Vårens skjønnhet: Kapittel V

Sommertid
Sommeren tok imot henne, og forandret henne. Ikke til det ugjenkjennelige, men for første gang hadde Slummen, og menneskene der, fått et tak i henne. Drevet avsted gjennom Sofies forræderi ventet hun ikke på at ferien skulle ta slutt. Skolen var en byll i henne, og tanken på at Sofie ventet når den tok slutt var like kvalmende som tobakken Knut og gjengen hans hadde forført henne med var til å begynne med. Knut og de andre var eldre enn henne, vant til å leve på kanten, og også denne lærdommen hadde hun grådig tatt til seg. Nåtiden rommet ingenting annet enn vage planer om å komme seg ut for dem, og framtiden deres eksisterte knapt. Sommeren holdt dem varme, og det var alltid mer mat på denne tiden av året, men Line tenkte at dette var gjengens siste sommer, før den ble oppløst i den vanlige suppen av fortvilelse og rådvillhet som styrte virkeligheten her. Denne virkeligheten skulle snart bli hennes, og hun kunne like gjerne bruke sommeren på å lære seg hva livet hennes kom til å handle om når tiden på skolen var forbi.

Det hadde begynt annerledes. Hun hadde skjenket noen tårer på Sofies alter de første dagene, men til slutt hadde hun bestemt seg for at det var nok. Det eneste som lå igjen i skrinet nå var pengene, beviset på at hun hadde fått noe ut av vennskapet og kanskje til og med hadde tjent på det til tross for at det ikke føltes sånn. Kronestykkene brukte hun sammen med Knut og de andre, men ingen visste om seddelene hennes. Det var det tryggeste. Nå, to måneder senere, nærmet ferien seg slutten. Hun hadde fortsatt ikke glemt Sofie, og kjente at hun ville spytte nå som navnet fant veien inn i tankene hennes, men såret hadde grodd nok til at hun kunne skyves vekk mesteparten av tiden. Hun var ikke redd for å møte henne igjen en gang, men hun gledet seg likevel ikke til å bli tvunget tilbake på skolen. Line tok et raskt trekk fra sneipen, og spyttet den på bakken.

"Du røyker på meg, Line."
"Beklager." Hun ga det knapt en tanke. Knut hadde røyket på henne hele sommeren, og det virket ikke en gang som han hadde latt merke til det.
"Jeg sier bare at det er dyrt med røyk."
"Mye som er dyrt her i verden."
"Som deg?"
Line smilte.
Knut hadde gitt sommeren innhold. Grunnen til at det ble ham var hun usikker på. Han var litt mørkere enn de andre, og hadde pen nese selv om øynene virket stemplet på ansiktet, men mest av alt var han lederen. Det gjorde det liksom naturlig. Verken Buldre eller Slangen Olav hadde en sjans mot Knut, og de andre to i gjengen var heldige som fikk være med. Hun sa aldri navnet deres høyt. Knut var tretten, men han ville at de andre skulle tro at han var femten. Hvis hun skulle svare på hva gjengen hans holdt på med var det vanskelig å gi noe entydig svar. Solgte, for det meste. Noen ganger slåss de også, men det var ingen som ville hyre dem til det. Knut kunne hytte med nevene sine så mye han ville, men han egnet seg bedre til å løpe på de lange pipestilkene sine. Om han løp mot noe eller fra noe visste hun ikke.

