Vårens skjønnhet: XI

Lærevansker
"Hvorfor kan vi ikke bare skrive sånn som vi snakker?" Gunnar Sveen ristet irritert på hodet." 
"H-vorfor." 
"Hvor kommer den jævla h-en fra?" 
Line smilte. "Det er nå en gang slik det er." 
Hun likte skrivetimene med Gunnar. Om han ikke var så flittig som hun skulle ønsket, så var han en talentfull student. Hun hadde blitt overrasket over hvor fort det hadde gått fram. De hadde begynt med en avis, som han møysommelig hadde stavet seg gjennom. Nå, tre uker senere, var de allerede over på å skrive korte beskjeder og brev. Gunnar kunne sende forbannelser veggimellom, men som regel forlot han timene med ny kunnskap. Neste dag hev han seg over teksten igjen.

Matematikken var det verre med. Han manglet rammeverket for å bevege seg bort fra det mest grunnleggende, og etter hvert hadde de blitt enige om at å lære ham mer enn å sette opp et enkelt regnestykke var bortkastet. Politiske fag lo han bort. Det var det å kunne lese og skrive som betydde noe, og han satt av to timer hver dag til å studere sammen med Line. Hun kunne knapt tro sine egne øyne da hun tok Gunnar på fersken i å forfatte husregler for jentene sine.
"De kan jo ikke lese."
Det er greit å ha det skrevet ned uansett. Kanskje de plukker opp et ord eller to etter hvert også." 
"Jeg har tid til å undervise dem." 
"Og de har ikke tid til å lære. Hvordan tror du Gunnar Sveen skaffer maten du spiser? Eller disse bøkene du absolutt skal ha?" 
"Det var en del av avtalen." 
"Avtalen står. Du er en forbanna flink lærer, Line, det skal du ha, aldri sett bedre." 
Latteren hans fikk Line til å smile. Hun visste at han ikke forventet takknemlighet fra henne, så hun sa bare: "Fortsett med jobbingen, så er vi snart i mål." 
"Gunnar Sveen er aldri i mål." 
"Det er ikke så mye mer jeg kan lære deg om skriving." 
Gunnar så tenksom ut.

Utenfor det hun tenkte på som klasserommet gikk dagene sin vante gang. Det bygde seg opp fra mandag, og falt sammen igjen søndags morgen. Mønsteret gjentok seg uke for uke uten at noen tenkte over det. Fra mandag til fredag satt hun to timer med Gunnar hver dag. Det så ut til å fungere, men Line hadde ingen illusjoner om at det virkelig var fordi hun var en god lærer. "Hvorfor har du ikke lært dette tidligere?" 
Gunnar ristet på hodet. "Det er ikke sånn man overlever. Men jeg vil opp og fram her i verden." 
"Du kunne vel ha funnet noen til å lære deg tidligere. Det er sikkert nok av folk som gladelig hadde undervist deg, og mange er nok flinkere enn meg." 
"Jeg skal være ærlig med deg Line: Det var et innfall. Jeg så deg sitte der og bla i den boka, og noen ganger får man en fiks idé. Dette er dyrebar kunnskap, Line. Spesielt når ingen forventer at du kan det. Det er ingen som vil at vi skal kunne lese her, og det er enkelt å forstå hvorfor. Hvordan skriver jeg "gjenta" igjen?"
Line rettet inn g-en, og Gunnar nikket fornøyd.
"Det er ikke akkurat åpenbart, dette med skriving." 
"Jeg lærte det jo for lenge siden. Det er enklere da. Å gjenta er et verb. Jenta er et substantiv, bestemt entall.
"Jeg blir forvirret, men du sier at det er enklere for barn?"
"Det er litt som å lære et nytt språk." 
"Kan du andre språk også?" 
"Nei, dessverre." 
"Synd. Jeg tror jeg hadde likt å lære et språk. Ikke at jeg har tid til det, men jeg hadde nok likt det."
Utenfor timene kunne Line gjøre omtrent som hun ville. Ofte vandret hun bare rundt i Karnevalet på formiddagene. Det var som regel noe å se på, og hun ble stadig overrasket over situasjoner som oppstod, og hvordan de ble håndtert annerledes enn hun forventet. Menneskene var også uvante. De var mindre grå. Kanskje hørte de hjemme her fordi de ikke passet inn noe annet sted, men Line trodde at det var selve stedet som hadde en personlighet du ble innlemmet i, og som åpnet deg opp. Den likefremme holdningen til andre var det første som hadde slått henne, og det virket som at de som bodde her hadde mer tid til hverandre. Det hendte at folk bare slo av en prat, og noe ganger lurte Line på om de som begynte samtalen en gang kjente hverandre. Mange hilste på henne nå, og selv om hun fortsatt ikke likte oppmerksomhet nikket hun tilbake. Selv om strøket var fattigere enn hun var vant med fra skolen, så det ikke ut til å plage noen. De livnærte seg på fest og moro, men etter hvert som hun ble kjent med de andre som jobbet på Engelen, forstod hun at lite av det som foregikk her levde opp til ryktet om at Karnevalet var et farlig sted der organiserte kriminelle handlet i menneskeliv. Hun klarte ikke å tenke på Gunnar som en skurk, en "fisk" som de sa her, selv om han fylte de fleste kriteriene for det de i mellombyen regnet som et farlig element. Dessuten var ikke Gunnar en stor fisk. Hun så dem fra tid til annen: Frank Stien som visstnok var ansvarlig for halvparten av smuglervarene som kom fra bykjernen, og Stefan Krok, som likte å tro at han stod for den andre halvdelen. De var aldri innom Engelen, men hadde sine egne steder med innbydende navn som "Lotus" eller "Juvelen". Hun holdt seg langt unna stedene deres, og hun visste bedre enn å snakke om dem i Gunnars nærvær.

