Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel VI

I Batani
Eva våknet til Batani. Jostein måtte ha stått opp før henne, for borte var ham. Den eneste som møtte henne i stuen var Ann, hvis funksjon Eva ikke enda hadde fått grep om. Hushjelp? Elskerinne? Kone? Eller alle tre? De vekslet imidlertid ikke mer enn et god morgen. Eva fant tankene sine. Ann hadde tydeligvis ærend å løpe.
Bordet var allerede dekket med tre typer brød, fra lyst til nesten helt mørkt, som det virket som skulle dyppes i en kokende varm suppe. Eva så spørrende på Ann, som nikket oppmuntrende: “Tomater.” Suppen smakte uvant, der den kom med en søthet som senere brant tungen, men hun bestemte seg for at hun likte den. Hun endte opp med å foretrekke det groveste brødet, nesten brunt og av det som Ann kalte rug, noe som fikk hushjelpen til å smile. Ann fortsatte å svinse rundt i boligen, og stakk hodet inn fra tid til annen, mens Eva ble sittende alene en stund før hun motet seg opp til å ta kontakt med blikket.
”Hvor er Jostein og Sander? Lynes?”
”De dro til kontorene.”
”Så tidlig?”
Ann trakk på skuldrene. “Han begynner vanligvis klokken seks.”
Jostein hadde med andre ord knapt sovet to timer. Det var ikke uvanlig, så lenge hun hadde kjent ham, men hun tenkte at mengden søvn de siste ukene på båten ikke lovet godt for oppholdet i Batani. Gårsdagen hadde ikke vært oppmuntrende, den heller.
”Lynes skal introdusere ham for noen av de høyerestående byråkratene. Kanskje han får innpass hos en av generalene. Hva gjelder de religiøse lederne her tviler jeg på at de kommer noen vei. Generalene har tross alt noe å vinne på denne Larsen-metoden. Men spør du meg kommer dere neppe noen vei uavhengig av det. Batani er Batani.”
Ann var pen nok, men viste en bedagelighet i hvordan hun bevegde seg som ikke var spesielt flatterende. Hun hadde sikkert vært bedre egnet til å spise druer i et maleri enn som hushjelp. Hun virket humørløs, og snakket som om hun ikke brydde seg om ordene som kom ut, eller hvordan de ble oppfattet. Eva ville be henne om å vise mer oppmerksomhet, uten at hun skjønte ikke hvor det kom fra. Var hun virkelig blitt så forfengelig at hun forventet at hennes minste behov skulle dekkes, og at omgivelsene skulle tilpasse seg hennes ønsker og innfall øyeblikkelig? Skulle man justere oppførselen sin etter henne? I såfall ville kanskje noen dager i Batani være bra for henne.

Da Jostein og Lynes endelig viste seg, virket ingen av dem spesielt fornøyde. Det var over middagstid, kunne Ann forklare henne, noe som forsåvidt ikke var uvanlig, men med dagens gjøremål i betraktning kunne bety hva som helst. At de ikke hadde hørt noe her var sannsynligvis positivt, eller som Ann sa: Det beste de kunne håpe på. Jostein var ikke enig.
”Jeg har aldri ventet så mye i mitt liv. Det er en bevisst taktikk, selvfølgelig.”
”Du kommer til å vente mer, tror jeg.”
”Jeg vet for faen det. Men at en framtredende vitenskapsmann som meg blir behandlet som en noksagt, og må bøye og skrape for disse krigsherrene, disse generalene, er en hån mot innovasjon og nytenkning.”
”De er tradisjonelle her: På godt og vondt.”
Jostein snudde seg mot Eva. “Vi har iallfall avtaler i morgen. Ingen prester eller sjamaner eller hva de nå kaller seg, disse lederne i det åndelige hierarkiet. For meg er det like greit. Men to av generalene er enige om at vi kan møte dem. Hver for seg, selvfølgelig. Det viktigste er selvfølgelig mottakelsen hos Gravelli. I morgen kveld.
”Hvor er Sander?”
”Jeg sendte ham tilbake til båten tidlig i dag. Glemte jeg å si det? Han kommer senere med det vi trenger av kostymer. Han er nok ingen ekspert på Batanisk mote, men han får duge.”
”Det viktigste er at det er beskjedent. Og ingen sminke. Aller helst burde hun glattbarberes også.”