Knut fikk tiden til å gå. Hjemme hadde pappa sluttet å bry seg. Hun kunne bare si at hun dro ut, hvis han mot all formodning var hjemme, og han tok seg sjeldent bryet med å svare en gang. Noen ganger lot hun det ligge noen kronestykker på benken. De forsvant, men han takket henne aldri for dem, og spurte ikke om hvor de kom fra heller. Det var greit for henne. Hun anså det som å betale leie, og hadde nesten sluttet å rydde for ham. Hun trodde han satt mer pris på pengene.
Line stod og spyttet utenfor. Hun hadde trent på det hele sommeren. De andre tingene hun hadde lært seg var å drikke og å røyke, og hun var fornøyd med at guttene ikke lenger ertet henne for det. Hun hadde forstått at de trodde hun var spesiell, en slags utvalgt som fikk gå på ordentlig skole, og at klærne fra Sofie ikke var latterlige for Knut og de andre. Hun tenkte at de hatet henne for det, men etter hvert hadde det gått opp for henne at det var motsatt. De hatet seg selv, ikke henne. De hatet sin egen ulykke, og nå som hun kjente Knut bedre forstod hun at han beundret henne. Hun var ikke et enkelt mål, som på skolen. Hun kunne nok ha blitt det, men nå som de kjente henne bedre var det som at de heiet på henne, og at hun var en slags helt for dem. Hun forstod ikke hvorfor.
Hennes egen mellomeksistens ble en form for bevis for at det var mulig å komme seg ut. Noen ganger kunne hu oppleve at Knut snakket til andre om henne, og roste henne. Ikke som en hund, men som noe han ikke forstod og noe han ikke fortjente. Hun hadde tenkt på ham som tidsfordriv, men når hun gjorde det skammet hun seg også. Hun trodde jo ikke en gang at hun likte ham, i det minste ikke bedre enn hun likte de andre i gjengen hans. Hun kunne sette pris på dem, men hun visste at de aldri kunne gi henne det skolen hadde gitt, og skulle ta fra henne. Det var ikke det at de i gjengen var dumme. Det var bare at kunnskapen manglet. Det kjedet henne å høre om  groteske hendelser, og hun så ikke humoren i at folk fikk som de fortjente, eller at man kom seg unna med dårlig planlagte brekk. Men hun smilte. De trodde kanskje at hun smilte fordi hun likte fortellingene, eller fordi hun ønsket å virke gåtefull, men hun gjorde det fordi å smile var det tryggeste.

Likevel løy hun som en djevel for å holde på oppmerksomheten deres, og spesielt til Knut. Hun hadde snart diktet opp uendelige historier om hvordan det var på skolen, og fortellingen om hvorfor hun gikk der var i ferd med å komme ut av kontroll nå som ferien nærmet seg slutten. Guttene kunne ikke få nok. Det var som hun åpnet en bok  for dem, og selv om de aldri ville ha innrømmet det utløste denne boken et savn. De følte ikke misunnelse for opplevelsene hennes, men en storøyd nysgjerrighet. Ansiktene deres lyste opp når hun fortalte, og hun oppdaget at hun nøt oppmerksomheten. Når hun glemte fortellingen og så rundt seg føltes det ikke rettferdig. Skitne små voksne i et gatesmug, omgitt av vegger med puss, dekket av gjengsymboler som alltid kunne forandre seg. De hadde spurt henne om hun kunne skrive noe for dem, men hun hadde nektet, og de slo seg til ro med det. Line visste ikke hva som kom til å skje når sommeren tok slutt, når Knut og de andre måtte fortsette en kamp andre hadde begynt, og som ville fortsette lenge etter at de var borte. Kampen om hjørnene og gatene, om drogene, og til slutt om å holde seg i live. Kom de til å overleve vinteren, og ville de være gjenkjennelige om de overlevde? Og hvor ville Line være, når skoletiden sluttet og passet hennes gikk ut? Hun trodde ikke det fantes noen utvei, men hun håpet at hun ikke ville ende opp i armene til en som Knut.

...

Nå ble de fortalt at det fjerde året var viktig. De andre årene hadde også vært viktige, så det var sikkert sant. Nå var hun ett år eldre, og ting ble viktigere når man snart var voksen. Bare ikke for henne. Barna satt der, ved pultene sine, og rommet kokte av uforløst spenning. Ferier skulle fortelles om og opplevelser skulle deles. Bare ikke Lines.

