Vårens skjønnhet: Kapittel IX

Nattens engel
Line stod utenfor Nattens engel. Karnevalet var i ferd med å våkne til liv rundt henne. Gater ble feiet, søppel fra nattens utskeielser ble samlet sammen, og de første matbodene var i ferd med å stables på plass. Brødbiten hun hadde fått med fra stallen hadde hun akkurat spist. Alt hun eide hadde hun i sekken på ryggen. Et skift undertøy, og skoleboken som hadde blitt liggende, og som var grunnen til at hun stod her. Hun var ikke en gang sikker på hvorfor den var blitt liggende i sekken, men det var den som var grunnen til at hun var her nå. Hvis hun da ikke hadde misforstått noe. Gunnar Sveen var kanskje en av de som hadde lyse ideer i fylla, og ikke fulgte dem opp. Men Line husket ikke om han hadde vært spesielt full. Det eneste hun kunne gjøre var å spørre.  
Hun var usikker på hvor hun skulle banke på, og endte opp med å slå forsiktig på hoveddøren. Så hardere. Etter en stund slo hun på døren som en besatt.
"Jeg kommer. Ser du ikke at det er stengt?" 
Hun hørte snøfting og brutale ord, før døren ble revet opp. 
"Dette bør faen meg være satans forbanna viktig."
En søvnig middelaldrende dame, med hår som et rottereir og røde ringer som øyne, i  bare nattøy så overrasket på henne.
"Hva faen gjør du her? Ser du ikke at det er stengt?"
Line klarte ikke å bevege seg. Hun visste ikke hvilket spørsmål hun skulle svare på først, og endte opp med å ikke svare i det hele tatt.
”Jeg venter.”
”Gunnar. Er Gunnar Sveen her?” Ordene ble stotret frem som fra et hulrom. Line visste ikke hvordan hun skulle forklare seg, og hodet romsterte febrilsk etter noe mer å si, men kvinnen snudde seg og ropte med en kraft Line ikke trodde befant seg i den lille kroppen hennes:
"Gunnar!" 
Hun prøvde igjen.
"Gunnar!" Hun ristet irritert på hodet.
”Som du ser er det ikke noen Gunnar her akkurat nå. Om du kan være så snill å la meg sove i fred nå hadde jeg satt pris på det.
"Han sa han hadde en jobb til meg." Line tok sjansen, selv om hun ikke forstod hvor motet kom fra.
Kvinnen gransket henne. "Hvor gammel er du? Hvis du tror at vi har bruk for småjenter tar du feil." 
"Jeg mener: en ordentlig jobb." Hun kjente angsten trenge seg på.
"En ordentlig jobb?" Kvinnen lo. “Her i Karnevalet er alle jobber ordentlige.”
"Jeg mente ikke." Line visste ikke hva hun hadde ment. "Kan jeg snakke med Gunnar?"
"Du vil snakke med noen som åpenbart ikke er her? Har du flere lyse ideer som skal holde meg fra å sove?”
"Han sa at jeg kunne hjelpe... Han så boken min, og sa at han trengte... jeg vet ikke.”
”Nå har jeg hørt det også. Du ser jo ut som du ble kastet rett ut av slummen. Hvordan i all verden har du lært deg å skrive?"
"Jeg kan regne også." Det var en sannhet med modifikasjoner, men Line prøvde å bite seg fast i kvinnens overraskelse. Hun virket litt mindre farlig allerede.
”Han har rett i at vi har hatt litt problemer med, hva skal jeg si, å få ting ned på papiret. Du kan vente inne. Han dukker sikkert opp om noen timer.”
Line ble stående.
”Jeg biter ikke.” Hun lo igjen, uten at Line forstod hvorfor. “Du kan vente utenfor også. Men du trenger ikke være redd. Vi handler ikke i barn her.”
Hun tok en kort pause. Så la hun til: “Denne dagen har allerede flere overraskelser enn jeg liker. Jeg er Beth. Det er jeg som styrer denne bula, selv om Gunnar sikkert har sagt noe annet."
