Vårens skjønnhet: Kapittel III

En lærdom som varer
Skattene deres, kalte Line dem. De fleste hadde tilhørt Sofie, men det var Line som tok vare på dem. Sofie visste ikke om det en gang, men skattene var deres. De var ikke som skattene i fortet, for disse tingene var for viktige til at de kunne være ubeskyttet. Korkene fra første gang de hadde drukket øl sammen var limt på en pappeske, som to talismaner. Smykker Line hadde trodd var verdt en formue lå viklet inn i hverandre. Hun husket hvordan Sofie hadde ledd når hun sa at de var så fine. "Billig juggel. De virkelig verdifulle finner du bare på innsiden. Mamma har et sånt smykke. Hun vil ikke si hvordan hun fikk det" Line hadde spart alle pengene Sofie hadde gitt henne. Hundrelapper og femhundrelapper. Den viktige femhundrelappen lå pakket inn i en egen konvolutt, sammen med den eneste tusenlappen. Det lå også en liten dukke der, men den hadde ingenting med Sofie å gjøre. Den forestilte hun seg at mamma hadde kjøpt til henne, før hun forsvant. Hun hadde aldri spurt pappa om det. Hun trodde ikke hun kom til å gjøre det.
Line hadde et liv nå, på grunn av Sofie. Det hadde gått lenge før de begynte å snakke sammen i skolegården, kanskje over en måned. Så lenge var nok at hun og Sofie visste. Hun trodde at de andre barna også visste lenge før hun snakket med Sofie på skolen, for når de nå hadde begynt å henge sammen også der, ble det aldri gjort noe poeng av det. Selv ikke Karoline orket å blande seg, hun var opptatt med de eldre guttene nå, og sammenlignet med dem var Sofie og Line ikke viktige nok til at de var verdt å tenke på. De var hvert sitt utskudd fra det normale, og selv om Line aldri forstod hvorfor Sofie ble behandlet som hun ble, nesten som Line selv, priset hun seg lykkelig over å ha noen å dele lidelsen som var skolen med. Hun lo mer. Sofie svarte med et gåtefullt smil, som om hun visste noe Line ikke visste.

De la ut på mange eventyr denne våren, og som pirater ble de rikere med hvert av dem. De gamle bekymringene bleknet. På skolen var B-ene blitt til flest A-er, møysommelig forfalsket av Turid, og Sofie nøt godt av at Line hjalp henne med leksene hennes. Det viste seg at smilene hennes var like dumme som de var åpenbare, tullet hun, men Sofie smilte iallfall ikke fordi hun visste så mye.  Selv i slummen var det som om verden lysnet. Luften føltes alltid tyngre der, og ikke bare fordi det var mer av støvet som sløret solen, men den skitne snøen hadde smeltet, og når regnet endelig kom luktet det nesten friskt og levende. 

Selv pappa så ut til å ha det bedre. For første gang siden de kom til slummen fikk han besøk på kveldene. Line likte ikke mannen som trengte seg inn i leiligheten deres, men hun sa ingenting til pappa. Kanskje han også bare trengte en venn for å forandre seg?
Line hadde fortsatt å vokse i løpet av våren. Nå var hun like lang som mange voksne, men bortsett fra det var ingenting ved henne voksent enda. Hun var elleve år nå, og angsten for at kviser snart skulle bryte ut som det gjorde på mange av jentene som var like høye som henne i de øverste klassene ble et stort tema mellom henne og Sofie. Sofie mente at hun måtte komme i puberteten først, og Line turte ikke å spørre om hva Sofie mente. Hun forklarte likevel. Line ble sjokkert, men kom seg raskt over det. Det skjer når det skjer, tenkte hun. Sofie, derimot, var pakket inn i en mer generell form skepsis.
“Tror du vi begynner å få pupper snart?” Sofie lo, og Line syntes det virket anstrengt.
”Jeg kommer aldri til å få pupper.” Hun visste at det hørtes teit ut, men noen ganger måtte man si hva man følte, latterlig eller ei. Hun strakte seg høyere nå, i et tempo som fikk kroppen hennes til å virke overbevist om at hun skulle forbli en strek resten av livet.