”Hva er galt med disse folkene?”
”Det viser ydmykhet og underkastelse. Du trenger mer av minst en av tingene for å lykkes her, min gode mann.”
Da Sander senere dukket opp med morgenens drakt, mente Ann at den var for ekstravagant til å berolige selv den mest progressive general.
”Du kan like gjerne kle henne naken.”
Jostein ga Lynes et olmt blikk som bare vekket et brydd smil.
”Det er ikke direkte fornærmende, men det bærer heller ikke preg av at du er villig til å kompromisse. I det minste er blåfargen riktig.”
Sander så spørrende på Jostein.
”Ikke faen om de skal diktere dette også etter all ventingen i dag. Unnskyld meg, men jeg går og legger meg. Kommer du, Eva?”
Eva nikket underdanig, men dette bidro bare til Josteins allerede dårlige humør.
”Kan du ikke ha en egen mening bare én gang?”
Hun visste ikke hva hun skulle svare, men hun skjønte at det tryggeste var å bøye hodet og fortsette etter Jostein, opp steintrappen som ledet til beskjedne gemakker.
Jostein ble liggende på ryggen med furet panne til hun sovnet. Det var ingen tilnærmelser å spore, ingen entusiasme for egne monologer. Det var ikke en gang midnatt da hun sluknet.
De stod opp med lyset. Jostein vekket henne med en dult som ikke var uvennskapelig. Det var tydelig at søvn hadde gjort ham godt.
”På tide at vi kommer oss opp, Eva.”
Hun hadde ikke noe behov for å sove mer, så hun tredte på seg en kåpe og gikk ned til stuen hvor frokosten allerede stod på bordet. Lynes satt med en Batanisk avis foran seg, og med lesebrillene litt for langt ned på nesen. Jostein kremtet. Avisen ble lagt ned, briller rettet på, og blikk møttes.
”God morgen, Jostein. Har dere sovet vel?”
”Greit nok.” Ordene var uentusiastiske, og Eva mistenkte at det hadde med mottakeren å gjøre.
”Ny dag, nye muligheter. Eller som vi sier her i Batani: Den som står opp med solen er god med folen.”
Jostein ristet på hodet.

Etter maten begynte Sander å kle henne opp. “Ikke hør på Lynes. Jeg vet mer om mote enn ham, det kan jeg garantere, og du ser både ydmyk og sofistikert ut i dette. Eva hadde sine tvil. Utringningen var større enn hun husket å ha sett den i Batani, og der det kunne vært ermer hadde Sander valgt stropper. Brystene var nakne under det tynne laget med silke, tydelige silhuetter som avslørte henne som et objekt på utstilling. Hun orket ikke å komme med innvendinger.
”Den er nydelig, Sander.”
”Det er du også.”
”Takk.”
Samtalen døde hen. Begge forsøkte nok å overbevise seg selv om at de ikke stod ovenfor en katastrofe. Til slutt sa Sander seg fornøyd.
”Jeg tror det er dette Jostein vil se.”
”Og generalene?”
”De får se deg, Eva. Det er godt nok.”
Hun krysset fingre og bein for det.
Lynes kjørte selv. Jostein satte seg inn foran, mens hun ble innlosjert bak. Det var ikke rom for Sander på en dag som denne. Deville skulle møte dem på Kontorene, det som virket som den offisielle beskrivelsen på alt som hadde med politikk og byråkrati å gjøre. Turen var knapt fem minutter lang, og Eva ville heller ha gått om ikke det var for hælene hun ble presset inn i. Dessuten virket Lynes å tro at å spasere gjennom tempelstrøket i kjolen hennes ville få alle tre skutt. Deville viste seg å være en veltrent mann tidlig i femtiårene, med store og litt for bustete øyenbryn. Han to imot dem ved inngangen til politikkens eget tempel, i det minste var det slik Eva opplevde det, uten å gjøre tegn til å rynke på en pen nese. Eva tenkte at kanskje var katastrofen unnverget. På sett og vis fikk hun rett i det. Deville var høflig, men knapp. Jostein kunne knapt få inn to setninger uten å bli bitt av med et praktisk spørsmål, som Fikk Deville til å se tenksom ut.
”Så det du egentlig sier er at denne... prototypen din, som også er din kone, på sikt vil kunne masseproduseres?
”Ikke masseproduseres. Jeg ser for meg et hierarki.”
