Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel V

Ambassadøren
Det var som de ble fortalt. Ingen tok imot dem ved havneområdet, og Jostein forbannet Lynes for frekkheten hans.
”Vi blir behandlet som turister av vår egen ambassadør.”
”Det er ikke sikkert at det er han som har bestemt det.” Sander tok på seg rollen til Kaptein Ditlevsen, og forsøkte å forhandle Jostein vekk fra raseriet sitt.
”Du er kanskje en del av problemet, Sander. Jeg forventer ikke stort, men å selv måtte navigere rundt i dette rottereiret er uverdig. Hvor er egentlig Ditlevsen? Nei, ikke svar. Jeg vet jævlig godt hvor han er.”
Jostein rotet med kartet han hadde fått tildelt.
”Ikke kan de planlegge en by heller.”
Eva forstod seg mindre på kart enn Jostein, og tenkte at dette uansett ikke var noe hun skulle blande seg i. En oppskrift for å bli beskyldt for å forvirre eller ødelegge. Hvis de endte opp i rennesteinen her i Batani skulle det iallfall ikke kunne spores til henne.
”Det virker så stort når du er her. Hvor mye mindre enn Innsiden er det igjen?”
”Det er visst ikke som hos oss. De bor mer spredt ut over, bygger lavere.”
”Jeg vet hvordan de bygger, Sander. Hold deg til meg, Eva. Det er ikke sikkert at vaktene kan beskytte oss.”
De var fortsatt der, og som skygger var de kommet tilbake når solen var på vei ned, og mørket sendte sin første advarsel om at det synlige skulle bli usynlig.
”Det er trygt her, er det ikke?”
”De slår vel på gatelys når det blir mørkt.”
Nå tror jeg du håper på for mye, Sander. Se på denne drittbyen. Det må da finnes bedre strøk enn dette å reise gjennom. Men ikke faen om jeg spør noen om veien.
Han endte opp med å gjøre akkurat det. Det virket ikke som Jostein navigerte dem mot noe som helst fornuftig, og til slutt resignerte han og gikk bort til en gateselger som virket mest interessert i å dytte aviser i ansiktet deres. Når selgeren forstod at de ikke var interessert i Batanis ve og vel ble han irritert, men han gav dem likevel  gatenavn de kunne følge som skulle føre dem mot palassene som våket over Batani, hvis Lynes’ ambassade i følge kartet lå i nærhet til.
”Er han en av de innfødte? En som bruker mer tid på å innynde seg hos Batanerne enn å gi meg privilegiene som kommer med å eie Krut? Jeg forsøkte å si det til ham, men det virket ikke som han forstod det. Jeg overtok ikke formuen hans for å måtte spørre gateselgere om veien til hytta i jungelen.”
Ingen lo. Eva hadde fått nok av utbruddene til Jostein, og prøvde å få med seg noe av det som foregikk rundt henne for å passe på å få noe fornuftig ut av denne ekspedisjonen. Hun forventet halvveis at Jostein skulle resignere og føre dem tilbake til båten, men hun tenkte at det sikkert var like lav sjanse for at de kom til å finne den som at Lynes’ hjem magisk skulle manifestere seg rundt neste gatehjørne. Hun var enig med Jostein: Dette var en ydmykelse. Det var som om de ble bedt om å kravle hele veien til Lynes, gjennom gater som ledet ingensteder, ignorert av lokalbefolkningen som ikke virket interessert i å ta i dem med ildtang. De var utlendinger her. Eva hadde ikke følt seg så utsatt siden hun kom til Karnevalet, på jakt etter jobben som Gunnar Sveen hadde tilbudt henne på det reneste innfall.
Jostein viftet med sedler nå, mens han prøvde å tiltrekke seg oppmerksomhet.