Hun hadde knapt sett på Sofie da hun gikk inn i klasserommet. Sofie som hadde vinket forsiktig mot henne omringet av et stort smil, som om ingenting hadde skjedd. Nå forsøkte hun å stirre ut vinduet mens hun fortalte seg selv at  Sofie ikke eksisterte for henne. Hun forsøkte å mane fram forakten som hadde fått henne gjennom sommeren. Sofie kom sikkert til å prøve å snakke med henne. Hun ville komme med en dårlig unnskyldning eller gi henne et eller annet meningsløst for å plastre såret mellom dem, men det ville ikke hjelpe. Noen forræderi stakk for dypt til at de var verdt å skvære opp i. Sofie var faktisk utrolig stygg, tenkte Line nå. Det var ikke håp for henne, og hun forstod bedre og bedre hvorfor hun hadde eglet seg innpå henne, som en avskyelig snegle som druknet i en sølepytt. Ingen andre ville jo ha noe med Sofie å gjøre. Det var ikke en tilfeldighet, og hun gremtes over å noensinne ha følt at det eksisterte noe mellom dem. Sofie fortsatte å sende blikk mot henne. Hun så mer og mer engstelig ut, og Line tenkte at det var noe stakkarslig ved henne. Etter hvert som timen nærmet seg sin uunngåelige slutt ble hun redd for at å overse Sofie ikke kom til å være nok. Hvis hun prøvde seg kom Line til å slå henne midt i trynet. Hun hadde fått nok av Sofie. Det burde være tydelig. De var ikke venner lenger, og kom aldri til å bli det igjen.
"Line?" 
Hun snudde seg rasende på vei ut av klasserommet, og slang ut en arm som traff nesen til Sofie. Sofie vrælte. Blodet rant. Selve rommet virket overrasket.
Så spyttet hun Sofie midt i ansiktet mens hun freste: "Ikke snakk til meg." 
Truls var der, stormet mot dem som et rasende lokomotiv. Han hadde lagt på seg, rakk Line å registrere før hun ble slengt i bakken.
"Din jævla forræder. Du kødder ikke med ordentlige folk. Skjønner du det, din fattige lus? Din avskyelige slumslikker."
Karoline var som alltid der, observerende, Truls feite tryne freste opp i ansiktet hennes, en neve knyttet om skjorten hennes. Hun forventet slaget som kom. Hun forventet ikke at det skulle komme to. Det første fikk det til å gå rundt for henne. Hun kjente knapt det andre.

