Vårens skjønnhet: Kapittel VI

Et vennskap i flere deler
Line trakk tobakksposen opp av sekken. "Vil du ha?" 
"Røyker du?"
"Noen ganger."
"Hvordan smaker det?" Sofies øyne var store, og ordene hadde en grådig nysgjerrighet.
"Det er litt sterkt. Jeg har blitt vant til det. Det roer meg litt når ting går over styr."
"Hva mener du?"
"Jeg har mye å tenke på. Nei, ikke sånn." Hun så at Sofie ble usikker i kroppen. "Det har bare vært veldig annerledes i sommer."
"Jeg har savnet deg også."
"Ja, jeg vet det." Line blåste røyk, snudde på hodet for å ikke treffe Sofie. Hun hostet allikevel.
"Det lukter ren gift."
"Det er det vi røyker i slummen." Line trakk på skuldrene. "Det finnes garantert noe som er bedre ute hos dere.” 
"Jeg beklager det med karnevalet."
"Det er ingenting å beklage."
"Det er det. Pappa fikk beskjed om at de trengte en mann på dagen. Han hentet meg rett etter skolen, og jeg fikk ikke sagt noe. Plutselig satt vi i en buss på vei til plantasjene." Sofie ristet på hodet. "Men du har tenkt på meg?"
Line nikket. "Mer enn noe annet." Hun angret umiddelbart på ærligheten, men Sofie bare fniste. Litt.
"Hva har du gjort da?"
"Fått tiden til å gå. Jeg traff en fyr."
"Seriøst, Line?"
"Du hadde ikke likt ham. Jeg liker ham ikke en gang. Knut."
"Er han fra der du bor?"
"Født og oppvokst. Han tror han elsker meg."
"Selvfølgelig." Sofie fniste før hun så på Line som om hodet hennes var blitt tyngre. "Jeg mente det ikke sånn."
"Du er jo tilbake nå."
"Du? Det med jobben til pappa. Jeg håper at vi ikke skal flytte. Jeg vil ikke at mamma og jeg skal komme etter ham. Det er litt fælt på plantasjene. Pappa sier at det er helt trygt, og at Greshus er en av de beste, men han går jo rundt med gevær."
Line tenkte seg om, letet etter noe som kunne få tankene vekk fra situasjonen deres.
"Kanskje vi kan dra til Karnevalet i kveld da?" Sofies nakke skjøt opp, og Line tenkte at hun hadde sagt noe dumt. Ansiktet som lyste mot henne sa:
"Tør vi det?"

De gikk hånd i hånd, i retning vekk fra slummen. Line var ikke kjent her, men Sofie viste vei mens munnen hennes oppførte seg som en foss.
"To år igjen nå. To år på skolen, og så kan vi komme oss videre med livet. Har du noen nye planer nå?"
Line så ned. "Det er komplisert. Du vet jo at vi i slummen vanligvis ikke går på skole i det hele tatt." 
"Men du er jo så flink. Jeg er sikker på at det ordner seg."
"Ja. Jeg vet ikke."
"Jeg vil bli lærer." 
"Lærer? Jeg trodde du ville bli lege?"
"Ikke tull. Hvor mange leger finnes det i mellombyen? Jeg er uansett ikke så flink på skolen. Ikke like flink som deg, iallfall."
"Lærer? Vil du ta deg av sånne som Sara og Karoline? Kanskje vi skal begynne med å lære dem å oppføre seg."
"Vær glad på mine vegne da! Endelig har jeg funnet det ut, liksom, og du bare tuller det vekk."
"Neste uke finner du vel ut at du skal bli undertøysmodell."
"Slutt, Line."
"Eller kanskje du skal planlegge livet ditt rundt at du vinner i lotteriet."
"Det hadde vært noe."
"Hvis de trakk meg hadde jeg ikke dratt om de ba på sine knær."
"Det sier du bare fordi du er en dust. Tenk på livet der. Tenk på maten de spiser. Pappa sier at de noen ganger får ekte kjøtt på plantasjene. Der spiser de det nok hver dag. Og så har de så fine klær."
"Du er så overfladisk, Sofie."
"En av oss må jo være det. Jeg har aldri spist ekte kjøtt da. Det er noe jeg gleder meg til å prøve."
"Mener du alvor? Skal det være spesielt å spise et ordentlig dyr?"
"Sier du som aldri har sett et ordentlig dyr."
"Det har jeg så det så."
"Hvilket dyr da? En sjiraffrotte?"
"Det er jo ikke et ordentlig dyr en gang."
"Det vet ikke du. De finner jo på all slags tull på Innsiden."
"Jeg har iallfall aldri hørt om en giraffrotte."
"Der ser du. Da finnes den garantert der."