”Line.”

Elisabeth gransket Line mens hun tok seg en solid slurk øl. Hun hadde vasket seg i ansiktet, men var fortsatt pakket inn i den rosa morgenkåpen. Line syntes hun så mye yngre ut nå. Først gryntet hun bare, tok en ny slurk, og ristet på hodet.
”Nå har jeg sett alt. En slumrotte som sier hun kan lese. La meg sjekke om sola beveger seg med horisonten.Kanskje vi har en bok liggende et sted.
”Vent...” Line trakk historieboken opp av sekken.
”Det marerittet der? Jeg kan like gjerne høre på skrammelet fra gata. Vi kan heller snakke om noe annet når jeg først er oppe. Jeg tviler på at jeg får sove mer uansett. Hvor fant han deg? Jeg skjønner meg ikke bestandig på ham, men enten er han verdens største idiot eller smartere enn noen i Karnevalet har rett til å være.
”På stallen.”
”Jeg visste ikke at de slapp inn tolvåringer på Stallen.”
”Fjorten.” Line mumlet, og Elisabeth lo.
”Jeg kan jobben min. Du er tretten, maks. Du er kanskje høy for alderen, men ikke fortell meg at jeg ikke kan jobben min. Du kan begynne med å fortelle om deg selv. Det er det jeg vanligvis sier.
Line forsøkte å svare unnvikende uten å virke uhøflig, og Beth så ikke ut til å bry seg nevneverdig.
"Vi har alle våre hemmeligheter." 
"Det er ikke sånn ment."
"Nei, jeg skjønner da det. Synes du jeg ser farlig ut? Du må være den første som antar at jeg er farligere enn jeg er.”

De snakket om løst og fast, og sakte hadde munnen hennes blitt en foss som stotret fram svar på spørsmål som var så vanskelige at hun aldri trodde at hun ville være i stand til å svare på dem. Om pappa, om skolen, til og med om Sofie. Spørsmålene fikk henne til å tenke seg om, og svarene hennes var prøvende, som om hun hadde glemt at det i det hele tatt gikk an å snakke om seg selv. Beth var god til å høre etter, og litt for ofte merket Line at hun fortalte mer enn hun egentlig ville. Det føltes ikke så verst, men hun likte ikke å gjøre seg sårbar. Line tenkte at dette sikkert var vanlig for Beth, at det var slik man snakket i Karnevalet, men hun var redd for å bli for komfortabel. Kanskje Gunnar ville kaste henne ut når han kom; late som han aldri hadde sett Line, aldri hadde tilbudt henne noen jobb, eller bare si at det hele hadde vært en spøk? Samtalen med Beth minnet henne om de meningsløse skoleøvelsene som skulle få deg i jobb, bare at denne gangen hadde hun klart å lage en slags historie av det som hun selv trodde på. Iallfall nesten.
"Les litt for meg."
"Hva mener du?"
"Du sier at du kan lese. Vis meg det. Nei, ikke den boka. Jeg skal se om jeg finner noe annet. Vent her.”
Det ga Line en unnskyldning til å se seg rundt. Lyset som kom inn fra vinduene var skjermet, og gjorde lokalet dunkelt. En bardisk med mørkbeiset flat, og bak, flasker stablet inn mot en sort murvegg, de fleste umerket. Rommet var kvadratisk, eller så godt som, på veggene hang beholdere med tykke stearinlys, og ellers bestod belysningen av oljelamper som han fra taket. En trapp snirklet seg opp mot andre etasje, og Line kunne høre det skrape der oppe, som om noen bevegde seg. Det hersket relativ orden rundt henne, men å kalle rommet presentabelt var en overdrivelse.
”Du beundrer utsikten?”
”Hva?” Line kvapp til, som om hun ble tatt på fersken i noe hun ikke skulle ha gjort.
”Vi får nok orden på det før vi åpner, skal du se. Det trenger du ikke å være redd for. Se hva jeg fant.”
”En barnebok?” Line var skuffet.
