Vårens skjønnhet: Kapittel XII

Reisen inn
Line våknet opp som fjortenåring. Hun hadde ikke fortalt noen om bursdagen sin, og hun visste ikke om hun angret, eller om det var godt å slippe å tenke på gratulasjoner og gaver. Vanligvis hadde det vært henne og pappa, en liten oppmerksomhet som skulle dekke over alt som ikke var riktig, og noen ord som skulle gjøre det samme. Det var lenge siden det hadde vært noe annet enn et vagt rituale, men i år skulle det for første gang være ingenting. Ingen som vekket henne med et gratulerer med dagen, og Line så på klokken, og skjønte at hun hadde sovet for lenge. Hun hadde ikke ærender i dag, men hun likte å våkne tidlig, og drikke en varm kopp te mens hun satt i vinduet i leiligheten sin og så ned på Karnevalet som våknet med henne. Hun tenkte at hun hadde vært her mer enn et år nå, og hun tenkte på det som hadde og ikke hadde forandret seg. Den siste timen med Sveen hadde vært før sommeren, og nå var det snart høst. Sommeren var alltid livlig i Karnevalet, og i år hadde ikke vært et unntak. Den stadige strømmen av mellomborgerne som ønsket å nyte godt av delikatessene de kunne by på her lot seg friste av den varme solen i det som værmessig hadde vært en fortreffelig sommer.
Gunnar Sveen hadde tjent godt på Engelen. Samtidig hadde det spisset seg til mellom Fiskene, og uroligheten Line nå merket begrenset seg ikke til kampen om å tjene mest penger. I mellombyen murret det. Hvis Line forstod mer av politikk hadde hun kanskje hatt noen potensielle svar på spørsmålene sine, for hun merket en stadig mer anspent holdning hos vaktene som i det siste for alvor hadde begynt å patruljere Karnevalet igjen. De hun snakket med mente at det ikke var et godt tegn. Det hadde vært sånn for femten år siden også, og da hadde det endt i et blodbad, et blodbad som hadde hatt konsekvensen at Line vokste opp uten mor. Hun skulle ønske hun kunne mer om det som hadde skjedd den gang. Protester og demonstrasjoner. Terroraksjoner og motangrep. Så langt var det enkelt å forstå, men akkurat hva det ble protestert mot fikk hun ikke entydige svar på i Karnevalet. De hadde vunnet sin uavhengighet, men alle visste at denne uavhengigheten hadde store begrensninger. Deler av Mellombyen var blitt omgjort til slum, og grensene hadde blitt skjerpet.

Karnevalet merket at kildene til smuglervarer tørket inn, så mye forstod hun på Gunnar som ofte snakket om at det var i ferd med å bli vanskelig å drive forretningen igjen. Det var som om oppgangen sommeren hadde tatt med seg ikke ga fullstendig mening for ham, og at han tilskrev den en slags dommedagsstemning der alle ville leve før det plutselig ble for sent. For Gunnar var det ingen tvil om at boblen kom til å briste. De hadde ikke mye kontakt lenger, men de gangene de møttes så Line en Gunnar som jagde videre, stadig mer oppildet av egen suksess, men også med en paranoia som skremte henne. Han følte seg ikke trygg, og om det var tvil i hennes opplevelse av ham, snakket han fortsatt til henne med en forbausende oppriktighet da de nå møttes. Gunnar skulle bare hilse på, sa han, der han stod på trappen i leiligheten han hadde kjøpt til henne på det han ikke visste var fjortenårsdagen hennes.

”Hvordan har du det, Line?” Ordene dekket ikke over den oppildede stemmen som hadde noe viktig å fortelle.
”Jeg har det greit. Hva med deg, Gunnar?”
”Bra. Bra. Jeg har noe å fortelle deg. Derfor jeg er her.” Gunnar blunket, som om han skulle dele en hemmelighet, men han klarte ikke å dekke over en sitrende nervøsitet. “Det er på tide at vi kommer oss vekk. Det smeller. Natt til lørdag smeller det. Jeg har det fra sikre kilder.”
