Vårens skjønnhet: Kapittel X

 Sol og måne
"Hvem er du?" Jenten så spørrende ut mens hun suttet på en klut.  
"Line. En ny en."
”Men hun er jo så ung.”
”Vi finner nok noe vi kan bruke henne til. Kan hun være her til i morgen, Solveig? Så stor du har blitt, lille tulle.” Beth strøk den lille jenta over håret, og fikk et bekreftende nikk fra Solveig.
”Line forklarer.” Hun ropte det over skulderen mens hun hastet avsted.
"Selvfølgelig. Damen nikket til Line. "Så Line?" 
"Ja." 
"Jeg er Solveig. Dette er Måne." Jenta trakk kluten ut av munnen.
"Det heter jeg ikke!" 
"Hadde det vært opp til meg hadde du hett det. Vel, du får introdusere deg."
"Solvor." 
Line smilte. "Jeg liker Måne bedre." 
Solvor så ut som at hun skulle begynne å gråte, men så lyste ansiktet opp i et stort smil. "Hun erter meg!" 
Line klarte ikke å holde seg fra å smile, og snart dukket det opp enda en jente og tok del i den varme og klokkerene latteren til Solvor. Hun virket enda mer engstelig enn Solvor, kanskje fordi hun måtte være minst to år yngre. Nesten en baby.  
”Jeg heter Lise.”
”Nesten det samme som meg, jo.”
”Li-se.”
”Dette var uvant. Det er ikke ofte at Elisabeth ber meg om en tjeneste lenger. Du får forklare. Drikker du kaffe? Jeg ordner meg en kopp. Kom inn da. Vi kan ikke stå her ute hele dagen.”
Line så usikkert på Solveig.
”Jeg har ikke så mye mer enn hjerterom å gi deg, men kaffe, det skal du få. Så du er ny her? Jeg hadde ikke trodd dette om Beth, men man må jo tilpasse seg. Hun har sikkert en forklaring.”
Line nikket. Hun var for engstelig, og for sliten, til at hun prøvde å forklare, selv om det føltes som en form for forræderi mot Gunnar og Beth.
”De fleste som holder til her har det bra, det er ikke det jeg sier. Du har sikkert hørt historiene. Men vi har det ikke som de i slummen, det er sikkert. Ikke at jeg har vært der, men man hører jo fortellingene. Men dette. Jaja. Jeg er ikke en dømmende person. Bare vent litt, der koker kaffen.”
Leiligheten til Solveig var sparsommelig, men ordentlig. Line slurpet kaffe forsiktig, og tok seg selv i å like smaken bedre enn tidligere. Solvor og Lise satt i et hjørne og lekte med papirdukker mens de bablet i vei, akkurat som moren deres.
”Du kan si mye om Gunnar, men han tar godt vare på sine. Betaler greit, gjør han også. Etter det ble slutt mellom meg og Kalle, han kommer nok tilbake snart, skal du se, har han sørget for at barna har klær og sko, og at vi spiser. Vet du hvem Kalle er? Alle vet hvem Kalle er.”
”Jeg tror jeg så han på Stallen.”
”Jeg har aldri hørt om noen Stall, og her på utsiden?”
“Det er ikke fint å lyve, Line.”  Øynene til Solvor fant hennes, og hun så brysk ut.
”En bule, og ikke en av de bedre. På østsiden, helt på grensen til Slummen.” Hun forklarte så fort at hun nesten snublet i ordene.
”Hva i all verden gjorde han der? Jaja. Kalle er nå en gang Kalle. Men tilbake til saken: Jeg hadde ikke trodd dette om Gunnar. Ikke er du spesielt pen heller. Noen ganger skjønner jeg ikke hva disse mannfolkene ser etter.
”Du misforstår.”
”Det sier de alle sammen. Solveig misforstår. Jeg er kanskje ikke spesielt smart, men jeg har andre kvaliteter.” Hun rettet seg opp i ryggen.
”Jeg skal egentlig hjelpe Gunnar.”
”Hva skulle Gunnar trenge hjelp til? Gunnar er vår mann, og en av de beste vi har.”
"Han virker som en samfunnspilar." 
Solveig så spørrende på Line.
"En kjernekar?"
Solveig valgte å overse fornærmelsen. "Jeg vil ikke si det, men du får det du ser. Han er en mann som holder ord. Jeg har aldri sett ham bryte et løfte, men du kommer ikke noe sted her uten å brekke noen bein. Han trenger ikke å brekke så mye nå lenger, men jeg skal love deg at det var en tid da Gunnar Sveen brakk både det ene og det andre.
"Hvem er han; sånn egentlig?"
 "Han liker å kalle seg entreprenør, men jeg har ingen anelse om hvor han plukket opp det ordet. Det betyr visst noe sånn som …" 
"Forretningsmann." 
"Du kan mange rare ord, vennen. Ja, du kan kalle ham det. Og han har spesialisert seg i nabolagets delikatesser." 
Line nikket.
"Sprit og dop, men av det snillere slaget, og hvis du trenger å gi noen juling er han også din mann. Han tar godt vare på oss. Sa jeg det?" 
"Og vaktene?"
"Han er ikke en stor nok fisk til at de bryr seg. Han er smart, og vet å holde seg på matta: betaler de riktige folkene for de riktige tingene. De er villige til å se igjennom fingrene med en del her i Karnevalet." 
Line nikket.
"Du er så merkelig, Line. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er som om du både hører hjemme her og ikke gjør det. Hvor gammel er du? Ingen pupper eller hofter, men du er jo i ferd med å sprenge taket allerede." 
Line ristet på hodet, og håpet at Solveig skulle hoppe over til et annet tema.
"Jaja. Vi har alle våre hemmeligheter. Jeg skal ut og handle nå. Kan du passe jentene så lenge?”