”Så jeg kan se på bildene. Jeg liker å se det som blir lest. Det hjelper meg å følge med.” Elisabeth krøp inntil henne i sofaen, og Line forsøkte å trekke seg unna. Den lille kvinnen humret. Jeg skjønner. Jeg skal ikke sitte inntil deg, jeg.”
Line begynte på første side, arbeidet seg sakte nedover mens hun prøvde å holde en jevn rytme. Språket som møtte henne var enkelt, og ba ikke på noen utfordring, men det var ubehagelig nok å lese for Elisabeth, en voksen.
Elisabeth smilte når Line så på henne etter å ha fullført første side.
"Bare fortsett. Jeg liker det."
Line trakk på skuldrene.
"Fortsett."

Noen sider senere ble døra revet opp, og Line hørte at det ble pustet tungt.
"Du strener inn som en uoppdragen hund, Gunnar." 
"Elisabeth. Setter du på kaffe?" 
"Hørte ikke."
"Vær så snill."
"Du har besøk, forresten."
"Besøk? Jeg har jo sagt at du ikke skal slippe dem inn før ti. Be ham knulle seg selv for meg.”
 "Det er en jentunge. Line, sier hun. Du har visst invitert henne hit."
"Line. Hvis hun har noe etternavn har hun ikke gitt det til meg. Du traff henne i går, sier hun, sa du hadde en jobb til henne."
"Jobb? De skal faen meg alltid ha jobb. Har hun noe spesielt å komme med? Hvis ikke kan du be henne møte i kveld. Faens kvinnfolk som tror de kan snike i køen. Har de noe jeg ikke har sett før?
”Dette er en tolvåring som sier at hun kan lese og skrive. Jeg har sittet og hørt på henne i en time nå, og jeg kan stå inne for det med lesingen. Hva hun gjør her er en annen sak.
”Det var som faen. Hun dukket opp?”
”Er det noe du ikke har fortalt meg, Gunnar? Hun sitter her nå.”
Gunnar snøftet. "Jeg kommer. Hvor er de andre?"
"Klokka elleve? Jeg gjetter på at de sover eller er på rommene sine."
"Faen. Er det så sent?"
Gunnar hadde hengt fra seg frakken, og kom bort til bordet de satt ved. Han så på Line, og det ubarberte fjeset hans lyste opp i et stort smil. Han så herjet ut. Den store nesen som så ut til å ha blitt brukket flere ganger var det hun først hadde lagt merke til ved han, og i dagslyset som snek seg inn i rommet mellom de mørke gardinene kunne hun se arr etter kviser plantet i store porer. Det så ut til at en kniv hadde skamfert det ene kinnet hans. Øynene satt tett og pannen var brysk. Han var korthåret, bortsett fra på armene som var dekket av lange, svarte hår som minnet henne om pappas armer. Han var kortere enn hun husket. Skuldrene fikk ham til å virke nesten apeaktig, men de intelligente øynene som hadde et snev av ondskap i seg gjorde inntrykket motstridende. Gunnar kvittet seg med skjorte og bukse, og nå stod han der i bare trusa. Magen var litt for stor, og brystet like hårete som de bulende armene.
"Vis litt folkeskikk, Gunnar. Ser du ikke at jentungen er livredd?"
"Har hun aldri sett en naken mann før?" 
"Dette er en dårlig vits."
"La meg ha det litt gøy da, Beth."
Line trodde hun visste hva Gunnar mente med gøy. Den eneste mannen hun hadde sett i trusa var pappa, men apemannen hadde ingenting til felles med den lutryggede og slitne kroppen hans der han viste seg selvsikkert  fram.
"Det er deg, ja. Jeg sa visst at jeg hadde en jobb til deg. Trodde ikke du skulle dukke opp, og spesielt ikke på sekundet." Gunnar pustet tungt, men virket mest oppgitt.
"Du kan jo begynne med å koste gulvet." Han lo rallende.
Line nikket. Lettelsen hun følte på var like sjokkerende som det hun trodde skulle skje.