En fordel ved den plutselige vekstspurten var klærne hun nå fikk av Sofie. Ikke til låns, hun bare fikk dem. De passet henne ikke akkurat, men hun hadde aldri hatt klær som gjorde det, og pappa stilte ingen spørsmål om hvor de kom fra om han i det hele tatt la merke til dem.
”Fra mamma.” Line visste ikke om hun trodde på henne, eller om Sofie stjal dem hjemmefra, men mer ville ikke venninnen si.
Ingen av dem hadde vært hjemme hos den andre. Sofie understrekte gang etter gang hvor velkommen hun var, men Line ville ikke, turte ikke, å besøke en ordentlig familie. Sofie ville uansett aldri kommet seg gjennom kontrollposten, men selv om Line insisterte på at hjemmet hennes ikke var noe å se, gjentok Sofie hvor dumt det var at hun ikke visste hvordan det var å bo i slummen. Line visste ikke hva hun skulle si til det, men hun tenkte at Sofie var dum på mange måter. Hun ville ikke lyve om det som hadde skjedd før de flyttet. Selv om hun forstod mer nå og Sofie visste at moren hadde vært en forræder prøvde hun å holde seg fra å spekulere for mye om hva som egentlig hadde skjedd.
”Hun er sikkert på Innsiden nå. Det hele var en dekkoperasjon, og snart kommer hun og henter deg.” Sofie smilte som om hun hadde sagt noe veldig smart, og hun forsøkte å spre entusiasmen til Line med å dulte henne i siden.
”Ikke tull med det.”
Line ville heller snakke om hvordan Sofie hadde det hjemme. 
”Spiser dere virkelig middag sammen?”
”Ja.” Latteren til Sofie fikk Line til å føle seg dum. “Gjør ikke du og faren din det?”
”Kanskje noen ganger. Som regel blir han irritert hvis jeg sier noe til ham. Han kan være snill pappa. Han har ikke hatt det enkelt.”
”Og du? Har du hatt det enkelt, kanskje?”
”Jeg har det greit. Det er uansett ikke hans skyld.”
”Nei, men tenker du ikke noen ganger at han kunne vært snillere med deg? Kjøpt deg noen nye klær, for eksempel.”
”Jeg får jo klær av deg.”
”Ja. Men foreldrene mine hadde aldri latt noen behandle meg sånn. Han høres jo ut som en dust.”
Line begynte nesten å gråte av sinne.
Når Sofie latet som hun var voksen ble Line irritert, men selv latet hun også som hun var det noen ganger. Voksen som jentene i fem, som snart var ferdige på hovedskolen. Hun var aldri voksen som pappa, men Sofie hadde en mamma, og selv om Line aldri hadde møtt henne føltes det som at Sofie forsøkte å etterligne henne. Det tente det noe i Line, som om hun var sjalu. Hun skjønte ikke hvorfor. Hun fortjente ikke en mamma som Sofies. Mammaen hennes hadde vært en forræder. Det sa til og med pappa. Forrædere betydde ingenting. Dessuten trengte ikke Line en mamma når hun hadde pappa. Pappa trengte henne. Han hadde sagt det, når han var full, og Line glemte ikke sånne ting.
“Det er oss to, Line. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært uten deg.”
Line hadde ikke noe svar til det.
”Det er jo ikke enkelt, og du er snart tenåring og skal ta vare på deg selv. Hvordan skal det bli da?”
”Jeg vet ikke.”

Og hun visste virkelig ikke. De andre på skolen skulle videre på yrke, men ingen hadde fortalt henne noe som helst om hva som skulle skje når hun var ferdig på hovedskolen. Kanskje de kunne finne noe her for henne, i slummen. Hun kunne snekre og bygge som pappa, bortsett fra at hun ikke visste hvordan man gjorde noen av delene. Jobbe på fabrikk, som mange av de andre i slummen. Det var farlig, men ikke så vanskelig å lære. Men hva skulle man med henne på fabrikk? Hun som kunne lese og skrive, som var flink til å regne, og kanskje var den beste i klassen.
Når hun delte bekymringen med Sofie fikk hun bare et rart ansikt tilbake.
”Jeg har aldri tenkt på det. De har sikkert en plan for deg.” Så gjorde hun narr av Karoline.
De gjorde fortsatt narr av Karoline, som var den verste, og Sara som prøvde så godt hun kunne å være like ille. Truls snakket de knapt om nå. Han hadde mistet det helt i løpet av vinteren, og etter at han angrep kjæresten til Karoline fra fem, og oppdaget at han kanskje ikke var spesielt farlig likevel, var han nå blitt en brautende bølle som plaget elevene på trinnene under dem. Line tenkte at der hun kom fra hadde ikke Truls forlatt lokalet med livet i behold.
Etter skolen møtte hun Sofie som vanlig.
“Se hva jeg har tatt med.” Sofies stemme sitret av triumf. Line gledet seg til å fortsette krigen mot kannibalene, og ble skuffet når det Sofie trakk fram fra sekken viste seg å være en liten pung med et blomstrete mønster. Innholdet viste seg å være verre enn hun kunne forestilt seg.
”Jeg trodde vi hadde funnet festningen til Klautarus?”
”Det kan vente. Se: Jeg har lånt sminken til mamma.” Sofie romsterte i den lille pungen, fant blyanter og beholdere og speil. Det kunne like gjerne vært ormer og innvoller.
”Så fint.”
”I dag skal vi sminke oss, Line. Kannibalene kan jo sikkert vente litt?”
”Det høres dritkjedelig ut.”
”Det vet jeg at du ikke mener. Hvorfor sier du bestanding at ting du ikke har prøvd før er kjedelige?”
Line hadde ikke noe svar på det.
”Du er jo pen, Line.”
Sofies ord varmet selv om de ikke skulle det.
”En strek her, litt farge der... og så må vi få fram øynene dine.”
Øynene hennes var trykt inn i skallen hennes som av en maskin, og Line trodde ikke at streker eller farger kunne gjøre noe med det.
”Jeg skal vise deg, og så kan du prøve?”
”Jeg vil ikke sminke meg.”
”Da spiller jeg trumf. Du kan ikke slå trumf.”
”Greit da.” Innvendig hadde hun mest lyst til å rive av seg det sitrete håret.
"Men du er jo mye penere enn meg, Sofie. Jeg skjønner godt at du vil.”
”Vi prøver det litt da?
”Jeg sa greit.”