”Kan noen vise meg veien til Innsidens ambassade? Jeg betaler. Gateselgeren ble straks mer interessert, helt til han la merke til at valutaen ikke var deres. Jostein måtte nevne Lynes’ navn flere ganger, og selv om avisselgeren virket mer og mer skeptisk endte det opp med at han tilkalte det som sikkert var sønnen sin, ga ham noen korte beskjeder, og dermed hadde de ansatt en veiviser. Jostein behandlet ham arrogant, og viste ingen interesse når denne lokale slyngelen prøvde å forklare dem veien.
“Ikke tro at du er eskorten vår. Jeg er ikke interessert i å høre deg snakke med den kaudervelske aksenten din. Jeg vil komme meg til Lynes. Da skal han jaggu få høre det.”
Gutten smilte bredt, og fortsatte å legge ut om gater og kulturminner til Evas fornøyelse. Hun forstod ikke mye av Batani, og var redd for å stille spørsmål som kunne fremkalle Josteins vrede, men dette var lærdom hun satte pris på. Hun måtte skrive noe av det ned, for det overgikk langt den tilgjengelige informasjonen de hadde hatt på båten, om ikke i kvalitet så i perspektiv. Den Bataniske aksenten var behagelig å høre på, og stemmen hans hadde ikke rukket å bli pipende heller. Han het Jord, et navn som minnet Eva om Sol og Måne fra Karnevalet, og dette fikk henne til å smile. “Hvor gammel er du, Jord?”
”Elleve snart.” Han tenkte seg om. “Det er bare en måned til.” Eva var glad for at hun ikke var elleve lenger. Hun var glad for at hun ikke var tolv eller tretten også. Hun tenkte på hva som hadde vært de fineste årene hennes, men kom til kort. Egentlig hadde hun aldri hatt det bedre enn nå - i dag - med en velskapt og entusiastisk ungdom som guide i det som føltes som en landsby. Hun var ikke så mye eldre enn ham, når hun tenkte seg om. Ikke et tiår en gang skilte de to, og når hun tenkte på den måten kunne hun like gjerne ha vært en stor søster; eller et søskenbarn. Hun håpet at hun aldri ble noen tante Eva. Hadde Jostein søsken? Hun måtte finne ut det. Hvorfor hadde det aldri kommet opp eller blitt nevnt? Og hvor var familien hans? Hun hadde aldri tenkt på det før nå, men Jostein hadde alltid vært Jostein Larsen. Så hvem var disse andre av Larsen-slekten? Hvorfor ble de aldri nevnt? Hun visste mer om Evensen-familien, Josteins påståtte rivaler, enn hun visste om Jostein selv. Kom han fra penger? Var han foreldreløs, eller kunne han like gjerne ha vært det: som henne?
”De sier at Hardar falt her. Det er lenge siden, selvfølgelig. De er han statuen er av, iallfall.”
”Hvem er Hardar?” Hun hvisket ordene sånn at Jostein ikke skulle få dem med seg.
”Vi er ikke på sightseeing, din lille slyngel.”
”Generalen. Den første.” Ordene var knapt hørbare.
Eva ville vite mer, men trodde ikke at Jostein ville godta om hun gravde. En annen gang, tenkte hun.

En time senere gestikulerte Jostein vilt mens han snakket med en av vaktene utenfor tempelstrøkene.
”Mener du at jeg skal gå rundt halve byen for å komme til ambassaden? Vet dere hvem jeg er? Kan dere ikke bare sende noen etter Lynes? Jeg begynner å bli mektig lei av klovnedansen her.”
Det satt langt inne å ikke fornærme for Jostein nå. Han klarte det bare nesten.
”Det var meldt at du skulle komme. Det var ikke meldt at du skulle ha med deg bevæpnede menn...”
”Sikkerhetsvakter.”
”Jeg kan forsikre deg om at dere er helt trygge her. Gutten kan ikke bli med, og vaktene får du innlosjere et annet sted. Hvis du ønsker det kan jeg gi deg adressen til et bra hotell.”
Til slutt gav Jostein opp. “Han forklarte sikkerhetsvaktene sine at de ikke var velkomne i tempelstrøket, og Eva syntes de virket glade for å slippe å forholde seg til Jostein akkurat nå. Om hun bare hadde vært like heldig.