Samtalen fortsatte mens de gikk forbi lave blokker i grå betong. Line merket ikke at de nærmet seg før de nesten var der. Spredte individer ble til en folkemengdene. Murveggene fikk farger og motiver. Line prøvde å forestille seg hva de betydde. Noen ganger var det helt umulig. Kruseduller som gled over i hverandre i uleselig skrift, som signaturer, men også motiver hun kunne kjenne igjen. Et gevær rettet mot en blomst, en rotte som kunne vært et menneske. Det realistiske og det mer abstrakte gled over i hverandre. De to motivene fløt sammen, som en tegneseriestripe, uten at hun helt forstod hva den som hadde malt det hadde tenkt, og kontrasten mellom dem fikk henne til å undres om det var blitt tenkt i det hele tatt.

Barn løp rundt og hoiet, mellom dekorerte salgsboder. Forventningen sitret i luften. Selgere forhandlet med potensielle kjøpere. Line la merke til boder som fikk henne til å sikle på grunn av lukten de spredte, og i murveggene var det installert flere butikker enn hun tidligere hadde sett på ett sted. Mange solgte klær, og hun så minst to som hadde verktøy i vinduene. Et sted så det til og med ut som at de solgte dukker. Line var glad for at hun var blitt for gammel til slikt, for en yngre versjon av henne hadde vært himmelfallen, og hun lo når hun tenkte hva pappa ville ha sagt om en masende Line som ville ha en ordentlig dukke. En tatovør jobbet med en bulende arm som tilhørte en rødhåret kjempe.
På hjørnene stod det menn i lange frakker og svettet mens de overvåket det hele. En av dem suttet på en sigar, og Line forsøkte å ikke stirre for mye. Han smilte til henne, og trakk hatten ned i pannen. Line kvapp til. Sofie var opptatt med å se seg rundt, hun også. Nå pekte hun på en bod som solgte brødbakst.
"Vil du ha noe?" 
"Jeg har ikke penger."
"Jeg spanderer."
"En bolle, kanskje."
"Du er så beskjeden." 
Sofie ble borte en stund, og Line brukte tiden på å se seg rundt. Store, røde bokstaver dekket inngangspartiet til "Nattens engel." Fra et av vinduene så hun en dame i bare undertøyet stå nærmest på utstilling.
"Hva er det?" Lukten fra papirposen i hånden hennes fikk Line til å svelge.
"Ikke pek. En hore. Det er mange som kommer hit på grunn av dem. Noen av guttene i femte sier de har vært der."
"Tuller du med meg?"
"Har ikke Knut prøvd seg?"
"Kanskje... prøvd seg."
"Du kan betale for det her."
"Vi har horer i slummen da. Men de stiller seg ikke ut i undertøyet."
"Jeg glemte det et sekund." 
Line visste ikke hvorfor hun ble såret.