”Vi har allerede et hierarki.”
”Ja, men dette vil være umiddelbart gjenkjennelig.”
”Som en fargekode?”
”Du kan kalle det det. Jeg ønsker iallfall ikke å masseprodusere skjønnhet. Det ville jo undergravd ikke bare konseptet mitt, men også verdien av å kunne differensiere. Dessuten er prosessen omfattende.”
”Du sier at Eva egentlig er noe helt annet enn det jeg ser foran meg.”
”Det er det geniale. Eva var ingenting. Hun hadde ikke en gang et navn.”
Droningen ledet til dette overraskende klare øyeblikket. Eva ville si noe, men ingen av mennene virket det spor opptatt av henne. Hun hadde ikke klart å skjule reaksjonen, og det ble ikke en gang lagt merke til.
”Jeg forstår. Jeg skal selvfølgelig vurdere det du har sagt. Hvis dere blir i Batani kontakter jeg deg så snart som mulig.”
”Jeg kan vente, men du skal vite at jeg har et møte med Gravelli allerede i kveld.”
”Jeg skal være der. Du mener festen, ikke sant? Jeg ser frem til å se dere begge to der.”
Josteins paffhet vekket et lite smil.
”Om dere unnskylder meg.” Deville pekte på døren. “Jeg har en annen avtale snart. Det var interessant å møte deg, Jostein.”

Lynes, som hadde ventet i bilen, spurte ikke om møtet da de satte seg inn. Istedenfor spurte han om de ville hjem til ambassaden nå, og foreslo at Eva skulle kle seg i noe litt mer behagelig. Hun hadde iallfall ingen problemer med å bifalle akkurat det, men hennes bifall skjedde også i stillhet. Jostein virket mer oppgitt over forslaget enn uenig, der han nærmest slukørig så ut av vinduet, som om han var engstelig for å møte Lynes’ blikk. Møtet hadde neppe vart mer enn en halv time, for da de svingte inn foran ambassaden var det knapt gått en time. Ann to imot dem på plassen med et smil. Sander så spørrende på Jostein, som ristet på hodet.
”Jeg skjønner ingenting av dette stedet.”
”Kanskje det går bedre med Gravelli?”
”Det kan knapt gå verre.” Selv det sedvanlige raseriet hans uteble under den sene lønsjen. Om Jostein  var fornærmet, forkledde han det med en introspektiv væremåte, som om hva han enn gjorde nå, skulle ikke Lynes få muligheten til å bekrefte det han hele tiden hadde virket overbevist om. Eva følte kanskje også på skuffelse. Det var vanskelig å si. Dagen hadde uansett vært antiklimatisk så langt, og selv om hun burde satt pris på det tok hun skuffelsen til Jostein innover seg. Hun visste ikke om hun skulle håpe at festen til Gravelli ville bli bedre.

Fester hadde aldri vært hennes element, men Jostein vekket nysgjerrigheten hennes da han endelig våknet til live igjen. Ann hadde sagt noe meningsløst som nevnte navnet Gravelli, og Jostein så plutselig ut til å våkne fra sløvheten sin.
”Jeg har fortsatt et håp om at Gravelli ser visjonen min. De sier at han er en mann for store anledninger, og hvis jeg forstår deg riktig, Lynes, går det gjetord om festene hans. Ekstravagante er bare fornavnet.
”Du har rett at om noen ser visjonen din, så vil det være Gravelli.”
”Det er nettopp derfor hver minste detalj teller.”
”Så du er villig til å droppe den latterlige aftenkjolen?”
”I dag skal jeg høre på deg, Lynes.”
Eva gryntet. Josteins hender strammet seg om bordplaten, og hun tenkte at det minste knyst ville være for mye nå.  
”Det er godt å se at du tar til fornuft.” Lynes bar ikke preg av entusiasme. “La oss håpe at det ikke er for sent.”
”For sent for hva da?”
Lynes svarte først ikke. Eva tenkte seg om. Alt, kanskje?
”Vi kan snakke mer i morgen.”