Det andre finner vi ut av. Og jeg trenger en hvil." 
Han gjespet for å understreke poenget.
"Skal jeg vekke en av jentene, og sende henne opp til deg?"
Gunnar dirret. Så brøt han ut i en forferdelig latter.
"Ikke sett meg i et dårlig lys, Beth. Du har med å behandle Line ordentlig, hva? Ellers er det du som blir med opp på rommet." 
Line kvapp til.
"Hva med Line da?" Elisabeth blunket til henne, som om det var en vits Line skulle finne ustyrtelig morsom.
"Har vi ikke skremt jentungen nok?"
Beth henvendte seg til Line. "Så du skal lære ham å lese og skrive? Noe tull finner han på, Gunnar Sveen, men hva kan en stakkar som meg vite om lesing og skriving?"
”Vi får se. I verste fall har vi en hushjelp på prøve. Nå går jeg og legger meg.”
Gunnar Sveen dundret opp trappen uten å se seg tilbake.  

Da klokka på veggen hadde tikket seg to timer fram knirket det mer forsiktig i trappen. Denne gangen var noen på vei ned. Line visste ikke hva hun skulle forvente, og så ikke opp trappen først, før hun forstod at hun var uhøflig. Synet som møtte henne var en overraskelse.
”Hei.”  
Stemmen gjorde et umiddelbart inntrykk på Line. Den var hes, nesten hviskende. Ikke direkte umelodisk, men Line kunne ikke tenke seg at den egnet seg til noe mer enn å snakke.
”Hei. Jeg er Line.”
”Klara. En av de faste. Du er litt ung, er du ikke?” Klara gjespet.
”Jeg skal bare hjelpe til.”
”Skjønner.” Smilet virket nedlatende.
Overraskelsen slapp ikke taket. Klara var ikke som Line forestilte seg at kvinnene som jobbet på Engelen ville være, og selv om hun virket arrogant klarte Line ikke helt å mislike henne. Klara hadde en framtoning som Line tenkte på som lat. Kinnene hennes bulte litt ut, og fikk henne til å virke lubben, og øynene var for blasse til at Line tenkte at hun hadde med en smart person å gjøre. Likevel var det noe ved henne som føltes trygt, og det gikk opp for Line at hun kanskje hadde misoppfattet nedlatenheten som sarkasme. Mistanken hennes ble bekreftet etter at Klara nå igjen prøvde å få kontakt.
”Det er ikke ofte jeg ser jenter som deg her, og spesielt ikke på denne tiden.”
”Det er litt komplisert å forklare. Jeg møtte Gunnar på Stallen. Vet du hvor den er?”
Klara nikket, så Line fortsatte.
”Jeg hadde en bok med meg, og Gunnar lurte på om jeg kunne lese. Så sa han at jeg kunne få en jobb her.”
”Som hva?”
Hun kjente på tannen med tungen. ”Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tror ikke han kan lese; iallfall ikke særlig godt.”
”Det har jeg aldri tenkt på. Nei, kanskje ikke. Ikke at jeg kan det heller. Jeg har aldri følt at jeg trengte det, ikke med min jobb.”
Line bestemte seg for å trå vart. “Du er en av jentene her?”
Klara nikket kort. “Ikke be meg om å fortelle livshistorien min. Jeg har hatt nok av dem.”
”Hvor gammel er du?”
”Eldre enn deg. Nitten. Hvis jeg skulle gjette er du ikke mer enn tretten. Det er yngre enn vi vanligvis begynner. Spesielt her. Så det du sier gir mening, på en måte.”
”Jeg er tolv.”
”Og du kan lese? Hvorfor går du ikke på skolen da? Jeg trodde det var der man lærte sånt.”
”Jeg sluttet.”
”Du sluttet? Hvis jeg var deg hadde jeg dratt tilbake så snart som mulig. Det er nok av jentunger som løper rundt i gatene her.”
”Det er ikke et alternativ.”