De observerte omgivelsene med interessen som kommer med det nye og uvante, og det sitret mellom dem. Alt var så skarpt her. Alt var så annerledes. Hun undret seg over om Sofie tenkte på samme måte som henne. Om hun drakk inntrykkene, tok dem til seg, eller om det var annerledes for henne, som visste så mye om livet i mellombyen. Line følte at hun var tilstede. Hun forestilte seg selv i klærne som spraglet mot henne; kjortler og skaut, kjoler og dresser formet etter regler som for henne var helt fremmede. Det var som en annen verden hadde åpnet seg. Taktikkene som styrte forhandlingene mellom kjøpere og selgere virket mer animert enn hun var vant til. Det var ikke like tungt, like håpløst, men en animert dragkamp over luksus som for henne var utenkelig. Mens de tygget på hver sin hvetebolle, sittende på fortauskanten, leste hun butikkskiltene. Det var ikke de gamle tegnene hun var vant men enkle ord, ofte feilstavet. Om det var ordspill forble de i hvert fall uforståelige. Hun var en del av noe kaotisk og yrende, og Line tenkte at her, her kunne mennesker som henne leve, og skape noe. Karnevalet var et sted med egne regler, regler som ble skrevet i løpet av dagene og ukene som aldri var det samme. Hvordan kunne de være det? Her virket alle forskjellige. Noen var åpenbart så fattige at de var utelukket fra handelen og opplevelsene som kom med Karnevalet, sånn var det alltid, der de ba forbipasserende om kronestykker til en bit mat med senket hode, eller med irriterende trass.

Det virket nesten som teater, som om stedet var konstruert til å fungere som en motsetning til alt hun så langt hadde opplevd i livet. Hun forsøkte å finne ut hva som var feil med stedet, og hvorfor hun ikke kunne komme unna tanken på at det hele var overvåket og orkestrert. Det virket for godt til å være sant, mer enn noe mellombyen kunne eller burde være i stand til å gi sine innbyggere, sine annenrangs borgere som for henne alltid hadde vært som beboere å regne. Hun undret seg over hvor denne luksusen kom fra, og hvorfor den ikke ble stengt ned av myndighetene deres, myndighetene som tjente Innsiden. Hvilke premisser eksisterte Karnevalet under, for hun var ikke naiv nok til å tenke at det ikke alltid fantes regler, paragrafter og lover som regulerte den minste bevegelse her også. Hvordan skulle man ellers eksistere i forsonende fred, hindre subversive elementer i å ta verden deres over i hatefull konflikt? Kanskje hun var mer naiv enn hun trodde. Likevel merket hun en vag årvåkenhet blant de innfødte, de som så ut til å kjenne stedet, som om Karnevalet bar på boblende konflikter som kunne eskalere, og som var i ferd med å nærme seg bristepunktet. Det var slummen som snakket, fortalte hun seg selv. Hun hadde hørt at det til og med var slumbeboere som hadde kommet seg unna her, og i så fall hadde de nok tatt med seg sin paranoia og forakt, sitt dødsønske, og kanskje det var det hun merket. Sofie virket derimot uvitende om dette aspektet ved Karnevalets personlighet. Line forsøkte å spørre henne om hun trodde det var trygt her, egentlig, men Sofie bare lo av henne.
”Det er jo det som gjør det gøy!”
Line klarte ikke å være enig, men hun bet i seg å svare. Dessuten ble hun avledet av et ansikt som virket kjent, men det forsvant så fort i mengden at hun ikke kunne være sikker. Han hadde nok uansett ikke gjenkjent henne. Karnevalet var ikke et sted for barn, hadde hun blitt fortalt, men det var likevel barn over alt. I et hjørne la hun merke til en liten gjeng som lekte med fyrverkeri, og smellene fikk det til å rykke forsiktig i henne. Hun så bort på Sofie, som prøvde å oppføre seg som hun var en del av det hele, som om dette var hennes rette element, men som ikke lyktes spesielt godt med det. Hun var ikke den eneste som mislyktes. De storøyde mellomborgere, lett gjenkjennelig ved usikkerheten som omga dem som en aura, og forundringsfulle fjes, satte et avtrykk på stedet Line fikk en avsmak av. For dem var det et avbrekk fra virkeligheten i en uvirkelig fornøyelsespark. For stedets beboere var det sikkert bare en del av virkeligheten, et rituale som ble gjentatt for publikummets ære, og en rutine som Line forestilte seg med avsky.
Etter hvert som det mørknet rundt dem, og de fleste av mellomborgerne dro hjem, ble det tent fakler. Noen elektriske lys knirket seg motvillig levende. Farlige skygger trakk deg mot lysene, og boder ble pakket ned, og erstattet av andre boder. Gjøglere, dansere og musikere ble små sentrum på torget. Flasker og glass ble sendt rundt, og Line fikk plutselig noe i hånden. Hun så bort på Sofie, som nikket smilende, oppmuntrende. En liten slurk senere, og flasken hennes ble tatt fra henne. Den ble erstattet med en ny, og hun drakk igjen, grådigere denne gangen. Slik fortsatte det til hun glemte Sofie; glemte alt annet enn den suggererende mengden hun var blitt en del av. Natten omfavnet henne, og hun lot den gjøre det. Gradvis mistet hun kontrollen over seg selv, til hun til slutt skjønte at hun måtte hjem. Hun var sliten. Hun var utmattet. Hun stavret seg gjennom gaten, vekk fra Karnevalet, vekk fra mengden. Hun kastet opp på et gatehjørne. Alkoholen hadde beseiret henne, men det føltes ikke som et nederlag. Sommernatten var varm der hun forsøkte å få føttene til å lystre, og Line tenkte at dette, dette var livet. Så segnet hun sammen.