”Hva mener du?”
”Karnevalet. De kommer til å sende inn vaktene. Det kommer til å bli et helvete.”
I Line var det noe som knakk. Hun visste ikke om hun skulle tro på Gunnar, men hun måtte jo tro på ham, Gunnar Sveen, som nå advarte henne om at noe var i ferd med å skje.
”Du er alvorlig.”
”Aldri vært mer alvorlig. Det er på tide at vi forlater dette skipet, Line. Det kommer til å synke som bare faen. La meg være ærlig: Jeg visste ikke om jeg skulle fortelle det til deg. Et innfall, bare, som sist. Vi har jo knapt sett hverandre i det siste. Du trenger å komme deg vekk. Faen. Vi trenger å komme oss vekk. Jeg tar med meg Beth, selvfølgelig, klarer meg ikke uten Beth. Fiona. Hun tjener godt.”
”Og Klara?”
”Katriana? Hvis du insisterer. Vi kan ta med Klara.”
”Ta med hvor?”
”Jeg er ikke sikker. Jeg har gjort en avtale, en avtale som kanskje kan ta oss inn. Hvis jeg da kan stole på ham. Du kan ikke stole på noen. Ikke her. Ikke på Innsiden. Den eneste grunnen til at jeg forteller det til deg, Line... man må stole på noen.”
”Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke. Vekk fra Karnevalet? Vekk fra Engelen?”
”Den er historie. Alt er historie. Det kommer til å brenne her. Jeg kommer ikke til å overleve. Ingen av Fiskene kommer til å overleve. Det kommer til å gå til helvete.”
Den insisterende stemmen prøvde ikke lenger å dekke over sin egen innstendige frykt. Line hadde aldri forventet det, ikke fra Gunnar. Han virket overbevist om at Karnevalet snart ville stå i flammer, og Line visste ikke om han var blitt gal. Men Gunnar hadde reddet henne en gang.
”Togstasjonen. Vi møtes utenfor togstasjonen i morgen tidlig. Det burde holde. Nei, det skal holde. De skal ikke ta seg inn før senere på dagen, og da er vi vekk. Klokka seks, Line. Ikke et sekund etter klokka seks. Utenfor togstasjonen. Ikke pakk med deg noe. Ikke fortell det til noen. Ikke et ord.”

Frykt spredte seg i Line mens timene sneglet seg mot neste dag. Hun ville ikke gå ut. Hun var redd for at noe skulle skje, redd for å møte noen hun kjente som kanskje kom til å brenne med stedet, redd for å se Lise eller Solvor som kom til å smile mot henne, som små lakeier, og ikke vite at hun holdt tilbake informasjon som kunne redde dem. Fra hva visste hun ikke. Et blodbad? Hun hadde ikke sett tegnene. Hun hadde vært så naiv, hun var alltid så naiv, at hun ikke hadde sett tegnene. Var det mange som visste? De kom snart til å gjøre det. Alvoret senket seg sammen med frykten, til en klippe som var i ferd med å forvitre. Gunnar. Gunnar var den eneste som kunne redde henne nå. Hun kunne ikke sitte stille. Kroppen hennes skalv så lårene ristet, og hun reiste seg, reiste seg og gikk rasende rundt i rommet. Hvordan kunne de? Hvorfor? Fantes det noe svar på hvorfor? Det gjorde aldri det. Gunnar. Hun måtte stole på Gunnar. Han visste hva som måtte gjøres, og hva hun skulle gjøre. Hun hadde ikke spist, men hun var ikke sulten. Fylt med ild, det var det hun var, fylt med en fryktelig ild som skulle regne over Karnevalet, men spare henne. Gunnar skulle redde henne. Som sist skulle han redde henne. Hun visste ikke om hun var takknemlig for det, men hun ville leve, ville ikke brenne på utsiden som hun nå gjorde inne i seg. Hun ville la seg redde fra det ventende infernoet, som hun nå så utenfor vinduet, projisert over øynene som bilder av bilder. Et flammehav av rasende uniformer, som trengte seg inn, gjennom en mur av skrik. Og barna. Hva med barna? I dag var alt som vanlig. Men lå det noe i luften? Visste de det? Burde de vite det? Kunne de vite det?