"Er det vanskelig å skrive?"  Solvor så opp på henne med oppsperrede øyne, og stotret ordene frem. Line visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ikke tenkt seg om da hun fant fram notatboken sin fra sekken. Den var fillete og skitten, men hun viste den motvillig til Solvor: 
"Du ser på bokstavene. Det er en J." den neste er en E." Det var tydelig at jentungen ikke forstod noe som helst, så Line lukket boka forsiktig. "En annen dag." 
"Jeg er flinkere enn deg å vaske." 
Line smilte. “Du får vaske litt. Da blir sikkert mamma glad.”

Notatboken ble lagt vekk i irritasjon. Nå som Solvor hadde lagt merke til den fikk boka henne bare til å føle seg dum. Hva skulle hun skrive, liksom? “I dag har jeg...” Nei, det var helt idiotisk. Hun kunne knapt skru sammen en setning nå uansett. “Lines betraktninger om Livet på Utsiden? Hvis noen hadde sagt at de skulle skrive det til henne, hadde hun sett på dem som om de var gale. Hun kunne ikke tenke seg at det fantes en eneste person i hele verden som var interessert i temaet, langt mindre hva hun hadde å si om det. Hva visste hun, sånn egentlig? Ingenting om ingenting, føltes det som. Hun visste ikke en gang hvem moren hennes egentlig var. Hennes egen mor! Pappa, nei Gustav, hadde aldri gitt henne noe navn. En av forræderne. Fantes det mange typer forrædere? Var noen av dem bedre enn andre? Og hva hadde mamma egentlig gjort? Line husket henne ikke en gang, selv om hun latet som noen ganger. Hun hadde aldri sett noe bilde av henne, aldri hørt henne beskrevet som noe annet enn det motbydelige ordet, ordet som hadde fulgt henne gjennom skolegangen. Skolegangen som nå var over. Skolegangen hun hadde ønsket at skulle ta slutt. Skolegangen som ikke skulle føre henne til et mål, men som bare hadde fortsatt, fortsatt til hun nå snart fylte tretten år og endelig hadde begynt å forstå hva det hun hadde lært egentlig betydde. Bokstavene først. Ord som ble til setninger. Setninger hun hadde skrevet i notatboka si, og som hun nå forkastet som idiotiske. “Jeg heter Line. Jeg er.” Der stoppet det opp. Det var som å slå seg selv, bortsett fra at det ikke var det, men hun ville slå seg selv. Det var bedre enn å måtte være Line. Hun så bort på Lise, som hadde begynt å gråte. Solvor hadde slått henne. Hun hadde ingen plan for hvordan hun skulle håndtere selv det, at et barn slo et annet barn. Hun hadde sikkert fortjent det, jentungen på tre-fire hadde sikkert fortjent det, og Line ble sjokkert av seg selv over at hun i det hele tatt tenkte tanken. Men var det ikke sånn, egentlig, at de sterke fortjente, mens de små, de som henne, levde på de sterkes nåde?
”Solvor slår.” Lise hikstet ut ordene. “Det er ikke snilt å slå.”
Line ristet på hodet, og rykket i skjorten til Solvor. “Du slår henne ikke igjen. Hvis du slår henne igjen skal jeg knuse det lille trynet ditt.” Hun gliste, og viste fram den knekte tannen. Det var Solvors tur til å grine. Det eneste Line følte var mer skyld. Det behøvde ikke å være slik, men det behøvde også det. “Unnskyld. Du må være snill med søsteren din.”
”Jeg skal si hva du sa til mamma.”
Og Line visste at mamma ikke kom til å tro henne. Ganske enkelt fordi det var for mye bry.

