Vårens skjønnhet: Kapittel IV

Festningens vegger
Idet sommeren og ferien nærmet seg ble ekspedisjonene deres mer dristige. Noen ganger forvillet de seg steder små jenter ikke skulle være, men så langt hadde det alltid ordnet seg, selv om det hendte at det var med et nødskrik. En dag foreslo Sofie at de skulle prøve å dra til karnevalet. Det ble snakket om karnevalet. Det var ikke et sted for barn, og selv om Line yret av spenning da hun hørte Sofies forslag, visste hun at pappa kom til å drepe henne hvis han fant ut.
”Du sier alltid at han kommer til å drepe deg. Du er så dramatisk, Line. Hvis faren din hadde drept deg like ofte som du påstod at han kom til å gjøre det hadde du hatt ni liv: minst.”
”Men da hadde han virkelig drept meg.”
”Jeg tror på deg, Line. Og det er jo det som gjør det spennende.” 
”For deg, kanskje.”
”Og for deg. Du liker jo å vise fingeren til ham.”

Line visste hva de sa om Karnevalet. På mange måter var det verre enn Slummen der. Hun hadde aldri forstått hvorfor de sa det, for historiene de fortalte på skolen virket mer som eventyr enn som noe hun kjente fra sitt eget nabolag. Mellomborgerne slapp inn i Karnevalet, og så langt som hun kunne tenke seg var det den eneste grunnen til at stedet hadde et rykte. Slummen forsøkte man å glemme at eksisterte, men Karnevalet var et faktisk sted for mellomboerne, der alt man vanligvis ikke gjorde var lov. Man kunne kjøpe kvinner der, ble det hvisket, og Line var sikkert den eneste som ikke syntes at dette var det spor sjokkerende. Man kunne visstnok også få tak i luksusvarer fra Innsiden, og det virket mye mer forlokkende. Alle ville jo være som de på Innsiden.

Noen sa at Karnevalet var en fristat, men for de fleste var det en skamplett. Det var det Line hadde hørt bli sagt om bydelen. For henne virket det mer som et skuespill; en forestilling der man samlet det som ikke helt passet inn, men som man fortsatt ville ha. I slummen var det annerledes. Det var der man endte opp når man var klare til å dø.
Karnevalets myter virket som åpenbare løgner for Line, men det hadde hun hadde fortalt Sofie. Når hun forsøkte å forstå hvorfor ting var, og hvorfor ting skjedde som de gjorde, ble hun ofte forvirret. Det var som at det hun lærte på skolen, også gjennom de andre, ikke hadde noe med henne å gjøre, men hun ville fortsatt forstå. Det var ikke vakter i Karnevalet, så hvorfor ble Slummen patruljert jevnlig? Karnevalet hadde visstnok sine egne ledere, men i Slummen ble alle forsøk på å organisere seg slått ned på med jern og ild. Reglene virket så forskjellige at det var vanskelig for Line å ikke tenke på Karnevalet som et sted for lek og moro. Hvor dødelig denne leken enn var, var det også et spill man kunne vinne.  

Det gjorde ikke stedet mindre fascinerende, men Line forventet noe helt annet enn Sofie så ut til å gjøre.
”Kanskje vi får øye på en av Kongene der.”
”De har vel ikke Konger i Karnevalet. Tenker du på Fiskene?” 
”Det har de detså. Hvorfor skulle de ellers skrive det i avisene?”
”Vi lærer jo at kongen ble henrettet før vi ble født på skolen.”
”De har ikke sånne Konger. Kongene der er annerledes. Ordentlige konger.”
”På meg virker det som de Kongene bare er tullekonger. Jeg er sikker på at du mener Fiskene.”
”Hva i all verden er en tullekonge? Eller en fisk? Enten så er man en konge eller så er man ikke det. Det vet jeg faktisk. Og er man konge er man iallfall ikke en fisk.”
”Så hva bestemmer disse kongene over?”
”Karnevalet, vel! Noen ganger er du skikkelig dum, Line.”
Line orket ikke å snakke mer om Kongene, og iallfall ikke med Sofie. Hun fikk se når de kom dit. Om de da noensinne gjorde det. Kanskje Karnevalet bare ville forbli en fantasi, men Sofie insisterte like fullt på at dette eventyret kom til å bli virkelig før sommerferien skilte dem.
"Det blir det siste vi gjør før sommeren. En ordentlig ekspedisjon. Den farligste hittil."

