Mønsteret i når han ønsket ro, når han ønsket å snakke med kapteinen og når han ønsket å arbeide med hva enn ordene hans var ment til var uoversiktlig, og kaotisk heller enn disiplinert, men han virket å like å arbeide på denne måten, uten timeplan eller frister. Når hun spurte ham hvordan han holdt det gående så han overrasket på henne: “Jeg trenger ingen timeplan. Det kommer bare i veien for sann kreativitet.” Den usagte delen av utsagnet, at hun ikke var kreativ, var bare en konstatering.

"Akasinera var et lett bytte. Det er nå utfordringene begynner."
Hun så ikke utfordringer rundt seg. De hadde møtt på de første tegnene til sivilisasjon to dager før, og nå hendte det at hun så mennesker fra båten, som stirret og pekte; eller tok del i hva enn mennesker i Batani gjorde for å få tiden til å gå. At de holdt seg i live var det heldigvis ingen tvil om.  
”Vi tar vanligvis ikke denne ruten.” Josef så ut til å mene at båter, iallfall av denne typen, var et uvanlig syn her.
”Det ser ut som at de klarer seg.” Eva plumpet ordene ut.
”Det er det verste. Hvordan overbeviser man de som klarer seg og som har det greit, om at de trenger noe mer?”
”Er det ikke det Innsiden gjør?” Igjen. Hun visste ikke hvorfor hun kunne svare ham så frekt. Drukket hadde hun ikke.
”Du kjenner ikke Innsiden.” Jostein var oppgitt, som om han satt på en sannhet hun aldri ville få grep om. Hun ombestemte seg fra å hugge igjen: Hun turte ikke å gå lenger nå.
”Jeg finner et svar.”
Jostein forsvant: først inn i egne tanker, og litt senere fra dekket. Hun og Sander ble stående igjen, men det virket ikke som Sander hadde hørt at Josteins stemme rommet en tvil Eva ikke hadde hørt før. Det var ingen grunn til å blande ham inn i hva hun tenkte om Josteins indre liv, for om hun kunne tenke at de var venner vel så mye som de var kolleger, hadde det aldri vært noen tvil om hvor Sanders lojalitet virkelig lå. Hvorfor han forble så lojal var et annet spørsmål, men det var ikke Eva som sørget for at han kunne leve som han gjorde.