Eva følte seg mer komfortabel i den nye bekledningen, som skjulte mer enn den strengt tatt trengte å gjøre. Ikke bare var det en velkommen variasjon fra de vanlige utstillingene: Klærne var i seg selv behagelige denne varme vårkvelden. Da hun forlot Lynes bil hadde de beveget seg oppover fjellsiden, og nå kunne hun se ned på tempelstrøkets kupler fra skrenten bak dem. Foran dem ble de møtt av en åpen plass, dekket av en uforståelig mosaikk som var synlig der lyktene flakket, gradvis ble skjult av mørke før den igjen dukket opp igjen, under neste lykt. En rekke med gjester beveget seg sakte foran dem, og de fant plassen sin blant de mange, og kom inn i den samme sneglende rytmen som så ut til å styre hele Batani. Det ble vekslet stille ord mellom de rundt dem, men de virket ikke å vie Jostein, kledd i den beste smokingen Innsidens penger kunne oppdrive, oppmerksomhet. Ingen så på henne heller, og igjen tenkte hun hvor uvant det var å ikke være konstant beglodd og i begivenhetenes sentrum. Så langt hun forstod det var det ikke skrevet et ord om dem i Batanis aviser engang. De var usynlige gjester, eller så godt som usynlige, men de var her på Gravellis nåde. Det viste seg at Gravellis palass var bygd inn i selve fjellet, en gigantisk steinkonstruksjon som strakte seg oppover. Hun kunne se lys fra vindu flere titalls meter over henne, og allerede nå var latteren og summingen, som kom fra de utallige rommene i et forvirrende sammensurium, irriterende. Lynes snudde seg mot henne, og kommenterte innstendig. “Vær forsiktig med barken.”
Barken? Ingen hadde fortalt henne om noen bark, og denne gåtefulle formodningen slo henne som meningsløs; om den hadde kommet fra noen andre enn Lynes.
”Barken?”
”Den er hallusinogenisk. De kommer til å tilby deg den, og jeg er redd for at du ikke har noe valg om å ta den eller ikke. Jostein ville ikke at jeg skulle si noe til deg. Han mener at dere burde takke nei, men det er ikke et alternativ hvis dere skal lykkes i dag. Jeg vet ikke om jeg håper at dere lykkes en gang, men jeg har for mye respekt for deg, Eva, til å se dere arrestert over et eller annet: Om det skjer tviler jeg på at dere noensinne kommer til å forlate dette landet.
Hun nikket. Det var ikke det at hun stolte på Lynes, men allerede nå tenkte hun å følge rådet til punkt å prikke. “Hva gjør den med deg?”
”Den er et naturlig hallusinogen. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, men den kan brukes og brukes fritt på fester som denne. Religiøse seremonier. Orgier. Jeg følte at jeg burde advare deg. Jostein vet selvfølgelig om det, og jeg skjønner ikke hvorfor han ønsket å holde det skjult for deg.”
”Takk.”
Lynes smilte. Det var et trist smil, uten at hun forstod hvor det fikk valøren sin fra. Hun smilte modig tilbake.
De ble sluppet inn mellom to ranke vakter, smykket i uniformer som fikk henne til å tenke at de tjente himmelen vel så mye som de tjente general Gravelli. Hun hadde hørt om denne åndeligheten i Batani fra Ann tidligere, om hellige Lakar og den ikke mindre guddommelige broren hans, Mekar, og deres hierarki av engler og demoner. Om hun hadde hatt tid til det skulle hun ha satt seg mer inn i det, men for henne var symbolene de benyttet gåter som ikke lot seg løse. Umiddelbart fikk hun tilbud om bark, tok en forsiktig bit i munnen, tygde den, og stålsatte seg samtidig. Bitter. For sevjete til at det knakte. Snart var det blitt til en grøt, som de foran henne spyttet i en forgyllet skål med vann. Jostein gjorde det samme, og hun la merke til at biten ha tok hadde vært langt større enn den hun selv hadde dristet seg til å putte i munnen. Hun fulgte Jostein, inn i grottekonstruksjonen, på jakt etter Gravelli.

Gravelli stod og lente seg på en stokk i en av de mange salene. Eva forstod raskt at det måtte være ham, for Jostein virket å peke ham ut, og økte tempoet i gangen som om han var redd for at den hvithårede mannen på 1,60 ville forsvinne for dem i mengden. Han stod alene og studerte et maleri, ikke spesielt stort, men med et motiv som fascinerte henne.
”Herr Gravelli.”
Først gjorde han ingen tegn til å ha hørt Jostein gjennom tonene fra den syngende gitarspilleren som satt like ved ham, men da Jostein tilførte tittelen “General” var det som om den lille mannen kvapp til.