Gunnar tok feil. Gunnar kunne også ta feil. Han var villig til å gi opp alt for å ta feil. Nei. Gunnar måtte vite noe. Gunnar visste alltid noe andre ikke skjønte, hadde alltid vært klar over ting. Utenfor vinduet hennes var alt ved det vanlige. Hun så etter tegn. Så etter noe som ikke var som det skulle. Men nei. Det var stille. Stillheten førte med seg mistenksomhet. For stille. Kom det til å skje noe før Gunnar forventet det? Hun forbannet ham for de fjorten timene som gjenstod før hun skulle være ved togstasjonen, timer som like gjerne kunne vært årene hennes.
Timene gikk. Line sov ikke, men morgenen nærmet seg likevel, og til slutt bestemte hun seg for å dra tidligere enn hun trengte. Hun hadde pakket et ekstra sett undertøy i en lett sekk, og noen toalettartikler, men bortsett fra det hadde hun tatt Sveen på sitt ord. Selv om det ikke var kaldt enda, regnet det tett, og Karnevalet fikk et tyngre preg fra vinduet hennes enn det ellers ville ha hatt. Hun klarte ikke å få seg til å si farvel til stedet. Det var ikke det at det bar noen spesiell betydning for henne, fortalte hun seg selv, men hun hadde bodd her lenge nå, lenge nok til at det føltes som hennes sted. Hun tenkte på Pappa også. Hun hadde ikke sett ham siden hun dro hjemmefra, og nå, nå kom hun ikke til å se ham igjen. Hun lurte på hvordan han hadde klart seg uten henne. Nå lukket hun døren bak seg, strammet hetten om halsen, og la i vei i den grå morgenen.

Hun stod utenfor togstasjonen og ventet. Det første toget hadde ikke kommet enda, og inngangen var beskyttet av flere vakter med håndvåpen, vakter som umulig ville slippe henne inn, vekk fra regnet som fortsatt falt i strie strømmer. Hun så på armbåndsuret sitt, en gave fra Gunnar etter at han var fornøyd med lesingen sin, og det var fortsatt for tidlig til at hun forventet å se de andre. Ville Klara en gang være der? De hadde jenter som tjente bedre på Engelen, og det at Line hadde forsøkt å få akkurat henne med hadde vært å gå for langt. Men Klara var den eneste hun følte hun kjente, en hun kunne stole på iallfall litt. Å gå gjennom Karnevalet hadde vært sørgmodig. Regnet hadde gjort veiene gjørmete og triste, og lyset fra gatelyktene hadde en skjermet følelse som om den dommedagen som hun fryktet var på vei. Vaktene hadde ikke stoppet henne. De hadde bare vist henne sine tomme blikk, som om de også ventet på den samme undergangen, og var oppgitt over at de ikke forstod hvorfor det måtte være slik. Stormen var på vei, og de samlet ikke mer enn likegyldige blikk. Det var vanskelig å tro, og vanskelig å forestille seg at alt var planlagt, og at det var en kjennsgjerning at det snart var slutt for Karnevalet, og at det kanskje ville bli enda en Slum der, for de som overlevde.