Line trodde ikke på at det kom til å bli spesielt farlig, men spennende ble det nok. Hun tok seg selv i å glede seg til hun endelig skulle få se dette stedet, som ble mer appellerende som Sofies fantasier ble mer ekstreme. Hun suget til seg kunnskap om Karnevalet, og hver gang noen kom til å nevne det fikk ørene hennes stilker. De var visst ikke de eneste som drømte om å besøke Karnevalet før ferien, og Line ble litt skuffet når hun forstod at å reise dit gikk som er farsott gjennom skolegården nå. Det var da hun fikk vite at Sofie skulle bort i ferien. Hun hadde ikke sagt et ord om det før denne dagen der solen skinte inviterende i skolegården, som om det forberedte eventyret som skulle komme etter skoletid.
”Vi skal forresten bort i ferien.”
Magen til Line ble til en klump, og hun stirret forvirret på Sofie, som fort sa:
"Jeg kommer jo tilbake. Etter ferien."
Selvfølgelig kom Sofie tilbake, men det var noe med måten hun sa dette siste på som utløste et skred av tvil i Line. Plutselig var hun ikke sikker lenger. Ikke sikker på Karnevalet. Ikke sikker på Sofie. Ikke sikker på at det kom til å være det samme etter ferien. Og ikke sikker på om hun forstod hvorfor hun følte det slik.
Uansett betydde det to måneder uten Sofie, gikk det opp for henne.
”Hva skal dere gjøre?”
Sofie dro på det, som om hun plutselig var blitt motvillig.
”Vi skal til en av plantasjene. Pappa sier at det er mulig at han skal bytte jobb, men det er ikke sikkert enda. Mamma sier at det skjer over hennes lik, de kranglet virkelig om det. Du skulle ha sett henne når hun kastet et fat på ham. Jeg har aldri sett henne så sint. Så vi kommer jo tilbake etter ferien. Det er mamma som bestemmer hjemme hos oss.”  
”Hun kastet virkelig et fat på ham?”
”Ja. Hun var virkelig sint.” Sofie virket lettet over at samtalen hadde tatt et annet spor nå. “Jeg forstår ikke hvorfor, egentlig. Pappa sier at Greshus, det er plantasjen, betaler bedre enn Vaktsentralen.”
”Er ikke plantasjene farlige?”
”De som jobber der er kanskje det. Men pappa sier at han får gevær. Ingen skader deg hvis du har gevær.”
Line var enig. Hun hadde sett vaktene komme inn i Slummen med geværene sine, og det var ingen som turte å løfte en finger da. Det hadde ikke vært noen opptøyer siden de flyttet, men hun hadde hørt om dem, og lært om dem på skolen. Hun visste at å få rettet et gevær mot seg var det samme som å dø.
”Og dere blir borte hele ferien?”
”Jeg sa jo akkurat det, dumming. Det er noe med at pappa skal prøve seg i jobben først. De vil sikkert ikke ha ham en gang. Og mamma er jo rasende.”
Line var på gråten nå. Hun forsøkte å svelge tårene unna, og hun håpet at Sofie ikke merket noe.
”Jeg kommer jo tilbake etter ferien.” Og Line følte seg naiv. Naiv og desperat. Ingen likte desperat.
”Er du sikker?” Line var ikke det.
”Helt sikker.”
”Lover du?” Line følte seg som en tiggende hund.
”Jeg lover.” 
Og Line trodde på lovnaden.