Det var slik at et følge på tre personer navigerte seg gjennom tempelstrøket, i et smalt håp om at de skulle finne Lynes før det ble fullstendig mørkt. Eva savnet gutten allerede, for her var det mye som ikke lot seg forstå fra hennes liv og oppdragelse. Jostein hadde sluttet å banne, og siktet seg innbitt inn etter kartet.
”Hvordan skal vi få sendt tingene fra båten til ambassaden i kveld? Hvis jeg bruker en dag på å finne frem, og må igjennom så mye direkte uakseptabelt for å i det hele tatt sette foten i ambassadeboligen til den ubrukelige ambassadøren vår vil mannskapet til Josef sikkert forbli fanget på skipet til det ruster vekk.”
”Ikke ta sorgen på forskudd, Jostein.”
”Det er ingen sorg: Det er en personlig fornærmelse.”
”Vi visste jo at Batani ikke kom til å bli enkelt.”
”Det er forskjell på enkelt og denne ydmykelsen.”
”Vi visste jo at denne gangen er det ikke vi som er i posisjon til å forhandle.”
”De ser knapt på Eva! Vi har vandret rundt i flerfoldige timer, og de ser knapt på henne.”
Når Eva tenkte seg om var det sannhet i det. Ingen her så ut til å legge større merke til henne. Vel var hun kledt for en gåtur, ikke et paradeball, men hun var ikke vant til å kunne bevege seg så fritt uansett hva som var omstendighetene. Selvfølgelig så man på henne. Men for første gang siden operasjonene følte hun seg ikke beglodd. Om noe var det anerkjennelse i blikkene: og ubehaget hun fram til nå, etter Akasinera, hadde følt på som en selvfølge, hadde hun blitt spart for siden de gikk i land. Det var ikke det at menneskene rundt henne var spesielt pene heller. Ikke etter hennes standarder, i det minste. De var vanlige mennesker. Litt mørkere i huden enn på Innsiden, og de virket mye friskere enn ansiktene hun husket fra slummen. Kanskje var hun ikke en gang en sensasjon her: Nei, hun var virkelig ikke en sensasjon her. For en tanke! Og hva følte Jostein om dette? Hva tenkte han om at mesterverket hans ikke høstet himmelfallelse, eller en gang anerkjennelse. Var det den virkelige ydmykelsen?
Det nærmet seg natt da de endelig fant ambassaden. To bataniske vakter nikket uinteressert til det lille følget, og slapp dem inn porten i muren av hvit stein som både beskyttet og danderte Lynes’ hjem. Det var ikke spesielt imponerende, sammenlignet med områdene rundt der steinhuggerkunsten hadde fått kjørt seg: et beskjedent hus over to etasjer, i hvit stein som alt i Batani virket bygd av, i det minste hvis det hadde noen betydning.  Lynes viste seg. Det første Eva tenkte var at mannen var tung. Ikke tung som Thomas Evensen. Valkene hans oppførte seg riktignok så bedagelig at å kalle ham tjukk ikke strakk til, men flesket rommet ikke den samme aggresjonen som hun husket fra Thomas, en mann som brukte det til å kravle over andre slik at han kunne knuse dem. Når han skrittet mot dem fra døren til ambassadebygningen var det i en rytme som virket skapt for å forbrenne minst mulig fett. Hvordan en mann som dette var blitt innsidens ambassadør kunne hun vanskelig forestille seg. Han måtte ha vært pen en gang. Trekkene hans var regelmessige, og fedmen hadde i hovedsak holdt seg unna haken. Han var yngre enn hun forventet, neppe mer enn 40, men Eva hadde aldri vært flink til å anslå alder. Smilet hans var pent på en bedagelig måte, og avslørte regelmessige og hvite tenner. Det var likevel øynene hun bet seg merke i, snille øyne som beroliget henne uten at hun forstod hvorfor. Lynes virket å romme en del av Batani, og hun likte ham umiddelbart.  