Egentlig ville Eva hjem, og ikke for første gang spurte hun seg selv hva dette betydde. Hjem til hva? Hjem til hvem? Kruts bolig, som hadde blitt stedet hvor Jostein og Eva formelt sett oppholdt seg. Hun hadde knapt tilbrakt et år der. Instituttet kunne hun aldri kalle noe hjem, og selv om Karnivalet hadde føltes som det noen ganger, og den lille leiligheten Gunnar hadde lånt til henne var det nærmeste hun hadde kommet å føle eierskap for et sted, var heller ikke det noe som hun forbandt med hjemme. Å tenke på Gustav, på pappa, var for tungt, men var ikke det det egentlige hjemmet hennes, selv om det veide mer enn hun var i stand til å løfte? Hun hadde begravet seg selv der, og aldri klatret ut av den graven, begravet Line og forsøkt å glemme at liket fantes. Og da hun var klar til å hente det opp igjen, kanskje vekke det til live, hadde Jostein skjedd. Insiden og Det ansiktsløse samfunn, tanken som skulle endre henne fullstendig. Eva var kunstig. Alt ved Eva var kunstig. Hun smilte. Hun hadde lært at det var den beste måten å klage sin nød på.
”Hvorfor smiler du?”
Hun hadde ikke noe svar til Sander.
”Kan du ikke være nedslått sånn som meg?”
Hun lo kort.
”Jeg er nedslått.”
”Du trenger ikke å være nedslått heller. Jeg blir forvirret, Eva.”
”Har du tenkt på hva som skjer etter Batani?”
”Lervate, går jeg ut fra.”
”Jeg mener: Har du tenkt på hva som skjer når vi kommer tilbake til Innsiden?”
”Hjem?”
”Du kan kalle det det.”
”Jeg har aldri likt Innsiden spesielt godt. Det er kanskje derfor jeg fortsatt jobber for Jostein og deg. Han sier han kan forandre oss.”
”Du jobber ikke for meg. Jeg er bare et verktøy.”
”Kanskje. Og kanskje du undervurderer deg selv.
”Hva mener du?”
”Hvis du er verktøyet, Eva, er du ment for denne oppgaven. Du er ment til å brukes for å skape et bedre Innsiden. Vi er alle ment for noe.”
”Hva er du ment for, Sander?”
”Jeg er et av de små menneskene. Jeg ser etter noe større enn meg selv, noen som rommer ting jeg ikke rommer og som ønsker å gjøre dette rommet til noe jeg kan oppholde meg i.”
”Jeg skjønner ikke.”
”Du er ikke som meg heller. Det er ikke som at jeg vil være den jeg er i dag. Som om ingenting har gått galt i mitt liv. Alle har en historie.”
”Selvfølgelig. Men du må være mer tydelig, Sander.”
”En mann som meg... du kan ikke forstå det.”
”Nå tror jeg at du undervurderer meg.”
”Vi kan snakke om det en annen gang. Nå er det Batani som venter. Snart skal vi se en virkelig by igjen. Batani er ikke som innsiden, sies det. Og du ser jo knapt tegn etter ødeleggelsene.”
”Knapt.”
”De er forskjellige fra oss: har andre ideer. Det er ikke sikkert at jeg er spesielt velkommen. De er mer tradisjonelle her.”
"Mener du at de er mer konservative?"
"Det er komplisert. Alt blir komplisert når du ser godt nok etter. Man kan kanskje si at de prøvde å lære av Akasinera og Lervate... og oss, på sin måte. Ikke lett å forstå hvordan sånne ting utvikler seg. Men jeg har forstått at de ikke alltid tenker som oss. Jostein advarte meg før vi reiste, og jeg tenkte at det var en tom advarsel, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg hadde jo lyst til å se verden. Det er ikke mange som får sjansen nå: ikke på denne måten. Turister, det er det vi er. De første, eller kanskje de siste. Vi skriver en form for historie.  
”Og du tror Jostein er forfatteren?”
”Han er skapt for historiebøkene. Jeg har tvilt på mye gjennom mine tredve år, men Jostein klarer jeg ikke å tvile på.”
”Du er tretti år gammel?”
”Trettito. Ikke si det høyt.”
”Og Lervate?”
”Hva med Lervate?”
”Hvordan er det der?”
”Spør du meg spør jeg deg. Det sies jo at de tviholder på det som var. Jeg vet ikke hvordan du fortsatt kan det. De er kanskje ikke så forskjellige fra Jostein. Og likevel... Du kan lese om steder, men nyansene merker du først når du kommer dit. Jostein har sikkert en plan.”
”Han har alltid det.”
De ble stående sammen en stund til, uten å veksle flere ord. De delte blikket ut i havgapet, vekk fra land. Brisen varmet Eva, og hun undret seg over om hun burde unnskylde seg til Sander og la ham være alene. Da hun forlot ham virket det som at han ikke merket det.
Batani eller Lervate: Eva så ikke frem til å fortsette reisen. Jostein hadde ikke gitt slipp på suksessen fra Akasinera: et tegn på at lykken stod ham bi. Han hadde regelmessig kontakt med ambassaden i Batani over sambandet, med Lynes som Eva forstod at var litt merkelig, noe Jostein forklarte med at man var dømt til å bli det hvis man tilbragte lang nok tid her ute. Igjen fant Jostein tilbake til at Batani var annerledes, at det aldri hadde vært enkelt å forstå seg på Batanerne, og Eva trodde ikke at Jostein hadde snakket med noen fra Batani heller.
”De ser ikke ut til å ønske teknologien vår. Bakstreverske, det er det de er. Men når de ser deg vil det forandre seg. Dessuten har Lynes gode forbindelser. Han har vært der i nærmere ti år nå, tross alt. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen rift om stillingen. Uansett blir det neppe noen store problemer. Hvis vi drar med uforrettet sak er det ikke en katastrofe.”

Eva forstod ikke hvor denne plutselige usikkerheten kom fra. For ikke lenge siden hadde Batani vært en utfordring Jostein knapt kunne vente på. Om det ikke virket som han hadde gitt opp nå, hadde han tydeligvis fått reservasjoner. Det plaget ikke henne med mindre de skulle halshugges som straff for at de hadde tatt ferden, til skrekk og advarsel for andre progressive elementer som ville forvirre seg ut hit. Om noe ville det bli et verdig punktum på turneen deres, noe som kunne skrives om i Innsidens aviser slik at befolkningen der fikk sin dose med skrekkblandet fryd.