”Hvem er de?”
Gravelli var ikke brysk, men han virket overrasket. De må være denne Jostein Larsen de snakker om? Og dette er din gemal? Unnskyld, men jeg husker ikke navnet hennes.”
”Eva.”
”Eva, ja. De sier at du er en skjønnhet uten like, og jeg er ikke en mann som vil være dårligere enn de som sier det: Et unikt eksempel. Jeg skulle gjerne sett henne malt og hengt på en av veggene her. Kanskje av en gammel mester som Stanelli, gud bevare hans minne. Eller Botano. Botano visste å få ut skjønnhet. Men la oss ikke snakke om gamle mestere.”
”Jeg er ikke en kjenner av Batanisk kunst, sant nok. Men om mitt lille tilskudd får deg til å tenke på dem er jeg smigret.”
”Du hadde noe du ville si meg?”
”Jeg vet ikke om dette er anledningen. Jeg hadde håpet at vi kunne snakke mer imorgen, men jeg følte at du trengte å se henne.”
”Det finnes noe mesterlig ved henne, men jeg vet ikke om dette er hva Batani ser etter. Om du lar meg snakke med henne på tomannshånd, Jostein? Jeg kan forberede et sted for deg å vente. Det kommer ikke til å ta lang tid.”
Jostein virket perpleks, men tok seg raskt sammen igjen. “Om det er det du ønsker.”
”Jeg trenger å inspisere varen nærmere. Er det ikke det dere kapitalister sier?”
”Hun har nødvendigvis ikke så mye å tilby en mann som deg, Gravelli.”
”La meg avgjøre det.”

Eva var vettskremt idet hun og Gravelli forlot Jostein, som ble sittende i en lenestol som kunne ha vært en trone.
”Det er ingen grunn til å bekymre seg, kjære deg.” Stemmen var slepende, som om hun drømte, og hun tenkte på barken hun hadde tygget tidligere. Det var noe feil med denne situasjonen. Hva ville Gravelli kreve av henne på tomannshånd? Han var kanskje ikke en stor mann, og han var åpenbart preget av alderen der han nærmest kjempet seg over gulvet ved hjelp av stokken, glatt som et jernrør og med et ulvelignende hode som håndtak.
”Jeg vil bare snakke med deg, Eva.”
Hun kastet et blikk bakover, hvor Jostein stirret tomt på dem. En dør ble åpnet, og hun fulgte Gravelli inn i et siderom som hadde vært bekmørkt om det ikke var for lyskilden over et imponerende skrivebord, dempet av en dekorert skjerm. Gravelli satte seg.
”Om du kan kle av deg. Nei, ikke vær redd. Jeg lover at ingenting upassende vil skje.”
Hva var egentlig upassende i Batani? Hun ransakte hodet, men kom ikke frem til noe. godt svar på hva Gravelli mente med det. Jostein satt utenfor og ventet, så det måtte være trygt. Eller var det en prøve, kanskje? Og hva skulle hun bevise, og for hvem skulle hun bevise det? Hun begynte å løfte kjolen.
”Slik ja.” Hun kunne høre opphisselsen i Gravellis stemme. Han lente seg forover. “Akkurat slik. Kom nærmere.” Hun gjorde det. “Ta på brystene dine.” Eva gjorde det.
Det er barken, tenkte hun. Det er barken som... Hun kjente seg, nei det kjentes ikke riktig ut. Hun forstod at Gravelli onanerte nå. Det kom små klynk fra ham, som om en liten skolegutt prøvde å konsentrere seg. Baken til meg, og så bøyer du deg sakte forover. Sakte, ja. Sånn. Nei, ikke for nært.”
Han stønnet. Situasjonen virket nesten patetisk nå. Gravelli, denne opphøyde generalen, denne perverse gamlingen. Og hun som lente seg forover mens hun spredte beina. Hun hatet verden da hun rettet seg opp.
”Er vi ferdige?”