Det så ut til å eksistere en form for balanse mellom de to fiskene, og hun visste at Gunnar balanserte på en knivsegg med sine egne forretninger. Ifølge ham selv var den konstante uroen et resultat av at maktene blandet seg like ofte som det handlet om profitt og kontroll. Men Gunnar hadde en plan. Det var som i Slummen. Man hadde en plan, og som regel ble planen det siste man gjorde her i verden, men Line klarte ikke å se for seg Gunnar som enda et lik. Han hadde en virilitet som gjorde at hun aldri følte seg tryggere enn når de satt sammen og jobbet med skrivingen hans. Det var som om han var i ferd med å bli stefaren hennes, og selv om Line ikke likte følelsen, var hun glad for at hun hadde ham der.

Hun kom aldri til å tenke på Beth som mamma, men hun var glad i henne også. For noen dager siden hadde hun nølende spurt henne om hvordan hun hadde havnet på Sveens klubb, men hun hadde svart unnvikende.
"En tilfeldighet. Livet er fullt av dem. Det kunne gått verre med meg. Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig, men jeg klager ikke."
"Hva gjorde du før Engelen da?"
"Litt av hvert. Ikke noe en jente som deg trenger å vite om." Hun lo, men latteren virket mer anstrengt enn oppriktig. "Vi kan snakke om det en annen gang."
Line tok seg selv i å begynne å tro på tilfeldigheter. Hvis hun skulle svar på hvorfor hun hadde endt opp på Engelen, burde hun svare på samme måten som Beth hadde. Det kunne vært mye verre. Hun tenkte på Engelen som en manifestasjon av Gunnar, og så for seg kraftfulle vinger som beskyttet henne. Han hadde gitt henne et nytt liv. Hun hadde fått egen leilighet hos ham, og vennene hennes var jentene hans. Om hun ville det eller ikke var alt det gode som hadde hendt henne et resultat av hans handlinger, og hun var takknemlig. Å sverge evig troskap var ikke noe hun var interessert i, men Line tok seg i å tenke på Gunnar oftere enn tidligere. Ikke med ærefrykt, akkurat, men likevel med en fascinasjon som kom med det å føle seg underlegen, men samtidig respektert. Når hun stakk innom Engelen hilste hun alltid på jentene. De så på henne som en naturlig del av stedet nå, men hun hadde fortsatt mest kontakt med Klara. Hun var for ung for dem, og hun klarte heller ikke å slå seg til ro med hva de gjorde og hvordan de levde. Selv om hun bare fikk små innblikk i livene deres likte hun ikke alt hun så. Hun visste at de forsøkte å holde en fasade med henne til stede, men hun la merke til hvor slitne de var, eller blåmerker som dukket opp og forsvant.  Fiona og Elvira var fjerne i blikket når de ikke hadde unaturlig oppsperrede øyne. Det var ikke et enkelt liv de levde. Ingen skyldte på Gunnar eller Beth. Det var bare en del av livet deres, en etappe de måtte igjennom, og det virket uansett ikke som at de så fram til at den kom til å ta slutt. I begynnelsen hadde de behandlet Line som en liten søster, men etter en måned eller to ble hun også en monoton tilstedeværelse for dem. Hun følte seg ikke mislikt: det var bare det at mange av jentene ikke reagerte på små forandringer.