Det var ikke langt mellom himmel og helvete for Jostein. Selv hadde hun reservasjoner mot begge deler. Fanatikere, insisterte Jostein på nå. Fundamentalister. Lynes’ kommunikasjon så ikke ut til å gjøre det bedre.
”Vi får knapt komme i land. Det virker som de er tatt av det reneste hysteri. Vi skal prise oss lykkelige hvis de ikke sender hæren sin hit med bomber og granater. En diplomatisk katatrofe. Hva blir det neste? At de stenger ned skipsfarten? Tror de at de kan sulte oss?”
Rasende tirader hadde fulgt Jostein i flere dager nå, og alle ombord visste bedre enn å avbryte ham eller komme med innvendinger.
”En kort audiens. Ingen mottakelse å snakke om. Skal vi snikes inn på ambassaden i nattens mulm og mørke også, kanskje?”
Kaptein Ditlevfsen så ut til å ta situasjonen med stoisk ro, men ellers ble det gått stille i båtens kriker og kroker.
”Det er Batani du snakker om. Jeg har bokstavelig talt ventet uker på å slippe inn i havneområdene.”
”Jeg er ikke en forbanna handelsbåt.”
Josef så ut til å tenke sitt om det, men svarte ikke Jostein.
”Jeg betaler deg for å gjøre en jobb: Den jobben er å få oss trygt i havn i Batani by.”
”Jeg tror ikke det er mer enn en maktdemonstrasjon.”
”Rettet mot meg? Hva har jeg gjort mot de stakkars bondeknølene?”
”Du er her.”
”Hvor skulle jeg ellers være?”
Diskusjonen mellom de to døde hen. Kapteinen så dumt på Jostein, som raste videre, mot seg selv, mot mannskapet og mot de som ellers ville høre på. Han slamret en dør bak seg, og Eva syntes å høre at inventar også fikk gjennomgå mens hun selv ikke forstod hva som foregikk.
Senere samme kveld hadde Jostein roet seg. Han hadde fått beskjed fra Lynes om at situasjonen hadde endret seg. Hvordan eller hvorfor forstod ikke Eva, men de skulle i det minste få lov til å komme i land dagen etterpå. Jostein hadde snakket med Espen også, og i Akasinera gikk det visst litt mer som man ønsket og håpet på. Denne seieren var grunn nok til å feire, og snart hadde Jostein begynt på sin tredje flaske med vin.
”Vi skåler med batanisk vin. Ikke at det finnes noe annet, så vi har ingenting å sammenligne den med bortsett fra mer Batanisk vin, og det er kanskje like greit. Skål for Batani, vinens sted!”
Eva hadde sippet forsiktig fra et glass, som hun nå hevet med skepsis.
”Du må drikke mer, Eva.”
Josef så oppgitt på Jostein, og tømte en dram.
”Skal ikke du ha litt, Sander?”
”Du vet at jeg ikke drikker.”
”I kveld drikker du!”
Sander så overrasket ut, og Eva så ham knyte seg som om skuffelsen hans var dyp og inderlig.
”Hvorfor er ikke Espen her? Dere er noen forbanna pingler, hele gjengen!”
Eva hadde fått nok for lenge siden, unnskyldte seg, og forsvant inn i lugaren sin.

Jostein kom inn senere, i fyr og flamme. Hun lå i egne tanker, drevet mot søvnens søte intethet, og ble revet tilbake av døren som ble revet opp og smelt igjen, et terrorangrep som skapt for å lede inn i frykt og forferdelse.
“Er du våken, Eva?” Han så på henne som et byttedyr, som om hun var en valp som skulle fortæres, og hun nikket i mørket, selv om hun visste at han ikke kunne se det, nikket lydig.
“Har det skjedd noe?”
”På denne jævla båten skjer det ingenting. Det er problemet. Hvor lenge er det siden vi har hatt oss nå?”
”Jeg har ikke vært meg selv.”
”Du er aldri deg selv! Det er som om du tror at du spiller skuespill hele tiden. Selv med meg er du kald og distansert. Lag plass til meg.”
Sengen var så liten at den tvang ham inntil henne, uten at hun hadde mulighet til å flykte eller trekke seg unna.”
”Kan du bare holde rundt meg, Jostein?”
Det virket som han ikke hørte henne.