Hun kunne prise seg lykkelig over at det bare var en bit av tannen som forsvant. Tidslinjen på denne første skoledagen gjorde et hopp, før hun våknet opp, med bomull og en improvisert bandasje og verkende hode som bevisene på at noe hadde skjedd. De kunne ikke sende henne hjem slik, sa helsesøsteren, men de fulgte henne like fullt hjem mot grenseposten noen timer senere. Rektor hadde en rask samtale med en av vaktene, viftet med armer og identifikasjon, og til slutt overbeviste han noen nok til at Line ble fulgt hjem av to vakter i uniform, med rifler over skulderen, nærmest truet henne inn i leiligheten til pappa, og slamret døren igjen bak henne. Pappa var ikke hjemme. Hun studerte restene av ansiktet sitt i speilet på badet, plukket bomull ut av kjeften, og forsøkte å smile. Den knekte tannen etterlot et hull som hun tvilte på at noen gang ville blitt fylt igjen. Kjeven hennes fungerte sånn noenlunde normalt, og hun klarte å forme noe som minnet om ord med lepper og tunge. Hun gråt nå. Hun hadde jo aldri vært pen, men dette var det endelige punktum på håpet om at hun ville bli penere. Pappa kom til å se henne, og han ville bli rasende og mer rasende når han leste brevet rektor hadde gitt henne, brevet hun ikke turte å rive fra hverandre, og pappa kom til å sørge for at livet hennes ville handle om helt andre ting enn å gå på skole fra nå av. Line, ødelagt for alltid, og alt fordi Sofie hadde våget seg til å ta kontakt igjen. Hun hatet dem, alle sammen, og skulle aldri snakke med Sofie igjen. Hun ville aldri få sjansen til å snakke med Sofie igjen, og hun gråt, fordi det egentlig var det verste. Ikke tennene, ikke slagene. Hun og Sofie skulle aldri se hverandre i øynene igjen, og Line skulle ikke tilgi Sofie og gi henne en klem og alt skulle ikke bli riktig, og Line, Line skulle snakke med pappa senere og alt ville bli forferdelig, uten at Line forstod hva dette forferdelige innebar, men forferdelig var ordet som ringte i hodet hennes, som en klokke som gikk mot et punktum for alt som hadde vært.
Pappa så på henne. Han så på henne innstendig, og Line visste ikke om han var mest sjokkert eller om han foraktet henne.
”Hva er det som har skjedd med deg?” Han hørtes nærmest forundret ut, som om det maltrakterte ansiktet hadde vekket ham fra en dvale.
Line så ned og rakte ham brevet.
”Pappa satte seg på sofaen, og åpnet konvolutten. Han sukket tungt. Ristet på hodet.
”Du kan selvfølgelig være hjemme en stund.”
”Men pappa. Jeg vil ikke flytte. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg. Jeg mener det. Jeg er jo bare et lite barn fortsatt.”
”Flytte?” Pappa ga henne et merkelig blikk, som om han så henne for første gang på lenge, og ikke skjønte hva han så på. “De sier at du kan være hjemme en stund.”
”De?”
”Skolen. De forstår at det kan ta litt tid for deg. Beklager nærmest det som skjedde. De har jo slått deg sønder og sammen. Gi meg en klem, Line.”
Omfavnelsen var vag, som om det var lite mer enn en skisse på hva en omfavnelse skulle være, men den var nok til at Line begynte å strigråte.
”De har ødelagt meg for alltid.”
”Ikke tull, Line. Noen tenner. Det jeg lurer på er hva de gjør med den idioten som tenkte at å slå deg fordervet var greit. Ingenting, sannsynligvis. Jeg husker foreldresamtaler, jeg. Og de slipper meg jo verken inn eller ut lenger. Men du, Line.”
”Jeg er fortsatt på skolen?”
”Når du er klar for det. Den andre jenta ble ikke skadet, står det. Kanskje hvis denne Truls ikke hadde gått løs på deg som om du var... men jeg tror ikke, nei det er ikke så farlig.”
”De vil jo ikke at jeg skal være der. Ingen vil at jeg skal være der.”
”Det skal mer til å bli kvitt deg enn som så. Det finnes regler her i verden, også for sånne som deg. Regler som skal beskytte. Ikke sånne som oss, men du går tross alt på hovedskolen. Det er annerledes for dem... for deg.
”Hvorfor er du så snill med meg?”
”Tror du at jeg aldri slåss på skolen?” Pappa lo, som om han husket noe fornøyelig. “Men hvor er jeg i dag? En forfyllet drittsekk. Ikke bli som meg, Line. Lov meg det.”
Line visste ikke hva hun skulle love mens hun gråt i armene til pappa, og armene hans lukket seg sammen, som om de ville beskytte henne og knuse henne på en gang.

Hun forsøkte å ikke smile. Når hun gjorde det kunne man se den knekte hjørnetannen, tannen hun kjente på med tunga, og selv om synet ikke satte en støkk i henne lenger fikk det henne til å føle seg som en tigger; en slumrotte. Det var det hun var. Knut bare lo.
”Slangen mangler en finger. Har du aldri lagt merke til det? Buldre mangler vettet, og jeg mangler jenta mi.”
”Du vet jo at jeg har vært opptatt med forberedelser til skolen.”
”Så opptatt har du ikke vært.” Han la armen rundt henne, men hun forsøkte å trekke seg unna. Bevegelsen var nærmest ufrivillig, og hun skjønte ikke hva som hadde skjedd først.
”Hva er det, Line?”
”Hun andre jenta, hun jeg slo: vi brukte å være bestevenner.”
”Mellomborgerne bare er sånn. De forakter oss. Det eneste de trenger er en liten unnskyldning.”
”Jeg trodde hun var annerledes.”
”Ingen av dem er annerledes.”