”Jeg anbefaler at du gjør det til et alternativ. Men hva vet vel jeg? Velkommen uansett, Line.”

Klara forklarte henne hvor ting var på Elisabeths initiativ. Til slutt endte de opp på rommet hennes, og Line spurte om hun kunne vaske seg i servanten. Klara nikket fra et annet sted.
“Jeg er ikke din størrelse, akkurat, men en av de andre, kanskje Fiona, har sikkert noe klær liggende. Hvis du blir en fast del av inventaret her inne ordner sikkert Beth med klær etter hvert, men akkurat nå kan du låne morgenkåpen min hvis du vil. Den er sikkert litt kort, hvis det er et problem.”

Engelen var ikke utprøvet luksuriøs, men det virket som at forretningen gikk godt. Rommet var overraskende rent, og inventaret mindre slitt enn hovedrommet nede tydet på. Line fortalte Klara om vinduet hun hadde sett en dame i bare undertøyet i sist hun var i Karnevalet. Klara forklarte i full fart at det bare var i helgene de hadde noen på utstilling, og at det var Beth som insisterte, som om hun skammet seg. Hun visste ikke om det hjalp forretningen, men å stå ut mot gaten i en time eller to var ikke akkurat noe hun bekymret seg for. Det var lørdag, og Klaras øyne falt stadig på klokka, som om hun hadde dårlig tid, eller skulle være et bestemt sted snart. Til slutt sa hun at Line måtte gå ned fordi hun trengte å gjøre seg klar. Hun var ikke spesielt brysk, men Line kvapp til, før hun snudde seg og gikk ned trappen med raske skritt. Det siste hun ville var å være til bry. Klara virket snill, nå som Line tenkte på det. Hun hadde ikke vært uhøflig, med unntak av med en gang, og det var kanskje en misforståelse. Dessuten hadde Line fått låne kåpen hennes også, og den eneste som hadde lånt henne klær før var Sofie. Det var betryggende. Line følte at Klara ikke hadde noe imot at hun var der, og at hun godt kunne bli en del av de som jobbet på stedet. Hun ville ikke bli som Klara, eller gjøre det hun nå fortalte seg at var en ekte jobb, for Sveen eller Beth, men hun kunne være her. Det var nok akkurat nå. Hvis de lot henne være her skulle hun gjøre sin livs jobb. En overbevisning hun bare hadde hatt en gang før, da hun bestemte seg for å gjøre opp med Sofie koste hva det ville, kom tilbake til henne. Situasjonen var kanskje merkelig: En liten jente skulle lære en voksen mann å skrive, og hun slet med å forstå om hun hadde vært heldig, eller om det skulle vise seg at hun hadde misforstått noe. Hun tenkte det siste, men hun kunne ikke gi opp, i det minste ikke før hun forstod mer av det som foregikk. Og hva om hun ikke lyktes? Hva om Gunnar var enda en som Knut, mer interessert i fantasifulle historier enn å legge innsats i å lære, og han kom til å bli irritert når han ikke forstod. Hva skjedde da? Nei, det kunne hun ikke tenke på.

Lørdagskvelden nærmet seg, og Line visste ikke hva hun skulle forvente av den. De ville ikke ha henne nede. Nei, hun ville ikke være nede. Hun ville gjemme seg, og hun tenkte at hun kunne krype under en av sengene, men så gikk det opp for henne hva det ville bety. Hun tvang seg selv ned i oppholdsrommet. Beth la merke til henne allerede i trappen.
”Du kan ikke være her stort lengre, lille venn. Snart kommer kundene, og jeg vil ikke at de skal misforstå.”
”Jeg skjønner.” Line hadde bare undertøy på seg under morgenkåpen, og som om hun ikke var rådvill nok fra før av, falt hun sammen foran Beth.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun hikstet.
”Jeg kaster deg ikke ut, akkurat. Du kan sikkert være hos Solveig. En gammel venn av meg. Så kommer du tilbake i morgen. Ikke så tidlig som i dag. La oss si etter to. Og med etter to mener jeg fire.”