”Definitivt ferdige. La meg avslutte med noen ord: Jostein trenger å forstå: Forstå at Batani ikke er stedet for ham. Jeg vet ikke om du kan overbevise ham om det, men vi trenger ikke slike menn. Kvinner som deg? Kanskje. Jeg kjenner deg ikke, vil ikke bli kjent med deg, men jeg beundrer styrken din. En umulig situasjon, selvfølgelig. Hva skulle du gjøre? Hva trodde ham at kom til å skje? Du kan kle på deg nå. Jeg dømmer deg ikke. Men ta ham med deg vekk herfra. Vekk fra Batani så snart som mulig. Jeg kan ikke, nei jeg vil ikke, garantere for deres sikkerhet. Hva du forteller ham får bli din egen sak. Vi er ferdige her, Eva Larsen. Hun trakk på seg kjolen. Husk hva jeg sa i kveld. Og jeg forventer at dere forlater Batani i løpet av morgendagen. Lukk døren etter deg.”
Jostein møtte henne med forventende øyne.
”Jeg tror det er best vi drar.”
”Hva mener du?”
”Jeg vil dra.”
”Og jeg vil bli. Hva sa han? Er han med oss?”
”Hva tror du han sa? Vi trenger å komme oss vekk fra dette stedet, før det er for sent for begge.”
”Jeg skjønner meg overhodet ikke på deg, Eva. Kan du ikke bare si hva han sa. Det er ikke spesielt vanskelig.”
”Jeg vil ikke snakke om det. Ikke her.”
”Hvis du drar nå kommer du til å virkelig angre det i morgen.”
Lynes kom bort til dem.
”Er alt i orden?
”Jeg vil dra. Nå.”
”Har det skjedd noe?”
”Nei. Jeg ville bare dra. Det må være barken. Jeg føler meg kvalm.”
”Jeg forstår.”
”Hva er det du forstår, Lynes? Eva blir her, ved siden av meg. Hun beveger seg ikke en centimeter fra min side hvis hun vet hva som er bra for seg selv.”
”Stol på meg, Jostein. Hun trenger å dra. La oss ikke lage en scene nå.”
”Scene? Den eneste som lager en scene er Eva Larsen. Hun vet hvor viktig dette er for meg.”
”Jeg tar henne med meg hjem, hva?”
”Hva sa han da? Jeg vil vite hva Gravelli sa.” Jostein snudde seg vekk fra Eva, og begynte å gå mot døren Eva var kommet ut av. Hun merket at det var blitt stille i rommet. Vakter beveget seg mot Jostein i rasende fart. Før hun rakk å skrike ble Jostein slengt i bakken, med en brutalitet hun et øyeblikk før ikke kunne ha forestilt seg. Hun kunne høre Gravelli bak døren i den plutselige stillheten.
”Jeg er på vei.”
Og Gravelli åpnet døren, perfekt antrukket i sin uniform. “Var det noe du ville meg, Jostein? Stemmen var en buktende slange, og Eva forstod det Jostein måtte forstå: At dette ikke var øyeblikket for å komme med fornærmelser, eller stirre trassig. Dette var en situasjon der man så ned, ble liggende stille, og ba om unnskyldning. Og til hennes sjokk gjorde Jostein akkurat det.
”Jeg er redd det oppstod en misforståelse.” Jostein hadde blitt løftet opp på knærne.
”En misforståelse? Ja, en misforståelse.”
”Vi var i ferd med å dra. Jeg ville si farvel.”
”Jeg skjønner.”
”Så... farvel, Gravelli.”
”Farvel, Jostein. Hvis vi ikke ses igjen må du ha lykke til med dette prosjektet ditt. Hva var det du kalte det?”
Men Jostein så ut til å tenke at å svare på dette spørsmålet ikke var viktig. Han ble stående i stillhet, en stillhet som kunne ha blitt tolket som trassig om ikke hodet hans så ut til å veie mer enn nakken hans var i stand til å støtte.
”Vaktene viser dere ut.”
Og Jostein løftet hodet. Eva visste ikke om hun så sinne eller resignasjon i bevegelsen, om Jostein forsøkte å trosse det allmektige med denne bevegelsen, eller om han endelig godtok at verden var større enn ham selv. Han stirret på Gravelli, og hun så en intensitet i dette blikket som hun ikke kunne plassere. Så slapp han blikket, ikke ved å se ned, men ved å se til siden før han snudde seg, som om han aksepterte nederlaget, men bare denne gang. Bare for denne gang? Hun tvilte på at de to monstrene ville møtes igjen, men hvis de gjorde det ville hun ikke ha veddet på at noen av dem kom seirende ut; eller ville overleve møtet.