Men Sofie var annerledes. Line forsøkte å ikke tenke på henne, men effekten hadde vært den motsatte. Hun hadde vært urettferdig. Hun kunne ha spurt Sofie om hva som hadde skjedd, men istedenfor hadde armen hennes slått uten at hun en gang visste om hun ville det. Nå var det for sent. Hun visste ikke hva hun ville eller hva hun tenkte. Noen ganger våket hun av en pløsete dobbelthake med frådende stank, og andre ganger tenkte hun at den delen av tannen som var borte for alltid nå var å finne i Karolines samling av knuste drømmer, som om hun var en heks som bare eksisterte for å utrette smerte. Sofie var ikke en fiende i disse drømmene og tankene, men en vag skikkelse, sørgmodig og gåtefull. Hun var det egentlige offeret, tenkte Line, den lille og skjønne skapningen som hadde trykket henne til seg, men det var ikke sant, men på en måte ville hun at de skulle bli venner igjen, og at det skulle være de to for alltid igjen, og at ingenting skulle komme mellom dem fra nå av og ut. Det var bar en del av drømmen. Og hun merket noe annet. Knut var ikke en del av drømmen. Det var Sofie og ikke Knut hun elsket. Hun var i ferd med å bli lesbisk. Sofie hadde gjort henne lesbisk også, og hun ble enda mer fortvilet når hun forstod at det var Sofie og henne som betydde noe, og at det skulle være de to for alltid. Det var det hun egentlig ville. Nå var alt ødelagt. Hun kunne ikke vinne Sofie tilbake, ikke etter det hun hadde gjort, og hun kunne ikke komme tilbake til skolen og se at hun hadde ødelagt og at Sofie foraktet henne, og uansett ikke ville se på henne på grunn av tannen. Ordene kom automatisk:
”Jeg trenger litt tid for meg selv, Knut.”
”Hva mener du?”
”Jeg vet ikke.”
”Gjør du det slutt?”
Og Line forstod at det var det hun gjorde. Knut spyttet. Kvisen som hadde blomstret på haken hans lyste mot henne sammen med en foraktelig mine. Pannen rynket seg rasende.
”Du har alltid trodd at du er bedre enn oss.”
”Knut?”
”Dette gidder jeg ikke. Du kan seile din egen sjø.” Han spyttet irritert igjen. “Du og denne Sofia.”
Det er jo deg jeg vil ha. Tanken fikk henne til å bryte ut i latter, og Knuts rygg kroket seg som om han skammet seg der han gikk fra henne, og Line forestilte seg at han frådet av sinne, og hun visste ikke om han fortjente å ha det sånn eller hvorfor hun ikke lot være å gjøre det mot ham, men makten det ga henne fikk det til å sitre i henne. Så slapp den taket. Det hadde vært så enkelt, og hun ble redd fordi det hadde vært så enkelt. Hun ville be om tilgivelse, men samtidig ville hun det ikke, og hun skjønte ikke hvorfor. Tanken på Sofie var for sterk til at hun orket å tenke på Knut nå. Slumrotter, det var det de var. Hun og Knut, Slangen og Buldre. Det var tusenvis av dem her. Rotter som slåss om det lille de kunne få tak i. For henne var det Sofie som var målet. Hun skulle gjøre hva som helst, hva som helst for at Sofie skulle like henne igjen. Hun skulle tilbake på skolen, skulle bevise at hun brydde seg om henne og ville være med henne, koste hva det ville. Hun la ingen plan, men hun visste det med hele seg nå. Det måtte bli de to. Men hva kunne hun gi Sofie som Sofie ikke kunne kjøpe til seg selv? Hva kunne hun gjøre for at de mørke øynene hennes ville lyse mot henne, lyse som de aldri hadde gjort før? Det fortvilende svaret var ingenting. Line var bare seg selv. Det var alt hun hadde. For første gang skrev Line et brev, oppriktig og fra hjertet. Og dette brevet måtte til Sofie.