Hun kunne skilne fire skikkelser gjennom regnværet. Tre lave, og en høyere, som måtte være Fiona. De bevegde seg uten hastverk, som om de var tynget ned av det som ventet stedet som hadde vært deres hjem, og at de angret på at de nå forlot det. Sveen nikket til henne, og hun ble med i den lille gruppen som nå telte fem. Hun skulle bare følge etter nå. Følge etter Gunnar som førte dem mot vaktene, og trakk fram noen papirer. De ble studert, sett nysgjerrig på, før de ble vinket videre. Toget hadde kommet inn på stasjonen, og ventet likegyldig på at de skulle gå ombord. Flere vakter, alltid flere vakter, som nå vinket dem inn, med en nysgjerrig forakt.
”Alt ser ut til å være i orden.” Vakten ristet på hodet, som om han hadde forventet å finne en feil, en grunn til å sende dem tilbake og ut i regnværet, og nå var skuffet fordi de hadde tatt gleden fra ham.
Togvognen var nesten tom. De satte seg langt unna tre menn som hadde et viktig preg over seg, og som ignorerte det lille følget.
”Femten minutter nå.” Sveen sa ordene som om det var en tidsfrist, som om de måtte holde ut disse minuttene for at noe skulle skje, og om de ikke klarte det, om noe uventet likevel skulle hende, var det deres egen feil fordi de ikke hadde gjort selve ventingen riktig. Og Ingenting skjedde. Hvorfor skulle det skje noe nå? Og toget bevegde seg, ut fra stasjonen og Mellombyen, mot det endelige stengselet som Line ikke kunne forestille seg at de skulle komme seg over eller gjennom. Stengselet som var Muren.
Hun visste ikke hvor lang tid de ville bruke, og hun ville ikke spørre Gunnar fordi hun var redd for at hun med å stille spørsmål brøt denne pakten mellom dem, denne nye pakten som skulle ta henne over en grense hun hadde forestilt seg som endelig hele livet. Minuttene tikket, og i gråningen utenfor så hun åkre strekke seg kilometervis i alle retninger, glattbarberte av den hun forestilte seg var gigantiske maskiner som høstet kornet som de fråtset i på Innsiden, og som det aldri var nok av i Slummen. Hun kunne se det hun trodde var plantasjer, omringet av gigantiske siloer som strakte seg høyere enn noen bygning hun hadde sett før, selv de største blokkene i Mellombyen, og hun undret seg over om en av dem ikke var Greshus, stedet hvor Sofie var. Hun så gjerder av piggtråd, som delte åkrene inn i porsjoner, som en nøye oppdelt kake. Sveen hadde ikke snakket siden de satte seg. Beth så ut til å ville ha kontakt med ham, men det virket som om hun ombestemte seg fra det flere ganger. Gunnar levde et annet sted enn i dette toget som bevegde seg pesende og rykkende gjennom landskapet, som en motorisert og jagende slange. Klara skalv forsiktig, mens Fionas blikk fikk det til å virke som at hun var passasjer i Sveens fantasi, en viljeløs dukke som var fanget i dragsuget av en enorm vilje. Hun var ruset, men på hva visste Line ikke.   
Fragmenter av livet hennes ble liggende igjen i åkeren utenfor vinduet, strødd utover dette landskapet som var så ulikt stedene hun kjente. Når de nådde muren ville hun være noe annet. Om hun klarte å legge alt bak seg, knuse den hun hadde vært til en virvlende aske, en sky som kollapset for aldri å få formen sin tilbake, kunne hun begynne på nytt. Minnene hennes kunne bli en del av jorden her, og hun skulle bli en annen, gjenfødes som Line på Innsiden mens Karnevalet brant bak henne. Hun hadde valgt Sveens vei. Hun kunne ikke gjøre annet enn å følge ham videre, hvorhen det enn ledet henne, og hun så på Gunnar som hun aldri hadde sett ham før. Han var en hærfører, og i dette øyeblikket var hun villig til å dø for ham der han pekte veien for dem, mot en festning som skulle være ugjennomtrengelig, men som han, som Gunnar Sveen skulle bryte gjennom likevel.  
"Vi er der snart nå." 