Hun ventet på Sofie utenfor Stallen. De hadde akkurat fullført skoleåret. Sofie hadde klemt henne, og hvisket at hun måtte bare snakke litt med mamma før hun kom. Så hadde hun hastet rett ut av skolegården. Nå sjekket hun karakterboken, og merket at hun sitret etter å vise den til Sofie. Så mange A-er og ingen C-er. Sofie kom til å bli så imponert, og selv om Line ikke visste hva bokstavene egentlig var godt for, var entusiasmen det ville vekke hos Sofie mer enn nok til at hun holdt på å renne over av glede. De kom til å smile sammen, og Sofie ville si at nå, nå kunne Line bli hva som helst. Kanskje til og med Kannibal-jeger. De ville sende henne til Innsiden fordi hun var så flink. Det siste skoleåret kom til å bli så fantastisk. Og etter det ville verden åpne seg for dem. Line skulle ta del i gleden til Sofie, og forsøke å tro på disse løgnene. Etterpå skulle det være de to, og Karnevalet.

Sofie hadde planlagt alt. Hun var god til sånt. Line skulle bare følge etter og så skulle de snike seg inn uten at vaktene merket det, og ingen skulle si noe, og så var de i Karnevalet. Line skjønte ikke planen helt, men hun trodde at det kom til å funke. Sofie hadde snakket med mammaen og pappaen sin, og de hadde gitt henne lov og skulle være med så kanskje hele planen bare var tull. Skulle hun møte mammaen og pappaen til Sofie? Line hadde ikke turt å spørre om det, men hun trodde at det var det Sofie mente. Hun skulle være en del av en ekte familie, eller iallfall nesten. Selv om det var skummelt, var det også en slags drøm som hun ikke forstod. Line trippet mens hun ventet. Og ventet.
Da klokka ble seks gadd hun ikke mer. Hun gråt ikke, ikke nå. Hun var redd for om det hadde skjedd noe, redd for at Sofie hadde lurt henne, redd for at dette var slutten på vennskapet mellom de to. Hvorfor?, skrek det i henne. Det føltes som et virkelig forræderi, ikke nødvendigvis fra Sofie, men fra en verden som var grunnleggende urettferdig. En verden av redsel og nød hun ikke kunne slippe ut av. Hun tenkte på gjørmen, den gjørmete tilværelsen som hadde slukt pappa og som sikkert kom til å sluke henne også. Slummen var det virkelige monsteret. Ikke Sofie. Ikke foreldrene hennes. Selv om dette var hennes skyld, at det var hun som hadde gjort noe galt selv om hun ikke visste eller forstod hva, hadde hun blitt fratatt sitt eneste lyspunkt. Om det var Sofies foreldre som hadde fått nyss i noe som gjorde at Line ikke lenger skulle være sammen med Sofie, var det Line som var problemet. Og selv om hun ikke var problemet var det hun som fikk konsekvensen. Som med pappa. Det var Line, alltid Line som måtte lide. Line som måtte late som at det var greit, Line som måtte prøve å være voksen for pappa selv om hun var et barn på skolen. Line som aldri ville se mamma igjen.

Hele Line ønsket å vente lengre. Nesten hele. Men hun forstod at det ikke var vits. Ikke nå lenger. Sofie kom ikke. Det eneste Line kunne gjøre var å dra hjem. Kvelden var i ferd med å ta over for dagen. Noen på Stallen var allerede fulle, og hun hørte ropene og latteren innefra som om det var hån rettet mot henne. Engstelsen for at noen skulle komme bort til henne, frykten for å måtte forklare hva en jente som henne gjorde utenfor, og vissheten om at sånne folk kunne være farlige, blandet seg sammen i henne til en uvilje mot å være der, mot å være i det hele tatt. Strømmen av slitne arbeidsfolk som ønsket å slukke tørsten hadde bygd seg opp rundt henne. De fleste av dem la knapt merke til henne der de luntet som om de var halvt levende, og det eneste som kunne vekke dem var en matbit som skulle skylles ned med øl. Deres døs var hennes idet hun snudde seg, i skrik og skrål, og bega seg avgårde, i retning av slummen.