Hun hatet hvert ord hun skrev. Kastet papiret, og begynte på nytt. Igjen. Igjen. Til slutt satt hun igjen med noen setninger. Da pappa kom hjem insisterte hun på at hun måtte på skolen neste dag, og pappa så forundret ut, men Line ga han ikke muligheten til å komme med innvendinger.
”Det har jo bare gått noen dager.”
”Jeg er mye bedre nå.”
”Og tannen?”
”Hvem bryr seg om den. Det er bare en tann.” Line forsøkte å høres optimistisk ut, men pappa gjennomskuet henne nok. Likevel sa han:
”Hvis det er det du vil.”

Han hadde i det minste ikke bedt henne om å smile. Line visste ikke om hun hadde tålt en større motsigelse til det som føltes som det modigste hun hadde sagt hele livet. Tilbake til skolen. Tilbake til marerittet. Hun skulle vinne Sofie igjen, om så hun måtte be på sine knær, om så hun måtte slikke skoene hennes eller vaske føttene hennes med tungen. Å tenke på gunsten som måtte vinnes var å sette seg en uoverkommelig utfordring, og da hjalp det å overdrive. Sofie kom ikke til å kreve at hun slikket verken sko eller føtter, men Line kjente på tannen med tungen, og innbilte seg at hun fikk en tenksom mine. Hun var alltid tenksom, hadde Sofie sagt en gang. Hun klarte ikke å la være å tenke på Sofie, men det gikk bra fordi hun ikke ville slutte å tenke på Sofie. Uten Sofie var det det samme.

Sengen fristet henne ikke, sengetøyet hadde ikke blitt vasket på flere uker, og først nå forstod hun at hun nesten hadde sluttet å tenke på husarbeid, at hun hadde vasket seg mindre og mindre denne sommeren, og løpt rundt som en skitten hund i en verden der alt var skittent. Håret hennes var litt flokete, og hun tenkte at hun burde gjøre noe med det som å barbere det vekk, men det virket ikke helt trygt. Da kom hun virkelig til å se ut som et utskudd på skolen. Hun kjente på den knuste tannen igjen. Tankene hennes boblet som kokende vann i det klokka ble to, så fire. Da hun våknet var den bare seks.

Hun vasket seg omhyggelig, og tok på seg de fineste klærne hun hadde fått av Sofie. Hvis det var for åpenbart fikk det ikke hjelpe. Det eneste hun kunne gjøre var å sørge for at Sofie fikk brevet, fikk lese om hva Line egentlig følte, og hvorfor det hadde blitt så leit. Hadde hun brukket nesen til Sofie med dumskapen sin? Nei, hun trodde ikke det. Det hadde jo ikke vært et slag, ikke et ordentlig slag. Hun hadde bare slengt ut armen, men så hadde det gått som det gikk, og hun visste ikke om det hadde vært planen å skade Sofie, eller om det med blodet var et uhell, men hun angret. Angret virkelig. Sofie måtte gjerne slå henne tilbake. Hun måtte gjerne gjøre som de hadde gjort med Slangen da han dummet seg ut. Det var det han selv hadde sagt. Å miste en finger var sikkert vondt, men Line var villig. Hvis hun ikke var villig til å miste en finger en gang var det ikke godt nok. Nå forlot hun leiligheten, gikk ned trappen til gatebiten som førte ut på plassen der hun hadde kysset Knut for første gang, og nå hatet hun seg selv for det. Knut, liksom. Knut!