Line trodde ikke på sine egne ord, og nå hatet hun at hun i det hele tatt hadde sagt noe.
Sofie var ikke pen, men hun kunne være magisk fordet. Hun var selvfølgelig ikke like stygg som Line var, men det var meningsløst å sammenligne noen med seg selv. Line var dessuten for høy. Kvinner skulle aldri bli like høye som hun var i ferd med å bli. Snart ville hun sikkert være høyere enn en voksen. Det var nesten komisk at hun ville gråte over denne kjensgjerningen. Hun hadde jo hørt det så mange ganger.  Selv en misdannelse hadde vært bedre enn denne høyden. Det var nok av de med misdannelser i slummen. Hun visste at noen jenter på skolen skadet seg, og tenkte at de jentene hadde det bedre enn henne.
”Du kan ikke amputere beinene mine ved knærne også?”
”Hva mener du?”
”Jeg ser jo helt latterlig ut. Truls slutter kanskje å kalle meg trafikklyset også, så det gjør seieren komplett.”
”Ingen bryr seg om hva Truls sier. Jeg liker faktisk høye jenter. Det er mange som gjør det.”
”Som hvem?”
”Som jeg. Moren min er ganske høy, hun også.”
”Det er jo perfekt.”

Selv om dagen ikke ble en suksess, og Line allerede tenkte på neste angrep mot Klautarus, trøstet hun seg med at det kunne ha gått verre. Hvis hun ikke hadde blitt smurt inn i riktig så mye sminke som det ble på slutten hadde det kanskje vært morsomt en stund til. Men det var åpenbart at det ikke hjalp, og uansett om det gjorde det kom hun aldri til å få tak i sminke. Dessuten var det ikke sminke lenger nå som hun moste den skikkelig rundt. Det var krigsmaling.
Hvis Karoline eller til og med Sara hadde sett dem ville de falt sammen i latter. Hun forstod ikke riktig hva som var målet med sminken, eller hvorfor Sofie syntes at det var morsomt. Var det fordi hun ville ha seg kjæreste? Line kom aldri til å få seg kjæreste på skolen, og håpet at Sofie heller aldri fikk det. Hva skulle hun gjøre da?
Sofie var som en magisk skapning som kunne forsvinne når som helst, og nå ble Line virkelig redd for at det var det som var i ferd med å skje. Kanskje hun tenkte å prøve seg på en av guttene, en av de som var desperate etter å ha seg kjæreste og ville ta til takke med en som Sofie? Hun trodde vel i sin dumskap at de kunne få seg kjæreste sammen. Line, Forræderjenta, med en ordentlig kjæreste! Dessuten likte hun ingen av guttene. Av alle i klassen likte hun bare Sofie. Av alle på skolen likte hun bare Sofie. Hun var sikkert i ferd med å bli lesbisk. Sånne ting kunne kanskje komme snikende uten at man ville det, og hun tenkte på hva pappa kom til å gjøre hvis han fant ut at hun var det. De andre elevene kunne ikke bestemme sånt, selv om de sikkert tenkte sitt om dette vennskapet som var dømt til å ikke vare. Den typen beskyldninger var selv Karoline for stolt til å komme med. Hvordan kunne hun vite at Line våget å tenke, å være, å gjøre, med Sofie? Karoline var fortsatt slem, ville alltid forbli det, men hun hadde nok viktigere ting å tenke på enn å plage Line om dagen. Trusselen ville alltid forbli hengende over henne, for sånn var det bare selv om man visste bedre. Det viktigste var å holde seg selv og Sofie usynlige. Usynlige følelser: like usynlige som handlinger og ord.

Hun visste at kampen mot Klautarus var hennes minste bekymring. Det var en kamp der hun bestemte utfallet selv. Det var en kamp som ikke fantes, og som aldri ville gjøre det. Men hun kunne fortsatt leke. Hun kunne fortsatt late som. Hun hadde jo en livlig fantasi.