Hun våknet utenfor skoleporten. Skallen banket vilt og uhemmet, og å holde øynene åpne var en kamp. Hun kjente at beruselsen fortsatt var der, men hun var edru nok til at hun undret seg over hvor hun var og hvordan hun var kommet seg hit, til det hun nå innså var porten inn til hovedskolen. På et eller annet tidspunkt hadde hun sikkert fått det for seg at hun måtte på skolen. Det var i ferd med å bli morgen rundt henne, og snart ville porten åpnes slik at barna, og de som var mer som henne, som var nesten voksne, kunne komme seg inn for å drikke av kunnskapens kilde. Tungen smakte oppkast, en overdøvende og lammende avskyelighet som trengte å vaskes vekk. Hun stinket sikkert svette og alkohol. Ingen ville slippe henne inn slik, ikke i klærne hun hadde skiftet til etter skolen dagen før, ikke uten sekken som hun nå oppdaget at var borte. Det var en katastrofe, men hun tok den ikke inn over seg akkurat nå. Hun visste bare at hun måtte vekk. Ingen kunne finne henne slik, ikke rett etter slåsskampen, ikke nå. Det var unnskyldningen de trengte for å kvitte seg med henne, og sørge for at hun forble i slummen. Det verste var at hun før skolen begynte igjen ikke kunne ønsket seg noe mer enn det. Men nå, nå som hun hadde Sofie igjen og det var i ferd med å bli dem to, fikk fortvilelsen beina hennes til å ønske å være trommestikker. Hun følte seg hul. Skam vellet opp i henne. De skulle trekke henne inn på rektorens kontor, rektoren som kjente pappa, og pappa kom til å få vite alt, og nå, nå kom han virkelig til å drepe henne. Hun ville miste passet sitt, og hun skulle prise seg lykkelig om hun ikke endte opp på gata også. Hun kjempet mot tårer; tapte. Men tårene tok slutt, og det ble lysere og hun visste at de ikke kunne finne henne her, ikke slik. Hun bestemte seg for å dra hjem, for å be pappa om tilgivelse, for å si at det ikke var hennes feil at det ble slik, selv om hun visste at det ikke var sant. Hun kunne utsette katastrofen. Hun kunne være feig, feig som hun alltid var og alltid kom til å være, redd for pappas konsekvenser, redd for skolens konsekvenser og redd for de andre. Men akkurat nå, tenkte hun, var hun trygg. I det minste for noen timer.