"Ambassadør Lynes? Det er jeg som er Jostein Larsen."
"Fredrik Lynes." Stemmen var lys og feminin, som om den kom med små bobler. "Hva kan jeg gjøre for deg idag, Jostein?"
" Du kan begynne med å slippe meg inn."
"Selvfølgelig. Noen ganger glemmer jeg å være høflig. Det er denne byen. Jeg sverger på at den setter preg på deg uten at du en gang merker det. Og så er det plutselig for sent. Det er heller ikke hver dag jeg ser en felles Innsider."
"Hvor lenge er det siden noen fra innsiden var her?"
"En stund. Jeg er ikke spesielt god på datoer. Men vi kan snakke mer i stuen. Velkommen til Innsidens ambassade i Batani."
"Så, Jostein. Vil dere forresten ha noe å drikke? Det må ha vært en strevsom dag. Vann, sier du? Jeg tar meg en øl. Det er et bra sted å begynne. Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Du kunne begynt med å sende en eskorte.”
”Det? Nei, la meg forklare. Jeg forstår at det kom som en overraskelse, men som dere vet er ikke Batani så godt innstilt mot oss som vi en gang var; som vi ønsker.
”Det ser ut som at du klarer deg utmerket. Var det Fredrik?
”Fredrik Stiansen Lynes. Den eneste måten jeg med sikkerhet kunne få deg hit, Jostein, var å insistere på at du var turist. Det er selvfølgelig de som vet at du ikke er det, men å gjøre ære på deg kunne utløst et diplomatisk problem.”
”Du kunne sendt oss en guide.”
”Jeg kunne kanskje det, men jeg ville ikke. For å være oppriktig med deg, Jostein, er jeg ikke enig med de av mine overordnede som mener at dette er en god idé. De forstår ganske enkelt ikke forholdene her.”
”Hva mener du? Jeg trodde vi hadde en plan.”
“Du hadde kanskje en plan, Jostein. Det er jeg som må leve med den. At du skal komme hit, og presentere Eva som en Innsidens Messias er overhodet ikke realistisk. Jeg har forsøkt å forklare det så mange ganger, både til deg og de som tvinger meg til å ta på meg denne rollen, nå at jeg har blitt ør i hodet. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, en gang. Si meg: forstår dere ingenting av Batani der ute lenger? Jeg skulle gjerne forklart deg hva som er problemene med å tro at du kan knytte kontakter ved å vise fram Evaen din her, og ja, jeg ser virkelig hva du mente, men det er ikke slik det foregår her.”
”Så hvordan foregår det her?”
”For å forstå det må du kjenne Batani. Jeg har bodd her i 20 år nå, og blir fortsatt overrasket oftere enn jeg liker å innrømme. Det som burde være enkelt å forstå er at de ikke tenker som deg her, som jeg brukte å gjøre. Men vi kan fortsette samtalen over kveldsmat. Ann? Dekker du på til fire. På kjøkkenet, ja.”

”Batani forandret meg.” Lynes behandlet ordene som noe dypt personlig, som om det lå en åpenbaring og ventet bak dem. “Batani forandrer alle.”
Jostein snøftet. “Og jeg skal forandre Batani.”
Lynes så ikke ut til å ta utfordringen. Han smilte til Jostein, før han fant blikket til Eva. “Hun er virkelig noe for seg selv, det må jeg bare si. Men fra Batani er hun ikke.”
”Sier du at de har andre skjønnhetsstandarder her? Det har aldri vært problemet. Gi meg noen måneder, og den mest Bataniske prototypen du kan tenke deg vil stå klar.”
”Jeg tror ingen sliter med å bli fascinert eller bedåret av Evaen din. Problemet er at hun representerer en form for perversjon. For en fra Batani vil det sannsynligvis arte seg slik når de får høre om... metoden din. Hva er det du ønsker å oppnå, Jostein?”