Line fikk rett, men tok samtidig feil, for Solvor nevnet ikke situasjonen med et ord. Det var også et forferdelig ord å bruke. Situasjonen var at det hadde vært en konflikt, og Line hadde vunnet. Bare fordi hun var den største i rommet når Solveig ikke var der så Solvor nå mot henne med et usikkert blikk, som om hun skulle være redd for Line fordi Line hadde truet henne. Resten av kvelden var stemningen tyngre.

Hun fikk et teppe, og tok plass på sofaen. Solveig hadde vært mindre pratsom etter at hun kom tilbake, og Line hadde ikke noe problem med det. Solvor og Lise lekte i relativ fordragelighet. Da det ble mørkt hadde de blitt sendt på rommet sitt, som de delte med Solveig. Solveig snek seg ut etter at de små hadde sovnet, og nå så hun oppgitt på henne. ”De er jo bare barn. Det er merkelig at noe så lite, så uskyldig, kan gjøre meg så oppgitt. Jeg blir sint på dem, rasende sint. Forbannet. Det er Kalles feil, jeg vet det er hans feil, men uten ham er det verre. Han slår ikke meg, og er snill med Lise, men Solvor er en annen sak. Den jenta kan få det til å koke i deg. Det er ikke så ofte, ikke nå lenger, og jeg ønsker jo ikke at det skal være slik, men Kalle sier at det må til. Tror du ikke jeg ble slått som barn? Du ble sikkert slått også? Nei?”
”Ikke slått. Ikke så mye.”
”Hvor er du egentlig fra, Line?”
”Det er komplisert. Jeg vokste opp i slummen. Sektor tre.  Ikke et av de verste områdene. Før det bodde vi i mellombyen et sted.”
”Så du lærte å lese før dere ble flyttet på?”
”Etterpå. Jeg forstod det aldri, men da vi, jeg og pappa, ble flyttet ble det gjort en avtale. Jeg trodde det hadde med mamma å gjøre, men en gang kjente visst pappa de på skolen... han som var rektor, til og med.”
”Det er en merkelig verden. En tilfeldighet?”
”Jeg tror ikke det. Pappa... Gustav ville aldri fortelle meg hva som skjedde med mamma. Hun var visst en av forræderne.”
”Hvilket opprør var dette?”
”Har det vært mange?”
”Det har vært noen. Ikke de siste årene. Ikke noen store. Det må ha vært et rundt da du ble født. Du lærte sikkert om det på skolen. De kaller det årstids-opprøret her. Fordi det varte så lenge. Vanligvis forblir det med demostrasjoner, men akkurat da, jeg var vel rundt ti år, smalt det skikkelig. Det er en av grunnene til at det er som det er her i dag. Mange ble flyttet til Slummen. Ledere ble henrettet, og noen ble til og med forvist. Karnevalet fikk Fiskene sine. De får betalt for å holde styr på oss og å kontrollere oss. I det minste er det noen som mener det, men det er ikke noe du sier høyt. Kanskje Gunnar bli en slik en gang. Som Frank Stien. Det er ikke noe jeg bør snakke for mye om, men nå som barna har lagt seg... jeg sier bare at det ikke er så enkelt som det ser ut. Karnevalet er ikke et trygt sted, ikke alltid. Vi er ikke en attraksjon for mellomborgerne. Vi har våre egne liv og våre egne problemer. Vi husker mer av hvordan det var enn de tror. Det er det som gjør det så farlig. Plutselig kan det koke over igjen, og gudene vet hva som skjer da. Kan Gunnar beskytte meg da? Jeg tviler på om Gunnar en gang kan beskytte seg selv for maktene.”
”Maktene? Jeg har aldri hørt om maktene.”
”Innsiden. De følger med. De følger alltid med. Nei, ikke sånn. De overvåker oss ikke, ikke nå om dagen og i hvert fall ikke folk som meg og Kalle. Ikke som før. Men de har kontroll og de har oversikt over fiskene. Gunnar Sveen spiller et farlig spill, og han vet det selv. Om det først smeller er han en av de første de går etter. Jeg har sett det før. Du ser det til og med i det små: arrestasjoner knyttet til forbrytelser som er regelen her heller enn unntaket og folk som forsvinner. De spiller alle spillet. Selv folk som meg og Kalle er for involverte til at vi ikke er på en liste et sted. Men det er ingen grunn til å bekymre seg. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom inn på temaet. Det er ikke noe jeg tenker så mye på vanligvis. Vi prøver bare å overleve, jeg og Kalle. Ja, han kommer nok tilbake.  