Line klemte hardere om sekken sin, og følte seg liten igjen.
”Gjør som jeg sier så skal det gå greit. Ikke snakk med mindre dere blir snakket til. Hold dere samlet. Følg instruksjonene dere får.”
Line nikket om kapp med de andre.  Det var i ferd med å lysne utenfor. Plantasjene, matkammeret, hadde blitt til arbeidsleire, enorme betongklosser omringet av piggtråd som huset de som ble fraktet inn hver dag for å jobbe. Nå ble disse igjen til en by i skyggen av muren, før toget bremset seg inn på en stasjon med en rekke skinner. De var ikke det første toget som kom til Muren i dag. Line så vakter over alt, vakter som pekte mennesker rundt med geværene sine, på rekker og rader som førte dem til puljer hvor bekledningen alltid var den samme. Sveen ristet på hodet, men sa ingenting. Han så rundt seg, fant fram papirene sine, og ble geleidet inn i en kontorbygning som var enda mer bevoktet enn resten av stasjonen.
”Om dere venter her.”
Line var forbedredt på å vente, men nærmest øyeblikkelig banket det på en annen dør enn den de kom inn. Sveen rakk ikke å svare før døren gikk opp.
”Det er jeg som er Jostein Larsen.”
Han så ikke ut som han passet inn her. En ung mann, glattbarbert hake som de andre, men de lange, mørke lokkene skilte ham umiddelbart fra vaktenes nakne hoder. Han var ikke kledd i uniform, men i en blå dress, i et stoff som var så glatt at Line aldri hadde innbilt seg at det kunne eksistere. Han hadde en sterk hake, og oppvakte øyne som fikk henne til å føle at han så gjennom henne. Jostein var høy, litt høyere enn henne, og nå gikk han bort til Line som skalv så hun nesten falt sammen idet han rakte fram hånden.
"Line." Hun hvisket navnet sitt uten å mene det, og hun tenkte at det måtte ha hørtes ut som et gisp. Håndtrykket hans var så fast at hun trakk hånden til seg, bare for å oppdage at han holdt den på plass. Hun så ned, og oppdaget at hendene hans var pleiet ned til minste detalj. Jostein lo, og snakket silkemykt.
"Så du er Line. Hvem er de andre skjønnhetene?"
Gunnar pekte og forklarte hvem de andre var.
"Men det var Line du tenkte på?"
"Du sa at utseende ikke betydde noe. Hun har gått på skole. Leser og skriver bedre enn de fleste fra vår del. Du ville at hun skulle være atletisk bygget. Hun er kanskje ikke all verden nå, men du ser det på henne. Hvis det ikke hadde vært for ansiktet kunne hun blitt en skikkelig skjønnhet. Hun er i riktig alder. Men selvfølgelig: Hvis hun viser seg å ikke fungere for deg har jeg med noen alternativer."
"Line høres perfekt ut. Skal vi gå?" 
”Hva mener han?” Beth så på Gunnar med oppsperrede øyne, som en grådig fugleunge som ikke fikk sin tilmålte porsjon.
”Dere kan dra.” Jostein sa ordene som om han beklagde det.
”Dra hvor?” Tilbake, går jeg ut fra. Det interesserer meg pent lite om dere har andre steder å dra. Avtalen var deg, Gunnar. Eller har du misforstått noe?”
”Nei. Bare meg.” Han ristet på hodet. “Beklager.”
"Og jeg da?" Beth ropte ordene med giftig bitterhet.
”Beklager.”
”Om dere blir med meg.”
Fire vakter lukket seg om døren, som et skjold. 
"Beklager, Beth. Virkelig.
"Tror du jeg er en idiot?"
”Gunnar rakk aldri å svare henne. Døren hadde lukket seg, og Line forstod at det virkelig ikke fantes en vei tilbake nå. Gunnar hadde plassert seg i hendene på denne fullstendig fremmede, og latt ham ta henne med seg.