Utenfor Engelen var det annerledes. Når hun spaserte gjennom karnevalet ble det smilt til henne, nikket anerkjennende eller vippet med hatten. Noen av barna vinket, og hun hadde et spesielt godt øye til Solvor og Lise, som løp bort til henne hver gang de så hverandre. "Line!" De klemte henne hardt, og Line kunne løfte opp Lise og fortelle henne hvor stor hun var blitt, eller komme med andre tomme ord. Det var ingen substans i relasjonen deres, men den ektefølte gleden barnet så ut til å oppleve når de så hverandre fikk henne til å smelte. Øyeblikkene var dyrebare. Det å bli gjenkjent, og bli mottatt, uten at det lå noe annet i relasjonen enn enkel nysgjerrighet, var en uvant form for bekreftelse hun ikke uten videre kunne skyve vekk. Hun var ikke konstant på vakt, som da Trulsern eller Karoline drev henne mot stupet, og  tenkte heller ikke så ofte på hvordan årene hadde vært. Selv Sofie var i ferd med å bli et vagt minne. Hun var ikke blitt erstattet, Klara kunne aldri ta på seg den rollen, men Line følte at hun var i ferd med å vokse ifra å ha venner. I Karnevalet og Slummen hadde man kontakter, og så lenge hun og Gunnar var på god fot kunne ingen skade henne.
Skolen stod fortsatt som symbolet på en form for dumskap eller ondskap som ødela de den berørte med smålig skadefryd eller regelrett tortur, men hun kunne ikke fornekte kunnskapen den hadde gitt henne fullstendig. Hovedskolen var grunnen til at hun var her nå. Den var grunnen til at hun spiste og sov med tak over hodet, og selv om det umulig var ment å ende slik, visste hun at uten disse egenskapene kunne hun aldri ha kommet dit hun var nå. Hun satte mer og mer pris på kunnskapen den hadde gitt henne, men hatet samtidig stedet mer og mer nå som hun forstod at mye av det som hadde skjedd ikke hadde trengt å skje. Hun hadde blitt tatt vekk fra simpel overlevelse, og påført en annen form for skade som under andre omstendigheter ville ha utslettet henne i hennes faktiske liv.
Barna i Karnevalet snakket om skole med nysgjerrighet, noen ganger til og med misunnelse. Line hadde spurt Gunnar flere ganger om hun ikke kunne undervise dem litt, men det frustrerende svaret han ga henne var at de ikke trengte å vite. Det føltes som om han tviholdt på det Line hadde lært ham, og at det hadde en magisk kraft som løftet ham opp og over de som manglet kunnskapen hans. Hun visste at det ble undervist i det skjulte, men hun kom aldri i kontakt med noen av de som prøvde å spre kunnskap i Karnevalet. Gunnars beskyttelse var ikke utelukkende positiv. Han tok likevel vare på sine egne. Det kunne ikke Line fornekte. Om hun ikke fikk ta del i å lære bort det hun kunne, beskjedent som det var, hadde Gunnar i det siste plukket opp brosjyrer og ark med farlige ord som skulle si sannheten om Mellombyen og Innsiden, og som ble spredt i Karnevalet med en frekvens som Line så øke fra uke til uke. Det var ikke vanskelig å gjennomskue propagandaen; ikke fordi det nødvendigvis var usant, men fordi Line hadde blitt innprentet med kunnskapen om hvor farlig det var å utfordre Innsidens suverenitet, hvor utakknemlig det var og hva som ville bli følgene. Innsiden ble omtalt som et tyrannisk hierarki som stod bak utallige overgrep mot befolkningen utenfor muren, som ikke slapp inn i Slottet, som Line måtte innrømme var et sterkt bilde. Ingen nevnte Slummen mer enn i forbifarten, som et varsel om hva som kunne vente dem alle, og Line forstod hvorfor. Selv her trengte man å se ned på noen, og hate dem. Selv i Karnevalet fantes det verdighet.
Det var mye Line ikke forstod. Om man drepte og ble drept, var den sterkestes rett en forståelig regel hun kunne godta. En mur som skjulte en virkelighet folk som henne bare hadde den vageste forståelse av, men som de allikevel befant seg i skyggen av, var en form for stengsel hun ikke kunne forholde seg til. Ryktene som gikk om livet på innsiden var blandet med myter som bare ble forsterket av varene som ble smuglet ut til dem gjennom Fiskene. Disse varene som gjorde dem alle til sultne hunder der de slåss om luksuriøse brødbiter. Denne evige påminnelsen om at det fantes noe mer der inne, som kulminerte i tanken om lotteriet. Lotteriet: en brutal og sadistisk spøk på alles bekostning. Bare slummen var utelatt fra den årlige begivenheten der man trakk lodd om hvem som skulle løftes opp og bli en del av lyset. Loddene var som små premier i hverdagen der de lot seg akkumulere gjennom at du viste hvor nyttig du var. Hun hadde aldri forstått reglene som styrte utdelingen, men de ble garantert at alle i mellombyen hadde ett lodd til å begynne med. Hvor mange du endte opp med var opp til deg selv. Det var pengepremier om du skaffet nok lodd, seremonier i hele byen der æresbevisninger ble gitt til de som viste seg å være spesielt nyttige mellomborgere. Neste gang Line gikk gjennom Karnevalet la hun merke til barn som lekte Innsiden.