Søndags formiddag hadde vært lat, og uten innhold. Line fikk seg ikke til å se Solvor inn i øynene, men med unntak av det ventet hun bare på at klokken skulle tikke seg langt nok ned mot fire til at hun ikke virket enfoldig når hun kom tilbake til Engelen. Det var en rotløs form for venting, som om hun reiste mellom to steder som ikke førte med seg noen vesentlig forandring. Beth ventet neppe på henne, og dermed skulle hun bare flyttes på, som en gjenstand som ikke hørte hjemme hos Solveig og sikkert var i veien, for å lagres et annet sted til man enten fant ut at hun kunne brukes eller at hun måtte stues vekk og i verste fall kastes.

De spiste middag sammen hos Solveig, og selv om Line ikke fikk følelsen av å måtte dra, var hun fullstendig klar over at hun spiste mat hun ikke kunne betale for. Suppen var bedre enn hun husket at den var på Stallen, og det bidro bare til å forsterke følelsen av å være en byrde.
”Bare spis. Det er mer enn nok. Du trenger litt kjøtt på beina.”
Line håpet hun ikke så brydd ut, men tok en ause til. Hun hadde vært nok sulten til å skjønne at høflighet var farligere enn grådighet.
”Jeg må tilbake nå.”
”Beth kan sikkert vente til fem.”

Klokken halv seks forlot hun Solveig og barna, til mas og skrål og invitasjon om å komme tilbake. Solvor hadde visst glemt gårdagens Line, den som hadde truet henne. Hun var ikke hatefull, ikke tillittsløs, som Line husket seg selv som på den alderen. Og hun lurte på om mamma hadde vært mer som Solveig, og om hun kunne gjort en forskjell. De to barna virket trygge, som om ingen hadde rukket å eller villet skade dem, og som om de var bygd fra et solid ankerpunkt. Det skulle mer enn en enkel trussel til for å rive dem overende. Karnevalet hadde kanskje denne kvaliteten, til tross for det Solveig hadde sagt kvelden før. Selv om de ikke var virkelig trygge, virket det som stedet hadde en form for rettferdighet eller fellesskap som hun ikke hadde opplevd før i går kveld. Det hadde selvfølgelig vært annerledes med Sofie, men hun hadde tenkt at Sofie var et unntak. Når hun nå hadde pekt seg ut Engelen, og forsøkte å ikke se for mye rundt seg, for å ikke virke som et enkelt bytte, kjentes det bedre ut enn i slummen, selv om hun ikke hadde en bestemt grunn til å føle seg tryggere her.

Hun banket på hovedinngangen til Engelen, og det var Gunnar som åpnet. Line så ham for første gang edru, med klær som ikke fikk ham til å virke som en banditt. Han var nybarbert også, og Line likte ham bedre slik. Skjegg minnet henne om pappa.
”Se hvem vi har her!” Gunnar smilte bredt. “Er du klar til å lære denne tosken å skrive?”
Og Line følte seg tryggere, for første gang siden det var hun og Sofie.