”Med Eva? Hvis vi legger til side det faktum at du ser på det vakreste en fantasi kan oppdrive har det en rekke fordeler å kunne forandre ansikter på denne måten.”
”Jeg snakker ikke om fordeler. Hva ønsket du å oppnå med å lage denne Evaen din; om du unnskylder meg, Eva.”
Hun skalv. Fordi hun forstod at ingen hadde stilt Jostein dette spørsmålet. Dette spørsmålet som viste seg så farlig når hun ble stilt ovenfor det nå: hva kunne hennes eksistens kokes ned til? Hvorfor var Eva Larsen?
”Hva er det hun har erstattet? Moren din? En søster? En elsker? Alle tre?”
”Nå er du på farlig grunn, Lynes.”
”Hvorfor det? Jeg stiller spørsmål du trenger å stille deg selv: Som Batani kommer til å stille deg. Prestene som generalene. Funksjonærene, til og med. Barna i gaten kommer til å hviske om det etter en stund.”
”Hviske hva da? At jeg er patetisk? Jeg tror ikke du forstår dette, Lynes. Eller som du sier: Batani forstår det ikke.”
”Men det er jo akkurat det som er problemet.” Lynes brøt inn, skarp som en syl. “Du klarer ikke å overbevise meg en gang.”
”Jeg har ikke forsøkt å overbevise deg.”
”Men er ikke Eva selv kronargumentet ditt? Det faktum at hun eksisterer beviser at du har oppnådd noe ingen andre har oppnådd, og om det er en incestuøs drøm eller patetisk morserstatning...”
”Det er nok, Lynes.” Jostein slo en håndflate i bordet. “Jeg lar ingen fornærme meg, selv ikke her i Batani. Du har levert fornærmelse etter fornærmelse. Vi er borgere, begge to, Lynes.”
”Jeg hadde aldri spesielt mye til overs for Innsiden. Ikke en gang som barn. Men at de... at vi har falt så lavt at vi prøver å selge mannekenger til verden.”
”Ser hun ut som en mannekeng?”
”Er du en mannekeng, Eva?” Lynes så på henne nå. Øynene hans føltes som fjell.
”Jeg vet ikke.”
”Selvfølgelig er hun ingen mannekeng”, brøt Jostein inn.
”Hva er du, Eva.”
”Jeg vet ikke. Jeg vil ikke.”
”Du kan ikke.”
”Jeg kan ikke.”
”Kan ikke hva.”
”Svare.”
Lynes så triumferende på Jostein. “Hun kan ikke svare. Skal jeg forklare deg hvorfor?”
”Svar ham, Eva.”
Det endte opp med å bli enda en samtale, allerede samme kveld. Eva hadde trukket seg tilbake, men hørte rungende, arge ord klinge. For en gangs skyld føltes det som underholdning. Det var ikke fordi ambassadør Lynes utfordret Jostein. Jostein kunne utfordres, det hadde hun selv sett Thomas Evensen gjøre, men i dag stod han uten allierte, uten kjennskap til de lokale forholdene som Lynes var så opptatt av, og med dette kom det en usikkerhet som Eva ikke hadde sett før. Jostein var fanget på sjøen, rodde desperat, men uten noe ankerpunkt visste han ikke i hvilken retning det bar.
”Til helvete med generalene og prestene og hva nå enn jævlene kaller seg.”
”Det er ikke det smarteste du kan si her.”
”Så hva faen skal jeg si?”
Lynes så ut til å mene at det smarteste var å stikke av, med halen så langt mellom beina at den boret seg inn i anus, og aldri vise seg igjen.
”Minst mulig.”
”Jeg skal jo overbevise dem på en eller annen måte. Du kan i det minste gi meg en pekepinn på hva du mener jeg mangler.”
”La oss legge oss, Jostein. Ann kan rydde opp.”
Etter litt ble det stille. Og hun hørte skritt i gangen utenfor rommet sitt, rommet deres. Kveldens skuespill skulle få sin siste akt.