Gjennom grenseposten, nikkende vakter, med skritt som jaget henne forover. Ikke stopp, ikke hvil, ikke for noe. Ikke bli spist av frykten, ikke falle sammen, bare fortsette og fortsette til porten, inn porten, mot plassen sin, brevet på pulten hennes før hun satte seg. Brevet med de enkle bokstavene som utgjorde navnet, det viktigste navnet hun kunne tenke seg. Hvis hun viste brevet til noen av de andre fikk det bare være. Ikke noen kjærlighet, ikke enda. Bare unskyld, unnskyld, unnskyld. Bare kniver i hjertet. Bare få Sofie til å forstå hvorfor det hadde blitt feil, hvorfor hun hadde gjort, og hvorfor hun angret og var lei seg. Det var ikke godt nok, selvfølgelig var det ikke godt nok, men det var det eneste hun kunne gjøre. Hun hadde ikke lagt pengene tilbake i konvolutten, men hun hadde skrevet det, skrevet at hvis Sofie ville det kunne hun få alt tilbake. Tanken på pengene var ikke en god tanke nå, tanken på at Sofie hadde betalt for henne, men Line håpet at det ikke var slik for Sofie, at hun ikke hadde betalt for at de skulle være venner, eller fordi hun følte at hun måtte, og hun visste ikke om hun burde ha nevnt det i det hele tatt, med et eneste ord, eller om det hadde vært alt hun burde ha gjort, å legge pengene i konvolutten og med det si at hun hadde mislyktes med å leve opp til sin del av avtalen, eller ikke forstått avtalen, om den handlet om det.

Brevet lå og ventet på Sofie. Det så ikke ut som noen la merke til det, ikke nok til at de tok det og åpnet det og leste. Da Sofie endelig kom ga hun Line et surt blikk, men hun så vanlig ut, ikke som om nesen var brukket. Line visste ikke om hun kunne ha tilgitt seg selv da, eller om hun hadde falt sammen i tårer. De andre som kom ofret henne bare en vag form for overraskelse, som om hun like gjerne ikke ville ha kommet tilbake, men nå som de så at hun var her igjen kunne de like gjerne bare ignorere henne, fortsette å ignorere henne dette året, det neste året, ignorere henne tilbake til slummen. Hun følte at hun var en feil, en feil som stod og falt på Sofies reaksjon idet hun åpnet brevet, åpnet brevet nå, så nesten sjokkert ut der hun stirret på brevet. Nei, ikke rev det fra hverandre, men brettet det og la det tilbake i konvolutten, ikke ga det tilbake, men pakket det ned i sekken. Skalv hun? Var det fordi hun var sint? Nei, hun så ned, så ned i pulten og Line tenkte at noe hadde skjedd uten at hun forstod. Det var ikke noe å forutse lenger, ikke noe å planlegge. Det var opp til Sofie, opp til brevet og Sofie.

De snakket ikke den dagen. Line tenkte at hun ville skrive et nytt brev der hun ba sterkere, men hun visste ikke hvordan man kunne be sterkere uten at det føltes som løgn. Hun ville ikke lyve, og hun hadde aldri vært flink til det uansett. Løgner hadde aldri hjulpet henne, og hvis Sofie trengte at hun løy var det uansett tapt. Hun ga ikke opp, ikke fullstendig, men det gjorde vondt å gå hjem alene, spesielt idet hun passerte Stallen som hadde vært så nær dem før det ble feil, for en evighet siden. Dagen sneglet seg i tusenvis av tanker som ikke var ordentlige tanker, ikke det en gang, bare rot og støy. En urolig natt, og en ny ferd mot skolen, og et brev på pulten hennes, et brev fra en jente som var kommet tidligere enn vanlig, og Line ble tent av håp. Et brev med hennes, med Lines navn. Hun leste det, og varmen kom, varmen fra Sofie gled gjennom rommet og traff rett i hjertet hennes. De så på hverandre nå. Sofie: vaktsom, Line henfallen. Neste dag snakket de sammen igjen. Bare litt. Ord som ikke gjorde vondt. Ord som forklarte. Ord som tilhørte dem.